Mennesker

matoghelse.no16 10 / 2011 17

Tekst Toril Haugen Foto James Merrell og Lis Parsons

Nigella Lawson (født 6. januar 1960 i

England), er en britisk TV-kokk, journalist og forfat-ter. Hun er kjent fra TV-serier

som Nigella Bites og Nigella Express.

Brunost» sier Nigella Lawson på klingende norsk fra dypet av en stor rosa sofa. Hun har på seg en sort tettsittende kjole som avslører hennes berømte timeglassfigur.

TV-kokken smiler. – Jeg elsker brunost! Det smaker omtrent som

saftig karamell. Og Jarlsberg ost! Det var kamera-mannen min som fikk meg til å oppdage Jarlsberg. Vi havnet i skikkelig trøbbel en gang, da vi bestilte Jarlsberg for 1000 pund (drøye 7500 kroner) til et av TV-programmene mine. Nigella ler. – Jeg laget en oppskrift for New York Times som jeg kalte for «Norwegian pumpkin soup» – norsk gresskarsuppe, med masse Jarslberg ost. Gresskarsuppe er selvsagt ikke norsk i det hele tatt, men jeg kaller den for det på grunn av osten. Den er perfekt om høsten og vinteren, sukker hun fornøyd.

Ingen kan være i tvil om at matlaging og råvarer er Nigellas store lidenskap. Sist var hun aktuell med

boken Nigellas kjøkken. Mat & Helse møter henne til intervju i London, i leiligheten hvor Nigella spiller inn matprogrammene sine. Leiligheten fungerer som TV-studio og kontor for Nigella, men også som bolig for hennes assistent.

– Det føles litt som mitt hjem også, fordi det er jeg som har kjøpt inn alt du ser her, sier hun og slår armen ut mot kjøkkenet. Dette er mitt «rubbish» – ting som jeg har kjøpt på eBay og lignende.

Hun er akkurat like vennlig og imøtekom-mende som hun virker på TV. Språket er krystall-

klart og elegant, og røper en privilegert bakgrunn. Nigella snakker og fører seg som den overklasse-kvinnen hun er. Som datter av Nigel Lawson, Margaret Thatchers finansminister, fikk hun en privilegert oppvekst, som blant annet innebar norsk barnepike. Derav den perfekt norske uttalen av ordet brunost.

Hva som enn fikk Nigella Lawson til å satse på en lysende karriere som først matskribent, deretter med egne bøker og TV-program, så var det i hvert fall ikke barndommens måltider.

– Jeg fikk en veldig gammeldags oppdragelse – den var til og med gammeldags på den tiden jeg vokste opp. Du spiste det du ble servert. Hvis ikke, måtte du bli sittende til du hadde spist ferdig. Og hvis du fortsatt ikke hadde spist opp, fikk du det samme servert til neste måltid – kaldt. Men jeg klandrer ikke foreldrene mine – de vokste opp med matmangel under krigen, og for dem var det

omtrent en forbrytelse å ikke spise opp maten. Nigella er ikke i tvil om at barndommens

strenge måltider påvirket hennes forhold til mat da hun var liten.

– Som barn likte jeg ikke mat. Jeg kan ikke huske at jeg har noen minner om mat som jeg likte, bortsett fra spinat og varm sjokolade. Men jeg var blodfattig som barn, så det jeg egentlig gjorde, var å selvmedisinere. Kroppen behøvde jern, og visste hva slags mat den trengte. Både spinat og varm sjokolade – laget på ekte, mørk

Nigellas bord Nigella Lawson frister TV-seere

verden over med de lekreste retter. I julen går hun for tradisjonell mat. –Tradisjoner er

viktig og på julaften må jeg ha kalkun.

Foreldrene mine vokste opp med matmangel under krigen, og for dem var det omtrent en forbrytelse å ikke spise opp maten.

Som datter av Nigel Lawson,

Margaret Thatchers finansminister, fikk Nigella Lawson en

privilegert oppvekst, som blant annet innebar norsk

barnepike. Derav den perfekt norske uttalen

av ordet «brunost».

matoghelse.no18 10 / 2011 19

Mennesker

sjokolade vel og merke, forklarer hun. – Men i hovedsak likte jeg ikke måltider. Jeg var alltid redd for

å gjøre noe galt. Jeg var klønete som barn, den typen som fort velter vannglasset. Det er grunnen til at jeg ikke prøver å idealisere måltider, for jeg vet hvor stressende de kan være. Samtidig kommer jeg fra en familie som er veldig opptatt av mat, og min karriere har nok også vært en måte å gjenskape barndommens måltider på – men på en mye hyggeligere måte – slik at det jeg lager nå, er sånn jeg skulle ønske det var da jeg var barn.

Men Nigella hadde et godt forhold til bestemoren, som tok henne med og handlet matvarer, og laget mat.

– Vi handlet auberginer, sitroner og druer, deretter gikk vi til slakteren, før vi dro hjem og laget mat. Jeg elsket bestemoren min, og jeg har alltid ertet barna mine med at jeg aldri var sikker på at jeg ville ha barn, men at jeg var helt sikker på at jeg ville ha barnebarn – så de var et nødvendig onde, sier hun med glimt i øyet.

– Så selv om jeg ikke likte måltidene hjemme, så assosierte jeg mat med noe hyggelig, med bestemoren min. Det morsomme er at jeg fortsatt handler på den samme butikken som jeg gikk til med bestemoren min. I dag drives den av sønnen til han som drev den mens bestemoren min levde.

Ikke overraskende har TV-kokken valgt en helt annen linje i forhold til egne barn.

– Jeg har ingen tro på å tvinge barn til å spise. Folk forventer at mine barn spiser absolutt alt, men barna mine nekter for eksempel å spise fisk. Holdningen min er enkel: Hvorfor gjøre det til en kamp, når de helt sikkert kommer til å like fisk når de blir eldre? Men jeg har en regel: De er nødt til å smake. Og hvis de så ikke vil spise det, så er det greit.

Når det er sagt, så vet TV-kokken hvor vanskelig det kan være å lage mat til barn.

– Jeg liker å lage mat til barna mine, men de er … Nigella gjør en kunstpause før hun fortsetter: – Krevende. Hun ler.

– Jeg har en datter på 17, en sønn på 14 og en stedatter på 16. Å lage noe alle tre vil ha, er omtrent umulig. Listen med mat som alle tre kan spise, er kraftig redusert for å si det mildt. Den ene vil ikke spise bananer, den andre vil ikke spise noe med peanøttsmør, og slik fortsetter det.

Barna har vært en naturlig del av Nigellas bøker og TV-programmer. Publikum har sett dem vokse opp, fra små-rollinger til tenåringer.

– En av grunnene til at de første programmene ble filmet hjemme, var at det passet best slik. Mannen min var syk, og barna mine var små. Jeg kunne ikke forlate huset, så det ble den letteste måten. Ofte filmet vi mens barna sov, men etter hvert som de ble eldre, ble det van-skeligere. Noen ganger bekymrer jeg meg for at jeg har skrevet for mye om barna mine, de har vært på TV-programmene mine og i bøkene mine, men på den annen side: dette er mitt liv, og de er mitt liv. De ønsker ikke å holdes utenfor, samtidig vil jeg heller ikke utnytte dem. Det er en balansegang, og du må kjenne på hva som føles rett.

Mannens sykdom var en tøff tid. Han fikk strupekreft, og kunne bare ta til seg flytende føde. Mens mannen lå for døden, holdt Nigella det gående, og laget mat foran TV-kameraene.

– Saken var den at vi var begge frilansere og vi hadde små barn. Vi trengte penger, og jeg var så heldig at jeg kunne jobbe hjemmefra. Jeg

MORS LOVPRISTE KYLLING4–8 porsjoner • 2 timer

For Nigella er dette selve duften og smaken av «familie». Retten kan varieres ved grønnsaksvalg, og du kan gjøre den litt kraftigere ved å frese noen baconterninger i kjelen før du legger i kyllingen. Du kan smake den til med eplecider, hvitvin eller vermut. Dette er freestyle matlaging, og det eneste man trenger å vite er at du bruner kyllingen i gryten før du tilsetter grønnsaker og bare akkurat nok væske til å dekke det hele, og koker på svak varme før servering med ris.

1 stor kylling, helst økologisk 1 ts hvitløksolje 1 dl hvitvin, eller tørr hvit vermut 2–3 purrer, vasket og skåret i kubber 2–3 gulrøtter, skrelt og skåret i staver 1–2 stilker stangselleri, i skiver ca. 2 l kaldt vann 1 suppekvast (bouquet garni) eller 1 ss tørkede urter friske persillestilker eller et par persilledusker bundet sammen i et knippe 2 ts salt rosenpepper persilleblader, hakket (til servering) frisk dill, hakket (til servering) sterk sennep, for eksempel Coleman’s (til servering)

1 Bruk en stor kjele eller gryte med lokk, som er passe stor til kyllingen. Min er 28 cm. vid og 10 cm dyp. 2 Legg kyllingen på en fjel, fjern eventuell oppbindingshyssing og snu den med brystsiden ned. Trykk ned med hendene til du hører brystbenet knekke. Trykk til enda en gang, slik at kyllingen flates litt ut. Kutt av fotdelen ved ankelleddet (men ta vare på avskjæret) – kjøk-kensaksen egner seg bra til dette. 3 Varm oljen i kjelen og brun kyllingen i noen minutter med brystsiden ned, skru opp varmen og snu den, legg samtidig i avskæret. Mens kyllingen freses på kraftig varme, heller du i vin eller vermut og lar det boblekoke til væsken er redusert litt før du har i purre, gulrøtter og stangsel-leri. 4 Hell i nok kaldt vann til å dekke kyllingen, selv om kanskje litt av toppen foreløpig vil stikke opp. Legg i suppekvasten eller det du har valgt av urter, sammen med persillestilkene eller per-silleduskene og tilsetter salt og rosenpepper eller vanlig pepper – ta noen gode tak med kvernen. 5 Kyllingen skulle nå være nesten helt nedsenket i kraften, og hvis den ikke er det, tilsetter du mer vann. Det skal bare så vidt dekke. 6 La det koke opp, legg på lokket, skru ned varmen til laveste trinn og la kyllin-gen trekke i 1 ½-2 timer. Jeg har en tendens tilå gi den 1 ½ time, eller 1 time og 40 minutter, og så la den stå på avslått plate, men med lokket på, de siste 20–30 minuttene. 7 Server kyllingen og grønnsakene i dype tallerkener med brun basmatiris og en øse eller to av kraften i hver tallerken. Sett frisk dill og sennep på bordet og la folk forsyne seg selv.

Brasiliansk peppertreDen brasilianske krydderplanten brasiliansk peppertre (Schinus terebinthifolius) tilhører sumakfa-milien (Anacardiaceae). Bærene kalles «rosa pepper» og benyttes som et krydder. Det dreier seg imidlertid ikke om pepper i engere forstand, det vil si det dreier seg ikke om pepperfamilien (Piperaceae). Rosa pepper har en mild aromatisk smak.

Det brasilianske peppertreet kan bli inntil ni meter høyt og har en avrundet krone med grønnlig bronsefargede blad. Fruktene er små grønne bær som blir rødlige ved modning.

Ved gjenbruk, varm opp kraften, ha i strimler av kylling, press over sitron, rør inn engelsk sennep og spis med ris og dill .

Oppskriften er hentet

fra «Nigellas kjøkken», Cappelen

449 kr.

matoghelse.no20

Mennesker

var klar over den brutale ironien i at mannen min lå oppe og var så syk at han ikke kunne ta til seg næring, mens jeg kokkelerte for kameraene i etasjen under. Men jeg kunne ikke dvele ved det. For meg ble det et sunt fokus, fordi jeg fortsatt ville at mat skulle være en del av livet mitt. Jeg trengte å gi det så mye normalitet som mulig, for barnas skyld, så jeg ble på en måte tvunget til å holde det gående. Jeg er typen som ser virkeligheten i øynene, men jeg vet også når jeg må sette på skylappene. På en eller annen måte er du nødt til å beskytte deg selv og de rundt deg. Men jeg har ikke noen høytsvevende filosofi rundt hvordan man skal takle slike ting, for meg var strategien ganske enkel: ta en dag av gangen. Det er det det dreier seg om.

Hendelsen har påvirket henne også senere i livet. – Jeg er ikke en som planlegger. Kanskje har jeg sett for

mye til at jeg føler at jeg trygt kan legge langtidsplaner. Ikke rart at Nigella er ekspert på comfort food – mat som trøster,

varmer og gjør verden til et litt bedre sted å være. – Livet kan tappe oss for krefter, og da trenger vi mat som gir oss

påfyll, slår hun fast.Og TV-publikum elsker Nigellas gode, trøstende mat. Ikke minst

fordi Nigella kombinerer matglede med enkelhet. I Nigellas verden er det lov å ta snarveier. Her møter du ingen hevet pekefinger hvis du bruker buljongterninger i stedet for å lage kraften selv. For til tross for sin overklassebakgrunn, er Nigella en motstander av perfeksjonisme. Rett og slett fordi det ødelegger et hyggelig middagsselskap.

– Vår oppfatning av det perfekte er jo helt latterlig. Ingen kan være perfekt. Det perfekte eksisterer ikke, og det betyr bare at du kommer til å være konstant misfornøyd hvis du streber etter det. Og bak ønsket om å være perfekt, ligger det også noe veldig selvopptatt – da handler det bare om deg og hvordan du fremstår. Men når folk er invitert på middag, så ønsker de å slappe av. Jeg ønsker at mine gjester skal føle seg velkommen, at de skal kunne slappe av rundt middagsbordet – da kommer alt av seg selv.

Nigella mener kvinner må slutte å unnskylde at maten de har laget, ikke er bra nok.

– Man må lære seg selv å ikke rette fokus mot egne feil. Og tro meg, jeg vet hvor vanskelig det kan være. Dette er noe særlig kvinner gjør. De unnskylder at maten de har laget ikke er god nok: «jeg vet at potetene ikke har kokt lenge nok, men …» Prøv å slappe av, det er jo fullstendig utmattende å holde på slik. Hvis gjestene sitter der og føler at alt er feil, så blir det ikke hyggelig for noen. Selv har jeg lært meg å slutte å påpeke mine egne feil. Potetene skal være kraftig overkokt før jeg sier noe om det, sier hun og ler.

Blir folk nervøse av å ha deg som middagsgjest? – De blir nok litt nervøse, selv de som kjenner meg. Men jeg tror det går mest den andre veien. Når jeg inviterer venner på middag, og de har med seg noen jeg ikke kjenner, så er jeg alltid redd for at de forventer at det skal være mer ekstravagant, og at jeg skal være mer av en matekspert enn jeg er. Men hele poenget med meg er at jeg er en hjemmekokk. Jeg serverer ovnsstekt kylling og fløtegratinerte poteter. Det hender at jeg tenker «er det nok, eller forventer de mer»? Men så

sier jeg til meg selv: «slapp av, ikke sprett opp annethvert sekund, for da er det ingen som hygger seg». Jeg er ingen tilhenger av formelle middager og arrangementer. De jeg inviterer hjem til meg, er folk jeg kan slappe av med, og det samme gjelder de jeg besøker. Jeg liker best å samle vennene mine på kjøkkenet.

Så du holder ikke store selskaper?– Nei, for meg er syv et bra tall. Ikke fordi jeg slipper med å lage mindre mat – jeg lager som regel nok til femten uansett. Hun ler. Men jeg synes det er best når alle kan ta del i den samme samtalen, og da er syv akkurat passe. Dessuten bruker jeg å holde middags-selskapene mine ganske tidlig. Ingen orker å være sent oppe midt i uka, særlig ikke når man har små barn. Jeg husker det selv fra da barna mine var små, at man blir veldig opptatt av når man må komme seg

i seng, og når man skal opp. Så jeg sier til folk, bare kom, og ta gjerne med barna – det kommer ikke til å bli en sen kveld.

I boken «Nigellas kjøkken», så sier du at du ønsker at kjøkkenet skal være et sted folk kan flykte til, i stedet for å flykte fra?– Nettopp. Og det kan det ikke bli hvis man ser på matlaging som opptreden med et publikum. Å lage mat bringer deg ned på jorda. Jeg er veldig dårlig på å slappe av – hvis jeg legger meg på sofaen, så spinner tankene rundt i hodet mitt. For meg er ikke mangel på aktivitet avslappende. Men hvis jeg går inn på kjøkkenet, og lager noe helt enkelt, da slapper jeg av med å hakke opp ingredienser og røre i grytene. Da jeg jobbet som journalist, brukte jeg ofte å lage mat hvis jeg hadde skrivesperre – da løsnet det.Nigella mener mat er viktig for hvordan vi knytter bånd til hverandre.

– Mat er på en måte en del av vårt vokabular. Da broren min skulle gifte seg, så fikk han meg og mine to søstre til å komme over til bestemoren vår kvelden før bryllupet. Vi laget vår mors kylling-gryte (se oppskrift på forrige side). Den var en del av oppveksten vår, og derfor også en del av vårt felles språk, forklarer hun.

Nigellas assistent kommer og forteller at intervjutiden er over og at taxien min står ute og venter. Men Nigella har det ikke travelt.

– Nei, nei, du behøver ikke skynde deg. Har du lyst på litt kake? Jeg har en kake her som jeg bakte i går, vil du smake?

Kake av og med Nigella sier man ikke nei til, og et par minutter senere står et stort stykke velduftende sitronkake på tallerkenen. Og den smaker himmelsk. Saftig, frisk og søt på samme tid.

– Oppskriften står i den nye boken min, men jeg har endret litt på den. Jeg laget den til en venn av meg som har Crohns sykdom, og derfor ikke kan spise melkeprodukter. Så jeg brukte olivenolje i stedet for smør, og det fungerte. Og det er et poeng jeg stadig kommer tilbake til i bøkene mine: man skal ikke føle seg låst til en oppskrift, men variere etter behov. Mangler du en bestemt grønnsak, så bruk en annen. Liker du ikke bringebær, bruker du jordbær. Bytt ut, og ikke spør om lov! Noen ganger fungerer det, andre ganger ikke, men til slutt får du det til. Da har du gjort oppskriften til din egen.

Med disse ordene fra Nigella, setter jeg meg i taxien, fortsatt med en deilig smak av sitronkake i munnen. Livet som journalist har definitivt sine øyeblikk.

... den brutale ironien var at mannen min lå syk oppe uten å kunne ta til seg næring, mens jeg kokkelerte for kameraene i etasjen under.