Sak7

30303 NORSY Sak 1-32:Layout 1 06-09-11 14:55 Side 7

Sak til Landsmøtet

Nr: 7

Dato: 10.08.2011

Saksbehandler: Mette R. Dønåsen Dokumentnr DM: 201144

Utdanning, fagutvikling og forskning

1. Bakgrunn for saken Fra politiske myndigheter fremheves det i mange sammenhenger at kunnskap på høyere nivå er løsningen til å møte fremtidens utfordringer i helse- og omsorgstjenesten. Dette er et paradoks når NSF erfarer å stadig måtte inn i diskusjoner omkring viktigheten av sykepleiernes kompetanse. Sykepleiere og deres kompetanse utgjør grunnmuren i helsetjenesten. Deler av helsetjenesten benytter i stor grad ufaglærte, eller de benytter for lav kompetanse i møtet med komplekse pasientproblemer. Få bekymringer knyttes til dette fra politisk hold og arbeidsgiversiden, og skaper derfor en falsk trygghet i befolkningen. Det betyr at NSF fortsatt må arbeide med å tydeliggjøre sykepleieprofesjonen, utdanningen og forskningen, i møte med pasientenes behov. Vi skal bidra til endring og kunnskapsutvikling, samtidig som vi skal utvikle vår argumentasjon. Den demografiske utviklingen, og økte krav til kvalitet og individuell behandling, krever økt kompetanse i morgendagens helsetjeneste. Samtidig vil konkurransen og kampen om personellressursene stadig bli tøffere. Dette krever at sykepleierutdanning på alle nivå sikrer kunnskap, som gir en sterk profesjonell identitet, er kvalitetssikret og har rammevilkår i tråd med fremtidens behov for sykepleierkompetanse. Med bakgrunn i NSFs vedtekter § 2 Formål skal organisasjonens fagpolitiske arbeid rette seg mot å:

påvirke sykepleierutdanningen i samsvar med sykepleietjenestens behov

utvikle sykepleietjenesten og sykepleiefaget i samsvar med befolkningens behov for sykepleie

tilrettelegge og bidra til at sykepleierne kan utvikle sin faglige kompetanse

videreutvikle en høy etisk sykepleiefaglig standard blant sykepleiere. Vi vil i denne saken redegjøre for behovet for endring og retning for arbeid knyttet til de feltene som her behandles, i form av konkrete forslag til mål for landsmøteperioden 2012-2015. 1.1 Oppsummering av saken Helse- og omsorgstjenesten har en rekke sentrale utfordringer når det gjelder å fokusere på det faglige kompetansebehovet i dagens, og spesielt i morgendagens tjeneste. Den demografiske utviklingen og pasienters og pårørendes krav til kvalitet og individualitet i sykepleietjenesten må møtes med et godt kompetent helsepersonell. Sykepleiere må i fremtiden være i stand til å møte flere pasienter med mer komplekse helseproblemer, som hver og en vil kreve langt høyere grad av individuelt tilpassede tjenester. Dette stiller krav til et høyere kompetansenivå hos hver enkelt ansatt. Kompetanse bygger på kunnskap, ferdigheter og holdninger. Kompetanseutvikling oppnås gjennom utdanning, forskning og fagutvikling. Rammevilkårene for denne virksomheten må videreutvikles og sikres. Det er et ansvar som deles mellom politiske myndigheter, universiteter og høyskoler, og arbeidsgivere på alle nivåer. Regjeringens mål om profesjonsnøytrale tjenester, kombinert med et sterkt fokus på økonomiske resultater og uklare faglige kvalitetskrav i tjenesten, vil resultere i at arbeidsgivere nedprioriterer kvalitet og faglig forsvarlighet på det enkelte tjenestested. Manglende kompetanse og personellressurser vil føre til dårligere tjenester for pasientene. Samtidig har utilstrekkelig satsing på

2

kompetanse og kvalitet negative konsekvenser for rekrutteringen av sykepleiere og spesialsykepleiere. Forbundsstyret anbefaler landsmøtet å fatte følgende vedtak: Endringer i prinsipprogrammet under ” Utdanning, fag og forskning”:

- Nytt pkt,-” Det etableres erfaringsbaserte masterutdanninger som kvalifiserer til nye roller for klinisk ekspertsykepleiere ( nurse practitioner) innen ulike felt for avansert klinisk praksis.

- Punktet - ” antall doktorgrads- og postdoc - stipend samt stillinger til forskning og

fagutvikling i sykepleie må økes for å imøtekomme kompetansebehovet i sykepleierutdanning og praksis” erstattes av

- ”Forskning med fokus på sykepleiernes kjerneområder prioriteres, stillinger til forskning og

fagutvikling i sykepleie må økes for å imøtekomme kompetansebehovet i sykepleierutdanning og praksis”

Innsatsområdet 2012-2015 ”Utdanning, fag og forskning” : Mål: Utdanning, fagutvikling og forskning skal gi sykepleiere kunnskap og kompetanse som sikrer grunnlag for god pasientbehandling, og synliggjør sykepleiernes bidrag i helsetjenesten. Sykepleierutdanning på alle nivåer er regulert, organisert, finansiert og kvalitetssikret i tråd med befolkningens behov for sykepleierkompetanse. Det etableres nasjonale kvalitetskrav til sykepleierutdanning på alle nivå.

- Opptakskrav, -kvalitet og fokus på kjernefag i sykepleie på bachelorstudiet må styrkes. - Praksis- og fag/forskningsfeltet må etablere formelle samarbeidsavtaler for å styrke fag og

forskning.

- Utarbeide strategi og innhold i forhold til klinisk ekspertsykepleie/ avansert klinisk praksis.

- Forskning med fokus på sykepleiernes kjerneområder, -arbeidsbetingelser, -kvalifikasjoner i samhandling, pasientsikkerhet og pasientresultater initieres og prioriteres.

2. Drivkrefter og utfordringer Utviklingen av fremtidens helsetjenester må sees i relasjon til forholdet mellom den demografiske utviklingen, sykdomspanoramaet, de medisinske mulighetene, befolkningens krav og forventninger, og de ressursmessige begrensningene i helsetjenesten. 2.1 Den demografiske utviklingen Diagrammet nedenfor viser utviklingen av antall personer over 67 år fram mot 2050, i henhold til Omsorgsplan 2015, St.meld. nr. 25 (2005-2006).

3

00

200 000

400 000

600 000

800 000

1 000 000

1 200 000

1 400 000

2000 2010 2020 2030 2040 2050

90 år og eldre

80-89 år

67-79 år

I 2030 vil det i Norge være nesten dobbelt så mange personer over 80 år som det var i 2005, fra 190.000 til 320.000. I 2050 er estimatet 80-åringer på om lag 500.000. Den prosentvise økningen blant 90-åringer er langt høyere, en tredobling fra 2010 til 2050. I 2010 var det 4,8 yrkesaktive per person over 67 år i Norge; i 2050 vil det tilsvarende tallet være 2,5, dersom man inkluderer dagens innvandringsnivå. Uten innvandring vil tallet være 2,2 yrkesaktive per person over 67 år. 2.2 Den medisinske utviklingen og sykdomspanoramaet Det at befolkningen blir eldre, har stor betydning for hvordan sykdomsbildet vil se ut i fremtiden. For det første må vi fortsatt anta at graden av demensutvikling på ulike alderstrinn vil holde seg noenlunde stabilt. I dag er det slik at forekomsten av demens i befolkningen på 80 år ligger på om lag 10 prosent. Den stiger raskt etter dette; hos 90-åringer ligger den på om lag 30 prosent, og for 95-åringer på om lag 40 prosent. Eldre har ofte sammensatte lidelser der sykdommene og den medisinske behandlingen gjensidig virker inn på hverandre. Innlagte pasienter over 75 år har i gjennomsnitt 3 diagnoser samtidig. 25 prosent av dem har 6 diagnoser eller flere. I 2007 utgjorde pasienter over 80 år 4,6 % av innbyggerne, men forbrukte 16,4 % av alle liggedager i sykehus i Norge (SSB). Kravene til kunnskap og godt klinisk skjønn vil øke i takt med den økende alvorlighetsgraden i pasientenes tilstand, og med de mange forskjelligartede kroniske sykdommene som nå er vanlige i en raskt aldrende befolkning.

1

Samtidig viser utviklingen de siste tiårene at sykdomsbildet har endret seg dramatisk også for yngre pasienter. Som figuren nedenfor viser, har hyppigheten av infeksjonssykdommer blitt mye lavere enn tidligere. Samtidig er andelen med enkelte kroniske lidelser økt kraftig.

Dette har både livsstilsrelaterte årsaker, at fedme/usunt kosthold og bruk av tobakk og rusmidler har økt og at en økt andel av de som får kroniske lidelser faktisk lever lenger enn tidligere med sykdommene.

1 Benner, P. et al (2010) Å utdanne sykepleiere – behov for radikale endringer. Akribe

4

Selv om færre dør av infeksjonssykdommer, må sykepleiere fortsatt ha et sterkt fokus på infeksjonssykdommene, både når det gjelder forebygging og behandling. Kurven for hjerteinfarkt illustrerer godt hvordan den medisinske utviklingen har redusert dødeligheten av ulike sykdommer. Tilsvarende utvikling kan vi finne på en rekke andre sykdommer, blant annet kreft, magesår osv. Noen av disse pasientene blir friske, mens andre vil ha store hjelpebehov i mange år. Sykepleiernes rolle vil være omfattende både i behandlingen og i fremtidig behov for pleie og omsorg. 2.3 Befolkningens krav og forventninger Fremtidens pasienter vil kreve langt bedre tilrettelagte helse- og omsorgstjenester. De vil kreve større kunnskap om oppfølging av egen sykdom, og vil ha større innflytelse over behandlingsforløpet. Dette betyr større krav tilindividuelt tilpassede tjenester, lokalisert i nærmiljøet. 2.4 Politiske mål og utfordringer St.meld. nr. 47 (2008–2009) Samhandlingsreformen beskriver virksomhetsplanlegging og Nasjonal helse- og omsorgsplan for 2011–2015 iverksetting av samhandlingsreformen. Dokumentene omhandler utformingen av morgendagens helsetjeneste. Det blir pekt på at den demografiske utviklingen og endringer i befolkningens sykdomsbilde utfordrer samfunnets økonomiske bæreevne og krever nytenkning omkring finansiering, kompetansebehov og tverrfaglig samhandling i helsetjenesten. Det er tverrpolitisk enighet om intensjonene i samhandlingsreformen, som vil være førende for gjennomføring av reformarbeidet: 1. Sykehusene skal bli mer spesialiserte og effektive 2. Kommunene skal ta ansvar for langt flere og sykere pasienter 3. Helsetjenesten må satse mer på forebygging 4. Helse og omsorgstjenestene må øke bruken av eHelse og innovasjon 5. Helse og omsorgstjenestene må i større grad legge til rette for pasientmedvirkning Disse endringene i arbeidsdelingen mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten, og det økte fokuset på pasienters medvirkning, forebygging og helsefremmende arbeid, tidlig intervenering og helhetlige pasientforløp, innebærer også en klar endring i behovet for kompetanseutvikling. Samhandlingsreformen medfører at oppgaver og funksjoner forskyves fra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten. Det betyr at roller, oppgaver og funksjoner for ulike grupper helsepersonell vil endre seg dramatisk, og følgelig også kravet til kompetanse for den enkelte, og kunnskap i helse- og omsorgstjenesten generelt. I Samhandlingsreformen, St.meld nr 47 (2008-2009), er pasientenes behov for koordinerte tjenester et sentralt tema. NSF vil være en pådriver i arbeidet med å legge forholdene til rette for et kvalitativ godt, sikkert og kostnadseffektivt helsevesen, basert på prinsippet om organisering etter pasientforløp, og med mål om kontinuitet på tvers av spesialist- og kommunehelsetjenesten. 2.5 Ressursmessige begrensninger Helsetjenesten disponerer mer enn 200 milliarder kroner på statsbudsjettet. I dag jobber 1 av 6 arbeidstakere innenfor helse- og sosialsektoren. Hvis dagens vekst i tjenestene fortsetter, vil det i 2035 være behov for at 1 av 3 jobber i helse- og sosialsektoren, dersom vi ønsker å opprettholde dagens nivå på tjenestene. Dette er, både økonomisk og personellmessig, helt urealistisk, samtidig som det er like urealistisk å redusere på kvalitetskravene i befolkningen. 2.6 Fremtidige forutsetninger Dersom vi skal klare å forene behov og krav på den ene siden, og økonomiske begrensninger på den andre, må det gjennomføres grep som klarer å håndtere dette. Det vil bli behov for å jobbe på andre måter, for å kunne opprettholde og videreutvikle den faglige kvaliteten. Det må satses på involvering av innbyggerne i egen helse, aktivt forebyggende og helsefremmende arbeid, tidlig intervenering på lokalt nivå, spesialisering, tett samhandling mellom ulike nivåer og fagmiljøer og økt satsing på eHelse og innovasjon. Kunnskapsutviklingen og de ansattes kompetansenivå må styrkes. Her må det til en

5

økt satsing på utdanning, fagutvikling og forskning, innenfor de områdene og på de fagfeltene der arbeidet gjøres. 2.7 Endringer i sykepleiernes arbeidsbetingelser; en utfordring for sykepleierutdanningen Utøvelsen av sykepleie har endret seg i takt med utviklingen innen helsetjenesten. Med et sterkere fokus på koordinering og helhetlige pasientforløp, må mange av de oppgavene som sykepleiere har særlige forutsetninger for å utøve og lede få større prioritet. Sykepleierene er den røde tråden i helsetjenesten. Det betyr at sykepleiere må få økt faglig myndighet og innflytelse på pasientbehandligen. Sykepleieres faglige autoritet er under press. Antallet pasienter per sykepleier øker, og svært mange sykepleiere opplever et økende press om å utføre oppgaver som kan og bør utføres av andre yrkesgrupper. Det er redusert tid til fagutvikling og forskning, og til veiledning av studenter. Det innføres profesjonsnøytrale lederstillinger, og enheter slås sammen slik at ledere får ansvar for et større antall pasienter og mer personell enn tidligere. Lederlinjene er under endring, og viktige stillinger, som sjefssykepleiere, oversykepleiere, undervisningssykepleiere og fag- og forskningssykepleiere, er fjernet flere steder. Resultatet er at sykepleierne har mistet mange kanaler for å samordne og systematisk koordinere innsatsen og for å kontrollere den faglige kvaliteten på tjenestene. Dette medfører utestengning fra viktige beslutningsarenaer- og prosesser. Konsekvensen er manglende konkret påvirkning i forhold til sykepleie. Samtidig ser vi og at sykepleieledere får liten tid til å utøve faglig ledelse, pga økende behov for administrativt fokus. Dette skjer uten at det blir noen vesentlige diskusjoner, verken om konsekvensene for den kliniske utøvelsen og pasientresultatene eller for sykepleierprofesjonens mulighet til å drive undervisning, rådgivning og forskning.

2

Det er store variasjoner i hvorvidt helsetjenesten klarer å rekruttere og beholde medarbeidere med helsefaglig kompetanse. Mange kommuner klare ikke å møte kvalitetskravene fra egen befolkning, på grunn av for dårlig fagkompetanse og manglende faglig infrastruktur. Institusjonene, enten det er sykehjem, omsorgsboliger eller hjemmesykepleien, har ikke personell- og kompetansemessige rammebetingelser til å håndtere et stadig økende antall pasienter, med stadig mer komplekse sykdomsbilder. De kommunale helse- og omsorgstjenestene må fungere fleksibelt i skjæringspunktet mellom økende behov og uklare rammevilkår. Kriterier for kvalitet er upresist definert, og virkemidlene som skal stilles til rådighet for å rette opp lav kvalitet, finnes knapt. Konsekvensen blir at tjenestekvaliteten i stor grad bestemmes av administrative ledere som i stor grad har budsjettbalanse overfor egne overordnede som sin viktigste forpliktelse.

3

Det er også vesentlig å understreke forholdet mellom sykepleieres arbeidssituasjon og pasientresultater. Internasjonalt er det gjennomført en rekke studier som viser klar sammenheng mellom sykepleiernes arbeidsbetingelser, kompetanse, organisering og pasientresultater.

4

3. Sykepleierutdanning Å videreutvikle kunnskapsgrunnlaget, kjernekompetansen og de gode læringsmiljøene må stå sentralt i årene fremover. Utdanningene skal gi kunnskap og kompetanse som bidrar til utvikling av faget bygget på helsetjenestens og pasientenes behov. 3.1 Status i sykepleierutdanningen

2 Olsvold, N. (2010) Ansvar og yrkesrolle. Om den sosiale organiseringen av ansvar i sykehus. Avhandling for ph.d graden. Det Medisinske fakultet, Universitetet i Oslo 3 Haukelien,H., Vike, H. og Bakken, R. (2009). ”Kompetanse og faglig infrastruktur i helse – og omsorgstjenestene, evaluering av prosjekter Etter og videreutdanning i kommune - helsetjenesten(EVUK),” TF Rapport nr 252 4 Aiken, L.H., Clarke, S.P., Sloane, D.M., Lake, E.T., Cheney, T. (2008). Effects of Hospital Care Environment on Patient Mortality and Nurse Outcomes. Journal of Nursing Administration, 38 (5), 223-229.

6

Siden 1970-tallet har sykepleierutdanningen gått fra en ”etatsopplæring” til en utdanning innen høyskole og universitet som fører til akademisk grad. Dette innebærer også at yrkeskompetansen endres. Akademisk kompetanse, for eksempel evne til kritisk tekning og forskningsbasert yrkesutøvelse, løftes frem. Utdanningen står overfor flere ulike endringer. Bachelorutdanningen i sykepleie er landets største profesjonsutdanning. Av de totalt 115 studieprogrammene innenfor helse- og sosialfag, er 28 sykepleierutdanninger. Av det totale antallet studenter på omkring 30.000, går nesten 12.500 på sykepleierstudiene. Til sammenlikning har den nest største gruppen, medisinstudiet, fire studiesteder og 3518 studenter.

5

Sykepleierutdanningen er satt på den politiske dagsorden gjennom regjeringens arbeid med en storingsmelding om utdanning for velferdsyrkene, som er planlagt avlevert høsten 2011. Meldingen tar for seg helse- og sosialfagutdanninger fra videregående nivå og opp til ph.d-nivå. Målet for arbeidet er bedre samsvar mellom utdanning og praksis, gjennom blant annet bedre samsvar mellom utdanning og kompetansebehovet i tjenesten, lettere samhandling mellom ulike profesjoner, bedre rammer for etablering av fagmiljøer i klinisk praksis, og klarere rolle- og ansvarsfordeling mellom profesjonene. Bedre rammer for praktisk forskning og fagutvikling er også et sentralt mål. NSF arbeider tett opp mot dette meldingsarbeidet. Kvalitetskrav må møtes Det er en rekke utfordringer tilknyttet å utdanne kompetente sykepleiere. Forsknings- og undervisningspersonalet beskriver en stadig mer krevende hverdag, med økte forventninger og reduksjon i økonomiske rammer for virksomheten. NOKUTs

6 revidering av akkrediteringen av

bachelorutdanningen i sykepleie pekte på flere områder hvor videre utvikling er nødvendig for å nå mål og oppfylle krav til høyere utdanning generelt, og ikke minst for å oppfylle krav til gode og relevante sykepleiefaglige studietilbud. Utdanningene må fortsatt arbeide for å nå, eller opprettholde disse kravene. Sykepleierstudentene opplever en avstand mellom det de har behov for å kunne, og det de lærer i utdanningen. Det er også dokumentert at studentenes studieinnsats ikke er slik en bør forvente i en profesjonsutdanning på bachelornivå, og det er variasjoner i kravene til kunnskapsnivå mellom de enkelte studiestedene.

7 Det betyr at krav til studieinnsats må bli tydeligere og at den kontrolleres

gjennom mer omfattende vurdering. Kunnskapsdepartementet har de siste seks årene økt studieplasser til sykepleierutdanningen med om lag 31 prosent, fra i overkant av 3000 plasser i 2006, til om lag 4000 plasser i 2011. Likevel ser vi at høgskolene tar opp langt flere studenter enn de får midler til. I 2010 tok høgskolene opp over 22 prosent flere studenter enn de hadde fått ressurser til. Resultatet er et åpenbart press på praksisarenaene så vel som undervisnings- og veiledningskapasiteten, og er en direkte trussel mot kvaliteten i utdanningen og studentenes sluttkompetanse. Denne utviklingen må stoppe. I forbindelse med arbeidet med stortingsmeldingen om velferdsutdanningene, diskuteres det nye fleksible overganger, spesielt imellom videregående skole og høyere utdanning. Et forslag er at kompetanse tilegnet på et lavere nivå, for eksempel videregående skole eller fagskole, skal kunne erstatte deler av sykepleierstudiet. En slik avkorting av bachelorstudiet i sykepleie er ikke faglig forenlig med de krav som stilles til sykepleieren. Opptak til studiet må bygge på krav til studiekompetanse.

5 DBH-tabell, registrerte studenter 6 Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen 7 Jfr. Abrahamsen, B. og Smeby, J.C. (red) Sykepleierstudenten – Rekruttering, studietilfredshet og studieutbytte, HiO-rapport nr.7, 2004; Dæhlen, M. 2003, Motivasjon og fremtidstro – bilder av sykepleierstudenten, HiO-rapport, 2003 nr.17; Terum, L. I. og Vågan, André (red), 2005, Fra utdanning til arbeid – Sykepleieres vurdering av utdanningen, HiO-rapport nr. 23; Norsk Sykepleierforbund, 2009, Studentpolitisk plattform

7

Frafall fra sykepleierutdanningen er et økende problem. Samlet fullføringsgrad, målt ut fra antallet studenter som ble tatt opp til bachelorstudiet, og som etter normert studietid skulle ha fullført i rapporteringsåret, har sunket noe i årene mellom 2005 og 2009 – fra 73,3 % til 66,7 %. Det er store variasjoner mellom utdanningsstedene. En høgskole har en gjennomsnittlig fullføringsgrad på 92,4 %, mens en annen har en fullføringsgrad på 53,6 %. Denne utviklingen gir grunnlag for bekymring. NSF ser en klar sammenheng mellom enklere opptakskrav og større frafall fra studiene. Det er ikke sammenfall mellom hvor lett det er å komme inn på sykepleierstudiet, og hvor vanskelig det er å fullføre det. NSF mener vanskelighetsgraden i studiet må gjenspeiles i formelle opptakskrav. Opptak til utdanningen må derfor skjerpes gjennom karakterkrav til studieforberedende fag for å sikre tilstrekkelig inntakskompetanse. Bachelorstudiet i sykepleie skal innebære at studentene møter klare forventninger. Det betyr et skjerpet fokus på studiekvalitet, studieinnsats og eksamens-/vurderingsformer for å sikre resultatkvaliteten. 3.2 Kunnskap i utvikling – nye veier må på plass For å kunne videreutvikle bachelorutdanningen i sykepleie i tråd med fagets egenart og samfunnets fremtidige behov, er det nødvendig å gjøre vurderinger av studiets faglige innhold og hvilke kvalifikasjoner en nyutdannet sykepleier skal ha. I og med at utdanningen er en generalistutdanning, og samfunnet i stor grad har en spesialisert helsetjeneste, vil det alltid være et visst misforhold mellom de kvalifikasjonene nyutdannende sykepleiere har og de kravene som møter dem i helsetjenesten. Studentene skal ha kvalifikasjoner til å kunne møte utdanningens mål, samtidig som kvalifikasjonene skal være av en slik karakter det kan bygges videre på dem i den mer målrettede læring som skjer i yrkesutøvelsen i et tilsettingsforhold. På bachelornivå må sykepleiefaget styrkes som en basisutdanning for studier på høyere gradsnivå. Undervisningen skal utvikle studentenes evne til livslang læring. Arbeidsgiver har ansvaret for å tilrettelegge for læring, opplæring, videre- og etterutdanninger som er relatert til yrkesutøvelsen.

8

Rammeplanen sier: ”Først etter at arbeidsgiver har lagt til rette for opplæring og etter- og videreutdanning, kan nyutdannede sykepleiere forventes å ta selvstendig ansvar for å ivareta områder som utdanningen gir handlingsberedskap til”.

9 I dag er dette ansvaret ikke nedfelt i bindende avtaler.

Det er opp til den enkelte arbeidsgiver å legge forholdene til rette for at dette skal skje. Alle studenter på ulike nivå må få kvalifisert og kompetent veiledet praksis og opplæring. Det skal være attraktivt og motiverende å ha ansvar for studentveiledning. Dette kan ledere legge til rette for i samarbeid med utdanningsenhetene. Et tilrettelagt og avtalefestet opplæring og kompetanseprogram vil kunne lette på ”praksissjokket”, samtidig som det gir arbeidsgiver større mulighet for å sikre at de ansatte får og har den kompetansen som helsetjenesten og den enkelte pasient til enhver tid vil trenge. Tillitsvalgte sentralt og lokalt bør involveres i dette arbeidet. På lik linje med leger må sykepleiere i fremtiden få en myndighetsgodkjent spesialistgodkjenning. I landsmøteperioden har NSF, gjennom to prosjekter arbeidet for spesialistgodkjenning av spesialsykepleiere slik helsepersonelloven åpner for.

10 Arbeidet med og

erfaringene fra disse prosjektene kan knyttes opp mot utviklingen av kliniske mastergrader og myndighetsgodkjenning av spesialsykepleiere. Det vil være et viktig arbeid å bidra til etablering av en slik ordning for sykepleiere. 3.3 Finansielle rammer – krevende oppgaver, lite ressurser Høyere utdanning preges i dag av fri konkurranse mellom institusjonene. Det brukes store summer hvert år på å markedsføre de forskjellige utdanningsinstitusjonenes tilbud. Den resultatbaserte finansieringen som kom med kvalitetsreformen, synes å prioritere kvantitet fremfor kvalitet. Det er

8 Jfr. arbeidsgivers systemfaglige ansvar, iht. Helsepersonellovens § 4 og 16 9 Side 5 i Rammeplan for sykepleierutdanningen 10 PaSTA-prosjektet (pasientsikkerhet, samhandling og trygg anestesi) testet ut kompetansekrav og kriterier for spesialistgodkjenning av anestesisykepleiere ved sykehuset Østfold. Prosjektet Pilot helsestasjon og skolehelsetjenesten er et tilsvarende prosjekt for helsesøstre, hvor kriterier og kompetansekrav testes ut i pilotkommunene Sør- Varanger, Austevoll og Gamle Bydel Oslo.

8

behov for å øke samarbeidet og ha en klarere oppgave- og ressursfordeling mellom institusjonene for å hindre at utdanning og forskning får ulik kvalitet. Det er derfor nødvendig med økt samarbeid og mer stabile rammevilkår. Langsiktige strategiske bevilgninger, i kombinasjon med en solid basisbevilgning som kan understøtte behovet for å styrke både utdanningen og forskningsfeltet, er viktige tiltak å få på plass.

11

Kunnskapsdepartementet gjennomgår nå finansieringssystemet for høyere utdanning. Det blir viktig å rette blikket mot kategorisystemet og plasseringen av sykepleierutdanning i systemet. De forskjellige utdanningenes finansiering er plassert i kategorier fra A til F. I statsbudsjett for 2011 gir kategori A kr 318 000 pr student i utdanningen, og kategori F, som er den laveste, gir kr 80 000. Sykepleier-utdanningen befinner seg i kategori E, med en bevilgning på kr 99 000, mens radiograf og fysioterapiutdanningen er i kategori D. I kategori A finner vi kliniske studier som medisin, og i kategori F finner vi sosialfaglige utdanninger. Erfaringer viser at kategorisystemet har en direkte virkning på budsjettfordelingsmodellene ved den enkelte institusjon. Å drive gode profesjonsutdanninger i tett relasjon til yrkesfeltet er kostnadskrevende, og jo høyere praksisgrad, desto større kostnad per studieplass. Sykepleierutdanningen er den mest praksisintensive utdanningen av helsefagene. Med et prissystem som ikke er revidert i takt med utviklingen i studiet, er dette en reell underfinansiering av sykepleierutdanningen som er uakseptabel. Det må arbeides for høyere politisk status på sykepleieutdanningen, som gjenspeiles i de finansielle rammene. Det er åpenbart at økt bruk av simuleringsundervisning og nye læringsplattformer medfører en betydelig økt ressursbehov i utdanningene. Det store studentantallet gir store kapasitetsproblemer med hensyn til undervisningslokaler, øvingslaboratorier og undervisningspersonell, i tillegg til at mange utdanningsinstitusjoner har et betydelig behov for å modernisere og utvikle simuleringsavdelinger. Uten bedre finansiering av sykepleierutdanningen vil en økning i studentantallet redusere kvaliteten på studiet. NSF har gjentatte ganger pekt både på behovet for å styrke basisfinansieringen og endre kategorisystemet og plasseringen av sykepleieutdanningen i systemet. I tillegg er det viktig å bringe på bane forhold rundt finansieringskomponenten som er knyttet til produksjonen av studiepoeng. Det at antall produserte studiepoeng er utslagsgivende for størrelsen på budsjettet, gir store insentiver for å ta opp flest mulig studenter, uavhengig av om man har fasiliteter og infrastruktur til å håndtere studentmengden. Dette er med på å øke trykket på en allerede svært presset utdanning. Det er også en åpenbar fare at de faglige kravene senkes for å unngå at studentene stryker og at finansieringen bortfaller. En slik faglig nivåsenkning er en dirkete trussel for pasientsikkerheten. Regjeringens ansvar Hvis utdanningsinstitusjonene skal være i stand til å utdanne flere sykepleiere og samtidig ivareta krav til forskning og utviklingsarbeid, må det følge med økte bevilgninger og en egen plan for hvordan organiseringen av praksisstudiene skal foregå. Det trengs også en styrket bevilgning til praksisstudier, både i spesialisthelsetjenesten og i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, for at de skal kunne påta seg de økte oppgavene et økt studentantall medfører. Dette må på plass før man kan øke antallet studieplasser ytterligere. De store kravene til studentgjennomstrømming er en viktig årsak til svikt i kvaliteten i sykepleierutdanningen, spesielt innenfor de kliniske studiene. Høy utdanningstakt, kombinert med knappe personalressurser i utdanningsinstitusjonene og veiledningsressurser på praksisstedene, fører til at studenter får manglende oppfølging.

11 NOU-rapport 2008:3 Sett under ett

9

Situasjonen krever at Regjeringen har et langt sterkere fokus på kvaliteten i utdanningen og tilføre økte midler i et omfang som gjenspeiler det faktiske aktivitetsnivået og innholdet i utdanningen. 3.4 Samarbeid og avtaler mangler Arbeidsgiverne tar ikke sitt utdanningsansvar på alvor. De fokuserer i for liten grad på kvalitet, kostnader og omfang på utdanningsoppgaver de er tillagt. Det er unntaksvis at man hører at nedbemanning og omstilling risikovurderes opp mot kvaliteten på utdanningen. Dette burde ha vært presisert i både oppdragsdokument og styringsdokument fra departementet. For eksempel at faglige og pedagogiske krav i henhold til nasjonale rammeplaner skal sikres før tildeling av praksisstudieplasser, og at det ved omstilling og effektivisering skal vurderes hvilke konsekvenser dette har for utdanningsoppgaven. I dag er det 430 kommuner i Norge. Det er store forskjeller mellom kommunene på hvordan de satser på kompetanse, og hvor bevisste de er på å bygge opp og vedlikeholde robuste fagmiljøer. I Fafos rapport ”Gull eller gråstein” kommer det fram at ledere i over 70 % av kommunene, og spesielt i de store, mener det er for få sykepleierstillinger. Samtidig er det bare halvparten av kommunene som har en kompetanseplan for å møte de kompetansemessige utfordringene de står overfor. Kravene til innholdet i og oppbyggingen av sykepleierstudiet må utarbeides i en prosess mellom representanter for utdanningene, fra spesialist- og kommunehelsetjenesten og fra NSF som profesjonsorganisasjon. Å overlate til yrkesfeltet alene å definere kunnskapsinnholdet i profesjonsutdanningen avskjærer høyere utdanning som kunnskapsutvikler. Samtidig er det åpenbart at yrkesfeltet i større grad enn i dag må bidra til å definere kompetansebehovet. Det betyr at de også må inngå som formelle aktører i fagplanarbeidet. Kunnskapsdepartementet har det overordnede ansvaret for utdanningen, men Helse- og omsorgsdepartementet har sammen med Kommunaldepartementet et medansvar for at de kliniske studiene får kvalitativt gode rammebetingelser. Når det gjelder spesialisthelsetjenesten, foreligger det i styringsdokumentene til helseforetakene et pålegg om veiledning og undervisning til studentene. I den kommunale helse- og omsorgstjenesten foreligger det ikke klare styringsdokumenter. Det må etableres. 3.5 Nasjonal- og europeisk styring må sikres og utvikles Profesjonsutdanninger som fører til autorisasjon må reguleres av nasjonale myndigheter gjennom rammeplaner og/eller forskrifter. Ved landets sykepleierutdanninger arbeides det for tiden med å implementere det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket og formulere læringsutbyttebeskrivelser. Dette arbeidet skal være ferdigstilt innen utgangen av 2012. For å unngå at studentenes kvalifikasjoner beveges i forskjellig retning avhengig av de forskjellige utdanningsinstitusjonenes fag- og forskningsprofil, må det på plass tiltak for å komme frem til en nasjonal enighet om kompetanseområder og nivå for kvalifikasjonsrammeverket. Det er også klare internasjonale perspektiver på styring av sykepleierutdanningen. På europeisk nivå er det verdt å merke seg at EU-direktivet om gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjoner, som Norge også er forpliktet til å følge gjennom EØS-avtalen, nå følges opp av EU-kommisjonen.

12 NSF deltar i

en pågående debatt i Europen Federation of Nurses (EFN) og har gitt høringsinnspill til nasjonale myndigheter og EU- kommisjonen. En dreining mot mer bruk av læringsutbytte- og sluttkompetanse-beskrivelser er en del av denne debatten. De fleste landene i Europa har etablert en Chief Nursing Offiser (CNO) i helsedepartementene, som skal gi råd til regjeringen vedrørende sykepleie og jordmortjenesten. Hensikten med opprettelsen av en slik rolle er å styrke den sentrale planleggingen og strategiske utviklingen av sykepleie og jordmorarbeid, gjennom en overordnet koordinering og kvalitetssikring av kompetansen og arbeidet til de ulike fagene tilknyttet tjenesten. Det trengs et bedre og samordnet lovverk som fastslår hvilke krav som stilles til utdanningsinstitusjonene, de kliniske institusjoner og deres ansatte, og hvilket

12 EU-direktiv 2005/36 on the mutual recognition of qualifications / the European qualifications framework

10

medansvar de har for utdanning og praksisstudier I forbindelse med samhandlingsreformen bør samarbeidsformene mellom utdanningsinstitusjonene og spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten vurderes på nytt og få en lik struktur. 3.6 Praksisstudiene må styrkes Sykepleierutdanningen har en andel praksisstudier på 50 % av utdanningen, som er høyest blant helseprofesjonsutdanningene. Det betyr at arbeidet med å sikre og videreutvikle gode læringsmiljøer i praksisstudiene må stå sentralt i årene fremover. Det er viktig at de ulike arenaene i utdanningen anerkjenner hverandres fortrinn og kunnskaper, samhandler og i fellesskap bidrar til at bachelorstudentene i sykepleie får gode læringsarenaer. Den nyutdannedes handlingskompetanse og praktiske kunnskapsnivå må styrkes. Sykepleiere må sikres kunnskap og kompetanse til å møte fremtidens utfordringer og tilstrekkelig evne til å lære nye ting. Praksisstudiene har imidlertid manglende ressurser og formell kompetanse til å veilede og vurdere studenter slik det kreves i en høyere utdanning. Funksjonen som praksisveileder må tillegges vekt og betydning, både for arbeidsgiver og ansatte som skal ha, denne viktige rollen. Det må derfor stilles krav til formalisert veiledningskompetanse hos veilederne som må være sykepleiere. Når bemanningsplaner utformes, må det eksplisitt avsettes tid og ressurser til undervisning og veiledning. Det store volumet av veiledning i praksisstudier foregår i spesialisthelsetjenesten, siden perioden for praksisstudier per student i sykehus er lengre enn i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Sykepleierstudenter fylte i studieåret 2007–2008 over 70 % av det totale studentvolumet innenfor spesialisthelsetjenesten og helse- og omsorgstjenesten i kommunene.

13 Før en kan flytte flere

studenter over i kommunale helse- og omsorgstjenester og andre arenaer må disse først bygges opp med kvalifisert personell som har nødvendig kompetanse. Å skaffe praksisstudieplasser til et økt antall studenter fra ulike helseutdanninger, gjerne på samme tid og sted, krever en omfattende infrastruktur innad i helseforetaket/kommunene. Godkjenningsordning må etableres Ledere på alle nivå innen både i helseforetak, kommune og i utdanningsinstitusjonene bør ta ansvar for at faglige og pedagogiske krav i henhold til nasjonale rammeplaner sikres før tildeling av praksisstudieplasser. Risikovurdering ved omstilling og effektivisering må også omfatte utdanningsoppgaver. Utfordringene vil være å skape og utvikle miljøer som utdanner sykepleiere i et klima som fremmer faglig identitet, ansvarlighet og vilje til kvalitet, og hvor studentene lærer at de innehar autoriteten, ikke bare ansvaret, til å praktisere sitt yrke. Lovverket stiller ikke spesifikke krav til kommunene om å tilrettelegge for tilfredsstillende praksisstudier. Det vises til at helse- og omsorgstjenesten har viktige roller inn mot det formelle utdanningssystemet, både som praksisarena og som fremtidig arbeidsgiver eller avtalepart. Kommunene tilrettelegger, følger opp og prioriterer undervisning og opplæring ulikt. Kommunene inngår avtaler med høgskolene om studentplasser, men utdanningsinstitusjonene stiller i dag få eller ingen krav til kommunene, og kommunene inngår heller ingen forpliktelser om kvalitet og innhold i den praktiske opplæringen. Konsekvensen av dette er at det ofte blir inngått uformelle, muntlige avtaler direkte mellom kontaktsykepleier og lærer. Avtalene blir da av privat karakter der alle ”gjør så godt de kan”. Det økte behovet for praksisplasser, kombinert med omstilling og effektivisering i helseforetakene, fører til konkurranse om veiledningsressurser og læresituasjoner. Når praksisfeltet protesterer ut fra faglige og pedagogiske hensyn, veier de kvantitative kravene tyngre. Når uenigheten ikke kan løses lokalt, håndheves gjerne tildelingen av praksisplasser gjennom pålegg fra det regionale nivået med henvisning til aktivitetskravet, og ikke kvalitetskravet i oppdragsdokumentet. Heller ikke utdanningsinstitusjonene synes å fokusere nok på kvalitetskravene som rammeplanen stiller hva gjelder veiledning og læresituasjoner i praksis, når antall studenter øker. Det er derfor nødvendig å

13 UHR-rapport (2010)Fokus på praksisstudiene i helse- og sosialfagutdanningene.

11

etablere en godkjenningsordning (egen akkreditering) av praksisstedene med klare kvalitetsindikatorer. 3.7 Teoristudiene må utvikles Undervisningen er grunnvirksomheten i enhver utdanning. En høyere utdanning som henter sitt grunnlag fra både forskningsbasert og erfaringsbasert kunnskap, må ha bestemte krav til undervisningen. I sykepleierutdanningen skal sykepleierprofesjonens egenart både formidles og videreutvikles. Teorier fra humanistiske, samfunnsvitenskapelige og naturvitenskapelige fagområder skal integreres i sykepleie og gjøres relevant i profesjonell utøvelse. Utdanningens innhold, kvalitet og relevans henger også nøye sammen med og er avhengig av en god dialog mellom utdanningsinstitusjonen og spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten om sammenhengen mellom de kliniske studiene og innholdet i den øvrige undervisning. Sykepleierstudentene har vært kritiske til utdanningen. De er mer kritiske til sine lærere enn andre studentgrupper. De mener lærerne er lite åpne for nytenkning og forslag til endringer, de er lite tilgjengelige, og de er ikke er godt nok forberedt til undervisningen. Opplegget rundt undervisningen er også dårlig planlagt.

14 Dette varierer riktignok fra studiested til studiested, men likevel kan ikke

organiseringen av sykepleierutdanningen og valg av læringsstrategier og vurderingsformer sies å være optimalt for den sluttkompetansen studenten skal nå. Det kan også spørres om hvorvidt relevansen av sykepleieteorier og de såkalte sykepleiemodellene er klar nok, og om utdanningens ønske om å distansere seg fra medisinen har gått for langt, og om sykdomslære og teorier knyttet til for eksempel anatomi og fysiologi må ha en mer sentral plass i undervisningen. Disse forholdene må vurderes. Sykepleierprofesjonen vil være tjent med at utdanningsinstitusjonene har et tilnærmet likt syn på dette. Hver utdanningsinstitusjon utarbeider i dag en fagplan på bakgrunn av rammeplanens krav. Dette har ført til 28 fagplanvarianter (én for hver utdanningsinstitusjon) som legger opp innholdet i undervisningen i mer eller mindre ulik retning. Faren med dette er at det kan innebære forskjeller i grunnlaget for den kunnskapsbasen som undervisningen bygger på. Det positive kan være at utdanninger utvikler sine faglige profiler og gjensidig kan befrukte det profesjonelle bildet. Men like fullt skal en kunne gjenkjenne en sykepleier som en sykepleier hvor enn vedkommende er utdannet. Sluttkompetansen må være gjenkjennelig. For å styrke sykepleierprofesjonens identitet i dagens samfunn blir det viktig at de forskjellige utdanningsinstitusjonene samarbeider om å utvikle en felles forståelse av innholdet i sykepleierprofesjonens kjernekompetanse, slik som ivaretakelse av pasienters reaksjoner på sykdom og funksjonssvikt gjennom observasjoner, vurderinger og tiltak rettet mot pasientens grunnleggende behov og helsefremmende og forebyggende arbeid. En måte å synliggjøre resultatet av et slikt samarbeid på, er å nedfelle sykepleierprofesjonens kjernekompetanse i alle utdanningenes kvalifikasjonsrammeverk. Utdanningsinstitusjonene må snarets starte dette arbeidet. Ansatte med førstestillingskompetanse synes å forlate bachelorstudiet ved etablering av mastergrader og ph.d. - programmer, og det tilsettes vikarer som ikke har faglig og/eller pedagogisk høyeregradsutdanning. Til tross for at vikarene har oppdatert og god klinisk kompetanse, som er viktig for undervisning på bachelornivået, blir det likevel en kompetanseglidning innen og mellom fagmiljøene og mellom utdanningsinstitusjonene, og det kan skje en utarming av faglig kompetanse i bachelorutdanningen. I sum viser dette at det er behov for en særskilt satsing for å få fram en riktig balanse i kompetansen blant undervisningspersonalet, og da særlig en satsing for å øke antallet med førstekompetanse i bachelorutdanningen. Utfordringen fremover blir å balansere eller forene den akademiske og den kliniske kompetansen i nye stillingsstrukturer. Utvikling av ulike former for kombinasjonsstillinger, både i spesialisthelsetjenesten, i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og i utdanningsinstitusjonene, blir en viktig tilnærming og må utvikles.

14 Heggen, Kåre. (2010) Kvalifisering for profesjonsutøving, Sjukepleiar- lærar – sosialarbider. Abstrakt Forlag.

12

3.8 Helhetlige utdanningsløp må på plass Mer avansert behandling og komplekse, akutte og kritiske pasientsituasjoner gjør behovet for spesialkompetanse stort. Videreutdanning er i dag et viktig bidrag til kunnskapsutvikling og spesialisering for sykepleiere. Det betyr at flere nye studieplasser må etableres og arbeidsgiver må ta i bruk insentiver som sørger for rekruttering til studiene. Parallelt med dette skal utdanningen innpasses i gradsstrukturen. Spesialsykepleiere fyller nøkkelfunksjoner i helsetjenesten som direkte påvirker behandlings-kapasiteten. Det utdannes nå for få sykepleiere med videreutdanning. Våre tall indikerer at det i 2007 bare ble utdannet mellom 50 og 60 prosent av det antallet spesialsykepleiere som må til for å opprettholde dagens spesialiseringsnivå. Behovet for studenter på videreutdanningen er altså nesten dobbelt så stort som det som ble utdannet i 2007. Manglende finansieringsordninger og tilrettelegging (blant annet permisjon) medfører stor mangel på kandidater til videreutdanning innen sykepleie. Sykepleiere med spesialutdanning har høy gjennomsnittsalder, noe som vil øke graden av avgang fra arbeidslivet. Dette er en alvorlig utvikling. Etablering av sammenhengende utdanningsløp innen høyere utdanning gjennom oppretting av utdanningsstillinger i helstjenesten vil bidra til å sikre planlegging av kapasitet, finansiering og samarbeid mellom utdanning, arbeidgiver og student. Dette må på plass. Målet fremover må være at videreutdanningen gir høy klinisk kompetanse, danner grunnlag for forskning, fagutvikling og bruk av kunnskapsbasert praksis i helsetjenesten. Samtidig må samhandlingen mellom utdanning og praksisfelt være tett, slik at den kunnskap utdanningen gir er tråd med pasientens og helsetjenestens behov. Dette innebærer også utvikling av nye videreutdanninger for å møte endringene i helsetjenesten. Antall studieplasser må beregnes ut fra fremskrevet behov og legges som aktivitetskrav overfor universitet og høgskoler. Arbeidsgiver må sørge for ulike faglige og økonomiske insentiver for videreutdanning, herunder lønn/stipend under utdanning, opprettelse av utdanningsstillinger på relevante fagområder, tilbud om økt lønn ved fullført videreutdanning og en endret faglig rolle i tråd med kompetansegrunnlaget. Etablering og utvikling av mastergrader Det er to grunnleggende prinsipper som må følges ved etablering av mastergrad som inkluderer videreutdanninger i sykepleie:

1. De skal gi teoretisk og klinisk kompetanse og funksjonsdyktighet 2. De skal gi økt kompetanse til å anvende forskning og delta i forskning

Utdanningen må være en tydelig videreføring fra bachelorstudiet i sykepleie, og bygge på kunnskapen fra denne. Kliniske studier må utvikles på et mastegradsnivå og gi full studiepoengsuttelling som en integrert del av programmet. Programmene kan oppbygges som moduler hvor videreutdanningen inngår. Det må forutsettes at masterstudiet gir grunnlag for å søke opptak til ph.d studier. Dette er avgjørende for utvikling av forskningskompetansen i sykepleie. De tidligere hovedfagene i helsefag og sykepleievitenskap er omarbeidet til nye mastergrads-programmer. Disse spiller en viktig rolle både i teoretisk- og anvendt kunnskapsutvikling i sykepleiefaget. I tiden fremover er det viktig at disse miljøene tar et særlig ansvar for kunnskaps- og kompetanseutvikling som styrker fagforvaltning gjennom ledelse og utdanning av sykepleiere. I tillegg fører endringer i samfunnet - og i helsetjenesten til behov for nye roller for sykepleiere. Klinisk ekspertsykepleier (nurse practitoner) kan være en slik rolle. En klinisk ekspertsykepleier vil kunne arbeide svært selvstendig innen spesifikke fagfelt og ha ansvar for kontinuitet overfor pasienten. Dette gjelder for eksempel i eldre med kroniske sykdommer. Det må etableres egne erfaringsbaserte utdanninger med masterkompetanse. Disse utdanningene må bygge på avansert og veiledet praksis. Utvikling av nye mastergrader er krevende, både i tid og ressurser. Flere studiesteder satser på tverrfaglige tilbud. Det finnes i dag omkring 60 ulike masterutdanninger innen helse- og sosialfag i

13

Norge. Det er omfattende tilbud som også kan skape unødvendig konkurranse. Det er også grunn til å stille spørsmål om de tverrfaglige utdanningene gir den kliniske kompetansen helsetjenesten trenger. Utvikling av tverrfaglige mastere må ikke gå på bekostning av muligheten til fagspesifikk fordypning. Sektoren er i endring, og ønske og motivasjon for å utvikle mastergrader hvor allerede etablerte videreutdanning inngår, er stor. For mange av studiestedene som har ambisjoner om etablering av mastergrad er spørsmålet om å lykkes, knyttet til muligheten til å rekruttere tilstrekkelig antall med professor- og førstekompetanse. Skal sykepleiefaget sette sitt preg på utviklingen av masterprogrammene, er det behov for et større antall sykepleiere med første- og professorkompetanse, for å dekke bachelor- og mastergrads og ph.d studier i sykepleie. For å bidra til en positiv utvikling innenfor sykepleiefaget, må antallet sykepleiere som er kvalifiserte for forskning og fagutvikling gjennom mastergradsstudier og klassiske doktorgradsstudier økes, og det må legges opp til en betydelig vekst i antall forskerstillinger. Dette innebærer at finansieringen til forskning i sykepleie må styrkes samt at veiledningskapasiteten må økes betraktelig for å dekke behovet. Det er også viktig å sikre en nyrekruttering som gir unge talenter mulighet for en lengre forskningskarriere. Regjeringen må derfor ta ansvar for utarbeidelse av en nasjonal samordning/strategi for integreringen og regulering av videreutdanningene i sykepleie inn i gradsstrukturen. I det ligger også ansvar for finansiering og riktig dimensjonering, samt etablering av ny stillings- og lønnsstruktur i helsetjenesten.

4. Forskning og fagutvikling Et sentralt utgangspunkt for sykepleietjenesten er kunnskapsbasert praksis. Kunnskapsbasert praksis er å ta faglige avgjørelser basert på systematisk innhentet forskningsbasert kunnskap, erfaringsbasert

kunnskap og pasientens ønsker og behov i en gitt

situasjon/kontekst.

Det at klinisk praksis og sykepleietjenesten skal være kunnskapsbasert, understreker også viktigheten av å utvikle, søke og formidle kunnskap i tjenesten. Ved siden av den formelle utdanningen av sykepleiere til ulike kunnskapsnivåer, dreier dette seg om å drive aktiv satsing på fagutvikling og forskning innen faget.

4.1 Fagutviklingen må styrkes Begrepet ”fagutvikling” kan forstås som systematisk virksomhet som anvender eksisterende kunnskap fra forskning og praktisk erfaring, og som blant annet er rettet mot å innføre nye eller vesentlige forebedrede prosesser, systemer og tjenester. Det er viktig at fagutviklingsbegrepet er tydelig forankret i sykepleiefagets samfunnsmandat. Med et daglig fokus på koordinering, helhetlige pasientforløp og pasientsikkerhet er sykepleiere og deres fagkompetanse navet som binder helsetjenesten sammen. Sykepleiere skal levere en bestemt type kunnskapsbaserte helsetjenester til befolkningen. Hensikten med fagutvikling er å utvikle ”sykepleietjenesten og sykepleiefaget i samsvar med befolkningens behov for sykepleie”. Evaluering av tjenestene fra et faglig og et pasientopplevd perspektiv er derfor en integrert del av fagutviklingsbegrepet.

Forskningsbasert kunnskap Erfaringsbasert

kunnskap

Brukerkunnskap og brukermedvirkning

Kunnskapsbasertpraksis

Kontekst

Jamtvedt m.fl.2004

14

Fagutvikling skjer i møtet mellom realitetene i klinisk praksis, ansvarsområdet tillagt den enkelte sykepleiers stilling som leder eller medarbeider, den sykepleiefaglige kunnskapen, og en forståelse av hvordan organisasjonens mekanismer for kvalitetsforbedring fungerer. Det ligger et særlig ansvar for linjeledere i å etablere gode systemer som gir rom for og øker sannsynligheten for at god fagutvikling kan skje. God fagutvikling er også avhengig av at den enkelte utøver gjør bruk av bakgrunnskunnskap og yrkeserfaring som sykepleier innehar, og bruker sammen med å innhente og formidle tilbakemeldinger fra pasientene aktivt for å utvikle helsetjenesten til beste for pasientene. Fagutvikling krever kjennskap til pasientresultater, og resultatovervåking kan skje for eksempel ved bruk av kvalitetsindikatorer. Utfordringen i forhold til fagutvikling i dagens helsetjeneste, er i stor grad manglende nasjonale og lokale rammebetingelser for fagutviklingen. Det er lite midler som settes av nasjonalt til fagutvikling, Det mangler arenaer for å formidle erfaringsoverføringer, enten fra forskning til praksis i institusjon, eller mellom institusjonene. Trenden forsterkes av effektiviseringstiltak som skjer isolert fra langsiktig og strategisk kunnskapsledelse. Utviklingen går i retning av raskest mulig tjenesteproduksjon med utydelige kvalitetskrav og utilstrekkelig resultatovervåking. I et slikt scenario er det fare for at fagutviklingen stagnerer, kunnskapen blir utdatert, med rekrutteringssvikt og svake helsetjenester som ledd i en ond sirkel. Fagutviklingen er avhengig av kanaler for formidling av kunnskap. Det er avgjørende at fyrtårn for god fagutøvelse blir spredt, slik at andre kan lære de rutinene og prosedyrene som danner den gode fagutøvelsen. Det er også viktig at nye prosjekter, tiltak, rutiner og prosedyrer blir kvalitetssikret opp mot ulike nasjonale faglige retningslinjer, gjennom regionale og nasjonale forskningsinstanser, i forhold til lover og forskrifter osv. Det må altså være kanaler som samler inn og sprer gode erfaringer og resultater fra ulike måter å drive sykepleie på, samtidig som det er instanser som vurderer det arbeidet som gjøres, for å sikre at tiltak ikke er lovstridige eller bryter med overordnede prinsipper i forhold til pasientsikkerhet og kvaliteten i tjenesten. Dette må utvikles og etableres. Det betyr at samarbeidsrelasjonene mellom forsknings- og utdanningsinstitusjonene og klinisk praksis må styrkes, slik at fagutvikling kan skje. Det må settes av øremerket arbeidstid til fagutvikling og kompetansebygging, samt at forsknings- og kunnskapsdatabaser for sykepleie skal være tilgjengelig for bruk av fagpersonell i klinisk praksis. 4.2 Forskningsaktiviteten må økes Forskningsinnsatsen i sykepleie står i dag ikke i forhold til det omfattende fagfeltet og tjenestetilbudet som sykepleie utgjør i helsetjenesten. Den nye forskningsmeldingen

15 bidrar til å synliggjøre behovet

for forskning knyttet til kommunehelsetjenesten. Den vektlegger krav til forskningsbasert profesjonsutdanning og profesjonsutøvelse som et sentralt bidrag til videre utvikling av velferdsstaten. Det er tre områder hvor kunnskapsproduksjonen i forskningsmiljøene må styrkes:

Effekten av å ha gode pasientforløp på tvers av organisatoriske nivåer,

Effekten av sykepleiernes bidrag og verdiskapning i den totale pasientbehandlingen

Fokus på sykepleierens arbeidsliv, hvor både faglige og interessepolitiske problemstillinger adresseres.

Forskning knyttet spesifikt til sykepleiens kjerneområder; ivaretakelse av pasienters reaksjoner på sykdom og funksjonssvikt gjennom observasjoner, vurderinger og tiltak rettet mot pasientens grunnleggende behov og helsefremmende og forebyggende arbeid, må få større oppmerksomhet. De mange organisatoriske endringene som har funnet sted i helsetjenesten de siste 15 årene, blant annet relatert til profesjonsnøytralitet, har utfordret sykepleiernes profesjonelle identitet. Mange og store studier fra andre land som har gjennomgått lignende endringer viser devaluering av det som er sykepleierens særegne funksjon og fremhever sykepleierens underordenhet i organisasjonens hierarki og medbestemmelse i viktige beslutningsprosesser.

15 NOU 2011:6 Et åpnere forskningssystem,

15

Nye utfordringer er beskrevet i sentrale helsepolitiske styringsdokumenter.16

Her fremheves blant annet spørsmålet om hvordan myndighetene bør agere for å sikre en tilpasning mellom helsepersonellets kompetanse og samfunnets behov. NSF må derfor være beredt på at det vil bli fokus på hva som bør være innholdet i sykepleiernes kunnskap og kompetansegrunnlag. Nye og utvidede roller for helsepersonell, inkludert endringer i oppgavefordelingen og kompetanseglidningen mellom yrkesgrupper, vil bli sentralt i nær fremtid. Sykepleieprofesjonen er den største av alle helseprofesjonene, og den profesjonen som tilbringer mest tid i direkte pasientrettet arbeid har betydning for befolkningens helse. Derfor har utviklingen av profesjonen stor betydning for pasientsikkerhet, kvalitet og effektivitet i helsevesenet. Det må legges vekt på forskning knyttet til kompetanse- og kunnskapsutvikling, og verktøy som kan forbedre sykepleiepraksis samt resultater av sykepleie. NSF har gjennom sitt internasjonale forskningsnettverk fått innpass i det internasjonale prosjektet RN4 CAST og derigjennom bidratt med at norske sykepleiere er med som en del av den største internasjonale undersøkelsen som har funnet sted, for å se på sammenhenger mellom sykepleiere i spesialisthelsetjenesten og deres arbeidsbetingelser, kvalifikasjoner og demografi og produktivitet, pasientsikkerhet og pasientresultater. Selve undersøkelsen er gjennomført av Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten (Kunnskapssenteret). NSF har bidratt med internasjonal koordinering av prosjektet og med det praktiske lokale arbeidet i forbindelse med innsamling av data fra sykepleierne. Forskningsaktiviteten i kommunene må styrkes Innen den kommunale helse- og omsorgstjenesten er det sparsomt med forskning som omhandler sykepleiernes arbeidsbetingelser og produktivitet, pasientsikkerhet og pasientresultater. Et lignende prosjekt som RN4 CAST bør derfor gjennomføres her. Strukturer og kompetanse må kartlegges og etableres for at den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal bli et slagkraftig kunnskapsområde innen norsk helsetjeneste. I kommunehelsetjenesten har det vært satset på etablering av undervisningssykehjem, som nå er integrert i Utviklingssentre for sykehjem og hjemmetjenester. Men det er ikke lagt opp til samme type forskningsaktivitet i hjemmesykepleien. Dette utgjør et problem for kvaliteten i tjenesten, fagmiljø og for rekrutteringen. Det bør derfor legges til rette for at det opprettes og finansieres undervisningshjemmesykepleie i alle landets fylker. Det er etablert fem sentre for omsorgsforskning. Disse må også styrkes, både økonomisk, personell- og mandatmessig. Grunnlaget for en praksisnær forskning ligger i disse strukturene. Men det krever større satsningen med mer ressurser enn i dag. Forskning må initieres fra ulike ståsteder, som departementer, helseforetak, kommuner, universiteter/høgskoler og andre forskningsinstitusjoner. Det må etableres et apparat som både kan ”bestille” forskning, spre og implementere forskningsresul-tatene. Imidlertid må disse kjempe om ressursene på lik linje med alle andre, da det ikke er satt av en direkte finansiering av forskningsaktivitetene. Aktiviteten er derfor lav. Dette utgjør et problem for kvaliteten i tjenesten, fagmiljø og for rekrutteringen. Det er behov for flere kvalifiserte sykepleiere for å styrke kunnskapsoverføringen mellom utdannings- og forskningsinstitusjonene og klinikken. Kliniske stipendiatstillinger innebærer at ansatte i klinikken gjennomfører en ph.d-studie, og at dette delvis finansieres av klinikken. Veiledere må ha sin hovedstilling i sitt kliniske miljø, og det må kanaliseres forskningsmidler til sykepleiefaglig forskning i de kliniske miljøene. Forskningen må være praksisnær, slik at det skapes kunnskap som har relevans for sykepleiens utfordringer. Dette vil bidra til å sikre at sykepleieforskerne utøver sin forskning i de kliniske miljøene. Forskning innen sykepleie i Norge må samordnes og koordineres, slik at ressursene kan brukes mer målrettet i nasjonale nordiske og andre internasjonalt forankrede studier. Kvaliteten må styrkes ved å

16 St.meld. nr. 47 (2008 –2009 Samhandlingsreformen) og Nasjonal helse – og omsorgsplan 2011–2015

16

vinkle mastergradsoppgaver som en utdanning av forbrukere av forskning, og doktorgradsnivået som det forskningsinitierende og koordinerende kompetansenivået. Forbundsstyret anbefaler landsmøtet å fatte følgende vedtak: Endringer i prinsipprogrammet under ” Utdanning, fag og forskning”: Nytt punkt:

- ”Det skal etableres masterutdanninger som kvalifiserer til nye roller for kliniske ekspertsykepleiere ( Nurse Practitioner) innen ulike felt i avansert klinisk praksis.

Punktet ”antall doktorgrads- og postdoc-stipend samt stillinger til forskning og fagutvikling i sykepleie må økes for å imøtekomme kompetansebehovet i sykepleierutdanning og praksis” erstattes av:

- ”Stillinger til forskning og fagutvikling i sykepleie skal økes for å imøtekomme kompetansebehovet i sykepleierutdanning- og praksis”.

- ”Forskning med fokus på sykepleiernes kjerneområder skal prioriteres”. Målet med NSFs innsats i perioden er at:

Utdanning, fagutvikling og forskning skal gi sykepleiere kunnskap og kompetanse som sikrer

grunnlag for god pasientbehandling og som synliggjør sykepleiernes bidrag i helsetjenesten.

Sykepleierutdanning på alle nivå skal være regulert, organisert, finansiert og kvalitetssikret i

tråd med befolkningens behov for sykepleierkompetanse. Det skal etableres nasjonale

kvalitetskrav til sykepleierutdanningen på alle nivå.

Opptakskrav, kvalitet og fokus på kjernefagene i sykepleie på Bachelorstudiet skal styrkes.

Praksis- og fag/forskningsfeltet skal etablere formelle samarbeidsavtaler for å styrke fag og

forskning.

Forskning med fokus på sykepleiernes kjerneområder, -arbeidsbetingelser, -kvalifikasjoner i

samhandling, pasientsikkerhet og pasientresultater skal initieres og prioriteres.

Det skal utarbeides strategi og innhold i forhold til klinisk ekspertsykepleie/ avansert klinisk

praksis.

Med vennlig hilsen NORSK SYKEPLEIERFORBUND Lisbeth Normann Martin Frank Olsen Forbundsleder Generalsekretær