Foreldre som ressurs i forebyggende arbeid«start tidlig med det vi vet virker»

Av: Linda Johnsen, Seniorrådgiver KoRus-Nord (2012).

Sammendrag

Foreldre er barn og unges viktigste ressurs og er svært betydningsfulle for barnas utvikling og atferd. Denne

artikkelen retter fokus mot den voksnes atferd og hvordan vi som foreldre kan være gode forebyggere. De fleste

foreldre i dag vet at sukker og fett er risikofaktorer for utvikling av fedme og diabetes hos barn. Færre synes

imidlertid oppmerksomme på at det er en kobling mellom tidlig atferdsproblematikk og senere rus- og annen

problematikk. Forskning viser at hvordan voksne møter barn generelt, og atferdsproblematiske barn spesielt, er

av stor betydning. Læring fra forskning og praksis viser at det er den såkalte autoritative oppdragerstilen som

virker best. Oppdragerstil handler om hvordan voksne leder og/eller oppdrar barn. Foreldre som opptrer

konsekvent og på en «varm» måte, har gode forutsetninger for å lykkes. Fra forskningen på dette området, kan vi

skissere noen «enkle» grep og prinsipper som kan virke forebyggende. Første del av artikkelen beskriver noen

sentrale momenter fra forskning om barn og unges utvikling og atferd. Andre del skisserer noen prinsipper og

konkrete handlemåter som foreldre kan benytte.

Denne teksten er to-delt og tar sikte på å belyse foreldrerollen som ressurs i forebyggende arbeid med barn og

unge. Den første delen tar utgangspunkt i oppdatert kunnskap om sentrale risiko- og beskyttelsesfaktorer knyttet

til problematferd hos barn og unge. Del to viser hvordan foreldre kan anvende forskningsbaserte prinsipper i

praktisk handling. «God barneoppdragelse starter lenge før grensene må settes. Den starter med en positiv

tilnærming» (Launes og Svendsen 2006). Foreldre er barn og unges viktigste ressurs og er svært betydningsfulle

i forhold til barn og unges utvikling og atferd (Patterson og Forgatch 2000). Faktorer som øker risikoen for

problemutvikling hos barn er «faresignaler» som vi må være oppmerksomme på og reagere på – disse omtales

som risikofaktorer. Like viktig om ikke viktigere er det å belyse hvilke faktorer som fremmer ønsket oppførsel og

en positiv utvikling. Disse faktorene omtales som beskyttelsesfaktorer.

Hvilken oppdragerstil du har som foreldre er av betydning for ditt barns utvikling. Din oppdragerstil kan være en

beskyttende faktor, men også en risikofaktor for barnet ditt. Er du den strenge voksne med stor V, eller svinger

oppdragerstilen din med dagsform og humør? Barn er forskjellige og kan kreve ulike oppdragerstiler. Teksten

setter søkelyset på den autoritative oppdragerstilen som en anbefaling. Foreldre kan, gjennom noen «enkle»

grep, fremme sosial og emosjonell kompetanse hos barn som igjen virker forebyggende på disse «faresignalene»

vi vet er en risiko for en senere negativ utviklingsbane. Det er viktig og komme fort nok i gang med å ta tak i

hverdagens utfordringer, og alt man gjør av gode ting i dag kan virke forebyggende. Å rose barnet ditt er en viktig

faktor i dette arbeidet. Når barn mottar ros omdannes denne ytre stimuli (rosen) til indre verdiskaping hos barnet

(Webster-Stratton 2007). Forskning viser at barn som roses av foreldre «gjemmer» disse positive bekreftelsene i

sitt indre og dette bidrar til utvikling av et godt selvbilde. Disse barna opplever seg ofte flinke og på sikt trenger de

mindre ros fordi de har utviklet tro på egne unike evner. Denne sammenhengen opptrer oftest når barnet er rost

for sine anstrengelser og evner isteden for hva de har oppnådd av resultater. Som foreldre bør du rose barnet ditt

for anstrengelsene/at barnet prøver og ikke nødvendigvis resultatene (ibid.). Ros er altså et effektivt virkemiddel.

Forskning viser at hvordan voksne møter barn generelt og atferdsproblematiske barn spesielt, er av stor

betydning i forebyggende arbeid (Nordahl m.fl.2005). Barn utvikler sin grunnleggende sosiale kompetanse i

samhandling med sine foreldre, og foreldre spiller derfor en helt avgjørende rolle i forhold til tidlig forebyggende

innsats. Positive foreldre-barn relasjoner, har forskningsmessig visst seg å ha sterke forebyggende egenskaper

(Ferrer-Wreder m.fl 2005). Forskning viser at foreldre kan forebygge rusmisbruk ved å følge opp og veilede sine

barn. Slike foreldreferdigheter kan styrkes ved å lære foreldre gode teknikker for; å rose for god oppførsel, å

praktisere moderat, konsekvent disiplin der fastsatte familieregler håndheves, å gjennomføre gjennomtenkt

grensesetting og å føre oppsyn med barnas aktiviteter (Kosterman et al. 2001 i NIDA 2011). Forskning viser at

bedring av barns ferdigheter og fungering i barneårene kan virke forebyggende på senere alvorlige

atferdsvansker, herunder også rusmisbruk (Patterson og Forgatch 2000, Webster-Stratton 2005, Kvello 2007,

NIDA 2011).

Dersom barnet ditt viser uønsket atferd, er det du som foreldre som har den største og første muligheten til å

endre på dette. Dersom du retter oppmerksomheten mot trass eller uønsket oppførsel hos barnet ditt gir du

barnet en oppmerksomhet som faktisk øker sannsynligheten for at barnet gjør det samme igjen. Det samme

gjelder for ønsket oppførsel. Regelen er enkel: den oppførselen du som foreldre gir oppmerksomhet, får du mer

av. Som foreldre går du aldri tom for smil, nikk og oppmuntrende ord! Ros og anerkjennelse er noe av det

viktigste og enkleste du kan gi dine barn. Barnet ditt lærer gjennom ros og oppmuntring, samtidig som det styrker

ditt barns selvfølelse og selvtillit (Webster-Stratton 2005, Patterson og Forgatch 2000). Barnet ditt stimuleres til å

gjenta handlinger som det blir oppmuntret til og roset for (med andre ord: den oppførselen du som foreldre roser

for er ofte den oppførselen du ønsker at barnet ditt skal ha). Du som foreldre er med dette i en unik posisjon til å

fremme ønsket atferd og redusere uønsket atferd hos barn. Ingen foreldre klarer å holde en konsekvent linje

bestandig, men det er viktig at du tidlig prøver å etablere en grunnmur som innebærer at du er tydelig på dine

krav og forventninger - samtidig som du har god oppfølging av barna dine. Kunnskap om relevant innhold i en slik

«grunnmur» vil du finne i de 7 elementene nedenfor. Dersom du som foreldre klarer å se det som er bra hos

barnet og deg selv, og ikke fokuserer på feil, svakheter eller begrensninger, er du et langt stykke på vei mot å

skape et godt samspill med barna dine. Det er du som forelder som definerer hva som oppleves som

problematisk og i hvilke situasjoner du ønsker at det skal skje en endring. Samtidig er du i posisjon til og definerer

hvilken oppførsel som fortjener ros og oppmerksomhet. Ha fokus på den oppførselen du ønsker mer av og start i

det små med de positive tiltakene før du iverksetter grensesetting.

Både barn og voksne endrer seg som et resultat av den samhandling de er en del av i dagliglivet. Det samme

gjelder for familiemedlemmer – læring er ikke en enveisprosess - samspillet mellom foreldre og barn er med på å

forandre begge parter. Etter som barn blir eldre, får jevnaldrende og venner større betydning. Dette betyr ikke at

foreldre ikke er viktige lenger. Det er etter hvert andre som sammen med foreldre er viktig i barns liv. Kvaliteten

på samspillet mellom foreldre og barna under oppveksten er viktig for hvordan barna senere i livet klarer å

tilpasse seg ulike roller i samfunnet. I tenårene er allerede barns holdninger og oppførsel godt innarbeidet og

dermed vanskeligere å endre. Ungdommer kan vanskelig ta opp i seg det lærere, venner eller andre har å lære

dem dersom ikke foreldrene har forberedt dem på dette først. Det er derfor et råd å starte tidlig med

hensiktsmessig kommunikasjon. Når barnet ditt kommer i tenårene, vil du får igjen for tidlig å ha skapt et forhold

basert på tillitt og åpenhet. Det er viktig og ha lagt dette grunnlaget slik at du som forelder kan kommunisere godt

med tenåringen.

Begrepene risiko- og beskyttelsesfaktorer er sentrale i forebyggende arbeid. En risikofaktor er forhold som

gjennom forskning har vist seg å ha sammenheng med utvikling av ulike typer problematferd. En

beskyttelsesfaktor er forhold som gjennom forskning har vist seg å beskytte mot en eller flere typer problematferd.

I forskningslitteraturen knyttes risiko- og beskyttelsesfaktorer til individet selv, familien, jevnaldringsgruppen,

Ris

iko

fak

tor

er

Beskyttelesfaktorer

skolen og til nærmiljø/samfunn (Nordahl, Sørlie, Manger og Tveit 2005, Kvello 2007, NIDA 2003;2011, Sosial- og

helsedirektoratet 2007).

Hvis du som foreldre tilegner deg kunnskap om og forståelse for hvilke faktorer som øker risiko for

problemutvikling hos ditt barn og hvilke faktorer som virker beskyttende, kan du spille en helt avgjørende rolle i

forebyggende arbeid, selv om du/dere ikke er med på et tiltak eller program. Når du som foreldre vet hvilke

risikofaktorer du skal se etter og hvilke beskyttelsesfaktorer som er viktig å styrke for og dempe risikofaktorene, er

sannsynligheten stor for at du kan forebygge og eventuelt stanse en problemutvikling. De fleste foreldre i dag er

innforståtte med at sukker og fett er risikofaktorer for utvikling av fedme og diabetes hos barn. Derimot er ikke alle

foreldre like oppmerksomme på at det er en kobling mellom tidlig atferdsproblematikk og senere rusproblematikk.

Foreldres oppdragelsespraksis er i forskningslitteraturen en meget sentral både risiko- og beskyttende faktor for

barns utvikling. Når foreldres oppdragelsespraksis er risikofylt, kjennetegnes den bl.a. av oppdragelsesferdigheter

som; negative konsekvenser, manglende tilsyn, uhensiktsmessig problemløsning i familien, lite involvering og lite

positiv forsterkning fra foreldrenes side. Når en familie er preget av slike samspillsmønstre mellom barnet,

foreldrene og eventuelle søsken, innebærer dette en forhøyet risiko for utvikling av negative relasjoner,

manglende sosiale ferdigheter hos barnet og videre utvikling av atferdsproblemer. En konsekvens av dette, kan

være at der et barn har utviklet negativ atferd, blir det nødvendig å endre både barnets og den voksnes atferd.

Sentrale spørsmål blir da hvordan man som foreldre kan gjøre endringer som gjør at man minsker en eventuell

negativ utvikling hos barnet? Hvis du som forelder ønsker å endre ditt barns oppførsel er det viktig at du begynner

med deg selv. Det er mye læring i ordtaket «som du roper i skogen får du svar» og som forelder må man gå foran

og være et forbilde for barna sine. Barna dine vil ofte speile din oppførsel.

Atferdsvansker – en risikofaktor for senere utvikling av rusmiddelmisbruk. Atferdsvansker har gjennom

forskning vist seg å ha en sammenheng med utvikling av senere rusmiddelmisbruk (Brown, Flemming et al.,

Kodjo & Klein, Simantov et al., i Kvello 2007, Johnsen og Schancke 2010). For å hjelpe barn og unge som står i

fare for å utvikle rusproblematikk, vil hjelpen svært sjeldent kunne rettes direkte mot rusatferd, men må i stedet

knyttes opp mot barn og unges atferdsvansker (Sosial- og helsedirektoratet 2007, NIDA 2003, Johnsen og

Schancke 2010). Hjelpen kan derfor rettes inn mot atferdsproblematikk og/eller manglende sosial kompetanse, for

slik å forebygge en videreutvikling av negative utviklingstendenser. Evne til selvregulering og sosial kompetanse

er sentrale beskyttelsesfaktorer hos barn (Elliot og Gresham, 2002). Det er svært viktig – så tidlig som mulig – å

arbeide systematisk med å styrke beskyttelsesfaktorene og redusere risikofaktorene. Særlig gjelder dette barn

som tidlig viser tegn på alvorlige atferdsproblemer (NIDA 2003). Det er likevel mange barn og unge som ikke

utvikler vansker selv om de er beheftet med betydelige risikofaktorer. I denne forskningen er det avgjørende

hvordan personen selv oppfatter risikofaktorene (Kvello 2007).

Hva er oppdragerstil? Foreldres oppdragelsesstil er en meget sentral både risiko- og beskyttelsesfaktor for barn

og unge (Patterson og Forgatch 2000, NIDA 2003, Kvello 2007, Johnsen og Schancke 2010). Måten du som

foreldre oppdrar eller leder ditt barn på, kan dermed bli av vesentlig betydning for hvordan barnet ditt utvikler seg

og oppfører seg. Begrepet oppdragerstil er nært knyttet til begrepet barneoppdragelse. Barneoppdragelse inngår

som en del av begrepet sosialisering. Foreldrenes oppdragerstil betegnes som faktorer i måten sosialiseringen

gjennomføres på. Oppdragelsesstil blir da mer enkelt sagt måten du som foreldre leder eller oppdrar ditt barn på.

I kraft av din autoritet og rolle, har du som foreldre stor påvirkningskraft på ditt barn. Oppdragerstil handler mye

om hvilken relasjon du har til barnet ditt, og er først og fremst knyttet til dine handlinger som foreldre – ikke i like

stor grad til dine refleksjoner eller intensjoner. Det er mer hva du gjør og ikke så my hva du hadde tenkt å gjøre

eller ønsket å gjøre. Henggeler mfl. (2000) har konstruert en modell der han skiller mellom fire oppdragelsesstiler.

Disse oppdragerstilene er: Autoritativ oppdragerstil, autoritær oppdragerstil, ettergivende oppdragerstil og

forsømmende oppdragerstil. I denne teksten tar vi for oss den autoritative oppdragerstilen som gjennom forskning

visers å være «best». (Henggeler mfl. 2000, Patterson og Forgatch 2000, NIDA 2003, Kvello 2007, Johnsen og

Schancke 2010). For mer informasjon om de tre andre oppdragerstilene se vedlegg 1.

Autoritativ oppdragerstil – en beskyttende faktor for barnet ditt – hvorfor? Forskning viser at foreldres

oppdragelsesstil er en viktig forklaringsfaktor for utvikling av atferdsvansker hos barn og unge (Patterson og

Forgatch 2000, NIDA 2003, Kvello 2007). Måten vi som foreldre oppdrar våre barn på kan faktisk føre til at barna

våre får en oppførsel vi ikke ønsker at de skal ha. Med en slik innfallsvinkel vendes fokus litt vekk fra barnet og

mer mot den voksnes atferd. Dette momentet har en betydelig plass i virksomme metoder og tiltak for barn med

atferdsvansker. Forskning har vist at det er noen måter å oppdra barn på som det er lurt å vektlegge. Noen

omtaler disse måtene som den myndige oppdragerstilen og noen som den autoritative oppdragerstilen. Denne

oppdragelsesstilen har vist seg å gi de beste utviklingsmuligheter for barn, som positive relasjoner til

jevnaldrende, sosialt ansvar og gode akademiske resultater (Henggeler m.fl. 2000 i Johnsen og Schancke 2010).

Den autoritative oppdragerstilen kan virke som en «vaksinasjonsfaktor» for utvikling av problematferd og senere

problemutvikling.

For å forebygge ulydighet, krevende oppførsel og atferdsvansker er det viktig å starte før problemene oppstår.

Når du som foreldre anvender en omsorgsfull og konsekvent oppdragerstil (autoritativ), kan det virke dempende

og forebyggende på atferdsproblematikk og samtidig bidra til bygging og styrking av positive relasjoner til barnet

ditt. Dette danner igjen grunnlaget for styrking av det positive samspillet mellom deg og barnet ditt (Johnsen og

Schancke 2010). Praktisering av en autoritativ oppdragerstil kan virke styrkende på barns utvikling av gode

relasjoner, sosiale ferdigheter og kan dermed samtidig virke forebyggende for en fremtidig negativ utviklingsbane

som atferdsproblematikk/rusproblematikk (ibid.). Foreldre har mange muligheter til å forebygge en negativ

utvikling hos sine barn dersom de begynner «i rett ende», og praktisere en foreldrestil hvor plikter, lek og

kjærlighet er hovedelementer. En viktig tanke å ha med seg da er at foreldre og barn er likeverdige, men ikke

likestilte. Foreldre har ansvar, oversikt, erfaring, språkets makt og rår/bestemmer over godene til barna. Ingen har

en foreldrestil som er riktig hele tiden, men elementene i autoritative oppdragerstil bør i hovedsak være

dominerende (Launes og Svendsen 2006). I hjemmet vil en autoritativ oppdragelsesstil innebære at voksne tar

ansvaret for å kontrollere barnets atferd på en varm og konsekvent måte. I praksis vil dette si voksne som er

lyttende og leder barnet gjennom samtaler og samarbeid. Det er klare regler, nærhet og varme og myndige

voksenpersoner (Johnsen og Schancke 2010).

Hvordan kan du praktisere en autoritativ oppdragerstil? Autoritet som bygger tillit er basert på en balansert

kombinasjon av varme og kontroll. Når du som forelder skal fremstå som en autoritativ voksen, innebærer det at

du kan «kunsten» å balansere mellom å være varm og å være konsekvent. Man trenger ikke å vente til man blir

sint og «sprekker» før man blir klar og tydelig. Å opptre konsekvent betyr at man som foreldre, over tid,

håndhever grenser på samme måte. Noe som tilsier at man fra dag til dag opptrer rimelig likt. Forutsigbarhet er

noe alle barn liker, og trygge barn skapes ofte av varme og konsekvente foreldre. Barnet ditt blir usikkert når det

den ene dagen får kjeft for å ha vært for lenge ute på kvelden, mens ingenting skjer når barnet et par dager

senere kommer hjem på samme tidspunkt. Når du som foreldre opptrer konsekvent i kombinasjon med varme,

nærhet og innlevelse gir du ditt barn de beste utviklingsmuligheter.

For å kunne balansere mellom dimensjonene varme og kontroll kreves det at du som foreldre har et reflektert

forhold til din egen praksis, eller med andre ord at du er bevisst hvordan du selv opptrer og om din egen måte å

opptre på er hensiktsmessig. Dette krever at du som voksen går inn i en bevisstgjøringsprosess med fokus på din

egen væremåte ovenfor barnet ditt. Spørsmål som «hva gjør/sier jeg?» «hvordan påvirker min oppførsel barnet

mitt?» og «hvordan kan jeg gjøre det bedre?» er viktig spørsmål å stille seg. I tabellen nedenfor er det gitt noen

eksempler på hvordan du som foreldre kan praktisere en autoritativ oppdragelsesstil.

PRINSIPP EKSEMPEL PÅ GJENNOMFØRING

Autoritativ

oppdragerstil gi barnet ditt mye varme og nærhet

vær lydhør for barnets initiativ, opplevelser og ønsker

still krav som passer barnets utviklingstrinn

ha klare forventninger og regler i forhold til barnets skoleytelser

ha klare forventninger og regler rutinearbeid i hjemmet

ha klare forventninger og regler i forhold til atferd ovenfor andre mennesker

følg opp kravene og forklarer hvorfor du gjør som du gjør

gi barnet ofte tilbakemeldinger på at du setter pris på han/henne

gi oppmerksomhet og ros til oppførsel du ønsker mer av

håndtere grensesetting og konflikter varmt, rolig og bestemt

ta en klar og myndig ledelse uten å vingle for mye

unngå hardhendthet, roping og vinglete grensesetting

(Henggeler 2000, Laudnes og Svendsen 2006)

Varme Kontroll Autoritet

Ledelse og samarbeid – god barneoppdragelse! Hvordan får vi barn som er sosiale, selvstendige, mestrer

oppgaver, knytter seg til andre mennesker, tar hensyn til andre og stoler på egne krefter? Dette er vel stort sett

målet til alle foreldre, men et mål som for mange ikke er like lett å nå. Barn er født med forskjellig personlighet og

temperament. Noen foreldre får dette lett til og man tenker at «de slipper lett», men så forskjellig kan det være å

være foreldre til forskjellige barn. Nedenfor omtales flere elementer som gjennom forskning har vist seg å virke

styrkende på relasjoner og samspill mellom barn og viktige voksne. Elementene er tydelig forankret i teori og/eller

empiri/tiltaksforskning (Nordahl m.fl. 2005, Nordahl m.fl. 2006, Ferrer-Wreder m.fl 2005, Tolan m.fl. 2007).

Slike konkrete elementer er: Tilrettelegging av læringsmiljø, vis at du bryr deg, justering deg til barnet, søk å få

felles fokus med barnet, ha klare regler og gi gode beskjeder, bruk belønning for positiv atferd, praktiser

gjennomtenkt grensesetting og hjelp barnet ditt til å regulere egne følelser.

Det er ofte ”små” og “enkle” grep som gjennom systematisk anvendelse har dokumentert gode resultater

(Patterson og Forgatch 2000, Gravrok m.fl 2006; Ogden 2006; Nordahl m.fl 2005; Nordahl m.fl 2006; Sørlie 2000;

Eriksen 2002:2006; Schancke 2005; Olweus 1999, Rye 2005, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet

2011, Atferdssentret i Vest-Agder 2002, Elliott & Gresham 2002 i Johnsen og Schancke 2010) (Launes og

Svendsen2006). Dette er også sentrale elementer i evidensbaserte familie- og skoleprogram (Kvello 2007), jfr.

også tiltakene PMT (Parental Management Training) og PALS (Positiv atferd, støttende læringsmiljøer og

samhandling) (Ogden 2006, Nordahl m.fl. 2005).

Nedenfor beskrives de 7 elementene som belyser hvordan man som foreldre, gjennom god ledelse og samarbeid

med barnet, kan starte tidlig med det vi vet virker. Målet er at beskyttelsesfaktorene skal bli mer dominerende enn

risikofaktorene. I handling innebærer dette å gjøre foreldrerollen tydeligere ved å fremme den autoritative

oppdragerstilen og få foreldre i «førersetet». Elementene har en oppbygning som forteller hva de er, hvorfor de er

viktig og hvordan de kan utføres. Rekkefølgen til elementene er sentral. Start derfor i det små med de positive

tiltakene før du iverksetter grensesetting. Elementene følger derfor denne rekkefølgen – start med det første først

og ta det siste sist. Foreldre og barn «skaper» hverandre i et gjensidig samspill, men det er du forelder som har

ansvaret for å skape et godt følelsesmessig klima.

Lykke til!

Figuren er inspirert av figur i Launes og Svendsen 2006.

Element 1:Tilrettelegging av læringsmiljøet i hjemmet:Hva er tilrettelegging av læringsmiljø? I tillegg til skole, er hjemmet et av de viktigste læringsmiljøene for barn.

Enten man har tenkt over det eller ikke, så skal barn lære mye på hjemmearenaen. Hvordan du som foreldre

tilrettelegger de fysiske og organisatoriske rammene i hjemmet har betydning for læringsmiljøet til ditt barn. En

god tilrettelegging fremmer et godt læringsmiljø. Ditt barns oppførsel påvirkes av de innarbeidede rutiner og den

fysiske tilretteleggingen i hjemmet. Sårbare barn – barn og unge med manglende indre kontroll – vil i særlig grad

trenge et læringsmiljø hjemme som er oversiktlig og godt strukturert. I overgangssituasjoner, som f. eks ved

beskjeder om å utføre en oppgave/gjøre lekser/kle på seg/gå og legge seg, inn/ut av bil/huset, avslutning av

leksesituasjoner/avslutning av datatid osv., er det spesielt viktig at læringsmiljøet er tilrettelagt.

Hvorfor er dette viktig? Det skaper oversikt og forutsigbarhet, bedre arbeidsro, bidrar til færre spørsmål om hvor

ting er og strukturerte situasjoner gir større sannsynlighet for den oppførselen du ønsker at ditt barn skal ha.

Hvordan kan man få dette til hjemme? Du kan, dersom du allerede ikke har dette innarbeidet og ordnet fra før:

Organisere leksegjøring – ha fast plass/tidspunkt, ha tilgjengelig hjelpemidler for oppgaveløsning (vaskesaker,

støvsuger, osv.), tilrettelegg for arbeidsoppgaver til barnet, tilrettelegg garderobeforhold – eks. kurv med navn,

hylle med navn, knagger til å henge opp tøy på, skohylle til å sette sko på osv., ha faste plasser til ting - at barnet

vet hvor ting er og hvor de skal legges etter bruk. Det er liten vits og be barnet henge opp jakken i gangen og

sette skolene på skohylla dersom ingen knagger er ledige og skohylla mangler eller er full av sko.

Element 2:Vis at du bryr deg: Hva er å vise at man bryr seg? Alle foreldre bryr seg! Vi er mange foreldre som ser barna våre i det daglige, men

vet vi hva det betyr for det enkelte barn å bli sett? Er vi sikker på at vi har rutiner for at barna våre sees og blir sett

som det de er? Og tenker vi etter og er vi oppmerksomme på hvordan vi bryr oss? Vår opplevelse av en relasjon

handler i stor grad om at vi blir sett av den andre. Derfor må vi være sensitive ovenfor de barn vi til enhver tid står

ovenfor. Vi kan vise vår interesse for barnet gjennom verbal kommunikasjon, emosjonell tilpasning, nonverbale

signaler, for eksempel øyekontakt, et klapp på skulderen et smil etc.

Hvorfor er det viktig? Å bli sett styrker identitet og selvbilde til barnet ditt, det skaper kontakt, det bidrar til felles

oppmerksomhet, det bidrar til etablering av samspill, øyekontakt skaper nærhet, barnet vil føle seg sett og at du

bryr deg om det, barnet opplever seg viktig og betydningsfull når en voksen viser interesse for barnet.

Hvordan kan du gjøre dette? Skru på sansene dine! Møt barnet med et smil, få øyekontakt med barnet ditt, hils

hyggelig på barnet, gi barnet oppmerksomhet og vis at du liker barnet, anerkjenn barnet for den det er (eks. ”du er

en flott gutt”), positiv fysisk berøring, eks. et klapp på skulderen etc. Vær oppmerksom på ditt stemmevolum,

stemmeleie, kroppsuttrykk, ansiktsuttrykk og blikkontakt, avstanden til barnet du snakker med, hvor mye du sier,

og når du tar pauser (tur-taking er viktig!!) Hovedpoenget er at man som foreldre skal bli bevisst på i hvor stor

grad man viser positive følelser ovenfor barnet slik at barnet føler seg sett og betydningsfullt.

Element 3:Justering og felles fokus?

Hva er justering og felles fokus? Dette elementet er viktig og selveste «inngangsporten» til dialog mellom deg og

barnet ditt. Noen ganger når vi trenger barnets fulle oppmerksomhet oppnår vi den ikke. Hvorfor? Barnets

oppmerksomhet kan være rettet mot andre ting som en person eller et objekt utenfor relasjonen, barnet selv, som

en følelse/emosjon (eks. sinne), som et behov (eks. sult/tørst, må på toalettet osv.) eller som en refleksjon (tenker

på noe annet). Dette handler om hvordan du som foreldre kan «koble» deg til barnet, og det er en viktig

forutsetning for å kunne lede barnet i rett retning. Justering til barnet betyr at vi som voksne følger barnets initiativ

slik at vår oppmerksomhet ledes mot det barnet er opptatt av. Å ha øyeblikk der man er opptatt av de samme

tingene, ser på de samme tingene og snakker om dem, det gir en god felleskaps- og tilhørighetsfølelse. Dersom

noe har hendt, så finn ut hva som har skjedd, la barnet fortelle! Med å være i posisjon menes at barnets

oppmerksomhet er rettet mot deg. Når barnets oppmerksomhet er rettet mot deg kan du og lettere snakke med

barnet og dermed er du i posisjon til å lede barnet i rett retning. Å ”rydde feltet” betyr å få ryddet unna spørsmål

eller andre ting barnet er opptatt av før man formidler til barnet det man ønsker å formidle. Å ”rydde feltet” er en

fremgangsmåte for å få barnet til å samle sin oppmerksomhet om en ting.

Hvorfor er dette viktig? Barnet vil føle seg møtt og betydningsfull, barnet blir møtt på sine premisser og vil lettere

åpne seg og fortelle, det hjelper barnet å samle sin oppmerksomhet, barnet får støtte til konsentrasjon ved at du

snakker om det barnet gjør og opplever. Det er viktig for barnets selvfølelse at det får respons på egne utspill og

aktiviteter. Ved å følge med i hvilke signaler barnet gir, får man vite hva barnet trenger av støtte, informasjon og

omsorg. Du vil oppleve å få tilgang til barnets oppmerksomhet.

Hvordan kan du gjøre dette? Vis med reaksjoner at du oppfatter og forstår barnet, (husk: at det er forskjell på å

forstå og godta!), søk informasjon om hvor barnet har sin opp oppmerksomhet, vær spørrende i forhold til det

barnet er opptatt av, la barnet få lede samtalen, verdsett barnets interesser, oppfatninger og erfaringer, hjelp

barnet til å samle sin oppmerksomhet – ”rydd feltet”. Dersom vi voksne forteller barn om vår dag på jobben, er det

mange barn som begynner og fortelle om sin dag på skolen. Er barnet ditt opptatt av et tv-spill, snakk om spillet,

vis interesse og lytt. Da «kobler» du deg til barnet ditt og «fanger» barnets oppmerksomhet slik at du kan formidle

det du vil formidle (Johnsen 2008), (Johnsen og Schancke 2010).

Element 4:Regler og beskjeder: For å kunne gi gode beskjeder må man som foreldre først ha bestemt seg for hva man

ønsker og forventer at barnet skal gjøre. Da er det viktig å formulere et sett positive regler som barnet skal følge.

Når man som foreldre, gjerne i samarbeid med barnet, har bestemt hvilke regler som skal gjelde er det ofte lettere

å gi gode beskjeder og å følge disse opp.

Hva er en regel? Regler skal fortelle hva som er tillatt og hvilken atferd og oppførsel som er ønskelig. Slike regler

bidrar til at barn vet mer om hva vi som foreldre forventer av dem. Begrepet regel blir vanligvis forbundet med noe

som er viktig – dette kan i stor grad bidra til å forplikte både barn og foreldre til å følge reglene. Regler som man

som foreldre vil at barna skal følge kan drei seg om flere ting, blant annet: oppførselen til barnet, bestemte

husplikter, oppfølging av skolearbeid, døgnrutiner hjemme, innetider, datatid, tv-titting osv.

Hvordan lage regler? Reglene skal være positivt formulert - altså fortelle hva som er forventet oppførsel. Reglene

bør være få i antall og dreie seg om det som foreldre ønsker å lære barnet. Det bør lages enkle og rimelige regler

tilpasset barnets alder. Reglene fungerer best hvis de skrives ned og henges opp et sentralt og synlig sted (eks.

kjøleskapdøren). Tre til fem regler er nok. Eksempler på enkle «husregler»:

1. Snakk høflig!

2. Sitt fint ved bordet

3. Rydd etter deg

4. Hold avtaler!

Hva er en god beskjed? En god beskjed forteller konkret hva som skal gjøres, hvordan det skal gjøres, og når det skal gjøres. Gode beskjeder er utformet for å spore barnet over i konstruktive aktiviteter som er uforenlige

med den problemskapende oppførselen. Å forvente at barn alltid gjør som foreldrene sier er verken ønskelig eller

realistisk.

Hvordan gi gode beskjeder? Det finnes i hovedsak to typer beskjeder;

Start-beskjeder som forteller hva som skal gjøres, og

Stopp-beskjeder som forteller hva som ikke skal gjøres.

Når man må bruke en ”stopp-beskjed” bør man følge opp med en ”start-beskjed” – altså en beskjed som forteller

hva man vil at barnet skal gjøre isteden. En god beskjed er en start-beskjed, og innebærer at du ber barnet om å

gjøre noe ved å bruke få ord, være konkret, ha en positiv tone og ha god kontakt med barnet. Eksempel på en

god beskjed; Ta jakka di og heng den på knaggen nå, er du snill! Denne beskjeden er konkret, har få ord og

inneholder ordet nå, som er tidsangivende. Hvis du da har en regle hjemme som heter «Alt yttertøy skal henge på

knaggen i gangen» kan du, etter at du har gitt den gode beskjeden, vise til regelen og si «så fint at du hengte

jakken sin på knaggen i gangen, nå fulgte du regelen vi har om at yttertøyet vårt skal henge på knaggen i

gangen». Det er viktig og øve seg på og gi gode beskjeder og vise til reglene. Unngå og si Kan du være så snill og ta jakka di og heng den på knaggen? Dette er et spørsmål og når man stiller spørsmål kan man få «nei»

som svar. Øv deg gjerne på å gjøre spørsmål om til gode beskjeder. Et annet eksempel på en god beskjed;

Sett sykkelen i sykkelstativet når du kommer hjem fra skolen.

En dårlig beskjed er lett å beskrive og de fleste vil sikkert kjenne seg igjen. Det første tegnet på en dårlig beskjed

kommer allerede til syne når vi som foreldre kjefter og er sint når beskjeden gis. Eksempel på en dårlig beskjed;

Ta nå opp den forbaskede jakka, din rotekopp. Dårlige beskjeder skaper motstand og inviterer ikke barnet til

samarbeid. En annen dårlig beskjed er en såkalt ”fjernkontroll beskjed”. Det er når vi forsøker å fjernstyre

barnet uten å ha kontakt og uten å følge opp. Eksempel på en ”fjernkontroll beskjed” er når du er i stua og vasker

gulvet mens du roper til barnet, som er på rommet sitt 2 etasjer opp, at han må henge jakken sin på plass. Her er

det liten kontakt mellom deg og barnet, du kan ikke følge dette opp fordi du er opptatt med vasking av gulv, barnet

kan svare «jaadaa» uten og følge beskjeden og ingenting skjer. Dersom barnet følger beskjeden og du ikke følger

opp kan barnet tenke at det er jo ingen som bryr seg likevel. I tillegg kan du virke sint fordi du roper. Ingen god

måte og gi beskjeder på, men mye brukt av oss alle som foreldre.

Hvorfor er gode beskjeder viktig? Beskjeder er et viktig lærings- og oppdragerverktøy for foreldre, de hjelper

foreldre til å gi klart uttrykk for hva de vil/ønsker/forventer at barnet skal gjøre, øker sjansen for at barnet lærer å

gjøre som foreldrene sier, høre på dem, være lydige, samarbeide med dem, de er enkle å følge for barnet, de kan

forebygge konflikt med barnet, de legger forholdene til rette for samarbeid, de hindrer mas, man kan løse barns

problemer ved å omskape dem til ferdigheter! Finn ut hvilke ferdigheter barnet må lære seg å beherske for at

problemet skal forsvinne.

Hvordan kan du gi gode beskjeder? Vær fysisk nær barnet, ha øyekontakt med barnet, si med få ord hva du vil at

barnet skal gjøre, vær vennlig, respektfull, men bestemt, repeter beskjeden kun en gang - unngå argumentering

og diskusjoner, gi barnet noe tid (ca. 10 – 15 sek.), unngå å true, forhandle eller mase, takk eller ros barnet for at

beskjeden ble fulgt. Formuler beskjeden mer som utsagn enn som spørsmål, presenter ”gjør heller” – beskjed i

stedet for ”stopp” beskjed. Gi få beskjeder i antall og en om gangen. Beskjeden må leveres på rett tidspunkt, gi

enkle og presise beskjeder. Det er mer sannsynlig at barn gjør som de får beskjed om når de vet konkret hva de

skal gjøre. Når man som foreldre av ulike grunner må gi barnet beskjed om hva de ikke skal gjøre, skal det følges

opp med en beskjed om hva barnet i stedet skal gjøre (gi et alternativ). Hovedpoenget er at foreldre skal

bevisstgjøres på hvordan de gir beskjeder og øve seg på og gjøre spørsmål om til gode beskjeder.

Eksempler på gode/dårlige beskjeder: God beskjed; Begynn med leksene dine nå, er du grei. Dårlig beskjed; Hvorfor er du ikke kommet i gang med leksene ennå? God beskjed; Vær snill å rydde rommet ditt nå. Dårlig beskjed; Hvor mange ganger må jeg fortelle deg at rommet ditt ser forferdelig ut? God beskjed; Kom og sett deg

ved middagsbordet nå, er du snill. Dårlig beskjed; Nå gjør du som jeg sier, ellers eksploderer jeg!!

Element 5: Ros, oppmerksomhet og belønning? Hva er ros, oppmerksomhet og belønning? Barn trenger at man som foreldrene fremelsker deres gode sider! Ros

og anerkjennelse er noe av det viktigste og enkleste foreldre kan gi barna sine. Ros viser barna hva vi ønsker mer

av. Barna trenger ofte ros og ros er ”ferskvare”. Den smaker best når den gis umiddelbart. Da forstår barnet

sammenhengen mellom ros og handling, eksempelvis ” Nå var du snill som lånte bort fargestiftene til lillesøster”.

Dersom foreldre gir oppmerksomhet til den positive oppførselen, blir det mer av den. Tilsvarende er det for

negativ oppførsel, gir du den oppmerksomhet får du og mer av den. Foreldre som forsøker å endre barnas atferd,

kan også benytte belønning. Belønning er en forsterker og anerkjennelse for innsats og ønsket atferd.

Belønningen kan være små saker barna ønsker seg, opplevelser, datatid, spilletid, penger, velge middag osv.

Gjennom å bruke belønning som forsterker for innsats, læres barna at innsats og samarbeid lønner seg.

Hvorfor er ros, oppmerksomhet og belønning viktig? Læring gjennom ros og oppmuntring styrker barns

selvfølelse og selvtillit. Det stimulerer barn til å gjenta ønsket atferd. Forskning viser at de som ofte svarer på en

ubehagelig måte, også får mest negativitet tilbake, mens de som svarer vennlig, høflig og oppmuntrende (positive

tilbakemeldinger), får mest igjen i form av et hyggeligere familieliv. Ros, oppmerksomhet og belønning lærer barn

ønsket atferd, barn liker å få ros og søker ofte mer, det gjør godt for barn å bli rost, barn vil oppleve seg flink, barn

trenger bekreftelse og anerkjennelse på seg selv, barn trenger å bli oppmuntret når de fortjener det, det motiverer

og skaper en positiv atmosfære, det styrker de positive følelsene og båndene mellom foreldre og barn, ros

fremmer god oppførsel og læring. Ros har ingen kjente negative virkninger. Barn som roses av foreldre gjemmer

disse positive bekreftelsene i sitt indre og utvikler et godt selvbilde.

Hvordan kan du gjøre det? Vis barnet at forsøk på forbedring blir lagt merke til og satt pris på. Hjelp barnet til å ta

små skritt av gangen og gi mye støtte og oppmuntring til hvert eneste lille fremskritt. Som foreldre går dere aldri

tom for smil, nikk og oppmuntrende ord! Bruke det så ofte som mulig, så lenge barnet fortjener det. Slike positive

tilbakemeldinger er en reell investering som vil kunne forbedre både deres og barnas fremtid. ”Du høster som du

sår” heter det i ordtaket – dette gjelder også i noen grad for en familie. Verbal ros (eks. ”bra gjort” – ”nå var du

flink” – ”fint at du hørte etter”), gi ros med positivt kroppsspråk og en vennlig stemme, vær presis og spesifikk, vær

entydig positiv og uten negative kommentarer (forholdet 5:1 se under), uttrykk deg i et språk som barna forstår,

smil, en klem, blunke med øyet osv., «tommelen opp” og lign., klistremerker, penger, favorittmat, ting/aktiviteter

barnet ønsker seg, etc. Eksempler: «Så flott at du gjorde alle leksene før middag», «Du var veldig grei som tok av

middagsbordet, takk skal du ha!», Takk for at du gjorde som jeg ba deg om og var stille mens jeg snakket i

telefonen», «Fint at du har ryddet rommet nesten ferdig», «Du får en is ved neste stopp siden du oppførte deg bra

hele bilturen», «Fint at du snakker høflig til lillesøster – her følger du regelen om at vi alle skal snakke høflig til

hverandre!». Være raus med ros! Gi verbal ros og belønne med ros det de vil se mer av. Være entydig positiv og

konkret. Uttrykk deg i en form som barnet forstår. Foreldre kan også kombinere ros med håndfast belønning. (5:1

regelen – du skal gi minst fem ganger positiv oppmerksomhet for hver negative oppmerksomhet. Dette gjelder i stor grad

voksne også – tenk deg om - vi tåler lettere kritikk dersom vi har blitt sett eller fått ros først)

Element 6:Regler og grensesetting: Hva er regler og grensesetting? Regler forteller noe om hvordan barn og voksne skal ha det sammen i hjemmet.

Regler bidrar til at barna vet hva vi som voksne forventer av dem. Før man kan snakke om grensesetting bør

foreldre lage klare og tydelige regler som skal følges både av barn og voksne. Planlegg gjerne reglene sammen

med barnet. Lage klare og tydelige regler. Eksempler på klare og tydelige regler i hjemmet; Snakk høflig, Rydd

etter deg, Spør hvis du vil låne noe som er andre sitt, Leksene skal gjøres rett etter skoletid, Det er TV-tid fra

kl.18.00-19.30, Rommet skal være ryddet til kl.18.00 på fredager (se element 4). Grensesetting er å lære barnet å

respektere og følge reglene. Grensesetting er læring, ikke hevn eller straff!

Hvorfor er regler og grensesetting viktig? Regler forteller barnet hva som er akseptabel oppførsel, barnet vet hva

som er tillatt og ikke tillatt, forutsigbare og tydelige grenser skaper trygghet hos barnet, grensesetting er et viktig

oppdragerverktøy for foreldre, grenser fremmer barns selvstendighet, ansvarsfølelse og evne til å lære av egne

feil. Gjennomtenkt grensesetting motvirker utviklingen av alvorlige atferdsproblemer hos barnet og det hjelper

foreldre til å stoppe eller redusere alvorlig uønsket oppførsel. Ved å sette positive grenser hjelper dere barnet til å

øve opp sin selvkontroll og evne til å planlegge. Forskning viser at et varmt foreldre-barn forhold, krav og

forventninger til barnet som er tilpasset barnets utviklingstrinn og klare regler og konsekvenser i oppdragelsen, gir

positive utviklingsresultater hos barn og unge. På den annen side viser forskning at mangel på klarhet,

forutsigbarhet og konsistens i oppdragelsen har en sammenheng med høy forekomst av problematferd.

Hvordan gjennomføre regler og grensesetting? I forhold til grensesetting bør man som foreldre planlegge reglene

på forhånd, stå sammen, lage enkle og tydelige regler, tenke smått, rimelig og rettferdig, reagere raskt og bestemt

og gi konsekvens som en reaksjon på barnets atferd (ikke ut fra eget humør). Det er viktig at foreldre beholder

roen og selvkontrollen, husk at problematferden kan øke i starten, fordi de fleste barn vil ta opp ”kampen” og tro at

bare de blir umulige nok, så vil de få viljen sin. Sørg for at reglene er laget (tema 4), forstått og hengt opp et synlig

sted (gjerne kjøleskapdøren). Reglene må kunne kontrolleres, ha klare grenser for hva som er akseptabel

oppførsel (tilpass barnets alder), vær myndig, vennlig og rettferdig, bruk små konsekvenser for uønsket atferd

(tenkepause, ekstraoppgave), bruk ignorering og fjerning av goder, hold dine følelser under kontroll. Ikke bruk

sinne i grensesetting! Husk 5:1 regelen - 5 ganger ros for hver negative reaksjon på uønsket atferd.

Vær konsekvent ved gjennomføring av grensesetting. Du som forelder er en viktig rollemodell. Gå foran med et

godt eksempel – du er den fremste veilederen for barnet ditt! Regler skal håndheves på en konsekvent, bestemt,

varm og rolig måte (den autoritative oppdragerstilen – se ovenfor). Korriger barnets uønskede atferd ved å vise til

den positivt formulerte regelen. Slik får du fokus over på den atferden som er ønskelig. Eksempel: (regel: «rydd

etter deg») korrigering av atferd hos Per som ikke har tatt middagstallerkene av middagsbordet etter seg: «Per,

rydd etter deg når du har spist». Fokuset blir her på den atferden som vi ønsker isteden for på uønsket atferd som

f.eks.: «hvorfor tar du aldri fatet etter deg når du har spist middag Per?». Noen stikkord til hjelp i forhold til

gjennomtenkt grensesetting: Planlegg sammen med barnet, lag husregler, sett positive grenser, gi ros og

oppmuntring til atferd du ønsker mer av, forklar hvorfor grenser settes og tilrettelegg for positive alternativer, sett

grenser i forhold til sosial deltakelse, eksempelvis klokkeslett for når barna skal være hjemme, ha foreldrekontroll

på aktiviteter utenfor hjemmet, sørg for at du vet hvem barnas venner er. 

Litteraturtips til foreldre: Patterson og Forgatch 2000: å leve samme, Launes, E., Svendsen, K. H (2006).

"Foreldrehjelpen - Oppdragelse som virker".

Tilsyn og oppfølging -   fra «terreng» til «radar» - hva kan man som foreldre gjøre?

Hvordan foreldre fører tilsyn med barna forandrer seg med barnets alder. Når barna er små ser vi dem i terrenget

rundt oss, men når barna blir eldre fra ti/tolvårs alderen er det av stor betydning at man som foreldre sørger for at

barna er synlig på «radaren». Med tilsyn og oppfølging menes at man som foreldre har oversikt over hva barna

gjør i og utenfor hjemmet, hvem de er sammen med, hvordan de har det og hvordan de fungerer. Tilsyn og

oppfølging hjelper foreldre til å holde seg orientert om hva barnet gjør, at barnet ikke blir utsatt for farer eller

risikofylte hendelser, at barnet har det bra, trives og lærer seg de ferdigheter som skal til for å fungere godt på de

ulike arenaer i samfunnet. Innfør klare regler for innetider og la det bli en ”rutine” at dere som foreldre spør barnet

deres:

 

hvor skal du?

hvem skal du være sammen med?

hva skal du gjøre?

når kommer du hjem?

hvordan kommer du deg hjem?

 

En slik fremgangsmåte viser barnet at dere bryr dere og er interessert i barnet sitt liv på de ulike arenaene. Klarer

du som foreldre å besvare disse spørsmålene, da fører du tilsyn med og har oppfølging med barnet ditt. Det er

viktig å være oppmerksom på at rusmiddelbruk blant ditt barns venner vurderes å være en risikofaktor som kan

være medvirkende til at ditt eget barn selv begynner å bruke rusmidler. 

 Element 7:Hjelp barnet til å kontrollere egne følelser. Hva er hjelp til regulering av egne følelser? Regulering av egne følelser handler blant annet om å lære seg å

kontrollere sterke følelser som sinne, frustrasjon, nederlag eller fristelser. Det handler om kontroll av forholdet

mellom følelser og handling (atferd). Dette kan i praksis dreie seg om å lære seg å vente på tur, lære seg å

mestre sinne og inngå kompromisser i konfliktsituasjoner, reagere egnet når man blir dyttet eller slått av andre

barn, motstå fristelser m.m. Regulering av egen atferd kan læres – og benevnes ofte som selvregulering. Når

barn opplever frustrasjon, motgang, uenighet eller konflikter, eller utsettes for fristelser oppstår behovet for

regulering av følelser og atferd for å unngå en uhensiktsmessig atferd. For at barn skal kunne kontrollere sine

følelser må de bevisstgjøres på egne følelser og atferd. De må inneha eller tilføres ferdigheter som gjør at de kan

bruke denne bevisstheten når de opplever sterke følelser. Dette kan foreldre lære sine barn gjennom å ta i bruk

selvinstruksjoner (noe man sier til seg selv i gitt situasjoner).

Hvorfor er det viktig å lære å kontrollere egne følelser? Barnet blir bevisst på egne følelser og atferd og kan

lettere håndtere disse, barnet kan lettere unngå krangel og trøbbel, andre liker deg bedre dersom du er rolig i

stede for å hyle og skrike, uenighet løses bedre på en rolig måte, klare å stå imot gruppepress, blir lettere å følge

spillereglene og å få bli med i lek, lære å forholde seg til beskyldninger og kunne be om unnskyldning.

Hvordan lærer man å kontrollere egne følelser? Snakk med barnet om hva det er som gjør barnet sint. Prøv å

lære barnet å kjenne igjen sine indre tegn på at ”nå er jeg i ferd med og blir sint”. Slike tegn kan defineres ved å la

barnet beskrive hvordan det kjennes ut i kroppen når det blir sint. Snakk med barnet om konsekvensene av å

miste kontrollen over sinnet sitt, lær barnet å bruke en strategi for sinnereduksjon og å minne seg selv på å

beholde kontrollen ved for eksempel ”SNOT” (”Stopp Nå Og Tenk”) – et alternativ til sinneutbrudd. Lær barnet å

rose seg selv når det har klart å håndtere vanskelige følelser.

Tre teknikker og selvinstruksjoner:

1. Teknikk for mestring av sinne (lær barnet å øve på denne ABC ‘en)

A – tenke over hva som gjør deg sint.

B – tenk gjennom atferden din.

C – overvei konsekvensene av å beholde kontrollen.

2. Selvinstruksjonsstrategi for sinnemestring: Hva er problemet? Pust ut og slapp av. Tenk på noe hyggelig.

Fint, nå er jeg ikke sint. Nå kan jeg si hva jeg mener på en rolig måte. Det virket – FLOTT!!

3. SNOT – ”stopp nå og tenk”. Barnet informeres om SNOT – et alternativ til sinneutbrudd.

Barnet skal øve seg på og ”snotte” når de kjenner at de begynner å bli sint. Og ”snotte” betyr at barnet skal gjøre

noe fysiske som for eksempel klype seg selv svakt i låret/armen, klappe seg selv på låret osv., når de kjenner at

de begynner å bli sint. Samtidig med denne fysiske øvelsen skal barnet læres til å tenke på hvilke konsekvenser

et sinneutbrudd vil få og kunne ta i bruk en alternativ atferd til sinneutbrudd. Om nødvendig kan barnet belønnes

med en passende belønning når de klarer å ta i bruk ”snotting”. Som foreldre skal du gå bevisst gå inn for å øve

på og: La barnet beskrive hvordan det kjennes ut i kroppen når det blir sint, snakke med barnet om

konsekvensene av å miste kontrollen over sinnet sitt, lære barnet å bruke en strategi for sinnereduksjon, Lær

barnet å bruke alternativer til sinneutbrudd eks SNOT, lære barnet å rose seg selv når det har klart å håndtere

vanskelige følelser. Hovedpoenget er at du som foreldre skal lære barnet å kontrollere sterke følelser som sinne,

frustrasjon, nederlag eller fristelser

Overnevnte 7 elementer er basert på forskning og ment som råd og gode handlemåter til foreldre i et

forebyggende perspektiv. Relasjoner blir ofte sett på som ”bærebjelken” i samspill og kommunikasjon. Den

gjensidige påvirkningen mellom barn og voksen har vært et bærende perspektiv i denne teksten. For foreldre som

omsorgsgivere generelt har det vært ønskelig å synliggjøre viktigheten av oppdragelsesstiler som igjen kan

knyttes opp mot ønsket atferd, men også opp mot utviklingen av uønsket atferd/atferds- og rusproblematikk. En

intensjon med teksten har vært å bevisstgjøre omsorgsgiver generelt på å være tydelige voksne som tar ansvar,

viser varme, roser sine barn og opptrer konsekvent. Dersom du som omsorgsgiver allerede har problemer med

barna/barnet ditt så husk at alle små skritt i riktig retning betyr noe. Og alt du som foreldre gjør av gode ting i dag

kan virke forebyggende. Det viktige er å komme fort i gang med å ta tak i hverdagens utfordringer!

 

 

Referanser:

Atferdssenteret Vest- Agder (2002): Håndbok i trening av foreldreferdigheter (TFF); utarbeidet ved

Atferdssenteret Vest- Agder.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (2011): Evaluering av Program for

foreldreveiledning basert på International Child Development Programme. Norsk

sammendrag. Gjennomført av ICDPs forskningsgruppe.

Elliott S. N. & Gresham F.M (2002): Undervisning i sosiale ferdigheter – en handbok.

Kommuneforlaget. Orginaltittel: Social Skills Intervention Guide – Practical Strategies for

Social Skills Training. (1991). Handbook.

Eriksen, N. (2006): Atferdsproblemer i skolen, Tidsskrift for norsk psykologforening. 43, 451-460.

Ferrer-Wreder m.fl (2005): Framgångsrika preventionsprogram fôr barn och unga, Kristianstads

Boktryckeri

Gravrok, Ø., Vegard A. Schancke, Marit Andreassen og Pål Domben (2006b): Lokal skolestrategi for

rusforebygging og helsefremmende arbeid – en kunnskapsoppsummering. Skrift 1/2006. NNK

– Rus. Et oppdrag fra Sosial- og helsedirektoratet, avdeling tobakk.

Henggeler m.fl. (2000): Multisystemisk behandling av barn og unge med atferdsproblem,

Kommuneforlaget.

Johnsen, Linda og Vegard A. Schancke: Tidlig rusforebyggende intervensjon. Kunnskapsgrunnlag og

implikasjoner for handling. Skrift 1/2010. Kompetansesenter rus, Nord-Norge, Rus og

spesialpsykiatrisk klinikk, Universitetssykehuset Nord-Norge.

Johnsen, Linda (2009): Manual for Tidlig intervensjon i hjem og skole – parallelt. ISBN: 978-82-8085-

039-3. Kompetansesenter rus, Nord-Norge, Rus og spesialpsykiatrisk klinikk,

Universitetssykehuset Nord-Norge. Revidert utgave.

Johnsen, Linda (2008): Manual for Tidlig intervensjon i hjem og skole – parallelt. ISBN: 978-82-8085-

039-3. Kompetansesenter rus, Nord-Norge, Rus og spesialpsykiatrisk klinikk,

Universitetssykehuset Nord-Norge.

Kvello, Ø (2007): Utredning av atferdsvansker, omsorgssvikt og mishandling, Universitetsforlaget.

Launes, E., Svendsen, K. H (2006). "Foreldrehjelpen - Oppdragelse som virker". Cappelen Forlag.

Nordahl, Sørlie, Manger og Tveit, (2005): Atferdsproblem blant barn og unge, Fagbokforlaget.

Nordahl, T. Gravrok, Ø., Knudsmoen, H., Larsen, T.M.B., Rørnes, K. (2006). Forebyggende innsatser i

skolen. Rapport fra en forskergruppe oppnevnt av Utdanningsdirektoratet og Sosial- og

helsedirektoratet om problematferd, rusforebyggende arbeid, læreren som leder og

implementeringsstrategier. Oslo.

NIDA (2010): National Institute on Drug Abuse, Lessons from Prevention Research.

InfoFacts,drugabuse.cov. August 2010.

NIDA, National Institute on Drug Abuse – Second Edition 2003, “Preventing Drug Abuse among

Children and Adolescents”

Ogden, T (2006). Sosial kompetanse og problematferd i skolen. Kompetanseutviklende og

problemløsende arbeid i skolen. Gyldendal Akademisk.

Olweus, D. & Limber, S. (1999). Blueprints for violence prevention: Bullying Prevention Program.

Institute og Behavorial Sciance, University of Colorado, Boulder, USA.

Patterson og Forgatch (2000): å leve sammen, Pax Forlag A/S, Oslo.

Rye, H (2005). Tidlig hjelp til bedre samspill. Gyldendal Akademisk.

Schancke, V (2005): Forebyggende og helsefremmende arbeid, fra forskning til praksis, en

kunnskapsoppsummering med råd og anbefalinger. Skrift 1/2005. ISBN 82-8085-023-6. 2.

utgave, 2. opplag. Nordnorsk kompetansesenter – Rus (NNK-Rus).

Sosial- og helsedirektoratet (2007). Tidlig intervensjon på rusområdet. Sentrale perspektiver – aktuelle

målgrupper og arenaer. Rapport 15-1455.

Sørlie, M (2000): Alvorlige atferdsproblemer og lovende tiltak i skolen. Praxis Forlag.

Tolan m.fl (2007): Preventing Youth Substance Abuse. Science-Based Programs for Children and

Adolescents. Washington DC: American Psycological Association.

Webster-Stratton, C. (2005): Hvordan fremme sosial og emosjonell kompetanse hos barn. Gyldendal

Akademiske forlag.

Webster-Stratton, C. (2007): De utrolige årene. Gyldendal Akademiske forlag.

Vedlegg:

De tre andre oppdragerstilene beskrives som;

Autoritære oppdragelsesstil kjennetegnes i liten grad av varme, høy grad av kontroll. Foreldrene er styrende og

overkontrollerende. Alvorlig straff blir gjerne brukt når barna avviker fra regler og lydighet. Dårlig selvtillit hos

barnet, aggresjon, internalisert sorg og sosial tilbaketrekning fra jevnaldrende er problemområder som gjennom

forskning er dokumentert å ha sammenheng med en autoritær oppdragerstil (Henggeler m.fl. 2000 i Johnsen og

Schancke 2010).

Tillatende oppdragelsesstil kjennetegnes ved liten grad av kontroll og struktur og det stilles få krav til hvordan

barna skal oppføre seg. Varmedimensjonen er høy og sosial motvilje hos barna blir ofte tolerert av foreldrene.

Impulsivitet, mangel på sosialt ansvar, manglende selvstendighet og aggresjon er ofte assosiert med barn av

tillatende foreldre. Den tillatende oppdragerstilen er videre assosiert med dårlig oppførsel på skolen, alkohol- og

narkotikabruk samt en større dragning mot aktiviteter og normer hos jevnaldrende i ungdomstiden (Henggeler

m.fl. 2000 i Johnsen og Schancke 2010).

Forsømmende oppdragelsesstil kjennetegnes ved liten grad av kontroll, lav grad av varme, lite lydhørhet ovenfor

barnas ønsker og behov, få bekymringer og liten interesse for oppdragerrollen. Fra foreldrene stilles det få krav

om disiplin og ingen krav til en ansvarlig respektfull aldersadekvat atferd av barna. Denne oppdragelsesstilen er

sterkest forbundet med barns problemer. Barn fra forsømmende hjem karakteriseres ofte som dårlig tilpasset på

mange funksjonsnivå, og forsømmende oppdragelse blir forbundet med betydelig økning i ungdomskriminalitet og

rusmiddelbruk (Henggeler m.fl. 2000 i Johnsen og Schancke 2010).