om prosesser - ntnu · 2012-08-24 · om prosesser side 6 av 22 opphavsrett: forfatter og...

Opphavsrett: Forfatter og Stiftelsen TISIP

Avdeling for informatikk og e-læring, Høgskolen i Sør-Trøndelag

Om prosesser Tore Berg Hansen

Lærestoffet er utviklet for faget IFUD1019 Objektorientert systemutvikling

1. Om prosesser Resymé: Denne leksjonen handler om utviklingsprosesser. Den gir en introduksjon til prosessbegrepet. Vi ser på

hvorfor det er viktig med en definert prosess ved utvikling av programvare. Eksempler på prosesser som er

beskrevet i litteraturen blir gjennomgått. Det blir lagt spesiell vekt på Unified Process (UP).

Innhold 1.1. DEFINISJONER ....................................................................................................................................... 2 1.2. INTRODUKSJON ..................................................................................................................................... 2 1.3. UTVIKLINGSPROSJEKTETS AKTIVITETER ............................................................................................... 3 1.4. ITERATIV OG INKREMENTELL UTVIKLING.............................................................................................. 5 1.5. SMIDIGE UTVIKLINGSMETODER ............................................................................................................ 6 1.6. EKSEMPLER PÅ ITERATIVE OG INKREMENTELLE UTVIKLINGSPROSESSER .............................................. 6

1.6.1. Generelt ........................................................................................................................................... 6 1.6.2. The Unified Process ........................................................................................................................ 6 1.6.3. Ekstrem Programmering ............................................................................................................... 11 1.6.4. DSDM ............................................................................................................................................ 12 1.6.5. Scrum ............................................................................................................................................ 14

1.7. DEN PERSONLIGE PROSESSEN .............................................................................................................. 16 1.8. OM PROSESSER OG PROSESSFORBEDRING ........................................................................................... 17

1.8.1. Et rammeverk ................................................................................................................................ 17 1.8.2. Den definerte prosessen ................................................................................................................ 20 1.8.3. Kanban og slank ............................................................................................................................ 20

1.9. LESESTOFF TIL DENNE LEKSJONEN ...................................................................................................... 21 1.10. LITTERATUR ....................................................................................................................................... 21

Om prosesser side 2 av 22


1.1. Definisjoner

Aktivitet (eng activity) En mengde arbeid som må utføres.

Arbeidsstykke (eng work

package)

En spesifikasjon av det arbeid som må utføres for å gjøre

ferdig en aktivitet eller oppgave. Det omfatter

arbeidsprodukter som skal leveres, ressurser, forventet

varighet, akseptansekriterier, ansvarlige og andre

eventuelle spesielle forhold som det må tas hensyn til.

Oppgave (eng task) Den minste enhet av arbeid som kan defineres og styres i

et prosjekt

Utviklingsprosess En fasedelt oppdeling av trinn og aktiviteter som utføres

fra unnfangelsen av en ide til idriftsetting og vedlikehold.

Egentlig en abstraksjon i form av en modell som i denne

sammenheng beskriver aktivitetene ved utvikling av

programvare.

1.2. Introduksjon

Dagens mennesker er helt avhengige av godt fungerende programvare. Vi støter nesten daglig

på systemer som enten er rene programvaresystemer eller systemer hvor programvare er en

svært kritisk del av systemet. Avhengig av hvilket arbeid vi har, bruker vi mange hjelpemidler

og verktøy for å gjøre en effektiv jobb. Mange av disse hjelpemidlene og verktøyene er

programvaresystemer. I hjemmet har vi en rekke apparater. Noen av disse apparatene trenger

vi i husholdningen (kjøleskap, mikrobølgeovner, komfyrer). Andre apparater brukes til

underholdning (tv, radio, video). De fleste av oss kan heller ikke unnvære

telefon/mobiltelefon og bil. Og med Internett handler vi, betaler regninger og finner

informasjon om snart nesten det meste. Sikker transport enten det skjer med fly, buss eller båt

er avhengig av programvaresystemer.

Det dette betyr er at programvaresystemer blir både større og mer komplekse. Det gjør igjen

at de som skal utvikle disse programvaresystemene stilles overfor store utfordringer.

Utviklerne trenger støtte av metoder, verktøy og god praksis for å kunne håndtere den økende

størrelse og kompleksitet. Dette er grunnleggende nødvendig fordi vi erfarer at svært mange

utviklingsprosjekter er problematiske. Alt for ofte overskrides tids og kostnadsrammer.

Brukerne får ikke det de har forventet. Noe av årsaken til problemet er mangel på en definert

utviklingsprosess. Man må strukturere arbeidet. Dvs. at man må arbeide etter en

prosessmodell. Med utgangspunkt i prosessmodellen skreddersys en prosess for det aktuelle

utviklingsprosjektet. En definert prosess skal gi grunnlag for



- å finne frem til det arbeid som må gjøres og dele det opp

- å følge opp fremdrift

- planlegging av ressurser

- estimering av tid og kostnader

- å finne betingelsene for at en aktivitet kan starte

- å spesifisere produkter fra hver aktivitet

- å spesifisere teknikker som skal brukes i hver aktivitet

- å samle erfaring

En prosessmodell er likevel bare et element i et vellykket utviklingsprosjekt. Vi skal derfor

før vi diskuterer noen aktuelle prosessmodeller, kort se hvilke elementer som må være på

plass for at et utviklingsprosjekt skal bli vellykket.

1.3. Utviklingsprosjektets aktiviteter

Vi kan dele et utviklingsprosjekt inn i tre hovedgrupper av aktiviteter:

- Prosjektstyring

Planlegging

Organisering

Bemanning

Ledelse

Kontroll

- Programvare system engineering

Problemdefinisjon

Analyse av løsninger

Prosessplanlegging

Prosesskontroll

Evaluering av ferdig produkt

- Programvare engineering

Design av programvaren

Koding

Enhetstest

Integrasjon av enheter

Aktivitetene under prosjektstyring utfører vi i alle typer prosjekter. Det å få på plass og

kontrollere en prosess hører inn under systemaktivitetene. Det er aktiviteter som vi utfører

enten vi skal utvikle utelukkende programvare eller programvaren er en del av et større

system med både programvare og maskinvare. Den siste gruppen av aktiviteter er kun knyttet

til programvare. Prosjektstyringsaktivitetene er ikke tema for dette kurset. Et overordnet

ramme for dette kurset er objektorientering. Vi skal derfor se på aktiviteter i de to siste

gruppene som må spesialiseres i en objektorientert sammenheng. Vi starter med prosesser,

som derfor er tema for resten av denne leksjonen.



Det er beskrevet en rekke prosessmodeller. Det første forsøk på å lage en prosess for utvikling

av programvare resulterte i den velkjente fossefallsmodellen.

Figur 1 En utforming av fossefallsmodellen.

Den finnes i forskjellige varianter. Man kan finne forskjellig antall faser og navn på faser.

Men hovedprinsippet er at man gjør seg ferdig med en fase før neste begynner. Erfaringer fra

et utall prosjekter viser at dette sjelden er mulig i praksis. Det skjer stadig at krav endrer seg

under veis. Det tar for lang tid før brukere får et produkt å forholde seg til. Flere

undersøkelser har også vist at en av de aller viktigste årsaker til fiasko er manglende

forståelse av kravene til systemet som utvikles. Svaret fra dem som sverger til en eller annen

form for fossefallsmodell er å legge ned enda mer arbeid i analysen av krav. Men det er

fåfengt. Virkeligheten er ikke slik. Det er umulig å fremskaffe alle krav på forhånd.

Svakhetene med fossefallsmodellen har gitt opphav til andre modeller. En forbedring er

spiralmodellen [1]. Men heller ikke den gir den nødvendige fleksibilitet for utvikling av

objektorienterte systemer. Det er viktig at en prosess både kan kontrolleres og måles og at den

samtidig tillater utviklerne å være kreative. Basert på erfaringer om hva som virker og ikke

virker, er det etter hvert blitt utbredt enighet om en del ”beste praksiser”. Disse beste praksiser

er:

- iterativ og inkrementell utvikling

- tidlig kontroll med risikofaktorer

- kontinuerlig involvering av brukere og andre interessenter

- tidlig etablering av en arkitektur for programvaresystemet

- kontinuerlig verifikasjon av kvalitet

- use case som tråd i utviklingsprosessen

- visuell modellering av programvare

Forandringsanalyse

analyse

Analyse

Utforming

Realisering

Imple-mentering

Forvaltning og drift

Avvikling



- opptatthet av krav

- praktisering av endringskontroll og konfigurasjonsstyring

Det viktigste er den første praksisen, iterativ og inkrementell utvikling, fordi den legger på en

måte grunnlaget for de andre. Vi skal i de etterfølgende kapitler se på noen prosessmodeller

basert på disse praksisene. Vi starter med Unified Process (UP). Det gjør vi fordi læreboken

[12] bruker den som eksempelmodell og ramme rundt de forskjellige utviklingsaktivitetene.

Forfatterens begrunnelse for å bruke UP som eksempelmodell er at den er en iterativ

prosessmodell, at praksisene i UP gir en struktur for å forklare objektorientert analyse og

design og at den er fleksibel og kan brukes på en smidig måte.

1.4. Iterativ og inkrementell utvikling

En iterativ og inkrementell utviklingsprosess består av en rekke iterasjoner som til slutt ender

opp med det endelige system. Denne overordnete filosofien kan gi opphav til prosesser med

forskjellig antall faser. Likedan kan graden av formalisme variere. Men et hovedpoeng er at

ettersom kravene ikke er fullstendig kjente på forhånd, må denne kunnskap fremskaffes under

veis. Man leverer systemet i inkrementer. Hvert inkrement realiserer deler av systemets

funksjonalitet, samtidig som man får mer kunnskap om systemet og risikoene man står

overfor. Et inkrement er i seg selv er ”miniprosjekt” som leverer et kjørbart system. Brukerne

får presentert håndfaste resultater tidlig og i en jevn strøm og kan gi stadig tilbakemelding om

systemet tilfredsstiller forventningene. Det endelige systemet bygges dermed i inkrementer

ved at det legges til ny funksjonalitet etter hvert.

Hvert inkrement vil inneholde innsamling av krav, analyse, design, implementasjon og test.

Filosofien har en parallell i Shewhart/Deming syklusen for kontinuerlig forbedring som er

sentral innenfor total kvalitets tenkningen. Denne syklusen har fire faser:

1. Planlegg hva som skal gjøres.

2. Gjør det.

3. Sjekk resultatet.

4. Handle og start en ny syklus



Anvendt på utviklingsprosessen blir det som i Figur 2 som er hentet fra [2].

Figur 2 Inkrementell og iterativ utvikling.

1.5. Smidige utviklingsmetoder

Smidig (engelsk: agile) utvikling er et begrep som er blitt vanlig i den senere tid. Det finnes

ingen entydig definisjon av begrepet. Ofte brukes det som et synonym for iterativ og

inkremetell utvikling. Det vil si at smidige metoder er karakterisert ved iterasjoner med fast

lengde og evolusjonær utvikling og kjapp og fleksibel reaksjon på endringer. Begrepet dukket

antagelig opp ved etableringen av «Agile Alliance». Det står litt om det i kapittel 2.6 i boken

til Larman[12].

1.6. Eksempler på iterative og inkrementelle utviklingsprosesser

1.6.1. Generelt

Vi vil ikke i denne leksjonen trekke frem en prosess som den ”riktige”. Den prosessen finnes

neppe. Prosesser må velges slik at de passer til den kulturen som er i bedriften og hvor det tas

hensyn til et utviklingsprosjekts størrelse og type. Det utvalget prosesser som presenteres kan

brukes som maler som kan tilpasses produkttype og egne ønsker og behov.

Den informasjon man kan hente i litteraturen om forskjellige prosesser er ikke like detaljert.

Noen forfattere nøyer seg med å beskrive de forskjellige faser i prosessen uten å gå detaljert

inn på aktiviteter og produkter. Andre gir detaljerte beskrivelser av de aktiviteter som skal

utføres i den enkelte fase med angivelse av hvilke resultater hver aktivitet skal gi. Mange

nøyer seg med retningslinjer og erfaringer. Man kan også registrere motsetninger mellom

anbefalinger gitt av forskjellige forfattere.

1.6.2. The Unified Process

Historien

For å få det hele i et perspektiv skal vi se kort på historien. Mange sett av metoder og

tilhørende notasjoner er lansert i forbindelse med den objektorienterte ”bølge” som har slått

Revider

risikovurderingen

Definer iterasjoner med

høyeste risiko Planlegg og utvikle

iterasjonen

Vurder iterasjonen

Risiki eliminert Revider prosjektplaner

Initielle risiki

Initielt prosjektomfang

Iterasjon

N



over oss. Tre av de mange pionerer innen feltet er James Rumbaugh, Grady Booch og Ivar

Jacobson. De har bidratt med hver sine metoder. Rumbaugh med OMT (Object Modelling

Technique) [6], Booch [7] med sine spesielle klasse og objektdiagrammer og verktøyet

Rational og Jacobson [5] med Use Case og metoden/verktøyet Objectory . Disse slo seg for

noen år tilbake sammen. Et av resultatene er UML (Unified Modeling Language) som er et

notasjonsspråk, dvs. det redskapet man trenger når man skal visualisere forskjellige sider av et

objektorientert system. UML forener OMT, Booch og Objectory. Det ser ut som de har

vunnet notasjonskrigen og at UML har blitt det allment aksepterte notasjonsspråket. Det er nå

en standard i regi av organisasjonen OMG (Object Management Group). UML er nå i versjon

2.0 utvidet med ideer fra andre av de mest kjente aktørene rundt objektorientering som Meyer,

Wirfs_Brock, Shlear-Mellor, Gamma og andre.

Et annet resultat av samarbeidet mellom de tre (amigos) er verktøyet Rational Rose. Det

markedsføres og videreutvikles av IBM. Det har en høy pris og rimeligere alternativer finnes

nå. Et verktøy kan ikke stå alene. Det må være en støtte for det arbeidet som gjøres i

utviklingsprosessen. Samarbeidet mellom de tre amigos resulterte i en prosessmodell som har

fått betegnelsen Unified Process (opprinnelig kalt Objectory Process). Den overordnede

filosofi for denne prosessen er inkrementell og iterativ utvikling. Det er utgitt en bok som

Jacobson [8] er hovedforfatter for, hvor prosessen beskrives. De som kun trenger en oversikt

over prosessen kan lese i bl.a [2] og [9]. Prosessen omtales ofte som Rational Unified Process

(RUP) fordi firmaet Rational (nå overtatt av IBM) støtter prosessen med verktøy.

Prosessen

The Unified Process (UP) er en livsløpsmodell som skal være godt egnet for bruk sammen

med UML. UML er imidlertid ikke avhengig av noen spesiell prosess. Heller ikke er UP

avhengig av noe spesielt notasjonsspråk. Imidlertid har UP og UML utviklet seg sammen og

involvert noen av de samme personer. Målet med denne prosessen, som med alle andre

livsløpsprosesser, er å sørge for produksjon av programvare av høy kvalitet som tilfredsstiller

brukerkravene innenfor forutsigbare tids- og budsjettrammer. Prosessen skal kunne

skreddersys til å passe mange forskjellige prosjekter og organisasjoner.

Prosessen legger vekt på at det skal produseres og vedlikeholdes modeller i stedet for

dokumenter. Den er arkitektursentrert. Med det menes at det tidlig i prosessen må lages en

grunnleggende arkitektur. Denne arkitekturen skal være robust for å kunne videreutvikles i

iterasjon etter iterasjon. Prosessen er Use Case drevet (Jacobsons bidrag [5]) og produserer

objektmodeller under veis. Det legges vekt på at prosessen skal bidra til å redusere risiko og

fremme kvalitet på sluttproduktet. Risikovurdering og kvalitetsvurdering er bygget inn i

prosessen. Fasene i prosessen er vist i figur 3.



Figur 3

De fire fasene utgjør til sammen en livssyklus for programvaren. Hver fase ender i en

milepæl. Man itererer seg gjennom hver fase. Dette utgjør tidsdimensjonen i modellen.

Dette gjøres i de forskjellige fasene:

- Oppstart (inception på engelsk). Her skal man legge grunnlaget for prosjektet. Det vil si å

finne frem til suksesskriterier, vurdere risikoer, estimere ressursbehov og utforme en grov

tidsplan med faser og milepæler. Prototyper er nyttige i denne fasen.

- Detaljering (elaboration på engelsk). Problemdomenet analyseres. Man skal iterativt

implementere en arkitektur, detaljere neste iterasjon og søke eliminere de største

risikoelementene. Hovedkravene til systemet skal beskrives.

- Konstruksjon (construction på engelsk). Her implementers gjennom en rekke iterasjoner

og inkrementer lavrisikoelementene i systemet. Man finner flere krav og

akseptansekriterier. Design detaljeres og systemet inplementeres og testes.

- Overlevering (transition). Systemet leveres til brukerne. Dette vil typisk være en beta-

versjon av systemet.Ved at systemet tas i bruk kan nye krav og problemer dukke opp som

gjør at livsløpet må startes på nytt.

Et viktig poeng er at dette ikke er en sekvensiell prosess som ligner på en fossefallsprosess

hvor man starter med å definre alle krav. Oppstartsfasen er ikke en kravanalysefase. Slutten

av hver fase ender i en milepæl. Hver fase i prosessen kan deles i flere iterasjoner. En

iterasjon er et fullstendig utviklingsløp som skal resultere i et frislipp (release) som enten er

internt eller eksternt. Hvert slikt frislipp er en kjørbar del av systemet som er under utvikling.

Det endelige systemet blir gradvis komplettert etter hver iterasjon. Dvs. hver iterasjon bringer

frem et nytt inkrement av systemet. Iterasjonene i hver fase har forskjellig fokus. I den første

fasen vektlegges å få frem kravene, deretter vektlegges analyse og design. Under konstruksjon

er det implementasjon som vektlegges. Man kan si at prosessen har to dimensjoner som vist i

Figur 4.

Oppstart Detaljering Overlevering

Konstruksjon

1 3 ... 2



Iter

#1

Oppstart

Innledende iterasjoner

Detaljering Konstruksjon Overføring

Iter

#m

Iter

#1

Iter

…

Iter

#n

Iter

#1

Iter

…

Iter

…

Faser (tidsdimensjonen)

Disipliner

(aktivitetsdimensjonen)

Virksomhetsmodellering

Krav

Analyse og design

Implementasjon

Test

Deployment

Konfig & endringsstyring

Prosjektstyring

Omgivelser

Iter

#1

Oppstart

Innledende iterasjoner

Detaljering Konstruksjon Overføring

Iter

#m

Iter

#1

Iter

…

Iter

#n

Iter

#1

Iter

…

Iter

…

Faser (tidsdimensjonen)

Disipliner

(aktivitetsdimensjonen)

Virksomhetsmodellering

Krav

Analyse og design

Implementasjon

Test

Deployment

Konfig & endringsstyring

Prosjektstyring

Omgivelser

Figur 4

Disiplinene (tidligere kalt workflows) representerer aktiviteter som må utføres. Hver disiplin

har i tillegg et sett artefakter. Et poeng er at hver iterasjon inneholder nesten alle aktiviteter,

men med forskjellig omfang og at man arbeider med de samme artefakter. Det vil si at

artefaktene til å begynne med stadig endres, men etter hvert vil de konvergere mot en stabil

tilstand. F.eks. så vil kravene være flytende i oppstartsfasen og i begynnelsen av

detaljeringsfasen. Hovedpoenget er at man gjennom iterasjoner med tilbakemelding fra

brukere kommer frem til sikrere og sikrere krav. Også i de senere faser kan det bli endringer,

men etter hvert færre og færre. Et hovedmål med detaljeringsfasen er å få på plass en

arkitektur for programvaresystemet. Arkitekturen er det fundamentet og rammen som skal gi

grunnlaget for et kvalitetssystem. Vi kommer tilbake til temaet arkitektur i en senere leksjon.

I UP defineres disse disipliner:

- Virksomhetsmodellering er aktiviteter for å modellere forretningsprosesser. Målet er å få

frem kunnskap om de virksomhetsområder som det skal utvikles programvare for. På den

måten bygger man bro mellom systemutviklere og de som skal bruke systemene. Disse

aktivitetene vil være forskjellige avhengige av hvilken type virksomhet det dreier seg om.

- Krav. Her er målet å komme frem til hva programvaresystemet skal gjøre. Man skal frem

til funksjonelle krav uttrykt ved use case og ikke-funksjonelle krav. Det utarbeides en

visjon for systemet og aktører identifiseres.



- Gjennom analyse og design beskriver man hvordan systemet skal realiseres. Man

fastlegger en arkitektur, hvilke objekter programvaren skal bestå av, eventuelt database,

nettverk og desslike.

- Implementasjon omfatter aktiviteter for å realisere systemet. Koding av klasser utføres.

Systemet organiseres i delsystemer og komponenter. Enheter testes.

- Deployment er aktivitetene for å produsere et frislipp (relesase) og levere programvaren til

sluttbruker. Det kan inkludere planlegging og gjennomføring av betatester og

konvertering av eksisterende programvare og data.

- Konfigurasjons og endringsstyring skal sikre at de forskjellige artefakter ikke er i konflikt

med hverandre. Man må ha kontroll med oppdateringer, endringer, versjoner, varianter og

frislipp av programvaren. Dette er ikke praktisk mulig å få til uten automatiserte verktøy.

- Prosjektstyring er gjennomgående aktiviteter hvor man planlegger og følger opp

progresjonen i prosjektet.

- Omgivelsesdisiplinen er aktiviteter for å få på plass det som trengs for å støtte

gjennomføringen av prosjektet. Man skal finner frem og tilrettelegge nødvendig verktøy

og tilpasse prosessen til det aktuelle prosjekt.

Etter første gjennomløp av de fire hovedfasene har man utviklet første versjon av systemet.

Nye generasjoner produseres ved nye løp gjennom hovedfasene. Det er dette som ligger i

begrepet evolusjonær utvikling.

I løpet av prosessen fremstilles flere modeller. Disse er:

- Domenemodell som plasserer systemet i sin kontekst.

- Use Case modell som utgjør de funksjonelle kravene.

- Modell over ikke-funksjonelle krav.

- Analysemodell som gir en implemetasjonsuavhengig arkitektur (her aner vi Jacobson).

- Designmodell

- Prosessmodell som viser samtidighet og synkroniseringsmekanismer.

- Deployment modell som viser topologien for maskinvaren som systemet skal kjøre på.

- Komponentmodell viser hvordan systemet fysisk settes sammen.

- Testmodell.

Det er fremstillingen av disse modellene som står sentralt i senere leksjoner i dette faget.

UP blir av enkelte påstått å være en tung og lite smidig prosess. Etter mitt syn er det en

feilaktig oppfatning. En grunn til denne oppfatningen kan være at UP med tilhørende verktøy

er kommersialisert av IBM til en prosessmodell som kalles Rational Unified Process (RUP).

De fleste av aktivitetene og artefaktene i RUP er valgfrie. De som skapte UP ville lage en

smidig (agile UP) prosess som kan tilpasses og være så «lett» som ønskelig. Det vil si at man

velger ut det minimum av aktiviteter og artefakter som er hensiktsmessig i et gitt prosjekt og

vektlegger tidlig programmering fremfor dokumentasjon. Man lager heller ikke en detaljplan

for hele prosjektet i starten. Detaljplanlegging gjøres iterasjon for iterasjon. Modellering

gjøres etter prinsippene for smidig modellering. Mer om det i neste leksjon.



1.6.3. Ekstrem Programmering

Generelt

Extreme Programming (XP) er en prosessmodell som har fått en god del oppmerksomhet i

den senere tid. Hovedpoenget for de som står bak er at for å utvikle god programvare må man

føre ut i det ekstreme det som er nedfelt som de beste praksiser. Han som står bak er Kent

Beck. Ideene er forklart i [13]. Her følger en kort presentasjon av prosessen.

Hva er ekstremt?

Kent Beck skriver følgende om hva som er det ekstreme:

- Hvis koderevisjoner er bra, må vi revidere kode hele tiden. To programmere må arbeide

sammen hele tiden. (Pair programming)

- Hvis testing er bra, skal alle teste hele tiden, også kundene.

- Hvis det å designe er bra, må det være noe enhver holder på med hver dag.

- Hvis enkelhet er bra, skal systemet være i den enkleste form som støtter ønsket

funksjonalitet.

- Hvis arkitektur er viktig, skal alle arbeide med å definere og raffinere arkitekturen hele

tiden.

- Hvis integrasjonstesting er viktig, så skal man integrere og teste mange ganger hver dag.

- Hvis korte iterasjoner er bra, gjør man iterasjonene virkelig korte – sekunder, minutter og

timer, ikke uker, måneder og år.

Videre skriver han at XP, i tillegg til en del andre ting, er en morsom måte å utvikle

programvare på. Den skiller seg ut fra andre prosesser ved

- ved tidllig, konkret og kontinuerlig tilbakemelding fra korte sykluser

- inkrementell planlegging som tidlig frembringer en grov overordnet plan som skal

utvikles videre gjennom livsløpet

- fleksibel implementasjon av funksjonalitet i takt med endrede behov

- bruk av automatiske tester skrevet av programmerere og kunder for tidlig å fange opp

defekter

- muntlig kommunikasjon, tester og kildekode for å kommunisere strukturen for og

hensikten med systemet

- basering på en evolusjonær design prosess som varer så lenge systemet varer

- tett samarbeid mellom programmere med gjennomsnittlige ferdigheter

- praksiser som for programmere instinktivt føles riktige i det daglige og som tjener

prosjektene på lang sikt.

Det som er innovativt med XP er

- Alle gjennomprøvde praksiser settes under en paraply.



- At man sikrer at praksisene følges så nøye som mulig.

- At man sikrer at alle som er involvert støtter hverandre på best mulig måte.

En god del av dette finner man igjen i UP. Felles er fokusering på å kontrollere risikofaktorer

gjennom iterasjon. I UP legger man stor vekt på visuelle modeller for å kommunisere

forskjellige sider av systemet. I XP er muntlig kommunikasjon og kildekode det sentrale.

1.6.4. DSDM

Bakgrunn

DSDM står for Dynamic Systems Development Method. Det er altså en utviklingsmetode,

men begrepet assosieres også med et konsortium, DSDM-Consortium. Konsortiet ble etablert

i 1996 i England. Stifterne kom fra både store og små bedrifter i IT-industrien. Senere har

konsortiet fått medlemmer i flere land både i Europa og i Nord-Amerika, men er ennå ikke

etabler i Norge.

Motivasjonen for etableringen var de problemer vi tidligere har omtalt som typiske for

programvareindustrien med forsinkede prosjekter og overskridelser av budsjetter. Konsortiet

skal ikke tjene penger, men sørge for å dyktiggjøre medlemmene. Inntektene kommer fra

medlemskontingenter. Det konkrete resultatet fra arbeidet i konsortiet er DSDM som

utviklingsmodell eller det er kanskje riktigere å si at det er et rammeverk for en lettvekts og

smidig (agil) utvikling av programvaresystemer. Man kan godt si at konsortiet har som mål å

bidra til å fjerne oppfatningen om at smidig utvikling er noe som bare hackere holder på med.

Samtidig mente man at det var helt nødvendig med alternativer til fossefallsmodellen med de

åpenbare svakheter den har.

Prinsippene

DSDM-rammeverket beskriver en prosessmodell basert på prinsippet om iterativ og

inkrementell utvikling. Det inneholder også en del artefakter som skal lages i løpet av en

utviklingsprosess. Men bortsett fra disse overordnede prinsipper gir ikke modellen detaljerte

anvisninger for hvordan utviklingsarbeid skal drives. Det vil si at rammeverket skal tilpasses

det aktuelle utviklingsprosjektet og at dette kan gjennomføres etter mange forskjellige

paradigmer. Man kan altså følge et tradisjonelt funksjonsorientert paradigme så vel som

objektorientering og sågar extreme programming. Det siste er kan hende naturlig ettersom

både XP og DSDM er påvirket av den smidige (agile) bevegelsen. En introduksjon til DSDM

finner vi i Stapleton [18].

Rammeverket er basert på disse ni prinsippene:

1. Aktiv brukermedvirkning er uomtvistelig.

2. Grupper som praktiserer DSDM må ha stor grad av selvstyre. Det vil si at gruppen må

ha fullmakt til å fatte vidtrekkende beslutninger.

3. Fokus er på hyppig levering av produkter.

4. For at det som leveres skal aksepteres må det vise sin nytte for virksomheten som skal

ha programvaren.

5. Iterativ og inkrementell utvikling er nødvendig for at man skal oppnå en riktig løsning.

6. Alle endringer som gjøres er reversible.

7. Krav fastsettes (is base lined) på et høyt nivå.



8. Testing er integrert gjennom hele livsløpet.

9. Det er essensielt at det er et tett samarbeid og samspill mellom alle interesseparter.

Det er konsortiets oppfatning at alle disse prinsippene må følges hvis resultatet skal bli et

kvalitetssystem.

Modellen

DSDM-rammeverket deler et utviklingsprosjekt inn i syv faser. Eller hvis man skal være mer

presis så er det to faser som ikke er knyttet direkte til utvikling og fem utviklingsfaser. Det er

en forprosjektfase (pre-project phase) hvor man sikrer at prosjektet får en sunn forankring og

en etterprosjektfase (post-project phase) hvor man summerer opp erfaringer og sikrer at den

leverte løsning fortsatt er operativ. Figur 5 viser utviklingsfasene i DSDM.

Business study

Feasibility

Functional model iteration

Implementation

Design and bild iteration

Agree schedule

Create

Functional

prototype

Review prototype

Identify

Functional

prototype

Identify

Design prototypes

Agree

schedule

Create design

prototype

Review

Design

prototype

Implement

Review

business

User approved and

User guidelines

Train

users

Figur 5 Utviklingsfasene i DSDM

Modellen kalles populært for tre pizzaer og en ost. Osten viser to lineære faser. De iterative

og inkrementelle faser utgjøres av de tre pizzaer. Den første delen av osten er forstudien hvor

man gjør de tradisjonelle tingene for å få en overordnet vurdering av ønsket funksjonalitet og

løsningsmuligheter samt grove kostnads- og ressursestimater. I business study analyseres

virksomheten og grunnlaget for videreføring av prosjektet legges. Så følger tre iterative faser

som man kan gå frem og tilbake mellom. I Functional model iterasjonen detaljeres det

arbeidet som ble startet i business modelling. Man starter arbeidet med en evolusjonær

prototyp. Høynivåarkitekturen fastsettes. Man itererer gjennom denne fasen inntil man har

skaffet nok informasjon om funksjonaliteten som ønskes slik at man kan gå over i design and

build, hvor systemet videreutvikles slik at det kan overføres til virksomheten i

implementasjonsfasen. DSDM tillater, i god smidig stil, endringer hvis ny kunnskap tilsier

det. Derfor piler frem og tilbake mellom pizzaene.



Et viktig element i DSDM er MoSCoW-reglene. MoSCoW er et akronym for prioritering av

krav. Som konsortiet selv skriver er de to o-ene satt inn for moro skyld. De andre bokstavene

står for:

Must have – de krav som er helt nødvendige for at systemet skal kunne brukes i

det hele tatt.

Should have – er krav som ville blitt satt som nødvendige hvis tidsrammene ikke

er for stramme, men som man i første omgang kan klare seg uten.

Could have – er krav man kan klare seg uten i det inkrementet man er inne i.

Want to have but will not have this time round – er krav som kan vente til

eventuell videreutvikling av systemet.

Det viktige med MoSCoW-reglene er de danner basisen for beslutninger som skal gjøres i en

bestemt timebox. Og timeboxing er et viktig redskap for alltid å levere i tide og innenfor

busjett. Det betyr at i en timebox er man ikke opptatt av aktiviteter, men at noe skal leveres

etter hver timebox. I en timebox, som kan være mellom to og seks uker lang, skal man ha

både Must have og Should have krav. Slik kan man ha krav som kan kastes ut hvis ting av

uforutsette årsaker ikke skulle gå som opprinnelig planlagt i en timebox.

Av andre ting som vektlegges i DSDM er at lange arbeidsdager ikke skal være normen. Målet

er å arbeide normale arbeidsdager og bruke kvelder og helger til rekreasjon og avkobling.

1.6.5. Scrum

Bakgrunn

Det kan se ut som Scrum nå er det mest populære smidige prosessrammeverk. Det ble

formalisert av Ken Schwaber og Jeff Sutherland i begynnelsen av 1990-tallet. Begrepet

Scrum er hentet fra sporten Rugby hvor selvstyrte team jobber tett sammen mot et felles mål.

Scrum er et iterativt, inkrementelt rammeverk. Det kan brukes på prosjekter og

produktutvikling, spesielt programvareutvikling. Et av de sentrale poengene i Scrum er at

prosessen deles opp i iterasjoner av fast lengde. En slik iterasjon kalles en Sprint. En Sprint

gis en lengde på fra en til fire uker. Det er et poeng at en sprint ikke er for lang. Da vil det gå

for lang tid før nødvendig tilbakemelding fra brukere og andre interessenter kan gis. En Sprint

kan heller ikke være for kort. Da vil ikke teamet rekke å gjøre noe nyttig arbeid. Det mest

vanlige er derfor en sprintlengde på 14 dager. Du finner en introdusjon til Scrum i [14].

Prinsippene

Figur 6 viser flyten i en Scrumprosess. Det sentrale er Sprinter. Disse har en fast varighet

gjennom hele prosjektet. Det mest vanlige er to uker slik at teamet får tid til å gjøre noe

fornuftig arbeid samtidig som det er kort tid mellom hver tilbakemelding om prosjektet og

produktets status.



Figur 6 Prosessflyten

Tallet 3 går igjen. Det er tre artefakter, tre roller og tre seremonier. De tre artefaktene er

produktkø, sprintkø og «burndown chart». Produktkø og sprintkø består av brukerfortellinger

(user stories). En brukerfortelling er et krav formulert i noen få setninger. Produktkøen

inneholder alle kjente krav til systemet som skal utvikles. Sprintkøen inneholder kravene som

skal realiseres i den forestående sprinten. Resultatet av sprinten er et kjørbart inkrement av det

totale systemet. Det kjørbare inkrementet skal om mulig kunne brukes og gi nytte for

oppdragsgiver. Et burndown chart er et diagram som viser gjenstående arbeid i sprinten. Det

oppdateres hver dag.

De tre rollene er produkteier, scrummaster og scrumteam. Produkteier er kunden eller

alternativt en kundekontakt, og har ansvaret for å få laget brukerfortellingene. Scrumteamet er

de som gjør arbeidet i sprintene. Størrelsen er 5 – 9 personer med tverrfaglig kompetanse. De

er selvstyrte. Scrummaster er en fasilitator som skal hjelpe scrumteamet til å nå sine mål.

Han/hun er ikke en prosjektleder i tradisjonell forstand ettersom teamet er selvorganiserende

og selvstyrt. I en sprint skal teamet arbeide uforstyrret. Scrummaster skjermer teamet ved å

være kontaktpunktet mot produkteier og bidrar ellers til at teamet følger reglene for Scrum.

De tre seremoniene er sprintplanleggingsmøtet, det daglige scrummøte og

sprintrevisjonsmøtet. Sprintplanleggingsmøtet gjøres i forkant av hver sprint. Her bestemmes

hvilke brukerfortellinger fra produktkøen som skal realiseres i den kommende sprinten.

Produkteier prioriterer, mens teamet estimerer hvor mange brukerfortellinger det vil klare å

realisere. På det daglige sprintmøtet, også kalt «stand up» møtet, rapporterer hvert

teammedlem sin status. Det gjøres ved at scrummaster stiller tre spørsmål til hvert

teammedlem – Hva gjorde du i går? Hva planlegger du å gjøre i dag? Hvilke hindringer ser

du for deg? Møtet skal være kort. Det betyr at problemer som avdekkes ikke løses i dette

møtet. I stedet vil det ved behov berammes møter for problemløsning. På standupmøtet

oppdateres burndown kartet.

Sprintrevisjonsmøtet holdes ved slutten av hver sprint. Poenget er å finne ut hvor man står.

Møtet er todelt. I den første delen får interessentene presentert produktet og kan gi

tilbakemelding. Den andre delen er en såkalt retrospektiv hvor teamet analyserer selve

prosessen for å finne mulige områder for forbedring ved gjennomføringen av fremtidige



sprinter. Læring og forbedring er sentralt i Scrum. Møtet skal derfor få frem hva som gikk

galt, hva som gikk bra og hvilke forbedringstiltak som må tas med til neste sprint.

Sprintgjennomføring

Arbeidet i Scrum skjer altså i sprinter med sine roller og seremonier. Det visuelle

hjelpemiddel til å følge med på det som skjer er en enkel oppgavetavle på en vegg. Det

fortutsetter at teamet jobber sammen daglig i det samme rommet.

Figur 7 Oppgavetavle

Figur 7 viser et eksempel på en oppgavetavle. Den viser på en enkel måte tilstanden til

Srumprosjektet. Vi ser en tavle (white-board) med Post-It lapper. De hvite lappene er

brukerfortellinger. En brukerfortelling kan være delt opp i flere oppgaver. De er representert

med de gule lappene. En brukerfortelling kan være i en av tre tilstander illustrert med de tre

kolonnene: Ikke påbegynt (Not checked out), under arbeid (Checked out) og ferdig (Done).

På det aktuelle tidspunktet ser vi at en brukerfortelling er ferdig, en oppgave fra en

brukerfortelling betående av tre oppgaver er under arbeid. Det vil si at brukerfortellingen er

delvis påbegynt. En brukerfortelling er ennå ikke startet.Til venstre ser vi et «burn down»

kart. Den prikede linjen viser det idelle forløp. Verd slutten av sprinten skal alle

brukerfortellinger være realisert ved at gjentående arbeidsmengde er null. Den blå linjen viser

virkelig gjenstående arbeidsmengde. Det ser ut som prosjektet så langt går som planlagt fordi

den virkelige linjen stort sett følger den ideelle. De gule lappene til venstre er oppgaver som

ikke var planlagt, men blir avdekket i løpet av sprinten. De hvite lappene til venstre er

brukerfortellinger som kan påbegynnes hvis arbeidet i sprinten går raskere enn planlagt.

1.7. Den personlige prosessen

Ideen om den personlige prosessen er lansert av Watts S. Humphrey. Hans poeng er at

profesjonelle programvareutviklere må kunne levere programvare av høy kvalitet innenfor

avtalte tids- og kostnadsrammer. Dette oppnås ved at den enkelte utvikler definerer sin egen

personlige utviklingsprosess. Gjennom erfaring med prosessen og enkle målinger, tar man

sikte på stadig å forbedre prosessen. Man blir kjent med sine styrker og svakheter og hvor



man kan forbedre seg. En definert prosess som følges, fører til at man får et stadig bedre

grunnlag for å gjøre gode estimater. En skisse av den personlige prosessen er vist i Figur 8.

Scripts

Planlegging

Design

Kod

Kompiler

Test

Post Mortem

LoggerLogger

Plan

sammendrag

Krav

Ferdig produkt

Retnings-

linjer

Plan

Resultater

Tid

Defekter

Prosjekt og prosess data

Sammendragsrapport

Scripts

Planlegging

Design

Kod

Kompiler

Test

Post Mortem

LoggerLogger

Plan

sammendrag

Krav

Ferdig produkt

Retnings-

linjer

Plan

Resultater

Tid

Defekter

Prosjekt og prosess data

Sammendragsrapport

Figur 8

1.8. Om prosesser og prosessforbedring

1.8.1. Et rammeverk

De prosesser som er beskrevet foran er med et unntak laget av personer som er først og fremst

opptatt av metoder for objektorientert utvikling av programvare. Unntaket er den personlige

prosessen. Humphrey [3] [4] arbeider ved Software Engineering Institute (SEI) ved Carnegie

Mellon Universitetet i USA. I det miljøet er de opptatt av utviklingsprosesser i sin

allminnelighet og sammenhengen mellom kvaliteten på prosessen og de produkter som er

resultatet av prosessen. Fokus på prosesser blir et annet, enn når prosessen blir noe man

legger på en utviklingsmetode.

SEI har utviklet et rammeverk som skal hjelpe virksomheter i å forbedre sine

utviklingsprosesser. Det startet med at amerikanske myndigheter, spesielt forsvaret, ønsket

metoder for å kunne vurdere om leverandører var i stand til å gjennomføre utvikling av

programvare med nødvendig kvalitet. Bakgrunnen for dette var igjen de mange problemer

med forsinkelser, kostnadsoverskridelser og problemer med kvaliteten på levert programvare

som man stadig opplevde. For å gjøre historien kort, så ble resultatet det som nå er kjent

under betegnelsen Capability Maturity Model (CMM).

CMM er basert på sunn praksis som har vist seg å fungere i vellykkede organisasjoner. Det

har i seg elementer som skal hjelpe utviklerne til stadig å forbedre utviklingsprosessen.



Kunnskapen er hentet inn gjennom erfaringer fra både statlige og offentlige virksomheter (i

USA) i tillegg til en rekke andre kilder. Dette er nærmere beskrevet i bla [10] og [11].

Et av elementene i CMM er at virksomheter som ønsker å forbedre sine prosesser gjør det

gjennom en langsiktig forbedringsprosess. I denne prosessen1 skal virksomheten gå gjennom

flere nivåer. Hvert nivå representerer en forbedring i forhold til nivået under. Det er fem

nivåer. Disse er vist i Figur 9 og betegnes som modenhetsnivåer.

Initiell

Repeterbar

Definert

Styrt

Optimalisert

Initiell

Repeterbar

Definert

Styrt

Optimalisert

Figur 9

Det som karakteriserer utviklingsprosessene til virksomheter på det initielle nivå er:

- ad hoc

- tilfeldig og kaotisk

- suksess avhengig av spesielt begavede enkeltpersoner

- suksess vil ikke nødvendigvis kunne gjentas

Det finnes ikke noe stabilt miljø som gjør at virksomheten kan inngå forpliktende avtaler om

tids og kostnadsrammer eller kvaliteten på de produkter som utvikles. Men det betyr ikke at

slike virksomheter ikke kan levere utmerkede produkter - av og til. Det er eksempler på at

grupper bemannet med meget dyktige, entusiastiske og effektive utviklere har levert

innovative produkter. Men noe av hensikten med å ha definerte prosesser er at selv middels

1 Legg merke til at man har prosesser for å forbedre prosesser!



utviklere skal kunne levere gode produkter; om ikke eksepsjonelle; om igjen og om igjen. Det

er nettopp det som karakteriserer andre ingeniørvirksomheter.

Neste nivå er det repeterbare. Her er noen nøkkelområder på plass:

- styring av økonomi, tid og funksjonalitet

- kan gjenta suksess med nye prosjekter av samme type som tidligere prosjekter

Det vil si at man har på plass de nødvendige retningslinjer for å kunne planlegge og følge opp

prosjekter. Man tar vare på erfaringer og data om kostnader og varighet fra tidligere

prosjekter. Disse erfaringene og dataene er grunnlaget når nye prosjekter planlegges. Tidligere

suksess kan gjentas (repeteres).

På definert nivå har man en utviklingsprosess som består av aktiviteter som er dokumenterte,

standardiserte og integrerte. Alle prosjekter følger en skreddersydd versjon av

standardprosessen. En gruppe er gitt ansvaret for aktiviteter knyttet til arbeidet med å forbedre

prosessen. Det eksisterer et opplæringsprogram som skal gi ledere og utviklere de nødvendige

kunnskaper og ferdigheter. Prosessen kalles definert fordi det er på plass kriterier for start og

avslutning av et prosesstrinn. Det er etablert standarder og retningslinjer for hvordan arbeidet

skal utføres. Det er lagt inn rutiner for verifikasjon. Kostnader og ressursbruk er under

kontroll.

Karakteristisk for det styrte nivå er at man gjennomfører målinger på produkt og prosess.

Produkter og prosesser kan uttrykkes gjennom tall som sier noe om kvaliteten. Prosessen er

under statistisk kontroll. Man kan si at prosessen er kvantifiserbar og forutsigbar. Det er mulig

å forutsi resultater innenfor kvantifiserbare grenser og man kan skille ut uvanlige hendelser

fra normal variasjon i prosessen. Når slike avvik fra det normale inntrer er man i stand til å

aksjonere for å korrigere situasjonen.

Når man har nådd det øverste nivå er man i stand til å gjøre stadige forbedringer gjennom

tilbakemelding fra prosessen. Alle i virksomheten er opptatt av kontinuerlig forbedring av

utviklingsprosessen. Man er i stand til å handle proaktivt, ikke reagere i ettertid. Det vil si at

man har så god innsikt i prosessen at man kan forutsi nytten og konsekvensene av å ta i bruk

ny teknologi og de endringer man gjør. Forhindring er sentralt. Feil som gjøres analyseres og

årsaker blir funnet slik at feil ikke gjentas. Kontinuerlig forbedring er stikkordet for det

optimaliserende modenhetsnivå.CMM legger opp til at virksomheter skal arbeide seg oppover

i modenhet. Nøkkelen til suksess ligger i å gå alle trinnene. Det er en langsiktig utfordring.

Man kan ikke hoppe over noen av nivåene. Man må være etablert på et nivå før man kan

begynne arbeidet for å nå neste nivå.CMM er et abstrakt rammeverk. Det betyr at man

beskriver hva som forventes av utviklingsprosessen på hvert nivå, ikke hvordan prosessen

detaljert utformes på hvert nivå. Hvert modenhetsnivå er karakterisert ved nøkkelområder og

nøkkelvirksomheter innenfor hvert nøkkelområde. Innenfor hvert nøkkelområde settes det

mål som skal oppnås.

Etter hvert har det kommet CMM-er for forskjellige områder bl.a. systems engineering, SE-

CMM, i tillegg til CMM for programvareutvikling SE-CMM, som vi har beskrevet foran.

Man har derfor kommet frem til at det er hensiktsmessig å integrere flere av disse modellene

slik at man får en enhetlig struktur og felles terminologi. Dette tiltaket har resultert i CMMI,

en integrert CMM og hvor arbeidet med prosessforbedringsmodeller er samlet.



1.8.2. Den definerte prosessen

De fleste vil innse behovet for en definert utviklingsprosess for programvare. I arbeidet med å

definere en prosess er det to krav som må tilfredsstilles.

- Prosessen må være standardisert

- Prosessen må være fleksibel

Standardisering er nødvendig for å være forutsigbar. Fleksibilitet må til fordi prosjekter er

forskjellige og det må være rom for kreativ utfoldelse som kan lede til innovasjoner.

Forskjellige virksomheter har forskjellige behov. Forskjellige typer programvare krever

forskjellige prosesser. Utviklernes dyktighet vil også variere og vil bestemme valg av prosess.

1.8.3. Kanban og slank

Vi har i tidligere kapitler skrevet om smidige prosesser og gitt eksempler på smidige

prosessrammeverk som UP, Ekstrem programmering, DSDM og Scrum. I dette kapitlet skal

vi kort se litt på de prinsippene som ligger bak og som kan begrunne hvorfor smidige

prosesser fungerer. Vi tar det med under overskriften prosessforbedring fordi kontinuerlig

forbedring er et viktig element.

Prinsipppene har sitt utgangspunkt i slanktankegangen (engelsk: lean). Slankprinsippene har

fått generell stor oppmerksomhet innen industrien vesten (også Norge) de senere årene.

Grunnen til det er at man har ønsket å finne ut hvorfor spesielt japansk bilindustri har hatt så

stor suksess. Det er Toyotas produsjonssystem som har fattet interessen fordi Toyota har vist

at de kan produsere biler med høy kvalitet på en meget effektiv måte. Begreper som kanban

og kaizen ser man også ofte i faglitteraturen. Kanban er signalkort som brukes i

produksjonsprosessen for å signalisere ledig kapasitet. Kaizen betyr kontinuerlig forbedring

på japansk.

Også folk innen programvareutvikling har sett til Japan og slanktankegangen. De som lanserte

smidige prosesser er klart influert. Et eksempel er pionerene Mary og Tom Poppendieck. De

har skrevet flere bøker om temaet. I [15] lanserer de syv prinsipper basert på

slanktankegangen som de argumenterer for at man skal følge i

programvareutviklingsprosesser. Disse syv prinsippene i kortform er:

1. Eliminer sløsing. Sløsing er sikt som ikke gir verdi for kunden. Still spørsmål ved om

alt papirarbeidet er nødvendig.

2. Sørg for kontinuerlig læring. God programvare er resultat av stadig læring gjennom

prøving og feiling.

3. Vent med beslutninger så lenge som mulig. Beslutninger blir bedre når de er basert på

fakta og ikke spekulasjoner. Det må derfor legges inn muligheter for å endre. Det skjer

gjennom korte iterasjoner.

4. Lever så raskt som mulig. Kunder vil ha resultater raskt. Kjør korte sykluser med

design-implementasjon-tilbakemelding-forbedring.



5. Deleger beslutningsmyndighet til teamet. La de ta beslutningene som føler problemene

på kroppen.

6. Bygg inn integritet. Med integritet menes at systemene må tilfredstille krav fra kunder

og brukere. Samtidig man sikre at systemenes interne oppbygning er slik at de lett kan

vedlikeholdes, tilpasses og utvides. Valg av arkitektur er viktig.

7. Se helheten. Ikke optimaliser delsystemer. Unngå at forskjellige eksperter kun er

opptatt av å perfeksjonere sin del av systemet.

Om kanban skriver David J. Anderson [17]:

Kanban er et begrep som omfatter Toyotas produksjonssystem og kontinuerlig

forbedring.

kanban (med liten k) er et signalkort. Han bruker virtuelle signalkort for å kontrollere

arbeidsflyten i utviklingsprosesser.

Kanban (med stor K) er samlebegrepet for metoder for evolusjonær, inkrementell

prosessforbedring.

Kanban er altså ikke et prosessrammeverk, men en samling prinsipper for prosessforbedring.

Man starter med den prosessen man er vant med og illustrerer verdiflyten i prosessen fra ide

til ferdig system. Så bruker man kreative verktøy til å finne trinn i prosessen som kan

ellimineres eller forbedres slik at flyten blir bedre. For å illustrere prosessen bruker man en

form for oppgavetavle med kolonner for de forskjellige trinnene, som beskrevet i kapitlet om

Scrum. En slik Kanbantavle kan ha flere kolonner enn den som brukes i SCRUM. Oppgavene

i prosessen illustreres med post-it lapper.

Som dere skjønner er slank og kanban omfattende temaer. Prosesser og prosessforbedring er

ikke hovedtema i dette kurset, men er introdusert for å sette utviklingsaktivitetene i en større

sammenheng. De som er spesielt interesserte i smidige prosesser, slankprinsippene og kanban,

kan se i litteraturen, for eksempel bøkene til Mary og Tom Poppendieck [15], Alan Shalloway

m.fl. [16] og David J. Andersen [17]. Alle bøkene er tilgjengelige som e-bøker. Det er også

mye tilgjengelig stoff på nettet.

1.9. Lesestoff til denne leksjonen

Kapittel 1 og 2.

1.10. Litteratur

1. Berry W. Boehm, ”A Spiral Model of Software Development and Enhancement”, IEEE

Computer, Mai 1998.

2. Terry Quantrani, ”Visual Modeling with Rational Rose and UML”, Addison-Wesley

1998, ISBN 0-201-31016-3.

3. Watts S. Humphrey, ”Introduction to the Personal Software Process”, Addison-Wesley

1997, ISBN 0-201-54409-7.

4. Watts S. Humphrey, ”A Dicipline for Software Engineering”, Addison-Wesley 1995,

ISBN 0-201-54610-8.



5. Ivar Jacobson & al., ”Object-Oriented Software Engineering, A Use Case driven

Approach”, Addison-Wesley 1992, ISBN 0-201-54435-0.

6. James Rumbaugh & al, ”Object-Oriented Modeling and Design”, Prentice Hall 1991,

ISBN 0-13-630054-5

7. Grady Booch, ”Object-Oriented Analysis and Design, Benjamin/Cummings 1994, ISBN

0-8053-5340-2.

8. Ivar Jacobson, Grady Booch, James Rumbaugh, ”The Objectory Software Development

Process”, Addison Wesley 1999, ISBN 0-201-57169-2.

9. Martin Fowler and Kedall Scott, ” UML Distilled”, Addison Wesley 1997, ISBN 0-201-

32563-2.

10. Watts S. Humphrey, ”Managing the Software Process”, Addison-Wesley 1989, ISBN 0-

201-18095-2.

11. Mark C. Paulk & al, ”The Capability Maturity Model: Guidelines for improving the

Software Process”, Addison-Wesley 1995, ISBN 0-201-546664-7.

12. Craig Larman, “Applying UML and Patterns, An Introduction to Object-Oriented

Analysis and Design and Iterative Development”, Prentice Hall 2005, ISBN 0-13-148906-

2.

13. Kent Beck, “extreme Programming explained”, Addison-Wesley 2000, ISBN 0-201-

61641-6.

14. http://www.goodagile.com/scrumprimer/scrumprimer.pdf

15. Mary Poppendiec og Tom Poppendieck, “Lean Software Development, An Agile

Toolkit”, Addison-Wesley 2003, ISBN 0321-15078-3.

16. Alan Shalloway & al, “Lean-Agile Software Development, Achieving Enterprise Agility”,

Addison-Wesley 2010, ISBN 978-0-321-53289-3.

17. David J. Anderson, “KANBAN, Successful Evolutionary Change for Your Technology

Business”, Blue Hole Press 2010, ISBN 978-0-9845214-1.

18. Jennifer Stapleton, “DSDM: Business Focused Development”, DSDM Consortium 2003,

ISBN 978-0-321-11224-8.

http://www.goodagile.com/scrumprimer/scrumprimer.pdf

om prosesser - ntnu · 2012-08-24 · om prosesser side 6 av 22 opphavsrett: forfatter og...

Documents