Peter Kropotkin

Anarkiet Dets filosofi og Ideal

Krlstianla 1920

Det norsKe Jfr&cidcrpartts Torlag

Depotbiblioteket Statsbiblioteket

IIHUUPH I • t' m

111

DANMARKS KOMMUNISTISKE PARTI BIBLIOTEKET

PETER KROPOTKIN

A N A R K I E DETS FILOSOFI OG IDEAL

OVÉRSATT (EFTER 6. ENGELSKE UTGAVE 1900) AV A. HAZELAND

KRISTIANIA DET NORSKE ARBEIDERPARTIS FORLAG

1920

DANMARKS KOMMUNISTISKE PARTI BIBLIOTEKET

ARMTDKRNI S AKTIETRYKKKRI KRISTI A NI A l<> >0.

i r

Anarkiet: dets filosofi og ideal.

Av Peter Kropotkin

Oversatt (efter 6. engelske utg. 1909) av A. Hazelarid.

1 >et cr ikke helt uten betcnkelighct jeg har valgt anarkiets filosofi og uli il lil gjenstand for dette foredrag.')

I )e som er overbevist om. at anarkiet er en samling fremtMstfantasier, ni ubevisst stieben efter å ødelegge hele den nuværende civilisasjon.

i ninii meget tallrike; og for å rydde grnnnen for alle de fordommer Ir irmod var opdragelse støtter denne opfatning skulde det, kanskje, være iimlveiidiig a gå inn på mange enkeltihoter som det er vanskelig å ta med i i l riikelt toredrag. Hevdet ikke Pariser-pressen, for bare to eller tre .o siden, at hele anarkiets filosofi bestod i ødeleggelse, og at dets eneste

iKiiment var vold?2) Mlikevel har man i den senere tid talt så meget om anarkistene,

i ni del av almenheten tilsist er bcgynt å lesc og diskutere vår lære. ' iiilcrtiden har man endog gjort si« den uleilighet a reflektere, cg for '•leblikket har vi idetminste opnådd ett: det medgis villig, at anarkistene li.ii i ideal. Deres ideal finnes endog å være altfor smukt, altfor ophøiet ' i samfund som ikke består av høiere vcscner.

Vlen er det ikke ford ringsf till t av mig å tale om en filosofi, når, efter i kritikeres mening, våre ideer bare er tåkete drømmer om en fjern

iinlid? Kan anarkiet gjøre krav på å inneholde en filosofi, når det be-nt kits at socialismen har noen?

Dette er hvad jeg skal søke å besvare, med all mulig nøiaktighet og l.uhi'l idet jeg bare bor Dcre pa forhånd undskylde om jeg gjentar et

• i uipel eller to som jeg allerede har benyttet i et foredrag i London, linuer vel skikket til å forklare hvad der menes med anarkismens

(llnsofi.

I.3)

I K vil ikke ta mig det ille op om jeg begynner med noen få elomen-• i billeder lånt fra naturvidenskapene. Ikke for å utlede våre sociale 1 i fra dem langt derfra; men bare for bedre å fromheve visse for-

' I I. nm lettere forståes i fenomener som bekrcftes av die eksakte viden-ur i rim i eksempler som bare tas fra de innviklede forhold i menneske-

lig - tinfund.

i l 'nndr.iwt skal vare fra 1896; det skjunnes å være holdt i Frankrike, an-tagelig Parte. O. a. I ni Social-økonomik • icr ogsA prof. Aschehoug om anarkistene, at de «har v.iU( mindre opslkt ved sine skrifter enn ved sine forbrytelser«. O. a.

i «»pilt•ItiiKfii i avsnltt (I VI) er foretatt av oversetteren.

4

Nuvel, det som særlig slår oss for øiebiikket i de eksakte videnskaper, er den dype forandring de gjennemgår i hele sin opfatning og forklaring av universets kjensg jerninger.

Der var, vét vi, engang en tid, da menneskene tenkte sig jorden anbraigt i und versets midtpunkt. Solen, månen, planetene og stjernene syntes a rulle rundt vår klode; og denne klode, bøbodd av mennesket, representerte for ham skapelsens midtpunkt. Han selv — det huleste vesen på hans planet — var sin skapers utvalgte. Solen, månen, stjer-nene var bare skapt for ham; på ham hadde en personlig gud rettet hele sin opmerksomhet, er gud so ir. voktet på dem in in s te av hams handlinger, stanset solens gang for hans skyld, s ve vat i skyene, og u tg jod sitt regn over marker og byer eller slynget sine tordenkiler mot dem. for å belønne menneskernes dyd eller straffe deres forbry teiser. I tusener av år opfattet mennesket universet på denne mate.

Vi vét også hvilken iimåteiig forandring det medførte i alle den civi-liserte verdens forestillinger, da det — i det 16 årh. »lev påvist, at jorden, sålangt fra å være universets midtpunkt, bare var som et sand-korn i solsystemet — en kule, meget mindre endog enn de andre planeter; at solen selv sk jon t umålelig stor i sammenligning med vår lille jord, bare var en stjerne blandt utallige stjerner sonn vi ser lyse i skyene og sverme i mdkeveden. Hvor litet mennesket syntes a være i sammen-ligning med denne imnåtelighet titen grenser, hvor latterlige dets inn-bildningier! Hele tidsalderens filosofi, alle sociale og religiøse forestil-linger, følte virkminigene av denne omdannelse av skapelseslæren. Natur-videnskapen, hvis nuværende utvikling vi er så stolte av, skriver sig bare fra den bid.

Men en forandring, som går meget dypere, og med langt videre rek-kende resul la ter, foregår i vår tid i vidoiLskaiputu; i det hele, og anarkiet, skal vi se, er bare ett av de mange utslag av denne utvikling.

Ta et verk om astronomi fra forrige århundrede eller beg y nu else n av dette. Man vil der, selvfølgelig, ikke longer finne vår ørlille planet an-bragt i universets midtpunkt. Men man vil for hvert skritt mote fore-stillingen om et centralt lysende legeme — soden — som ved sin mektige tiltrekning styrer vår planetverden. Fra dette centrale legeme utstråler en kreuft sionn luder planeternes gang, og opretholder harmonien i systemet Utgått fra en central masse, har planetsene, så a si, spiret frem av den; de skylder denne masse sin tilblivelse; alt skylder de den strålende stjerne soni eniut representerer den: rytmen i sine bevegelser, sine baner anbragt i viselig ordnede avstander, livet som bcsjcler dem og smykker deres overflate. Og når noen uregielmessiighet forstyrrer deres gang og far dem til å avvike fra sine baner, gjKnopretter det centrale legeme orden i systemet; det sikrer og vcdlikeholder dets tilværelse.

Men denne forestilling hol dier også på å forsvinne som den annen gjorde. Efter a ha festet hele sin opmerksomhet på solen og de store planeter, begynncr astronomene nu å studere de uendelig små legemer som befolker universet. Og de opdager at rummet mellem planeter og stjerner er befolket o« krysses i alle optenkelige retninger av små sver-mer av materie, usynlige, uendelig små tatt hver for sig, men almektige vod sit I antall. Blandt disse masser er noen, som den meteor sten som

5

forleden fa 111 ned i Spanien, ennu ganske store; andre veder bare noen få nnser eller gran,1) mens rundt om dem svever støv, næsten mikro-skopisk, som opfyller rummet.

Det er i dette støv, i disise uendelig ørsmå legemer som farer gjen-nem rummet i alle retninger med svimlende hurtighct, som støter sammen, samles, skilles, overalt og altid, det er i dem astronomerne nu venter å finne en forklaring på oprindelsen til vart solsystem, de beve-gelser som bcliver dets dele, og harmonien i det samlede hele. Ennu et skritt og snart vil selve den altomfattende tyngdekraft 'bare være resul-tatet av alle de uordnede og usamimemhengende bevegelser av disse uendelig små legemer — av svingninger av atomer som foregår i alle mulige retninger. Midtpunktet, kraftens oprindelse, som tidligere over-førtes fra jorden til solen, viser sig således nu å være spredt og utbredt: den er overalt og intetstedls. Med astronomene forstår vi at solsystemene er en frembringelse >aiv uendelig små legemer; at kraften som antokes å styre systemet, or seiv bare frembragt av sammenstøtene mellem disse uendelig ørsmå klynger av materie, at s tj ernesy s t c menes harmoni er har-moni bare fordi den er en tillempning, en resultant av alle disse utallige bevegelser, som forener sig, fullstendiiggjør hverandre, og holder hver-andre i likevekt.

Universets hele uitseonde forandres meu denne nye forestilling. Ideen om en kraft som styrer verden, om forut bestemt lov, forutfattet harmoni, forsvinner for å gi plass for den harmoni som Fourier hadd'e fått et glimt av: den som resulterer aiv de uordnede og usammenhengende beve-gelser av talløse hærskarer av materie, som hver går sin egen vei og alle holder hverandre i likevekt.

Om det bare var astronomien som undergikk denne forandring! Men nei; den samme modifikasjon finner sted i alle videnskapers filosofi titen undtagelse; i dem som studerer naturen likesa vel som i dem som stu-derer de menneskelige forhold.

I fysikken, forsvinner kraftvesenene varme, magnetisme, og elek-trisitet Når en fysiker idag taler om et opvarmet ellor elektrifisert legeme, ser han ikke longer en livløs masse, som tilføres en ukjent kraft. Han forsøker i dette logerne og i det omgivende rum å opdage bevegelsen, vibrasjonene av uendelig små atomer, som farer i alle retninger, sitrer, beveger sig, lever, og ved sine vibrasjoner, sinie støt, sitt liv frembringer feniomenene varme, lys, magnetisme eller eloktrisitet.

I videnskaper som handler om organisk liv, avløsos begrepet art og artens variasjoncr av et begrep om individets variasjoner. Botanikeren og zoologen studerer individet — diets liv, dets tillempninger til omgiv el-sene. Forandringer som frembringes hos dette ved påvirkning av tørke, fuktighet, varme eller kulde, overflod eller kniaphet på næring, større eller mindre følsomhet overfor de yttre omgivelsers påvirkning, vil frem-bringe art; og artenes variasjoner er for biologen bare resultanter - en given sum av variasjoncr som er frembragt høs hvert individ for sig.

') Unse vel 31 sran, I gran — 0.054 gram.

6

En art vil være hvad individenc er, idet hvert enkelt undergår ut.illi • innflytclser fra de omgivelser, hvorunder de lever, og sorri de motsv.irt i hvert på sin egen måte.

Og når en fysiolog nu taler om en plantes eller et dyrs liv. m i han snarere en samling, en koloni av millioner særskilte individer cnn en enkelt personlighest, én og udelelig. Han taler om en forening av forduft-1 > s-, sanse- og nerveorganer, som alle er nøie forbundne med hverandre, hvorav ethvert føler følgen av de andres velvære eller upasselighei, men lever sitt eget liv. Hvert organ, hver del av et organ er i sin tur sammen-satt av uavhengige celler som forener sig for å kjempe mot forhold mi er ugunstige for deres tilværelse. Individet er en hel verden av [ode-rasjoner, et helt univers i sig selv.

Og i denne verden av vesener, samlet til et hele, ser fysiologen de selvstyrte celler som danner blodet, vevene, nervecentrene; han opdager millioner av'hvite smålegemer — fagosytene — som vender sig mol de deler av legemet som er smittet av mikrober for å opta kamp iii' t de inntrengende fiender. Ja, ennu nier: i hver mikroskopisk celle opdager han nu en verden av selvstyrte organismer, som hver lever sitt e«ei liv, søker velvære for sig selv og opnår det ved å gruppere sig og - lulir sig sammen med andre Kort sagt, hvert individ er en verden av organer, hvert organ er en verden av celler, hver celle er en verden a\ andre sådanne, uendelig små; og i denne sammensatte verden beroi del heles velvære fullstendig på diefi sum av velvære som nydes av ciilivt i .iv de minste mikroskopiske partikler av organisert materie. En hel revoltisjon frembringes på denne måte i livets filosofi.

Men det er især i psykologien denne revolusjon leder til konv kvenser av stor betydning.

Ganske nylig talte psykologen out mennesket som et hell \ >-sen. ett og udelelig. Fremdeles trofast mot religiøs tradisjon, pk-iet lian .1 inn-dele menneskene i gode og slette, forstandige og dumme, egoister og altruister (næstekjærlige, menneskevenner). Endog blandt inalei ialisteue i det IS. århundrede, blev ennu ideen om en sjel. om et udelelr.; vesen oprettiioldt.

Men hvad vilde man tenke om en psykolog som fremdeles lalte slik! Den moderne psykolog ser i mennesket en mengde adskilte egenskaper, selvstyrte tilbøieligheter, innbyrdes likestillede, som utfører sine funk-sjoner uavhengig hver for sig. uavbrutt opveier og motvirker hverandre. Talt som ett hele, er mennesket ikke nnnet cnn en resultant, alitid for-anderlig, av alle sine forskjellige evner, av alle sine selvstyrte tilbøie-ligheter, av hjenieceller og nervecentrer. Alle er så noie knyttet til hver-andre, at enhver av dem virker tilbake .på alle de andre, men de fører sitt eget liv uten å være underordnet noget centralorgau sjelen.

Uten å gå inn på flere enkedtheter ser vi således at en dyp forandring i dette øieblikk foregår på hele naturvidenskapenes område. Ikke så, at denne analyse utstrekkes til tidligere forsømte enkeltlheter. Nei! kjens-

7

gjerningene er ikke nye, inen måten å betrakte dem på gjennemgår en utvikling; og hvis vi skulde betegne denne retning med få ord, kunde vi si at mens videnskapen tidligere strebte efter å studere resultatene og de store summer (integralene, som matematikerne sier), streber den idag efter å studere de uendelig små størrelser, — individene hvorav hine summer er sammensatt og hos hvilke den nu opdager uavhcngighet og individualitet samtidig med denne intime samling til én masse.

M. h. t. den harmoni som den menneskelige ånd opdager i naturen, og som, i det hele, bare er uttrykk for en viss stabilitet i fenomenene, erkjenner den moderne videnskapsniann uten tvil denne mer enn nogen-sinde. Men han søker ikke lenger å forklare den som en virkning av lover undfanget efter en viss plan som er forut bestemt av en intelligent vilje.

Det som man pleiet å kalle «naturlov» er ikke annet enn et visst forhold som vi uklart ser mellem fenomenene, og hver «lov» antar en mid-lertidig karakter av årsakssammenheng; det vil si: hvis et bestemt teno-rnen fremtrcder under visse betingelser, vil et annet fenomen følge. Ingen lov stillet utenfor fenomenene: ethvert fenomen styrer det som følger efter — ikke lov.

Intet forut uttenkt i det vi kailer harmoni i naturen. Tilfeldige sam-inenstøt og samtnentreff har vært tilstrekkelig til å oprette den. Ft feno-men vil vare i århundreder fordi den tilpasning, den likevekt det repre-senterer har brukt århundreder for å tilvejebringes; mens et annet fenomen vil vare bare et øieblikk hvis denne form for midlertidig likevekt fødtes i et øieblikk Hvis plane tene i vårt solsystem ikke støter sam-men og ødelcggcr hverandre hver dag, hvis de varer millioner av år, er det fordi de rcpresenterer en likevekt som det har tatt millioner av århundreder a oprette som en resultant av millioner av blinde krefter. Hvis verdensdelene ikke uavladelig ødelegges av vulkanske rystelser, er det fordi det har tatt tusener og tusener av århundreder å bygge dem op, molekyl for molekyl, og gi dem deres nuværende skikkelse. Men lynet vil bare vare et øieblikk: fordi det represeuterer et øjeblikkelig brudd på likevekten, en plutselig omfordeling av kraften.

Harmoni viser sig således som en midlertidig avrctniug, tilveicbragt mellem alle de krefter som virker på et givet sted — en forbigående til-' pasning; og denne avretning vil bare vare ved på ett vilkår: at den uav-ladelig forandres; at den hvert øieblikk representerer resultanten av alle sammenstøtende krefter. La bare én av disse krefter bli hernmet i sin virksomhet i nogen tid og harmonien forsvinner. Kraften vil opliope sin virkning; den må komme for dagen, den må utfoldc sig, og hvis andre krefter hindrer dens tilsynekomst blir den ikke derved tilintetgjort, men vil ende med å forstyrre den nuværende tilstand, med å ødelegge harmo-nien, for å finne en ny form for likevekt og arbelde på å utforme en ny tilpasning. Slik er det med utbruddet av en vulkan, hvis fengslcde kraft ender med å bryte de forstenete lavamasser som hindret den fra å kaste ut gassene, den smeltede lava, og den hvitglødende aske. Slik er det også med menneskenes revolusjoner.

8

Eti lignende omdannelse foregår samtidig i de videnskaper som iland-ler om mennesket. Således ser vi at historien, efter å ha vært konge-rikenes historie, går over til å bli nasjonenes historie, og derefter et studium av individer. Historikeren ønsker a vite, hvorledes de menne-sker, .hvorav vedkommende nas jo« bestod, levet på vedkommende tid, hvori deres tro bestod på de forskjellige omrader, hvilke eksistensmidler de hadde, hvilket samfundsideal de haclde for øie, og hvilke mrdlcr de l>esad til å skride frem mot dette ideal. Og gjennem virkningen av alle disse krefter, som man tidligere lot upåaktet, forklarer han de store historiske fenomener.

På samime måte er rettsvidenskapsmamien ikke lenger tilfreds med å studere den og den lovbok. Som etnologen ønsker han a kjenne oprin-delsen til de institusjoner som kommer efter hverandre; han følger deres utvikling gjennem tidene, og under dette studium legger han meget mindre vekt på den skrevne lov enn på de lokale sedvaner — på «sedvaneretten» hvori de ukjente massers konstruktive ånd har funnet uttrykk til alle tider. En helt ny videnskap holder på å utarbeides i denne retning og tegner til å ville kulikaste festuede forestillinger vi lærte på skolen, idet det lykkes den å tyde historien på samtne måte som naturvidenskapene tyder naturens fenomener.

Og sluttelig ser vi statsøkonomien, som i begynnelsen var et studium av nasjonenes velstand, idag bli et studium av individenes velstand. Den bryr sig mindre om a vite om vedkommende nas jon har en stor utenriks-handel; den ønsker sikkerbet for at der ikke mangler brød i bondens eller arbeiderens hytte. Den banker på alle dører — på paladsets like-såvel som på den usleste rønnes — og spør den rike såvel som den fattige: i hvilken grad er Dine behov tilfredsstillet bade m. li. t. nødven-digtiets- og luksusgjenstander?

Og når den opdager at de mest trykkende beliov for ni tiendedeler av hver nasjon ikke tilfredsstilles, stiller den sig det spørsmål som en fysiolog vilde stille sig likeoverfor en plante eller et dyr: — Hvilke er midiene til å tilfredsstille alles beliov med det minste kraftspille? Hvor-ledes kan samfundet sikre enhver, og følgelig alle, den største sum av tilfredsstillelseV» Det er i denne retning den økonomiske videnskap holder på å omdannes; og efter så lenge å ha vært bare en simpel fremstilling av fenomener som alle blev tydet i et rikt mindretals interesser, holder den på å bli (eller rettere den utarbeider det nødvendige grunnlag for å bli) en videnskap i ordets sande mening — en fysiologi for de menne-skelige samfund.

II.

Mens der således utarbeides en ny filosofi — et nytt syn pit vår kunnskap i det hele — kan vi også raktta hvorledes en ny opfatning av samfundet, meget forskjellig fra den som nu er den herskende, holder på a danne sig. Under navn av anarki, opstår en ny tydning av sam-fundets liv i fortid og nutid, som på samme tid inneholdcr en forutsigelse om dets fremtid, begge deler opfattet i samme ånd som den før raevnte tolkning i naturvidenskapene. Anarkiet fremtrer derfor som en besiand-

9

del av den nye filosofi, ok det er grunnen hvorfor anarkister i så mange punkter kommer i berøring med var tids største tenkere og diktere.

I virkelighctcn et det sikkert nok at eftersom den menneskelige forstand frigjor sig fra de ideer som er den innpodct av prester, krigshøvdinger og dommere, som alle streber efter å befeste sitt herredømme, og av viden-skapsmemn som er betalt for å gjøre dette evigvarende, danner der sig en forestilling om samfundet, hvor der ikke len-ger er plass for disse l>e-herskendc mindretal!. Et samfund som tar i besiddelse den sociale kapital som er opsamlet ved foregående slekters arbeide, som organiserer sig på å gjore bruk av denne kapital i alles interesse, og som konstituerer sig uten a gjenoprette de herskende mindretalls malkt. Det innlbefatter i sig en uendelig variasjon av earner, temperamenter og individuelle ener-gier: det utclukker ingen. Det endog påkailler kaniper og stridigheter; fordi vi vét at kampperioder, så lenge de fikk utkjempes fritt, uten at tyngden av nogen innsatt myndighet blev kastet pii den ene side av vckten, var perioder da den menneskelige ånd tok sin mektigstc flukt og nådde de største mål. Idet det anerkjenner, som en kjensgjerning, alle sine medlemmers like rett til de skatter som er opsamlet i fortiden, til-steder det ingen deling i utbytlede og utbyttere, nogen som styres og andre som styrer, beherskede og beherskere, men søker a tilveiebringc en viss harmonisk overensstemmelse mellem sine medlemmer — ikke ved a underkaste dem en myndighet, som man inrabiller sig representerer sam-fundet, ikke ved å forsøke å tilvejebringe cusfhet. mon ved å tilSKynde alle mennesker til a utvikte fritt initiativ, fri handling, fri forening.

Del soker den fulfetendigste utvikling av individualiteten i forbindelse nu d den høieste utvikling av frivillig sammenslutning i alle dens ytrings-former, i alle mulige grader, for alle optenkelige formål; sammenslut-ninger som alitid forandrer sig, alltid modifiseres, og som i sig selv inne-holder betingelsen© for sin varigbet og stadig antar de nye former, som best svarer til alles mangfoldige higen og trakten.

Et samfund som motsetter sig fontt fastsatte farmer, krystalliserte ved lov, som venter sig harmoni i en alitid skiftende og ustadig likevekt mellem en mengde forskjeliige krefter og inmflytelser av enhver art, som alle følger sin egen vei, — idet disse krefter selv vekker de energier som er gunstige for deres mansj mot fremskrittet, mot frihoten til a ut-vikles i fullt dagslys og veie op mot hverandre.

Denne forestilling om samfundet, dette samfundsideal er ganske viast ikke nytt. Tvertimot. når vi undersøker de folkelige insti tus joiner s historie — stammen, landsbykommunen, gildet og eiidog middelalderens bykom-mune på deres første trin, — finner vi den samme folkelige tilboielighet til å danne et samfund overensstemmende med denne idé; en tiilbøieligihet som dog alltid blev hindret av øvermektige miudretall. Alle folkelige bevegelser hadde alltid mer eller mindre dette prog, og hos gjendøperne og deres forløpere i det 9. århundrede finner vi allerede de samme ideer klart uttrykt i det religiøse sprog som på den tid var i bruk. Uheldigvis blev, til slutningen aiv forrige århundrede, detto ideal alltid smittet av en teokratisk ånd; og det er først i våre dager at den forestilling om sam-fundet som u tiedes fra iakttagelsen av sociale fenomener er befridd for sitt svø>petøi.

10

I)ct er først klag idealet om et samfund hvor enhver styrer sig selv efter sin egen vilje (som åpenbart er et resultat av de sociale itmilvlelser enhver er utsatt for) bekreftes på én og samme tid fra økonomisk, poliiisk, og moralsk synsjwnkt, og at dette ideal fremstiller sis som gruunel i)å kommunismens nødvendighed, idet denne påtvinges våre modern • sam-fund ved der. fromtredendc sociale karakter i vår nuværende prodi.ksjou.

I virkeligheten vet \i idag fullt vel at det er unyttig å tole (»ni frihet så lenge der finnes økonomisk slaveri.

«Tal ikke om frittet fattigdom er slaveri!« er ikke en tom formel; den har gjennemtrengt de store arbeidende massers ideer; den siver gjen-nem hele den nuværende litteratur; den river endog dem med som lever av andres fattigdom, og betar dem det hovmod hvormed de tidligere hevdet sin rett til utby tiling.

Millioner av socialister på begge halvkuler er allerede enig om at den nuværende form for kapitalistisk social tilegnelse ikke kan vare me-get lenger. Kapitalistene foler selv at de anå forsvimne og tor ikki lenger forsvare den med sin tidligere fortrøstning. Det eneste argument de har tilbake er dette: Derc har ikke funnel på nogei bedre!» Mm benekte de skjebnesvangre følger av de nuværende former for eiendom, relferdig-gjøre sin rett til eiendom. det kan de ikke. De vil utøve denne ictt så lenge de får beholde sin handlefrihct, men uten a forsøke a grinine den på nogen idé. Dette er lett a forstå.

For eksempel, ta byen Paris — skaipt som den er av sa mange år-hundreder, et produkt av en hel nasjons ånd, et resultat av in eller .30 slegtledds arbeide. Hvorledes skulde nogen kiinne påstå, overfor n inn-bygger av denne by som hver dag arbeider på å forskjonue den, rense den. ernære den og gjøre den til et midtpunkt for tanke og kinisl, hvor-ledes skulde nogen overfor en som frembringer denne rikdom kunn h.vde at pala'tsene som smykker Paris' gnter med full rett ti 111 o re i il. :u s ,;n nu er de lovlige eiere, når vi alle er med og skaper deres verdi som ulde vi er c null uten oss?

F.ii sådan fiksjon kan holdes oppe en tid ved folkets opdrage ri s dyk-tighet. De store bataljoner av arbeidcre vil kanskje ikke engang reflek-tere over den; men fra det øieblikk et mindretal! av tenkende in n sker drøfter sporsm.ilet og forelegger det for alle. kan der ingen tvil v.i i\ nm resultatet. Folket har sin mening og den svarer: -Det er voi! pl\ udring de besidder disse rikdommer!«

Pa samme måte. hvorledes kan bonden bringes til a tro. at by- eller adielsmannems jord tilhører ham som har den lovlige hjemmel, ur en bonde kan fortelle oss hvert stykke jords historie i 10 mils inkrets? Fremfor alt, hvorledes skal man få ham Li 1 a iro at det er nyttig i na-sjonen at lir. Den-cllcr-den holder et stykke jord liggende som park for sig, nar så mange bønder i nabolaget vilde være altfor gi I ved å dyrke det?

Og, endelig, hvorledes skal man fa arbeideren i en fabrikk. eller i en grube, til å tro at fabrikken og gruben billigvis tilhorer sine nuværende eiere. når fabrikkarbeideren og li keledes grubearbeideren begynner klart a gjennemskue ting som Pananiaskandalen, bestikkelsene, de franske, tyrkiske eller andre jernbaneanlegg, den plyndring av staten og det lov-

11

lige tyveri, hvorfra store handels- og industri formuer slammer? 1 virkeligheten har massene aldrig fcrodd p« de sofismer som stats-

økonomene lærte oss, og som blev fremfort imere for å bestyrke utbyt-terne i deres rettigheter enn for a omvende de utby ilede! Trykket ned av elendighet og uten å finne nogen støtte hos de velstillede klasser, har bønder og arbeidere la:tt tingene gå sin gang, undtagen når de fra tid til annen hevdet sine rettigheter ved oprør. Og hvis arbeidlernc nogen-sinde har trodd at den dag vilde komme da personlig tilegnelse av kapital vilde gavne alle ved å forvandle den til en beholdning av velstand som alle skulde bli del akt ig i, forsvinner dette selvbedrag som så mange andre. Arbeideren forstår, at han er gjort arveløs, og at arveløs vil lian vecltoli a være, medmindre han tar sin tilflukt til streiiker eller oprør for å fra-vriste sine herrer en aldrig så li ten del av de rikdommer som er bygget op ved hans egne anstrengelser; diet vil si, for å få bare dette lille, må han allerede pålegge sig hungerens kvaler og trosse fengslet, om ikke utsette sig for keiserlige, kongelige, eller republikanske geværsalver.

Men en ennu værre side ved det nuværende system blår mer og nier fremtredende; den nemlig, at midter et system som er bygget på privat tilegnelse, og når alt som er nødvendig for livet og for procUuksjonen land, hus, levnets in idler og redskaper — engang er gått over i hendene på et fåtal 1, hlir frembringelsen av nødvendighetsgjeustanider som vilde bringe alle velvære bestandig bommet. Arbeideren føler uklart at våre nuværende tekniske krefter burde bringe alle overflod, men han inerker også hvorledes det kapitalistiske system og staten hindrer erobringen av dette velvære ,på alle måter.

Langt fra a produsere mer enn nødvendig for å sikre materiel! rik-dom. produserer vi ikke nok. Nar en bonde begjærer industrielle fribyt-tere og Panamarøveres parker cg haver, rundt hvilke dommere og politi står på vakt, når han drømmer om å bedekke dem med av grød er som han vet vilde bringe overflod til landsbyene. hvis innibyggere lever av brød som knapt nok skylles ned med slåpebærvin — forstår han det.

Grulbearbeide ren. som tvinges til å gå ledig tre dager i ulken, tenker på alle de tonn av kuli han kunne utvinne. og som sart trenges i fattige husholdninger.

Arbeideren hvis fabrikk er lukket, og som trasker i gatene og søker efter arbeide, ser murere arbejdsløse som han selv, mens en femtedel av Paris' befolkning bor i usunde rønner; han hører skømaikere klage over mangel på arbeide, mens så mange mennesker mangler skotøi, og så videre.

Kort sagt, når enkelte socialøkonomer morer sig med å skrive av-handlinger om overproduksjon, og forklare enhver indiistriell krise mod denne arsak, vilde de være i stor forlegenhet om de skulde nevne en eneste vare som frembringes i f rankrike i større inengde enn nødvendig for a tilfredsstille den hele befolknings beliov. Det er sikkerlig ikke korn-landet er nødt til å innføre det. Det er heller ikke vin: bønderne drikker

7

12

bare lite vin, og bruker istedet slåpebærvin, og byenes innbyggen må noie sig med forfalsket juks. Det er tydeligvis ikke hus: miUronu lever ennu i hytter av den elendigste slags, med én eller to apninger Det er < ikke engang gode eller slette bøkor, for de er ennu luksusgjeiistaiider i landsbyene Bare én ting produseres i storre mengder enn fnrnodeiii. det er det budgett-fortærende individ; men den vare nevnes ikke i Mars-okouomenes forelesniugcr, skjont disse individer besidder alle en vares egenskaper, idet de adllid er villig å selge sig til højstbydende.

Hvad statsøkonomierne kailer everproduksjon er liare e>u pmdnksjon som overstiger arbeiiderens kjøpeevne, efter at han er bragt lil fattig-dom av kapital og stat. Nu, denne slags øverprøduksjon velblii a være i n skjebnesvangCT cicudommelighet ved den nuværende kapitalistiske pro-duksjon, fordi — Proudlvon har allerede påvist det a i bl iderne ikke mad sin lønn kan kjøpe hvad de har produsert og pa samme tid rikelig ernære detn siv orm av lediggjengeie som lever av dens aulxjide.

Selve det nuværende økonomiske systems vcson er, at arlteideren aldrig kan nyde det velvære han har frembragt, og at antallet av dem som lever på hans bekostning alltid vokser. Jo mer et land skrider frem i industri, des mer vokser dette antal!. Uundgåelig rettes industrien, og må den rettes, ikke på det som trenges for å tilfredsstille alles behov, men på det som. i et givet øieblikk, bringer et fatal den største midler-tidige gevinst. Med nødvendighot vil nogens overflod bli byr.v.' i pa andres fattigdom, og flertallets trange kår må opretholdes for enhver pris, for at der kan finnes heralier sum vil selge sig for bare end c I av hvad de er istand til å frembringe; uten dette er privat opsamling av kapital umulig!

Disse karakteristiske trekk i vart økonomiske system ei selve dels veseii. Uten dem kan det ikke bestå; for, hvem vilde viv in arbejds-kraft for mindre enn den er istand til å iimbringe, hvis han ikke blev tvungen til det ved a trues med sult?

Og disse vesentlige trekk i systemet er også den m i knusende dom over det.

Så lenge England og Frankrike var banebrytcre i nlustrien, blandt nasjoner som stod tilbake i teknisk utvikling, og vi i.i' eiie kjøpte deres nålgarn, deres bomullsvarer, deres silker, der. . )(ru i / maskiner, sa vel som en hel rokke luksnsg.ienstander, til en pris mii tillot dem å berike sig på sine kunders bekostning, — kunde arlu idei u holdes oppe ved håpet om at han også skulde få tilegne sig en inlltnl v iksende del av byttet for sig selv. Men disse tilstande holder pa a forwinne. De til— bakestående nasjoner fra 30 år tilbake er, i sin tur, hl til simv produsenter av bomullsvarer, uLlvarer, silker, maskiner og luk.sn unr.lander. 1 visse industrigrener har de endog tatt ledelsen, og ikke I .ue kieiuper de mod industriens og handelens banelirytere i fjerne land, in u d konkurrerer endog med disse banebrytere i deres egne laud. I lop, i av in år er Tysk-land, Schweiz, Italien, De forenede Stater, Rusland »iv lapan blitt store industriland. Mexiko, Indien, endOg Serbien, er pa \ ei o g hvorledes vil det gå når Kina begyuncr å efterligne Japan i l.i'iril < re for verdens-markedet?

13

Resultatet er at industrielle kriser, hvis hyppighet og varighet alitid øker, er gatt over til en kronisk tilstand i manse industrier. Like ledes er kriger om orientalske og afrikanske markeder blitt dagens orden alle-rede for flere ar tilbake; i 25 Ar lutr krigeres sverd nu hengt over de euro-peiske stater. Og 'hvis krig ikke er brutt •itt, skyldtes dtet især innflytelses-rike finansmenn som finner det fordelaktig at statene skal bli mer og nier forgjetdet. Men den dag pengemakten finner sin interesse i a fremkaHe krig, vil menneskelige hjorder bli drevet mot andre menneskelige hjorder, og slakte hverandre for å ordne verdens finanisJierrers affærer.

Alt er sammenkjedet, alt henger sammen under det nuværende øko-nomiske system, og alt trekker i retning av å gi ore uundgåelig det indu-strielle og merkantile systems fall, hvorunder vi lever. Dets varighet er bare et tidssporsmål som allerede kan telles i ar og ikke lenger i år-hundreder. Rt spørsmål orn tid og energisk angre p fra var side! Drivere srjor ikke historie; de får tåle den.

Dette er grunnen til de sterke minoriteter som danner sig innenifor de civiliserte niasjonier, og hnilydt krever at alle rikdommer som er samlet ved foregående slektledds arheide skal føres tilbake til samfundet. Be-siddelsen i fellesskap av jord. gruber, fabrikker, beboelseshus og kom-mtmikasjonsmidler er allerede disse imponerende fraksjoners løsen, og undertrykkelse — de rike og mektiges yndlings-våben — kam ikke leuger gjøre rloget for å stanse oprørsåndens Iriumfmarsj. Og hvis millioner aiv arbeidere ikke reiser sig for å ta jorden.og fabrikkenc med malet fra rno-nopolhavcrnc, vær sikker pa det er, ikke av mangel pa lyst. De venter bare nå en gunstig anledning - en chance, som den frembud sig i 1S4S da de vil kunne begynne ndeleggelsen av det nuværende økonomiske system, med håpet cm a bli understøttet aiv 011 5raternasjonal bevegelse.

Den tid kan ikke være langt borte; for siden lnternasjonalen blev knust av regjeringeree i 1872 især siden da — har den gjort umatelige fremskritt som deres mest glødende filheugcire neppe er oprnerksom på. Den er, i virkeliglheten, dannet i ideer, i følelser, i oprettelsen av sta-dige forbindelser. Det er sant nok at det franske, engelske, italienske og tyske rikmannsvelde er like mange konkurrenter, og hvilket som helst øieblikk endog kan bringe nasjonene i krig med hverandre. Ikke desto mindre, vær sikker på at når den kommunistiske eller sociale revoiusjon finner sted i Frankrike, vil Frank rike finne de samme sympatier som tid-ligere blandt verdens nas joner, innbofattet tyskerne, italienerne og en-gclskmetmene. Og nar Tyskland, som, i forbigående sagt, er nærmere en revolusjon enn man tror, heiser denne rcvolusjons fane ulykkeligvis en jakobinsk —, når tiet kaster sig intr i mevolusjonen med all ungdom-mens glod i en opgangsperiode, som den det nu gjeimemgår, vil det på denne side Rhinen finne alle sympatier og all støtte hos en nasjon som el-sker rcvolusjonsmeuncnes dristighet og haiter pcngcveidcts -overmod.

III.

Flere grunne har liittll forhalet utbruddet av denne revolusjon. Mulig-heten av en stor europeisk krig er uten tvil delvis ansvarlig herfor. Men

14

der or, forekommer det mig, en annen grunn, med dypere rotter, som jeg vil heideide Deres øpraerksomhet på. Der foregår nettop nu blondt sne i al-istene mange tegn bringer os til a tro det en stor omdannelse i fore-stillingene, iik den jeg antydet i begynnelscn av dette foredrag ved om-talen av videnskapene i almimlelig'het. Og socialistenes egen usikkerhet angående organisasjonen av det samfund de ønsker sig. lammer deres energi til en viss grad.

1 bogynnelsen. i firtiarene, fremstillet socialismen sig som kommunis-me, soin on republikk, én og udelelig, som et jakobinsk regjerings-diktatur, anvendt pa det økonomiske omrade. Slik var den tids ideal. Religiøse og fritenkerske socialister var like villige til a underkaste sig en hvilkensoin-helst sterk regiering, endog en keiserlig, hvis denne negjering bare vilde omdanne de økonomiske forhold til arbeidomes fordel.

En dyp revolusjon er senere blitt fullhyrdet, især blandt de hitinske og det engelske folk. R eg jc rings-kommunisme er, likesom en pr es testy ret kommunisme, frastøtende for arbeideren. Og detme uvilje gav anledning til on ny opfatning eller lære i Intornasjomalen kollektivismen. Denne lære betydde først den folies (kollektive) besiddelse av produksjonsmid-lene (ikke inn befattet det som trenges for å leve), og retten for enhver gruppe til a velge den lønningsmåte, det væro sig en kommunistisk eller individualistisk, som dens medlemmer ønsket. Men litt efter li11 blev dette system omdannet til et slags kompromis mellom kommunistisk og individualistisk lønnsgodtgjøreise. Idag ønsker kollektivisten at alt som henhører til prøduksjonen skal bli folies eiendom, men at enhver skal bli individuelt lønnet med arbejdsanvisninger, efter antallet av timer han har anvendt på produksjon. Disse anvisninger vil tjene til a kjopc alle varer i do socialistiskj lagre til produksjonspris, hvilken pris også vil bli ansatt i arbejdstimer.

Men analyserer vi denne idé vil vi finne at dens vesen, som det er sammenfattet av én av våre venner, innskrenker sig til følgende:

Delvis kommunisme i besiddelsen av produksjonsmidler og opdragel-sesanstalter. Konkurranse mellem individer og grupper om brød, hus og klær. Individualisme med hensyn ril kunst- og tankearbejde. Den social-istiske stats hjelp for barn, arbeidsudyktige og gamle.

Med andre ord en kamp om cksistensmidiene formidlet ved barm-hjertighed Alltid den kristne regel: «Sårc for a hele bak efter!» Og alltid døren åpen foi inkvisisjon. for a bringe på det rene om du er ot menne-ske som må overbites til a kjempe for dig selv, eller ett menneske staten må lijeLpc.

Ideen med arbejdsanvisninger, vét vi. er gammel. Den skriver sig fra Robert Owen: Prøudlbon anbefal te den i 1818: Marxister har idag gjort <-v idenskapolig socialisme« av den.

Dot synes oss dog som dette system har Iltet tak i massene; det sy-nes næsten som dl2 foru Iser dets ulemper, for ikke a si umuligbet. For det første, lengden av tid sotn anvendes på et arbeide gir intet mål på den sociale nytte av dot utførte arbeide, og de verdiieorier som statsøkono-mene har forsøkt å grimnlegge, fra Adam Smith til Marx, bare på prnduk-sjnnsomkostningeue, verdsatt i arbcidstid, har ikke løst verdispørsmålet. Sn snart der foregår et bytte, blir en gjeustands verdi en saanmensatt stor-

15

relse, og avhenger ti llikc av den grad hvori den tilfredsstiller behovene — ikke for individet, som visse statsøkonomier tidligere antok, men for samfundet overhedet, tatt i dets helhet. Verdii er et socialt forhold. Som resultat av et bytte, har det to sider: arbeidet og tilfredsstillelsen av be-hovene. bejjge apenbart å forstå i social og ikke individuel! betydning.

På den annen side, når vi undersøker manglene ved det nuværende økonomiske system, ser vi — og arbeiderne vet det full: vel. at deres vesen ligger i den tvungne nødvendighet for arbeideren til a selge sin ar-beidskraft. Da han ikke liar det hvorav han kan leve i de første 14 dager, og av staten hindres fra a brake sin arbejdskraft uten å selge den til no-gen, selger arbeideren sig til den som påtar sig a gi ham arbeide; han gir avkald på de fordeler lians arbeide kunde innbringe ham; han ovcrlater løvens part av hvad han frembringer til sin arbejdsgiver; han opgir endog sin frihe-t; han gir avkall pa sin rett til a bli hørt med sin mening om nyt-ten av det han skal til a produsere og maten a produsere det pa.

Således resulterer opsamlingen av kapital, ikke i dens evne til a op-suge merverdi, men i den tvungne stilling den medfører for arbeideren og hvorved lian nødes til å selge sin arbejdskraft: mod sikkert vidende pa forhånd om at han som selger ikke far alt hans krefter kan frembringe, at han krenkes i sine interesser, og at hall blir kjøperens underordnede. Uten dette vilde kjøperen aldrig ha forsøkt a kjope ham; hvilket beviser at for a forandre systemet må det forandres i sitt vesen: i sin årsok — salg og kjøp, ikke i sin virkning — kapitalismen.

Arbeiderne har selv uklart en uiniddielbar forståelse av dette, og vi horer dem oftere og oftere si at intet vil være utrettet hvis den sociale re-volusjon ikke begytmer med å fordele produktene, hvis den ikke sikrer alle livets fnrnødenheter det vil si, hus, mat og klær. Og vi vét at det er vel mulig a gjøre dette, med de mektige produktionsmidler som står til var rådigJiet.

Hvis arbeideren vedblir a betales i lønn. vil han nødvendigvis forbli dens slave eller underordnede til hvem han tvinges a selge sin arbejdskraft

la kjøperen være en privat mann eller staten. I folkets snut — i den totalsum av tusener a\ meninger som krysser den menneskelige hjerne — føles det at hvis staten settes istedenfor arbejdsgiveren, i hans rolle som arbeidskjøper og opsynsmann over arbeidet, blir det i remdeles et a v-skyelig tyranni. En folkets mann resønnerer ikke over abslraiksjoncr, han tenker konkret, og derfor føler han at abstraksjonen Staten for ham vil anta skikkelse av utallige funksionærer, utvalgt blandt hans fabrikk- eller ve rk steds kanter ate r, og han vet hvad tillit han kan ha til deres dyder: udmerkede kamerater idag, blir de utålelige formenn imørgcu. Og ban venter en samfundsordning som fjerner de nuværende onder uten å skai>e nye.

Dette er grunnen til at kollektivismen aid ri har fatt tak i massene, som a 11 tid kommer rilbake til kommunismen — men en kommunisme som mer og mer avkledes firtiårenes jabokinske prestestyre og autori-tetsdyrkelse — til fri kommunisme — anarki.

Nei, mer: nar vi gjcukaller i erindringen alt vi har sett i løpet av dot siste fjerdedels århundrede i den socialistiske bevQgelse i Europa, kan jeg ikke amrøt enn tro, at moderne socialisme er nødlt til a gjøre et skritt

16 N

henimot fri kommunisme; og at så lenge dctt skritt ikke er lait, vil den usikkerhed i folkets siun jeg nettop har nevnt lamme den socialistiske pro-pagandas arlwide.

Socialistene bringes, synes det mig, ved omstenidighotenos maki til a erkjenne at den materielle garanti for alle samfundets medlemin rs eksi-stens skal være den sociale revolusjons lorstc handling.

Men de drives også til a gjørc et annet skritt. De nødes til a erkjenne at denne garanti ma komme, ikke fra staten, men uavhengig a\ st.nui. og uten dens mellemkomst.

Fra alle som har studert saken har vi allerede fått enstemmig tilslut-ning deri, at et samfund som har gjenvunnet lxjsiddelsen av alle nkdOin-mer som er samlet inuenfor dets omrade, kan med runn hånd sikre alle overflod til gjengjeld for fire eller fem tinrers effektivt ley.einli arbeide om dagen, forsåvidt produksjon angår. Ilvis enhver, fra barndommen av, lærte livor de forskjellige ting kommer fra, brødet han spiser. Imset han bor i. boken han Icser o s. v . ; og hvis enhver vennet sig til .i fuilstendig-gjøre åndelig arbeide med legemlig arbeide i en eller amen gren av til-virkning. kunde samfundet lett gjennemføre denne opgave, ikke a tale om den yderligere forenkling av produksjonen som en mer eller mindre nær fremtid har i beredskap for oss.1)

I virkeligheden er det tilstrekkclig å gjenkalle sig et øieblik i erindrin-gen ilet nuværende forferdcligc sløseri, for å forslå hvad et eivilisert sam-fund kan frembringe med bare en liten mengde arbeide hvis alle deltar deri. og hvilke store arbeider kunde iverksettes, som der ikke kan være tak om idag. Ulykkeligvis har den nietafysikk som Lilles statsøkonomi aldrig bekymret sig om det s<wn skulde ha vært dens opgave okonomi med arbeide.8)

Der er ikke lenger nogen tvil med hensyn til Jinilighvten av velstand i et kommunistisk samfund, utstyret med vore nuværende m i skiner og redskaper. Tvil opstår bare overfor spørsmålet om hvorvidt el samfund kan bestå hvor menneskets handlinger ikke er gjenstaiul for statens kon-trol!; hvorvidt det, for å opnå velvære, ikke er nødvendig fm europeiskc fellesskaper å ofre den smule personlig frihet de har gjenviinnet på be-kostning av så mange ofre i lopet av det siste århundrede. Fn gruppe socialister tror det er umulig å opnå et sådant resultat uteu a ofre per-sonlig frihet på statens alter. En annen gruppe, som v i tilhorer, tror, tvertimot, at det bare er ved å avskaffe staten, ved individets erobring av fullstendig frihet, ved fri overenskomst, forening, og absolut! fri forbunds-

') Om foreningen av legemlig med åndelig arbeide ng en liillstendig opdragelse kan henvises til en nærmere, overordentlig fengslende iitrednlng i Kropoikins bok «Fields, Factories ond Workshops», oversatt på dansk under titel »Hån-dens og Hjernens Arbeidei-, særlig dens VIII. og slutningen av VII. kap.

O. u. s) Eller sett fra en annen side: de eventyrlige fremskritt i produksjonsevne som er

gjort i de siste 100 år, de millioner slaver av jern og stål som er tatt og kan tas i menneskenes tjeneste, hvilke forandrede vilkar burde de ikke medføre og hvad har de medført? Når folkets masse tros-- all fremdeles lever i fat-tigdom, mange i nøii, og kampen for tilværelsen i ilet hele bare arter sig alltid skarpere og mere forjaget, hvad kan disse fortrollede virkninger komme av, om ikke nettop de grunnfeil i samfundsordning og produksjonssystem, som socialister og anarkister atter og atter har fremholdt? O. a.

17

dannelse, .it vi kan nå til kommunismen — besiddelse i fellesskap av var sociale arv ou produksjon i fellesskap av alle rikdoimimcr.

Dette er det s porsmål som for oieblikket veier mer enm noget annet. og socialismen må løse det, om den ikke skal se alle sine anstrengelser satt i fare ok bele sin videre utvikling lammet.

La ess. derfor, tiudorsøkc det med all den cpmerksomhet det fortjener.

IV. Hvis en socialist, hvemsomhelst, vil tenke sig tilbake til en tidligere

tid, vil han uten tvil huske den hærskare av fordomme som vaktes hos ham da lian, for første gang, kom inn på den tanke at afskaffelsen av det kapitalistiske system og av privat tilegnelse av land og kapital var Hl i tt en historisk nødvendighet.

De samme følelser fremkalles i dag hos den som for første gang hører at avskaffelsen av staten, dens love, dens hele forvaltningssystem, rcgjcringsveseii og centralisasjon også blir en historisk nødvendighet: at avskaffelsen av det ene uten avskaffelsen av det annet er materielt umulig. Vår hele opdrageise — tildannet, vel a merke, a\ kirke og stat, i l>egges interesse oprøres ved denne forestilling.

Er den mindre sann for det? Og skal vi la vår tro på staten overleve den hærskare av fordomme vi allerede har ofret til vår frigjørolse?

Det er ikke min liemsikt raften a kritisere staten. Det er gjort og gjort om igjen sa ofte, og jeg iii.i utsette til et annet foredrag under-søkelsen av den historiske rolle staten har spillet. Nogen fa almindelige bemerkninger vil her være tilstrekkelige.

Til a begynne med, om mennesket, siden dets oprindelse, all tid har levet i samfund, er staten bare én av formene for socialt liv, ganske ny forstividt angår europæiske samfund. Mennesker levet i tusener av til-før de første stater blev dannet: (i rekcnland og Rom bestod i århundreder før det makedoniske og det romerske kejserdømme blev bygget op, ug for oss moderne ouropcere skriver de eentraliserte stater sig bare fra det 1(>. århundrede. Det var først da. og efter at middelalderens fri kom-muner var blitt fullstendig Ih seirel, at det gjensidige forsikringsselskap mellem den militære, dømmende, iorddrotlige og kapitalistiske myndighet, som vi kailer «stat». kunde bli fullstendig befestet.

Det var først i det 16. århundrede at det dreipende slag blev rettet mot alle tanker om lokal uavli n^ighot, mot fri forening og organisasjon, mot forbund i alle grader mellem suveræne grupper, i besiddelse av alle de funksjouer som staten nu har bemektiget sig. Det var først da at alliansen mellem kirken og den opstående konigemakt gjorde ende pa en organisasjon, som var griumet på diet fødierasjonens prinsipp, som hadde bestått fra det 9. til det 15. århundrede og som i Europa har frem-bragt den store periode sum betegnes ved middelalderens fri byer, hvis karakter er blitt så vel forslatt i Erankoke av Sismondi og Augustin Thierry — to historiske forfattere som dessverre loses altfor lite uutildags.

Vi kjenner godt de midler hvorved denne sammenslutning av jord-drot, prest, kjøpmann. dommer, soldat og konge grunnl i sitt herredømme Det var ved a tilintetgjort alle fri foreninger: mellem lands'iykonmiiiter,

18

laug, fagforeninger, broderskaper, og middolalderske byer. Det var ved a konfiskere kommunenes jord og laugenes rikdomine; det var ved ab-solutte og glubske forbud mot alle artier av fri overenskomst mellem menneskene; det var ved myrderi, ved steile og hjul. ved galge, sverd og ild at kirke og stait befestet sitt herredømme, og derefter lykkedes a re-gjero over en usaminenhengendc hob av «undersåtter» som ikke lenger liadde noget soin di'rekte forbandt dem.

Det er nu noppe tretti eller firti år skien vi begynite a tilbakeerobre, ved kamp, ved oprør, de første trin av den foreningsrctt, som blev liitt u tøvet av haudverkcre og jordarbejdere i hele middelalderen.

Og, allerede nu. er Europa bedekket mod tusener av frivillige for-eninger. for studering og undervisning, for industri, handel, videnskap, kunst, litteratur, utbyming, mots tand mot ufbytning, fornøjelser, alvorlig arbeide, tilfredsstillelse og selvfomektelse, for alt som utgjør et virksomt og tenkende vesens liv. Vi ser disse selskaper opstå i alle krinkler og kroker pa alle omrader: politiske, økonomiske, kunstneriske, intellektuelle. Nogen er kortlivede som roser, andre har holdt sig i flere tiar og holder sig fremdeles, og alle streber - på samme tid som hver gruppe, krets, gren eller avdeiing opretholder sin uavitengigbet efter a ga sammen, forene sig, tversover laudegrensene tikesåvel som inuenfor hvor nasjon; a dokke civiliserte menneskers hele liv med et nett, hvis masker krysser hverandre og er sanuraenvevet. Deres antall kan allerede tellcs i tituseuer, de omfatter millioner av medlemmer — skjønt .uindre cnn femti år er forløpet siden kirke og stat bcgynte å tolerere nogen få av dem meget få, i virkcligheten.

Disse selskaper bogynner allerede a gjøre inngrep overalt i statens funksjoner, og soker å sette frivilliges fri virksomhet istedetfor den een-traliserte stats. I England ser vi forsikringssolskapor opstå mot tyveri; foreninger for kystforsvar, frivillige foreninger for landforsvar, som sta-ten søker a fa i sin makt, og derved gjøre til redskaper for sitt herre-dømme, skjønt deres oprindelige hensikt var å greie sig uten staten. Var det ikke for kirke og stat. vilde fri foreninger allerede ha erobret hele opdragelsens umåtelige felt. Og, tross alle vanskeligheter, bogynner do å tvinge sig inn også på dette område, og lar allerede sin innflytclsj merke.

Og når vi gir akt på den fremgang som allerede har funnof sted i denne retning, tiltross for og invot staten, som ved alle midler søker a opretholde sin overhøélrøt av fersk oprindelse; når vi ser hvorledes fri-villige selskaper trenger inn overalt og bare hindres i sin utvikling av staten, er vi nødt til hor a erkjenne en niektig tendens, en skjult kraft i det moderne samfund. Og vi spor oss selv: hvis, om fem, ti, tyve ar fra nu av — tallet har lite å si — arbejderne lykkes ved oprør å øde-lcgge det gjensidige forsikringsselskap mellem jordeierc, bankierer, pro-ster. dommere, og militære: hvis folket Mir herre over sin skjebne i nogen fa måneder, og legger beslag pa de rikdonnne det har skapt, og som rettelig tilhører det, — vil det da virkelig begynne med å gjonop-rette den blodsuger, staten? Eller vil det ikke heller forsøke a organisere fra det enkle til dot sammensatte, efter gjensidig overenskomst og i

19

overensstemmelse med hver enkelt lokalitets uendelig forskelligartede, alitid skiftende behov, for således a sikre sig selv besiddelsen av disse rikdomme, gjensidig garantere hverandres liv-, og frembringe det som finnes nødvendig til livets ophold?

Vil de folge århundredets fremherskende tendens, i retning av de-eentralisasjon, selvstyre og fri overenskomst; eller vil de gå frem i strid med denne tendens og streve med a gjerroprette den omstyrtede myn-dighet?

Dannede mennesker «civiliserte», som Fourier plciet si foraktelig — skjelver ved tanken am at samfundet en dag kunde være uten dommere, politi, eller fangevoktere.

Men, opriktig talt, trenger vi dem så meget som man har sagt oss det i mugne høker? Boker skrevet, vel a merke, av videnskapsmenvn som i almiirdelighct godt vét hvad som er skrevet før detn, men, for største-delen. er absolutt uvidende om folket og dets daglige liv.

Nar vi uten frykt kan ga omkring, ikke bare i I ' ans gater, som strit-ter av politi, men først og frenrst pa landeveiene, hvor man sjelden møter folk, er det politiet vi skylder denne sikkerhet? eller snarere den om-stendighet at der ingen er som hryr sig om å røve eller myrde oss? Selvfølgelig taler jeg ikke om den som går -mod millioner pa sig. Han blir — stan en rettssak fra den siste tid forteller oss — snart røvet, for-trinsvis pa steder hvor der er likesa mange konstabler som lyktepeler. Nej, jeg taler 0111 dem som frykter for sitt liv og ikke for sin pung fylt med slett erhvervede gullstykker. Fr haus frykt begrunnet?

Dessuten, har ikke erfaringen ganske nylig vist oss hvorledes Jack the Ripper utførte sine bedrifter like under øinene på Londoner-politiet

en meget aktiv styrke og først holdt op å drepe da Whitechapel's befolkning selv begynte å gjøre jakt på ham?1)

Og i vart dagligdags foihold til våre medborgere, tror man at det virkelig er dommere, fangevoktere og politi som hindrer samfundsfrendt-lige handlinger fra a vokse i antall? Dommeren, alitid blodtørstig, fordi 1 an lider av lov-galskap, anklageren, angiveren, politispionen, alle disse snikere som lever fra hand til mund omkring rettslokalene, sprer de ikke demoralisasjon vidt og bredt i s initundet? Les rettsforhandlingene, kast et blikk bak kulissene, forfølg din uudersøkelse lenger enn til domstolenes yttre fasade og du vil komme kvalm tit igjen.

Har ikke fengslene som dreper till vilje og karakterstyrke i men-nesket, som iimeiifor sine murer huser flere laster enn man finner noget annet sted på kloden — alltid vært høiskoler i forbrydelse? Fr ikke en domstols rettslokale en skole i blodtørstighot? Og så videre.

Når vi krever avskaffelse av staten og dens organer sier man oss alltid at vi drømmer cm et samfund sammensatt av mennesker, som er

' ) I 1S88, april til november, forøvedes i London, som det antokes av samme mann. 7 mord. derav 5 i august ok september. Ofrene var alltid blandt gatens kvinner og likene fryktelig lemlestct. Den formodede morder kaites Jack the Ripper (Bugspretteren). Han blev aldrig opdaget. O. 11.

20

bedre enn de er i virkeligheden. Meni nei; tiisen ganger tiei. Alt vi krever er at menneskene ikke skal gjøres verre enn de er, ved slike institus ioner!

Rn berømt tysk jurist, Ihering, ønsket engang a sammenfatte sitt livs videnskapelige arbeide og skrive en utredning, hvori han foresatte sig a undersøke de faktorer som sikrer det sociale liv i samfundet. Ret-tens øiemed« (Der Zweck irn Recht), er titelen pa denne bok. som nyder en velfortjent anseelse.

Han utkastet en omhyggelig plan for sitt arbeide jjg drøftet, tned megen lærdom, begge de tvangs-faktorer sotn brakes for a opretholde samfundet: lønnssystomet og de forskjelligc former for tvang som god-kjemies av loven. Ved slutten av sitt arbeide forbeholdt han hare to av-snitt for å omtale de to ikke-tvangs faktorer - følelsen av plikt og følelsen av gjensidig sympati som han tilla liten betydning, som man kunde vente sig det av en forfatter i rettsvidenskap.

Men hvad hendte? Som han skred frem i sin undersøkelse av tvangs-faktorene, innsa han deres utilstrekkelighet. Han ofret et helt bind pa a undersøke dem, og resultatet var at forminske deres viktighet! Da han begynte på de to siste avsnitt. da han begynte å tenke o\cr ikl e-tvangs faktorene i samfundet, forstod han, omvendt, deres umålelige, overveiende betydning; og, istedetfor to avsnitt, så han sig nødt til a skrive et annet bind, to ganger så stort som det første, om disse to faktorer: frivillig avholdenhet og gjensidig hjelp; og dog undersøkte han bare en uendelig liten del av disse siste — de som utspringer av personlig sympati — og l>crørte næsten ikke den fri overenskomst, som utspringer av sociale insti tusjoner.')

Vel, hold så op a gjenta de formler Dere har lært pa skolen; tenk over dette emne: og det samme som hendte Jhoring \il henne Dere: 1 vil erkjenne hvilken uendelig liten betydning tvangen liar i samfundet, sammenlignet incd frivillig samtykke.

På den annen side, hvis man følger del meget gamle råd som blev gitt av Bentliam og begynner å tenke over de skjebnesvangre følger — direkte og især indirekte — av lovens tvang, da vil man, som Tolstoy, som vi. begynne a hate brinken av tvang, og man vil begymie a forstå at samfundet besitter tiisen andre midler til a hindre samfundsfjendtlige handlinger. Hvis det idag forsømmer disse midler, er det fordi, opdraget som vi er av kirke og stat, vår feighet og vår andelige sløvhel hindrer oss fra a se klart på dette punkt. Når et barn ii.;r begatt en feil, er det sa loti å straffe det: det gjør enne på enhver diskusjon! Det er sa lett å hengc et menneske — især når der finnes en bøddel som betales så

') Rudolf von Jehring (1818—1892). i. bind av Der '/.week im Recht (557 sider stor oktav) iitkorn 1877. 2. bind (710 sider) i 18S3. Størsteparten av I. bind handler om «dc egoistiske drivkrefter i den socialt bevegelse», henh. lon-nen (VII kap.) og tvangen (VIII). VIII kap. fastslår som resultat tvangens •sociale uundværlighed® og samtidig dens utilstrekkelighet og bebuder et IX kap. om de ikke-egoistiske drivkrefter »plikttolelse og kjærlighet«. 2. bind optas helt av dette IX kap. fom «det sedelige«), lienved halvdelen av boken handler oin »omgangsformenes teori* (anstand, høflighet). I forordet til 2. bind forklares hvorledes det IX. kap. under arbeidet er svulmet op for fcr-fatteren og ennu ikke er ferdig med 2. bind, men vil bli fortsatt i et 3. Dette 3. bind kom dog ikke. således at verket er ufullført. O. a.

21

og så meget for liver henrettelse — og det fritar oss for å tenke over forhrydelsenes årsak.

Det er ofte blitt sagt at anarkistene lever i en verden av fremtids-drømme, og ikke ser de ting som hunner idag. Vi ser dem bare altfor godt, og i deres sande lys, og dette er dot nettop som bringer oss til a brukc øksen i den skog av fordommer som omringer oss.

Langt fra å leve i en verden av syner og forestille oss menneskene bedre enn de er, ser vi dem som de er; og derfor er det vi påstår at scdv de beiste mennesker blir i vesentlig forstand slette ved å utøve myndighet, og at teorien om «maktenes likevekt» og »kontrol 1 av myndigihetene* er en hykkelsk fnise, opfunnet av dem som har bemektiget sig makten for å få det «suvenerne folk», som die forakter, til å tro at det er folket selv som styrer. Det er fordi vi kjenner menneskene at vi sier til dem som innbilder sig at menneskene vilde fortære hverandre uten disse styrere: «I resonnercr som kongen, som da lian blev sendt over grensen, roplc: 'hvad skal der bli av mine stakkars undersåtter uten tnig?'»

A, hvis menneskene var de høiere vesener som myndigtiots-utopistene ynder a tale til oss om, hvis vi kunde lukke våre øine for virkeligheten, og leve, som de, i en verden av drømme og selvbedrag med hensyn til deres overlcgenhet som tror sig kaliet til maikt, kanskje skulde da også vi gjøre som de; kanskje skulde vi også tro på de styrendes dyder.

Med gode herrer, hvilke farer kunde slaveriet medføre? liusker I den slaveeier vi hørte om så ofte. for knapt tretti år siden? Antokes han ikke a ha faderlig omsorg for sine slaver? «Han alene«, sa man oss, "kunde hindre disse dovne, dorske, uforsynligc barn fra å dø av hunger. Hvorledes kunde han knuse sine slaver med hårdt arbeide, eller lemleste dem med slag, når lians egne interesser lå i å fore dem godt, i å ha omsorg for dem like meget som for sine egne barn! Og dernæst, påså ikke «loven» at slaveeiorens minstc avvikelsc fra pliktens vei blev straffet?« Hvor mange ganger har man ikke sagt oss det! Men virkeligheten var slik at Darwin, ofterat være kommen tilbake fra en rei.se til Brasilien, hele sitt liv-blev forfulgt av lemlcstede slavers smerteskrik, av jamrende kvinners hulken, hvis fingre blev knust i tommeskruer!

Hvis de herrer makthavere virkelig var så klokc og det almene vel sa hengivne, som niyndighetens lovtalere ynder å fremstille det, hvilken nydelig regjering og faderlig utopi skulde vi ikke kunne fa istand! Ar-bejdsgiveren vilde aid ri være arbejderens tyrann; lian vilde være fadloren! Fabrikken vilde være et gledens palats, og aldri vilde masser av arbeide re bli dømt til legemlig ødeleggelse. Staten vilde ikke forgifte sine arbeidere ved å lave fyrstikker mod hvit fosfor, som det er så lett å erstatte med rød.1) Fn dommer vilde ikke vise den grumhet å fordømme dens hustru og barn som han sender i fengsel til å gjennemgå år av hunger og elendig-het og on dag dø av blodfattigdom; aldrig vilde en offentlig anklager kreve den anklagedes hode bare for den fornøjelse å glimre med sin vel-talenhet; og intetsteds skulde vi finne en fangevokter eller en bøddel til

' ) Fabrikasjenen av fyrstikker er i Frankrike statsmonopol.

22

a mtførc dommeres befaling, som ikke har mot til selv å iiverksette sine domme. Hvad sier jeg! Vi skulde aldri ha Plutark'er nok ti! å rose na-s jonalf o rsatrdingens dyder, hvis medlemmer alle vilde ha avsky for Pa-narnaanvisninger. Biribi') vilde bli en streng skole i dyd, og stående armeer vilde være borgernes giede, da soldater bare vilde gå med våben for a paradere for barnepiker og bære blomsterbuketter på spissen av sine bajonetter!

Å, hvilken smuk utopi, hvilken elskelig juledrøm, kan vi ikke fa til såsnart vi går med på at de som styrer, represeniterer en høiere kaste, og næsten eller slet intet kjenskap har til almindelige dødeliges svakhe-ter! Det vilde da være tilstrekkelig for å få dem til a kontrollere hver-andre pa hierarkisk vis, å la dem veksle 50 skrivelser, i høiden, mellem forskjcllige administratorer, når vinden blaser ned et tre på statens lande-vei. Eller de vilde, om nødvendig, bare behøve å vurderes efter sitt sau-ne verd under valgene, av de samme masser av dødelige som ansees ut-styrt med all mulig dumhet i sine gjensidig© forhold, men blir visdommen selv når de skal velge sine herrer.

All regjerings-videnskap, uttenkt av dem som styrer, er gjennemsy-ret av disse utopier. Men vi kjenner menneskene altfor godt til å drømme slike drømme. Vi har ikke to mål for deres dyder som styres, og deres som styrer; vi vet at vi selv ikke er ilten feil og at de best© av oss snart vilde forder ves ved å utøve makt Vi tar menneskene for hvad de er verd. — og derfor er det vi liater det ene menneskes herredømme over det an-net, og at vi arbeider av all vår makt — kanskje ikke stork nok — for å gjøre ende pa det.

V.

Men det er ikke nok å ødelegge. Vi må også vite hvorledes \i skal bygge op, og det er fordi man ikke har tonkt over ilet at massene alltid er blitt ledet pa avveie i alle sine revolusjoner. Efter a ha revet ned, overlot de omsorgen for gjenopbyggelsen til folk av middelklassen, som hadde en mer eller mindre nøiaktig forestilling om hvad de ønsket å virkt-liggjøre, og følgelig gjeuoprettet myndigheten til sin egen fordel.

J) Biribi kalles i Frankrike straifebatalionene i Algier. I iver ung niaun som har vært i fengsel tør han begynner sin militærtjeneste, sendes til en slik bataljon. Mange soldater gjennemgår samme straff (or mangel på disiplin. Behaiid-lingen i disse bataljoner er så fryktelig at ingen engelskmann vilde anse det mulig. For meget få ar siden var det pæreformede liull i jorden, hvor men-nesker måtte tilbringe uker. og nogen bokstavelig blev fortæret av utøi, en almindelig straff. For nærværende er det meget almindelig å la en marin, be-lagt med håndjern og lenker, ligge fjorten dager på marken, dokket med et stykke toi, under Algiers brenner.de sol og gjennem de bitterlig kolde netter, tvungen til å spise sin mat og lepje det vaim lian får som en hund. Snesevis av de frykeligste tilfeller blev nylig kjent. efterat Georges Darien haddc utgitt sin bok «Biribi» (Paris. 1890, Savine's forlag), bygget på virkelige erfaringer, og full av de skrekkeligste avsløringer. En av mine medfanger i Clairvaux måtte gjøre to års militærtjeneste i en slik bataljon — hans domfellelse i Lyon. som utgiver av en anarkistisk avis, var allerede grunn nok til å bli dc-portert til Alger. Han bekreftet. da han slap fri. helt ut alt som var skrevet av Darien. — P. K.

23

Det er derfor anarkiet, når det arbeider på å ødelegge myndigheten i alle dens skikkelser, når det krever ophevelse av lovene ok av-kaffolse av den mekanisme som tjener til å påtvinge dem. nar det a wiser enhver hierarkisk organisasjon og preker fri overenskomst samtidig soker å opretholde og titvide den kostelige kjerne av sociale vaner uten hvilken intet samfund av mennesker eller dyr kan bestå. Bare med den forskjell, at istedenfor a kreve disse sociale vaner opretholdt ved et fåtal! s myn-dighet, krever dot at det skal skje ved alles vedvarende virksomheL

Kommunistiske skikke og ins ti tus joner er absolutt nødvendige for samfundet, ikke bare for å løse økonomiske vanskeligheter, men også for å opretholde og utvikJe de sociale vaner som bringer menneskene i be-røring med hverandre; til dem må man se lien for å tilvejebringe sådanne forhold mellem menneskene at enhvers interesse faller sammen med alles interesse; og dette alene kan forene menneskene istedenfor å skille dem ad.

Når vi sj>ør oss selv ved hvilke midler et visst moralsk høidemål kan opretholdes i et samfund av mennesker eller dyr. finner vi i virkelighe-ten bare tre sådanne midler- undertrykkelse av samiundsficntJigc hand-linger; moralsk undervisning; og selve utøvelsen av gjensidig hjelp. Og da alle tre allerede or blitt praktisk prøvet, kan vi bedømme dem efter deres virkninger.

Med hensyn til undertrykkelsens vanmakt godtgjøres den tilstrekke-lig ved uordenen i det nuværende samfund og nodvendigheten av en re-volusjon som vi alle ønsker og føler er uundgåelig På økonomiens om-rade har tvangen ført oss til industriel! treldom; på politikkens område — til staten, d. v. s. til å tilintetgjøre alle band som tidligere bestod mel-lem borgerne, og gjøre nasjoncn til ikke annet enn en usammenhengende masse av lydige undersåtter under em eenitral-myndighet.

Ikke bare har tvangssystemet bidradd og hjulpet kraftig med til å skape alle de nuværende økonomiske, politiske øg sociale onder, men det har bevist sin absolute mangel på evne til a høine samfundenes mo-ralske nivå; det har ikke engang maktet a holde det oppe på den høide det allerede var nadd til. Hvis bare en velvillig fé kunde åpen-bare for oss alle de forbryteiser som begåes liver dag, hvert minutt, i et civilisert samfund, under bemmelighetcns dokke, eller beskyttelse av lo-ven selv, vilde samfundet gyse ved forholdenes fryktelige tilstand. Op-havsmenmene til de største politiske forbry teiser, som Napoleon Ill.'s statskupp, ellor den blodige uke i niai efter kommunens fall i 1871. iilir aldrig stillet for retten; og som en dikter sa: «Dc små skurke straf res for å tilfredsstille de store*. Etmu verre: mår myndighetene tar sig av samfundets moralske forbedring, ved å «straffe forbrytere», hoper de bare op nye forbrytclser!

Efter å være praktisert gjennem århundreder, har undertrykkelsen lykkets så slett at den bare har ført oss inn i en blind gate hvorfra vi alene kan slippe ut ved å ga frem med fakkel og øks mot alle insti tus jo-ner fra vår lnyndighcts-rodne fortid.

24

Langt være det ira oss ikke a erkjenne betydningen av den annen faktor, moralsk undervisning — især den som overføres ubevisst i sam-fundet og fremgår av den liele sum av tanker og betraktningcr som en-hver av oss gir uttrykk for om kjonsgjerningcr pg begivenheder i det dag-lige liv. Men denne kraft kan bare påvirke samfundet på én betingelse, nemlig ait den ikke krysses av en masse motstridende umoralske lærdom-mer som fremgår av institusjonenes virksomhot.

I det tilfelle har den ingen innflytelse eller bare en fordervelig. Ta den kristne moral: hvilken annen lære kunde liatt sterkere tak i sinnene enn denne som blev forkynt i en korsfestet guds navn, og kunde ha virket med hele sin mystiske kraft, hele poesien i dens martyrium, sin høiihot i tilgivelsen av bødlene? Og dog var institusjonen sterkere enn religionen: snart blev kristendommen — et oprør mot det keiserlige Rom — erobret av det sanmie Rom; den antok dets grunnsetningcr, skikke og sprog. Den kristne kirke antok den romerske lov som sin egen og blev saledes — i forbund med staten — den most rasende fiende historien kjenner av alle de halv-kommunistiskc institusjoner, som kristendommen ved sin fremkomst appellerte til.

Kan vi noget oieblikk tro, ait moralsk undervisning, støttot av eirku-lærer fra skoles tatsråder, skulde Iva den skaponde kraft som kristendom-tnen ikke har liatt? Og hvad kan virkelig sociale menneskers undervis-ning i ord utrette, når den motarbeides av hole den lære som udledes fra institusjoner, som or grunnlagt på usociale prinsippcr, som våre nuvæ-rende institusjoner eiendom og stat?

Den tredje faktor blir alene tilbake institusjonen selv, idet den vir-ker på den måte at don gjør sociale handlinger til udslag av vane og in-stinkt. Denne faktor har — historien beviser det — aldrig forfeited sitt oietnod, aldrig har don virket som et tveegget svord; og dens innflytelse er bare blitt svekket nar vanen søkte å bli ubevogelig, krystallisort, i sin tur å bli en religion som ikke måtte draes i tvil nar den forsøktc å op-sluko individet, ved å frata ham all handlefrihed og tvinge ham til op-rør mot det som var blitt, vod sin krystallisasjon, en fiende av frem-sk rittet.

Alt det som har vært en fremskritts-faktor i fortiden eller et middel til moralsk og intellektuel! utvikling av monneskcslokten, skyldes i virke-ligheden iltøvelsen av gjensidig hjelp, de vaner som erkjonte likheten mel-lem menneskene og bragte dem til å slutte sig sammen, inngå forbund, forene sig for produksjonens eller kønsumpsjønens skyld, gå sammen i forsvarsøiemod, inngå forbund og ikke anerkjenne andre som dommere når de utkjempet sine stridighetcr, enn de voldgiftsmenn de tok fra sin egen midte.

Hver gang disse institusjoner, utsprungne av folkets ånd, når det for ct øieblikk badde gjenvunnet sin frihet, - hver gang disse institusjoner utvikiet sig i ett ny retning, gjorde samfundets moralske nivå, dots ma-terielle velvære, dets intellektuelle utvikling, og udfoldelsen av individuell originalitet et skritt fremad. Og, omvendt, liver gang i historiens løp, enten som følge av fremmed erobring, eller ved utvikling av autoritære fordommor menneskene blev mer og mer delt i regjerende og regjerte, utbyttere og utbyttede, sank det moralske nivå, forminskedes massen os

25

velvæn for .1 sikre rikdommer til nogen få, og gik tidsalderens ånd tilbake. Historien kerer oss dette, og av denne lære har vi tilegnet oss tiltro

til fri kommunistiske institusjoner og deies evne til å høine samfundenes moralske nh.t, efterat deter nedverdiget ved utøvelsen av mynditfhet.

Nu levet \ i side om side uten a kjennc hverandre. Vi kommer sam-men til moter pa en valgdag: vi lytter til en kandidats løgne eller fanta-stiske førsikringer, og vi går hjem igjen. Staten har omsorgen for alle spørsmål av offentlig interesse; staten alene har den bestilling å se til at vi ikke skader vår nabos interesse, og hvis det ikke lykkes den, da å straffe oss for a oprette ondet.

Vår nabo kan dø av hunger eller myrde sine barn, — det er ikke vår sak; del er politiets sak. Vi kjenner neppe hverandre, ingenting for-ener oss. allling trekker i retning av å gjøre oss fremmede for hverandre, og da vi ikke finner nogen bedre mate, bor vi den almektigc (før var det gud, mi er det staten) å gjøre alt som står i hans makt for å hindre sam-fundsfientlige lidenskaper fra å nå sitt høieste toppunkt.

I et kommunistisk samfund kunde et slikt fremmod forhold, en slik ti 1 lit til en ydre kraft, ikke bestå. At konstruere en kommunistisk orga-nisasjon kan ikke overbites til lovgivende forsamlinger som storting, by-eller herredsstyre. Den må være alles verk, en naturlig vekst, en frem-bringelse a\ den store masses konstruktive ånd. Kommunismen kan ikke påtvinges ovenfra; den kunde ikke leve endog bare nogen få måneder hvis ikke alles stadige og daglige samarbeidc holdt den oppe. Den må være fri.

Den kan ikke bestå uten å skape en uavbrutt berøring mellem alle av hensyn lil de tiisen og atter tusen felles forretninger; den kan ikke bestå uten a skape lokalt liv, uavhengigt i de mi ns te euheter — kvartalet, gaten, bydelen, kommunen. Den vilde ikke svare til sin hensikt, hvis den ikke dokket samfundet med et netverk av tusener av foreninger for å til-fredsstille dets tusen behov: livsfornodenhetfcr, luksusartikler, studiemid-ler, nydelser, fornøjelser. Og slike .foreninger kan ikke forbli snevre og lokale; de må nodvendigvis (som allerede tilfclle med de lærde selskaper, cyklist-klubber, humanitære selskaper o. lign.) strebe efter å bli interoa-sjonale.

Og de selskabelige vaner som kommunismen — selv om bare delvis i begynnolsen således uundgåelig må avføde i livet, vilde allerede være en uten sammenligning sterkere kraft til å opretholde og utvikle kjernen i sådanne vaner enm noget undertrykkelsesmaskineri.

Dette er da den form, — den selskabelige ordning — hvorav vi venter oss utvikliugen av den harmoniens ånd som kirke og stat har påtatt sig å påtvinge oss mod dot bedrøvelige resultat vi kjenner bare altfor godt. Og disse bemerknmger inneholder tillike vårt svar til dem som påstår at kommunisme og anarki ikke kan forenes. De er, som man vil se, en nød-vendig fullstendiggjørelse av hinannen. Den kraftigste utvikling av indi-vidualiteten, av individuell originalitet — som en av våre kamerater tref-fendc har sagt — kan bare tilvedebringes når de første behov for føde og ly er tilfredsstillet; når kampen for tilværelsen mot naturens krefter er

26

blitt forenklet; når menneskets tid ikke optas lielt av den lavere del av den daglige tilværelse — da først kan dets intelligens, dets kunstne-riske smak, dets opfinnerevne, dets geni utvikle sig fritt og strebe mot alltid liniere mål.

Kommunismen er det beste grunnlag for individuell utvikling og fri-het; ikke den individualisme som driver mennesket til alles krig mot alle — don eneste vi kjenner til nu — men den som betegner den hille utt'ol-delse av menneskets evner, den høieste utvikling av det som er originalt hos ham, den største fruktbarhet i intelligens, følelse og vilje.

Når dette or vårt ideal, hvad betyr det da for oss at det ikke kan virkeliggjøres straks!

Vår første plikt er å finne ut, ved en kritisk umdersokelse av sam-fundet, dots karakteristiske tendenser i et gitt øieblikk av utviklingen og å fremstille dem klart. Derefter, å handle overensstemmende med disse tendenser i vårt forhold til alle dom som tenker som vi. Og, endelig, fra denne dag av og særlig under en revolusjonær periode, å arbeide for å rive ned og utrydde de institusjoner, såvel som do fordommer, som hin-drer utviklingen av disse tendenser.

Dot or alt vi kan gjøre ved fredelige eller revolusjonære metoder, og vi vét at vod å arbeide for disse tendenser bidrar vi til fremskrittet, mens do som gjør motstand mot dem hindrer fromskrittets marsj.

Ikke desto mindre taler folk ofte om stadier som må gjennemgåes, og foreslår å arboide for å nå hvad de anser som den nærmeste stasjon og først da å ta don slagne vei som fører til hvad de erkjenner å være et ennu høiere ideal.

Men ved å resonnere på denne måte synes man mig å misforstå den sanne karakter av det menneskelige fremskritt og bruke en slett valgt militær sammenligning. Monneskoheten er ikke en rullende kule, eller en-gang en vandrende søile. Den er et hele som utfolder sig samtidig i den mangfoldighot av millioner hvorav den or sammensatt, og hvis man øn-sker en sammenligning, må den snarere sokes i lovene for organisk ut-vikling enn i dem som gjelder for et beveget uorganisk legeme.

Saken er at liver fase i et samfunds utvikling or et resultat av alle de intelligensers virksomhet hvorav det samfund er sammensatt; den bærer preget av alle disse millioner av viljer. Følgelig, hvad enn det utviklings-trin måtte være som det 20. århundrede bereder oss, vil denne fremtidige samfundsform vise virkningene av don opvåknen av frihetsideene som nu finner stod. Og hvor dypt denne bovegelse vil bli påtrykt det kom-mende 20. århundredes institusjoner vil bero på antallet av dem som idag har brutt med autoritære fordommer, på den energi de utfolder i angre-pet på gamle institusjoner, på det inntrykk de gjør på massene, på den klarhet hvormed idealet om et fritt samfund er blitt innprentot i masse-ncs sind. Men allerede idag kan vi med full fortrøstning si, at i Fnmkrike har opvekkelsen av frihetsideene allerede siatt sitt preg på samfundet; og at den kommende revolusjon der ikke vil bli den jakobinske revohisjon som den vilde ha vært hadde den brutt ut for 20 år siden.

27

< (la disse ideer ikke er hverken nogen enkelt martns eller gruppes opfiinivlso, men et resultat av retningen i tidens ideer i det hele, kan vi være sikker på, at hvad der også kommer ut av den næste rcvolusjon, vil det i kl'c være den diktatoriske og cemtraliserte kommunisme som var så meget pa moden for firti år siden, og heller ikke den autoritære kol-lektiv ram- sum vi nylig blev inabudt å slutte oss til. og som dens tals-menu nu bare meget svakt vover a forsvare.1)

Del tørste stadium« vil dci, det er sikkert, bli ganske forskjellig fra det som blev Ih skrevet under dette navn for neppe 20 ar siden. Den seneste utviklin.. av irihetsideene har allerede på forhånd modifisert det i anarki-stisk retning.

.leg har allerede nevnt at det store, alt-beherskende spørsmål for det socialistiske parti, som et hele, nu er a bringe sitt samfundsideal i harmoni med den Irihctsbevegelse som spirer i massencs sinn, i litteraturen, i vi-denskapcn, i filosofien Det er også, det er frem for alt, å vekke det folke-lige initiativs and.

Nil, det rr nettop arbeidernes og bøndernes initiativ alle partier — det autoritære socialistiske parti iunbefattet — alltid, bevisst eller ubevisst, har kvalt ved partidisiplin. Komiteer, centrer, som bestemmer alt: lokale organei nu bare har a adlyde. «for at organisasjonens enhet ikke skal bringes i fare . Kort sagt en hel here, en hel falsk historie, skreven med dette formal for øie; en hel uforståelig økonomisk skinvidenskap, utar-beidet i samme hensikt.

Nuv i I, de som arbeider for å bryte med denne foreldede taktikk, de som evner a v ekke initiativets ånd hos individene og hos gruppene, de som er istand til i sitt gjensidige forhold å skape en bevegelse og et liv som er bygget pa prinsippenc om fri forståelse, — de som forstår at iorskjcl-lighet, endog strid, er liv, og at enshet er dod, — de vil arbeide, ikke for fremtidige århundreder, men i f til 11 alvor for den kommende revolusjon, for vår egen lid.

V I .

Frill; ieits farer og «misbrtik» behovet vi ikke frykte. Det er bare de som intet gjør som ikke begår fell. Med hensyn til dem som bare for-står a adlyde, gjør de likeså mange, og flcr, feilgrep enn de som bryter sin egen vei og forsøker å handle i den retning som deres forstand og sociale opdragelse tilsier dem. Idealet om individets frihet kan — hvis det forstues uriktig som følge av omgivelser hvor solidaritetens begrep ikke tilstrekkelig betones ved institusjoneue — ganske vist lede menne-

' ) I Russlaiid synes dog — ialfall ioreløbig — dette å være blitt resultatet, og dermed et eksempel gitt som også har smittet mange av Vest-Europas venstre-socialister. Kravet på okonomisk rettferdighet og Marxismen synes fremdeles a fordunkle arbeidernes bevissthet om frilieteiis og likhetens betydning: for den enkelte ikke mindre enn for kommunismen — som betingelser for å vekke den solidaritetsfølelse og det individuelle initiativ uten hvilke den ikke kan lykkes. k;mskie liar K. heller ikke regnet tilstrekkelig med den menneskelige svakliel for a nttoinme de gale losninger, for man finner eller bestemmer sig for den rette, selv om denne også viser sig å være den enkleste. O. u.

28

sker enkeltvis til handlinger som er støtende for monne sk ehe tens sociale følelser. La os medgi at det hender: er det, allikevel, en grumt til a kaste frihetens prinsipp overbord? Er det en grumt til a anta deres lære som, for a forebygge «utsikeielser», gjenoprefcter censuren av en frigjort presse og halshugger fremskrittsparticne for å opretholde enshet og disiplin — det som, når alt kommer til alt, i 1793 var det heste middel til a sikre reaksjonens triumf?

Det eneste vi har å gjøre når vi ser sairufundsfieiitlige handlinger bli begått i den individuelle fri'hets navn, er a forkaste prinsippet »enhver for sig selv og gud for alle», og ha mot til å si liøit i nærværelse av hvem-somhelst hvad vi mener om slike handlinger. Det kan kanskjc hitføre strid; men strid er livet selv. Og av striden vil fremgå en vurdering av de samme handlinger som er meget riktigere enn alle de vurderinger som kunde være blitt tilveiebragt under innflytelse av fra gammelt fastslåtte ideer.

Når et samfunds moralske nivå synker til det punkt dot har nådd idag, må vi pa forband vente at oprør mot et slikt samfund undertiden vil anta former som bringer oss til å gyse. Høder som vises frem på spyd-spissene vekkor uten tvil vår avsky; men de liøic og lave galger under det gamle regime i Frankrike, og de jernbur som Victor Hugo har fortalt oss om, var do ikke begynnelsen til denne blodige utstilling? La oss håpe at det koldblodige massemord på 35,000 parisere i mai 1871. efter kommu-nens fall, og Paris' bombardemang av Thiers, må ha overgatt don fran-ske nasjon uten a ofterlate ot altfor stort fond av villskap. La oss håpe det. La oss også håpe at den frie pøbels førdervelse. som stadig bringes for dagen i rottssaker fra den siste tid, ennu ikke må ha ødelagt nasjonons hjerte. La oss liåpc det! La oss hjelpe til at det må bli tilfelle! Men hvis våre hap ikke opfylles, — vil I, unge socialister, vil I da vende ryggen til folket i opror, fordi villskapen hos dagens styrere har ofterlatt sin plog-fure i folkets sinn; fordi sølen ovenfra har sprøitet vidt og bredt?

Det er inn lysende at når en så dyp revolusjon foregår i folks sinn, kan den ikke begrenses til tankenes område uten a gå over til handlin-gens. Som det blev uttrykkt så treffende av don sympatisko unge filosof som altfor tidlig blev bortrevet fra oss av døden. M. Guyau,1) i en av do smukkeste bøker som er utgitt i de siste 30 år, or der ingen avgrunn mel-lem tanke og handling, idetminste for dem som ikke er vant til moderne sofisteri. Undfangelse or allorode en begynnelse til handling.

Dc nye tanker har følgelig fremkalt en mongde øprørshandlinger i alle land, under alle mulige forhold: først, individuelt oprør mot kapitalen og staten; dernæst samlet oprør — stroiker og arbeideiopstande som begge forbereder, i menneskenes sinn så vol som i handling, ct oprør av massene, en revolusjon. Heri har socialismen og anarkismen bare fulgt ulviklingons vei, som alltid gar gjennem tvangs-ideer når store folkelige reisninger nærmer sig.

Dot vilde derfor være uriktig å tillcgge anarkismen monopol pa op-

') Jean-Marie Guyau (1854- 1888). Boken cr: «Esquisse d'une morale sans obligation ni sanction» (Utkast til en moral uten forpliktelse eller sanktion).

29

mishandlinger. Og når vi beirakter de oprørshandiinger som har funnct sted I (.li't siste fjerdedels århundrede, ser vi dem i virkeligheten utgå tra alk- partier.

I lu U Europa ser \i en mengde reisninger av de arbeidende masser o« hun i. rne. Streiker. som engang var «en krig med korslagte arme», li ten kl av. lett går over til oprør, og undertiden — i de Forenede Stater. Belgh il. Andalusien — vokser til omfattende opstande. I den nye og den Kami. verden er det i dusinvis vi teller de reisninger av streikende som er nat i m or til oprør.

l'a kn annen side. antar den individuelle øprorshandlhig alle mulige Skikkel r, og alle fremsk ritts-partier bidrar til den. Vi ser passere forbi oss d p oprørske unge kvimie Vera Zassulitch som skjøt en av Alexander II . 11 raper; socialdemokraten Hoedel og republikaneren Nobiling som sk jol den tyske keiser; hodkercn Otero som skjøt på kongen av Spa-nien. (i den religiøse Maz/inianer Passanante, som rettet sin kniv mot kun ru .i\ Italiqn. Vi ser agrarmord i Irland og eksplosioner i London, orain rt av irske nasjonaiistcr som betrakter socialisme og anarkisme med n dsel. Vi ser en hel geuernsjon av unge russere — socialister, kon-sliln Ile og jakobinere erklære krig på kniven mot Alexander II, og i'ettil i dette oprør mot enevel det med .35 henrettelser og sverme av landlh i • 'te. Tallrike personlige hevuhandlinger finner stod blandt belgiske, etigfl- Ive og amerikanske gruhearbeidere; og det er først ved enden av deim lange rekke vi ser ;marki stene vise sig med sine oprørshandiinger i Sp in u ug Frankrike.

II lenncm det samme tidsrum går myrderier, i stort og smatt, or-K.'ii. v regjeringene. sin regelmessige gang. Under bifall fra Europas hm i ip, lar Versailles-foi samlingen 35,000 parisiske aribeidere slaktes

i rstedelen fanger fra den beseirede kommune. «Pinkerton-ban-dei •! l ike amerikanske kapitalisters private armé — myrder for fote sth il : efter kunstens regler. Prester hisser en idiot til a skyte på I 1 'in Hiehel, som — lik en sunn anarkist — river sin niislykte morder fia h i lommere ved a ga i forbøn for ham. Utcnfor Europa blir iodia-i k i i i i Kanada myrdet i massevis og Piel kvalt, matabclerne utryddet, Ah i lxmrbardert, for ikke a tale otn slakteriene på Madagaskar, i Tonkin i Turkomans land o« overalt, som man gir navn av krig. Og en-du li rt ar fordeles hundreder, ja tusen år av fangenskap mellem op-r<n idere i de to verdensdeler, og hustruene og barnene, som såle-di mes til å utsone deres fedres såkalte forbrytelser, overgis til den 11* elendighet — Oprørere føres til Sibirien, til Biribi, til Numéa u r 1 1 '11 -111 a; og på disse forvisningssteder skytes straff angene ned som I I I I I I . i I r den minste opsetsighet. Et regnskap over de lidelser som i det si i. i l lels århundrede er gjennomgått av arbeidere og deres venner, ItviH i li'vktelig anklage vilde det ikke inneholde! Hvilken mengde av fr\ i nkeltheter som er ukjeutc for den store almenihet og soni vilde fui I tri e som et mareridt, luvis jeg turde fortelle Dere om dem iaften! II nibrudd av rasende forbitrelse vilde ikke hver side fremkalle hvis in.HI n I krev historien om martyrene blandt de moderne forløpere for den iale tevoltisjon! — Nuvel, vi har levet igjennem en slik historie «••• i av oss har lost hele sider i denne bok om blod og elendighet.

30

Og likeoverfor disse lidelser, disse henrettelser, disse Guyana'er, Si-birier, Numéa'er og Biribi'er, bar man den irekliet å bebrcide den oprørske arbeider for mangel på respekt for menneskeliv!!!

Men hele vårt nuværende liv utelnkker respekten for menneskeliv! Dommeren som dømmer til døden og hans stedfortrcder, bøddelen, som garotterer') i fullt dagslys i Madrid, eller halshugger med failløksen i i Paris' take under spottegloser fra de utartede medlemmer av det høie og lave selskap; generalen som forøver massemord i Bac-leh, og aviskor-respondenter som søker å dekke morderen med berømmelse; arbejdsgi-vere som forgifter sine arbeidere med blyhvitt, fordi — svarer dc — "det vilde koste så meget mer å anvende zink-øksyd i stedet«; den såkalte engelske geograf som dreper en gammel kone for at hun ikke skal vekke en fientlig landsby ved sin hulken: og den tyske geograf som lar pik en han har tatt til elskerinde hcnge sammen med sin elsker; krigsretten som nøier sig med 15 dages arrest for den Biribi-fangevokter som blev arre-stert for mord alt, alt, alt i det nuværende samfund lærer op til ab-solutt forakt for menneskeliv — for det kjøtt som koster så litet på marke-det! Og dc som garrotercr og suikmyrder, som dreper den verdi-forringede menneskelige vare, dc som har gjort en religion av den gnumsotning at for almonhetens sikkerhets skyld må man garrotere, slakte og drepe, rff beklager sig over at menneskeliv ikke blir tilstrekkelig aktct! ! !

Nei, borgere, så lenge samfundet godkjenner gjcngjeldelsens lov, sa lenge religionen og loven, kasernen og rettene, fengslet og det industrielle straffarbeide, pressen og skolen vcdblir a lære op til den størst mulige forakt for individets liv, — forlang ikke av oprørerne mot dette samfund at de skal respektere det. Det vilde være å kreve av dem en grad av mildhet og høisinnethet, som er uendelig høiere enn samfundets idetheie.

Hvis man, som vi, ønsker at individets fullstendige frihet og. følgelig, hans liv, skal bli respektert, må man med nødvendighet komme til å for-kaste ethvert herredomme av mennesker over mennesker, hvilken skik-kelse det enn antar; man er nødt til å anta anarkiets prinsipper, som man så lenge har avvist. Man må da med oss søke de samfundsformer som best kan virkeliggjort dette ideal og gjøre en ende på alle de voldshandlinger som vekker vår forargelse.

' ) Spansk henrcttelsesmåte, ved kveluing, med en jemklave iestet til en stolpe som strammes med en skrue. O. a.

I

v I W ,, BE i

Anarkismen: Peter Kropotkin: En oprørers ord. Indb Kr. 5.00

— Ojensidig hjælp 4.00 — Haandens og hjernens arbcide - 3.75

Erofringen av brodet " - 2.50 Den modårna staten " 1.25

— Staten och dess historiska gårning - 0.60 Til de unge 0.20

Max Stimer: Den eneste t>g hans eiendom . . - 1.00 J. H. Mackay: Anarkisterna. Indb ". - 6.00

Biografier: A. Souchy: Anarkistmartvrerna i Chicago. . - 1.15 A. Jensen: Max Stimer 0.50

William Qodvin 0.25 /. /. Ipsen: Hans Jæger 0.75

Om kort tid utkommer; Peter Kropotkin: Anarkistisk kommunisme.

Hertil kommer kurstillæg paa de svenske bøker.

Arbejderpartiets Bok- og Papirhandel Folkets Hus - Kristiania

Albeidernn Aktietryklterl