Byen bak murene

Ryan Graudin

Byen bak murene

Oversatt av John Grande

Ryan GraudinOriginalens tittel: The walled city

Oversatt av John Grande

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2016

ISBN 978-82-02-44550-8

1. utgave, 1. opplag 2016

Innkjøpt av Norsk kulturråd

Omslagsdesign: Elisabeth Vold BjoneSats: Type-it AS, Trondheim 2016

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux cream 1,8

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Byen forstummer når mørket faller,men havet, havet i mørket kaller

– henry wadsworth longfellow

18 døgn

Jin Ling

Det er tre regler man må følge for å overleve i Byen bakmurene: Løp fort. Ikke stol på noen. Ha alltid med deg kniven.

Akkurat nå avhenger livet mitt helt og fullt av den førsteregelen.

Løp, løp, løp.Lungene brenner, glefser etter luft. Tårene svir i øynene.

Sammenkrøllet papir, halvrøykte sigaretter. Et dødt dyr, såråttent at jeg ikke ser hva det har vært for noe. Et teppeav glasskår fra flasker knust av fulle menn. Alt farer forbi ibruddstykker.

Gatene er en labyrint. De snor seg rundt seg selv, smale,med lysende skilt og vegger fulle av graffiti. I døråpningenestår mennene og skuler. Sigarettene gløder som monsterøyne imørket.

Kuen og gjengen hans er etter meg som en hundeflokk:rabiate, raske, samlet. Hadde de brutt opp og prøvd å omringemeg, ville de kanskje hatt en sjanse. Men jeg er raskere enndem alle, for jeg er mindre enn dem. Jeg kan smette inn i gli-per de fleste av dem ikke engang får øye på. Det er fordi jeger jente. Men det vet de ikke. Det er ingen her som vet det. Åvære jente i denne byen – uten tak eller familie – er en dom.En uunngåelig billett til et av de mange bordellene som liggerlangs gatene.

Guttene bak meg roper ikke. Vi vet alle bedre enn å gjøre

7

det. Den som roper, tiltrekker seg oppmerksomhet. Oppmerk-somhet betyr Brorskapet. Lyden av jakten er bare lyden avskrapende skritt og tung pust.

Jeg kjenner hvert hjørne jeg piler forbi. Dette er mittområde, den vestlige delen av Byen bak murene. Jeg vet nøy-aktig hvilket smug jeg må forsvinne inn i. Jeg er der snart, barenoen få skritt unna. Jeg suser forbi restauranten til fru Pak ogden varme, hjemmekoselige duften av kylling, hvitløk og nud-ler. Så er det stolen til Wong, dit folk går for å få trukket tenner.Det neste er brukthandelen til Lam, med et solid metallgitterforan inngangsdøren. Lam selv sitter på huk på trappen medføttene flatt i bakken. Han murrer dypt nede i strupen idet jegspringer forbi. Føyer en ny spyttklyse til samlingen i blikkbok-sen.

På trammen på motsatt side av gaten sitter en gutt medskarpe øyne og pirker i et isoporbeger med sjømatnudler. Detrumler i magen, og jeg tenker på hvor lett det hadde vært åsnappe det med seg og løpe videre.

Men jeg kan ikke stanse. Ikke engang for å få mat.Jeg blir distrahert av nudlene og holder på å løpe rett forbi

smuget. Plutselig er det der, og jeg må svinge så brått at det erlike før anklene går av ledd. Men jeg løper fortsatt, sidelengsgjennom den smale glipen mellom to kolossale bygninger.Betongblokkene presser mot brystet og skraper mot ryggen.Hvis jeg puster for fort, klarer jeg ikke å lirke meg gjennom.

Jeg skyver meg lenger inn og prøver å late som om jeg ikkekjenner at jeg skrubber av huden på albuene mot de grove, råveggene. Rotter og kakerlakker piler hit og dit i mellomrom-mene rundt meg, de er for lengst kommet over frykten for å blimost under føttene mine. Tunge, dumpe skritt gir gjenlyd mel-lom veggene og banker i ørene. Kuen og gateguttflokken hanshar løpt forbi. Inntil videre.

8

Jeg kikker ned på støvlene jeg holder i hånden. Solid lær,tykke såler. De var et godt funn. Vel verd de hektiske minut-tene jeg måtte løpe for å få dem. Ikke engang Chow – skoma-keren ved vestgrensen av byen, han som alltid sitter bøyd overen benk som er full av stifter og lær – lager så solid skotøy. Jeglurer på hvor Kuen fikk dem fra. Disse støvlene må være fraUtenforbyen. De fleste fine ting er det.

Noen sinte rop trenger inn til skjulestedet mitt og hoper segsammen til en floke av forbannelser. Jeg rykker til, og det ris-ter i søppelet jeg har under føttene. Har guttene til Kuen fun-net meg allikevel?

En jente snubler og faller, ramler inn i enden av smuget mitt.Hun puster tungt. Glasskårene og grusen hun har skrubbet inni huden, har fått blodet til å renne i strimer nedover armeneog bena hennes. Ribbena synes gjennom den glatte silkekjolen.Den er blå og blank og tynn. Ikke noe folk har på seg i dennebyen.

Pusten går ut av meg.Er det henne?Hun løfter hodet, og jeg ser at ansiktet er dekket av sminke.

Det eneste som er ekte der, er øynene; øynene flammer, somom hun er klar til kamp.

Jeg vet ikke hvem jenta er, men Mei Yee er hun ikke. Hun erikke den søsteren jeg har lett etter så lenge.

Jeg kryper lenger inn i skyggene. Men det er for sent. Duk-kejenta får øye på meg. Hun åpner munnen, som om hun vilsi noe. Eller bite meg. Jeg vet ikke hva hun vil.

Og jeg får aldri vite det.Mennene har henne. De kaster seg over henne som gribber,

river i kjolen og forsøker å løfte henne. Flammene i blikkethennes blusser voldsomt opp. Hun vrir seg rundt og klorer dennærmeste av angriperne i ansiktet med krumme fingre.

9

Mannen rykker tilbake. Han har fire røde risp over kinnet.Han vræler unevnelige ord. Griper henne i floken av lange flet-ter.

Hun skriker ikke da de løfter henne. Hun fortsetter å vri seg,kaste på seg, slå – fortvilte bevegelser. Det er fire menn somholder henne, men noen enkel kamp er det ikke. De er så opp-tatt med å forsøke å holde henne nede at ingen av dem leggermerke til meg der jeg sitter dypt inne i sprekken. Der jeg sitterog iakttar dem.

De tar tak i hver sin arm eller fot og holder henne fast. Hunbukter seg, spenner ryggen i en bue og spytter dem i ansiktet.En av dem gir henne et slag i hodet, og hun blir stille på envemmelig måte som bare er feil.

Nå som hun ikke rører på seg lenger, får jeg sett bedre påmennene. De bærer Brorskapets tegn, alle fire. Svarte skjorter.Våpen. Dragesmykker og dragetatoveringer. En av dem har tilog med det røde uhyret festet til blekk i ansiktet. Det kryperoppetter kjeven på ham, opp i håret.

«Dumme hore!» Mannen med kloremerkene knurrer til denbevisstløse, mørbankede kroppen.

«Vi får se å få henne tilbake igjen,» sier han med tatoverin-gen i ansiktet. «Longwai venter.»

Først etter at de har båret henne vekk, med det svarte håretsopende i bakken under den livløse kroppen, går det opp formeg at jeg har holdt pusten. Jeg skjelver på hendene, som jegfortsatt tviholder rundt støvlene med.

Den jenta. Med flammene i blikket. Det kunne ha vært meg.Søsteren min. Hvem som helst.

10

Dai

Jeg er ikke noe godt menneske.Hvis noen tviler, kan jeg vise dem arret mitt, fortelle hvor

mange liv jeg har på samvittigheten.Allerede som liten gutt tiltrakk jeg meg problemer som en

magnet. Jeg banet meg vei gjennom livet med volumet skruddopp til elleve og la igjen et spor av ødeleggelse: vaser, neser,biler, hjerter, hjerneceller. Bivirkningene av et tøylesløst liv.

Moren min prøvde alltid å snakke meg til godhet. Frasenehun likte best, var: «Men Dai Shing, kan du ikke være litt mersom broren din?» og: «Du kommer aldri til å finne deg noengod kone hvis du fortsetter slik!» Hun snakket med hakk iplata, prøvde å holde rødfargen tilbake fra kinnene mens bro-ren min sto bak henne med et kroppsspråk som skrek Det vardet jeg sa: korslagte armer, rynket nese og brynene kroet sam-men som valper. Jeg sa alltid at han kom til å bli sånn og villemåtte gå gjennom voksenlivet med ett øyenbryn. En forban-nelse for å sladre. Det hjalp visst ikke.

Faren min brukte frykt som taktikk. Han satte fra seg stress-kofferten, løsnet på slipset og fortalte meg om stedet hvor jeger nå. Om Hak Nam, Byen bak murene. En oppskrift hvormenneskehetens mørkeste ingredienser – tyver, horer, mor-dere, morfinister – var knadd sammen på femogtjue mål. Hel-vete på jord, kalte han det. Et sted selv sollyset holdt seg unnafor ikke å bli tilgriset.

Faren min gjorde det han kunne for å skremme meg, menhistoriene hans var heller ikke nok til å banke godhet inn imeg. De var like nytteløse som advarslene jeg ga broren minom øyenbrynene hans. Det er så ironisk at jeg kunne ha ledd.Men latter er noe som hører hjemme i livet før dette, blant sky-skraperne og handlesentrene og drosjekaoset i Seng Ngoi.

11

730: Så mange dager har jeg vært fanget i denne menneske-hetens kloakk.

18: Så mange dager har jeg på meg til å finne en utvei.Jeg har en plan. En innfløkt og faen så risikabel plan. Men

for at planen skal fungere, trenger jeg en løpegutt. En rasken.

Jeg er under halvveis i begeret med wonton mein da ungenfyker forbi trappen jeg sitter på. Han er borte på et blunk,raskere enn mange av løpestjernene på den gamle skolenmin.

«Der er’n i gang igjen.» Lam harker opp den siste res-ten av slim fra halsen. Han lar skilpaddeblikket vandre ned-over gaten. «Lurer på hvem han rappa fra denne gangen. Hanhar tatt ting fra halvparten av butikkene her. Men dette git-teret her har han aldri prøvd seg på. Bare kjøper ting hosmeg.»

Jeg holder akkurat på å legge fra meg spisepinnene da deandre tumler forbi. Kuen fører an i flokken, med vrede og mål-bevissthet i blikket. Jeg strøk ham fra listen over mulige løpe-gutter for en stund siden. Han er ondskapsfull, hensynsløs oglitt dum. Sånne folk vil jeg ikke ha.

Men denne andre fyren kan kanskje være akkurat det jeg seretter. Hvis jeg bare klarer å huke tak i ham.

Jeg setter fra meg resten av nudlene på trappen, drar opphetten på genseren og kaster meg etter dem.

Etter et par minutter stopper gjengen til Kuen opp. De serseg storøyd omkring mens de puster og peser. Hvem det ennvar de var ute etter, har de opplagt mistet ham.

Jeg setter ned farten og huker meg ned i veikanten. Ingenav de stakkåndede guttene legger merke til meg. De er alt-for opptatt med å krympe seg foran en mektig forbannetKuen.

12

«Hvor ble det av ham? Hvor faen ble det av ham?» hylerhan og sparker til en tom ølboks. Den farer inn i en vegg medet metallisk brak, og en hel kakerlakkfamilie myldrer som eneksplosjon oppetter betongblokkene. Jeg får gåsehud av å sepå. Pussig: Etter alt jeg har vært igjennom, alt jeg har sett her,synes jeg fortsatt det er ekkelt med insekter.

Kuen legger ikke merke til kakerlakkene. Han er rasende,han slår ut mot søppel og vegger og gutter. Gjengen hans trek-ker seg unna, hver og én av dem gjør sitt ytterste for ikke å bliden syndebukken som uvegerlig må bli utpekt.

Han snur seg mot en av dem. «Hvem var det som haddevakt?»

Ingen sier noe. Jeg skjønner dem godt. Kuen knytter neveneså det dirrer i armene hans. «Hvem faen var det som haddevakt?»

«Lee.» Gutten som står nærmest knyttnevene til Kuen, giretter. «Det var Lee.»

Gutten det er snakk om, løfter straks hendene for å gi seg.«Unnskyld, sjef! Det skal ikke skje igjen. Jeg lover.»

Lederen deres skritter frem mot Lee, som står der og skjel-ver. Han holder nevene knyttet, lystne på kamp.

Jeg stikker hendene dypere ned i lommene på hettegense-ren. Jeg synes litt synd på Lee, men ikke nok til å gjøre noemed det. Jeg kan ikke legge meg opp i andre folks problemer.Ikke når jeg holder på å slippe opp for tid til å løse mineegne.

Det ser ut som om Kuen skal til å mose ansiktet på den stak-kars gutten. Ingen av de andre prøver å stanse ham. De krym-per seg, stirrer og venter mens Kuen løfter knyttneven til dener på høyde med nesen til Lee. Holder den der.

«Hvem var det? Hm?» spør han. «Regner med at du fikksett ham.»

13

«Ja, ja, ja.» Lee nikker voldsomt, så ivrig at det er ynkelig.Sånn som Kuen har kuet disse guttene. Hadde de bodd i densiviliserte verden – spilt fotball, sunget karaoke med vennene– ville de nok ha valgt en annen leder. En med mer hjerne ogmindre muskler.

Men dette er Hak Nam, Byen bak murene. Her er det råstyrke og frykt som gjelder. Prinsippet om den sterkestes rettpå sitt beste.

«Det var Jin. Han har stjålet masse greier fra oss før. En pre-senning. En trøye,» fortsetter Lee. «Det var han som dukketopp for et par år siden, ikke sant? Han med katten …»

Kuen knurrer. «Jeg driter vel i katta hans. Jeg vil bare ha til-bake støvlene mine!»

Støvlene hans? Jeg kikker ned og ser at den røslige guttengår barbent. Han har blod på føttene etter å ha løpt gjen-nom de møkkete gatene. Småsår fra glasskår og grus. Kanskjebrukte sprøytespisser også.

Ikke rart han er så forbannet.Lee står med ryggen opp mot en vegg nå. Stiv som en pinne.

Med en grimase i ansiktet som om han skal til å gråte. «Jegskal få tilbake støvlene dine. Jeg lover!»

«Det klarer jeg selv.»Kuen lar neven ramme. Det kommer en høy og fæl lyd idet

knokene treffer kjeven. Kuen fortsetter å slå. Igjen og igjen.Helt til ansiktet til Lee blir nesten like mørkt som det fettetehåret hans. Det er vanskelig å se på. Mye mer forstyrrende ennnoen skarve insekter.

Jeg kunne ha hindret det: trukket våpenet mitt og sett gjen-gen til Kuen pile av sted som kakerlakker. For hvert slag kjen-ner jeg at det rykker og svir i fingrene, men jeg holder demdypt nede i lommene.

Hver dag dør barn i disse gatene; sult, sykdom og kniver

14

gjør det av med dem altfor tidlig. Og hvis jeg ikke ligger lavtog gjør det som må gjøres, før det er gått 18 døgn, kommerjeg ikke til å klare å redde meg selv engang.

Det er det jeg sier til meg selv, igjen og igjen, der jeg sitterog ser på mens gutten får ansiktet most til det bare er blod ogblåmerker igjen.

Jeg er ikke noe godt menneske.«Ta av deg støvlene,» snerrer Kuen da han omsider slutter

å slå.Lee ligger på bakken og klynker. «Vær så snill …»«Ta dem av deg før jeg grisebanker deg igjen!»Lee skjelver på hendene mens han knytter opp skolissene,

men han klarer å få av seg støvlene. Kuen napper dem til segog stikker de blodige føttene i dem. Den kraftige gateguttenbegynner å snakke til de andre guttene mens han tar på seg denye støvlene.

«Noen av dere som vet hvor denne Jin-fyren holder til?»Alt han får til svar, er hoderisting og tomme blikk.«Ka Ming og Ho Wai, dere finner ut hvor han sover. Jeg skal

ha tilbake støvlene mine.» Den siste setningen til Kuen lydermest som et knurr.

Brått runger det av skrik i gaten. Jeg tror først det er Lee,men den barføtte, mørbankede gutten er like overrasket somde andre. Som én bråsnur de på hodet, strekker hals og stir-rer bortover gaten, som surikatene i naturprogrammene bro-ren min alltid så på.

Ropingen kommer annetsteds fra, borte ved trammen dernudlene mine står og blir kalde. Når så mange voksne mennroper i munnen på hverandre, kan det bare bety én ting: Bror-skapet.

På tide å komme seg av gårde.Kuen og gjengen hans tenker visst det samme, for de styrter

15

av sted med det samme. Vekk fra skrikene. Vekk fra Lee. Vekkfra meg.

«Vær så snill! Ikke gå fra meg!» klynker Lee ynkeligere ennnoen gang og strekker ut hånden.

«Ikke vis deg i leiren mer.» Kuen spytter på gutten som nåer utstøtt, før han forsvinner for godt. Jeg kan ikke unngå åspørre meg hvordan det kommer til å gå med den rundjultegutten. Hvis han ikke er helt ulik de andre guttene til Kuen, ernok sivilstanden foreldreløs eller foreldrene for fattige til å giham ris å spise. De som har tak og varm mat, har bedre tingå finne på enn å leke den råestes rett. Uten foreldre, uten sko,mørbanket i ansiktet, midt på vinteren. Riktignok er det enmild vinter (det er det alltid), men selv småkjølig luft biter nårman ikke har sokker.

Det ser ikke så bra ut for Lee.Jeg begynner å gå. Med hetten over hodet og hendene i lom-

mene prøver jeg å gjøre meg så lite iøynefallende som overho-det mulig. Jeg forsvinner inn i et mørkt sidesmug akkurat idetmennene fra Brorskapet kommer forbi. Man ser mer blod ennhud på jenta de drar på. Håret er løst og sleper i bakken. Kjo-len er av skinnende blank silke; hun er en av bordelljentene.Hun må ha prøvd å flykte. En mislykket flukt.

Det vrenger seg i magen på meg. Jeg kommer meg vekk, len-ger inn i dypet i byen. Lar jenta møte skjebnen på egen hånd.

Jeg kan ikke redde alle.Jin. Han med katten. Det er ikke mye å gå etter i en bikube

hvor 33 000 mennesker er presset sammen, men det virket somom Lam kjente ham igjen. Det er den første ledetråden min.Jeg blir nødt til å handle fort, finne ham før Kuen snuser segfrem til presenningen hans. Han må være en ensom ulv. Ogmed tanke på hva som skjedde med Lee nå nettopp, betyr detat han må være intelligent. Intelligent og rask. Og dessuten har

16

han overlevd et par år på gaten – noe som er tøft nok i SengNgoi, for ikke å snakke om inne i dette helvetet.

Han er akkurat en sånn som jeg ser etter. Nok et skritt påveien mot billetten vekk herfra.

Jeg krysser fingrene for at han vil påta seg rollen.

Mei Yee

Du kan ikke flykte.Det var de første ordene bordellmesteren sa til meg den nat-

ten sankerne dro meg ut av varebilen – etter mange timer ivindusløst mørke på humpete veier. Jeg hadde fortsatt på megnattkjolen jeg hadde dratt over hodet kvelden før og så mangeandre kvelder, et tynt bomullsplagg med mer enn en håndfullhull. Noen av de andre jentene gråt. Jeg – jeg følte ingenting.Jeg var en annen. Jeg var ikke jenta de nettopp hadde dratt utav sengen. Det var ikke jeg som sto oppstilt på rekke og ventetmens mannen med det lange, røde arret på kjeven undersøkteoss. Jeg var ikke Mei Yee.

Da mesteren kom til meg den natten, stirret han og under-søkte meg fra alle kanter. Jeg kjente hvordan blikket krøp overhuden på meg, som insekter som kravler inn hemmelige steder.Steder hvor de ikke har noe å gjøre.

«Hun her,» sa han til lederen for sankerne.Vi så på mens pengene skiftet eier, mer penger enn jeg noen

gang hadde sett i løpet av mitt korte liv som datter av en ris-bonde. Over ti ganger så mye som faren min hadde fått formeg av lederen for sankerne.

«Du kan ikke flykte. Glem hjemstedet ditt. Glem familien.»Mesteren snakket med uttrykksløs, likegyldig stemme. Likedød som de tunge opiumsøynene hans. «Du er min nå.»

17

Det er disse ordene jeg anstrenger meg for ikke å huske idetMamma-san roper: «Jenter?»

Jeg sitter på sengen. Redselen sprer seg gjennom hver åre ikroppen, og jeg ser på de andre. Nuo sitter i fotenden av sen-gen med et broderi mellom fingrene. Wen Kei sitter på tep-pet, og bak henne sitter Yin Yu på kne og fletter det mørke,silkebløte håret hennes. Yin Yu er den eneste som ikke stiv-ner til da hun hører stemmen til Mamma-san. Hun fortsetter åbevege fingrene og smette hårlokkene inn og ut og rundt hver-andre.

Wen Kei sitter med åpen munn etter å ha blitt avbrutt midt ien av de uendelige, fantastiske skildringene av havet. Jeg prø-ver å se for meg hvordan bølger ser ut, da Mamma-san stillerseg i døren.

Mamma-san – vokteren vår. Hun som gir oss mat og klær.Hun som ringer legen når vi er syke. Hun som tar seg av drif-ten av bordellet og sender kunder til sengene våre. Noen avjentene tror hun havnet her på samme måte som vi: i lasterom-met på en av sankernes varebiler. Det må i så fall ha vært engang for veldig lenge siden, da hun var glatt i huden og rett iryggen.

Hun ser i hvert fall ikke ung ut nå lenger. Ansiktet er snur-pet sammen på merkelige steder, og hun er fjern i blikket.

«Mesteren vil at dere skal komme til ham, jenter. Nå medén gang. Han har stengt salongen.» Mamma-san piler vekkfra døren like brått som hun kom, for å hente jentene i de treandre gangene.

«De har tatt henne,» sier Wen Kei, den yngste og minsteblant oss, med spinkel, bevrende stemme. Hun høres ut somen fugleunge.

Yin Yu strammer håret hennes så hardt at hun klynker.«Ingen sier noe. Hvis mesteren og Mamma-san finner ut at vi

18

visste hva Sing planla … kommer det til å bli stygt.» Hun serpå meg idet hun sier dette, i håp om noen støttende ord.

«Vi sier ingenting.» Jeg prøver å høres like gammel ut somjeg burde være med mine sytten år, men jeg føler meg sant åsi akkurat som de andre; jeg skjelver og er blekere enn risnud-ler.

Jeg vet ikke hvorfor jeg blir så opprørt. Jeg skjønte at dettekom til å skje. Det gjorde vi alle sammen. Det var derfor viprøvde å få Sing til å bli.

Du kan ikke flykte. Du kan ikke flykte. Vi hvisket mesterensord til henne i kor. Sammen med et titall grunner. Her haddehun klær, mat, vann, venner. Og der ute? Hva ventet henneder? Sult. Sykdom. Nådeløse gater som glefser med ulveten-ner.

Men hun var ikke til å stanse. Jeg hadde sett det flere måne-der i forveien, raseriet som først kom til syne i øynene når hunsnakket om livet før dette. Det spredde seg til hele kroppen,satte henne i brann. Når hun gikk forbi rommet mitt, stirret ogstirret og stirret hun alltid ut av vinduet mitt – det eneste i helebordellet. Hun var aldri noe god til å stenge alle følelsene inneslik vi andre gjør. Yin Yu tror det er fordi familien til Sing ikkesolgte henne. De var glad i henne, ga henne mat, lærte henneå lese. Og så døde de. Sankerne kom og tok henne fra barne-hjemmet.

Da vi kommer ned i røykesalongen, ligger Sing på gulvetmed håret i en vill, opprevet floke og armene bøyd tilbake ien forferdelig vinkel. Det glinser i ildrødt blod på armene ogbena. Hun har blod i ansiktet også, smurt varmt utover kin-nene og innover på leppene. Kjolen hennes – en nydelig him-melblå silkekjole med broderte kirsebærblomster – henger ilaser.

Vi andre stiller oss opp på rekke mens mesteren uende-

19

lig langsomt kretser om fosterskikkelsen på gulvet. Da hanomsider stanser, peker tuppene på salongtøflene hans rett motoss.

Han skriker ikke, men det gjør bare ordene desto mer for-ferdelige. «Er det noen av dere som vet hvordan det er å bo pågaten der ute? Å være gatepike?»

Ingen sier noe, selv om vi alle kan svaret på rams – det sva-ret Mamma-san innprenter oss hver eneste gang hun ser at viblir tomme i blikket. Det vi anstrengte oss sånn for å få Singtil å huske.

«Smerte. Sykdom. Død.» Han slynger ordene ut som knytt-never. Da han er ferdig, stikker han pipen i munnen. Røykenstrømmer ut av neseborene og minner meg om den røde dra-gen han har på armen, under huden. «Hvordan tror dere derehadde klart dere der ute på egen hånd? Uten min beskyttelse?»

Han vil ikke egentlig ha noe svar. Spørsmålet er mer som etstille rop, samme slags spørsmål som faren min pleide å stillefør det første begeret med risvin. Før han fløy i flint.

«Jeg gir hver og én av dere alt dere trenger. Det beste somer å få. Det eneste jeg ber om til gjengjeld, er at dere får gjes-tene våre til å føle seg velkomne. Det er så lite. Så lite å beom.»

Det at mesteren snakker til oss, burde alene være nok til å fåblodet til å fryse i årene. Det er alltid Mamma-san som straf-fer oss med den skarpe tungen og den hardbarkede håndba-ken. Når mesteren en sjelden gang sier noe til oss, passer hanalltid på å minne oss på hvor mye bedre vi har det enn andregledespiker. Vi har våre egne rom, silkekjoler, brett med te ogrøkelse. Vi får spise hva vi vil. Vi får maling til å pynte ansik-tet med. Vi har alt, for vi er utvalgt. De beste av de beste.

«Men Sing» – han sier navnet hennes på en måte som kry-per innunder huden på meg – «har nettopp spyttet gavmild-

20

heten jeg har vist henne, i ansiktet. Jeg ga henne trygghet ogoverflod, og hun kastet det fra seg som om det var ingenting.Hun har ærekrenket meg. Krenket navnet mitt.»

Sing sitter bak ham. Hun blør fremdeles, skjelver fremdeles.De svartkledde mennene puster tungt. Jeg lurer på hvor langthun kom før de knep henne.

Mesteren knipser. Alle de fire håndlangerne tar Sing mellomseg og drar henne opp på bena. Hun henger og slenger somen dukke i armene deres. «Hvis dere gjør skam på gjestfrihe-ten min, hvis dere bryter reglene, kommer dere til å bli straf-fet. Hvis dere er så oppsatt på å bli behandlet som alminneligehorer, er det nettopp sånn jeg kommer til å behandle dere.»

Han bretter opp ermene på slåbroken. Fung, han med denrøde dragetatoveringen i ansiktet, gir mesteren noe jeg ikkekan se ordentlig.

Men Sing ser det, og det får henne til å sette i et skrik somkunne ha vekket gudene. Hun livner til igjen, og hun sparkerog kaster på seg så voldsomt at mennene som holder henne,ikke kan stå stille.

Hun klarer å forme skrikene til ord. «Nei! Vær så snill!Unnskyld! Jeg skal ikke rømme!»

Så hever mesteren hånden, og jeg ser hvorfor Sing er såredd. Der, i et fast grep under de lubne fingrene, holder han ensprøyte fylt med en skittenbrun væske.

De andre jentene ser den også. Selv Mamma-san blir stiv derhun står ved siden av meg. Det er ikke godt å si hva som lureri dette plastrøret. Smerte. Sykdom. Død.

Sing kjemper imot og fekter med armene, og skriket stigerhøyt så ordene forsvinner. Men til slutt blir mennene for sterkefor henne.

Jeg orker ikke å se på at den spisse nålen forsvinner ned iarmen hennes. Da hun slutter å skrike – da jeg omsider ser opp

21

igjen – er sprøyten borte, og Sing har gått i gulvet og ligger ogskjelver. Skyggene i salongen flokker seg rundt den sammen-krøkede skikkelsen, og hun ser knust ut.

Mesteren gnir seg lett i hendene. Han snur seg mot oss.«Den første heroindosen er alltid den beste. Den andre gangener ikke rusen like sterk. Men man må like fullt ha den. Manmå ha mer og mer og mer, helt til man ikke bryr seg om noeannet. Helt til man ikke er noe annet.»

Heroin. Han skal gjøre narkoman av vakre, intelligenteSing. Jeg kjenner at det velter seg i magen.

«Dere er mine.» Mesteren ser bortover rekken av silkekjoleri alle regnbuens farger. Han smiler. «Alle sammen. Hvis dereprøver å flykte, er dette skjebnen som venter dere.»

Jeg lukker øynene, prøver å ikke se på jenta som ligger pågulvet som en ødelagt dukke. Prøver å ikke tenke på ordenemesteren sa den natten for så lenge siden. De strekker seg gjen-nom tiden, binder meg som rep: Du kan ikke flykte.

Jin Ling

To år har det gått. To år siden sankerne tok fra meg søsterenmin. To år siden jeg dro etter dem til Byen bak murene for åfinne henne. I løpet av de to årene har jeg lært å bevege megsom en skygge, bruke sansene til det ytterste. Det er bare slikman kan overleve her: ved å bli noe annet enn det man er. Ellerbare bli usynlig.

Jeg var ofte usynlig da jeg var liten. Det er bare tre år somskiller meg og storesøsteren min, men det var alltid Mei Yeefolk la merke til. Hun hadde et rundt og mykt ansikt. Som enmåne. Håret var slett, blankt som natten.

Men det hjelper ikke å være pen på en risgård. Det gjør det

22

ikke lettere å vasse i gjørmevann i timevis mens man skjærerradene med buktende korn, å bøye ryggen under solsteken.Jeg har alltid vært sterkere enn Mei Yee. Jeg visste godt at jegikke var pen: Jeg hadde træler på føttene. Huden var for mørk,nesen for stor. Når moren min samlet håret mitt i en knute inakken og sendte meg ned til tjernet etter vaskevann, var detalltid en gutt jeg så i speilbildet.

Noen ganger skulle jeg ønske det var sant. Det ville ha værtenklere hvis jeg var gutt. Jeg ville ha vært sterkere og kunnetovermanne faren min når alkoholen gjorde ham gal. Men fordet meste skulle jeg bare ønske jeg hadde hatt en bror. En brorsom kunne stå bøyd over de endeløse radene av risplanter. Enbror som kunne sette seg opp mot faren min når han drakk segrasende.

Og dypt inne i hjertet ønsket jeg å være pen. Sånn som MeiYee. Så jeg løsnet alltid håret fra den knuten. Lot det falle fritt.

Håret var det andre jeg mistet da faren min solgte Mei Yeetil sankerne. Fra historiene jeg hadde hørt, visste jeg at jeg ikkekunne overleve i denne byen som jente. Kniven jeg brukte, varsløv. Det ble en forferdelig frisyre, full av merkelige snitt, oghåret var lengre på den ene siden enn på den andre. Jeg så utakkurat som jeg ville: som en halvt ihjelsultet, skitten gate-gutt.

Og siden den gang er det det jeg har vært.Det svir i de oppskrapte albuene mine da jeg kommer til-

bake til leiren. Jeg tok en omvei på tilbakeveien og gikk i sirk-ler gjennom smugene som er fulle av vannrør og mugg, for åvære sikker på at ingen fulgte etter meg. Lenge nok til at detkom skorpe på sårene, som så ble revet opp igjen. Hvis jeg ikkefår lagt på bandasje snart, kommer de til å hovne opp og blirøde og ikke gro på mange uker.

Jeg smetter inn gjennom åpningen i presenningen jeg har

23

krypinnet mitt under, og ser gjennom eiendelene mine. Det erikke rare greiene. Et fyrstikkhefte med én fyrstikk igjen. Etvannskadet, halvbrukt arbeidshefte med skrifttegn jeg rappetfra ranselen til en uoppmerksom skoleelev. To appelsiner og enmangostan stjålet fra et forfedrealter. Et pledd som stinker avmugg og kattetiss. En lurvete, grå katt som maler og mjauerog gjør sitt beste for at jeg ikke skal føle meg så ensom.

«Jeg var heldig i dag, Tsjma.» Jeg setter fra meg støvlene.Katten kommer luskende gjennom teltet. Gnir værhårene motdet slitte læret. Legger den lodne kroppen ned på lissene medet mjau som sier mine.

Jeg strekker meg etter pleddet. Det får bare duge. Jeg drarkniven frem fra tunikaen og begynner å skjære stoffet i strim-ler. Prøver å ikke legge merke til hvordan det stinker, og hvorfuktig det er.

Det var alltid Mei Yee som la bandasjer for meg. Før. Hunundersøkte sårene faren min hadde gitt meg, med snille øyne.Triste. Med fjærlette fingre surret hun på bandasjene. Hunmåtte bruke stoffremsene om igjen så mange ganger at de blerustrøde i fargen. Men hun passet alltid på at de var rene. Fes-tet dem alltid godt. Tok alltid godt vare på meg.

Men nå er jeg alene. Og det er mye vanskeligere å legge ban-dasje på seg selv. Til slutt må jeg bruke tennene, og jeg brek-ker meg av den ramme, stramme smaken. Mei Yee ville ha blittforferdet hvis hun så at jeg brukte dette råtne, gamle pleddettil å forbinde sårene med. Forferdet over at jeg i det hele tatter her.

Da jeg dro etter Mei Yee, var det egentlig ikke et valg jegtok. Hun var alt jeg hadde. Uten henne hadde jeg ingen grunntil å bli på gården og la faren min banke meg. Se på at morenmin visnet i takt med risavlingene våre.

Jeg vet ikke hvorfor jeg trodde det kom til å bli lett å finne

24

søsteren min. Jeg tenkte egentlig ikke i det hele tatt da jeg kas-tet meg på den rustne sykkelen og tråkket etter den store, hvitevarebilen. Jeg tenkte ikke da jeg skar av meg håret. Eller da jegførst kom til Utenforbyen og begynte å stille spørsmål på detlangsomme bondemålet mitt.

Nå skjønner jeg hvor ung og dum jeg var da jeg trodde jegbare kunne spankulere rett inn hit og finne henne.

Byen bak murene dekker ikke noe stort landområde – den erikke større enn tre–fire rismarker. Men den tar det igjen i høy-den. Skurene står stablet oppå hverandre som skjødesløst plas-serte byggeklosser, så høyt at de stenger sollyset ute. Gatenesom en gang var fulle av dagslys og frisk luft, er nå bare trangekanaler overhengt med ledninger. Iblant føler jeg meg som enarbeidsmaur der jeg løper rundt og rundt i disse mørke, buk-tende smugene uten ende. Har alltid øynene åpne. Får aldriøye på noe.

Men jeg gir ikke opp før jeg finner henne. Og jeg skal finnehenne.

Tsjma avbryter kosingen med den nye støvelsengen. Hanfester de gule øynene på inngangen til krypinnet – og sper-rer dem opp. Spisser ørene. Reiser bust. Jeg holder pusten ogforsøker å høre gjennom byens evige sang. Motorduren i detfjerne. En mor som roper til barna sine gjennom tynne vegger.Hunder som uler i en bakgate langt borte. Hvert femte minuttlyder brølet av et fly over byen.

Det er en annen lyd der. Lavere, men nærmere. Skritt.Noen har fulgt etter meg.Jeg strammer grepet rundt kniven. Lister meg bort til teltfli-

ken med hjertet i halsen. Spenner lårmusklene mens jeg venter.Lytter. Jeg skjelver på knivhånden, og den er blek som ris.

Det kommer et opphold i skrittene. En hes og tvilendestemme roper: «Hallo?»

25