På oppdagelsesferd i det indre romav ph.d. Jørgen Valeur

Boken du nå holder i hånden, har blitt en bestselger i Tysk-land. Dels er nok dette et tegn i tiden, for interessen forsammenhengen mellom mat og helse er nå nærmest altopp-slukende. Vi fortærer kokebøker, matlagingsprogrammer,restaurantanmeldelser, kostholdsdebatter og spesialdiettersom aldri før – tilsynelatende uten å mettes. Prosjektet tilGiulia Enders er likevel ganske annerledes: Hun vil rett ogslett forklare oss hvordan fordøyelseskanalen er bygget oppog fungerer, det vi på fagspråket ville kalle gastrointestinalanatomi og fysiologi. Og hun formidler dette på en prisver-dig oppriktig og særdeles underholdende måte.

Som ung medisinerstudent ble forfatteren tidlig betatt avfordøyelsens univers og magens mysterier. For den uinn-vidde kan det nok høres lite forlokkende ut å skulle for-dype seg i bukens innvoller. Med litt kunnskap og ettertankeskjønner man imidlertid at fordøyelseskanalen må være detmest fascinerende organsystemet i kroppen vår. Visste dufor eksempel at tarmen har sin egen hjerne, med like mange«små grå» som i ryggmargen? At fordøyelseskanalen erkroppens største hormonprodusent? At de fleste immuncel-lene våre befinner seg i tarmveggen? Og at det er ti ganger såmange bakterier i tykktarmen som celler i hele kroppen? Alledisse elementene snakker med hverandre, og med hjernen.Kompleksiteten er overveldende – og fantastisk spennende!

11

Gastroenterologi er læren om fordøyelseskanalen og denssykdommer, og denne delen av medisinen har dype røt-ter. I det gamle Egypt ble faraoene gravlagt sammen medfire såkalte kanopiske krukker for å konservere de viktig-ste innvollene: lungene, leveren, magesekken og tarmene.Dette forteller oss at fordøyelsesorganene stod høyt i kurs– hjernen ble kastet. I antikken utviklet det seg etter hverten sykdomsforståelse basert på en forestilling om ubalanse ikroppsvæskene: den såkalte humoralpatologien. Overskuddav svart galle var en av de viktigste lidelsene i denne læren,det kunne gi både depresjon og mageplager. Begrepet melan-koli brukes faktisk om slike symptomer den dag i dag: melasbetyr svart, og khole betyr galle.

Den moderne gastroenterologien begynte likevel ikke å ut-vikle seg før på begynnelsen av 1800-tallet. For å være heltpresis: i 1822. I dette året ble nemlig den kanadiske pels-handleren Alexis St. Martin (1794–1880) skutt i magen vedet uhell. Han kom raskt til behandling hos den amerikanskemilitærlegen William Beaumont (1785–1853), som reddetlivet hans. Skuddsåret ville imidlertid ikke tilhele skikkelig,og etterlot St. Martin med en permanent åpning i huden– rett inn til magesekken. Dette «hullet» måtte arme St. Mar-tin leve med resten av livet, og historien kunne godt ha slut-tet der. Men den vitebegjærlige dr. Beaumont øynet straksen unik mulighet: For første gang i historien hadde han di-rekte innsyn i og tilgang til magesekkens innside – og såledessjansen til å studere fordøyelsen i aksjon hos et levende men-neske! Dr. Beaumont grep selvsagt denne sjansen og utnyt-tet St. Martins «vindu» til medisinske eksperimenter i mangeår. Dr. Beaumont puttet uttallige biter kjøtt, frukt og brødinn i magesekken – og observerte ivrig hvordan de ble bruttned av magesaften. Han dro med seg St. Martin på turneer,demonstrerte sine forsøk på medisinske kongresser og utgav

12

en rekke publikasjoner. Dr. Beaumont ble etter hvert berømtfor sine arbeider, og regnes av mange som den moderne gast-roenterologiens far. St. Martin ble derimot etter hvert lei avalle eksperimentene. Dr. Beaumont la merke til at St. Mar-tins tidvis dårlige humør påvirket magesekkens funksjoner,men rakk ikke å utdype dette skikkelig før de to skilte lagfor godt.

I dag har legene tilgang til en rekke avanserte teknikkerfor å undersøke fordøyelseskanalen. Ikke minst har de så-kalte kikkhullsundersøkelsene (endoskopi) en sentral plassi gastroenterologien: Gjennom lange og tynne slanger medvideokamera kan man studere innsiden av det meste avfordøyelseskanalen, både ovenfra (gastroskopi) og neden-fra (koloskopi). Tynntarmen er vanskeligere å undersøke pådenne måten, men da går det an å svelge en kapsel med etinnebygd kamera i stedet (kapselendoskopi). Røntgenunder-søkelser og ultralyd er også til stor hjelp, ikke minst for å un-dersøke leveren, galleblæren og bukspyttkjertelen, som ogsåhører til fordøyelsessystemet. Blodprøver, avføringsprøver,pusteprøver og vevsprøver kan også fortelle mye om hvor-dan det står til med mage-tarm-trakten, og er uunnværligebrikker i det diagnostiske puslespillet.

Man skal likevel ikke ha praktisert særlig lenge som legefor å oppdage at en pasient godt kan ha uttalte symptomerfra fordøyelseskanalen uten at det gir seg til kjenne som syn-lige eller målbare avvik i prøvesvarene. Og dette kan selvsagtoppleves som frustrerende – både for legen og pasienten.Slike situasjoner oppstår faktisk daglig i allmennpraksis ogpå sykehus, og de håndteres på ulike måter. Kan man nåpuste lettet ut over at undersøkelsen ikke viste noe alvor-lig galt? Eller bør man fortsette å lete etter en forklaring?Det videre forløpet vil selvfølgelig være avhengig av pro-blemstillingen, men håndteringen påvirkes også i stor grad

13

av forhold ved legen og pasienten – og ikke minst samspil-let mellom dem. I et slikt møte kan det ofte være lurt å blienig om at pasienten er ekspert på opplevelsen av plagene,mens legen er ekspert på tolkningen av symptomene. En slikrolleavklaring innebærer at legen skal anerkjenne pasientensplager, og ikke begi seg inn i en diskusjon om hvorvidt symp-tomene er «reelle». For å fortjene rollen som ekspert på åtolke hva symptomene er uttrykk for, må legen ha oppda-tert kunnskap om hvordan symptomer fra fordøyelseskana-len kan oppstå. Boken til Giulia Enders er nettopp en slikkunnskapskilde, og kan leses med stort utbytte for både legog lærd.

Mageproblemer er ikke noe man snakker høyt om i vårkultur. Vi hører stadig om celebriteter som «har møtt veg-gen» eller «gått på en smell» – men vi har ennå til gode å seen kjendis stå frem med fordøyelsesbesvær. Når slike symp-tomer først blir omtalt i media, er det gjerne i tøysete vendin-ger og med fnisende stemme. Man illustrerer ofte slike sakermed bilder av doruller og lyder av tarmgass. Dette er en klartilleggsbelastning for mennesker som sliter. Heldigvis evnerGiulia Enders å heve seg over dette primitive nivået, og viserat det går an å skrive om fordøyelseskanalen og magepro-blemer med respekt. Og dessuten: med sjarm.

Forfatteren gir oss en besnærende reiseskildring gjennommage-tarm-systemet. God tur – og god fordøyelse!

Jørgen Valeur (f. 1979) er ph.d. med doktorgrad innen mat-overfølsomhet. Han arbeider som lege og forsker ved Lovi-senberg Diakonale Sykehus.

Forord

Jeg kom til verden med keisersnitt og kunne ikke ammes.Det gjør meg til et perfekt eksempel på tarmverdenen i det21. århundret. Hadde jeg visst mer om tarmen allerede dengangen, kunne jeg ha inngått veddemål om hvilke sykdom-mer jeg kom til å utvikle senere. For det første hadde jeglaktoseintoleranse. Jeg undret meg aldri over at jeg plutseligkunne drikke melk igjen etter at jeg hadde fylt femten år. I enperiode ble jeg tykk, så ble jeg tynn igjen. Så var jeg frisk enlang stund, og så kom «såret».

Da jeg var sytten år, fikk jeg plutselig og uforklarlig et litesår på høyre ben. Det ville ikke gro, og etter en måned gikkjeg til legen. Hun visste ikke riktig hva det var, men hunskrev ut en resept på en salve til meg. Tre uker senere varhele benet fullt av sår. Snart var begge bena, armene og ryg-gen også angrepet. Av og til fikk jeg sår i ansiktet også. Hel-digvis var det vinter, og alle trodde jeg hadde forkjølelsessårog et skrubbsår i pannen.

Ingen leger kunne hjelpe meg – det var vel en eller annenform for atopisk eksem. Jeg ble spurt om jeg var veldig stres-set, eller om jeg slet med depresjoner. Kortison hjalp litt,men så fort jeg sluttet med det, kom alle sårene tilbake. Ethelt år gikk jeg med strømpebukser både sommer og vinterfor at sårene ikke skulle væske gjennom buksene. Til slutttok jeg meg sammen og begynte å undersøke saken selv. Veden tilfeldighet støtte jeg på en beretning om en hudsykdom

15

som minnet veldig om min egen. En mann hadde fått dennesykdommen etter en antibiotikakur, og jeg var også blitt be-handlet med antibiotika et par uker før det første såret duk-ket opp.

Fra da av sluttet jeg å gå ut fra at jeg hadde en hudsykdom,og gikk i stedet over til å behandle meg selv som en pasi-ent med en tarmsykdom. Jeg kuttet ut alle melkeprodukter,spiste nesten ikke gluten, tok forskjellige bakterietilskudd ogspiste i det hele tatt sunnere. I denne perioden foretok jegnoen ganske vanvittige eksperimenter … hvis jeg hadde stu-dert medisin på det tidspunktet, ville jeg nok ikke ha vågetmeg på halvparten av dem. En gang overdoserte jeg meg selvmed sink i flere uker, noe som førte til at luktesansen minvar betydelig skjerpet i ukevis etterpå.

Med et par knep fikk jeg endelig bukt med sykdommen.Jeg opplevde det som en stor suksess, og jeg kjente på minegen kropp at kunnskap kan være makt. Jeg begynte å stu-dere medisin.

Under et selskap under første semester satt jeg ved sidenav en gutt som hadde den mest gjennomtrengende dårligeånden jeg noen gang hadde kjent. Det var en ganske uty-pisk lukt – ikke den skarpe eimen man kan kjenne hos eldre,stressede menn, og heller ikke den søtlige, råtne lukten fraeldre tanter som spiser for mye sukker. Etter en stund flyt-tet jeg meg. Neste dag var han død. Han hadde tatt livet avseg. Denne episoden dukket stadig opp i tankene mine. Vardet mulig at en svært syk tarm kunne lukte så vondt, og aten slik sykdom også kunne innvirke på sinnsstemningen?

Etter en uke tok jeg mot til meg og snakket med engod venninne om antagelsene mine. Et par måneder senerefikk denne venninnen en voldsom influensa som slo seg påmagen. Hun følte seg svært dårlig. Neste gang vi var sam-men, sa hun at hun trodde hypotesen min kunne ha noe for

16

seg, for hun kunne ikke huske at hun noen gang hadde føltseg så psykisk dårlig som under denne sykdommen. Det in-spirerte meg til å beskjeftige meg mer med tematikken, ogda oppdaget jeg at forbindelsen mellom tarmen og hjernenutgjør et helt eget forskningsfelt som er i sterk vekst. For tiår siden fantes det bare noen få rapporter om emnet, men idag er det publisert flere hundre vitenskapelige artikler omdet. Tarmens innflytelse på helse og velbefinnende er en avvår tids mest spennende nye satsingsfelt innen forskning.Den anerkjente biokjemikeren Rob Knight uttalte i et inter-vju med avisen Nature at dette området er minst like lovendesom stamcelleforskningen. Jeg hadde snublet inn på et om-råde som jeg fant stadig mer fascinerende.

Under studiet merket jeg at dette fagfeltet fikk en sværtstemoderlig behandling innenfor medisinen, til tross for attarmen er et helt spesielt organ. Den utgjør to tredjedelerav immunforsvaret vårt, kan hente energi ut av rundstykkerog karbonader, og produserer mer enn tyve egne hormoner.Mange leger lærer svært lite om dette under utdannelsen. Dajeg besøkte kongressen «Microbiome and Health» (tarm-bakterier og helse) i Lisboa i mai 2013, var det ganske lett åskaffe seg oversikt over deltagerne. Omtrent halvdelen komfra institusjoner som hadde økonomi til å være blant «de le-dende på feltet», som Harvard, Yale, Oxford og EMBL Hei-delberg.

Jeg blir ofte forskrekket over å oppdage at forskere dis-kuterer viktig innsikt bak lukkede dører, uten at offent-ligheten blir informert. Vitenskapelig forsiktighet kan oftevære bedre enn en overilt påstand. Men frykt kan også øde-legge viktige sjanser. Nå er det anerkjent innen vitenskapenat mennesker med bestemte fordøyelsesproblemer ofte harnerveforstyrrelser i tarmen. Det innebærer at tarmen sendersignaler til et område i hjernen som bearbeider ubehagelige

17

følelser, selv om eieren av tarmen slett ikke har gjort noegalt. Personen føler seg utilpass, men forstår ikke hvorfor deter slik. Hvis legen da behandler vedkommende som et irra-sjonelt psykisk tilfelle, vil det bare forverre situasjonen. Deter et av eksemplene som taler for at mange forskningsresul-tater burde offentliggjøres raskere!

Det er dette som er mitt mål med denne boken: Jeg vilgjøre viten lettere tilgjengelig og spre en del av den kunnska-pen som forskere nedfeller i rapportene sine eller snakker ombak lukkede kongressdører – mens mange mennesker leteretter svar. Jeg forstår at mange pasienter som lider av ubeha-gelige sykdommer, er skuffet over medisinen. Jeg kan ikkeselge noe mirakelmiddel, og en frisk tarm kan heller ikkehelbrede alle sykdommer. Men det jeg kan gjøre, er å for-klare så enkelt og sjarmerende som mulig hva som foregåri tarmen, hva forskningen har avdekket, og hvordan vi kanoppnå en bedre hverdag ved hjelp av denne kunnskapen.

Medisinstudiene mine og arbeidet med avhandlingen minved Institut für Medizinische Mikrobiologie hjelper megmed å vurdere og sortere resultater. Min personlige erfaringhjelper meg med å sammenføre mennesker og kunnskap.Søsteren min hjelper meg med å holde stø kurs, for hvis jegroter meg bort, ser hun på meg når jeg foreleser for henne,ler og sier: «Nå gjør du det igjen.»

1

Sjarmen medtarmen

Verden ser mye morsommere ut når vi ikke bare ser det manvanligvis pleier å se – men også alt det andre. Da er et treikke lenger en skje. Grovt forenklet er det bare den formenvi oppfatter med øynene; en rett stamme med en rund krone.Øynene våre tolker denne formen som en «skje». Men underjorden er det minst like mange røtter som det er grener oppei luften. Hjernen burde altså egentlig tolke det som noe sliktsom «manual», men det gjør den ikke. Hjernen får de flesteav sine opplysninger fra øynene, og bare en sjelden gang fraet bilde i en bok som viser hvordan treet egentlig ser ut. Der-for kommenterer den iherdig trærne som suser forbi som:«Skje, skje, skje, skje.»

Vi forholder oss altså svært «skjematisk» til omgivelsenevåre, og derfor går vi glipp av mange fantastiske ting. Underhuden skjer det noe hele tiden. Vi flyter, pumper, suger,moser, brister, reparerer og bygger nytt. Et helt mannskap avdriftige organer arbeider så perfekt og effektivt sammen atet voksent menneske trenger omtrent like mye energi som en100 watts glødepære i timen. Hvert eneste sekund filtrerer

21

nyrene blodet vårt omhyggelig – de er mye grundigere ennkaffefiltre – og for det meste klarer de å utføre denne job-ben hele livet igjennom. Lungene våre er så kløktig utformetat vi egentlig bare bruker energi når vi puster inn. Å pusteut går helt av seg selv. Hvis vi hadde vært gjennomsiktige,kunne vi ha sett hvor vakre de er; omtrent så store som entrekkoppbil, myke og svampaktige. De fleste av oss har veltenkt tanken: «Det er ingen som liker meg», samtidig somhjertet akkurat har gjennomført sitt sytten tusende døgnskiftfor oss – og har all mulig grunn til å føle seg en smule såretover en slik oppfatning.

Hvis vi kunne se mer enn det som er synlig, kunne vi ogsåiaktta hvordan celleklumper i magen blir til mennesker. Daville vi plutselig forstå at vi grovt sett utvikler oss fra tre små«kanaler». Den første kanalen strekker seg tvers igjennomoss og slår knute på seg på midten. Det er blodkarsystemet,med hjertet som det sentrale knutepunktet. Den andre kana-len oppstår nesten parallelt med ryggen og danner en blæresom vandrer opp til øverste del av kroppen og blir der. Det ernervesystemet i ryggmargen, som hjernen utvikler seg fra, ogsom har nerveutløpere til alle deler av kroppen. Den tredjekanalen løper tvers igjennom oss fra øverst til nederst. Deter tarmkanalen.

Tarmkanalen holder orden på vår indre verden. Den dan-ner knopper som bukter seg lenger og lenger utover til høyreog venstre. Disse knoppene blir til lungene våre. Et litestykke lenger ned hvelver tarmkanalen seg utover og dannerleveren. Den former også galleblæren og bukspyttkjertelen.Men det viktigste av alt er at selve kanalen også blir mer ogmer full av gode knep. Den deltar i det viktige arbeidet medå etablere munnen, former et spiserør som kan danse «break-dans», og danner en liten magesekk, slik at vi kan lagremat i et par timer. Og til syvende og sist skaper tarmkana-

22

len selve mesterverket, som den altså også er oppkalt etter:selve tarmen.

Begge «mesterverkene» i de andre to kanalene – hjertetog hjernen – nyter stor anseelse. Hjertet går for å være livs-viktig fordi det pumper blod gjennom kroppen, hjernen blirbeundret fordi den hele tiden driver forbløffende tankevirk-somhet. Men de aller fleste tror at tarmen, derimot, bare harbetydning når vi går på do. Ellers henger den tilsynelatendebare og dovner seg nede i bukhulen, og av og til promperden litt. Det er ingen som har hørt snakk om at den skulle hanoen spesielle egenskaper eller evner. Man kan trygt si at viundervurderer den en smule – ja, ærlig talt er det ikke baresnakk om å undervurdere den, vi skammer oss til og medover den. Tarm med skam!

Det er dette denne boken skal endre på. La oss forsøke ågjøre det bøker gir en så fantastisk mulighet til – å by densynlige verdenen konkurranse: Trær er ikke skjeer! Og tar-men har mye sjarm!

Hva skjer når vi bæsjer? … og hvorfordet er vel verdt et spørsmål

Romkameraten min kom ut på kjøkkenet og sa: «Giulia – dusom studerer medisin – hva skjer når vi bæsjer?» Det villesikkert ikke være noen god idé å begynne memoarene minemed denne setningen, men dette spørsmålet har forandretsvært mye for meg. Jeg gikk inn på rommet mitt, satte megpå gulvet og slo opp i tre bøker. Da jeg fant svaret, ble jegfullstendig overrumplet. Noe som var så hverdagslig, vari virkeligheten mye klokere innrettet og mye mer impone-rende enn jeg noen gang hadde forestilt meg.

Toalettbesøkene våre er en fantastisk prestasjon – to ner-vesystemer som arbeider samvittighetsfullt sammen for åhåndtere avfallet vårt så diskré og hygienisk som mulig. Detfinnes knapt noe annet dyr som utfører denne prosedyrenså forbilledlig og ryddig som oss. Kroppen vår har utvik-let alle mulige slags mekanismer og knep for å få dette til.Det begynner allerede med lukkemekanismene våre, som erså mesterlig konstruert. De fleste kjenner bare til den ytrelukkemuskelen, som man bevisst kan stramme og løsne. Detfinnes en ganske lik lukkemuskel bare noen centimeter len-ger inne – men den styrer vi ikke selv.

De to lukkemusklene representerer hvert sitt nervesystem.Den ytre lukkemuskelen er bevissthetens trofaste medarbei-der. Når hjernen avgjør at det ikke er mulig å gå på toalettet,lytter den ytre lukkemuskelen til bevisstheten og holder igjen

24

så tett den bare kan. Den indre lukkemuskelen er knyttet tilvår ubevisste, indre verden. Den bryr seg ikke om hvorvidttante Berta har lyst til å prompe eller ikke. Den er bare opp-tatt av én ting, og det er om vi har det bra innvendig. Følerdu trang til å prompe? Den indre lukkemuskelen vil fjerne altsom er ubehagelig for oss. Hvis den hadde fått viljen sin, villetante Berta prompet mye oftere. Det hersker stort sett fredog fordragelighet i vår indre verden, og den holder ingentingtilbake.

De to lukkemusklene må samarbeide. Når restene etterfordøyelsen kommer til den indre lukkemuskelen, åpner denseg helt automatisk. Men den sender ikke alt videre til denytre lukkemuskelkollegaen med en gang – den nøyer seg meden liten prøveforsendelse i første omgang. I passasjen mel-lom den indre og den ytre lukkemuskelen sitter en mengdesensorceller. De analyserer produktet de har fått levert, forå finne ut om det har fast form eller består av gass, ogsender denne informasjonen opp til hjernen. I samme øye-

25

blikk registrerer hjernen: Jeg må på do! … eller kanskje bareprompe. Hjernen gjør det den er så flink til, med sin «bevis-ste bevissthet» – den innretter oss etter omgivelsene. For åfå til det innhenter den informasjon fra øynene og ørene ogsammenholder det med erfaringene sine. I løpet av noen se-kunder er den ferdig med den første vurderingen og signali-serer tilbake til den ytre lukkemuskelen: «Jeg har undersøktsaken. Vi befinner oss i stuen til tante Berta – jeg tror det gårgreit å prompe, så sant du smyger den ganske stille ut. Menen fast leveranse er ikke mulig nå.»

Den ytre lukkemuskelen forstår budskapet og kniper lo-jalt enda hardere igjen. Dette signalet oppfanger også denindre lukkemuskelen, og i første omgang respekterer denkollegaens avgjørelse. De to går sammen om å skyve prøve-forsendelsen inn i et venteværelse. Ut må den før eller senere,men ikke akkurat her og ikke akkurat nå. Når det har gåtten stund, prøver den indre lukkemuskelen seg ganske enkeltmed en ny prøveforsendelse. Hvis vi da sitter og slapper avi sofaen hjemme, er det klar bane!

Den indre lukkemuskelen er en pålitelig fyr. Hans mottoer: Det som må ut, må ut. Da blir det heller ikke særlig myeå lure på. Den ytre lukkemuskelen må hele tiden beskjeftigeseg med den kompliserte omverdenen: Teoretisk kan man joselvsagt benytte et fremmed toalett, men på den andre siden– kanskje helst ikke? Hvis vi ikke kjenner hverandre godtnok til at vi synes det er greit å prompe i hverandres nær-vær … må jeg være den første som bryter isen? Hvis jeg ikkegår på toalettet nå, får jeg ikke anledning til å gjøre det føri kveld en gang, og det kan bli ganske ubehagelig i løpet avdagen!

Lukkemuskelens funderinger kvalifiserer kanskje ikke tilnoen nobelpris, men egentlig er dette grunnleggende spørs-mål for menneskeheten: Hvor viktig er vår indre verden for

26

oss, og hvilke kompromisser inngår vi for ikke å vekke for-argelse hos omverdenen? Den ene kniper sammen som omdet gjaldt livet, og kreker seg hjem med magesmerter en gangut på kvelden, den andre lar ungene i bestemors familiesel-skap trekke ham i lillefingeren, og kvitterer med en brakendepromp som et underholdende trylleshow. På lengre sikt lig-ger den beste løsningen antagelig et sted midt imellom de toytterpunktene.

Hvis vi ofte og med korte mellomrom nekter oss selv å gåpå toalettet når behovet melder seg, skremmer vi den indrelukkemuskelen. Vi risikerer faktisk å omskolere den fullsten-dig. Den omkringliggende muskulaturen og selve lukkemus-kelen er blitt irettesatt så ofte av den ytre lukkemuskelen atden mister motet. Når kommunikasjonen mellom de to luk-kemusklene går i baklås, kan det til og med føre til forstop-pelse.

Dette er noe kvinner kan oppleve helt uforskyldt underen fødsel. Da kan de tynne nervetrådene som utgjør kom-munikasjonssystemet mellom de to lukkemusklene, bli øde-lagt. Heldigvis er det slik at også nerver kan vokse sammenigjen. Uansett om skaden er oppstått i forbindelse med enfødsel eller på andre måter, kan man ta i bruk en behand-lingsform som anvender såkalt biofeedback. På den måtenlærer lukkemusklene, som har mistet kontakten med hver-andre, å kommunisere med hverandre igjen. Denne behand-lingen kan man få hos enkelte spesialister i gastrokirurgi.Den foregår ved at en maskin måler hvor effektivt den ytrelukkemuskelen samarbeider med den indre. Hvis det funge-rer godt, blir man belønnet med en tone eller et grønt signal.Det er omtrent som under en quizkonkurranse der en lampelyser opp, og en liten vignett blir avspilt hver gang man sva-rer riktig – bare at det ikke skjer på TV, men hos en lege, ogmed en sensorelektrode i baken. Og det er svært lønnsomt

27

– når den indre og den ytre lukkemuskelen kommer på tale-fot med hverandre igjen, føles det mye bedre når man opp-søker det fredelige lille avlukket.

Lukkemuskler, sensorceller, bevissthet og quiz med elek-troder i baken – slike utspekulerte påfunn hadde nok ikkeromkameraten min forventet. Heller ikke bursdagsselskapetmed anstendige økonomistudenter som hadde samlet seg påkjøkkenet vårt i mellomtiden. Men kvelden ble munter like-vel, og det ble etter hvert klart for meg at emnet tarm i grun-nen interesserer mange mennesker. Flere nye, gode spørsmåldukket opp. Stemmer det at alle sitter feil på toalettet? Hvor-dan kan det bli lettere å rape? Hvorfor kan vi omdanne biff,epler eller stekte poteter til energi, når en bil bare kan brukeén bestemt form for drivstoff? Hvorfor har vi en blindtarm,og hvorfor har bæsj alltid samme farge?

Romkameratene mine har etter hvert blitt godt kjent meduttrykket jeg har i ansiktet når jeg kommer stormende innpå kjøkkenet og bare må fortelle den nyeste tarmanekdoten– for eksempel den om knøttsmå toaletter beregnet til å sittepå huk på, og den om lysende toalettbesøk.

Sitter jeg riktig på do?

Det kan være klokt å sette spørsmålstegn ved rutiner fra tidtil annen. Går jeg egentlig den fineste og korteste veien tilbussholdeplassen? Er det en god og moderne løsning å gresidehåret over den skallede flekken midt oppe på issen? Ellertil og med: Sitter jeg riktig på do?

Det er ikke alle spørsmål man kan gi klare svar på – menlitt eksperimentvirksomhet kan av og til føre en frisk vindover gamle trakter. Det mente antagelig også den israelskelegen Dov Sikirov. Han ba 28 deltagere i et eksperiment omå gjennomføre det daglige toalettbesøket i tre forskjellige

28

posisjoner: sittende på et vanlig toalett, sittende på huk pået usedvanlig lite toalett, eller sittende på huk ute i det fri.Han tok tiden på prosessen, og delte også ut et spørreskjematil deltagerne. Resultatet var entydig. Når deltagerne satt påhuk, tok hele prosessen gjennomsnittlig 50 sekunder, og allefølte at de hadde fått tømt seg fullstendig. Hvis de satt på etvanlig toalett, brukte de gjennomsnittlig 130 sekunder, ogde opplevde ikke prosessen som fullt så vellykket. (Forres-ten: Bitte små toaletter ser rett og slett aldeles nydelige ut– uansett hva man benytter dem til.)

Hvorfor? Fordi tarmlukningsmekanismen vår ikke er ut-viklet slik at den åpner luken helt når vi befinner oss i sit-tende stilling. Det finnes en muskel som griper fast rundttarmen både når vi sitter og når vi står, og trekker den i denene retningen, slik at det oppstår en knekk på den. Dennemekanismen er så å si en tilleggsytelse til den andre lukke-muskelen. En slik knekklås kjenner de fleste av oss fra ha-geslangen. Man spør søsteren sin hvorfor det ikke kommervann ut av hageslangen. Når hun kikker ned i munningen,retter man ut knekken i en fart, og nyter det halve minuttetfør man får husarrest.

Tilbake til endetarmens knekkmekanisme: Avføringenkommer altså først til en sving. Der må den bremse opp, ak-kurat som ved avkjøringen på en motorvei. Dette systemetgjør at lukkemuskelen ikke trenger å bruke så mye kraft forå holde alt tilbake når vi står eller sitter. Når muskelen girslipp, forsvinner knekken. Da er det klar bane, og man kantrykke på gassen og kjøre på.

Helt fra tidenes morgen har den naturlige avføringsposi-sjonen for oss vært å sitte på huk – den moderne metodenmed å sitte på et toalett oppsto ikke før toalettene ble flyt-tet innendørs og utstyrt med en klosettskål mot slutten avdet 18. århundre. En slik forklaring, som peker tilbake til

29

hulemenneskene, blir ikke alltid like godt mottatt av medi-sinerne. Hvem kan egentlig påstå at muskelen slapper så myebedre av når man sitter på huk, og at det gjør veien ut så myeenklere for avføringen? For å få svar på dette har japanskeforskere matet studieobjektene sine med lysende substanser,og deretter tatt røntgenbilder av dem i ulike stillinger undertoalettbesøk. Faktum nummer én: Det stemmer at når mansitter på huk, blir tarmkanalen helt rett, og alt innholdet kansuse rett ut. Faktum nummer to: For forskningens skyld ervennligsinnede mennesker villige til å spise lysende substan-ser og la seg røntgenfotografere mens de bæsjer. Begge delerer temmelig imponerende, synes jeg.

Hemoroider, tarmsykdommer som divertikler (utposnin-ger på tarmen) og forstoppelse finnes nesten bare i land derman sitter på en eller annen form for stol når man har avfø-ring. En av årsakene til dette, spesielt hos unge mennesker,er ikke at vevet blir for slapt, men at trykket på tarmen blirfor stort. Enkelte mennesker har også for vane å strammemusklene i mageregionen hvis de blir veldig anspente i løpetav dagen. Ofte merker de det ikke selv engang. Hemoroideneunnviker helst trykket på innsiden og smetter i stedet ut avendetarmsåpningen og blir hengende og dingle der. Divertik-ler oppstår når vevet inne i tarmen trykkes utover. Da opp-står det små lyspæreformede utposninger på tarmveggen.

Vår måte å gå på do på er garantert ikke den eneste årsa-ken til hemoroider og divertikler. Likevel skal det påpekes atde rundt regnet 1,2 milliarder menneskene i verden som sit-ter på huk, knapt nok har divertikler, og betydelig færre he-moroider. Vi, derimot, presser tarmvevet ut gjennom bakenog må til legen for å få det på plass igjen – og det avfin-ner vi oss med bare fordi det føles mer elegant å trone på ettoalett enn å sitte på huk og balansere? Medisinere går utfra at et kraftig og hyppig press når man er på do, åpenbart

30