Til tross for stor oppmerksomhet omkring problemet, lider tusenvis i voldelige forhold som de ikke kommer seg ut av. I noen tilfeller kan hunden, eller et annet husdyr, være en medvirkende årsak til dette.

For skal man la dyret være igjen hos den voldelige partneren? Tekst: Anne L. Buvik • Foto: Privat

Vold i nære relasjoner– HVA MED HUNDEN?

I Sverige har frivillige bygget opp en rik-sorgansisasjon, Veterinär Omtanke Om Våldsutsatta (VOOV), som tilbyr hjelp

i slike situasjoner. VOOV har siden 2008 hjulpet til med å plassere dyr i fosterhjem når voldsutsatte må flytte til beskyttede boliger. De har dokumentert et klart behov for tjen-esten, som krever mye av de frivillige.

Kompliserende faktorNathalie Nordén er leder for riksorganisas-jonen. Hun forteller om opprinnelsen:

– Vi var en gjeng veterinærstudenter i Upp-sala i 2008 som begynte å interessere oss for vold i nære relasjoner, ettersom en av oss hadde en venn som var i en slik situasjon. Blant annet arrangerte vi et temamøte med politi, sosialtjenester og representanter fra krisesenter for å lære mer. I utgangspunktet skulle vi ikke snakke om dyr, men med vet-erinærstudenter til stede, var det uunngåelig at dette temaet kom opp, sier Nordén.

I samtalene kom det tydelige fram hvilken kompliserende faktor dyr kan være i en vold-sutsatt relasjon. Voldutsatte personer blir ofte værende fordi de ikke ønsker å overlate dyret til sin voldelige partner. Det finnes heller ingen offentlige støtteordninger for å ta vare på dyr i slike situasjoner, og dyrene kan yt-terst sjelden være med til en beskyttet bolig grunnet mulige allergiproblemer.

Mangel på økonomisk kontroll og en sterkt kontrollerende partgjør det tidvis umulig for den voldsutsatte selv å finne en løsning for dyret.

Dannet nettverk– I etterkant av møtet dannet vi et løst nett-Etter en tid fikk tiltaket noe omtale i lokale media, og dette spredte seg raskt. Dermed

begynte vi å få henvendelser fra hele landet, forklarer Nordén.

I 2009 ble VOOV omdannet til en formell juridisk organisasjon i 2009.

– Vi søkte om midler fra Arvsfonden, som er et svensk offentlig fond som støtter frivillig arbeid, til å kunne utvide virksomheten. Vi hadde et treårs prosjekt fra 2011 til 2014 for å bygge lokale grupper rundt om i landet. I etterkant av dette har vi opprettet et Riksfor-bund, sier Nordén.

Alt arbeidet foregår på frivillig basis.

– Vi har ingen ansatte og heller ikke noe kontor, selv om organisasjonen er så stor at vi absolutt har bruk for den type ressurser, understreker hun.

Stort problemVOOV har ingen presis statistikk over antall henvendelser, eller hvor mange dyr man har i fosterhjem.

– Lokalt her i Uppsala vil jeg anslå at vi har 40-50 henvendelser i året, og omtrent en tredjedel av disse resulterer i at vi plasserer et dyr i fosterhjem. Det dokumenterer at vi har Hva med hunden

om jeg drar? Det spørsmålet stiller

mange voldsutsatte seg, og en stor del

velger å bli i den vanskelige situasjonen fremfor å forlate dyret.

et stort problem og et reelt behov. Statistikk fra Nederland viser at blant dyreeiere som hadde behov for å flytte på krisesenter, var det ca. 40 % som nølte lenge med å dra, og kanskje valgte å bli på grunn av dyret. Det er tross alt slik at hunden eller katten er et familiemedlem, og man kan ikke tenke seg å forlate dette. For oss som har dyr, er det lett å forstå dette, men for ansatte i sosialtjenesten kan det tidvis være vanskelig å forstå at noen vil gjøre et slikt valg, konstaterer Nordén.

I Sverige dekker ikke staten midler til å ta ut, eller oppbevare, eiendelene til personen som må ha beskyttelse. Dyr betraktes i denne sammenhengen også som gjenstand eller privat eiendom, og dermed dekker man ikke opphold på hundepensjonat eller fosterhjem.

Er det lett å skaffe fosterhjem til hundene?

– Stort sett har det gått ganske greit, så lenge dyret ikke er aggressivt eller har andre store atferdsproblemer. Da er det selvsagt mye mer komplisert. De som overlater dyret til oss, skal være trygg på at den havner hos kyndige og kompetente folk. Det hender jo også at dyrene har vært utsatt for vold eller er traumatiserte, og da må vi også være sikre på at fôrvertene kan håndtere slike dyr på en trygg og forsvarlig måte, sier Nordén.

Dyreeieren vil nesten alltid ha sitt dyr til-bake når situasjonen har stabilisert seg. Kun unntaksvis kan dyret måtte omplasseres per-manent. Den oppgaven tar imidlertid ikke

VOOV på seg – det finnes andre organisa-sjoner som spesialiserer seg på omplassering.

Selve oppholdet i et fosterhjem er gratis, men hundeeieren betaler selv de løpende utgiftene for hunden. I Sverige finnes flere stiftelser og fond man kan søke støtte fra om utgiftene blir problematiske.

Utsettes for truslerDet er en langt større utfordring å finne folk som kan drive selve organisasjonen.

– Mange vegrer seg for å ta på seg verv som innebærer så mye ansvar. Personene må også ha den rette kunnskapen og de riktige forut-setningene for å drive med dette. Dermed er det en utfordring å få folk til å stille opp på det organisatoriske, sier Nordén.

Hender det at dere i organisasjonen utsettes for trusler?

– Ja, det skjer. Da vi startet arbeidet, var vi ganske grønne og naive, og tenkte ikke på at vi selv kunne bli et mål bare fordi vi tok oss av dyrene. Men det skjedde. Da visste også den som måtte flytte hjemmefra hvor dyret var plassert, og det hendte at fôrvertene ble kontakter og truet, eller utsatt for sterkt press fra voldsutøverens advokat om å levere dyret fra seg. I 2009 måtte vi ha et krisemøte med politiet og sosialtjenesten, og fikk hjelp til å beskytte fosterhjemmene. Det betyr blant annet at den voldsutsatte ikke kan besøke dyret hos fôrvertene.

Hvordan kommer voldsutsatte i kontakt med VOOV?

– Gjennom politi, sosialvesen, kvinneom-bud og voldsutsattes ombud. Det er de som formidler kontakt. Av sikkerhetshensyn skal ikke den voldsutsatte kontakte VOOV direkte, understreker Nordén.

Veterinær Nathalie Nordén er leder for riksorganisasjonen, som tar seg midlertidig av ulike dyr når eieren må flyttet til beskyttet bolig. Foto: Privat.

30 Hundesport nr. 2/17 Hundesport nr. 2/17 31

så vold mot dyr er en viktig indikasjon på at personer rundt voldsutøveren selv kan være utsatte. – Dyrevern er også menneskevern. For noen år siden søkte en forsker, som nå jobber ved Kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, offentlige midler for å forske på denne sammenhengen. Vi anbefalte søknaden, men den ble ikke innvilget, til tross for at beløpet var beskjedent. Forskeren fikk litt støtte fra Dyrevernalliansen, og resultatet ble en mindre studie. Men det kan virke som om myndighe-tene ikke vil vite om problemstillingen eller forholde seg til den. Krisesentersekretariatet skulle gjerne ha støttet forskning på dette området, men uten hjelp fra det offentlige kan vi ikke bidra, sier Smaadahl.

Det er også andre som så vidt har tatt tak i problemstillingen og sammenhengen i Norge. Blant annet ble det skrevet en bachelorop-pgave på Politihøgskolen i 2013. Der er det blant annet presentert ganske overbevisende tall fra USA, Storbritannia og Nederland.

Den kanskje mest oppsiktsvekkende under-

søkelsen er av 57 familier tilknyttet barnever-net i New Jersey, USA. Disse hadde hendelser med barnemishandling og alle familiene hadde dyr. I 88 % av familiene hvor barna ble fysisk mishandlet, ble også dyrene mishandlet.

Sammenhengen mellom vold mot dyr og vold mot mennesker var også et argument i debatten omkring opprettelse av dyrepoliti i Norge. Dette har imidlertid vært lite i fokus, og de færreste har fått med seg at etterforskning av vold mot dyr faktisk kan sees på som fore-byggende i forhold til vold mot mennesker. Fortsatt snakkes det nedlatende om «dyre-politi» både fra politikere og politifolks side.

Tør ikke etterlate kjæledyretMen statistikken og forskningen er entydig, så folks frykt for at hunden, katten eller et annet kjæledyr skal bli skadet av en voldelig partner, er dermed høyst reell. Tove Smaadahl har ikke vanskeligheter med å bekrefte at problemene organisasjonen VOOV i Sverige har tatt tak i, er like store i Norge.

– Jeg hører ofte om det, og har også selv, som ansatt på et krisesenter, måtte forholde meg til det. Folk tar kontakt med oss og vil komme, men dukker likevel ikke opp. Ofte kan det være på grunn av dyr, at de ikke tør å forlate dem med den voldelige personen. De har en stor og reell frykt for at dyret skal bli skadet som et middel for å ramme dem selv. Det gjelder alle typer dyr, jeg har også vært borti kvinner som er redd for at mannen skal skade hesten deres. En gang tok jeg imot en familie hvor kone og barn hadde måttet se på mens mannen drepte familiens undulat foran øynene deres. Selv om det «bare» var en liten fugl, var det utrolig traumatisk, ikke minst for barna, sier Smaadahl.

Hun påpeker at mange kvinner som er utsatte for vold, er hjemmearbeidende, og ikke har en selvstendig økonomi.

– Har de et dyr, blir de gjerne sterkt emo-sjonelt knyttet til det, og det gjør det ekstra komplisert å komme seg ut av forholdet. Det finnes heller ikke noen NAV-midler som kan brukes til å finansiere et opphold på kennel eller tilsvarende for dyret. Dermed blir dyret både et økonomisk og emosjonelt hinder

– Jeg er ikke i tvil om at barn i dag bor i voldelige hjem fordi det ikke finnes muligheter for å få med familiens dyr til krisesenteret, sier daglig leder for Krisesentersekretariatet, Tove Smaadahl.

Tekst og foto: Anne L. Buvik

for å bryte ut av den voldelige relasjonen, understreker Smaadahl.

Tar ikke problemet på alvorSmaadahl beklager at det ser ut til å være vanskelig å få myndighetene til å ta prob-lemstillingen på alvor, eller å gi økonomiske midler slik at forholdene kan legges til rette slik at de voldsutsatte kan få bringe dyrene sine i sikkerhet.

– Under denne regjeringen har det vært sterkt fokus på å beskytte barn mot vold. Det satses enormt, og riksadvokaten har gitt politiet beskjed om at disse sakene skal prioriteres øverst. Barn skal slippe å leve i vold. De skal også slippe å bli vitner til vold. Da er det på sin plass også å ta med problemstillingen omkring dyrene i det helhetlige bildet. Jeg er ikke i tvil om at barn i dag bor i voldelige hjem fordi det ikke finnes muligheter for å få med familiens dyr til krisesenteret. Da bør man

ta tak i dette, og gjøre noe med det, sier Tove Smaadahl bestemt.

Etter hennes mening har man valgt å lukke øynene.

– Jeg kan ikke tolke det på annen måte når man sier nei til forskning på områ-det. Det er lett å bagatellisere utfordringen, spesielt om man ikke har et forhold til dyr selv. Men vi som sitter midt oppe i det, vet hvilken viktig faktor det er. Jeg håper den i større grad kan komme på agendaen politisk, og at man kan jobbe men en løsning, avslutter Tove Smaadahl.

• I 2015 bodde 1918 voksne på krisesentertilbudene. De hadde til sammen 2531 opphold.• 1570 barn bodde på krise- sentertilbudene, med til sammen 1965 opphold.• Antall dagbrukere var 2447 og antall dagsbesøk 9744. Tallene viser at krisesentrene er en viktig rådgivingsinstans både for tidligere beboere og andre.• De fleste brukerne hadde vært utsatt for en mannlig voldsutøver,

henholdsvis 94 prosent av beboerne og 91 prosent av dagbrukerne• Brukerne hadde i de aller fleste tilfellene en nær relasjon til voldsutøveren. For åtte av ti voksne beboere var voldsutøveren nåværende eller tidligere ektefelle/ samboer eller kjæreste.

Kilde: Rapportering fra krise-sentertilbudene 2015 – Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

Tove Smaadahl har vært engasjert i drift av krisesenter siden oppstarten i Norge på slutten av 1970-tallet. Den

gang var familievold et ikke-tema, og man møtte betydelig motstand i begynnelsen, hvor myndighetene ikke så behovet for slike sentra. I dag finnes det 47 krisesentra rundt om i Norge, og driften er kommunenes ansvar. Absolutt de færreste har noen form for tilbud til personer med dyr.

– Det har vært et par steder hvor det har vært visse muligheter for å ta med dyr, men stort sett er det ikke mulig. Det er viktig at man innser hvor viktig dette er, og at det faktisk stopper både voksne og barn fra å komme seg vekk fra en voldelig person. Det er et reelt hinder, og vi kjenner kon-sekvensene, understreker Tove Smaadahl.

Dyrevern er menneskevernKrisesentersekretariatet har oppmuntret til en kartlegging av sammenhengen mellom vold mot dyr og vold mot mennesker. Det har vært gjort flere utenlandske undersøkelser som dokumenterer en klar sammenheng,

Et stort problem i NorgeDaglig leder for Krisesenter-

sekretariatet, Tove Smaadahl.

FAKTA OM KRISESENTRA I NORGE (2015)

• Forekomsten av vold i Norge ser ut til å ha forandret seg lite fra slutten av 1980 tallet og frem til i dag.

• Fem prosent av den norske befolkningen, like mange kvinner og menn, oppgir at de noen gang i oppveksten har blitt utsatt for alvorlig vold fra foreldre, mens over 20 prosent av kvinnene og nesten åtte prosent av mennene oppgir at de har vært utsatt for et seksuelt overgrep før de fylte 18 år.

• Nesten en tredjedel av befolkningen, 22 prosent av kvinnene og 44 prosent av mennene, oppgir at de har vært utsatt for alvorlig vold etter at de fylte 18 år, mens ni prosent av kvinnene og litt under to prosent av mennene har blitt voldtatt i løpet av livet.

• Like mange kvinner og menn, 17 prosent, har blitt utsatt for vold fra samlivspartner. For mennenes del var dette stort sett mindre alvorlig vold, mens litt over ni prosent av kvinner har vært utsatt for alvorlig partnervold, gjelder det samme for to prosent av mennene.

Kilde: Helsedirektoratet

VOLD I NORGE

Det er lett å bagatellisere utfor-dringen, spesielt om man ikke har et forhold til dyr selv.

32 Hundesport nr. 2/17 Hundesport nr. 2/17 33

HUND MED KLØE og andre hudplager?

Bruk Optima pH 4 •Hudvaskfordyr/hundeshampo •Hudsprayfordyr •GelOptimapHmageregulatorvedmage-ogtarmplager.

Sjå www.optima-ph.no tlf. 56 56 46 10