alene hjemme

– VÅRT LAND – lørdag 16. november 2013side 20

Kristine Hovda [email protected] Chuchun/Tambo,

Ecuador

hovedsaken migrasjon

Alene hjemme

VÅRT LAND – lørdag 16. november 2013 – side 21

Hampus Lundgren [email protected](foto)

De siste årene har strømmer av ecuadorianere

emigrert illegalt til USA. Prisen betaler barna, som

får store problemer når mor og far plutselig drar.

Bestemoren til Esteban Mishirum

bay har fortalt at han har forandret

oppførsel de siste ukene. Tiårin

gen sover dårlig, slår etter lillebror

Brayan og virker ukonsentrert på

skolen. For tre måneder siden

dro faren hans til USA for å finne

arbeid. To måneder senere dro og

så moren, hun sa hun skulle følge

den 16 år gamle niesen et stykke

på veien til USA. Fra Guatemala

ringte hun bestemor Luz Simbaina

hjemme i det enkle steinhuset i

fjellbygda Chuchun i Ecuador

og sa at også hun ville forsøke å

smugles over grensen. Hun ville

bli i USA i fem år og tjene penger

til et nytt, flott hus til dem.

– Jeg gråt og sa til bestemor at

hun måtte be mamma om å kom

me hjem igjen. Men hun sa at hun

måtte gjøre det for vår skyld, sier

Esteban.

Han kikker ned i gulvet. Like

etter ankomsten i Miami ble

moren tatt av politiet og fengslet.

– Det går greit med meg. Jeg

tenker mest på småsøsknene mine,

på Brayan og på Ingrid. Hun er

bare tre år.

Tusenvis. Mellom 1990 og 2000

økte antall barn i Ecuador med

foreldre i utlandet fra 17.000 til

150.000. I 2006 hadde 218.000

barn i Ecuador minst en av forel

drene i utlandet. De fleste av for

eldrene emigrerer ulovlig til USA,

viser tall fra Unicef. Bestemor

Luz Simbaina har selv vært illegal

immigrant. Hun måtte forlate

tre døtre fordi hennes ektemann,

som selv hadde emigrert, sluttet å

sende penger hjem.

– Jeg fikk tjent penger til å kjøpe

et jordstykke så vi kan overleve her.

Men døtrene mine måtte klare seg

selv, ingen satte grenser for dem.

De ble gravide altfor tidlig.

Hendene er ru og skitne etter

en formiddag ute på jordet.

Etter elleve år kjøpte Simbaina

et jordstykke og kom tilbake til

Ecuador i fjor, fordi datteren ville

ha henne hjemme hos barnebarna.

Nå er hun sint og fortvilet.

– Hun trengte ikke å dra, det var

ektemannen som lokket henne.

Hvordan skal jeg og mamma klare

å ta vare på tre små barn alene?

Oldemor Jesus på 97 år har 30

«Før visste ingen hva USA var. Nå reiser alle»Luz Simbaina, tidligere emigrant

Fortvilet: Oldemor Jesus (97), bestemor Luz, Esteban Mishirum (10, fra venstre) Brayan (8)

og Ingrid (3) har akkurat fått vite at barnas mor sitter fengslet i Guatemala. Hun ble tatt da hun

ville smugles inn i USA for å tjene penger til familien i fjellbygda Chuchun i Ecuador.


barnebarn i USA. Da bestemor

dro, måtte hun ta seg av de tre

jentene. Moren til Esteban var den

siste hun hadde igjen i Ecuador.

– Jeg gråter hele tiden. Hele

familien min er borte. Før visste

ingen hva USA var. Nå reiser alle.

Denne migrasjonen har vært en

eneste stor ulykke, sier hun.

Tidligere i dag ringte datteren

fra fengselet. Hun forteller at de

behandler henne dårlig, at hun må

gå med håndjern og fotlenker. Nå

angrer hun at hun dro til USA.

– Men det er for sent å angre nå,

sier bestemor Luz Simbaina.

Moren til Esteban betalte 12.000

dollar til coyotene, menneske

smuglerne. Nå risikerer hun en

bot på ytterligere 12.000 dollar for

å ha krysset grensen illegalt.

– Det tar minst tre år å tjene nok

penger til å betale coyotene. Vi har

ingen mulighet til å betale gjelden

herfra. Nå må hun bli i USA dob

belt så lenge.

Bestemoren reiser seg. Det er

på tide å gå tilbake til arbeidet på

jordet.

– Jeg angrer på at jeg kom hjem.

Det er nesten ingen penger å tjene

her. Hadde jeg blitt, hadde kanskje

ikke datteren min reist til USA.

Lykkejakt. En regner med at så

mange som 700.000 ecuadorianere

oppholder seg i USA. Siden

70tallet har ecuadorianere forlatt

landet i hopetall for å jobbe som

illegale arbeidsmigranter i USA.

De første som dro var fattige og

ufaglærte, men tjente gode penger

på å selge sandwicher eller jobbe

som anleggsarbeidere i New York

eller i Massachusetts. De kom

hjem med lommene fulle av dollar,

bygde hus og kjørte dyre biler

og ble mye rikere enn legene og

advokatene i deres gamle nabolag.

Det lokket flere til å prøve lykken,

særlig under den politiske krisen

og arbeidsløsheten som fulgte

i 1996 og 1997, så i år 2000, da

Ecuador opplevde nedgangstider

som følge av at landet forlot sin

egen valuta Sucre til fordel for

amerikanske dollar. Plutselig

var pengene mye mindre verdt.

Mange slet med å få mat på bordet.

I 2004 forlot hele 9 promille av

befolkningen landet, året etter 6,

i kriseåret 2008 dro 8 promille.

Svært mange av dem kom fra de

fattige fjellandsbyene på 3.000

meters høyde midt i Ecuador.

En bedre fremtid. 13årige Junior

Yunga bruker litt tid på å forklare

hvor han bor nå. Etter at store

søsteren på 18 nylig giftet seg, kan

han ikke lenger sove hos henne,

så nå er han delvis tilbake hos

Mama Luz, morens søster som tok

over omsorgen for ham og de fire

søsknene da foreldrene plutselig

emigrerte da han var syv måneder.

Men Mama Luz har åtte egne

barn, enda en niese og flere barne

barn som også gjør krav på hennes

oppmerksomhet. Junior vil vekk.

– Jeg håper å få dra til USA snart,

kanskje til neste år. Mamma og

pappa har sagt at de skal ordne

noe. Jeg har lyst til å gå på skole

og utdanne meg til lege.

Junior har ikke den tradisjonelle

lange fletten som de fleste andre

indianerguttene. Luggen er lang, i

beste emostil, han trekker hetten

på genseren over hodet og dekker

ansiktet med palestinaskjerf. Øy

nene er mørke. Men 13åringen

holder fast på at han ikke er sint på

foreldrene for å ha forlatt barna.

– Det var bra at mamma og

pappa dro fra Ecuador. Eller, ikke

bra, men nødvendig.

Foreldrene har forklart at de

dro til USA for å skape en bedre

fremtid for barna. De sender klær

og penger til mat. Først var planen

å komme hjem etter noen år. Men

planen drøyde. Junior kjenner

dem bare fra telefon og samtaler

over internett. Mama Luz forteller

senere at søsteren ringte henne fra

Guatemala og ba henne ta vare på

ungene, at de eldste barna på syv

og åtte var i sjokk da de fikk vite

hva som hadde skjedd. Junior ble

syk fordi han plutselig ikke fikk

mer morsmelk. De første årene

slåss og kranglet barna mye. Da

Junior var syv år og den eldste

broren 15, flyttet søskenflokken

ut fra tanten og for seg selv. En

etter en dro først den eldste, så

nestemann til USA, nå er de bare

to igjen. Storesøsteren vil også dra.

Junior stryker den lange luggen på

plass langs øret.

– På hvilken måte er det anner

ledes å vokse opp slik du har gjort?

Han blir stille et øyeblikk. Ser

ned i gulvet.

– Man får alt man trenger. Men

man får ikke den samme omsorgen

og kjærligheten.

Beste foreldre. Gabriel Guamain

er president på Tambos trespråk

lige skole Mushuk Kawsay, som

betyr Nytt Liv på stammespråket

kichwa. Her får indianerbarn

opplæring i deres eget språk,

kultur og tradisjon. Han ser daglig

utfordringene knyttet til emigra

sjonen. Nå vurderer de å opprette

et eget internat tilknyttet skolen,

der foreldreløse barn kan bo.

– Noen barn blir bare forlatt. Vi

oppdager det når de kommer på

skolen med skitne klær eller uten

1 Ukonsentrert: Esteban får ikke sove om nettene og får hjelp av skolepsykologen etter å ha bråket i timene. Selv er han mest bekymret for søsknene.2 Fellesskap: Mange barn i Tambo vokser opp uten foreldrene. Esteban er en av dem. 3 Jordbruk: For pengene bestemor Luz tjente i USA kjøpte hun en jordlapp. Nå livnærer familien seg på mais og kaninoppdrett. 4 Nybygg: Penger som sendes hjem finansierer nye hus. Mange står halvferdige i årevis.

1 2

3 4

«Det var bra at mamma og pappa dro fra Ecuador. Eller, ikke bra, men nødvendig»

Junior Yunga (13)


Opprør: De andre indianerbarna har lang hårflette og skoleuniform. Ikke Junior. Foreldrene sender ham dyre klær fra USA. Han savner noen å høre til.

Alene hjemme: Junior Yunga (13, helt til venstre på familiebildet) har den siste tiden bodd hos tante Mama Luz etter at storesøsteren på 18 år nylig giftet seg. Junior har vokst opp i dette huset sammen med søskenbarna og tre eldre søsken. Foreldrene kjenner han bare via telefon

og samtaler over internett. De dro til USA da han var bare syv måneder.


Forsvinningen: Søskenparet Pedro (17) og Karolina (16) Pomaquiza har ikke sett moren siden hun forlot dem alene hjemme, fem og fire år gamle. Hun sa hun skulle ut en tur, men forsvant sporløst på en smuglerbåt mellom Mexico og USA. Siden da har søskenparet bodd hos mormor og morfar.

Savn: Bildet på veggen viser Karolina som liten sammen med moren. Nå har ikke mor og datter sett eller snakket med hverandre på 13 år.

Rotfast: Pedro ønsker ikke å gjøre som sine foreldre og emigrere. – Jeg vil bli her og utdanne meg til elektriker. Livet mitt er her, sier han.


matpakke. Mange sliter veldig på

skolen, sier han.

– Mens andre har det godt mate

rielt sett, foreldrene sender penger

hjem til besteforeldre eller onkler

og tanter som de får bo hos. Men

de mangler den helt nære kontak

ten og omsorgen som bare forel

drene kan gi dem. Dette er noe av

årsaken til at vi stiftet skolen, for å

fange opp disse barna, sier han.

Guamain mener besteforeldre

generasjonen i Tambo gjør en

kjempejobb, men at de har mange

utfordringer. Det kjenner han også

selv på kroppen.

– Mange barn vokser opp med

besteforeldre som er veldig gamle.

De lever i forskjellige verdener,

og kjenner ikke hverandres

referanser. Besteforeldrene klarer

ikke følge opp ungdommene. De

unge jentene leter etter farsfigurer

i mennene de møter, og blir

ofte altfor tidlig gravide. Vi har

problemer med ungdomsgjenger

som stjeler og slåss, driver med

alkohol og narkotika.

Han rister på hodet.

– Det hender også at noen av

jentene blir misbrukt av de de

bor hos. Først da kommer en av

foreldrene hjem igjen, men da er

det ofte for sent. Barna vil ikke ha

noe mer med foreldrene å gjøre.

– Hvorfor er det så mange som

drar?

Guamain tenker seg om.

– I begynnelsen var det mange av

de aller fattigste og lavutdannede

som dro, da det var gode tider i

USA. De kom tilbake og bygde

seg flotte hus, og ble mye rikere

enn dem de tidligere hadde vært

ansatt hos. Det fikk mange til å

bli misunnelige. Og de som nå

har dratt, ringer hjem og forteller

historier om hvor flott de har det i

USA. Det har også hendt at lærere

på skolen sier til barn som sliter

på skolen at de bare må gi opp

utdanning, og heller komme seg til

USA, sier han, og fortsetter:

– Men det er et hardt liv, og

det er blitt vanskeligere. De siste

årene er det mange som sliter med

å finne arbeid. Mange har ikke

råd til å sende penger hjem til

barna. De historiene hører vi ikke

om. Det sitter langt inne for dem

å innrømme det, etter at de har

forlatt barna sine.

Hjerneflukt. De fleste migrantene

som drar til USA har høyere

utdanning enn gjennomsnitts

befolkningen. Det fører til alvorlig

tap av kunnskap og kvalifisert

arbeidskraft i Ecuador, ikke minst

blant leger, helsepersonell og

sosial arbeidere som kunne hjulpet

barna som er skadelidende under

migrasjonen. De senere årene har

det også vist seg at det ikke nød

vendigvis er de fattigste familiene

som emigrerer. En nyere under

søkelse fra Verdensbanken viser

at de fattigste 75 prosentene av

familiene i Ecuacor bare mottar 16

prosent av migrantpengene. Barna

som mottar penger, rapporterer

ofte om mobbing og utfrysing, da

klasse kamerater og lærere reagerer

på den økte levestandarden i

form av dyre klær, mobiltelefoner

og PCspill. For mange fører

migrasjonen imidlertid til økt

fattigdom, fordi foreldrene ikke

klarer å skaffe inntektsgivende

arbeid i USA, eller fordi barna blir

nødt til å ta seg arbeid istedenfor å

få seg en god utdanning.

Forsvunnet. Da Pedro (17) og

Karolina (16) Pomaquiza var fem

og fire år fortalte moren at hun

skulle ut en tur. Det var det siste

de så av henne. På vei til USA

forsvant hun og broren sporløst.

– Noen sier at hun druknet. Men

vi vet ikke, sier Karolina.

De står utenfor kirkedøren, det

er søndag formiddag og fest

samling etter dagens barnedåp.

Sammen med besteforeldrene

skal de på markedet og handle

etterpå. Faren sender hver måned

200 dollar hjem fra USA, penger

som skal dekke skolegang, mat

og klær. Det er altfor lite. Beste

foreldrene må jobbe mye for å få

få mat på bordet. Karolinas jobb er

å vaske familiens klær for hånd og

lage mat, Pedro bærer ved, mater

hønene og marsvinene og steller i

kjøkkenhagen.

– Pappa hadde allerede dratt til

USA. Det var han som fikk henne

til å dra fra oss. Nå har han fått seg

ny kone og nye barn.

Hun trekker på skuldrene.

– Hvert år sier han at han skal

komme hjem igjen. Men jeg var

vel ti, elleve år da jeg sluttet å tro

på det, sier Karolina.

Hverken hun eller broren tenker

å emigrere selv.

– Jeg vil bli her og utdanne meg

til elektriker. Livet mitt er her, sier

Pedro.

Søsknene er glade i bestefor

eldrene sine, men de har mange

konflikter. Karolina sier at de ikke

får gå ut og treffe venner, heller

ikke ha besøk. Besteforeldrene er

redde for at Pedro og Karolina

skal havne i bråk eller ruse seg.

Etter skolen drar Karolina hjem

og gjør husarbeid, deretter lekser.

Pedro spiller fotball en gang i

uken etter skoletid.

– Det er vanskelig å oppdra

Forlatt: Mange halvferdige byggeprosjekter blir aldri ferdige. Emigranter finner seg nye familier i USA og glemmer ektefelle og barn.

– Noen barn blir bare forlatt. Vi oppdager det når de kommer på skolen med skitne klær eller uten matpakke, sier Gabriel Guamain, president på

den trespråklige skolen i Tambo.

«Pappa fikk mamma til å dra fra oss. Nå har han fått seg ny kone og nye barn»

Karolina Pomaquiza (16)

– VÅRT LAND – lørdag 16. november 2013side 26 Hovedsaken er presentert av Mads Størdal Vegstein

Ulykkelig rikdom: Christina Quinteros (29) forlot sønnen på to år i Tambo da hun dro til USA. Nå bor hun og døtrene Sherly (8) og Kayla (5) i et av Tambos fineste hus, men har

knapt penger til mat og klær. Sønnen vil ikke se henne.

barna. De er ikke våre egne, og vi

kan ikke være så strenge med dem

som vi ville vært med våre egne

barn, sier bestefaren senere, under

middagen som består av mais,

bønner og kokte egg.

– Barna hører ikke på oss, de gjør

som de vil, sier han.

På veggen henger et bilde

av datteren. Han hekter det av

kroken og stryker kjærlig over det,

og så gråter både han og kona.

– Datteren vår. Det var en ulykke

at hun skulle dra. Vi savner henne

sånn.

Støtte. Selv om de ikke kan inn

rømme det offisielt, støtter Ecua

dors myndigheter emigrasjonen

til USA. Etter oljen er pengene fra

ecuadorianere i USA landets stør

ste inntektskilde, og over ti ganger

så mye som Ecuador får i bistand.

En av tre ecuadorianske familier

mottar penger fra slektninger i

utlandet. Dobbeltheten viser seg

i samtalen med psykolog Diana

Guyara på Tambos migrasjons

kontor. Hun møter ukentlig barn

som sliter etter at foreldrene har

forlatt dem. Notatboken er deko

rert med prinsessemotiver, det får

ofte barna til å åpne opp, sier hun.

– Mange barn sliter med angst og

nervøsitet. Vi ser mange barn som

ser vanskjøttet ut. Foreldrene har

helt glemt dem. Mange får pro

blemer. Men vi forsvarer samtidig

foreldrenes rett til å emigrere.

– Hvorfor det?

– Migrasjon har funnet sted gjen

nom alle tider. Problemet er ikke

migrasjonen, men hvordan vi som

samfunn har taklet den. Vi i kom

munen var ikke forberedt på tiltak

for å hjelpe barna i den situasjonen

som har oppstått, sier hun.

– Mener du at det er statens ansvar

å ta vare på barna?

– Altså, nå skylder alle på migra

sjonen så fort det oppstår proble

mer med barn. Men jeg ble selv

forlatt av faren min da jeg var syv

måneder. Da jeg var 13 dro moren

min og jeg til USA i syv år. Jeg

klarte å takle situasjonen, fikk en

god utdanning, lærte engelsk og

gjør det godt i livet.

– Du forsvarer foreldrenes rett til å

emigrere illegalt til USA. Hva med

barnas rett til en trygg oppvekst?

Hun nøler.

– Vi vet at foreldrene gjør vondt

mot sine egne barn ved å reise. Vi

driver holdningsskapende arbeid

for å prøve å overtale dem til å bli.

Men de reiser likevel. Vi prøver å

gjøre det beste ut av situasjonen.

Anger og sinne. – Hver dag

angrer jeg på at jeg dro til USA.

Christina Quinteros (29) har

fortalt den lange historien om

hvordan hun fikk problemer i USA

da hennes daværende ektemann

brukte opp pengene hun tjente på

kaféjobben hun hadde i småbyen

utenfor New York, hvordan hun

møtte en ny mann som mishandlet

henne og truet med å drepe henne,

hvordan hun klarte å sende Sherly

(8) og Kayla (5), begge født i USA,

hjem til Ecuador og i sikkerhet før

hun selv kom hjem til Tambo for

tre år siden. Men Quinteros har

også en sønn, som ble værende

hos bestemoren da hun dro som

16åring. Øynene hennes fylles

brått av tårer.

– Han er 15 år nå. Jeg tror han er

sint på meg. Han vil ikke ha noe

med meg å gjøre.

Det var moren som overtalte

henne til å dra. 14 år gammel

ble Christina Quinteros gravid,

kjæresten hadde ingen jobb,

utgiftene ble store. De giftet seg,

og da ektemannen dro, mente mo

ren hun burde følge etter, det var

ikke bra å leve fra hverandre. Helst

ville hun blitt i Ecuador og fått en

utdanning. Moren mente jobbut

siktene var for små. Sønnen måtte

bli igjen i Tambo, det ville være for

farlig å smugle ham over grensen.

– Det var farlig. På overfarten

prøvde en av menneskesmuglerne

å voldta meg, forteller hun.

Nå bor Quinteros og døtrene

i et av Tambos fineste hus, alle

møblene er sendt fra USA. Men

den lille familien har knapt nok

penger til mat og klær. Hun har

ingen jobb, og barnas fedre nekter

å sende barnebidrag. Kun en onkel

husker på dem iblant, 300 dollar

hver tredje måned.

– Jeg har vært så sint på moren

min for at hun fikk meg til å dra.

Hun slår ut med armene.

– Jeg fikk det flotte huset jeg ville

ha, men jeg har ingen utdanning,

ingen jobb, ingen penger, ingen

venner. Jeg går rundt alene her

uten å vite hva jeg skal gjøre.

Hendene lander i fanget.

– Og jeg mistet sønnen min for

alltid.

Savn. Psykolog Diana Guayara

fra migrasjonskontoret står i dør

åpningen på toget som leder opp

til inkaruinene noen kilometer

nord for Tambo. Som et ledd i å

gjøre barna kjent med kommunens

tiltak, organiserer migrasjons

kontoret skoleutflukter for alle

barna. Denne dagen står klassen til

Esteban Mishirumbay for tur.

– Denne turen er arrangert av

migrasjonskontoret. Vi holder til i

sentrum, sier hun.

Så ønsker hun barna god tur,

snur i trappen og går.

Fremme ved ruinene får barna

en 15 minutters omvisning.

Esteban Mishirumbay går bakerst,

han følger ikke med. Bestemoren

har søkt om psykologhjelp til ham.

Det blir i så fall Diana Guayaras

oppgave å hjelpe gutten.

– Jeg savner mamma veldig mye,

sier Esteban.

– Vil du også dra til USA?

– Nei, jeg vil være her. Men

pappa har sagt han skal bygge et

stort og fint hus til oss i Tambo,

og ny bil. At alt skal bli bra.

«Mange barn ser vanskjøttet ut. Foreldrene har glemt dem. Men vi forsvarer samtidig foreldrenes rett til å emigrere»

Diana Guyara, psykolog

ECUADOR

Quito

Tambo

ecuadorRepublikk i den nordvestlige delen av Sør-Amerika, ved ekvator. Grenser til Colombia i nord, Peru i sør og øst, og til Stillehavet i vest.Ecuador er et utviklingsland med store lån i utlandet. Før oljeutvin-ningen startet i 1972 var økono-mien helt avhengig av jordbruket.Utgjorde på 1400-tallet den nord-ligste delen av det gamle inkariket. Tatt i besittelse av Spania tidlig på 1500-tallet. Fra 1819 del av Gran Colombia, «Stor-Colombia».Ble en selvstendig stat i 1830.


Gammel og ung: Når store deler av Tambos befolkning er samlet er det påfallende mange barn, unge og besteforeldre i menneskemengdene.

Ut på tur: Skoleklassen til Esteban Mishirumbay er på en utflukt arrangert av migrasjonskontoret i Tambo. Ifølge byens sosialtjeneste vokser så mange som halvparten av barna i landsbyen opp uten en eller flere av foreldrene.

alene hjemme

News & Politics