skyggejegerne 6 - den himmelske ilds by
Post on 22-Jul-2016
228 Views
Preview:
DESCRIPTION
TRANSCRIPT
Skyggejegerne Bok 6
SKYGGEJEGERNE BOK 6
CASSANDRA CLARE
CLARE
Den himmelske ilds byDen himmelske ilds byDen him
melske ilds by
Den himm
elske ilds by
MØRKE OG KAOS HERSKER. VERDEN VIL FORANDRES FOR ALLTID.HVEM OVERLEVER DEN SISTE KAMPEN MELLOM SKYGGEJEGERE OG DEMONER?
Mørket har senket seg over skyggejegernes verden, og Nephilim overmannes av kaos og ødeleggelse. Clary, Jace og Simon står ansikt til ansikt med
sin verste fiende noensinne: Clarys egen bror, Sebastian Morgenstern.
Skyggejegerne står maktesløse overfor Sebastians ondskap. Hvem overlever det aller siste oppgjøret?
MØRKE OG KAOS HERSKER. VERDEN VIL FORANDRES FOR ALLTID.HVEM OVERLEVER DEN SISTE KAMPEN MELLOM SKYGGEJEGERE OG DEMONER?
Mørket har senket seg over skyggejegernes verden, og Nephilim overmannes av kaos og ødeleggelse. Clary, Jace og Simon står ansikt til ansikt med
sin verste fiende noensinne: Clarys egen bror, Sebastian Morgenstern.
Skyggejegerne står maktesløse overfor Sebastians ondskap. Hvem overlever det aller siste oppgjøret?
CLARE
«Gjør deg klar for å bli hekta!»Entertainment Weekly
«Skyggejeger-serien er en verden jeg ville ha elsket å leve i. Vakkert!»
Stephenie Meyer, forfatteren av Twilight-bøkene
«Gjør deg klar for å bli hekta!»Entertainment Weekly
«Skyggejeger-serien er en verden jeg ville ha elsket å leve i. Vakkert!»
Stephenie Meyer, forfatteren av Twilight-bøkene
CASSANDRA CLARE
Cassandra Clare ble født av amerikanske foreldre i Teheran, Iran. Før hun var ti år gammel hadde hun bodd i Frankrike, England og Sveits. Etter å ha jobbet i ulike underholdningsmagasiner i Los Angeles og New York, ble hun i 2006 forfatter på heltid. Den himmelske ilds by er sjette og siste roman i serien Skyggejegerne.
Sagt om Skyggejegerne:
«Clares stemningsfulle scener er rett på sak, hun skjeler både til nygotiske skrekkfilmer og moderne fantasy- klassikere fra Neil Gaiman. Varulver, vampyrer, engler og alver passer alle sammen inn i dette fantastiske miljøet.» Publishers Weekly
HAR DU LEST DE FEM FØRSTE BØKENE?
Demonenes by
Glassbyen
De fortapte sjelers by
Den tause byen
De falne englers by
ISBN 978-82-516-8537-5
www.schibstedforlag.no
ISBN 978-82-516-8537-5
9 788251 685375
Flapp: 90 mm
Lapp: 3 mm
Lapp: 3 mm
CASSANDRA CLARE
Skyggejegerne6-OMSLAG.indd 1 18.06.15 17:41
C a s s a n d r a C l a r e
S K Y G G E J E G E R N E
Den himmelske ilds by
Oversatt av Bente Rannveig Hansen
Originalens tittel: The Mortal Instruments – City of Heavenly FireCopyright © 2014 by Cassandra Claire LLC
Omslag © 2014 Cliff Nielsen
Published with agreement with the author, c/o BAROR INTERNATIONAL,INC., Armonk, New York, U.S.A.
Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2015Oversatt av Bente Rannveig Hansen
Ombrekking: Type-it AS, TrondheimRepro: KS Design, Rasta
Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland
Sitatet på side 125 er hentet fra Kong Henrik VI av William Shakespeare,oversatt av Arthur Olav Sandved, H. Aschehoug & Co., Oslo 1996
Sitatene på side 399, 664-665 og 671 er hentet fra Det tapte paradis av JohnMilton, oversatt av Arthur Olav Sandved, H. Aschehoug & Co., Oslo 2005
ISBN: 978-82-516-8537-5
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i
strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
www.schibstedforlag.no
Til Elias og Jonah.
For salig er Gud, og når mennesket vil,da er det en gnist av Den himmelske ild.
John Dryden, Absalom and Achitophel
q
PROLOG
FALLE SOM REGN
Instituttet i Los Angeles, desember 2007
Været var perfekt den dagen foreldrene til Emma Carstairs ble
drept.
Ikke for det, været var stort sett perfekt i Los Angeles. Det var en
klar vintermorgen da moren og faren til Emma satte henne av ved
instituttet på høyden bak Pacific Coast Highway, med utsikt over
det blå havet. Fra klippene i Pacific Palisades til strendene i Point
Dume var det ikke en eneste sky å se.
Kvelden før var det kommet inn en rapport om demonisk akti-
vitet i nærheten av strandgrottene ved Leo Carrillo. Ekteparet
Carstairs hadde fått i oppdrag å undersøke saken. Senere skulle
Emma huske hvordan moren sto i blåsten og strøk en forvillet
hårlokk bak øret mens hun tilbød seg å tegne en fryktløsrune på
faren, og at John Carstairs lo og sa at han ikke var helt komforta-
bel med nymotens runer. Han forholdt seg til det som sto skrevet
i Gråboken, ellers takk.
Emma, på sin side, var blitt irritert på foreldrene, så hun ga dem
en kjapp klem før hun rev seg løs og sprang opp trappen til insti-
tuttet så ryggsekken hoppet mellom skulderbladene hennes. De
sto igjen nede på gårdsplassen og vinket til henne.
7
Emma var overlykkelig for at hun fikk trene på instituttet. Ikke
nok med at bestevennen hennes, Julian, bodde der, men hun
hadde bestandig følelsen av å dykke ned i havet når hun gikk inn
dit. Det var en diger bygning i tre og stein i enden av en lang grus-
vei som snodde seg mellom bakkekammene. Hvert eneste rom,
hver eneste etasje, hadde utsikt over havet og fjellene og himme-
len, dirrende flater av blått og grønt og gull. Emma drømte om å
klatre opp på taket sammen med Jules – enn så lenge hadde for-
eldrene satt en stopper for akkurat det – for å sjekke om de kunne
se helt til ørkenen i sør.
Ytterdørene visste hvem hun var og ga mykt etter for den vel-
kjente berøringen hennes. Inngangspartiet og de nedre etasjene i
instituttet vrimlet av skyggejegere som hastet hit og dit. Sikkert
et eller annet slags møte, tenkte Emma. I mengden fikk hun øye
på faren til Julian, Andrew Blackthorn, lederen for instituttet. For
å slippe alle velkomsthilsenene skyndte hun seg til omkledning-
sværelset i andre etasje, der hun byttet ut jeans og T-skjorte med
treningsklær – en genser som var altfor stor for henne, løstsit-
tende bomullsbukser og, det viktigste av alt: sverdet hektet over
skulderen.
Cortana. Navnet betydde ganske enkelt «kortsverd», men for
Emma var det ikke kort. Det var like langt som underarmen hen-
nes, skinnende blankt metall, og langs bladet var det risset inn
noen ord som alltid fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på
henne: Jeg er Cortana, av samme stål og temperament som Joyeuse og
Durendal. Faren hadde forklart henne hva det betydde den første
gangen han la sverdet i de ti år gamle hendene hennes.
«Du kan øve med dette fram til du blir atten. Da er det ditt,»
hadde John Carstairs sagt, og smilt da han så hvordan hun lot
fingrene gli over inskripsjonen. «Forstår du hva ordene betyr?»
Hun hadde ristet på hodet. «Stål» forsto hun, men ikke «tempe-
rament». Hun visste at «temperament» betydde sinne, noe faren
8
den himmelske ilds by
hennes stadig vekk minte henne på at hun måtte kontrollere. Hva
hadde det med et sverd å gjøre?
«Du kjenner til familien Wayland,» hadde han sagt. «De var
berømte våpenmakere før Jernsøstrene begynte å smi alle skyg-
gejegersverdene. Smeden Wayland lagde Excalibur og Joyeuse,
sverdene til Arthur og Lancelot, og Durendal, sverdet til helten
Roland. De smidde dette sverdet også, av det samme stålet. Alt
stål må herdes, det vil si utsettes for kraftig varme, nesten kraf-
tig nok til at det smelter eller ødelegger stålet – og deretter tempe-
reres – for at det skal bli sterkere.» Han kysset henne på pannen.
«Familien Carstairs har båret dette sverdet i generasjoner. Inskrip-
sjonen minner oss på at Skyggejegerne er Engelens våpen. Vi her-
des i ilden, så tempereres vi og blir sterkere. Når vi lider, overlever
vi.»
Emma kunne nesten ikke vente til de seks årene hadde gått, til
hun ble atten og var gammel nok til å reise verden rundt og slåss
mot demoner, gammel nok til å bli temperert i ilden. Nå spente
hun på seg sverdet og gikk ut av omkledningsværelset mens hun
så for seg hvordan det kom til å bli. Hun forestilte seg at hun sto
på toppen av klippen over havet ved Point Dume og slo tilbake
en gruppe Raum-demoner med Cortana. Julian var sammen med
henne, så klart, og sloss med sitt eget yndlingsvåpen, armbrøsten.
Jules var alltid i Emmas tanker. Emma hadde kjent ham så lenge
hun kunne huske. Familiene Blackthorn og Carstairs hadde alltid
stått hverandre nær, og Jules var bare noen få måneder eldre enn
henne; hun hadde bokstavelig talt aldri levd i en verden der han
ikke fantes. Hun hadde lært å svømme i havet sammen med ham
da de var småunger. De hadde lært å gå samtidig, og deretter løpe.
Foreldrene hans hadde båret henne rundt, og storebroren og sto-
resøsteren hans hadde satt henne på plass når hun oppførte seg
dårlig.
Og de hadde oppført seg dårlig mange ganger. Å farge den
9
falle som regn
lodne, hvite katten til familien Blackthorn – Oscar – lyseblå, hadde
vært Emmas idé da de begge var sju. Julian hadde likevel påtatt
seg skylden; han gjorde ofte det. Tross alt, sa han, var hun enebarn
mens han var ett av sju søsken, så foreldrene hans ville glemme at
de var sinte på ham mye fortere enn hennes ville.
Hun husket da moren hans døde, like etter at Tavvy ble født, og
at hun hadde stått og holdt Jules i hånden mens liket hadde brent
og røyken hadde snodd seg mot himmelen. Hun husket at han
hadde grått, og at hun hadde tenkt at gutter gråt helt annerledes
enn jenter, med vonde hese hulk som hørtes ut som om de ble slept
ut med kroker. Kanskje det var verre for dem, siden de liksom ikke
skulle gråte …
«Au!» Emma stavret bakover; hun hadde vært så fordypet i tan-
ker at hun hadde gått rett på faren til Julian, en høy mann med det
samme rufsete brune håret som de fleste av barna hans. «Beklager,
Mr. Blackthorn!»
Han smilte bredt. «Det er første gang jeg ser noen som er så ivrig
etter å komme i gang med treningen,» ropte han da hun stormet
videre bortover korridoren.
Treningsrommet var et av de rommene i bygningen som Emma
likte aller best. Det opptok nesten en hel etasje, og både østveggen
og vestveggen var av klart glass. Man kunne se blått hav nesten
uansett hvor man snudde seg, og man kunne se hele kystlinjen fra
nord til sør, der det endeløse Stillehavet strakte seg mot Hawaii.
Midt ute på det blankpolerte tregulvet sto Blackthorn-famili-
ens huslærer, en imponerende dame som het Katerina og som
akkurat nå underviste tvillingene i knivkasting. Livvy fulgte vil-
lig instruksene, slik hun alltid gjorde, mens Ty var gretten og
motvillig.
Julian lå på ryggen borte ved vestvinduet, iført lette trenings-
klær, og pratet med Mark, som satt fordypet i en bok og gjorde sitt
beste for å ignorere den yngre halvbroren sin.
10
den himmelske ilds by
«Synes du ikke at Mark er et rart navn på en skyggejeger?» sa
Julian da Emma nærmet seg. «Jeg mener, hvis du tenker over det.
Det er litt forvirrende. ‘Merk meg, Mark?’»
Mark så opp fra boken og glodde irritert på lillebroren. Julian
snurret åndsfraværende en stele i hånden. Han holdt den som en
malerpensel, noe Emma stadig vekk kjeftet på ham for. Man skulle
holde en stele som en stele, som om den var en forlengelse av
hånden, ikke som et kunstnerverktøy.
Mark sukket tilgjort. Han var seksten og akkurat gammel nok
til å synes at alt Emma og Julian gjorde, var enten irriterende eller
latterlig. «Hvis det plager deg, kan du bruke hele navnet mitt,» sa
han
«Mark Anthony Blackthorn?» Julian rynket på nesen. «Det tar
for lang tid. Tenk om vi blir angrepet av en demon? Du kommer
til å være død før jeg er halvferdig med å si navnet ditt.»
«Når du redder livet mitt, mener du?» spurte Mark. «Du synes
ikke du er litt vel tøff i trynet nå, din spjæling?»
«Det kan jo skje.» Julian satte seg opp, ikke veldig fornøyd med
å bli kalt en spjæling. Håret hans sto til alle kanter. Storesøste-
ren Helen kastet seg stadig vekk over ham med en hårbørste, men
det hjalp aldri stort. Han hadde typisk Blackthorn-hår, som faren
og de fleste av brødrene og søstrene sine – uregjerlige lokker med
samme farge som mørk sjokolade. Familielikheten hadde alltid
fascinert Emma, som ikke liknet noe særlig på verken moren eller
faren, hvis man da ikke regnet med at faren hennes var blond.
Helen hadde vært i Idris i flere måneder sammen med kjæres-
ten sin, Aline; de hadde byttet familieringer og hadde et «veldig
seriøst» forhold, ifølge Emmas foreldre, noe som stort sett innebar
at de sendte hverandre sentimentale blikk. Emma var fast bestemt
på at hvis hun noen gang ble forelsket, skulle hun ikke bli så sen-
timental som de to var. Hun hadde forstått at det var litt oppstyr
rundt dem fordi både Helen og Aline var jenter, men hun skjønte
11
falle som regn
ikke hvorfor, og det virket som om familien Blackthorn likte Aline
veldig godt. Hun utstrålte ro, og gjorde Helen mindre irritabel.
At Helen var bortreist betydde at det ikke var noen som klip-
pet håret til Jules for tiden, og tuppene var gylne i sollyset som
sto inn i rommet. Utenfor vinduet på østveggen lå den skygge-
aktige fjellstrekningen som skilte havet fra San Fernando Valley
– tørre, støvete knauser pepret fulle av juv, kaktusplanter og tor-
nebusker. Det hendte at skyggejegerne trente utendørs, og da stor-
koste Emma seg. Hun elsket å finne skjulte stier og hemmelige
fosser og de søvnige firfislene som lå og døste på steinene i nærhe-
ten av dem. Julian var ekspert på å lokke firfislene til å kravle inn
i hånden hans og sove der mens han strøk dem over hodet med
tommelen.
«Pass på!» Emma dukket da en kniv med trespiss suste forbi
hodet hennes og dunket inn i vinduet før den spratt tilbake og traff
Mark i beinet. Han slengte fra seg boken og reiste seg, olm i blik-
ket. Mark var strengt tatt hjelpelærer og skulle assistere Katerina,
men han foretrakk å lese framfor å undervise.
«Tiberius,» sa Mark. «Ikke kast kniver på meg.»
«Det var et uhell.» Livvy gikk og stilte seg mellom tvillingbroren
sin og Mark. Tiberius var like mørkhåret som Mark var lyshåret,
den eneste i familien – foruten Mark og Helen, som egentlig ikke
telte fordi de var av samme blod som De underjordiske – som ikke
hadde det brune håret og de blågrønne øynene som var så typisk
for familien Blackthorn. Ty hadde krøllete svart hår, og øynene
hans var grå som jern.
«Nei, det var ikke det,» sa Ty. «Jeg siktet på deg.»
Mark trakk pusten overdrevent dypt og strøk hendene gjennom
håret, noe som fikk det til å stritte rett til værs. Mark hadde typiske
Blackthorn-øyne, irrgrønne, men i likhet med Helen hadde han
helt lyst hår, nesten hvitt, slik også moren hadde hatt. Ryktene ville
ha det til at moren til Mark hadde vært en prinsesse ved Alvehoffet;
12
den himmelske ilds by
hun hadde hatt en affære med Andrew Blackthorn og fått to barn
med ham som hun hadde satt igjen på trappen utenfor Instituttet
i Los Angeles natten før hun forsvant for alltid.
Faren til Julian hadde tatt ansvaret for halv-alvebarna sine og
oppfostret dem som skyggejegere. Skyggejegerblodet var domi-
nant, og selv om Rådet ikke likte det, tillot de halvt underjordiske
barn i Enklaven såfremt huden deres kunne tåle runer. Både Helen
og Mark hadde fått sine første runer som tiåringer og tålte det
godt, selv om Emma så at det var mer smertefullt for Mark å bli
merket enn for en vanlig skyggejeger. Hun registrerte at han krym-
pet seg når stelen ble plassert på huden hans, selv om han prøvde
å skjule det. Den siste tiden hadde hun registrert mange flere ting
ved Mark – at den uvanlige, alveaktige ansiktsformen hans var til-
trekkende, og at skuldrene hans var brede under genseren. Hun
visste ikke hvorfor hun la merke til den slags, og hun likte det ikke
noe særlig. Det gjorde at hun følte for å glefse til ham eller gjemme
seg, ofte begge deler samtidig.
«Du stirrer,» sa Julian og kikket på Emma over knærne på de
malingsflekkete treningsbuksene sine.
Hun kom til seg selv igjen. «På hva da?»
«På Mark – som vanlig.» Han hørtes irritert ut.
«Hold munn!» freste Emma lavt, og nappet stelen fra ham.
Han nappet den tilbake, og det oppsto et basketak mellom dem.
Emma fniste da hun rullet vekk fra Julian. Hun hadde trent sam-
men med ham så lenge at hun visste om alle bevegelsene hans før
han gjorde dem. Det eneste problemet var at hun hadde en ten-
dens til å la ham slippe for lett. Bare tanken på at noen skulle skade
Julian, gjorde henne rasende, og iblant innbefattet det henne selv
også.
«Dreier dette seg om biene på rommet ditt?» spurte Mark idet
han marsjerte bort til Tiberius. «Du vet jo hvorfor vi var nødt til å
kvitte oss med dem!»
13
falle som regn
«Jeg regner med at du gjorde det for å motarbeide meg,» sa Ty.
Ty var liten for alderen – ti år – men han hadde ordforrådet og dik-
sjonen til en åtti år gammel mann. Ty pleide ikke å lyve, hovedsa-
kelig fordi han ikke skjønte hvorfor han kanskje trengte det. Han
kunne ikke skjønne hvorfor folk av og til ble irriterte eller forban-
net på ham for ting han gjorde, og han kunne bli forvirret eller
skremt av de sinte reaksjonene deres, alt etter humøret.
«Det handler ikke om jeg motarbeider deg, Ty. Du kan bare ikke
ha bier på rommet ditt …»
«Jeg studerte dem!» forklarte Ty, og rødmen steg i de bleke kin-
nene. «Det var viktig, og de var vennene mine, og jeg visste hva jeg
gjorde.»
«Akkurat som du visste hva du gjorde med den klapperslangen
for en stund siden?» sa Mark. «Noen ganger tar vi ting fra deg fordi
vi ikke vil at du skal komme til skade. Jeg vet at det er vanskelig å
forstå, Ty, men vi er glade i deg.»
Ty så tomt på ham. Han visste hva «jeg er glad i deg» betydde,
og han visste at det var bra, men han kunne ikke forstå hvorfor det
var en forklaring på alt mulig.
Mark bøyde seg framover med hendene på knærne til øynene
hans var på høyde med de grå øynene til Ty. «Ok, nå skal jeg
fortelle deg hva vi kommer til å gjøre …»
«Ha!» Emma hadde klart å rulle Julian over på ryggen og vriste
stelen fra ham. Han lo, og vred seg under henne helt til hun låste
armene hans fast til gulvet.
«Jeg gir opp,» sa han. «Jeg gir …»
Han lo opp mot henne, og plutselig slo det henne at det egent-
lig føltes ganske snålt å ligge oppå Jules, og at han faktisk hadde et
pent ansikt, han også, akkurat som Mark. Rundt og gutteaktig og
velkjent, men det føltes nesten som om hun kunne se gjennom det
ansiktet han hadde nå, til det ansiktet han kom til å ha når han ble
eldre.
14
den himmelske ilds by
Det ringte på døren i instituttet, og lyden forplantet seg i rom-
met. Det var en dyp, fyldig, rungende lyd, som kirkeklokker. Sett
utenfra, med mundane øyne, fortonte instituttet seg som ruinene
av en gammel spansk misjonsstasjon. Trass i at skilt med påskrif-
ten PRIVAT EIENDOM og ADGANG FORBUDT var plassert
overalt, hendte det likevel at folk – stort sett mundaner med en
liten dose av Synet – kom helt bort til døren.
Emma rullet seg av Julian og børstet av klærne sine. Hun hadde
sluttet å le. Julian satte seg opp mens han støttet seg på hendene,
og så spørrende på henne. «Alt i orden?» sa han.
«Jeg slo albuen min,» løy hun, og kastet et blikk på de andre.
Livvy lot Katerina vise henne hvordan hun skulle holde kniven, og
Ty ristet på hodet mot Mark. Ty. Det var hun som hadde gitt Tibe-
rius kallenavnet da han ble født, for hun var bare atten måneder
gammel og klarte ikke si «Tiberius», men hadde kalt ham «Ty-Ty»
i stedet. Av og til lurte hun på om han husket det. Det var merke-
lig hva som betydde noe for Ty og hva som ikke gjorde det. Det var
umulig å forutsi.
«Emma?» Julian lente seg framover, og så var det som om alt
eksploderte rundt dem. Et voldsomt lysglimt flammet opp, og ver-
den utenfor vinduene ble gyllenhvit og rød, som om instituttet
sto i brann. Samtidig krenget gulvet under dem som dekket på et
skip. Emma skled framover i samme øyeblikk som et fælt skrik lød
nedenfra – et redselsfullt, ugjenkjennelig skrik.
Livvy gispet og kastet seg mot Ty, og slo armene rundt ham som
om hun kunne omslutte og beskytte kroppen hans med sin egen.
Livvy var et av de svært få menneskene som kunne røre Ty uten
at han reagerte på det; han sto der med oppsperrede øyne og den
ene hånden viklet inn i ermet på genseren til søsteren sin. Mark
var allerede på beina; Katerinas ansikt var blekt under de mørke
korketrekkerne.
«Dere blir her,» sa hun til Emma og Julian idet hun trakk sverdet
15
falle som regn
ut av skjeden som hang ved hoften hennes. «Se etter tvillingene.
Mark, du blir med meg.»
«Nei!» sa Julian og stavret seg opp på føttene. «Mark …»
«Jeg klarer meg, Jules,» sa Mark med et beroligende smil. Han
hadde allerede en dolk i hver hånd. Han var kvikk og rask med
kniver, og han bommet aldri. «Bli her hos Emma,» sa han og
nikket mot dem begge. Så satte han etter Katerina, og døren til
treningsrommet slo igjen bak dem.
Jules gikk forsiktig nærmere Emma, tok hånden hennes og hjalp
henne opp på beina. Aller helst ville hun vise ham at hun hadde
det fint og kunne stå ved egen hjelp, men hun ga etter. Hun for-
sto trangen til å føle at man gjorde noe, hva som helst for å hjelpe.
Med ett gjallet enda et skrik nedenfra, fulgt av lyden av glass som
ble knust. Emma skyndte seg over til den andre enden av rommet,
bort til tvillingene; de sto fullstendig urørlige, som små statuer.
Livvy var askegrå i ansiktet; Ty tviholdt i genseren hennes.
«Det kommer til å gå bra,» sa Jules og la hånden mellom de
tynne skulderbladene til broren. «Uansett hva det er …»
«Du aner jo ikke hva det er,» sa Ty forpustet. «Du kan ikke si at
det kommer til å gå bra. Du aner ikke.»
Så skar enda en lyd gjennom luften. Denne gangen var det verre
enn et skrik. Det var et skrekkinnjagende hyl, dyrisk og heslig. Var-
ulver? tenkte Emma forvirret, men hun hadde hørt varulver hyle
før, og dette var mørkere, ondere.
Livvy krøp sammen mot skulderen til Ty. Han løftet det lille,
hvite ansiktet, og blikket flakket over Emma og videre til Julian.
«Hvis vi gjemmer oss her,» sa Ty, «og hvis den greia finner oss og
skader søsteren vår, så er det din skyld.»
Ansiktet til Livvy var skjult, hun presset seg fremdeles mot Ty.
Han hadde snakket med rolig stemme, men Emma var ikke i tvil
om at han mente det han sa. Hvor skremmende intelligent Ty
enn var, hvor annerledes, og hvor likegyldig han enn var overfor
16
den himmelske ilds by
andre mennesker, var han og tvillingsøsteren uatskillelige. Hvis
Livvy var syk, sov Ty i fotenden av sengen hennes. Pådro hun seg
et skrubbsår, fikk han panikk, og det var det samme den andre
veien.
Emma så de motstridende følelsene jage over ansiktet til Julian
– blikket hans søkte hennes, og hun nikket så vidt. Tanken på å bli
værende i treningsrommet og vente på at det som hadde lagd den
lyden, skulle komme, fikk det til å føles som om huden ble skrellet
av knoklene hennes.
Julian strente over til den andre siden av rommet og kom tilbake
med en armbrøst og to dolker. «Du må slippe Livvy nå, Ty,» sa han,
og i neste øyeblikk hadde tvillingene revet seg løs fra hverandre.
Jules rakte Livvy en dolk og holdt den andre fram for Tiberius, som
stirret på den som om han aldri hadde sett noe liknende. «Ty,» sa
Jules og lot hånden falle. «Hvorfor hadde du de biene på rommet
ditt? Hva er det med dem som du liker?»
Ty sa ingenting.
«Du liker måten de samarbeider på, ikke sant?» sa Julian. «Og nå
må vi samarbeide. Vi skal komme oss inn på kontoret og ta en tele-
fon til Enklaven, ok? En nødtelefon. Så sender de forsterkninger
som kan beskytte oss.»
Ty strakte hånden ut etter dolken med et lite nikk. «Det var det
jeg ville ha foreslått hvis Mark og Katerina hadde hørt på meg.»
«Det var det han ville ha foreslått,» sa Livvy. Hun hadde tatt
imot dolken med større selvtillit enn Ty, og holdt den som om hun
visste hvordan hun skulle håndtere kniven. «Det var det han tenkte
på.»
«Nå må vi være veldig stille,» sa Jules. «Dere to blir med meg
bort på kontoret.» Han løftet blikket og så Emma inn i øynene.
«Emma henter Tavvy og Dru og møter oss der. Greit?»
Hjertet slo kollbøtte i brystet til Emma. Octavius – Tavvy, det
lille barnet, bare to år gammel. Og Dru, åtte, for ung til å starte
17
falle som regn
fysisk trening. Selvfølgelig måtte noen gå og hente dem. Og blikket
til Jules var bønnfallende.
«Ja,» sa hun. «Det er akkurat det jeg gjør.»
Cortana var spent fast på ryggen til Emma, og i hånden hadde
hun en kastekniv. Hun syntes hun kunne kjenne at metallet pul-
serte som hjerteslag gjennom blodårene da hun smøg seg bortover
korridoren i instituttet med ryggen inn mot veggen. Med jevne
mellomrom åpnet korridoren seg til vinduer, og hun fikk et for-
lokkende glimt av blått hav og grønne fjell og fredfylte hvite skyer.
Hun tenkte på foreldrene sine, ute på stranden et eller annet sted,
uten noen som helst anelse om det som skjedde på instituttet. Hun
ønsket at de var der, og samtidig var hun glad for at de ikke var det.
De var trygge, om ikke annet.
Hun befant seg i den delen av instituttet som hun kjente aller
best: boligdelen. Hun snek seg forbi det forlatte soverommet til
Helen, tomt for klær og med et støvete sengeteppe. Forbi Julians
rom, som hun kjente ut og inn etter å ha overnattet en million gan-
ger, og Marks, bak en lukket dør. Det neste rommet var Mr. Black-
thorns, og ved siden av det igjen lå barnerommet. Emma trakk
pusten dypt og dyttet opp døren med skulderen.
Synet som møtte henne i det lille blåmalte rommet, fikk henne
til å sperre opp øynene. Tavvy lå i barnesengen sin – de små hen-
dene knuget rundt sprinklene, og ansiktet hans var rødt og for-
grått. Drusilla sto foran barnesengen med et sverd – Engelen måtte
vite hvor hun hadde fått tak i det – i hånden, et sverd som pekte
mot Emma. Hånden til Drusilla skalv så fælt at sverdspissen dan-
set i luften, og flettene hennes sto rett ut på hver side av det lubne
ansiktet, men uttrykket i Blackthorn-øynene var hardt som stål:
Du våger ikke å røre broren min.
«Dru,» sa Emma så mykt hun bare kunne. «Dru, det er meg.
Jules sendte meg for å hente dere.»
18
den himmelske ilds by
Dru lot sverdet falle klaprende til gulvet og begynte å gråte.
Emma feide forbi henne og løftet den lille gutten opp av barnesen-
gen med den ledige armen, og heiste ham opp på hoften sin. Tavvy
var liten for alderen, men veide likevel drøye tolv kilo; hun ynket
seg da han klamret seg til håret hennes.
«Memma,» sa han.
«Hysj.» Hun kysset ham på pannen. Han luktet barnesjampo og
tårer. «Dru, hold deg fast i beltet mitt, ok? Vi skal gå til kontoret.
Der er vi trygge.»
Dru grep fatt i våpenbeltet til Emma med de små hendene; hun
hadde allerede sluttet å gråte. Skyggejegere gråt ikke noe særlig,
ikke engang når de bare var åtte år gamle.
Emma førte an ut i korridoren. Lydene fra etasjen under var
enda verre nå. Skrikingen pågikk fremdeles, de dype ulene, lyden
av glass som ble knust og treverk som ble splintret. Emma listet
seg nærmere mens hun knuget Tavvy inntil seg og mumlet gang på
gang at alt var bra, at alt skulle bli bra. De passerte flere vinduer, og
solen flommet ubarmhjertig inn gjennom rutene og var nær ved å
blinde henne.
Hun var blindet, av panikk og av solen; det var den eneste for-
klaringen på den glippen hun nå gjorde. Hun svingte ut i korri-
doren, og i stedet for å ende opp der hun hadde regnet med,
befant hun seg plutselig øverst i den brede trappen som førte ned
til foajeen og de store dobbeltdørene som utgjorde inngangen til
bygningen.
Foajeen vrimlet av skyggejegere. Noen av dem – hun gjenkjente
dem som nephilim fra Los Angeles-enklaven – iført svart strids-
antrekk, andre i rødt. Rekke på rekke med skulpturer var blitt vel-
tet og lå smadret og pulverisert utover gulvet. Glassmaleriet som
vendte ut mot havet var blitt knust, og det var glasskår og blod
overalt.
Emma kjente at det veltet seg i magen. Midt i foajeen sto en
19
falle som regn
høy skikkelse i purpurrødt. Han var lys blond, nesten hvithåret,
og ansiktet hans liknet det meislede marmoransiktet til Raziel,
bare at det var fullstendig blottet for barmhjertighet. Øynene hans
var kullsvarte, og i den ene hånden bar han et sverd preget med
et mønster av stjerner; i den andre hadde han et beger lagd av
skimrende adamas.
Synet av begeret utløste et eller annet i Emmas bevissthet. De
voksne likte ikke å diskutere politikk når de yngre skyggejegerne
var i nærheten, men hun visste at Valentine Morgensterns sønn
hadde tatt et nytt navn og sverget hevn over Enklaven. Hun visste
at han hadde lagd et beger som var det motsatte av Engelens beger
– som forvandlet skyggejegere til onde, demoniske skapninger.
Hun hadde hørt Mr. Blackthorn kalle de onde skyggejegerne «de
formørkede»; han hadde sagt at han heller ville dø enn å bli en av
dem.
Så dette var altså ham. Jonathan Morgenstern, som alle kalte
Sebastian – en skikkelse hentet ut av et eventyr, en historie fortalt
for å skremme barn, gjort levende. Valentines sønn.
Emma la en hånd bak på Tavvys hode og presset ansiktet hans
mot skulderen sin. Hun kunne ikke røre seg. Det føltes som om
hun hadde blylodd festet til føttene. Overalt rundt Sebastian var
det skyggejegere i svart og rødt, og skikkelser i mørke kapper – var
de også skyggejegere? Hun visste ikke – ansiktene deres var skjult,
og der var Mark, med hendene tvunget bak på ryggen av en skyg-
gejeger i rødt stridsantrekk. Dolkene hans lå ved føttene hans, og
han hadde blod på treningsklærne.
Sebastian løftet en hånd og krummet en lang, hvit finger. «Før
henne fram,» sa han; det ble litt oppstuss i mengden, og Mr.
Blackthorn tok noen skritt fram mens han slepte Katerina etter
seg. Hun kjempet imot, slo etter ham, men han var for sterk.
Emma stirret med skrekk og vantro mens Mr. Blackthorn skjøv
henne ned på knærne.
20
den himmelske ilds by
«Og nå,» sa Sebastian med silkemyk stemme, «skal du drikke
av Dødens beger.» Så tvang han kanten av begeret inn mellom
leppene til Katerina.
Det var da Emma fant ut hvor de redselsfulle hylene kom fra.
Katerina forsøkte å komme seg løs, men Sebastian var altfor sterk;
han presset begeret inn mellom tennene hennes, og Emma så
henne svelge og gispe. Hun vred seg unna, og denne gangen lot Mr.
Blackthorn henne gjøre det; han lo, og det samme gjorde Sebas-
tian. Katerina falt om på gulvet mens hun ristet i kramper, og ut av
munnen hennes kom et langtrukkent skrik – verre enn et skrik, et
hyl av smerte som om sjelen ble revet ut av kroppen hennes.
Det lød spredt latter i rommet. Sebastian smilte, og det var både
noe grusomt og noe vakkert ved ham, på samme måte som det
var noe grusomt og vakkert ved giftslanger og store hvithaier. Han
hadde to følgesvenner ved sin side, så Emma: en kvinne med grå-
sprengt brunt hår og en øks i hendene, og en høy skikkelse fullsten-
dig innhyllet i en svart kutte. Det eneste ved ham som var synlig,
var de mørke støvlene som stakk fram under kanten av kappen.
Bare høyden og bredden fikk henne til å anta at det var en mann.
«Var det den siste av skyggejegerne her?» spurte Sebastian.
«Det er den gutten der også. Mark Blackthorn,» sa kvinnen som
sto ved siden av ham, og så løftet hun en finger og pekte på Mark.
«Han burde være gammel nok.»
Sebastian så ned på Katerina, som hadde sluttet å riste av
krampe og lå helt stille med det mørke håret i floker over ansik-
tet. «Kom deg opp, søster Katerina,» sa han. «Gå og hent Mark
Blackthorn og før ham fram for meg.»
Emma sto og stirret som fastfrosset mens Katerina langsomt
kom seg på beina. Katerina hadde vært huslærer på instituttet så
lenge Emma kunne huske; hun hadde vært læreren deres da Tavvy
ble født, da moren til Jules hadde dødd, da Emma først hadde
startet med fysisk trening. Hun hadde undervist dem i språk, hun
21
falle som regn
hadde renset og forbundet sårene deres og gitt dem deres aller
første våpen; hun hadde vært som et familiemedlem, og nå gikk
hun, tom i blikket, gjennom kaoset på gulvet og strakte seg etter
Mark.
Dru gispet og brakte Emma tilbake til bevissthet. Hun snudde
seg brått og plasserte Tavvy i armene til Dru. Dru stavret litt, men
tok seg inn igjen og klemte lillebroren hardt inntil seg. «Løp,» sa
Emma. «Løp til kontoret. Si til Julian at jeg kommer straks.»
Den inntrengende tonen i stemmen til Emma talte for seg selv:
Drusilla protesterte ikke, men klemte broren enda tettere inntil seg
og styrtet i vei så fort at de nakne små føttene knapt nok lagde lyd
mot gulvet i korridoren. Emma virvlet rundt igjen og stirret på
skrekkscenarioet som utspilte seg der nede. Katerina dyttet Mark
foran seg med en dolk presset mot huden mellom skulderbladene
hans. Han vaklet og holdt på å falle foran Sebastian; Mark var
nærmere trappen nå, og Emma kunne se at han hadde slåss. Han
hadde blåmerker på hendene og håndleddene etter å ha forsvart
seg, han hadde kutt i ansiktet, og det hadde åpenbart ikke vært
tid til helbredelsesruner. Hele det høyre kinnet hans var innsmurt
med blod. Sebastian betraktet ham mens munnen hans fortrakk
seg i sinne.
«Denne er ikke ett hundre prosent Nephilim,» sa han. «Delvis
alv, stemmer det? Hvorfor ble jeg ikke informert om dette?»
Det oppsto mumling omkring ham. Den brunhårede kvin-
nen sa: «Betyr det at Dødens beger ikke fungerer på ham, Lord
Sebastian?»
«Det betyr at jeg ikke vil ha ham,» sa Sebastian.
«Vi kan ta ham med til saltdalen,» sa den brunhårede kvinnen.
«Eller til det høye Edom, der vi kan ofre ham til Asmodeus’ og
Liliths fornøyelse.»
«Nei,» sa Sebastian langsomt. «Nei, jeg tror det ville være uklokt
å gjøre det med en av Alvefolkets blod.»
22
den himmelske ilds by
Mark spyttet på ham.
Sebastian så bestyrtet ut. Han snudde seg mot Julians far. «Kom
og hold ham fast,» sa han. «Du kan skade ham hvis du føler for det.
Jeg har ikke mye tålmodighet med bastardsønnen din.»
Mr. Blackthorn trådte fram med et slagsverd i hånden. Bla-
det var allerede stenket av blod. Øynene til Mark bulte av redsel.
Sverdet ble løftet …
Kastekniven forlot Emmas hånd. Den fløy gjennom luften og
pløyde seg inn i brystet på Sebastian Morgenstern.
Sebastian stavret bakover, og sverdhånden til Mr. Blackthorn
falt ned langs siden hans. De andre ropte ut; Mark spratt opp på
beina idet Sebastian stirret ned på kniven som sto i brystet på ham,
håndtaket som stakk ut av hjertet hans. Han rynket pannen.
«Au,» sa han, og trakk ut kniven. Bladet var sleipt av blod, men
Sebastian virket uberørt av skaden. Han slengte våpenet til side og
løftet blikket. Emma kjente de mørke, tomme øynene hans på seg,
som om hun ble berørt av kalde fingrer. Hun kjente at han tok mål
av henne, bedømte henne og kjente henne igjen, før han avfeide
henne.
«Det er synd og skam at du ikke kommer til å overleve,» sa han
til henne. «Ellers kunne du ha fortalt Enklaven at Lilith har gjort
meg grenseløst sterk. Kanskje kunne Ærerik gjøre ende på meg.
Synd for Nephilim at de ikke kan be himmelriket om flere tjenes-
ter, og at ingen av de ynkelige krigsredskapene de smir i Diamant-
fortet kan skade meg lenger.» Han vendte seg mot de andre. «Drep
jenta,» kommanderte han, og gjorde en foraktfull håndbevegelse
mot den blodige jakken sin.
Emma så at Mark kastet seg mot trappen i et forsøk på å nå fram
til henne før noen andre, men den mørke skikkelsen ved Sebasti-
ans side hadde allerede grepet fatt i Mark og dro ham bakover med
svarte, hanskekledde hender. Så la hendene seg rundt livet på Mark
og holdt ham fast, som for å beskytte ham. Mark kjempet imot, og
23
falle som regn
så mistet Emma ham av syne idet de formørkede stormet oppover
trappen.
Emma snudde seg og tok beina på nakken. Hun hadde lært å
løpe på strendene i California, der sanden gled vekk under føttene
hennes for hvert skritt, så på fast grunn var hun rask som en vind.
Hun for bortover korridoren så håret sto rett ut bak henne; hun
bykset og sprang ned en liten trapp, vrengte til høyre og braste inn
på kontoret. Hun slamret døren igjen etter seg og skjøv for slåen
før hun snudde seg og stirret ut i rommet.
Kontoret var romslig, og langs alle veggene var det hyller med
håndbøker. Det fantes et bibliotek i øverste etasje også, men det var
fra dette værelset at Mr. Blackthorn hadde styrt instituttet. Her var
mahogniskrivebordet hans, og på det sto to telefoner, én hvit og én
svart. Røret var hektet av den svarte telefonen, og Julian holdt det
i hånden mens han ropte inn i det: «Dere må holde portalen åpen!
Vi har ikke kommet oss i trygghet ennå! Vær så snill …»
Det dundret og smalt i døren bak Emma da de formørkede kas-
tet seg mot den. Julian kikket forskrekket opp, og røret falt ut av
hånden hans da han fikk se Emma. Hun stirret tilbake på ham, og
forbi ham, der hele østveggen glødet. Midt på veggen var det en
portal, et rektangulært hull i veggen, og inni hullet kunne Emma
se buktende sølvvirvler, en vrimmel av skyer og vind.
Hun stavret mot Julian, og han grep henne i skuldrene og
klemte hardt, som om han ikke kunne tro at hun var der, at hun
var virkelig. «Emma,» sa han stakkåndet, og så var det som om
han fant igjen stemmen sin. «Em, hvor er Mark? Hvor er faren
min?»
Hun ristet på hodet. «De kan ikke – jeg kunne ikke …» Hun
svelget. «Det er Sebastian Morgenstern,» sa hun, og krympet seg
da døren ristet under et nytt angrep. «Vi må gå og få tak i dem …» sa
hun og snudde seg, men Julian knuget allerede håndleddet hennes.
«Portalen!» ropte han over den susende vinden og den slam-
24
den himmelske ilds by
rende døren. «Den fører til Idris! Enklaven åpnet den! Emma – den
kommer til å lukke seg om bare noen få sekunder!»
«Men Mark!» sa hun, selv om hun ikke ante hva de skulle gjøre,
hvordan de skulle klare å kjempe seg forbi de formørkede som
flokket seg utenfor døren, hvordan de skulle makte å nedkjempe
Sebastian Morgenstern, som var mektigere enn noen skyggejeger.
«Vi må …»
«Emma!» ropte Julian. Så ga døren etter med et brak, og de for-
mørkede veltet inn i rommet. Hun hørte den brunhårede kvin-
nen skrike etter henne, noe om hvordan Nephilim skulle brenne,
at de alle skulle brenne i Edoms ild, de skulle brenne og dø og bli
tilintetgjort …
Julian styrtet mot portalen og slepte med seg Emma etter den
ene hånden; hun kastet ett eneste skrekkslagent blikk over skulde-
ren, så ga hun etter. Hun dukket idet en pil hvinte forbi dem og
smalt gjennom et vindu på hennes høyre side. Julian røsket tak i
henne, og i neste øyeblikk var hun i armene hans. Hun kjente at
han knuget genseren hennes da de falt framover inn i portalen og
ble slukt av stormen.
25
falle som regn
top related