DU ER VIKTIGEREENN DU TROR- OGSÅ FOR ANDRES BARN

Til deg med barn i skolen:

DE FLESTE NORSKE BARN HAR DET GODT,men mange har også en tøff hverdag. Erfaring og nyereforskning har avdekket et fellestrekk hos barn som harhatt det vanskelig i oppveksten, men likevel klart segbra: De har hatt et bånd til minst én trygg voksen - ikkenødvendigvis en av foreldrene eller en fagperson, menkanskje en nabo, en tante eller faren til en kamerat. Dehar hatt Den ene.

Dette heftet handler om hvordan vi, som foreldre medbarn i skolen, kan være Den ene.

Dette budskapet er en del av UNICEF-prosjektet «Du kanvære den ene». Gjennom prosjektet ønsker vi å inspirereflere voksne til å ta et aktivt ansvar for barn i sitt nærmiljø,slik at flere barn som sliter blir sett og får hjelp.

Dersom vi alle er Den ene i det små, tror vi at ringvirkning-ene blir store og at vi sammen bygger et godt skole- ognærmiljø for alle barn. Vi håper du blir inspirert og engasjertog får lyst til å være Den ene for barna i ditt nærmiljø.

God lesing!

UNICEF Norge

REFERANSER OG ANBEFALT LITTERATUR:

Borge, I. A. H. (2007). Resilience i praksis. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Brenna, L. R. (2008). Manzil mangfoldig leiing og utvikling. Oslo: Cappelen Akadeimsk Forlag

Claezon, I. (1996). Mot alla odds. Stockholm: Mareld.

Furman, B. (2000 ). Det er aldri for sent å få en lykkelig barndom. Oslo: Pedagogisk Forum.

Jenkins, J. (2009). Psychosocial adversity and resilience.

Rutter, M. med flere. Rutter’s child and adolescent Psychiatry. Oxford: Blackwell Publishing Ltd.

Masten, A. (2007). Resilience in developing systems: Progress and promise as the fourth wave rises. Development and psychopathology, 19, 921-930.

Masten, A. S. & Powell, J. L. (2003). A Resilience Framework for Resarch, Policy and Practice.

Luthar, S. S. (Ed.) (2003). Resilience and Vulnerability. Adaptation in the Context

of Childhood Adversities. Cambridge: Cambridge University Press, 1-25.

Werner, E. & Smith, R. (1992). Overcoming the odds. London: Cornell University Press.

Utgiver: UNICEF NorgeOpplag: 10 000Produksjon: Pro-X

Illustrasjoner: André MartinsenGrafisk utforming: UNICEF Norge

INGEN BARN greier seg uten voksne som bryr seg. For de fleste barn er foreldrene de viktigste omsorgspersonene, de som gir dem det de trenger av oppfølging, oppmerksomhet og kjærlighet. I tillegg har barn som oftest et sett av andre voksenpersoner som bryr seg om dem og beriker deres liv. Det kan være slekt, naboer, en lærer, en trener eller foreldrene til venner.

HVIS VI TENKER tilbake på vår egen barndom, vil vi ofte huske voksne som på en eller annen måte har satt positive spor i våre liv. Det kan dreie seg om voksne som hjalp oss en gang vi var i vanskeligheter, som hadde tid til oss når alle andre hadde det travelt, som sa noe hyggelig til oss eller som traff oss i hjertet og som vi har båret med oss siden. Slike voksne kan vi også bli, for eksempel til barn som er klassekamerater med vårt eget barn. Hver dag er det barn som går rundt og er lei seg, føler seg annerledes, utenfor, misforstått, ikke sett, ikke anerkjent – sårbare barn.

DET KAN VÆRE MANGE GRUNNER til at barn føler det slik. Noen får ikke den omsorgen de trenger fra foreldrene sine, andre strever på skolen, noen blir plaget eller mobbet av andre barn, noen har en sykdom som hindrer dem i å leve helt som andre, noen sliter med ulike former for psykiske vansker og atter andre har kanskje en funksjonshemming. For disse barna kan du som voksen med enkle grep utgjøre hele forskjellen. Hvisdu for eksempel hilser blidt og stopper opp for en liten hyggelig prat i det du skal møte ditt eget barn på skolen, kan du redde

dagen for dette barnet. Kanskje var din positive oppmerk-somhet det eneste av det slaget dette barnet fikk denne dagen. I slike situasjoner er du ofte mer betydningsfull enn du aner, selv om du faktisk ikke gjør så veldig mye.

TIDLIGERE VAR LØVETANNBARN et begrep som ofte ble brukt om uforklarlig sterke barn som til tross for en vanskelig oppvekst klarte seg godt senere i livet. Nyere forskning og erfaring avliver myten om løvetannbarna. Løvetannen kan vokse opp under de vanskeligste forhold, men under en forutsetning: sollys. Det samme gjelder for barn.

FORSKNINGEN VISER at et fellestrekk hos barn, som på tross av en vanskelig oppvekst klarer seg bra, er at de harhatt et bånd til minst én voksen. Ikke nødvendigvis til foreldre eller en fagperson, men kanskje til en tante, en barnevakt eller en nabo. De har hatt Den ene.

Psykolog Odin Hjemdal ved NTNU mener at dette kan være helt avgjørende når foreldrene ikke greier å stille nok opp: «Det å bli sett av andre voksne, og vite at noen er der som ønsker ditt beste, trekker i positiv retning. Å ha et menneske å ta kontakt med når du har behov for det, er en viktig beskyttende faktor.» (Adresseavisen 01.01.09). Psykiater Finn Skårderud har erfart at det har gått over-raskende bra med mange av guttene med problematferd - de som falt utenfor i barndommen. For mange av dem som det har gått bra for, er det et gjennomgående funn at de møtte og fikk et forhold til en voksen som likte dem: «Det kan være nok med Den ene som ser og forstår.

Men det trengs minst én. Er det én som har vært der og sett, kan det være nok til å redde livet.»

SETT POSITIVE SPORDET HANDLER OM HVA VI SOMVOKSNE GJØR – OG IKKE GJØR

«Jeg kan ikke huske at mamma noen gang ga meg en klem, at jeg satt på fanget hennes eller at hun sa at hun var glad i meg. Ikke pappa heller.

En gang fikk jeg følge med en venninne hjem. Moren hennes så meg inn i øynene, tok ansiktet mitt i hendene sine og holdt meg slik i noen sekunder. Hun smilte og sa: Du er ei fin jente.Det glemmer jeg aldri.»

(Fra På Skråss, Aftenposten)

5

HVORDAN SER DU AT ET BARN SLITER?

«Jeg så at mamma hadde problemer, og jeg måtte hjelpehenne med mange praktiske ting. Det var ikke alltid vihadde mat. Når noen spør meg hvorfor jeg ikke sa noe omat jeg hadde det vanskelig, så er svaret at jeg ikke tenkteslik. Dette var livet mitt og jeg visste ikke noe annet.»

7

NOEN BARN er sårbare gjennom hele barndommen fordi defår dårlig omsorg hjemme, eller har utfordringer med relsjonereller seg selv. Foreldrene kan også ha mange egne problemerå slite med, som gjør at barna ikke får anledning til å værebarn på samme måte som andre. Disse barna har ofte myeansvar, i tillegg har de kanskje bekymringer både for for-eldrene, søsken og seg selv.

ANDRE BARN er sårbare i perioder. For eksempel vil defleste voksne i forbindelse med samlivsbrudd ha nok medsine egne prosesser og ikke alltid greie å se hvilken støttebarnet trenger. Det samme kan skje hvis en av foreldreneblir syke, får problemer på jobben, har økonomiske vanskereller at familien flytter og barnet må begynne på ny skole.De aller fleste barn vil en eller annen gang i løpet av barn-dommen oppleve en sårbar periode og kjenne på ensomhet.

BARN SOM ER SÅRBARE og har det vanskelig kan visedette på mange ulike måter. De færreste sier fra selv. Detbetyr at du som voksen må «finne» barnet og forstå atbarnet trenger støtte.

BARN SOM STREVER hjemme vil som oftest ha doble føl-elser overfor foreldrene sine. De er glad i dem fordi de er foreldrene deres, samtidig som de vet at foreldrene trengerhjelp og kanskje føler at de må beskytte dem. Barn vil alltidvære lojale mot foreldrene sine, og vil derfor sjelden fortelletil andre at det er mye som er mangelfullt hjemme. Det er vivoksne som må tolke det vi ser, og reagere når vi ser at etbarn lever i en situasjon som ikke er bra for det. Barn kanikke pålegges å fortelle oss med rene ord at de har det dårligeller at de trenger hjelp. De tenker sjelden slik om sitt egetliv, de lever det livet de har så godt de kan.

DE «USYNLIGE» BARNA prøver å vekke så lite oppmerksom-het som mulig og ordne opp selv. Noen trekker seg unna,isolerer seg og later som de ikke trenger noen. De signalisererat de vil være i fred. Dette er deres måte å beskytte seg på.Det betyr ikke at de ikke VIL ha kontakt. De har bare ikkelært å være sammen med voksne som bryr seg. I stedet harde kanskje lært at de kun kan stole på seg selv. De vet derforikke hva som skal til når noen er snille med dem og prøver åbry seg om dem.

HVIS SLIKE BARN får lov til å avvise omsorgsfulle voksneog være i fred, vil de senere kunne utvikle alvorlige vanskersom angst og depresjon. Hvis du møter et slikt barn, bør du

ikke la deg avvise, men fortsette å ta kontakt på en vennligog rolig måte. Dette må du gjøre selv om barnet overser degog ikke gir noe tilbake. Hvis barnet over tid merker at du bryrdeg, kan tillit utvikles og muligheter for kontakt åpne seg. Detenkleste er ofte å få barnet med på noe praktisk, slik at derekan bli kjent uten å måtte prate så mye.

ANDRE SÅRBARE BARN oppfører seg helt motsatt, de erurolige, bråker, er frekke, sinte og bryter regler. Hvordan etbarn reagerer på å ha det vanskelig, har med barnets tempe-rament og tidligere erfaringer å gjøre. Utagerende barn skafferseg mye oppmerksomhet fra voksne, men helst i form avskjenn og negative kommentarer og svært sjelden den godeoppmerksomheten de trenger for å utvikle seg positivt. De fårgjerne reaksjoner fra voksne som forsterker deres negativeatferd.

OFTE VIL DE OPPFØRE SEG som om de ikke trenger noenform for positiv oppmerksomhet overhodet. Det stemmerselvsagt ikke. Alle barn trenger anerkjennelse for det de gjørsom er bra. Det er selvfølgelig viktig at du som voksen siertydelig fra om at du ikke aksepterer negativ atferd. Det erogså viktig at du formidler dette på en rolig måte, uten å blisint. Disse barna trenger tydelige og vennlige voksne somikke lar seg vippe av pinnen, men leder situasjonen på entrygg måte ved å være mest mulig i forkant.

HVIS ET BARN oppfører seg uakseptabelt hjemme hos deg,kan du for eksempel si: «Hjemme hos oss er det slik at ingenhar lov til å slå andre. Det må heller ikke du gjøre. Hvis dugjør det igjen, kommer jeg til å ta deg bort fra bordet og dukan sitte i sofaen og vente på de andre». Det kan være lurtå «jakte på» hva barnet gjør som er bra, og gi positiv oppmerk-somhet på dette: «Jeg ser at du har lyst til å prøve, du også.Så fint at du klarer å vente. Jeg skal hjelpe deg når det erdin tur».

DET ER VIKTIG AT VI SOM VOKSNE ikke tåler at barn hardet vanskelig. Avisene forteller med jevne mellomrom ombarn som har levd i svært vanskelige livssituasjoner, uten atnoen har reagert på deres vegne. I voksen alder spør degjerne «hvorfor var det ingen som brydde seg, det må havært mange som visste at jeg ikke hadde det bra». Et naturligsvar kan være at det er lett å tenke at andre kommer til ågripe inn - kanskje noen i nærmest familie. Slik er det altsåikke bestandig. Hvis vi oppdager et barn som sliter, bør vialdri være redde for å bry oss.

SÅRBARE BARNS SAMVÆR MED ANDRE BARN

SÅRBARE BARN vil ofte slite med å få venner, nettopp fordide er annerledes. Barn som er for stille og beskjedne kanvirke kjedelige og ikke bli invitert inn i leken med andre barn.Barn som er sinte og urolige vil gjerne irritere og provosereandre barn, og derfor bli avvist i lek og samvær. Fordi sårbarebarn strever med å få venner, vil de etter hvert få nye pro-blemer. Barn lærer vanligvis mye av hverandre. Den mulighet-en kan de sårbare barna miste,og deres sosiale utvikling kanbevege seg i feil retning. Hvis de får hjelp til å fungere i lek ogaktiviteter med jevnaldrende, vil deres sjanse for en positiv ut-vikling øke. Sjansen for å klare seg sosialt videre i livet økernår sårbare barn har positivt samvær med jevnaldrende.

DU KAN SELVSAGT IKKE tvinge egne barn til å være vennermed sårbare barn, men du kan som forelder arrangere ulikeformer for aktiviteter, der barna gjør noe sammen og har dethyggelig, selv om de ikke er bestevenner: «I dag inviterer vimed Line når vi skal på skitur. Det blir hyggelig, vi skal tennebål til pølser og lage hoppbakke». Slik får Line en hyggelig

opplevelse sammen med dine barn, selv om det er du somarrangerer det hele. Du blir også en god rollemodell for egnebarn ved å vise dem hvordan man kan inkludere andremennesker.

MANGE SKOLER DELER barna inn i en eller annen formfor besøksgrupper, slik at alle tilhører en fast gruppe somkommer hjem til hverandre, for eksempel en gang i løpetav skoleåret. Dette er en fin måte å inkludere alle i fellesaktiviteter. Det kan være en god idé at dere foreldre snakkersammen om hva slags aktiviteter som egner seg, ogkommer med tips til de som kanskje vegrer seg for å habarna hjemme hos seg. Det går an å gå tur i skogen i stedetfor å være hjemme. Hvis besøket skjer om høsten, kan entur i mørket med lommelykt og innlagt spisepause væregøy. Hvis du ser at en forelder synes å grue seg til detteopplegget, kan du foreslå at dere slår sammen deresgruppebesøk, og gjør dette klart for barna.

For et barn som sliter kan det være av stor betydning åmøte en voksen som gir av seg selv ved å snakke medbarnet, hjelpe det med noe praktisk eller ta det medpå noe som er morsomt. Her følger noen konkrete tipstil hva du kan gjøre for å være Den ene:

Å bli lagt merke til og husket føles verdifullt. Når dumøter barn som går i klassen til eget barn, hils venn-lig, ha blikkontakt med barnet og bruk barnets navn.

Inviter til samtaler som viser at du har sett: «Jeg hørte at duhadde tegnet den fine tegningen som henger i gangen, stemmerdet?». Det er ikke sikkert du får respons, men bidraget ditt er likevel verdifullt – og barnet vil garantert huske deg neste gangdere møtes.

Hvis du etablerer kontakt med barna i klassen fra de er små, vildet være enklere å gi støtte senere hvis det skulle bli nødvendig.

Gi positive kommentarer i daglige situasjoner. Ikke overfladiskros, men beskrivende kommentarer som gir barnet anerkjenn-else. Dette er viktig for å utvikle et positivt selvbilde:– Hei, så hyggelig å se deg!– Jeg er så glad for at du ble med oss, det har vært hyggelig åha deg med på tur.– Jeg synes det var koselig at du spiste middag her i dag.

Lytt til hva barnet sier til deg, og værtilstede i samtalen når dere snakkersammen. La barnet prate uten avbrytelser.

Vær opptatt av hvordan barnet har det og vis interesse for barnetsliv, men ikke press det til å snakke om vanskelige tema. Følgheller opp det barnet selv sier og la barnet styre samtalen.Å være en god lytter handler også om å anerkjenne barnets opp-levelse uten å korrigere eller stille kritiske eller konfronterendespørsmål.

Å gi, handler om å inkludere og la et barn få væreen del av noen av dine hverdagsaktiviteter. Tenkgjennom hvorvidt du har plass til en til. Selv i en

hektisk hverdag kan det være enkelt å inkludere en til. Det kanvære rundt middagsbordet, ved kjøring av eget barn til trening,når dere drar på kino, i svømmehallen, på søndagstur eller nårdere inviterer til bursdag.

DEN ENE-tipsHjelp barna til å fungere sammen. Ikke overlat dem til seg selv,men led situasjonen slik at den blir enklest mulig for både ditt barnog det andre barnet.

Eksempel på hva dere kan gjøre:• lag mat sammen med barna (la barna for eksempel

lage hver sin lille pizza der de velger hva de vil ha på)• finn frem spill som dere kan spille sammen• maling/tegning• lek en lek som du lekte da du var barn• les høyt for barna• lag en historie på forhånd der barna skal fylle inn

adjektiv uten at de kjenner teksten

En forståelsesfull voksen tørå spørre hvordan et barn hardet – og tåler svaret. Noen

barn venter bare på en anledning til å kunne fortelle hele his-torien, mens andre har behov for bare å være sammen med noenuten å snakke om alvorlige ting hele tiden. Da kan det være nok åsi: «Jeg skjønner at du har det tøft nå, og at du ikke orker å prate.Men vit at du kan, hvis du ombestemmer deg.» For mange barn vildet å vite at noen er interessert i dem, og at de har mulighet til åsnakke med vedkommende, være nok til å føle seg forstått og sett.

Vær en god rollemodell - snakk positivt om klassekamerater ogderes foreldre, også når din egen sønn eller datter kommer hjemog klager på et barn. Vis at alle har flere sider og at vi kan oppfattedet som skjer ulikt.

Barn blir trygge når voksne er trygge og tydelige. Enkelte barn,som kan virke slemme og kanskje er utagerende, trenger voksnesom holder ut med dem og tåler dem akkurat slik de er. Det måikke forveksles med å være ettergivende og tåle alt de gjør.Dersom et barn går over dine eller andres grenser, vil det væretil stor hjelp for barnet at du tør å stoppe det, og samtidlig sier noeom hvorfor. Ikke alle barn har lært hvordan de påvirker omgivels-ene sine, og trenger derfor stødige voksne som kan fungere som et speil.

9

Besøksgrupper er en fin måte å inkludere alle i felles aktiviteter.

SE

LYTT

GI

FORSTÅ

SETT GRENSER

Da Pelle på 6 år fortalte at «mamma slår meg» , og en voksen svarte «men hun slår vel ikke hardt»,så ville Pelle ikke si noe mer. Han følte at denvoksne ikke ville tro på det han sa.

Hvis barnet forteller deg noe som du synes er vanskelig, lytt først og fremst til det barnet sier. Ikke bagatelliser eller bort-forklar. Behold roen og vær der for barnet.

Vis tydelig at du hører etter og at du tåler å høre det barnet sier. Lov aldri at du ikke skal fortelle videre det barnet sier. Hvis barnet forteller deg noe alvorlig, kan du bli nødt til å bryte dette løftet. Lov heller at du ikke vil gjøre noe uten at barnet er in-formert, og at du først og fremst er opptatt av å hjelpe han eller henne.

Barn som har det vanskelig vil alltid være svært vare for om voksne tåler å høre det de har å fortelle. Hvis de merker at den voksne blir sjokkert eller tviler på det de sier, vil de ofte stoppe eller endre fortellingen slik at den blir slik de tror at den voksne vil. Da Pelle på 6 år fortalte at «mamma slår meg»og en voksne svarte «men, hun slår vel ikke hardt?», så villeikke Pelle si noe mer. Han følte at den voksne ikke ville tro på det han sa.

Hvis et barn forteller deg noe alvorlig, så minn deg selv om at «nå skal jeg bare høre etter og vise at jeg hører. Etterpå kan jeg finne ut hva jeg skal gjøre». I en slik situasjon er det først og fremst viktig for barnet å bli trygg på at du lytter.

Du kan også si til barnet at du må tenke deg om og at dere kan snakke sammen igjen neste dag. Bekreft overfor barnet at du er glad for at han eller hun fortalte deg dette, og at du vil gjøre det du kan for å hjelpe.

Etterpå kan du kontakte barnets lærer for å få råd. Læreren har taushetsplikt og vil ikke bringe det du sier til uvedkom-mende. Læreren har også varslingsplikt, hvis saken er alvorlig. Bli enig med læreren om hva du skal gjøre overfor barnet videre. Læreren vurderer ut fra sitt faglige ståsted hva hun/han må foreta seg.

Som forelder er det viktig å være bevisst på i hvor stor graddu påvirker egne barn med hva du sier og dine holdninger.Barn tror på det foreldrene sier og tar mye av dette opp iseg som sine egne meninger.

Dersom du som forelder i hovedsak snakker positivt om andre,viser og formidler forståelse når andre har problemer, stillerspørsmål heller enn å slå fast «sannheter» om at andre erslik eller slik, vil du være med på å fremme åpenhet og toler-anse hos ditt eget barn. Dette kan forhindre at ditt barn blirmed på å stenge andre barn ute fra leken selv om de av ogtil oppfører seg litt annerledes.

Hvis mange barn i et nærmiljø eller i en klasse har lært avforeldrene sine å være åpne og positive i møte med andrebarn, vil dette bidra til å skape et godt miljø, både for desårbare barna og de andre.

Hvis du selv strever en periode, kan det være godt for barnetditt å se at du tør å si fra til andre foreldre og kanskje be demom litt hjelp. Det er fint for barn å se at voksne stiller opp forhverandre, og at det er lov å vise svakheter. Når barn ser atvoksne hjelper hverandre, lærer de også å stille opp for andre.Samtidig får de en god opplevelse av at de har flere voksneå spille på i livet sitt.

DU PÅVIRKEREGNE BARN

NÅR EN SAMTALE MEDBARNET BLIR VANSKELIG

HVORDAN MELDE FRA TIL BARNEVERNTJENESTEN?På dagtid kan du ringe til kommunen der barnet bor ogbe om å få snakke med barneverntjenesten. Da får dusnakke direkte med en saksbehandler om din bekym-ring. Du kan også skrive et brev. På kveldstid kan duringe gratis til den landsdekkende Alarmtelefonen forbarn og unge på 116 111. Da kommer du til en av de15 store barnevernsvaktene som finnes i Norge. Alarm-telefonen er døgnåpen, og formidler din bekymringvidere til det kommunale barnevernet der barnet bor.

Voksne som bryr seg er viktige støttespillere for barn - i tillegg til det offentlige hjelpeapparatet,som er avhengig av at vi som ansvarlige voksne varsler dersom vi tror et barn har det sværtvanskelig. Vi har alle det som heter meldeplikt til barnevernet hvis vi har mistanke om at barn utsettes for omsorgssvikt. Det er vanlig å frykte at man kanskje overreagerer eller overtolkerbekymringsverdige signaler, men det er barnevernets oppgave å vurdere bekymringer, under-søke om det er grunnlag for mistanken og om hjelp er nødvendig. Din oppgave er å sørge forat barnevernet får vite om barn som har det vanskelig.

MANGE BARN I NORGE SLITER I HVERDAGEN. Disse barna trenger minst én voksen som ser dem og bryr seg. Derfor har UNICEF Norge tatt initiativet til prosjektet «Du kan være den ene» (Den ene) - der vi retter søkelyset mot hvordan vi som enkeltmennesker kan utgjøre en forskjell i barns liv. Den ene er et samarbeid mellom UNICEF Norge og en rekke frivillige organisasjoner og fagmiljøer. Prosjektet er finansiert med midler fra Gjensidigestiftelsen.

DETTE HEFTET HANDLER OM hvordan du, som har barn i skolen, kan være Den ene. Heftet er en del av en materiellpakke for FAU og skolen til bl.a. tema for foreldremøte. Materiellet er utviklet i et samarbeid mellom UNICEF Norge, Foreldreutvalget for grunnopplæringen (FUG)og May Britt Drugli, forsker ved Regionsenter for barn og unge psykiske helse i Trondheim.

Mer informasjon om dette materiellet finner du på denene.no/foreldrepakke-skole, og mer om prosjektet finner du på denene.no. Du kan også følge Den ene på facebook.

HEFTET ER UTGITT AV UNICEF Norge. UNICEF er FNs barnefond og verdens største hjelpe-organisasjon for barn. UNICEF arbeider i nærmere 190 land for å bidra til at barn overlever og får et godt liv. UNICEF arbeider for barns rettigheter både i og utenfor Norge. Prioriterte oppgaver er trygt drikkevann, helse og ernæring, god grunnleggende skolegang og å beskytte barn mot vold og utnyttelse. UNICEF mottar ingen midler fra FN og er helt avhengig av økonomisk støtte fra enkeltpersoner, organisasjoner, bedrifter og regjeringer.