hts nr 3 2014

HJERTEVENN – 15 ÅR SENERESiri Søftestad fra Kristiansand fikk e-post fra Christine fra Uganda, som hun var Hjertevenn med for 10 år siden. SIDE 20-21

NR. 3 2014, 35.ÅRG. STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

Vi tar et tilbakeblikk på noen av Strømmestiftelsens prosjekter. Reisen går helt tilbake til 1976.SIDE 12-17

Fiskerne i Munnakkaraya kom seg ut av fattigdommen da de fikk makt til å skape sine egne arbeidsplasser.SIDE 6-11

TIDSLINJEHAVET SOM ARBEIDSPLASS

2 HJELP TIL SELVHJELP 3 2014 | www.strommestiftelsen.no

STRØMMESTIFTELSEN er utviklingsorganisasjonen som hjelper folk i gang. Som gir fattige mennesker starthjelp til klare seg på egenhånd. Lang erfaring har vist oss at milde gaver

ikke hjelper folk ut av fattigdom. Derfor gir vi heller muligheter. ANSVARLIG REDAKTØR: Kristine Storsletten Sødal REDAKTØR: Siv Iren S. Kolstad JOURNALISTER: Margrete Kilde Nes, Asle Stalleland, Egil Mongstad, Christina Milsom,

Kirsten Falch, Doreen Basirika, Kristian Slettebø, Jonas Halvorsen, Nina Roland, Siv Iren S. Kolstad GRAFISK DESIGN: Oddvar Paulsen TRYKK: Unitedpress.no OPPLAG: 23.200 ADRESSE: Skippergaten3/5, Boks 414, 4664 Kristiansand TELEFON: 03002 Giverkontonummer: 6318.09.53878 FAX: 38 02 57 10 E-POST: [email protected]

NR. 3 2014, 35.ÅRG. STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

3Leder

4-5Innblikk: Satsing på jobbskaping blant ungdom 6-11Havet som arbeidsplass

12-17Tidslinje: Strømmestiftelsen siden 1976

18-19Hjertevenn: Onkel Emma

20-21Hjertevenn-15 år senere

22-23Gategutt ble skolegutt

24-25Lucie tok livet tilbake 26-27 Stort&smått

28-29Slik skapes jobber

30-31Syklende forretningskvinne

32-33Burkina Fasos neste president

34Smilet

34 Den store historien

Forsidebildet: Fiskemarkedet i Munnakkaraya, Sri Lanka.Foto: Egil Mongstad

Fadder

30 2027

4

6

12 18

3www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 3 2014

Magasinet kommer med fire nummer i året. Ettertrykk anbefales med henvisning til Hjelp til Selvhjelp som kilde. Trykket på miljømerket, resirkulert papir.

HJELP TIL SELVHJELP ISSN 0806 - 1602

kontrollerer at innsamlede midler brukes riktig. Strømmestiftelsen forplikter seg til å fortelle deg at gaven har kommet frem og gi deg fortløpende informasjon om arbeidet.

Gresshoppesvermer, leprakolonier og jobbskaping

Siv Iren S. Kolstadredaktør

1970-tallet: Den vesle fiskerlandsbyen Munnakkaraya på østkysten av Sri Lanka var fanget i en sirkel av fattigdom. Selv om fangsten var god, klarte ikke familiene å komme seg ut av fattigdommen. Folk manglet hus, sanitæranlegg, utdanningstilbud og helsetjenester. Mange var gjeldsslaver til private pengeutlånere.

1980-tallet: Himmelen over Mali fikk svarte skyer av summende insekter. Enorme gresshop-pesvermer invaderte landet og slukte avlingene foran øynene på bøndene. Dette rammet hardt en nasjon som allerede var på randen av sultka-tastrofe. Arbeidet med å få kontroll over gresshop-pene pågikk over flere år. Strømmestiftelsen ledet arbeidet med å sprøyte tusenvis av mål.

På lageret har vi et bildearkiv som går tilbake til 70-tallet. Gamle svart-hvitt bilder i ulike forma-ter, som forteller viktige historier om hvordan Strømmestiftelsens arbeid ble til. Bildene ligger sirlig ordnet etter land og prosjekt. På baksiden av hvert bilde står det håndskrevne notater fra feltbesøk. Bildene viser undervisning ved asfaltskoler i Calcutta, arbeidet med å skaffe rent vann til landsbyer på Sri Lanka, misjo-nærer og sykepleiere som pleiet spedalske på Madagasker, og jobben med å bekjempe gresshoppesvermene i Afrika.

I dette magasinet tar vi et tilbakeblikk – og henter frem noen av prosjektene som Strømmestiftelsens givere har støttet gjennom årene som har gått. Vi har laget en tidslinje fra 21. september 1976 til høsten 2014. Vi får ikke plass til alle prosjektene og bidragsyterne, men vi har plukket ut noen hendelser som illustrerer hvordan Strømmestiftelsens arbeid har endret seg gjennom årene. Mange av våre støttespil-lere har vært med siden begynnelsen, og vil nok kjenne igjen mange av prosjektene.

I fjor var Egil Mongstad på Sri Lanka for å møte menneskene i Munnakkaraya, og høre deres

historie om årene som har gått. Før solopp-gang ble han med fiskeren Fernando ut på rekefiske. Siden Strømmestiftelsen begynte ar-beidet i Munnakkaraya på slutten av 70-tallet, har landsbyen opplevd store endringer. I den spede begynnelsen ble det sørget for vann i kraner, hjem ble bygget og det ble startet spare- og lånegrupper. Mange norske givere bidro med pengestøtte til Munnakkaraya, for å gi fiskerne selvstendighet. I dag har fiskerlands-byen brutt fattigdomssirkelen.

Det er viktig å minnes sin historie. Samtidig er det like viktig å se fremover. Mikrofinans, ut-danning og menneskerettigheter vil prege vår historie videre:

2010-tallet: Hvert år blir tusenvis av jenter i Bangladesh giftet bort som barn. I Nepal vokser kasteløs ungdom opp i et samfunn der de under-trykkes. I Vest-Afrika faller barn ut av skolegangen. Arbeidsledig ungdom trekkes mot islamistgrupper. I følge den Internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) trenger verden 600 millioner arbeidsplasser i de kommende årene.

Dette er vår vei videre.

24

422

28


I 2013 rapporterte International Labour Organization (ILO) om 73 millioner arbeidsløse ungdommer på verdensbasis. Av disse har mange aldri hatt en jobb, og i tillegg er mange millioner sysselsatt i usikre jobber med lav produktivitet og svært lav lønn. 85 % av alle unge mellom 15 og 24 år bor i utviklingsland. Afrika har den yngste befolkningen av alle regioner. Og den vokser. Ifølge African Economic Outlook vil andelen unge i Afrika bli doblet innen 2045. Dagens unge er en hardt prøvet generasjon, og faren er stor for at denne situasjonen vil eksplodere i årene som kommer. Lite vil bli viktigere enn å sørge for at ungdom får mulighet til å være med på å utvikle landet sitt i stedet for å ødelegge det.

JOBB ER UTVIKLING ILO tegner et tydelig bilde av hva sysselsetting betyr. Det handler ikke bare om velferd for individet og familien, men like mye om ringvirkninger som fattigdomsreduksjon, økonomisk vekst og sosialt samhold. Alternativet for mange er det stikk motsatte – vold, narkotika-misbruk, ensomhet, depresjon eller selvmord. Mange tvinges inn i livsløp der de ødelegger seg selv, mens andre får livet brutalt ødelagt av mennesker rundt seg. Barneekteskap, trafficking til slaveri eller sexhandel, rekruttering til funda-mentalistgrupperinger – mange står klare til å utnytte barn og unge som ikke har noe sikkerhetsnett rundt seg.

UNGDOM MANGLER PRAKSIS OG YRKESERFARINGI rapporten «Africa at work» (McKinsey Global Institute 2012) er arbeidsgivere spurt om hva som er de viktigste grunnene til at de ikke ansetter flere. En viktig årsak er rett og slett manglende arbeidstrening. Særlig små bedrifter i de minst ut-

Satsing på jobbskaping blant ungdomAv Margrete Kilde Nes og Asle Stalleland

viklede landene opplever at potensielle medarbeidere mangler helt grunnleggende kunnskaper om hva som skal til for å fungere i en jobb. Rapporten poengterer behovet for praktisk arbeidstrening i form av praksisplasser, lærlingplasser og andre serviceprogrammer som kan være med på å utvikle de egenskapene som arbeidslivet trenger. Tall fra Sør-Afrika viser at selv noen få måneders arbeidserfaring kan tredoble sjansen til å få en fast jobb.– Selv om det generelle utdanningsnivået har steget i Afrika de senere årene, er altfor lite av utdanningen praktisk rettet mot fag som arbeidsgiverne trenger, sier generalsekretær i Strømmestiftelsen, Øyvind Aadland.

LÆRLINGEORDNINGER Strømmestiftelsen har mange års erfaring med utdanning og mikrofinans og har sett tusenvis av ungdommer skaffe seg en inntekt ved egen hjelp. General-sekretær Aadland er nå klar til å utvide denne satsingen. – Både Strømmestiftelsen og ungdommene vi jobber med ser at det trengs en komponent til. Koblingen til det etablerte arbeidslivet har vært for svak, og vi trenger flere kontakt-punkter mellom arbeidsvillig ungdom og bedrifter med behov for arbeidskraft, sier Aadland. Strømmestiftelsen vil derfor framover satse mer på å koble ungdom til næringslivet, særlig gjennom lærlingeordninger. – Vi tror på ungdom som mange har gitt opp, og som vel-dig ofte ikke tror på seg selv. Vi tror at det finnes en annen vei videre. En jobb, en inntekt, et sted der noen trenger det du kan bidra med. Derfor er jobbskaping et stort fokus for Strømmestiftelsen i dag og vil ble enda viktigere i årene framover, sier Aadland.

Er du ungdom i et fattig land, er det ikke mange som jobber for deg. Sjansen er stor for at du er

en av veldig mange jevnaldrende som er trengt inn i et hjørne av tapt skolegang og stengte dører.

Og det du kunne trengt mest av alt, er en helt vanlig jobb.


Foto

: Jon

as H

alvo

rsen

På 80-tallet var fiskerlandsbyen Munnakaraya på Sri Lanka fanget i en sirkel av fattigdom. Fiskerne hadde ikke tilgang til markedet og ble utnyttet av mellommenn som videresolgte fangsten. Familier manglet hus, sanitæranlegg, utdannings-tilbud og helsetjenester. Mange var gjeldsslaver til private pengeutlånere.



Havet som arbeidsplass

Fiskerne i Munnakkaraya kom seg ut av fattigdommen da de fikk makt til å skape sine egne arbeidsplasser.

Tekst og foto: Egil Mongstad, Sri Lanka, 2014


Klokka er fire om morgenen. Det er fortsatt mørkt når 60 år gamle Mihidnkulasoonaya Suwakin Fernando setter kurs mot fiskeområdene utenfor vestkysten av

Sri Lanka. Det er bare kråkene og noen dusin andre fiskere som lager liv i lagunen når Fernando setter seil og legger den gamle katamaranen fra land. – Her har jeg fisket siden jeg var guttunge, sier Fernando og setter kursen mot områdene hvor han vet han kan få de store rekene, de han kan tjene mest på. Han er ikke alene på havet. I morgenlyset dukker det stadig opp flere katamaraner. Lagunen er en viktig inntektskilde for de fleste familiene i fiskerlandsbyen. Som silhuetter mot en stålblå skumringshimmel flyter de tradisjonelle katamaranene stille bortover på havet.

1000 METER GARN I katamaranen har Fernando 1000 meter garn. 48 lengder knyttes sammen i en lang lenke som strekker seg en kilometer i sjøen. Når garna er i sjøen må Fernando vente noen timer før han kan trekke. Kråkene er ivrige tilskuere, og en flokk hvite terner flyr lavt over vannet. Fernando bruker ventetiden til å fiske med det tradisjonelle kastegarnet. For noen år siden fikk han konstatert leddgikt, og det er vondt å kaste. Men noen kast blir det før natta glir over mot dag. Fra flyplassen i nærheten høres lyden av fly som lander og letter. Når presidenten eller noen i hans familie er ute og flyr, blir lagunen stengt og ryddet for fiskere. Fis-

kerne rister på hodet – de skjønner ikke hva som er så farlig med at de ligger der og trekker sine garn.

Det er stille i lagunen. Hvor stor blir fangsten denne dagen? Får jeg nok til å dekke familiens behov? Noen kråker skriker og flakser bort. En og annen fisker sier noe til mannen i na-bobåten. Det går to og tre timer og snart setter de sine segl, den ene etter den andre på vei mot land og markedet med dagens fangst. Det er ingen motor som lager bråk her – her er det bare seil.

FISKERNE LEVDE I FATTIGDOM Hverdagen til fiskere som Fernando har endret seg de siste 30 årene. På 80-tallet var innbyggerne i Munnakaraya sterkt preget av fattigdom. Fami-lier manglet hus, sanitæranlegg, utdanningstilbud og helse-tjenester. Selv om havet var fullt av fisk og fangsten var god, hadde ikke fiskerne adgang til markedet. Det var mellom-mennene som satt igjen med fortjenesten. Når fiskerne kom hjem, brukte mange pengene de tjente på alkohol. Mange hjem og familier hadde det tøft på grunn av dette. – Men vi har fått det til og fått det mye bedre enn vi hadde det før, sier Fernando. Endringen kom da landsbyen selv tok tak i problemene. De har skaffet helsetjenester, utdanningsinstitusjoner og har skapt flere tusen arbeidsplasser.

MANGLET BANKTILGANG I likhet med Fernando, har også

Jude Shelton Silva bodd hele livet i Munnakkaraya. Som ung fisker ble han engasjert av Strømmestiftelsen.– Da Strømmestiftelsen kom hit for 25 år siden utfordret de oss til å danne grupper og sammen finne løsninger på pro-blemer og utfordringer, forteller Jude. Han ble med på å starte opp det lokale kooperativet Munnakkaraya Thrift and Credit Cooperative Society, for å forbedre forholdene i lokalsamfunnet. Han husker godt fattig-dommen i landsbyen, og forteller hvordan mangel på inntekt gjorde fiskerne avhengige av lånehaier.– Ingen banker ville etablere seg her. Ingen ville gi lån til fiskerfamiliene som ikke hadde noe å sette i sikkerhet. Dermed var eneste alternativet pengelånere som kunne ta skyhøye renter og sette oss og våre familier i en endeløs gjeld. Vi var egentlig overgitt til oss selv og vår egen skjebne. Ingen hadde noen tro på oss, sier Silva.

TOK MAKTA I EGNE HENDER – Hver dag brukte fiskerne opp pengene de tjente. Vi hadde ikke kultur for å spare. Vi visste heller ikke hvordan vi skulle spare. Derfor startet vi spare- og lånegrupper, hvor vi fikk opplæring i husholdnings-økonomi og hvordan markedet fungerte, forteller han videre.Den største utfordringen var å stoppe pengestrømmen som gikk ut av Munnakkaraya, og heller få den til å sirkulere i lokalsamfunnet.– I begynnelsen var mennene skeptiske til endringene. Det var kvinnene som var drivkraften. Men etter hvert kom også mennene på banen. Alle fiskerne gikk sammen. Vi organi-serte en egen markedsplass og inviterte eksportfabrikkene til oss. I stedet for å selge via mellommenn, solgte vi hele rekefangsten direkte til fabrikkene. Da fikk vi riktig pris, og vi kunne begynne å investere i vårt eget lokalsamfunn. Det ga oss mye makt og en tydelig stemme inn til myndighe-ter og politikere, forklarer Jude Silva, som i dag er leder av Munnakkaraya Thrift and Credit Cooperative Society.

Endringen kom da landsbyen selv tok tak i problemene.

Mihidnkulasoonaya Suwakin Fernando

3Ektepar i jobb: Denesia Fernando (58) er også i arbeid. Fra halv tre om morgenen selger hun fisk på det store fiskemarkedet i Negombo. – I går solgte jeg for 250 rupi og i dag tjente jeg 850 rupi. Det er en god inntekt og jeg trives godt med det, sier Denesia. Utgiftene til husholdningen deler de mellom seg.

>>>



SELVSTENDIG ORGANISASJON Da lokalbefolkningen hadde fått den starthjelpen de trengte til å stå på egne bein, trakk Strømmestiftelsen seg ut. – Nå klarer vi oss selv, og har blitt en bærekraftig organisa-sjon med nærmere 2000 medlemmer, som har skapt arbeids-plasser i landsbyen. Det er en organisasjon som betyr noe for flere tusen mennesker. I dag har vi en hovedbank og to filialer i landsbyen. Skolene våre er blitt bedre, de sanitære forholdene er bedre, veiene er bedre, barnehagene er bedre, det er bedre hygiene og ernæring, og flere av våre ungdom-mer tar høyere utdanning. Munnakkaraya har blitt et eksem-pel som flere kommer til for å se og lære fra. Vi er stolte og takknemlige over hva vi har fått til, sier Silva.

SÅRBAR LAGUNE Veien er ikke lang fra Munnakkaraya til hovedstaden Colombo, der presset på boligmarkedet øker. Motorveien gjør lagunen ved Munnakkaraya til et attraktivt område å bygge ut for dem som har penger. Fiskerne har allerede begynt å merke at yngleplasser og den viktige mangroveskogen er i ferd med å forsvinne. – Da motorveien til flyplassen ble bygget, ble deler av lagu-nen tatt. Mangroveskogen der var blant de beste yngleplas-sene for reker og scampi. Men nå er de borte. Det merker vi. Noen dager er det svært lite å få, sukker Fernando.

matpriser i Sri Lanka:

Vannregning

pr.mnd/18000 ltr: 492 (22 NOK)

1 liter melk: 500 (23 NOK)

1 kilo sukker: 100 (4,50 NOK)

1 kilo ris: 75 (3,50 NOK)

1 kilo maismel: 75 (3,50 NOK)

1 kilo tomat: 60 (2,70 NOK)

1 kilo bønner: 80 (3,60 NOK)

1 kilo løk: 50 (2,25 NOK)

Gass til koking

(1,5 mnd. forbruk): 2420 (109 NOK)

1 liter coca cola: 220 (10 NOK)

1 kilo biffkjøtt: 550 (25 NOK)

1 hel kylling: 650 (29,50 NOK)

1 kilo fisk (stor): 400 (18 NOK)

1 kilo småfisk: 150 (6,80 NOK)

1 kilo små reker: 300 (13,50 NOK)

1 kilo salt: 40 (1,80 NOK)

1 stk hvitt brød (loff): 60 (2,70 NOK)

1 kilo svinekjøtt: 500 (23 NOK)

Søndag spiser de ofte kjøtt

– kylling, svin, biff. Hverdagsmåltid er fisk

og reker med ris og grønnsaker

En tradisjonell julemiddag er

3 – 4 sorter fisk, store og små reker,

koteletter, biff, kylling, grønnsaker, ris

og mye krydder.

*Prisene på matvarer er hentet inn via

Strømmestiftelsens regionkontor i Colombo

og gjennom samtaler med innbyggerne

i Munnakkaraya.


For han og familien er hverdagen og fremtiden i stor grad av-hengig av rekefangsten.

FRYKTER FOR FISKEPLASSEN Langs stranda ved Munnak-karaya har Fernando gjort båten sjøklar igjen. På katamaranen ligger garnene oppredd og klare til en ny dag og nytt fiske. I dag ble fangsten på omlag to kilo reker, som han solgte til den faste oppkjøperen på markedet for 950 rupier (ca. 46 kroner). Fiskeren er fornøyd med det. Han bruker 300 rupier (ca. 14 kroner) på å kjøpe fisk til dagens middag – resten sparer han til vedlikehold av garnene. Det er en kostbar, men nødvendig utgiftspost.– For ikke lenge siden kjøpte jeg nye garn. For å få råd måtte jeg pantsette konas smykker, samtidig som jeg tok opp lån fra Munnakkaraya Thrift and Credit Cooperative Society. Men nå er lånet betalt ned og smykkene innløst. Organisasjonen er viktig for oss. Den har vært med å skape jobber, optimisme og muligheter. Uten den hadde det ikke vært enkelt her, forteller Fernando.

Formiddagssola er i ferd med å varme og den ene fiskeren et-ter den andre er på vei mot land og til markedet med dagens fangst. Det er ingen motor som lager bråk her – for her bru-ker fortsatt de fleste fiskerne fortsatt bare seil.

Colombo

Sri Lanka

FAKTAMunnakkaraya, 1970-talletStrømmestiftelsen startet arbeidet i Munnakkaraya på slutten av 70-tallet. Lokalbefolkningen i fiskerlandsbyen Munnakkaraya på Sri Lanka var fanget i fattigdom. De manglet hus, sanitær-anlegg, utdanningstilbud, helsetjenester og banktjenester. Lokalbefolkningen fikk støtte til å organisere seg og sammen finne løsninger på problemene.

1985De fleste i Munnakkaraya var gjeldsslaver til private penge-utlånere. Da organisasjonen Munnakkaraya Thrift and Credit Cooperative Society ble stiftet i 1985, fikk lokalsamfunnet et samlingspunkt der de kunne diskutere utfordringer, og sammen finne løsninger. Da lokalsamfunnet klarte seg på egenhånd, trakk Strømmestiftelsen seg ut av prosjektområdet.

2014Organisasjonen Munnakkaraya Thrift and Credit Cooperative Society har i dag nærmere 2000 medlemmer fordelt på 130 grupper. I tillegg til sparing tilbyr de huslån og lån til nærings-utvikling. De gir også lån til dåp, gravferd, til å dra på pilegrims-reise, til fiskegarn, til båt og en rekke andre tiltak og behov.

Ved å ta utviklingen i egne hender har lokalsamfunnet brutt fattigdomssirkelen. De har skaffet helsetjenester og utdan-ningsinstitusjoner, og skapt hele 9.800 arbeidsplasser.


Strømmestiftelsen 1976 ----->

............................................................1976 19811977 1978 1979 1980

Strømmestiftelsen ble stiftet 21. september 1976. Vi har plukket ut noen hendelser som gir et lite innblikk i årene som har gått siden oppstarten.

21. september 1976Pastor Strømmes Minnestiftelse ble stiftetStiftelsen vedtok å videreføre pastor Strømmes støtte til misjonærer i Asia og Af-rika. De første bevilgningene ble kanalisert via misjonærer som arbeidet i Hong Kong, på Madagaskar, i India og i Japan. Senere ble navnet Pastor Strømmes Minnesstiftelse endret til Strømmestiftelsen.

1980 Hjelp til selvhjelp-magasinets begynnelseUtgitt for første gang i 1980. Den gang under fanen «DE RØDE ANNONSER Meldingsblad for Pastor Strømmes Minnestiftelse». I 1987 ble navnet på bladet endret til Hjelp til selvhjelp. I magasinets første nummer i 1980 kunne man blant annet lese intervjuer med misjonær Agnar Espegren, som drev

klinikk for narkomane i Hong Kong, og om misjonær Olav Hodne i Lutheran World Service, som ledet arbeidet blant de fattigste i Calcutta, bare noen kvartal fra Mor Theresa. Det ble holdt undervisning på fortauskoler og organisert grupper som sammen fikk tatt opp banklån og skaffet inntekt.

1981 TV-besøk i Fiskerlandsbyen Munnakkaraya, Sri LankaI 1981 kom det internasjonalt fjernsyn til Munnakkaraya på Sri Lanka. Etter et par år med arbeid skulle vannkranene for første gang åpnes. Tidligere hadde landsbyen bare én kran på deling. Den lå 1,5 kilometer unna, og de hygieniske forholdene var dårlige. Dette ble starten på et prosjekt som endret livet for mange tusen mennesker – og en landsby som fikk makt til å endre sin skjebne. Prosjektet ble innIedet i samarbeid med organisasjonen Mary’s Venner. Det ble jobbet helhet-lig med vann, helse, utdanning og jobbskaping. I 2013 mottok Munnakkaraya HTS-prisen, som en følge av den bærekraft-ige utviklingen som fiskerland-sbyen har klart å skape.Les mer om prosjektet på Munnakkaraya på side 6-11.

1976 Pastor Strømmes røde annonserStrømmestiftelsen ble etablert 21. september i 1976 og har sin opprinnelse i det arbeidet som prest og kapellan i Kristiansand Domkirke,

Olav Kristian Strømme, startet. Strømme var en innsamler uten sidestykke. Han var kjent for

å bruke røde annonser i avisene for å samle inn penger til ulike misjons- og

utviklingsprosjekter. Etter hans bortgang tok nevøen

Gunnar Strømme arbeidet videre.



............................................................1983 19881982 1984 1985 1986 1987

1982Radioprosjekt i Sør-AmerikaDet første større prosjektet i Sør-Amerika var radioprosjektet «Gi indianerne en stemme» i Ecuador. En nærradio ble brukt som under-visningskanal inn mot indianerbe-folkningen. Temaene for radioen var helse, landbruk, analfabetisme og kristentro. I dag jobber Strøm-mestiftelsen kun i Bolivia og Peru i Sør-Amerika, med prosjekter for gatebarn og ungdom, samt noen prosjekter innen mikrofinans i Andesfjellene.

1984 Rune Larsen ble ambassadørHan ga ut platen «Flammen» året etter. Inni coveret lå det en liten lapp med en oppmuntring om å støtte Strømme-stiftelsen, samt en vedlagt kupong. Rune Larsen er fortsatt engasjert i Strømme-stiftelsens arbeid.

1985 I fokus: De fattiges økonomiStrømmestiftelsens arbeid med spare- og lånemu-ligheter for de fattigste daterer seg tilbake til 80-tallet. Allerede da begynte man å fokusere på de fattigstes manglende tilgang til banktjenester. De første formelle

spare- og låneprogrammene ble startet i Bangladesh av Grantham Fernando,

som var ansatt av Strømme-stiftelsen. Mikrofinans er i dag

en av Strømmestiftelsens hovedpilarer, sammen

med utdanning.

1985 Sultkatastrofe i SahelStrømmestiftelsen begynte arbeidet i Vest-Afrika da tørke- og sultkatastrofen brøt ut på midten av 80-tallet. I Mali ble det i flere år delt ut mat og drevet helseprosjekt for å forhindre barnedødelighet. I 1987 ble det også startet et prosjekt med solcellepanel som energikilde til vann-pumper. I 2014 fokuserer Strømmestiftelsen arbeidet i Vest-Afrika på utdanning og mikrofinans.

1987 FNs BolignødsårFiskerne i Munnakkaraya på Sri Lanka bodde i falle-ferdige hus, som ga dårlig beskyttelse mot regn og oversvømmelse. Strøm-mestiftelsen besluttet derfor å bygge hjem til 75 familier i Munnakkaraya. I 1987 kostet det 15.000 kroner å bygge et hus på Sri Lanka.

1988 InnsamlingskontrollenStrømmestiftelsen ble medlem av Innsamlings-kontrollen.

1985-1990 Gresshoppebekjemping i MaliPå 80-tallet opplevde bønder i Mali store svermer av gresshopper som spiste opp avlingene. I Hjelp til Selvhjelp-magasinet i 1989 fortalte prosjektleder Kjell Bentsen om viktigheten av å bekjempe gress-hoppesvermene for å forhindre sultkatastrofer: «Én gresshoppe spiser ikke mer enn ca. 2 gram i døgnet. Men når vi har en tetthet på rundt 100 gresshopper per kvadratmeter går det altså med et halvt kilo på dette lille området, eller tilsvarende 500 kilo grønnfôr på ett mål bare på en dag». Norad og UD finansierte prosjektet, men Strømmestiftelsen ledet arbeidet med å sprøyte om lag 2 millioner mål årlig for å holde gresshoppe-invasjonen under kontroll. Vi var den største norske organisasjonen i kampen mot gresshoppinvasjonen i Sahel.


............................................................1989 1994 19951990 1991 1992 1993

1989 Operasjon Dagsverk til PeruStrømme-stiftelsen fikk Operasjon Dags-verk (OD) for første gang i 1989. Pengene gav ungdom fra indianer-befolkningen i Peru muligheter til utdanning og hjelp til å starte inntekts-bringende arbeid. Misjonær Liv Haug var en sentral samarbeidspartner for Strømmestiftelsen. Det ble satt OD giver-rekord på 25 millioner kroner.

1989 HjertevennHjertevenn ble lansert i 1989, med fadder-prosjekter i India, Bangladesh, Mali og Senegal. Dette var en ny vri på en tidligere giver-ordning som ble kalt fjernadopsjon. Allerede det første året meldte over 2000 nordmenn seg som Hjertevenner. Den gang fikk norske Hjertevenner bilder og informasjon om sitt eget fadderbarn. Med tiden har konseptet endret seg, og i 2014 støtter norske Hjertevenner alle barn i Strømmestif-tesens prosjekter. Endringene ble gjort for å unngå forskjellsbehandling av barna og for å minske administrasjons-kostnader. I 2013 nådde arbeidet 166 653 barn i våre prosjekter. I år feirer Hjertevenn 25 år. Les mer om Hjertevenn på side 16-19.

1989 Desentralisert organisasjonÅret 1989 begynte arbeidet med å desentralisere Strømmestiftelsen. Det første regionkontoret åpnet i Dhaka i 1989 (hoved-kontoret i Asia ble senere flyttet til Sri Lanka), kontoret i Peru åpnet i 1990, i Mali 1991 og kon-toret i Uganda åpnet i 1994. I dag har Strømmestiftelsen kun lokalt ansatte i prosjekt-landene, og vi jobber gjennom lokale samarbeids-partnere.

1994 Folkemordet i Rwanda Johannes Sannesmoen fra Strømmestiftelsen var til stede i hovedstaden Rwanda

da folkemordet brøt ut. Han ble en viktig stemme og øyenvitne

for norske medier. Strømmestiftelsen var aktiv i fredsprosessen i kjølvannet av folkemordet. Blant norske

givere ble det samlet inn i overkant av 5 millioner kroner

til Rwanda.

1994Den første rammeavtalen med NoradDen første rammeavtalen med Norad ble signert i 1994 og var på 6,5 millioner. I 2014 har Norad økt sin støtte til 58 millioner. De siste årene har offentlig støtte samlet utgjort om lag 40 % av Strømmestiftelsens budsjetter.

1994 Konfirmant-aksjonen SKRIKOver 20.000 konfirmanter i Norge deltok i SKRIK- aksjonen i 1994. Konfirmantprest Svein Holberg tok initiativ til aksjonen for å engasjere konfirmanter i humanitære prosjekter. Fokuset for aksjonen i 1994 var foreldreløse barn i

Rwanda. SKRIK-aksjonen ble årlig arrangert av Strømme-stiftelsen fra 1994-2012.

1994 HTS-pris til Thor HeyerdahlHjelp til selvhjelp-prisen ble for første gang delt ut i 1994. Den gang var det Thor Heyerdahl som fikk prisen for sitt engasjement for lokalbefolkningen i Tucume, Peru. Siden 1994 er prisen delt ut 12 ganger.



............................................................1996 20011997 1998 1999 2000

1996 MYSAI 1996 startet et samarbeid med den kenyanske organisasjonen Mathare Youth Sports Association (MYSA), som driver et fotballprosjekt blant barn og ungdom i Mathare-slummen i Nairobi. I tillegg til idrett driver MYSA også blant annet informasjonsarbeid mot HIV, mediearbeid og miljø-arbeid. MYSA har betydd svært mye for ungdom i Mathare, og har flere norske støttespillere. Strømmestiftelsen avsluttet samar-beidet med MYSA i 2012.

1997 HTS-prisen til Muhammad YunusHjelp til Selvhjelp-prisen ble tildelt Yunus for hans arbeid med mikrofinans. Noen år senere fikk også Yunus Nobels Fredspris.

1999Jamii Bora og KaputieiHøsten 1999 startet et spennende og utfordrende samarbeid med Jamii Bora Trust (JB), en organ-isasjon som tilbød finansielle tjenester til fattige mennesker fra slummen i Nairobi. Organ-isasjonen vokste raskt, og mange fattige startet små virksomheter som ga dem muligheter til gradvis å klatre ut av fattigdom. Drøm-men om en egen bolig utenfor slummen vokste fram. Dette ble starten på boligprosjektet Kaputiei. Fra en oppstart med 50 tiggere har JB utviklet seg til å bli en bank for fattige og har etablert «byen» Kaputiei. Her har mange av de første medlemmene fått lån av JB og kjøpt sitt eget hus. Agder Energi, ABCenter og Skagerak Energi var sentrale støttespillere til JB og Strømmestiftelsen. I dag har Kaputiei egen skole, strøm og rent vann. I 2013 startet Strømmestiftelsen en utfasing av støtten til Kaputiei. En evaluering utført av Nordic Consulting Group konkluderte med at de kenyanske partnerne nå var i stand til å videreføre utviklingen av Kaputiei og banken på egen

hånd.

1996 Ny LogoEt hjerte i sør.

1996 Utveksling for ungdom: Act NowHvert år reiser 15-16 norske ungdommer ut for å ha praksis i våre prosjekter. Strømmestiftelsens utvekslingsprogram Act Now ble startet i 1996.

1995ALALAY – «Jeg fryser»4000 meter over havet, i Bolivias hovedstad La Paz, bor og jobber tusenvis av barn på gata. De sover i trær eller i tomme gravkamre. I 1995 inngikk Strøm-mestiftelsen et samarbeid med gatebar-norganisasjonen Alalay, som arbeider for å gi barna et trygt sted å bo. I dag drives også forebyggende arbeid for å forhindre at barn havner på gata. Tusenvis av norske givere har engasjert seg spesielt i arbeidet

for gatebarn i Bolivia. Strømmestiftelsen

samarbeider fort-satt med Alalay.

-->


............................................................2002 2007 20082003 2004 2005 2006

2003Ny strategi: Utdanning og MikrofinansStrømmestif-telsen gjorde i 2003 et strategisk valg om å fokusere på

to satsningsområder: Utdanning og

mikrofinans. Derfor etablerte Strømme-

stiftelsen egne mikrofinans-

selskap i 2004. I 2013 nådde Strømmestiftelsen om lag 660.000 mennesker. Av disse deltar 2/3 i mikrofinansprogrammer.

2003 Business Partner opprettetStrømmestiftelsen utviklet sin relasjon med næringslivet fra enkeltdonasjoner til en langsiktig partnermodell. Dette gjorde næringslivet til en viktig brikke i arbeidet med å bekjempe fattigdom. I 2014 er det 54 partner-bedrifter som støtter Strømmestiftelsen sitt arbeid.

2004 Tsunami rammet Sri LankaStrømmestiftelsen var aktive støttespillere like etter naturkatastrofen. Det ble bygget nye hjem og skoler i områdene som var hardest rammet av bølgen. I dag har vi et spesielt fokus på områder nord på Sri Lanka, der Strømmestiftelsen deltar i arbeidet med å gjen-oppbygge landsbyer etter borgerkrigen.

2004 Speed School i Vest-AfrikaSpeed School er en intensiv utdanning på ni måneder for barn fra åtte til tolv år, som har droppet ut av grunnskolen eller aldri fått muligheten til å begynne. Etter bestått eksamen kan elevene starte i vanlig 3. eller 4. klasse. Skolene opprettes i landsbyer der det ikke finnes skoletilbud fra før av. Etter endt skoleår flytter skolen videre til en annen landsby. Strømmestiftelsen har Speed School-prosjekter i Niger, Mali og Burkina Faso, tre av verdens aller fattigste land. Siden starten i 2004 har i underkant av 125.000 barn gjennomført Speed School-utdanning i Vest-Afrika. 100.000 av disse har kommet

seg videre til den offentlige skolen.

2006 MimetaSammen med Vest-Agder fylkeskommune etablerte Strømme-stiftelsen selskapet Mimeta – senter for Kultur og Utvikling. Mimeta arbeider med kultur innenfor internasjonalt utviklingssamarbeid.

2006 Fredslandsby i Sør-SudanSammen med biskop Paride Taban begynte Strømmes-tiftelsen arbeidet med å bygge en fredslandsby i Sør-Sudan i 2006. «Holy Trinity Peace Village, en landsby der folk fra nord og sør, fra forskjellige stammer og religioner kan leve sammen. Utvikling er fred, og fred skaper utvikling». – Biskop Paride.

2006Shonglap: Stopp barneekteskap i Bangladesh66 % av alle jenter i Bangladesh gifter seg før de er fylt 18. Hvert år inngås det tusenvis av barne-ekteskap. Jentene kan være så unge som 10-12 år. Shonglap ble startet i 2005 og er en ettårig utdanning for ugifte jenter i alderen 11 til 19 år i Bangladesh. Program-met skal styrke jenters rettigheter i lokalsamfunnet og forhindre

barneekte-skap. Shonglap fikk Operasjon Dagsverk-støtte i 2008. Hittil har over 100.000 deltatt i programmet.

2008 Operasjon Dagsverk til BangladeshTusenvis av norske ungdommer la ned en stor innsats for å sette fokus

på undertrykkelse av jenter og barneekteskap i Bangladesh.



............................................................2009 20142010 2011 2012 2013

2009 Rosa logoStrømmestiftelsen fikk ny rosa logo. En sterk farge som krever oppmerksomhet og hinter tilbake til pastor Strømmes røde annonser. Vi tar med oss fargen fra røde annonser inn i en rosa fremtid. Visjonen er fortsatt den samme som pastor Strømmes drøm: En verden uten fattigdom.

2010 Jordskjelvet på Haiti12. januar 2010 krevde jordskjelvet på Haiti 230 000 menneskeliv. Strømmestiftelsen bidro med å samle inn penger til nødhjelp og gjenoppbygging av lokalsamfunn. 7 millioner kroner ble samlet

inn og kanalisert gjennom utenlandske samarbeidspartnere.

2012 Operasjon Dagsverk: Kasteløs ungdom i NepalSituasjonen for kasteløse i Nepal er uro-vekkende. Arbeidet for kasteløse i Nepal startet opp i 2012, gjennom utdannings-prosjektet Samvad som retter seg spesielt mot kasteløs ungdom. Programmet fikk Operasjon Dags-verkstøtte i 2012. Siden oppstart har mer enn 8000 jenter og 1000 gutter gjennomført Samvad.

2013 JobbskaperI følge den internasjonale arbeids-organisasjonen (ILO), vil verden mangle 600 millioner arbeidsplasser innen 2020. Jobbskaping er et av Strømmestiftelsens største fokusfelt i tiden fremover. Vi skaper jobbmuligheter gjennom å kombinere utdanning og mikrofinans. I 2013 ble den første Jobbskaperkampanjen arrangert i Kristiansand.

2014 Fredsforhandlinger i Sør-SudanArbeidet i Sør-Sudan fokuserer på utdanning, praktisk yrkesopplæring og jobbskaping. Vi er stolte over at Biskop Paride er en av våre næreste sam-arbeidspartnere. Strømmestiftelsen har jobbet i Sudan helt siden slutten av 80-tallet, i samarbeid med andre norske organisasjoner.

2014 Jobbskaper-

kampanje i StavangerSeptember 2014. Les mer på www.jobbskaper.no


Reserve-pappaHVERDAGSHELTEN:

Alle barnas «onkel Emma»

Tidlig om morgenen, i det milde, varme sollyset, sitter en kjekk, ung mann på en benk like innenfor porten til barnehagen. Et bredt, varmt smil og et godt håndtrykk møter oss, og han presenterer seg som «Onkel Emma». Han er kledd i en knall orange t-skjorte, og er omkranset av barn som vil holde ham i hånda og sitte på fanget hans. Denne gangen var det lille Latif som vant koseplassen, og han sitter fornøyd og sutter på ei fille. Ved siden av ham ligger en oppslått bok, klar til å registrere barna som kommer inn.

Emmanuel bor i barnehagen og er den første som møter barna om mor-genen. Hver morgen står han opp klokka halv seks og åpner barnehagen. Så sitter han ved porten og tar imot barna når de kommer, mellom klokka seks og ni. Her er han både sosialarbeider og reservepappa for alle barna her.

– Jeg har hatt begge mine praksisperioder her i Miles2Smiles og trives veldig godt, forteller han smilende.

I tillegg til å gi barna et trygt farsbilde, bidrar han også til sikkerheten for barnehagens lokaler. Emmanuel bor nemlig i den nye avdelingen døgnet rundt, hele uka, som vaktmann. Det er helt nødvendig å ha døgnkontinuerlig vakthold, for å sikre at ingen kommer inn og tar noe om natten.

– Hva motiverer deg for å jobbe her?– Jeg elsker barn, vil være et forbilde for dem, en de ser opp til. Her er mange alenemødre, så ungene trenger en farsfigur. De trenger å være sammen med begge kjønn. Jeg synger ofte sanger for dem, og prøver å få dem til å føle seg verdifulle. Et barns karakter må bygges fra bunnen av, så tidlig som mulig. Så en av mine oppgaver er å være den faren de ikke har – en trygg og stabil mann.

Tekst: Kirsten Falch


«Onkel Emma» er alle barnas store helt, også Hjertevennen Latif.

Fadder

Hver dag er det en person som tar imot Latif, når han kommer til barnehagen: Emmanuel Ssemba (24). Han er sosialarbeider, vaktmann og reservepappa for alle barna i Miles2Smiles.

Fadder

ØNSKER DU Å BLI HJERTEVENN-FADDER? Ring oss på 03002, eller gå til www.fadder.no


Tekst og foto: Doreen Basirika og Siv Iren S. Kolstad, Kampala/Kristiansand

HJELP TIL SELVHJELP 3 2014 | www.strommestiftelsen.no20

FAKTAHjertevenn 25 årHjertevenn ble lansert i 1989. De første årene fikk norske Hjertevenner bilder og informasjon om sitt eget fadderbarn. Med tiden har konseptet endret seg, og i 2014 støtter Hjertevenner alle barn i Strømmestiftesens prosjekter. Endringene ble gjort for å unngå forskjellsbehandling av barna og for å minske administrasjonskostnader. I 2013 nådde arbeidet 166 653 barn i våre prosjekter. I år feirer Hjertevenn 25 år.


– Den første e-eposten jeg fikk, slettet jeg. Jeg trodde ikke at den handlet om Strømmestiftelsen eller Hjertevenn. Men da det kom en e-post til, begynte navnet Christine å demre i bakhodet. Jeg tok kontakt med Strømmestiftelsen og fikk bekreftet at det var jenta som jeg hadde som Hjertevenn for mange år siden. Da ble jeg berørt, og syntes det ble viktig at kontakten ble fulgt opp, forteller Siri Søftestad fra Kristiansand.

VILLE TAKKE HJERTEVENNEN Det var 24 år gamle Christine fra Uganda som tok kontakt med sin Hjertevenn.– Da jeg var liten hadde jeg en norsk Hjertevenn som het Siri Søftestad. Takket være henne fikk jeg begynne på barneskolen. Som voksen bestemte jeg meg derfor for å google navnet hennes, for å sende Siri en takk og fortelle henne at jeg har klart meg bra, forteller Christine.Hun sitter bak pulten sin på arbeids-plassen i Kampala. I fjor ble hun forfremmet til daglig leder i et konsulentfirma som har spesialisert seg på miljøspørsmål. – I 2012 fullførte jeg en bachelor i businessledelse, og nå er jeg i jobb, smiler hun.

MISTET FAREN Da Christine var liten, var det ingen selvfølge at hun skulle få gå på skole. Hun ble født i 1991 i Bushenyi-distriktet, vest i Uganda. Da hun var ett år gammel døde faren, og familien havnet i en vanskelig økono-misk situasjon. Christines mor tjente litt penger som lærer på en barneskole i nærheten, men det var ikke på langt

Tekst og foto: Doreen Basirika og Siv Iren S. Kolstad, Kampala/Kristiansand

nær nok til å dekke utgiftene for henne og tre barn.– Da mamma ble enke, manglet vi nesten alt som barn trenger for å ha en god barndom, forteller Christine.Moren hennes var likevel fast bestemt på at barna skulle få en høyere utdan-nelse enn hun selv hadde fått. Hun sendte derfor de to eldste barna på sko-len, selv om hun egentlig ikke hadde råd. Samtidig lette hun etter muligheter som kunne gi barna hennes et bedre liv.– Jeg tror mamma gikk rundt og håpte at en god samaritan ville stoppe opp og gi henne en håndsrekning, forteller Christine.

FIKK SKOLESTIPEND I 1998 startet Strømmestiftelsen et samarbeid med West Ankole Diocese, for å nå barn i sårbare situasjoner. Prosjektet ble støttet av norske Hjertevenner. Det ble utdelt skolestipend for å sørge for at fattige barn fikk utdanning. Ett av barna som fikk stipend, var vesle Christine, yngstemann i en søsken-flokk på tre.

– Jeg kan huske at mamma ble veldig glad og lettet. Det gjorde alt mye bedre for familien. Mine to søsken gikk på ungdomsskolen da, og utgiftene var ekstra høye. Jeg fikk stipend til å full-føre barneskolen, og senere fikk jeg et nytt stipend til ungdomsskolen og videregående, forteller Christine.

– TAKK, SIRI Det har gått mer enn ti år siden Christine gikk ut fra siste trinn på barneskolen, men hun husker fortsatt hvilken enorm betydning skole-stipendet hadde for familien. – Jeg sendte en e-post til min norske Hjertevenn, fordi jeg bare måtte takke henne. Selv om det er mange år siden, sitter det fortsatt friskt i min-net. Familien min fikk skolemateriell, som bøker, blyanter og skoleuniformer. På toppen av det fikk vi stipend som dekket skoleavgiften. Jeg kommer aldri til å glemme den hjelpen. Den fikk meg hit jeg er i dag. Dersom ingen hadde hjulpet mamma på det tidspunktet i livet, tror jeg ikke at jeg hadde fått en lang utdanning. Suksessen jeg har i dag, er et resultat av dytten vi fikk fra våre norske Hjertevenner. Tusen takk, Siri.

ØNSKER CHRISTINE LYKKE TIL – Det er godt å se at det fungerer. Man sender ikke penger ut i løse lufta, men hjelpen gir konsekvenser for enkeltmennesker. Jeg syns det var veldig hyggelig at Christine tok seg bryet med å søke meg opp og sende meg en hilsen. Det ga meg en opp-levelse av mening. Jeg ønsker henne all verdens lykke til videre i hennes liv, forteller Siri.

Hjertevenn – 15 år etter

Christine (24) fra Uganda sendte e-post til sin norske Hjertevenn, Siri Søftestad.

For å takke for skolepengene som hun fikk for 15 år siden. Fadder

– Jeg ønsker Christine all verdens lykke til videre i hennes liv, sier Siri.


For ett år siden gikk Derrick gatelangs og tigget i byen Mbale. Da ble han sett av sosialarbeiderne i organisasjonen CRO, som støttes av Strømmestiftelsens givere. Derrick fikk plass i rehabiliteringsklassen på CRO, og begynte i den offentlige skolen.

Derrick kom til Mbale sammen med moren og to søsken et-ter at faren døde. Livet på landsbygda var for vanskelig for en enke med tre barn. I byen fant moren en ny mann. De giftet seg, men etter kort tid døde også han. Situasjonen var så håp-løs at moren valgte å reise og overlot barna til deres gamle bestemor.

– Mamma sa hun dro for å lete etter jobb, men vi vet ikke hvor, sier Derrick.

Bestemoren, som var uten inntekt, klarte heller ikke å brødfø familien. Hun sendte barna ut for å lete etter egen mat. Derrick begynte å tigge i området rundt rutebilstasjonen, der han også hentet vann til folk i de lokale kioskene og til svette og slitne busspassasjerer. Ikke alle behandlet ham bra.

– En dag ropte en busspassasjer på meg og viftet med penger som jeg trodde jeg skulle få. Jeg løp glad bort, men i stedet for penger fikk jeg et hardt slag i ansiktet. Jeg var ordentlig hoven i to dager, sier Derrick.

I fjor fikk sosialarbeidere fra CRO øye på Derrick som gikk rundt og tigget. Først ville han ikke snakke med dem, men et-ter hvert åpnet han seg og ble med til CRO.

Gategutt ble skolegutt

- Livet på gata var så hardt at jeg flere ganger ønsket jeg

ikke var født, sier Derrick (9). Han er et av mange gatebarn i Uganda

som nå har fått håp om en bedre framtid.

Tekst og foto: Kristian Slettebø, Act Now student 2013-2014

Derrick viste sosialarbeiderne hvor han bodde i Namak-wekweslummen – i et enkelt, lite, leid jordhus med tak av bølgeblikk. Sosialarbeiderne så hvor dårlig stelt det var i hjemmet, og de forstod at gutten ble dårlig behandlet av bestemoren. Derrick ble derfor innmeldt i en rehabiliteringsklasse for videre oppfølging. I dag er Derrick en forandret gutt.

Etter å ha gått på CRO i nesten et år, har han nå begynt i tredje klasse. Derrick trives på skolen, han liker å leke med de andre guttene og sier at han skal blir lege når han blir voksen. Gjennom støtten til CRO ble Strømmestiftelsens gi-vere redningen for Derrick.

Organisasjonen fortsetter å gi håp og liv til barna som samfunnet ellers ser på som verdiløse. CRO møter ikke bare barnas psykososiale behov, men gir dem også mat, legehjelp, formell utdanning og yrkesopplæring.

CRO får med lokalsamfunnet i et håp om å redusere årsakene til at barna havner på gata i første omgang. Sosialarbeiderne prøver å finne slektninger til barna, slik at de kan bli gjenforent. Rehabiliteringsprogrammet inne-holder mange aktiviteter, som sport, musikk, dans, studie-grupper og dramaklubber. Sport har vist seg å være den beste måten å rehabilitere flesteparten av ungdommene i programmet. Strømmestiftelsens givere har støttet CRO Mbale siden 2001.

Kampala

Uganda

Mbale


Ni år gamle Derrick er nå skolegutt. For bare et år siden vandret han gatelangs i Mbale for å finne penger til mat.

HJELP TIL SELVHJELP 3 2014 | www.strommestiftelsen.no24


VEST-AFRIKA

Da Lucie var liten, fikk hun en alvorlig sykdom og falt i koma. Foreldrene hadde ikke råd til

å gi henne medisinsk behandling. Alle trodde hun var død, og de gravde graven hennes. I siste liten oppdaget en lege at hun likevel levde.

Da legen kom, sa han at jenta kom til å få hjerneskade fordi hun hadde vært i koma så lenge. Mot alle odds overlevde hun, men etter dette ble hun neglisjert hjemme hele oppveksten. Inntil den dagen hun møtte den entusiastiske og dyktige læreren på landsbyens Speed School, Jaqueline Roamba. Jaqueline tar et godt tak rundt Lucies spinkle skuldre mens hun forteller hennes sterke historie:– Lucie var nærmest utstøtt fra familien og lokalsamfunnet. De andre barna sa hun luktet vondt og kalte henne for en idiot. Egentlig hadde hun ikke en sjanse til å gå på skolen. Hun var veldig anner-ledes enn de andre barna, virket tilba-kestående, var ustelt og hørte dårlig.

Læreren oppdaget henne ved en til-feldighet da storesøsteren begynte på Speed School, for Lucie sto utenfor

Graven hennes var gjort i stand. Alle trodde hun var død.

Men Lucie tok livet tilbake!

hver dag og kikket lengselsfullt inn. «Hvorfor står du utenfor her?» spurte jeg henne en dag. «Jeg har så lyst til å begynne på skolen, jeg også», svarte hun. Mitt hjerte blødde for den spesielle jenta, og jeg lot henne begynne, fortel-ler Jaqueline og ser varmt på den spesielle eleven sin.

Men Lucie var virkelig ikke i stand til å ta vare på seg selv, så Jaqueline hjalp henne og viste hvordan hun skulle vaske seg. Hun måtte lære henne hvor-dan og hvor hun kunne hente vann på vei hjem fra skolen hver ettermiddag, så hun hadde vann til eget bruk den neste morgenen. – Jeg oppdaget også at Lucie gikk hele dagen uten mat, så da begynte jeg å dele maten min med henne, eller gav henne penger så hun kunne kjøpe seg noe, fortsetter Jaqueline.

Den unge jenta var så forsømt at lære-ren en dag bestemte seg for å besøke foreldrene hjemme, for å finne ut hvor-for. Hun fant ut at Lucie bodde sammen med sin mor og far og sine fire søsken. Alle var svært fattige. Faren ville ikke ha noe med Lucie å gjøre, mens moren aksepterte henne og prøvde å selge litt bønner for å brødfø sine fem barn. – Da jeg så hvordan hun ble neglisjert hjemme, oppsøkte jeg moren hennes, og sa at hun også måtte lære henne å vaske seg, slik at hun ikke skulle bli

plaget på skolen lenger. Litt etter litt kom hun ren på skolen, og begynte å bli lykkelig, sier Jaqueline.

Klasserommet var blitt et sted Lucie følte seg velkommen og trygg, kanskje for første gang i hele sitt liv. Her ble hun tatt på alvor og opplevde seg verdsatt av sin fantastiske lærer. Lucie gjennomgikk en total forvandling på bare få måneder. Nå smiler og ler hun, hun kan lese og skrive og liker mate-matikk. Hun har også klart å komme seg videre til vanlig skole, og går i dag i femte klasse. Dette er vår oppgave: Å forsikre oss om at slike smil kan våge seg frem i ansiktet til barn som Lucy – og forbli der.

Lucies strålende smil sier alt. Hun var dødsdømt, utstøtt og forsømt. I dag har hun vendt tilbake til livet og er blitt vanlig skolejente, takket være læreren på Speed School.

Tekst: Strømmestiftelsen • Foto: Nina Roland

FAKTASpeed SchoolSpeed School er en intensiv utdan-ning på ni måneder for barn fra åtte til tolv år, som har droppet ut av grunnskolen eller aldri fått mu-ligheten til å begynne. De første to månedene undervises det på barnas eget morsmål og deretter på fransk. Skolene opprettes der det ikke er skoler fra før. Etter bestått eksa-men kan elevene starte i vanlig 4. klasse. Strømmestiftelsen har Speed Schools i Niger, Mali og Burkina Faso, tre av verdens aller fattigste land.


S T O R T & S M Å T T

I sommer sto denne farge-rike gjengen på festivalstand for Strømmestiftelsen. Tilsammen fikk de med seg hele 359 nye Fattigdomsbekjempere! Tusen takk for fantastisk sommerinnsats!

Dette er 97 år gamle Dordi fra Telemark. I forrige nummer av HTS fortalte vi hennes historie. Hun har viet hele livet til å hjelpe andre men-nesker. På 60-tallet jobbet hun som helsesøster blant leprasmittede i Tanzania. I en periode jobbet hun også i India, for å behandle kolerasmittede fiskerfamilier. Før sommeren solgte hun leiligheten sin på Stabekk for over 2,6 millioner kroner. Pengene donerte hun til Strømmestiftelsen og Kirkens Nødhjelp sitt arbeid. Tenk at det fins mennesker som Dordi. Enkeltmennesker som setter andre først og som ikke mister troen på at det går an å forandre verden.

Familie, venner og naboer var invitert til skolen en ettermid-dag tidligere i år. Elevene sang og hadde dansefremvisning. Det ble solgt kaker, kaffe og saft, og afrikanske smykker og masker, til inntekt for Miles2Smiles i Uganda. Overskuddet denne ettermidda-gen var på hele 15 097 kroner.Skolen hadde også en aksjonsdag tidligere i skoleåret, hvor de fikk inn i overkant av 40.000 til barnehage-prosjektet i Kampala. Tusen takk!

Jonas Halvorsen er engasjert for ett nytt år som fredskorpsdeltaker. Jonas har blitt godt kjent med prosjektet i Kuron og har deltatt aktivt i å utvikle driften av yrkesskolen. Jonas reiste tilbake til Sør-Sudan i august.

Miriam Hagen er ny fredskorpsdeltaker for Strømmestiftelsen. Hun er utdannet lærer og har mediebakgrunn. I likhet med Jonas, vil også Miriam være knyt-tet til Kuron, og være med å utvikle utdanningstilbudet for ungdom. I august deltok hun på innføringskurs i Johannesburg, og har nå reist til Sør-Sudan for ett år.

Tidligere i år ble Norges beste ishockeylag, Stavanger Oilers, engasjert i arbeidet med å skape jobb-muligheter til verdens

fattigste. I løpet av bare én dag skapte

ishockeylaget 200 jobbmuligheter! Det er inspirerende å samarbeide med så energiske støttespillere! Tusen takk!

359 nye fattigdoms-bekjempere

Fagerholt skole samlet inn 15 097 kroner

Stavanger Oilers skapte 200 jobber!

Dordi donerte 2,6 millioner

Fredskorpsdeltakere til Sør-Sudan

Du kan bli en Jobbskaper i dag!

SEND SMS JOBB TIL 03002- eller gå til www.jobbskaper.no

Foto

: Str

ømm

estif

telse

n

Foto

: Str

ømm

estif

telse

n

Foto: Privat

Foto: PrivatFoto: Privat


Liantjønn barnehage i Kristiansand hadde sommerfest for barna og famili-ene deres. De solgte kaker, kaffe, selvsne-krede fuglekasser, selvdyrkede blomster og urter, og hadde utlodning til inntekt for barnehagen Miles2Smiles i Uganda. Da den siste opptellingen var gjort, viste det seg at barnehagen hadde samlet inn 10 185 kroner til Miles2smiles. Tusen takk for et flott samarbeid!

Vigvoll skole i Kristiansand har hatt ak-sjonsdag til inntekt for ungdomsprosjek-tet La Restinga i Peru. Elevene sang, dan-set og holdt foredrag om La Restinga. Ute i skolegården var det pilkast og blikkbokskasting, samt salg av middag, kaffe og kaker. Til sammen kom det inn om lag 20.000 kroner til Peru. Takk for flott innsats!

Aksjonsdag på Vigvoll skole!

10 185 kr fra Liantjønn barnehage

Miriam Myrthel Pedersen fra Flekkerøy er student på produkt- og industridesign ved universite-tet i Oslo. Hun har laget en utstil-ling der hun fokuserer på Samvad og Strømmestiftelsens arbeid blant daliter i Nepal. Utstillingen var en prosjektoppgave med utgangspunkt i lys, og ble stilt ut både på Arkitekthuset i Oslo og på biblioteket i Kristiansand. Miriam ble kjent med Samvad gjennom våre nettsider, og hun har selv tidligere vært i Nepal. Vi synes det er spennende og viktig at situasjonen for unge dalitjenter belyses på denne måten!

Utstilling med dalitjenter i fokus

I februar 2015 har du sjansen til å bli med på unik 10-dagers reise til Nepal.Nepal er et av verdens aller fattigste land. I Himalaya er det fortsatt flere millioner kasteløse, mennesker som ikke blir regnet med i samfunnet og som diskri-mineres på flere plan. Strømmestiftelsen har arbeidet i Nepal i flere år, med spesielt fokus på utdanning og på spare- og lånegrupper.

Turen til Nepal arrangeres av Via Travel, Dagen og Strømmestiftelsen. Reiseleder fra Strømmestiftelsen vil være Egil Mongstad. Han har arbeidet i Strømmestiftelsen i 16 år, og er i dag organisasjonens medierådgiver og samfunnskontakt. Mongstad har lang reiseerfaring og har bodd i Asia i flere år.

Kontakt Via Travel for mer informasjon om reisen.

Professor Dénis Dougnon har vært i Kristiansand for å motta Strømmestiftelsens Hjelp til selvhjelp- pris for 2014. Han fikk prisen for sin medvirkning i utviklingen av vårt Speed School konsept i Vest-Afrika.

Dougnon har vært en sentral medspiller og en av hovedarkitektene i ut-viklingen av programmet. Dénis Dougnon er tilknyttet Universitetet i Bamako, der han er professor i høyere utdanning.

Bli med Egil til Nepal

HTS pris til pedagog i Mali

Foto: Strømm

estiftelsen

Foto

: Str

ømm

estif

telse

n

Foto

: Str

ømm

estif

telse

nFoto: Privat

Foto

: Priv

at


Slik skapes jobbene

JOBBSKAPEREN I KAMPALA • Jack Tinyebwa, 62 år, jobber som geitebonde. Nå gir 12 geiter familien inntekt. Geitene beiter seg store før de selges til slakteren for 34 kroner stykk.

• Jack kan kjøpe mat.

• Han kan kjøpe medisiner hvis noen i familien blir syke.

• Han kan betale nevøens skolepenger.

• Han kan reparere taket før regnsesongen.

• Han har fått råd til å ansette en gårdsarbeider som hjelper ham å pleie avlingene.

• For overskuddet kjøper han flere geiter.

Ett lite startlån var det som skulle til.

Jack er en av dem

som skapte seg en jobb

.

GEIRMUND HANSEN (26) ARTIST OG JOBBSKAPER, STAVANGER.

«For meg betyr jobb tilhørighet i samfunnet, samtidig som det betaler regningene og gir meg mulighet til å finansiere musikken min. Jeg støtter Strømmestiftelsens visjon om en verden uten fattigdom. Derfor er jeg Jobbskaper.»


Hadde det ikke vært for Jacks arbeid, ville familiebildet vært helt annerledes.Jack ville ikke hatt råd til å betale for et sted å bo.«Edith» ville ikke hatt ingredienser til å lage middag.«Jamil» kunne vært hjemløs. Og uten skolegang.Og katten Tilo? Han ville ikke hatt Jamil som lekekamerat.

Men historien ble ikke slik. Jack skapte seg en jobb. Takket være Geirmund.

Slik skapes jobbeneNEVØEN«Jamil», 13 år og 6.klassing. Bor hos onkel Jack fordi foreldrene hans døde.Her får han mat,

omsorg og skolegang.Når han har skole-

fri, leker han med katten Tilo. Det kan han gjøre fordi han slipper å jobbe.

KONA«Edith», 60 år, har ansvar for matlaging.Geitedriften sørger for mat på bordet.Det blir nok mat til alle i familien.Og en leiv til katten Tilo.Med nok næring holder familien seg friske.

Du kan bli Jobbskaper i dag!

SEND SMS JOBB TIL 03002- eller gå til www.jobbskaper.no

FREMTIDENTakket være Jacks jobb får han og kona en trygg hverdag. Jamil får en trygg barndom. Jamil får skolegang, og når han er voksen kan han få jobb. Han har fått kunnskap som han kan gi videre til sin familie.Og slik fortsetter det.


UGANDA

Iført en knall rosa kjole, frakter Maria Nabyonga (24) varer fra markedet til landsbyen.

– Mange bruker mukene, småfisk, i matlaging. Men siden landsbyen ligger et stykke fra markedet, var det vanskelig for folk å kjøpe fisken, forteller Maria.Derfor tok hun opp et lån for å kjøpe en sykkel.– Nå leverer jeg fisk til mange familier i landsbyen. Jeg tror livet har blitt lettere for dem når de får fisken levert rett hjem. Samtidig har jeg skaffet meg et levebrød. Endelig er jeg selvstendig, jubler hun.

JOBBJAKT For Maria var det en utfordring å finne jobb på landsbygda i Uganda. De fleste lever av jordbruk og har nok med sin egen familie. Maria ble mor i ung alder og mistet skolegangen. Uten inntekt var hun avhengig av støtte fra familiemedlemmer.– Jeg bor sammen med broren min og var avhengig av hans inntekt. Men jeg ønsket å skaffe en egen inntekt. Jeg har et barn som jeg må forsørge, og det var viktig for meg å finne en utvei.

SPARE- OG LÅNEGRUPPA Muligheten åpnet seg da hun fikk høre om spare- og lånegruppa i landsbyen.

– De kaller meg bare «den syklende kvinnen

som selger fisk», ler Maria (24).

Tekst og foto: Doreen Basirika, Kampala

– Da jeg hørte om sparegruppa, bestemte jeg meg for å bli med. Det var min mulighet, forteller hun. Maria var fortsatt avhengig av brorens inntekt, og hun måtte tenke kreativt for å tjene noen små mynter til sparing i gruppa. Hun tok mot til seg og spurte om noen trengte ekstrahjelp.– Jeg gikk rundt og spurte om noen trengte hjelp til å vaske tøy. Først reagerte folk med overraskelse, fordi det ikke er vanlig å leie inn folk til å hjelpe hjemme, forteller hun.


Men til Marias overraskelse fikk hun flere kunder etter hvert.– Flere sendte bud etter meg for å ta klesvasken deres. Slik klarte jeg å skaffe litt penger, som jeg kunne ta med inn i spare- og lånegruppa. – JEG BLE SELVSTENDIG Etter måneder med sparing vokste beløpet, og gruppen godkjente Maria som låntaker. Slik fikk hun kjøpt sykkelen – som i dag har gitt henne en god inn-tekt. For Maria betyr sykkelen selvstendighet.

– Det beste som har skjedd meg er at jeg har brutt avhengig-heten. Nå har jeg min egen inntektskilde. Jeg er ikke lenger avhengig av gaver fra broren min. Jeg kan dekke mine egne utgifter og ta vare på barnet mitt, forteller hun.– Mitt neste ønske er å bytte ut sykkelen med en motor-sykkel. Hvem vet; kanskje jeg en dag eier et stort transport-selskap som frakter varer over hele Uganda?

Syklende forretnings-kvinne


BURKINA FASO

24HJELP TIL SELVHJELP 3 2012 | www.strommestiftelsen.no

VEST-AFRIKA

Løper for drømmen sin Emmanuel på elleve år har en drøm: Å bli president. Hver dag løper han 16 kilometer

frem og tilbake til skolen for å nå målet sitt. For hvis han jobber hardt, kan han en dag

støtte familien sin, som er veldig fattig.


Foto: Nina Hillesund

Han heter Emmanuel Tiendrebeogo og begynte på Speed

School i Burkina Faso i oktober i fjor.

Han har aldri gått på skole tidligerere, så Speed School var

hans siste sjanse til å få en utdanning. Mer enn 3 millioner

barn i alderen seks til tolv år går ikke på skolen i det hele

tatt i Mali, Burkina Faso og Niger, tre av verdens aller fattigste

land. Årsakene er ofte at arbeidskraften deres trengs hjemme,

at foreldrene er fattige eller har liten forståelse for de mulighe-

tene utdanning kan gi barna. Det kan også skyldes geografisk

lange avstander mellom hjem og offentlig skole.

I løpet av ni måneder har Emmanuel lært seg tre års pensum

på et helt nytt språk, så nå kan han både forstå og svare oss

på fransk, selv om han er nokså sky og snakker med svært

lav stemme. Men når kameraet kommer frem, er imidlertid

blygheten som blåst bort.

Når vi spør om det er noe han misliker på skolen, tar han

en tenkepause. Men kan egentlig ikke finne noe. Emmanuel

liker alle fagene og sier at læreren er flink. Han sier han vil

arbeide hardt for å bli neste president i Burkina Faso, slik at

han kan støtte familien sin, som er veldig fattige. Barn som

får begynne på Speed School er ofte veldig motivert og

tørste på kunnskap, for de vet at dette blir deres siste sjanse.

Alternativet er et liv som analfabet.

Når vi treffer Emmanuel, skjønner vi raskt at det er noe

spesielt med denne gutten.

– Jeg løper så fort jeg kan til skolen. Det er fire kilometer

én vei, og jeg bruker ca. 20 minutter. Så løper jeg hjem igjen

og spiser litt ris klokka tolv. Klokka halv tre løper jeg tilbake

til skolen, og løper hjem igjen klokka fem når den slutter.

Om kvelden vasker og rydder jeg hjemme, gjør lekser og

leker med vennene mine før jeg stuper i seng klokka ni,

sier Emmanuel.

Mange av vennene går ikke på skolen, og misunner ham det.

Mens Emmanuel lærer å lese, skrive og regne, må de gjøre

husarbeid, gjete dyr og jobbe på åkeren hjemme.

Fra 2004 til 2010 har 52.172 barn gått på Speed Schools i

Vest-Afrika. 75 % av disse ble i etterkant overført til offentlig

skole. Det er en stor seier for hvert av disse barna, som har

jobbet kjempehardt og tatt igjen tre års tapt skolegang på bare

ni måneder!

I oktober begynner ca. 11.000 nye elever på Speed School,

mens mange flere venter på ledig plass.

www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 3 2012 25

FAKTA

Speed School

- er en intensiv utdanning på

ni måneder for barn fra åtte til

tolv år, som har droppet ut av

grunnskolen eller aldri fått mu-

ligheten til å begynne. De første

to månedene undervises det på

barnas eget morsmål og deretter

på fransk. Skolene opprettes der

det ikke finnes skoler fra før. Etter

bestått eksamen kan elevene

starte i vanlig 3. eller 4. klasse.

Strømmestiftelsen har Speed

Schools i Niger, Mali og Burkina

Faso, tre av verdens aller fattigste

land.NigerMali

Burkina Faso

Vil du vite mer?

Les på strommestiftelsen/speedschool eller

scan QR-koden med din smart-telefon og se

film om Speed School.

Husker dere meg?

Tekst&foto: Christina Milsom og Nina Roland

Emmanuel Tiendrebeogo som vi ble kjent med tidligere som ‘den neste

presidenten’, er nå blitt 12 år. Han ble ferdig med Speed School våren 2013, og går nå i 5. klasse

ved den lokale grunnskolen.


24HJELP TIL SELVHJELP 3 2012 | www.strommestiftelsen.no

VEST-AFRIKA

Løper for drømmen sin Emmanuel på elleve år har en drøm: Å bli president. Hver dag løper han 16 kilometer

frem og tilbake til skolen for å nå målet sitt. For hvis han jobber hardt, kan han en dag

støtte familien sin, som er veldig fattig.


Foto: Nina Hillesund

Han heter Emmanuel Tiendrebeogo og begynte på Speed

School i Burkina Faso i oktober i fjor.

Han har aldri gått på skole tidligerere, så Speed School var

hans siste sjanse til å få en utdanning. Mer enn 3 millioner

barn i alderen seks til tolv år går ikke på skolen i det hele

tatt i Mali, Burkina Faso og Niger, tre av verdens aller fattigste

land. Årsakene er ofte at arbeidskraften deres trengs hjemme,

at foreldrene er fattige eller har liten forståelse for de mulighe-

tene utdanning kan gi barna. Det kan også skyldes geografisk

lange avstander mellom hjem og offentlig skole.

I løpet av ni måneder har Emmanuel lært seg tre års pensum

på et helt nytt språk, så nå kan han både forstå og svare oss

på fransk, selv om han er nokså sky og snakker med svært

lav stemme. Men når kameraet kommer frem, er imidlertid

blygheten som blåst bort.

Når vi spør om det er noe han misliker på skolen, tar han

en tenkepause. Men kan egentlig ikke finne noe. Emmanuel

liker alle fagene og sier at læreren er flink. Han sier han vil

arbeide hardt for å bli neste president i Burkina Faso, slik at

han kan støtte familien sin, som er veldig fattige. Barn som

får begynne på Speed School er ofte veldig motivert og

tørste på kunnskap, for de vet at dette blir deres siste sjanse.

Alternativet er et liv som analfabet.

Når vi treffer Emmanuel, skjønner vi raskt at det er noe

spesielt med denne gutten.

– Jeg løper så fort jeg kan til skolen. Det er fire kilometer

én vei, og jeg bruker ca. 20 minutter. Så løper jeg hjem igjen

og spiser litt ris klokka tolv. Klokka halv tre løper jeg tilbake

til skolen, og løper hjem igjen klokka fem når den slutter.

Om kvelden vasker og rydder jeg hjemme, gjør lekser og

leker med vennene mine før jeg stuper i seng klokka ni,

sier Emmanuel.

Mange av vennene går ikke på skolen, og misunner ham det.

Mens Emmanuel lærer å lese, skrive og regne, må de gjøre

husarbeid, gjete dyr og jobbe på åkeren hjemme.

Fra 2004 til 2010 har 52.172 barn gått på Speed Schools i

Vest-Afrika. 75 % av disse ble i etterkant overført til offentlig

skole. Det er en stor seier for hvert av disse barna, som har

jobbet kjempehardt og tatt igjen tre års tapt skolegang på bare

ni måneder!

I oktober begynner ca. 11.000 nye elever på Speed School,

mens mange flere venter på ledig plass.

www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 3 2012 25

FAKTA

Speed School

- er en intensiv utdanning på

ni måneder for barn fra åtte til

tolv år, som har droppet ut av

grunnskolen eller aldri fått mu-

ligheten til å begynne. De første

to månedene undervises det på

barnas eget morsmål og deretter

på fransk. Skolene opprettes der

det ikke finnes skoler fra før. Etter

bestått eksamen kan elevene

starte i vanlig 3. eller 4. klasse.

Strømmestiftelsen har Speed

Schools i Niger, Mali og Burkina

Faso, tre av verdens aller fattigste

land.NigerMali

Burkina Faso

Vil du vite mer?

Les på strommestiftelsen/speedschool eller

scan QR-koden med din smart-telefon og se

film om Speed School.

Det er en oppvakt og kvikk gutt med et tillitsfullt smil som kommer mot oss med fotballen sin, der vi møter ham hjemme hos foreldrene. Han forteller fra

sin hverdag:– Jeg står opp, går og steller meg, går til skolen, kommer tilbake på kvelden, bader, spiser og gjør lekser. Av og til hjelper jeg å rengjøre huset, og alle i familien henter vann, 1 kilometer unna, sier han.

LØPER HVER DAG Det blir mye gåing og løping på Emmanuel. Skolen han nå går på ligger enda lenger unna enn den lokale Speed School som han løp fram og tilbake til, fire ganger hver dag, i fjor. Før var det ‘bare’ 4 kilometer fra Emmanuels hjem til Speed School. Da rakk han så vidt en løpetur frem og tilbake i lunsjen, slik at han løp 16 kilo-meter totalt hver dag. Nå rekker han ikke hjem i lunsjen.

FAMILIEN Emmanuels familie består av far, mor, tre eldre søsken, Emmanuel og en yngre søster. Faren jobber som fotograf, men det er vanskelig å få arbeid utenom de store høytidene. Moren går fra hus til hus og vasker klær.

Likevel har foreldrene klart å finansiere skolegangen til alle barna, bortsett fra jente nummer to. Hun har aldri gått på skolen. Utdanningssystemet i Burkina Faso tillater ikke at en kan begynne på skolen når en er eldre enn 9 år, så nå er hun blitt for gammel. Dessverre var ikke Speed School kommet til landsbyen da hun var i riktig alder. Forskjellen mellom henne og søsknene er påfallende. Hun er mye mer sjenert og forstår ikke et ord fransk. Det gjør imidlertid de andre, og de smiler og er kontaktsøkende. Hadde det vært Speed School i området da hun var yngre, hadde kanskje situasjonen hennes vært annerledes.

FRANSK PÅ SKOLEN Det mest utfordrende med den vanlige grunnskolen for Emmanuel, er at all undervisning foregår på fransk. Men Emmanuel henger likevel med i undervisningen, så godt han kan.– Hvis ikke det hadde vært noen Speed School her i fjor, så hadde jeg nok ikke fått begynne på den vanlige skolen. Nå ønsker jeg å fortsette skolegangen fram til jeg kan få meg en jobb, smiler Emmanuel fornøyd, mens han vinker på ekte presidentvis og løper avgårde for å trikse med fotballen.


Eit smil opnar grensene - det invitere til fred...

Tekst og foto: Egil Mongstad


Strømmestiftelsen blir ofte omtalt som «De røde annonsenes organisasjon». I dette nummeret av magasinet vårt tar vi deg med på en reise gjennom Strømmestiftelsens historie.På sekstitallet var det en prest i Domkirka i Kristiansand som het Olav Kristian Strømme. Han var en respektert mann – ydmyk og med god kontakt med mange mennesker. Med utgangspunkt i sin kristne tro var han veldig opptatt av mennesker som levde i sosial nød, og som norsk misjon kom i berøring med over hele verden.

Olav Kristian Strømme var kjent for sin initiativrike karakter. Hans engasjement for å gjøre noe med verdens urettferdighet førte til handling. Han klarte, med de røde annonsene han rykket inn i datidens svart-hvitt-aviser, å skape et engasjement for å gjøre noe med verdens urettferdighet. Han samlet inn penger og formidlet dem til nestekjærlighets-arbeid.

Disse annonsene ble kjent i vårt vidstrakte land, og ble banebrytende i innsamlingsarbeid. Og opphavet var ett enkelt menneske med en stor drøm og visjon om å hjelpe fattige mennesker.

Etter at Pastor Strømme døde i 1976 fortsatte hans arbeid, og utviklet seg til det som i dag er Strømmestiftelsen – en internasjonal, profesjonell bistandsorganisasjon med visjonen: «En verden uten fattigdom».

Strømmestiftelsen har fortsatt et ambisiøst mål om å utrydde fattigdom. Vi ser på det vi gjør som å bygge stiger. Gjennom mikrofinans og utdanning gir vi fattige mennesker en mulig-het til å klatre ut av fattigdom, og vi gir dem stigen for å nå målet sitt. Men på våre stiger står det ikke «Made in Norway». Riktignok er det i Norge og i andre, såkalt rike land vi henter de økonomiske ressursene som gjør oss i stand til å hjelpe. Men stigene bygges på de stedene rundt i verden der de skal brukes. Arbeidstegningene utvikles også der, av våre lokalt

ansatte sammen med de som skal bruke dem. De som selv kjenner problemene på kroppen, vet også hvordan stigen best bør bygges. Når vi lykkes i vårt arbeid, er det fordi den lokale forankringen er så sterk i hvert enkelt prosjekt. Kvalitetsstemplet på våre stiger er «Made in Mali» eller «Made in Nepal»!

Mye er forandret siden initiativet med de røde annonsene og et eksklusivt samarbeid med norsk misjon. I dag er vi ikke lenger en ren innsamlingsorganisasjon, men en internasjonal bistandsorganisasjon. Mange utfordrer oss i forhold til vårt verdigrunnlag, og derfor vil vi understreke at det står fast. Inspirasjonen for vårt arbeid er Jesu liv og eksempel. Dette avspeiler seg også i våre grunnverdier som er direkte utledet fra vårt kristne verdigrunnlag: Verdighet, rettferdighet og solidaritet.

Vi ønsker å utøve et nestekjærlighetsarbeid slik Jesus utfordrer oss til, men vi tar gjerne andre i hånda på det horisontale plan, om enn med en annen inspirasjon, for sammen å bekjempe fattigdom. I en stadig mer polarisert verden tror vi den kristne nestekjærlighetstanken er et troverdig bidrag, og et mål i seg selv i en urettferdig verden! Vi er derfor fortsatt avhengige av små og store gaver fra private givere, bedrifter og andre samarbeidspartnere med ulike livsanskuelser og ståsted for å kunne bekjempe fattigdom.

For bak hvert tall på alle de 659.825 menneskene vi nådde ut til i 2013, er det et ansikt og en skjebne. De er våre med-mennesker. De bor kanskje langt borte, men er nær i våre hjerter.

Generalsekretær Strømmestiftelsen

Den store historien.

Investerer du 250 kroner i måneden, skaper du jobbmuligheter til fem mennesker i året. Det gir fattige familier i Afrika og Asia en tryggere hverdag.

Sammen skaper vi 10.000 jobbmuligheter i september.

Bli med, du også!jobbskaper.no

El-bilene er sponset i sin helhet av Sparebankstiftelsen Sparebanken Sør. Bilene trekkes 31.januar 2015 blant betalende, nye jobbskapere fra perioden 11.september-31.desember 2014.

El-bilene er sponset i sin helhet av Sparebankstiftelsen Sparebanken Sør. Bilene trekkes 31.januar 2015 blant betalende, nye jobbskapere fra perioden 11.september-31.desember 2014.

Alle nye Jobbskapere i perioden 11. september og ut 2014 blir med i trekningen av en e-Golf og en e-UP!

Se jobbskaper.no eller send SMS: JOBB til 03002[ 250 kr. pr. mnd. ]

Bli Jobbskaper – vinn el-bil!

hts nr 3 2014

Documents