hts nr 4 2014

EN ANNERLEDES JULJula 2004 ble et vendepunkt for komiker Kristian Arntsen .SIDE 24-27

NR. 4 2014, 35.ÅRG. STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

TEMAMr.Toys lager leker i Kampala slum. SIDE 20-21

To tenåringsgutter forteller om sine hjem. Møt Raju fra Nepal og Carlos fra Bolivia. SIDE 6-13

MR. TOYS HJEM

ønskes alle våre lesere og støttespillere!

God Jul

Carlos.

2 HJELP TIL SELVHJELP 4 2014 | www.strommestiftelsen.no

STRØMMESTIFTELSEN er utviklingsorganisasjonen som hjelper folk i gang. Som gir fattige mennesker starthjelp til klare seg på egenhånd. Lang erfaring har vist oss at milde gaver

ikke hjelper folk ut av fattigdom. Derfor gir vi heller muligheter. ANSVARLIG REDAKTØR: Kristine Storsletten Sødal REDAKTØR: Siv Iren S. Kolstad JOURNALISTER: Arild Vik, Gro J. Kiledal, Egil Mongstad,

Hilde Eidsaa Bjorland, Kirsten Falch, Siv Iren S. Kolstad GRAFISK DESIGN: Oddvar Paulsen TRYKK: Unitedpress.no OPPLAG: 23.200 ADRESSE: Skippergaten3/5, Boks 414, 4664 Kristiansand TELEFON: 03002 Giverkontonummer: 6318.09.53878 FAX: 38 02 57 10 E-POST: [email protected]

NR. 4 2014, 35.ÅRG. STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

3Leder

4-5Innblikk: Gratulerer, Malala! 6-9TEMA: Hjem. 13 år og mann i huset

10-13TEMA: Hjem. Å ha en familie

14-17TEMA: Benjamins barndom

18-19TEMA: Hjertevenner20-21Mr. Toys

22-23Stort&smått 24-27 En annerledes jul

28-31Vi er stolte av jobben vår

32-33Et år av en annen verden

34Smilet

35Lys i en mørk tid

Forsidebildet: Kasteløs familie i Nepal. Foto: Egil Mongstad

Fadder16

1020

4 628

Alle barn i dette nummeret av Hjelp til Selvhjelp-magasinet er anonymisert

3www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 4 2014

Magasinet kommer med fire nummer i året. Ettertrykk anbefales med henvisning til Hjelp til Selvhjelp som kilde. Trykket på miljømerket, resirkulert papir.

HJELP TIL SELVHJELP ISSN 0806 - 1602

kontrollerer at innsamlede midler brukes riktig. Strømmestiftelsen forplikter seg til å fortelle deg at gaven har kommet frem og gi deg fortløpende informasjon om arbeidet.

Hjem til jul

Siv Iren S. Kolstadredaktør

2414

Det er noen år siden. Snøstormen var tett og flytrafikken sto i stampe. Det var bare på hengende håret at flyet kunne lette og lande – med flaksende vinger mellom to snødekte fjell på Vestlandet.Det gikk bra. Jeg kom meg hjem til jul. Hjem til røttene mine.

Rundt juletider er det mange som følger spent med på værmeldingene. De krysser fingrene for at fjelloverganger ikke stenges, at flytrafik-ken ikke går i ball, og at toget går på skinner. Det er noe eget ved å komme hjem til jul. Hjem for å hente krefter og tilbringe tid med dem man er glad i.

Ordet «hjem» har alltid gitt meg gode asso-siasjoner. Et godt hjem er et sted der man blir møtt med varme, ærlighet og toleranse.For millioner av mennesker verden over, er det akkurat dette de lengter etter: Et hjem med mennesker som vil hverandre vel. For har man ikke et trygt hjem, så vandrer man hvileløst rundt, på let etter et sted der man kan finne trygghet og samle krefter.

Mange barn og unge vokser opp i hjem uten trygghet og hjertevarme. Et hjem kan ha en perfekt fasade, mens de som bor i huset bærer på vonde sår. Eller et hjem – kan se ut til å ville kollapse hvert sekund – samtidig som det er bebodd av mennesker med bekymringsløse smil. Jeg har vært i noen sånne hjem, der spri-kende plankevegger er reparert med gamle kinoplakater og reklamer for Coca Cola. Halve taket er bølgeblikk, resten er presenning. Likevel er hjemmet fylt med en hjertevarme som overskygger det materielle.

I dette nummeret av HTS kan du lese om tre tenåringer som vokser opp i hver sin verdens-del. De har alle tanker om sin hverdag, sitt hjem og sine drømmer for fremtiden.

13 år gamle Raju bor i en av Nepals fjellands-byer. Da faren døde, ble han mann i huset. Mens mor leter etter arbeid, er det Raju som har ansvar for sine tre yngre søsken. Når kulda pakker seg rundt fjellsidene, er det han som gnir kulda ut av føttene til de yngste. Det er han som får kullet til å gløde i grua, som koker vann og lager mat. Aller helst skulle han vært på skolen.

På den andre siden av kloden, i Andesfjellene i Bolivia, bor Carlos i en av Alalay sine barne-landsbyer. Han pleide å bo hos faren. Helt til en lærer oppdaget de hovne sporene etter farens slag. I dag bor Carlos i trygghet hos Alalay. Aller helst ville han bodd hos en helt vanlig familie i et helt vanlig hjem.

I England bor det ei jente i eksil. 17 år gamle Malala er ikke trygg i sitt hjemland, Pakistan. Hun har snakket høyt om barns rett til utdan-ning – og det kostet henne nesten livet.Hun snakker på vegne av barn og unge over hele verden som lengter etter en fremtid med utdanning og muligheter til å skape seg et trygt hjem. Selv kan ikke Malala reise hjem.

Denne jula går mine tanker spesielt til alle de barn og unge som ikke har et hjem. De som flykter fra forfølgelse, som opplever vold fra sine nærmeste, som bærer på tungt ansvar og som ikke får oppfylt sine rettigheter.

Med ønsker om en velsigna julehøgtid,


Den unge aktivisten og bloggeren fra Pakistan, Malala Yousafzai, som i disse dager mottar Nobels Fredspris, har vist oss hvor nådeløse og brutale disse kreftene kan være. Hennes fokus på utdanning og retten til skolegang for jenter, var grunnen til at hun nesten ble drept. Heldigvis klarte de ikke å stoppe stemmen hennes. Drapsforsøket gjorde den tvert imot enda tydeligere og kraftigere. Fredsprisen er en seier for Malala, en seier for det hun tror på og hennes utrettelige kamp for utdanning – og spesielt for utdanning til jenter. Vi føyer oss inn i rekken av gratulanter!

Når jenter holdes utenfor klasserommene, skjer det ikke minst fordi utdanning virkelig er en trussel mot konservative og radikale krefter som motarbeider demokratiet og opprettholder under-trykkelse og diskriminering. Utdanning gjør folk i stand til å klare seg selv. Det styrker samhold og bidrar til at de kan ta beslutninger basert på kunnskap og informasjon. Kunnskap gir makt, status og posisjon og er helt grunnleggende for utvikling av et samfunn.

I dag er det 57 millioner barn som ikke går på skole. Av disse er desidert flest jenter. I Midtøsten utgjør jentene 60 prosent av dem som ikke går på skole. I de arabiske landene, og i landene sør for Sahara, vil to av tre jenter aldri få noen utdan-ning, ifølge UNESCOs analyser.

I den militante islamistiske bevegelsen Boko Haram, er for eksempel all vestlig utdanning for-budt. Den voldelige islamistgruppen IS har inn-ført strenge restriksjoner på innhold i pensum. Al-Qaida, og andre militante islamistgrupper, gjør utdanning til et ideologisk virkemiddel for å forhindre sekularisering. Derfor er utdanning, og utdanning til jenter, også et spørsmål om sikker-het og om å forebygge terror.

Gratulerer, Malala!I konfliktområdene rundt i verden, der udemokratiske og radikale islamistiske

krefter arbeider for å ta kontroll, er også kampen mot skolegang for jenter et av

målene. Malala har tatt opp den kampen på vegne av millioner av unge.

Tekst: Egil Mongstad, medierådgiver i Strømmestiftelsen

Malala minner oss om hvor grunnleggende viktig og, ikke minst, hvor farlig utdanning er. Ifølge UNESCO viser statistikk at jenter som får utdan-ning utsetter både ekteskap og graviditet, og at de blir mindre syke. Jenter med utdanning får også færre og friskere barn. De sender i tillegg barna sine på skole. Faren for å bli offer for men-neskehandel, offer for barnearbeid og seksuelt utnyttet blir også kraftig redusert med utdan-ning. Allerede i antikken sa den greske filosofen Diogenes at fundamentet, grunnvollen, i ethvert samfunn er utdanning av de unge. Denne sann-heten lever fortsatt.

Utdanning redder liv, gir bedre helse, tryggere oppvekst og reduserer barnefødsler. For den unge tobarnsmora Cecilia Jura (19), fra Kajo Keji i Sør-Sudan, har skolegang gitt henne en posi-sjon i lokalsamfunnet. Hun som ble sett ned på da hun ble gravid som 16-åring, blir nå sett opp til av eldre kvinner og menn. Hun er en av dem som landsbyens eldste rådfører seg med i viktige spørsmål. Cecilia har lært å dyrke grønnsaker, og hun filtrerer drikkevannet. Ved latrina står såpe og vann til håndvask, og barna hennes har nes-ten ikke diaré og magesyke lenger. Kunnskapen som har forbedret livet for henne og barna, har hun fått på skolebenken.

Utdanning er en av de meste effektive måtene å bekjempe ekstremisme på. Derfor er Malala og tusenvis av andre jenter og gutters kamp for ut-danning en kamp for fremtiden, for demokratiet og en kamp mot overgrep, radikalisme og isola-sjon.

Når 57 millioner barn fortsatt ikke har en skole å gå til, er det et stort og alvorlig brudd på men-neskerettighetene. Kampen for utdanning er en av de viktigste kampene å ta.

Foto

: Sca

npix


13 år og mann i huset

TEMAHJEM


13 år og mann i huset Raju (13) smiler ikkje.

Den vesle guten har fått eit stort ansvar.

Barndomen tok brått slutt då far

hans døydde. >

Tekst og foto: Egil Mongstad, Surkhet, Nepal

Kathmandu

Surkhet District

Nepal


I ei bratt skråning, vendt mot den opne dalen, står ei enkel jordhytte. Her bur Raju saman med mor, broren Hari (5) og søstrene Nirmala (3) og Maya (1).

No er det han som må passe på dei, hente vatn og koke mat. For mor må arbeide og tene pengar til familien.

Raju er ein liten gut med eit stort ansvar. På armen ber han veslesøster. Kvar dag går han til elva for å hente vatn, ein halv time kvar veg. Og kvar dag må han vere heime og pas-se på søskena sine medan mor forsøker å finne arbeid. Ho er dagarbeidar og må ta dei jobbane ho kan få. Ofte er det tungt kroppsarbeid på byggeplassar, eller som gardsarbeidar hjå jordeigarane. Aller helst ville Raju vore på skulen saman med venene sine, leika som 13-åringar flest, og fått utdanning som kunne hjel-pe han til ei anna framtid. Men då far hans døydde, endra livet seg dramatisk. – Mamma hadde ikkje pengar og kunne ikkje sende meg til skulen. No må eg vere heime, seier han.

Raju er fattig. Gjennom natta ligg familien på halm og tynne ullpledd som er lagt utover på jordgolvet. Her er det ingen

stolar å sitje på. Her er det ikkje bord, ingen madrassar å ligge på, eller senger å ligge i. Det er berre eit ope rom, in-gen forheng eller dører som kan halde den verste nattekulda borte når temperaturen kryp ned mot tre-fire grader.

Men Raju har funne eit lite pusterom i kvadragen. Då Samvad kom til byen hans, fekk Raju begynne der. Samvad er eit ut-danningsprogram for Daliter, basert på dialog og samtale. Det skal gje kunnskap og ein sjanse til å lære eit yrke. Han ville så gjerne, og mor sa ja. Det kosta ikkje pengar, og klassen starta klokka sju om morgonen og var ferdig klokka ni.

– Eg ville lære. Eg ville vere saman med andre gutar. Eg ville endre meg og kanskje lære eit yrke, noko som kunne gje meg ein jobb. Eg blir glad når eg kjem dit, seier Raju.

Han er ein av 26 unge gutar i samvadklassen som starta i vinter. Dei aller fleste er Dalitar og har opplevd kastediskri-minering. Fleire av dei har gått nokre år på skule, men ikkje no lenger. Fattigdom er årsaka. Mange, heilt nede i 10-11 års alderen, har også vore i India og arbeidd. Fordi fattigdomen er stor, er det vanskelegare å samle gutar til Samvadklasse.

SAMVAD

KJØKKENET

HUSET

SAMVAD

TEMAHJEM


Foreldra treng ofte gutane til å gjere arbeid for å tene nokre kroner. Mange arbeider etter skuletid. Ein er konduktør på bussen, andre arbeider på byggeplassar. På ein dag kan dei tene 15-20 kroner.

– På Samvad kan me diskutere ulike ting, som til dømes dette med kaste og andre saker som kan være vanskelege. Samvad hjelper oss til å halde oss vekke frå kriminalitet og narkotika, seier ein av gutane. Fleire har òg erfart kor vondt det er å bli diskriminert, og ein fortel korleis ei eldre kvinne starta å rein-

Kvifor skal det være slik? Vi er alle like som menneske. Kvifor denne skilnaden på oss?

Raju, 13 år og kasteløs

se området kring vannpumpa etter at han hadde vore der.– Kvifor skal det være slik? Vi er alle like som menneske. Kvifor denne skilnaden på oss? spør han.

For Raju er dagen framleis lang. Han har vore på Samvadklasse; han har delteke og lytta til diskusjonane og samtalane. Han vonar Samvad kan gje han kunnskap som kan hjelpe han med å lære eit yrke. Og så drøymer han om at søskena hans kan gå på skule – få ei utdanning – slik at deira barndom ikkje blir så vond som den han sjølv fekk.

Gi barn som Raju og søsknene en framtid! Bli Hjertevennfadder!

DIN EGEN JULEGAVE?

Ring oss tlf. 03002 eller på www.fadder.no

FAKTASAMVADSamvad betyr dialog på Nepali. Den ettårige utdanningen gir marginalisert og utstøtt ungdom fra kasten ”dalitene” (de urørbare) kunnskap om egne rettigheter og mot til å sette grenser, lese- og skrive-ferdigheter. De får en yrkes-opplæring så de kan tjene egne penger, og muligheten å organisere seg og påvirke politikere og media. Slik blir ungdommene rollemodeller i samfunnet de en gang var utstøtt fra.


TEMAHJEM


Temperaturen kan ikke være mer enn ti grader, og en kald vind blåser over ungdommene idet porten til fot-ballbanen åpnes. Alle barna kaster jakkene på bakken

og springer etter hver sin ball. De kjenner ikke at det er kaldt, men gleder seg bare over å få spille fotball. – Fotball er min lidenskap. Når jeg spiller fotball, glemmer jeg alle bekymringene mine, forteller Carlos, mens han konsen-trerer seg om å ta imot ballen med hodet.Carlos sitt store idol er den berømte brasilianske fotballspil-leren Neymar.– Jeg ligner litt på ham, siden jeg er tynn og har samme fri-syre som han, gliser Carlos og ordner litt på sveisen.Carlos bor i en barnelandsby sammen med 51 andre gutter og jenter, og han deltar i Alalays program for barn og ungdom. Alle barna har til felles at de har blitt utsatt for omsorgssvikt og vold.

FAMILIEN GIKK I OPPLØSNING Da Carlos var liten, skilte

Å ha en familie.Det er tirsdag ettermiddag. Klokka er nøyaktig ti på fire og en flokk tenåringer, ikledd

Real Madrids hvite fotballdrakter, venter utålmodig på at treneren skal åpne porten

til Max Paredes idrettsplass. Blant dem står tenåringen Carlos, en av guttene som

bor i Alalays barnelandsby.

Tekst: Jeanette Villegas, BoliviaFoto: Øystein Venås Sørensen og Jeanette Villegas

foreldrene hans seg. Familien gikk i oppløsning, og han ble splittet fra sin eneste søster, Adriana.– Jeg måtte bo hos mormor og morfar, mens søsteren min ble sendt til en onkel for å bo hos hans familie, forteller Carlos.Det gikk mange år uten at Carlos og søsteren så foreldrene. – Da jeg var åtte år, kom plutselig pappa og sa at jeg kunne bo hos ham. Han lovte meg at jeg skulle få det bra hos ham. Vi skulle bli en familie og han skulle ta vare på meg slik som foreldre gjør. Men ingenting ble som han sa, hvisker Carlos.– Han slo meg ofte med et tau eller andre ting han hadde for hånden. Uten grunn slo han meg med bøtter, både på krop-pen og i hodet. Det eneste pappa kunne, var å drikke alko-hol, minnes tenåringen.

REDDET AV LÆREREN I to år bodde Carlos hos den volde-lige faren. Hver dag bet han tennene sammen og levde i frykt uten å fortelle noen om hvordan han hadde det hjemme.– Jeg var redd for at pappa ville slå meg hardere dersom jeg

Det er Carlos sin største drøm.

BOLIVIA


sladret. Men en dag spurte læreren meg hvorfor øret mitt var grønt og oppblåst som en ballong, hvisker Carlos.Han tar en pause og knytter nevene.– Så oppdaget hun alle sårene på kroppen min. Da tok lære-ren kontakt med myndighetene, forteller Carlos, mens ansik-tet er halvveis gjemt mellom hendene.Læreren fikk barnevernet til å hente Carlos ut fra farens hjem og sende ham til Alalay.

HAR TILGITT FAREN Selv om Carlos fikk en vanskelig start på livet, har smilet kommet tilbake i ansiktet hans, og han har funnet en måte å legge fortiden bak seg.– Jeg bærer ikke lenger nag til pappa. En ting er sikkert: Jeg kommer aldri til å reise tilbake for å bo hos ham! Jeg håper bare at han angrer på det han gjorde mot meg. Jeg håper også at han en dag vil få et godt liv, sier den voksne gutten.

– Jeg liker å bo i Alalay. Her blir jeg hørt og elsket. Jeg har lært meg å lytte til musikk og å spille cello, forteller Carlos.

TEMAHJEM


Gi barn som Carlos og søsteren en framtid! Bli Hjertevennfadder!

DIN EGEN JULEGAVE?

Ring oss på tlf. 03002 eller på www.fadder.no

SØSKEN I ALALAY Carlos sin søster er 9 år gammel. Også Adriana har flyttet til Alalay sin barnelandsby. Hun bodde en stund hos onkelens familie, men da en eldre fetter forsøkte å voldta henne, ble hun sendt til Alalay.– Jeg ble veldig glad da søsteren min også kom til Alalay. Det var den beste dagen i livet mitt, smiler Carlos.Siden søskenparet ble gjenforent, har de bygget en nær re-

lasjon med omsorg, kjærlighet og beskyttelse. Carlos er en varm og omsorgsfull storebror, som tar godt vare på lillesøs-ter.– Jeg er veldig redd for å oppføre meg slik som faren min. Jeg ønsker ikke å bli voldelig, slik som ham, sier han.

FORSØK PÅ FAMILIEGJENFORENING Etter at søskenparet kom til Alalay, har en annen tante og onkel blitt med i Alalays program for familiegjenforening. De ønsker å gjøre noe for barna, og besøker ofte Carlos og Adriana. For Alalay er det viktig å jobbe med familierelasjoner for å forebygge omsorgs-svikt, men sosialarbeider Marco forteller at Alalay er forsiktige med hvilke lovnader de gir barna.– På dette stadiet er vi veldig forsiktige. Erfaringen har vist oss at mange slektninger ikke klarer å holde det de har lovet. Selv om de deltar på møter og sier at de ønsker å skape et hjem for barna, er det ikke alltid de fullfører prosessen. Til sist er det barna som blir såret, fordi de har lagt så mye håp i å få bli en del av en familie, forteller Marco.

DRØMMER OM EN FAMILIE Carlos er en gutt med klare tan-ker om hvordan han ønsker at fremtiden skal være.– Drømmen min er å ha et ekte hjem, der jeg kan bo sammen med søsteren min og med to voksne som kan bli våre foreldre. I hjemmet vårt skal jeg hjelpe søsteren min med leksene. Vi skal snakke om de problemene vi har, støtte hver-andre og dele fine øyeblikk, slik som brødre og søstre gjør i en vanlig familie. Jeg vil være lykkelig, og å være lykkelig betyr å ha en familie.

Gjenforent: Carlos er glad for at lillesøsteren også har kommet til Alalay.

BOLIVIA


Sammen med mamma Edith, bor Benjamin vegg i vegg med en drikkebule. Spritlukta henger tungt

over gårdsplassen. Selv på en tirsdags-morgen klokka ni er baren fullsatt av høyrøstede menn med røde øyne. På noen benker langs veggene sitter det sløve kropper, mens sterkt hjemme-brygg sendes rundt. Sola har for lengst stått opp, men bargjestene skiller ikke mellom natt og dag. Oppførselen og språket deres er ikke passende for barn. 3-åringen holder seg for ørene. Han gjesper høyt og prøver å gni søvnen ut av øynene.

Benjamin og moren leier et rom på tre kvadratmeter i et av Kampalas mest belastede slumområder. Drikkebula har besøk døgnet rundt, og støyen er høy i Benjamins hjem: et lite, mørkt rom med en enkeltseng, gjenspikret vindu og en glissen plankedør med forheng. – Jeg vet at det ikke er et bra sted for Benjamin å vokse opp, men jeg har ikke råd til å leie andre steder, forteller Edith, med tunge øyelokk. Hun er ale-nemor og jobber lange dager. Likevel er det vanskelig å få endene til å møtes.

En ting Edith er glad for, er at Benjamin har fått plass i barnehagen Miles2Smiles, som Strømmestiftelsen støtter. Hun pakker sekken som han skal ha med seg og trer den inn på søn-nens tynne armer. Benjamin klynger seg tett inn til moren mens de går mot barnehagen. De første timene i barnehagen er Benjamin stille og uttrykksløs. Han smiler ikke, men gjesper høyt og ofte. Han er for trøtt til å leke sammen med de andre barna, og holder seg litt i bak-

Tre år gamle Benjamin står i

døråpninga og spiser en hvete-

bolle til frokost. Samtidig svaier

en full mann ut av døra like ved

siden av. Den lille gutten trekker

seg lenger inn i skyggen, uten

å ta blikket bort fra mannen.

TEMAHJEM


UGANDA

Benjamins barndomTekst og foto: Siv Iren S. Kolstad og Kirsten Falch, Kampala, Uganda

grunnen. Ikke før utpå ettermiddagen er han varm i trøya. Når han har spist lunsj og sovet en middagslur, viser han endelig de fine hvite melketennene sine og ler hjertelig.

Før Benjamin begynte i barnehagen, pleide Edith å låse sønnen inne når hun jobbet. Hun gjorde det for at han skulle være trygg. Men lydene fra baren forsvinner ikke selv om døra låses. Og Benjamin var ofte redd da han satt i mørket og ventet på moren. Nå trenger han ikke det lenger. I barnehagen kan han leke og sove middagslur uten å være redd for at noen skal bryte opp døra. I tillegg ser tilværelsen lysere ut for dem begge. Gjennom barnehagen

får nemlig Edith veiledning og hjelp til å spare penger og forandre livet for seg og sønnen. Håpet er at de snart kan flytte til et tryggere hjem.

– Det er tusenvis av barn som vokser opp i miljø med alkohol, sier Catherine Kitongo, leder for Miles2Smiles. Da Catherine startet barnehagen, var det nettopp for å gi barn som Benjamin et trygt sted å være.Hun vet hvordan barna i Kampala på-virkes av miljøet de vokser opp i.– De blir tynget av alvor, og de frarø-ves muligheten til å leke og være barn. Voksne som er påvirket av alkohol tar ikke hensyn til barna. Språk og opp-førsel er ikke tilpasset nærværet av små

barn. Det er vanskelig å vokse opp i dette området uten å bli preget av det. Dessverre havner mange selv på skrå-planet når de blir voksne, forteller hun.

Miles2Smiles jobber med hele familien. Samtidig som de tilbyr barna trygghet, undervisning og lek, har de også kurs for mødrene. De veileder og gir råd i forhold til oppdragelse. Sammen med mødrene forsøker de å finne løsninger for hvordan barns oppvekst kan tryg-ges. Regjeringen i Uganda har vedtatt en lov som sier at foreldre ikke kan ta med barna på jobb.

For Benjamin og 350 andre barn er barnehagen Miles2Smiles redningen.

I løpet av det siste året har Latif og familien flyttet til et større sted. Det lille rommet han og moren leide før, lå like ved et offentlig toaletthull, så hver gang det regnet, rant kloakken inn i rommet til familien.– Masse bakterier fra toalettet kom inn i hjemmet vårt. Så da jeg skulle ha en ny baby måtte vi flytte, forteller moren Faridah (25). Familien har nå lenger vei til barnehagen Miles2Smiles enn tidligere, men området er tryggere og bedre for dem alle. Når vi besøker Latif, er det tidlig om morgenen. Faridah la-ger grøt til frokost, mens Latif forteller om sitt nye hjem.

I det nye nabolaget har han stor boltreplass. På en liten, grønn flekk utenfor huset beiter naboens geiter og en okse, mens en andefamilie trasker rundt på leting etter mat. Når det ikke er regntid pleier barna å spille fotball rett utenfor, og her står det også et tre som man kan klatre i. – Se der er kua som bor her, forklarer Latif ivrig og peker på oksekalven som beiter under morens klesvask. Ikke alltid like lett å se forskjell på ku og okse for en fireåring.– Latif er veldig glad for å bo her, og han har fått mange gode venner. Før måtte han leke på den skitne bakken ved toalettet. Vi har fortsatt litt problemer med flom, men vi har hvert fall større plass og Latif har det mye bedre, forteller Faridah.

Latif er en ordentlig liten luring. Om det er noen som finner på noen fantestreker, så kan du være sikker på at han er med på det. I Norge ville kanskje mange sagt at han er en liten Emil-gutt, som finner på mange spikk, men som aldri mener noe vondt med det. Skjer det noe, så er han like ved!

De fleste barna er i barnehagen fra klokka sju om mor-genen til fem om ettermiddagen, så det er lange dager, og alle må ha en sovestund. Men Latif er blitt så stor at han ikke synes sovestundene i barnehagen er noe særlig stas. Forrige gang vi traff Faridah (2013) drømte hun om å jobbe i Miles2Smiles. Nå har drømmen blitt virkelighet, og hun jobber der fem dager i uka. Hun underviser de yngste barna. Datteren på ett år er på babysenteret, mens fire år gamle Latif er sammen med de store barna.– I dag er det bare 28 barn her. 14 jenter og 14 gutter. Vanligvis kommer det over 60 barn, men på grunn av reg-net er det mange som ikke kom i dag, forteller Faridah, eller «tante Faridah», som barna kaller henne.

Livet har blitt mye bedre for både Latif og familien hans et-ter at han begynte i barnehagen.

Luringen Latif...

Latif

Latif holdt på å dø av underernæring da han var baby. I dag er det masse energi og spillopper i den lille kroppen, og livet er mye bedre!

Før måtte moren la Latif sitte alene igjen i mørket i det lille rommet de leide mens hun gikk på jobb. Han holdt på å dø av sult.

I dag bor Latif på et mye bedre sted for en liten, vilter gutt. Dyr går og gresser like utenfor. Det er spennende!



Navn: LatifFødt: 28. juni 2010Bosted: Kampala, Uganda.Familie: Mor Faridah (25), en stefar og ei stesøster født somme-ren 2013.

Da Latif var baby, skulle naboene passe på ham mens mamma var på jobb. Men de gav maten moren sendte med ham til sine egne barn i stedet. Han ble så sulten og syk at han holdt på å dø.

Da han kom til barne-hagen Miles2Smiles fikk han omsorg og sunn mat. Det reddet livet hans. Nå er han blitt en vilter fireåring som er høyt og lavt.

Sovetid for alle de andre barna, kanskje, men ikke for meg og kompisen min, nei!

Fireåringene i barnehagen får mye skoleforberedende under-visning. Latif har lært seg å skrive fra A-D, og tallene fra 0-5. Han havnet litt etter de andre fordi han var så underernært som spedbarn. Men nå tar han igjen de andre, og han er kjempeflink i engelsk.

Latif er en aktiv gutt, og er alltid der det skjer noe, gjerne i toppen av klatretreet. Mamma og lillesøster må stå på bakken.

Catherine Kitongo fra Uganda startet opp barnehagen Miles2Smiles Welfare Centre i 2006. Hun sa opp jobben sin for å vie livet sitt til å gi sårbare og utsatte barn et trygt sted å være mens mor er på jobb. I dag huser barnehagen omtrent 350 barn. Der får også mødrene hjelp til å spare, låne og skape seg en bedre inntekt.

I fjor bodde Layla, moren og søsteren i en del av slum-men som ofte ble oversvømmet. Inne på rommet som de leide kunne vannet stige høyt. Laylas mor var ofte redd for at jentene hennes skulle ramle i vannet og bli syke av bakteriene eller drukne. Nå har de flyttet til et tryggere område, like ved barnehagen Miles2Smiles. Rommet de leier er litt over bakken, og de må tråkke opp et trappetrinn for å komme inn. Det holder regnvannet ute.

– Livet har endret seg for oss etter at vi flyttet til dette området. Det er kort vei til barnehagen, så Layla kan ta følge med noen venner når hun går dit om morgenen. Og så er det ingen som stjeler her i nabolaget. Vi kan oppbevare sko på utsiden av døren uten at de forsvinner, forteller moren Olivia (22). I det nye hjemmet har familien elektrisitet. – Vi bruker ikke så mye strøm, men vi har en radio og et strykejern, som vi bruker av og til.

Det tok Oliva en dag å flytte til det nye hjemmet. Hun lånte ei trillebår, lastet opp innbo og gikk tre ganger frem og tilbake. Da dagen var omme, hadde hun egenhendig fraktet alle familiens eiendeler, inkludert en dobbeltseng, fra den ene siden av bydelen til den andre.– Det var litt tungt, men jeg er vant til å jobbe. Det har jeg alltid gjort. Da Layla ble født, var jeg tilbake i jobb allerede en uke etterpå, sier hun.

Layla elsker å leke sammen med bestevenninnene Anna og Mary. Hun har som regel rollen som mor. Anna og Mary får være tantene og tvillingbroren til Mary, Robert, får opp-gaven som babyen. De ordner og styrer i vei. Det er kanskje kjedeligst for han som må være baby og ligge stille, eller gjøre alt det de tre ivrige jentene forlanger.

Layla er også svært omsorgsfull og flink til å dele. Hver dag får barna litt varm mat på senteret, men det er også meningen at alle skal ha med seg litt mat i matboksene sine til et mellommåltid. Da finner Layla frem matboksen sin og ber vennene også om å ta frem sine. Så organiserer hun dem i en ring og plasserer maten i midten. Alle deler med hverandre og kan få smake på alt. Noen ganger, når ven-nene ikke har med mat – og det kan hende ganske ofte – så deler hun med dem likevel.

Olivia jobber fortsatt som fruktselger.– Det går veldig bra med jobben min. Jeg har ansatt en hjelper, slik at vi kan selge flere fruktfat. Jeg setter av penger til husleie, mat, transport og sparing. Min drøm er jeg kan kjøpe en liten jordlapp utenfor byen og bygge et eget hjem til meg og barna, avslutter den arbeidssomme alenemoren.

Omsorgsfulle Layla

Layla

Før var Layla redd for å drukne hjemme når det var regntid og flom. Nå er den lille jenta leken, omorgsfull og snart fire år.

Før bodde Layla nederst i slummen. Der flommet ofte vannet inn over dørterskelen i regntiden, og den lille jenta var mye redd.

I dag bor Layla og familien i et tryggere område, like ved barnehagen. Her er hun og moren, Olivia.



Navn: LaylaFødt: 3. januar 2011Bosted: Kampala, UgandaFamilie: Mor Olivia (22) og storesøster (7).

Layla pleide å bo nederst i slummen, og huset ble ofte oversvømmet av skit-tent flomvann. Før måtte mamma også låse henne inne mens hun var på jobb. Det trenger hun ikke mer!

I dag bor Layla på et bedre sted like ved barnehagen, som hun er på hver dag. Hun kan ta følge med venner og er blitt ei blid og om-sorgsfull jente som el-sker å dele med andre, synge og danse.

«Du og jeg, mamma. Du og jeg.» Det er fint med en jenteprat på trappa.

Den høye trappa holder regnvannet ute. Utenfor døra har moren satt oppvasken til tørk.

Layla kan skrive fra A-G, og fra 0-10. Storesøstera går på barneskolen og hjelper henne med leksene hjemme. Det er en stor fordel.

En Hjertevennfadder gir beskyttelse, trygghet, skolegang og en bedre barndom til alle barn i Strømmestiftelsens prosjekter. Layla og Latif er to av dem.

– Velkommen til Mr.Toys. Her lager vi robuste trebiler av miljøvennlig mate-riale, gliser Mr. Toys med utslåtte armer. I bakgrunnen står en ansatt og pusser på en bilkropp som skal males i sterke farger, mens en annen limer sammen bildeler. Selv er Mr.Toys iført en frakk med Mr.Toys egen logo, har malings-flekker på hendene og løfter opp en av de ferdigmalte bilene, slik at den skin-ner i sollyset.– Slik ser bilene ut når de er ferdige. Vi lager ulike bilmodeller som passer for barn fra to til fem år, forteller han og dreier bilen rundt for å vise bilskiltet.– Bilene lages av resirkulert materiale. Vi henter paller fra containere i nær-heten. Treet kuttes i passende stykker, som limes sammen til riktig form og males, forklarer han. Bilene til Mr.Toys er laget for å vare. De skal tåle at barn sleper dem etter seg over steinete stier og gjennom skittent sølevann.– Jeg gir alle mine kunder ett års ga-ranti. Det er viktig med ordentlig kun-deservice, forklarer han og nikker mot en rekke med biler med løse hjul og riper i lakken.– De står i reparasjonskø. Det er mange barn som venter på å få tilbake bilene sine, så vi må jobbe hardt.

MISTET JOBBEN Mr.Toys heter egentlig Victor, men alle kaller ham for Mr. Toys. Før han begynte med lekeproduksjon, jobbet Victor i en organisasjon som ar-

Mr. Toys: Victor hadde en drøm om å kunne lage leker. Nå kjenner alle ham som Mr.Toys.



UGANDA

Mr.Toys lager leker i Kampalas slum

I et lite snekkerlokale i utkanten

av Kampala dufter det av trespon

og nymalt treverk. Mens de fleste

andre snekkere i Kampala lager

senger, garderobeskap, bord

og stoler, er det helt andre

produkter som står på

hyllene i snekkerboden til

Mr.Toys. Tekst og foto: Siv Iren S. Kolstad, Kampala, Uganda

beidet for barns rettigheter. Det skjedde noen endringer i organisasjonen, og han mistet jobben. – Plutselig var det ikke penger til lønn. Jeg jobbet i fire måneder uten å få utbe-talt lønn. Til slutt hadde jeg ikke penger til å brødfø familien, og jeg måtte tenke helt nytt, forklarer han.Mr.Toys har et stort hjerte for barn, og en gammel drøm om å lage leker ble til virkelighet da ha måtte se seg om etter andre inntektskilder. – Her i slummen hadde jeg i lang tid sett et behov for robuste leker. Barn som bor her mangler trygge leker. De leker med søppel og farlige gjenstander.

Flere ansatte: Det kommer stadig inn nye leke-bestillinger og verkstedet til Mr.Toys har flere flittige hender. Etter at salget tok av, ansatte han en person. I tillegg har han også to lærlinger.

Derfor kom jeg på at jeg skulle prøve å lage noen biler, sier han.Uten erfaring som snekker, satte han seg ned for å tenke ut en forretningsidé.– Da jeg gikk på college tok jeg noen ingeniørfag, som jeg fikk god nytte av da jeg begynte å tegne opp ulike bil-modeller. Men snekkerkunsten har jeg måttet lære meg selv, forklarer han.

LÅNTE TIL SAG Fra tegningene som ble skriblet ned i et forsøk på å skape et levebrød, har Mr.Toys nå lykkes med å skape en arbeidsplass for seg selv og tre andre. Gjennom en av Strømmestiftel-sens mikrofinanspartnere fikk han tatt opp et lån for å skaffe en elektrisk sag.– Jeg startet med en håndsag, men det var tidkrevende og vanskelig å få bilene fine. Da jeg fikk lån til å kjøpe riktig ut-styr, klarte jeg å lage bilene slik jeg øn-sket. Nå er jeg på mitt andre lån, har en ansatt og to lærlinger, og sammen har vi laget rundt 800 biler, forteller han.

LANGE VENTELISTER Pågangen er stor, og Mr. Toys har liste med 50 kun-der som venter på å få kjøpt sin unike Mr.Toys bil. Den lille, fargerike snekker-boden har blitt en attraksjon i nabo-laget, og mange barn strekker halsen langt for å få et glimt av trebilene idet de passerer hjemmet til Mr.Toys.– Det er ikke alle foreldre som har råd til bilene, men jeg tilpasser prisene etter kundene. Jeg syns det er trist at barn her i slummen vokser opp uten leker.

Derfor har jeg gitt bort mange biler. Hvis du ønsker velsignelse, må du også velsigne noen andre, smiler han.Mr. Toys er ikke helt som andre gründere. Når han drømmer om å ut-vide lekeproduksjonen, er det ikke for å skaffe seg selv en høyere inntekt, men for å kunne hjelpe barn som blir utsatt for overgrep og mishandling.– Jeg ønsker å bruke overskuddet fra lekesalget til å lage et tilbud til barna i nabolaget. Min visjon er å starte en stif-telse som hjelper barn som er utsatt for overgrep. Det er min hjertesak, forteller han.

Verktøyvegg: På veggene i verkstedet til Mr. Toys henger det sag, pussepapir og et bilde av Ugandas president.


20 år gamle Erlend Mongstad vant et fallskjermhopp, som takk for at han vervet seg som Fattigdomsbekjemper i sommer. Det luftige hoppet ble gjennomført med stil og Erlend landet trygt på bakken. Takk for at du er med og bekjemper fattigdom.

Start Life Support har over lengre tid støttet et fotballprosjekt for gatebarn i byen Mbale i Uganda. Også jenter 14-laget til Randesund IL fra Kristiansand har engasjert seg i prosjektet. I høst samlet de inn penger til skoleplasser for jevngamle jenter i Mbale. I løpet av en fotballkamp kom det inn hele 48 207 kroner! – Et så bra resultat har vi aldri hatt på innsamlingene før. Tusen takk til alle som bidro, sier Roy Emanuelsen i Start. På bildet ser du trener Per Christian Bøhn samt spillerne Christiane Fjellbråten og Mirjam Skog. Når dette magasinet går i trykken er jentene i Randesund IL på vei til Uganda for å møte jevnaldrende på fotballanlegget som er bygget av Start Life Support, i samarbeid med Kaspar Strømme og Strømmestiftelsen.

Cecilia Vennersten, Gaute Ormåsen og Christian Ingebrigtsen byr på stemningsfull julemusikk når de legger ut på turné med konserten Julenatt. – Etter den varme mottakelsen fra presse og publikum i fjor, gleder vi oss veldig til å legge ut på ny julekonsertturné, sier Gaute Ormåsen. Det er tre rutinerte og samkjørte artister som sammen med musikerne Trond Lien og Frøydis Grorud (Begge kjent fra NRK-programmet Beat for beat) legger ut på julekonsertturné. De tre artistene kan fortelle at repertoaret i hovedsak består av våre kjente og kjære julesanger, men også annen musikk – alt fra populærmusikk til klassisk – får plass. – Å skape julestemning gjennom musikk i vakre kirkerom er alltid hyggelig, og en veldig fin ramme å møte publikum i, sier Cecilia Vennersten. Konsertene arrangeres i samarbeid med Strømmestiftelsen. Les mer på taran.no og billettservice.no

Det er trangt om plassen i barnehagen Miles2Smiles i Kampala. Det er ikke uvanlig at 80 barn deler et klasserom på 20 kvadrat-meter. Arkitekt Karoline Hov Larsen (t.h.) i Trollvegg har tegnet et nytt bygg som vil gi barna en større arena for å leke og lære. Planløsningen er laget i samarbeid med ansatte i barnehagen og mødrene til barna. Nå gjenstår det å tilpasse tegningen til ugandisk standard før søknad om byggetillatelse kan utarbeides.– Jeg gleder meg til å se det nye bygget ferdig, sier Priscilla Serukke, regionleder for Strømmestiftelsen Øst Afrika.

Fallskjermhopp mot fattigdom

Julenatt Ny innsamlingsrekord for IK Start

Barnehagen Miles2Smiles får nytt bygg

Tekst og foto: taran.noTekst: IK Start. Foto: Kristin Søvik, ikstart.no

STORT&SMÅTT

Foto

: Siv

Iren

S. K

olst

ad


Det finnes mange måter å samle inn penger på. Trimarrangementet «Ironman Helgen» kombinerer svømming, sykling og løping. I høst ble Ironman Helgen arrangert på Sørlandet, i samarbeid med St. Ragnvaldakademiet, Xtra-Agder Media og Aust-Agder Fylkeskommune BUL. Arrangørene fikk inn 9000 kroner i deltakeravgift, sponsing og andre gaver. Pengene går til Strømmestiftelsens arbeid mot menneskehan-del i Nepal. Bildet viser deltaker Julie Meyer Solvang under et Ironman-arrangement. Tusen takk for flott innsats!

Strømmestiftelsen har fått nye nettsider. Her kan du lese om verdens fattigdoms-problematikk, hva du kan gjøre for å hjelpe, og hvordan Strømmestiftelsen job-ber for å utrydde fattig-dom. Sidene er univer-selt utformet, noe som gjør det enklere for alle – uansett behov – å lese sidene. Vi håper du tar en titt, og kanskje til og med tar julehandelen din her?Velkommen til www.strømmestiftelsen.no

Tradisjon tro legger julekonserten Stille natt hellige natt også i år ut på turné i adventstiden. I år er det Tor Endresen, Elisabeth Andreassen, Marian Aas Hansen og Rune Larsen som sammen med musikerne Jon-Willy Rydningen og Olav Torget skal skape julestemning i kirker over hele Sør-Norge. Konsertene arrange-res i samarbeid med Strømmestiftelsen. Konsertoversikt og billetter finner du på billettservice.no

I september var Stavanger, Sandnes og Jæren med på en stor rosa dugnad som satte fokus på jobbskaping for å bekjempe fattigdom. Målet var å få flere faste givere til å støtte kampen mot fattigdom. Siden 1.septem-ber har over 600 personer registrert seg som Jobbskapere på jobbskaper.no, og tallet stiger fortsatt. Vi ønsker å rette en stor takk til alle som har engasjert seg!Det er fortsatt mulig å registrere seg på jobbskaper.no. Verv en venn – og du er med i trekningen av en el-bil donert av Sparebankstiftelsen Sparebanken Sør.

Gumpengruppen arranger-te Jobbskaperkveld i Kilden Teater- og Konserthus i Kristiansand. På scenen sto kjente artister og komi-kere, som på ulike måter bidro til å sette fokus på Jobbskaper. – Jeg ble utrolig glad da Gumpengruppen tok kontakt og fortalte at de ønsket å gi oss en kveld i Kilden til å sette fokus på Jobbskaper. Til og med IK Start stilte med de fleste spillerne sine for å støtte opp om sitt mangeårige engasjement med Strømmestiftelsen, sier Rune Mørland, leder Major Donor Group i Strømmestiftelsen. Både Gumpengruppen og Sparebankstiftelsen Sparebanken Sør har tatt initiativ for å engasjere seg i Strømmestiftelsens arbeid og i Jobbskaper. – Dersom vi skal lykkes i vårt arbeid med å utrydde fattigdom, er vi avhengig av engasjerte samarbeidspartnere. Derfor vil jeg rette en stor takk til Sparebankstiftelsen Sparebanken Sør og Gumpengruppen, samt Team Works, som år etter år stiller opp for oss og sørger for profesjonalitet i alle ledd, avslutter Rune Mørland.

Ironman mot menneskehandel i Nepal

Vi har nye nettsider!

Tusen takk, Stavanger, Sandnes og Jæren!

Stille Natt Hellige Natt 2014

Jobbskaper i KildenTekst: taran.no. Foto: Fredrik Arff

Du kan bli en Jobbskaper i dag!

w w w. j o b b s k a p e r. n o

NORGE



En annerledes jul– I desember 2004 snakket jeg med mine to sønner om hva de ønsket seg

til jul. Det var de som kom med ideen om heller å gi noe til noen som ikke

har så mye, forteller Kristian Arntsen.

>

Tekst og foto: Arild Vik, Stavanger


Engasjementet er ekstremt stort. Arntsen vil mye, og ytrer seg gjerne om både humor, politikk, bistand, industri, re-klame, Uganda og Strømmestiftelsen. Og han har en stor fortellerglede. Vi møter Kristian Arntsen hjemme i Stavanger. Han har travle dager og opplever suksess som komiker og re-vyartist. – Jeg er veldig fornøyd med at jeg har fått mulighet til å jobbe med det jeg liker aller best. I Norge har vi heldigvis den fordelen at vi kan leve ut drøm-mene våre. Slik er det dessverre ikke i hele verden.

ANNERLEDES JUL Det har Arntsen selv sett. I over ni år har komikeren fra Egersund hatt et stort engasjement for Strømmestiftelsen. Det hele startet med at barna ønsket en annerledes jul. – I desember 2004 snakket jeg med mine to sønner om hva de ønsket seg til jul. Det var de som kom med ideen om å heller gi noe til noen som ikke har så mye. ”Vi har alt vi trenger”.

Arntsen kjente Olaf Gundersen i Strømmestiftelsen og tok kontakt for å høre litt om hvordan de kunne hjelpe.

– Strømmestiftelsens arbeid, engasje-ment og ansatte traff meg midt i hjertet. Jeg liker måten de tenker på og den rausheten de har til alle folk de møter. De vil hjelpe folk i gang og gi men-nesker med evner mulighet til å utvikle dem.

Arntsen txt txt txt zVaectas intiosaped tatusci de moles et laut volorrumquam comnis estiatis si delut di sit.


FLERE AFRIKA-TURER Arntsens enga-sjement ble mer enn en julepresang i 2004. Han har hatt flere turer til Kenya og Uganda, og han har fått både venner og samarbeidsfirma til å involvere seg. I tillegg har han arrangert konserter med blant andre Tønes, Vamp, Morten Abel og Pål Kvammen til inntekt for Strøm-mestiftelsen.

– Hva har turene til Afrika gjort med deg? – Opplevelsene har vært sterke, og de slipper ikke taket. Jeg har fått et annet syn på hvordan vi har det og hvor takk-nemlige vi bør være. I Norge har vi ofte nok med oss selv, men vi må tenke mye mer helhetlig om fordelingen av ver-dens goder. Jeg tror og håper at jeg er et helere og rausere menneske nå enn før jeg fikk se og oppleve livet i Afrika.

– Mine besøk i Afrika har gitt meg en større forståelse for hvem afrikanerne er og hvilke behov de har. Dette har jeg lyst til å fortelle andre om, og jeg bidrar så godt jeg kan for at flere blir engasjert. Sammen kan vi hjelpe men-nesker i fattige land til å få en jobb og en framtid.

FRA HOBBY TIL YRKE Kristian Arntsen startet sitt yrkesaktive liv som platear-beider i Egersund, men han har hele tiden vært aktiv i både musikk- og revylivet i byen.

– Far min drev en tankstasjon for han-delsflåten, og det var vanlig at jeg fikk stå i kiosken. Til kiosken i Egersund kom det mye tilreisende sjøfolk fra både Norge og utlandet, og jeg prøvde meg

Suksess er avhengig av hardt arbeid, pågangsmot og å få muligheter. Det har jeg sett i Norge, og det har jeg sett i Afrika.

tidlig på å parodiere de ulike dialektene og språkene, sier Arntsen.

Revy var hobby i mange år, men for å livnære seg jobbet han i industrien og deretter med reklame. På begynnelsen av 90-tallet, i mørk dress og til orgelmu-sikk i en begravelse, tok han valget: Nå er det enten-eller.

– Siden den dagen har jeg levd av å få andre til å le. Det har vært kjekt, men knallhard jobbing. De første årene var jeg mye rundt og banket på dører for å få jobber.

– Hva betyr arbeid for deg? – Mye av min identitet ligger i det jeg jobber med. Å ha en jobb som jeg bren-ner for og som jeg mestrer, gjør noe med selvbildet, og jeg er veldig glad for at jeg tok valget for 20 år siden og satset på det jeg hadde mest lyst til, sier han.

HARDT ARBEID OG SUKSESS I år har Arntsen spilt sommerrevy i Egersund. Sammen med Tønes og Ingvar Hovland har de hatt stor suksess med ”Løgn & Lort”, og de har spilt over 20 forestillin-ger med fulle hus.

– Suksess er avhengig av hardt arbeid, pågangsmot og å få muligheter. Det har jeg sett i Norge, og det har jeg sett i Afrika.

JOBBSKAPER Selv om Arntsen har en travel hverdag med både revy og mange andre oppdrag, fortsetter han å engasjere seg i Strømmestiftelsen. Nå er han engasjert i et prosjekt i Uganda for gatebarn, og han er ambassadør for

kampanjen ”Jobbskaper”. Nylig var han på besøk i prosjektet i Uganda. – Det er imponerende å se hva mange i Uganda får til med små ressurser. De er dyktige fagfolk med gründerånd, og de er stolte over det arbeidet de gjør. Å gi starthjelp i form av et lite lån, er ofte det som skal til for å skape en arbeids-plass som kan brødfø en familie.

FAKTAJOBBSKAPERKristian Arntsen var en av pådriverne for Jobbskaperkampanjen i Stavanger i høst. Målet med kampanjen er å gi jobbmulig-heter til verdens fattigste. En Jobbskaper investerer 250 kroner måneden. I løpet av ett år får dermed fem mødre eller fedre mulighet til å skape sin egen jobb, slik at de kan forsørge familien sin. På den måten får de mat på bordet hver dag. Barna kan få skolegang. De har råd til medisiner hvis noen er syke, og alle får en tryggere fremtid.

Alle som registrerer seg som Jobbskaper på www.jobbskaper.no innen 31.12.2014, er med i trekningen av to el-biler, som er donert av Sparebankstiftelsen Sparebanken Sør.

Vi er stolte av jobben vår



NORGE/UGANDA

Tekst og foto: Hilde Eidsaa Bjorland, JærbladetArtikkelen sto på trykk i Jærbladet 24.september 2014

To kvinner. To bønder. To verder. Nyleg møttes Editah Kyomukama (29) og Joveig Obrestad (34).

Vi er stolte av jobben vår


Editah Kyomukama smakar på urtene i grønsakshagen til Joveig Obrestad på Obrestad. Noko er kjent. Andre smakar er heilt nye.

– Dette er grønkål, seier Obrestad, og gir kollegaen ein bit.Dei to kvinnene er glade i jobben sin. Editah har fire griser med avkom og 200 fjørfe. Joveig aler opp omlag 2800 små-gris i året og har eit par hønsefamiliar som tuppar i hagen på Obrestad.– Å ha ein jobb er eit grunnleggande behov. Eg er stolt av yrket mitt. Det gir både ansvar og fridom. Eg synest det er gildt å jobba med dyr og naturen, og å skapa levande bygder. Og så kjennest det godt å få delta og produsera norsk mat, seier Obrestad.

NYTT LIV Editah Kyomukama frå Uganda har vore bonde i tre år. Ho har fått eit nytt liv med jobben sin. Før var framtids-utsiktene skrale. Mannen hennar hadde problem med å for-sørga familien på tre. Dei levde i fattigdom. Men eit møte med Strømmestiftelsen har ført til at 29-åringen nå er plantasjeeigar,

grise- og kyllingbonde og sysselset fire personar.– Eg har fått heilt andre moglegheiter. Nå kan eg betala skulepengar for borna mine, me kan bygga oss hus og kjøpa det som trengs til familien, seier Kyomukama.

SPARE- OG LÅNEPROGRAM For tre år sidan blei den ugandiske kvinna med i eit låneprogram støtta av Strømme-stiftelsen. 30 kvinner møtest ein gong i veka i ei spare- og lånegruppe. Dei må spara pengar kvar veke, og kan låna av gruppa for å investera i eit prosjekt.Editah starta med griseproduksjon. Ho lånte pengar, bygde seg eit grisehus og kjøpte fire griser. Etter drift i tre månader, kunne ho betala attende lånet. Sidan har det gått slag i slag. 29-åringen er med i fire sparegrupper og har starta produk-sjon av både kylling og murstein. I tillegg har ho 250 kaffi-planter og ein bananplantasje på åtte mål.

LÆRERIKT MØTE Obrestad lyttar til historia til den ugandiske kvinna.

GRENSESPRENGANDE:


– Det er ein smart måte å gi folk moglegheit til å skapa seg eit levebrød.Men ho har eit spørsmål til Editah.– Kvifor startar du stadig opp nye produksjonar i staden for å utvida dei eksisterande?– Kylling er betre business enn gris i Uganda. Eg får meir inntekt ved å gjera det på denne måten, seier Kyomukama.– Har de noko å læra av kvarandre?– Eg synest det er interessant å høyra kor lett det kan vera å starta opp ny produksjon i Uganda. Her i Norge er det ei veldig stor investering å bygga nytt. Byggekostnadene er store, og styresmaktene legg opp til at det skal vera store einingar. Det skremmer mange frå å starta opp med ny produksjon. Samstundes har Editah og eg stor forskjell i bruk av tid. Ho må gå til marknaden sjølv og selja, medan her kjem ein lastebil og hentar dyra, og pengane kjem inn på konto, seier Obrestad.I tillegg til 200 mål med korn, styrer ho ei drift med 33 fødebingar som er ein såkalla satelitt i purkering. Kvar åttande

veke får Joveig og Jo Obrestad 33 drektige sugger til gards. Etter to veker griser suggene, og går saman med ungane sine i fem veker. Då blir mordyra leverte attende, og grisehuset på Obrestad blir vaska og desinfisert. Når grisungane er 25 kilo, kan Obrestad selja dei vidare.

RÅD Kyomukama får i snitt fem grisungar per sugge, medan Obrestad ikkje er fornøgd før ho får 11-12 avvente grisungar.– Noko av grunnen er nok forskjell i rase. Rasane her i Norge er avla på eit høgt tal i fødde smågris. Dessutan kan det ha med tidspunkt for inseminasjon og ernæring, seier Obrestad.Kyomukama lyttar.– Eg blir glad av å vera her og møta Joveig. Me er kollegaer som har felles ansvar, seier 29-åringen.Det er gjensidig.– Eg har sansen for Strømmestiftelsen og at flinke kvinner får sjansen til å skapa seg ein jobb. Det går på tvers av konti-nenta, seier Obrestad.

OBRESTAD, NORGE

BUSHENYI, UGANDA

Editah Kyomukama betrakter og smaker på urtene i Joveig Obrestads grønnsakshage.

NORGE/UGANDA


Et år av en annen verdenHvert år jobber unge mennesker frivillig i Strømmestiftelsens prosjekter gjennom vårt utvekslingsprogram Act Now. I høst reiste 16 reflekterte og modige ambassadører ut i verden for å gjøre en forskjell. De skal tilbringe et halvt år i ett av våre prosjekter i Afrika eller Sør-Amerika. Der skal de tilpasse seg en ny kultur, og fungere som en del av staben i prosjektet de utplasseres i.

CRO (Uganda)Johannes Heimdal (Oslo) og Knut Torjus Eeg (Asker)

jobber med gatebarn i Uganda.

CHRISK (Kenya)Elise Brenne

Brustugen (Trøgstad) og Sunniva Marie Nydal

(Hønefoss) jobber med ungdom

og idrett i Kenya.

DRUCILLA (Uganda)Mathilde Dolsvåg

(Kristiansand) og Nora Bækø (Bjørnevatn) jobber med ungdom på landsbygda

i Uganda.

AGAPE (Peru)Randi Elisabeth

Svendsen (Langesund) og Ingrid Kristine Børset (Trondheim)

jobber med barn og unge i Peru.

FAKTAACT NOWAct Now er Strømmestiftelsens utvekslingsprogram for unge voksne i alderen 18-25 år, og er et studium i tverrkulturell forståelse og internasjonalt arbeid. Studentene får en faglig innføring i temaer som bistand, utvikling og tverrkulturell kommunikasjon før de reiser på utveksling. Her har de syv måneders praksis hos en av Strømmestiftelsens partnerorganisasjoner. Der skal de delta i organisasjonens daglige arbeid. Oppgavene er avhengige av praksisplassen. Noen av part-nerne driver låneprosjekter for fattige kvinner, mens andre jobber med gatebarn. Enkelte av organisasjonene fokuserer på utdanning, mens andre kombinerer mikrofinans og helseopplæring.

Les mer om Act Now, og hvordan du kan søke på programmet på www.strommestiftelsen.no

INGRID KRISTINE

MATHILDE

NORA

ALALAY (Bolivia)Eline Lyberg Førland (Oslo)

og Siri Arnesen (Oslo) jobber med gatebarn

i Bolivia.

ELINE

SIRI

TIERRA DE NIÑOS (Peru)

Victoria Bjelke Stein (Jar) og Signe Brønstad (Melhus)

jobber med barn og ungdom i Peru.

SIGNEVICTORIA

RANDI

Et år av en annen verdenHvert år jobber unge mennesker frivillig i Strømmestiftelsens prosjekter gjennom vårt utvekslingsprogram Act Now. I høst reiste 16 reflekterte og modige ambassadører ut i verden for å gjøre en forskjell. De skal tilbringe et halvt år i ett av våre prosjekter i Afrika eller Sør-Amerika. Der skal de tilpasse seg en ny kultur, og fungere som en del av staben i prosjektet de utplasseres i.

CRO (Uganda)Johannes Heimdal (Oslo) og Knut Torjus Eeg (Asker)

jobber med gatebarn i Uganda.

MILES2SMILES (Uganda)

Eline Garpestad (Lye) og Astrid Breistein (Kristiansand)

jobber i en barnehage i Uganda.

CHRISK (Kenya)Elise Brenne

Brustugen (Trøgstad) og Sunniva Marie Nydal

(Hønefoss) jobber med ungdom

og idrett i Kenya.

DRUCILLA (Uganda)Mathilde Dolsvåg

(Kristiansand) og Nora Bækø (Bjørnevatn) jobber med ungdom på landsbygda

i Uganda.

SONDRE

ELINE

JOHANNESKNUT TORJUS

SUNNIVA MARIE

ELISE

ASTRID

TAHEA (Tanzania)Sondre Bjor

Aasbø (Grålum) og Jørgen Dahl (Karmsund)

jobber med barn og ungdom

på landsbygda i Tanzania.

JØRGEN

I høst kom også 7 utvekslingsstudenter fra Strømmestiftelsens partnere i Afrika og Sør-Amerika til Norge for å ha praksis på norske arbeidsplasser:

www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 4 2014 33

ANDY/Peru

APHOPHIA/Uganda

DAVID/Peru

FARIDAH/Uganda

TEREZI/Kenya

JOEL/Tanzania

MOSES/Uganda

Praksis: Læringsverkstedet Barnhage/Misjonshuset,

Kristiansand >

< Praksis: Bleikemyr bydelshus, Haugesund.

Praksis: Sagatun barnehage, Haugesund >

< Praksis: Udland kirke/Røde kors, Haugesund

> Praksis: Udland kirke/Røde kors, Haugesund

< Praksis: IK Start og KIA, Kristiansand

Praksis: Lærings-verkstedet Barnhage/

Misjonshuset, Kristiansand >


Når kvelden kjem og nattekulda velle inn over Andesfjella då frys eg Når dagen kjem vonar eg du ser meg

Tekst og Foto - Egil Mongstad


Generalsekretær Strømmestiftelsen

Lys i en mørk tid

Jul er en spesiell tid for oss på mange måter. I Norge er det fint å kunne lyse opp mørketida med alt det positive julefeiringen medfører: felles forberedelse, konserter, sosiale fellesskap og, ganske enkelt, det å åpne hjertene for hverandre og for gode formål utover oss selv.

Som kristne er også jula en fantastisk feiring av det faktum som Prøysen så fint beskriver på sin folkelige måte. Jula er feiringen av Guds utstrakte hånd til oss. Det er feiringen av Jesusbarnet som kom til oss under Betlehemsstjerna.

«Den fyste gong hu skinte så laga hu ei bruimilla seg og himmel’n og ei krubbe og ei ku.»

Religiøse høytider har en viktig plass i menneskers liv. Dette gjelder både blant fattige og rike. I vårt arbeid ser vi blant annet hvordan religiøs tilhørighet påvirker fellesskap og samhold mellom mennesker. For oss i Strømmestiftelsen – der vi arbeider på tvers av religiøse skillelinjer – opplever vi religiøs feiring i nabolag med en blanding av katolikker, muslimer, hinduer og buddhister, som lever vegg i vegg. De er med på å feire hverandres religiøse høytider gjennom at de deler måltid. Under julefeiringen lager de kristne familiene store fat med mat som de sender rundt til naboer som tilhører en annen religion. Tjenesten blir gjengjeldt under ramadan og hindufestivaler. De sier at det er viktig for samholdet og lokalmiljøet, og at det knytter bånd mellom familier, som de også har dratt nytte av under flom og økonomiske vanskeligheter.

Men vi har også sett at de aller fattigste, som ikke har råd til å dele mat, faller utenfor samholdet og står alene, dårligere rustet til å møte motgang.

Rundt juletider minnes jeg alltid sultkatastrofen på Afrikas horn i 1984. Det var det året Band Aid arrangerte veldedighetskon-sert for å sette fokus på verdens urettferdighet og ga ut låten: «Do they know it’s Christmas?». Egentlig var teksten litt absurd i den virkeligheten som sultkatastrofen på Afrikas horn dreide seg om. Men dog skaper den en refleksjon hos meg. Den står frem som en sterk kontrast mot vår forbruksjul.

I år 2014, 30 år etter at Bob Geldof fikk verden til å se mot Afrika, er det faktisk mer enn en milliard mennesker som lever i total fattigdom.

La oss inspirere av kjerneinnholdet i det kristne julebudskapet, der Gud rekker ut sin kjærlighet, helt ut, og helt ned til oss. Ja, bokstavelig talt, så langt ned at Jesusbarnet fødtes i en stall, svøpt i krybbegras, omkranset av kveg og andre dyr. Helt ned til oss!

Hva gjør vi med utfordringene i lokalmiljø og nabolag? Hvordan møter vi dem som er aller lengst nede – de 1,3 milliarder menneskene som lever i fattigdom og nød denne jula? Hvor langt rekker vår kjærlighet?

Velkommen til vår nettbutikk med gaver som gjør en forandring for mennesker. Gavene bestiller du på www.strommestiftelsen.no/nettbutikk • Gavebevis og faktura kommer i posten.

www.strommestiftelsen.no/nettbutikkEKSTRA GODE JULEGAVER I ÅR!

Ring oss på tlf. 03002 og bestill julegavene som gjør verden litt bedre.

Jule-gavene

-som gjør verden litt bedre!

GI EN SKOLEPLASS

kr. 350,-

GI EN JOBB-MULIGHET

kr. 600,-

Et lite lån kan forandre liv. Gi en kvinne med pågangsmot og gode forretnings-ideer, mulighet til å skape sin egen jobb! Det vil gi både henne og familien hennes

mat på bordet hver dag og en tryggere fremtid.

GI ET FADDERSKAPHver dag sover det barn i en søppelhaug. De sulter, fryser og er ensomme. Noen blir kidnappet og solgt som sex-slaver. Andre sniffer flybensin eller lim for å unnslippe en brutal virkelighet. Mange blir frarøvet fremtiden sin fordi de må jobbe og ikke får gå på skole. De trenger en Hjertevenn. En som virkelig bryr seg. Gi et fadderskap i gave til noen du er glad i! Hjertevennfadder er en perfekt gave å gi til barn i Norge som ønsker å hjelpe andre barn. Gaven vil bety alt for dem de hjelper. For deg koster det kun 8 kroner dagen/250 kr mnd. For et lite barn betyr det alt.

kr. 250,-PR. MÅNED

KYLLINGLa én fjær bli til mange høns. Egg, kjøtt og reproduksjon skaper inntekter til en fattig familie.

kr. 75,-

Blyanten er det sterkeste våpenet vi har. Utdanning er ryggraden i ethvert samfunn, og gir barn verdifulle kunnskaper og ferdigheter. Samtidig får de et grunnlag til å forbedre sin egen livssituasjon. Denne gaven bidrar til en skoleplass for et barn som trenger det.

Melk, kjøtt og oppdrett av husdyr er en viktig inntektskilde for fattige mennesker. Gi en fattig kvinne mulighet til å kjøpe ei geit, og dermed skaffe seg et levebrød. Vi tror nemlig på bæærekraftig utvikling!

kr. 200,-

GI EI GEIT

kr. 300,-

STOPP BARNEEKTESKAP!I Bangladesh har unge jenter liten mulighet til å bestemme over seg selv. Mange blir giftet bort mens de ennå er barn. Gi ei jente livet i gave, ved å gi skolegang og yrkesopplæring. Det gjør henne til sjef i eget liv og forebygger barneekteskap.

- eller på nettbutikken: www.strommestiftelsen.no/nettbutikk

hts nr 4 2014

Documents