DJEVELENS FØDSELSDAG

Ingvar Ambjørnsen

DJEVELENSFØDSELSDAG

Noveller i samling

© Cappelen Damm AS 2016ISBN 978-82-02-51528-72. utgave, 1. opplag 2016

Tidligere utgitt: © J.W. Cappelens Forlag AS, Oslo 1994 (Sorte mor), 1997 (Natt til mørk morgen), 2003 (Delvis til stede). «Den røde kjolen» har tidligere vært utgitt i samlingen «Møte i natten», redaktør Ingvar Ambjørnsen, Forlaget Geelmuyden Kiese, 1998.

Denne utgave utgitt i 2016.Omslag: Miriam Edmunds

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2016Trykt på 80g Munken print cream 1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling

og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til

åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

5

INNHOLD

SORTE MOR, 1994Skallene ....................................... 9Grøft ............................................ 19Vekk ............................................. 29Revir ............................................ 39Sorte mor ..................................... 43Måken .......................................... 71Tre kvinner .................................. 77Kaffe med Holger ......................... 89En forsiktig gutt ............................ 95Det ingen sier ............................... 101Det regner .................................... 111

NATT TIL MØRK MORGEN, 1997Musene ........................................ 115Sølvfjorden ................................... 129Oksen .......................................... 163Skogens hjerte .............................. 169Natt til mørk morgen .................... 179Electric Ladyland .......................... 227

239Den røde kjolen, 1998...................

5

INNHOLD

SORTE MOR, 1994Skallene ....................................... 9Grøft ............................................ 19Vekk ............................................. 29Revir ............................................ 39Sorte mor ..................................... 43Måken .......................................... 71Tre kvinner .................................. 77Kaffe med Holger ......................... 89En forsiktig gutt ............................ 95Det ingen sier ............................... 101Det regner .................................... 111

NATT TIL MØRK MORGEN, 1997Musene ........................................ 115Sølvfjorden ................................... 129Oksen .......................................... 163Skogens hjerte .............................. 169Natt til mørk morgen .................... 179Electric Ladyland .......................... 227

DELVIS TIL STEDE, 2003Venterommet ............................... 239Kirsebærtreet ............................... 253Nye rom ....................................... 277En annen stjerne .......................... 321Delvis til stede .............................. 333Duene .......................................... 361Bergtatt ........................................ 385

Djevelens fødselsdag, 2006 ............ 417

247261285329341369393

425

DELVIS TIL STEDE, 2003Venterommet ............................... 239Kirsebærtreet ............................... 253Nye rom ....................................... 277En annen stjerne .......................... 321Delvis til stede .............................. 333Duene .......................................... 361Bergtatt ........................................ 385

Djevelens fødselsdag, 2006 ............ 417SORTE MOR

9

SKALLENE

En sommerdag mange år tidligere hadde han nesten slåttpannen hennes mot dashbordet. De hadde sittet fast i enbilkø rett utenfor Toulouse, dirrende varmt, de haddesveivet ned alle vinduene, hun satt med rattet i den enehånden, sigaretten i den andre. Hun hadde vært amper,utålmodig, selv mente han å ha tid nok; dessuten var detdette med at adrenalin ikke ville bringe dem raskere tilhotellet uansett. Så for å roe henne ned uten ord – detante ham at alle ord ville kunne bli farlige akkurat nå, lahan venstre arm over skulderen hennes og lot fingreneløpe opp nakken, helt til bakhodet hennes hvilte ihånden hans som en stor varm stein. Hun hadde smilt.Hun kjente ham godt nok til å vite at han kjente henne.

Men han hadde ikke kjent seg selv. Innskytelsen til åstøte hodet hennes fra seg med all kraft, kom fullstendigoverraskende på ham, i et glimt så han for seg alt blodet,det vantro blikket hennes, hørte skriket. Han hadde truk-ket hånden til seg, han hadde sett den tynne membranenmellom alt og ingenting, opplevelsen hadde gjort noemed ham, han visste ikke hva.

10

Han lå på sengen og røykte, døren til badet sto på gløtt,han kunne se henne stå foran speilet og legge på leppe-stift. En ukledelig blek rosa som alltid fikk ham til å tenkepå sekstiårene, på blondiner med høysåter, på pepita-mønstrede drakter uten krage.

– Er du klar? Hun slapp leppestiften i vesken og ble stå-ende og smatte mot sitt eget speilbilde.

Ja, han var klar. Frokostsalen var nesten tom, klokkenti på ti, de var de siste. Et enslig speilegg svømte i bacon-fett på et hvitt fat, juicen var lunken og kolbekaffenudrikkelig. Han drakk den likevel, mens han med vem-melse så henne dra kniven gjennom eggeplommen, såplommen renne ut i fettet, så henne fange opp alt med etstykke loff, føre det hele inn mellom de rosa leppene,han grøsset da tungen hennes fanget en smule i høyremunnvik.

– Du må forsøke å få i deg noe, tygget hun. Nå var detbaconet som fikk kniv og gaffel. Slapt, fett, ikke salt nok.

– Ikke begynn med det der igjen. Han fikk fyr på en nysigarett, den tredje. – Jeg spiser når magen min ber megom det. Akkurat nå advarer den meg på det sterkeste.

Hun la hodet på skakke. – Jeg er ikke på god fot medmagen min i dag jeg heller. Men hvis jeg ikke får i megnoe . . . Gud hjelpe meg, hva var det i de drinkene i går?

– I mine var det whisky og is. Jeg tror dine var noe mersammensatte.

Kvelden før hadde vært badet i et uvirkelighetensskjær. De hadde brukt nesten en uke på å kjøre opp gjen-nom hele Skottland, de hadde tatt fergen fra Thurso overtil Orkney, og nådd frem til Kirkwall tidlig på ettermidda-gen. De hadde spist kokt torsk og scallops på en liten fis-kerestaurant, kvelden ville de tilbringe i baren på hotel-let. De hadde nådd reisens mål, den grønne øya nord i

10

Han lå på sengen og røykte, døren til badet sto på gløtt,han kunne se henne stå foran speilet og legge på leppe-stift. En ukledelig blek rosa som alltid fikk ham til å tenkepå sekstiårene, på blondiner med høysåter, på pepita-mønstrede drakter uten krage.

– Er du klar? Hun slapp leppestiften i vesken og ble stå-ende og smatte mot sitt eget speilbilde.

Ja, han var klar. Frokostsalen var nesten tom, klokkenti på ti, de var de siste. Et enslig speilegg svømte i bacon-fett på et hvitt fat, juicen var lunken og kolbekaffenudrikkelig. Han drakk den likevel, mens han med vem-melse så henne dra kniven gjennom eggeplommen, såplommen renne ut i fettet, så henne fange opp alt med etstykke loff, føre det hele inn mellom de rosa leppene,han grøsset da tungen hennes fanget en smule i høyremunnvik.

– Du må forsøke å få i deg noe, tygget hun. Nå var detbaconet som fikk kniv og gaffel. Slapt, fett, ikke salt nok.

– Ikke begynn med det der igjen. Han fikk fyr på en nysigarett, den tredje. – Jeg spiser når magen min ber megom det. Akkurat nå advarer den meg på det sterkeste.

Hun la hodet på skakke. – Jeg er ikke på god fot medmagen min i dag jeg heller. Men hvis jeg ikke får i megnoe . . . Gud hjelpe meg, hva var det i de drinkene i går?

– I mine var det whisky og is. Jeg tror dine var noe mersammensatte.

Kvelden før hadde vært badet i et uvirkelighetensskjær. De hadde brukt nesten en uke på å kjøre opp gjen-nom hele Skottland, de hadde tatt fergen fra Thurso overtil Orkney, og nådd frem til Kirkwall tidlig på ettermidda-gen. De hadde spist kokt torsk og scallops på en liten fis-kerestaurant, kvelden ville de tilbringe i baren på hotel-let. De hadde nådd reisens mål, den grønne øya nord i

11

havet, pikternes og de norske jarlenes tumleplass, de varslitne.

Og så viste det seg at øybefolkningen, eller kanskje hel-ler en fantasiløs hotelldirektør, hadde funnet det forgodt å arrangere «Bermuda-kveld» i baren den dagen deankom. Kirkwalls ungdom veltet inn i horder, kledd ihawaiiskjorter og bermudashorts, fra piskende regn ogvind kom de, inn i en bar der intetanende turister sattmed en drink og ikke trodde det de så. En halvfull gutt-unge med en kvise på størrelse med et trosteegg på detene kinnet hadde helt i henne den første sjøgrønne drin-ken – og så var løpet lagt. De hadde våknet på tvers avdobbeltsengen, hun hadde ennå hatt strømpene på.

– Det har bodd folk her oppe i fem tusen år, sa hun ogskjøv tallerkenen til side. – Visste du det? Hun tok en avsigarettene hans. – Herregud, var det ikke på den tidenat egypterne reiste de store pyramidene?

– Jeg husker ikke, sa han.– Gravplasser, sa hun. – Hele øya er full av gravplasser.

Sender du på kaffen?

De nådde frem til gården ved tolvtiden. Et våningshus islitt teglstein, en dobbel garasje, et uthus. En enslig hønepirket vilkårlig i grusen med det gule nebbet; skygger bakde tynne gardinene da de parkerte bilen på tunet.

Privatmuseum.De hadde ikke ant at denslags eksisterte før de fikk øye

på skiltet noen kilometer lenger nord.Noen hundre meter lenger mot øst tok landet slutt.

Hvite måker steg og sank i vinden over sorte forrevneklipper.

Kvinnen som kom ut på trappen var høy og tynn, nes-ten mager, nærmere åtti enn søtti. Øynene hennes lå

12

dypt i ansiktet, likevel strålte de av liv, han tenkte hunmåtte ha en ung sjel, det var banalt, men det var sånn hantenkte. Da han fikk hånden hennes i sin, visste han noeom jordsmonnet her ute.

Graver? Her på eiendommen hadde de bare en, Joeville vise vei så snart han hadde fått i seg lunchen. Selvspiste hun ikke lunch, nei det var ikke snakk om å venteute i vinden.

De kom inn i en overbygget veranda som løp langs helehuset. På veggen og under rekken med vindusruter vardet glassmontre. Den krokete pekefingeren hennes pek-te mot pilspisser og steinøkser, kranier og beinrester,hun snakket om et langt livs graving i «hagen».

Og så skjedde det som han i all hemmelighet haddeønsket seg hver gang han hadde besøkt et museum. Dengamle løftet glasslokket av en monter.

Hun snudde seg. – Jeg har lært meg at ingen kan forståhistorien uten å røre ved den. Det er som . . . Med døden.Nå smilte hun som en liten pike, en liten pike som haddefått en uventet gave.

Et øyeblikk senere sto de med hver sin hodeskalle ihånden.

– Jeg kaller dem Lucie og John, sa hun og strøk var-somt med en finger over den brungule flaten hun sto ogholdt. – De er vakre. Jeg synes de er vakre. De er over firetusen år gamle. Jeg liker å forestille meg at de delte et livsammen. De var som oss. Hat. Kjærlighet. Glede. Melan-koli. Det dere står og holder i hendene deres er alt somnå er deres eget.

Han veide skallen i hånden. Den hadde nesten ingenvekt. Når han holdt den opp mot sola og så inn gjennomøyenhulene, kunne han se lyset falle gult gjennom dentynne hinnen av bein. Tennene var hvite og kraftige, ikke

12

dypt i ansiktet, likevel strålte de av liv, han tenkte hunmåtte ha en ung sjel, det var banalt, men det var sånn hantenkte. Da han fikk hånden hennes i sin, visste han noeom jordsmonnet her ute.

Graver? Her på eiendommen hadde de bare en, Joeville vise vei så snart han hadde fått i seg lunchen. Selvspiste hun ikke lunch, nei det var ikke snakk om å venteute i vinden.

De kom inn i en overbygget veranda som løp langs helehuset. På veggen og under rekken med vindusruter vardet glassmontre. Den krokete pekefingeren hennes pek-te mot pilspisser og steinøkser, kranier og beinrester,hun snakket om et langt livs graving i «hagen».

Og så skjedde det som han i all hemmelighet haddeønsket seg hver gang han hadde besøkt et museum. Dengamle løftet glasslokket av en monter.

Hun snudde seg. – Jeg har lært meg at ingen kan forståhistorien uten å røre ved den. Det er som . . . Med døden.Nå smilte hun som en liten pike, en liten pike som haddefått en uventet gave.

Et øyeblikk senere sto de med hver sin hodeskalle ihånden.

– Jeg kaller dem Lucie og John, sa hun og strøk var-somt med en finger over den brungule flaten hun sto ogholdt. – De er vakre. Jeg synes de er vakre. De er over firetusen år gamle. Jeg liker å forestille meg at de delte et livsammen. De var som oss. Hat. Kjærlighet. Glede. Melan-koli. Det dere står og holder i hendene deres er alt somnå er deres eget.

Han veide skallen i hånden. Den hadde nesten ingenvekt. Når han holdt den opp mot sola og så inn gjennomøyenhulene, kunne han se lyset falle gult gjennom dentynne hinnen av bein. Tennene var hvite og kraftige, ikke

13

spor av slitasje, bare en hjørnetann manglet.John? Hvilket navn hadde han båret? Hva slags drøm-

mer hadde flimret der inne bak det tynne skallet? I bak-grunnen for tankene han gjorde seg, hørte han dengamle legge ut om folket som hadde holdt til her ute påde ytterste knausene mot storhavet, hun kalte dem«Ørneklofolket» fordi gravene deres hadde rommetørneklør, et samfunn med rangordning. En var gravlagtmed tre klør, en annen med åtte. De hadde åpnet enmannsgrav og funnet tolv klør, de hadde regnet ham forhøvdingen, men bakhodet hans hadde vært et krater.

– Og denne? John?Hun lo. – En arbeidsmann. En bonde. En drømmer. Vi

fant ingen klør rundt John. Og ikke rundt Lucie heller.Han la skallen forsiktig fra seg, og merket en ærefrykt

som forbauset ham. Han gløttet bort på det menneskethan delte livet med, og så at hun hadde det på sammemåte. Hun sto og strøk Lucie forsiktig over pannen somom hun trøstet et barn fra fortiden, kanskje heller en søs-ter. Også denne skallen hadde sterke hvite tenner, enuavbrutt rekke. Men samtlige tenner var slipt ned til om-trent halv lengde; han så fangstmannens hustru der hunsatt ved bålet og tygget læret mykt. En kontinuerlig pro-sess, som fordøyelsen, ammingen, eller tankens konstan-te aktivitet.

Den gamle kvinnen tok hånden hans i sin. – Du er høy-rehendt?

Jo, han var det.Hun sto så nær ham at han kunne kjenne lukten hen-

nes nå, en svak duft av lavendel, og noe annet som hanbare kunne definere som lukten av gammel kvinne. Hanså huden som var spent stramt som et trommeskinn overnesebein og panne, en tynn blodåre rant ned venstre tin-

14

ning, blikket hennes – åpent, blått; et lys som det hanhadde sett inne i den skallen han nettopp hadde lagt fraseg.

– Se her. Du tror du ser en stein, men du ser i virkelig-heten et mesterverk.

Han så en stein. En grå avlang stein på rundt halv-kiloen, uregelmessig i formen, men finslipt slik havet for-mer stein mot stein.

– Nei, sa hun, som om hun leste tankene hans. – Det erikke havet som har gjort dette, det er en eldre bror avdeg.

Hun la steinen i hånden hans, og det søkk i ham idethan grep om den. Den grå steinen hvilte i neven hans iperfekt balanse, den ble en del av hånden, en forlengelseav den, et livsfarlig slagvåpen.

Hun nikket. Et slagvåpen.Han kunne ikke slippe den. Han kom til å tenke på

bestefaren da han lå på dødsleiet. Toognitti år gammel,en spurv nesten uten fjær, de digre arbeidshendene re-dusert til bleke klør. Oldingen hadde bedt ham hentehøvelen. Langhøvelen. Han hadde gått ut fra at dengamle var blitt senil nå rett før siste reis, men hadde gjortsom han ble bedt om. Bestefaren hadde satt seg opp isengen og plassert den langhøvelen som hans bestefar isin tid hadde laget skrått over det hvite dynetrekket.Prøvd grepet. Nå uten kraft riktignok, men han haddeprøvd grepet. Hendene hans over de mørkeste partiene itreet, de partiene der et par generasjoner hadde beisetverktøyet med sin egen svette.

– Den passer ikke lenger, hadde bestefaren sagt.– Høvelen har vokst fra meg.

Men steinen passet. Den passet i en voksen mannshånd. I dag som for fire tusen år siden. Det gikk et støt

14

ning, blikket hennes – åpent, blått; et lys som det hanhadde sett inne i den skallen han nettopp hadde lagt fraseg.

– Se her. Du tror du ser en stein, men du ser i virkelig-heten et mesterverk.

Han så en stein. En grå avlang stein på rundt halv-kiloen, uregelmessig i formen, men finslipt slik havet for-mer stein mot stein.

– Nei, sa hun, som om hun leste tankene hans. – Det erikke havet som har gjort dette, det er en eldre bror avdeg.

Hun la steinen i hånden hans, og det søkk i ham idethan grep om den. Den grå steinen hvilte i neven hans iperfekt balanse, den ble en del av hånden, en forlengelseav den, et livsfarlig slagvåpen.

Hun nikket. Et slagvåpen.Han kunne ikke slippe den. Han kom til å tenke på

bestefaren da han lå på dødsleiet. Toognitti år gammel,en spurv nesten uten fjær, de digre arbeidshendene re-dusert til bleke klør. Oldingen hadde bedt ham hentehøvelen. Langhøvelen. Han hadde gått ut fra at dengamle var blitt senil nå rett før siste reis, men hadde gjortsom han ble bedt om. Bestefaren hadde satt seg opp isengen og plassert den langhøvelen som hans bestefar isin tid hadde laget skrått over det hvite dynetrekket.Prøvd grepet. Nå uten kraft riktignok, men han haddeprøvd grepet. Hendene hans over de mørkeste partiene itreet, de partiene der et par generasjoner hadde beisetverktøyet med sin egen svette.

– Den passer ikke lenger, hadde bestefaren sagt.– Høvelen har vokst fra meg.

Men steinen passet. Den passet i en voksen mannshånd. I dag som for fire tusen år siden. Det gikk et støt

15

gjennom ham, han ble rørt, kjente tårene falle som etslør for blikket, han tenkte på det den gamle kvinnenhadde sagt om at ingen forstår historien uten å røre vedden, dette var et møte med en perfeksjonist fra tiden føralt.

Joe sa lite. Han ga dem hånden da han så de kom medsine, men lurte ikke på hvor de kom fra, ikke på hvem devar. En kort stubbe av en mann, men han beveget seg lettover jordene.

Han viste dem boplassen. En sirkel av stein i den vass-trukne jorda.

Det hadde ikke vært sånn her «på de gamles tid». Dethadde vært skog. Varmt. I avfallshaugene hadde man fun-net spor etter fire sorter korn.

Han kom frem med en lerretspose med seks batterier.De måtte huske å skifte ut de som befant seg i lykten, ogbruke knebeskytterne når de tok seg inn. Han pekte påstien som førte videre mot klippene og havet. De kunneikke bomme.

Så gikk han tilbake.De fant graven. En gressbevokst pukkel i terrenget.

Ikke mer enn tredve meter fra kanten på de svarte klip-pene. Dypt der nede slo havet grønt og hvitt mot stein-blokkene, de så sjøfuglene ovenfra.

I enden av graven som vendte mot dem var stein påstein lagt opp mot torvdekket halvannen meter over bak-ken. Inngangen var et kvadratisk hull.

De fant knebeskyttere og lykt. Og fikk svaret på detspørsmålet ingen av dem hadde stilt. De måtte krabbe påalle fire for å hilse på de døde. Den fuktige korridorensom førte innover i haugen var neppe mer enn meterenhøy, og omtrent like bred.

16

Han skiftet batteri i lykten. – Jeg går først.Hun så skeptisk ut. – Jeg vet ikke om jeg vil. Jo, jeg vil.

Ja, gå først du.Det var trangt. Trangere enn han hadde trodd. Han

svettet, det dryppet vann i ansiktet hans fra steintaket.Kalde drypp, han tenkte på vanntortur, på regelmessigedrypp mot skallen time etter time, døgn etter døgn, tilhvert drypp føltes som hammerslag.

Etter ti, tolv meter nådde han selve gravkammeret. Herinne var det høyt nok under taket til at han kunne reiseseg halvveis opp. Han gjorde det, kjente at ryggen nær-met seg de femti, og falt ned på alle fire igjen.

Stein. Lag på lag med stein. Taket var støpt i betong,det irriterte ham, ødela utsikten til oldtiden.

Gravene var avlange nisjer i steinlagene, med et beskyt-tende glass mot suvenir-jegerne. Skaller. Hauger av gul-brune skaller. Og bein. Legger, lår, hofter, ryggvirvler.Løse kjever, tenner. Her hvilte et helt lite samfunn.

Hvordan hadde dødsritualene vært? Han mente å halest et sted at pikterne hadde lagt sine ut til rovfugl ogravn. At de hadde samlet sammen de renspiste knokleneog hauglagt dem senere. En vakker skikk. Det viltet dutok ga du viltet tilbake.

Han så på skallene. Han følte med fingeren over sinegen panne og betraktet rommet rundt seg. Steinvegge-ne. Skallet. Beinhinnen under huden – den myke hjer-nen. Inne, inne. I rommet, i hjernen. Der ute de andre,det andre, de vekslende bildene. Rommet ble mindre,veggene kom, formet reaksjonene hans slik et slag mothodet endrer tankene, bevisstheten, måten å møte detytre og det indre på.

Han måtte ut. Hittil i livet hadde han hatt et teoretiskforhold til klaustrofobi, nå badet han i en ny erfaring, pa-

16

Han skiftet batteri i lykten. – Jeg går først.Hun så skeptisk ut. – Jeg vet ikke om jeg vil. Jo, jeg vil.

Ja, gå først du.Det var trangt. Trangere enn han hadde trodd. Han

svettet, det dryppet vann i ansiktet hans fra steintaket.Kalde drypp, han tenkte på vanntortur, på regelmessigedrypp mot skallen time etter time, døgn etter døgn, tilhvert drypp føltes som hammerslag.

Etter ti, tolv meter nådde han selve gravkammeret. Herinne var det høyt nok under taket til at han kunne reiseseg halvveis opp. Han gjorde det, kjente at ryggen nær-met seg de femti, og falt ned på alle fire igjen.

Stein. Lag på lag med stein. Taket var støpt i betong,det irriterte ham, ødela utsikten til oldtiden.

Gravene var avlange nisjer i steinlagene, med et beskyt-tende glass mot suvenir-jegerne. Skaller. Hauger av gul-brune skaller. Og bein. Legger, lår, hofter, ryggvirvler.Løse kjever, tenner. Her hvilte et helt lite samfunn.

Hvordan hadde dødsritualene vært? Han mente å halest et sted at pikterne hadde lagt sine ut til rovfugl ogravn. At de hadde samlet sammen de renspiste knokleneog hauglagt dem senere. En vakker skikk. Det viltet dutok ga du viltet tilbake.

Han så på skallene. Han følte med fingeren over sinegen panne og betraktet rommet rundt seg. Steinvegge-ne. Skallet. Beinhinnen under huden – den myke hjer-nen. Inne, inne. I rommet, i hjernen. Der ute de andre,det andre, de vekslende bildene. Rommet ble mindre,veggene kom, formet reaksjonene hans slik et slag mothodet endrer tankene, bevisstheten, måten å møte detytre og det indre på.

Han måtte ut. Hittil i livet hadde han hatt et teoretiskforhold til klaustrofobi, nå badet han i en ny erfaring, pa-

17

nikken drev ham, han fikk pustevansker, kvalmen steg,han hadde ikke spist, hadde ingen ting å kaste fra seg.Med hjertet dundrende i brystet, pulsen bankende i tin-ningene, begynte han å krabbe tilbake, det var noe somikke stemte, han skulle kunne se lyset nå, gress og him-mel, men det var mørkt, noe kom mot ham, hun kommot ham, han skrek til henne at hun skulle rygge utigjen, hun, skremt av panikken i stemmen hans, rase-riet, skrek tilbake at hun ikke kunne, han mente: ikkeville, at hun ikke tok ham på alvor, det trange rommetfalt mot ham, han var ved å bli kvalt, begynte å slå hodetfra side til side, inn i steinveggene, huden sprakk underhårrøttene, han kjente blodet som begynte å renne,varmt, klissent mot fingrene, han mistet lykten, lysstrå-len traff ham i ansiktet, hun ropte mot en gud hun aldrihadde hatt noe forhold til, han ropte til henne at hunfor den samme gudens skyld skulle holde kjeft, tromme-hinnene hans . . . Hun rykket nærmere, la hånden sinover hans, hvisket ord han ikke hadde hørt på et tiår, an-siktet hennes tett ved hans eget, han slo hodet sitt motsteinveggen igjen, hun grep hodet hans med begge hen-dene sine og begynte å gråte, han skallet henne med allkraft midt i ansiktet, han hørte at nesebeinet knakk, ogfikk blodet hennes i hendene sine da han grep henne ifallet.

Senere, mye senere, sa hun: – Jeg glemmer aldri det dengamle sa om at ingen kan forstå historien uten å røre vedden. Jeg vet ikke hvorfor, men de ordene har brent segfast i meg.

De hadde nettopp tatt oppvasken sammen. Han glattetglasshåndkleet og hengte det til tørk over komfyren. Hangikk ut på badet og ble stående og se på seg selv i speilet.

Vikene var blitt dypere, øynene søkte seg stadig lengerinnover i seg selv. Han la pannen mot det kjølige glasset,og i et dirrende øyeblikk var han tanketom.

Vikene var blitt dypere, øynene søkte seg stadig lengerinnover i seg selv. Han la pannen mot det kjølige glasset,og i et dirrende øyeblikk var han tanketom.

19

GRØFT

På nattoget nordover hadde han drukket åtte halve pils,men han hadde ikke fått sove. I halvlyset i kupeen haddehan sittet sammen med en sovende unggutt, seksten,kanskje søtten, det lange håret liknet hans eget, hantenkte: Der sitter jeg slik fortiden slapp meg. Speilbildet ivinduet til høyre for ham var dobbelt, en dobbeltekspo-nering, han så eldre ut enn han følte seg, rynkene var dy-pere enn de han møtte i speilet på toalettet.

Midt mellom søvn og våken hadde han tenkt på henne,sett henne for seg. Hun sto lent over den gamle utslags-vasken og gned håret inn med shampo. Selv holdt han etvaskevannsfat i grønn plast, et vaskevannsfat med lunkentvann; det var forbannelsen med denne leiligheten øst ibyen – mangelen på alt som var varmt, vann, luft, hunhadde en liten gutt å engste seg for, det var ikke tilholds-sted for et barn det hun hadde å tilby, knapt nok tak overhodet for en elsker, han hadde bodd der nesten et år ogvært glad til, han hadde vært glad i henne, og ikke hattnoe annet sted å gå, da hun sa det var slutt hadde hangått et annet sted likevel. Det hadde vært på den tiden daguttungen slapp seg og kom stabbende mot hvem det

20

skulle være, han hadde aldri kjent noen far, men haddeen mor med stor omgangskrets.

Ja, han så henne stå der, bøyd over utslagsvasken. Ikkenaken og kåt mellom laknene, slik han også hadde opp-levd henne, ikke sovende med det elektriske blå lyset ren-nende over ansikt og hår, men stivt bøyd over vasken,hun hadde sagt «kom», han hadde døpt henne i detvarme vannet; de skulle på fest og hun ville ha rent hår,det var dette bildet han husket best, dengang hadde hanikke visst hva han skulle kalle henne.

I Trondheim var det to timer å vente på neste buss ut idet grønne, han var sliten, helt i ørska, han spiste fro-kost på en kafé, egg, melk, ost, brød, kaffe, masse kaffe.Gjennom vinduet kunne han se at det hadde begynt åregne, han tenkte på grøfta som skulle graves, hanhadde gjort slikt arbeid før, men aldri likt det, det gikkikke an å like å grave grøft, men det gikk an å like å blibedt om å grave grøft, nå regnet det, og jorda der oppeskulle være vassjuk fra før. Han hadde ikke sovet på toget,men han hadde drømt, han hadde drømt om det varmevannet han hadde skylt håret hennes med, han haddedrømt om det mørke hårfestet i nakken hennes, denhvite ryggen.

Bussen dro seg langsomt gjennom landskapet. Koller ogåskammer, små og store gårder, grønt. Og han tenkte påhenne igjen. Han hadde kjent henne i Oslo, levet sam-men med henne i den byen, det var lenge siden nå, gut-ten som hadde sluppet seg da han selv gjorde seg klar til ågå, var nå ti, skolegutt, skolegutt på landet, hva somhadde skjedd med henne kunne han ikke vite, brevenehadde kommet med lange mellomrom, det var den

20

skulle være, han hadde aldri kjent noen far, men haddeen mor med stor omgangskrets.

Ja, han så henne stå der, bøyd over utslagsvasken. Ikkenaken og kåt mellom laknene, slik han også hadde opp-levd henne, ikke sovende med det elektriske blå lyset ren-nende over ansikt og hår, men stivt bøyd over vasken,hun hadde sagt «kom», han hadde døpt henne i detvarme vannet; de skulle på fest og hun ville ha rent hår,det var dette bildet han husket best, dengang hadde hanikke visst hva han skulle kalle henne.

I Trondheim var det to timer å vente på neste buss ut idet grønne, han var sliten, helt i ørska, han spiste fro-kost på en kafé, egg, melk, ost, brød, kaffe, masse kaffe.Gjennom vinduet kunne han se at det hadde begynt åregne, han tenkte på grøfta som skulle graves, hanhadde gjort slikt arbeid før, men aldri likt det, det gikkikke an å like å grave grøft, men det gikk an å like å blibedt om å grave grøft, nå regnet det, og jorda der oppeskulle være vassjuk fra før. Han hadde ikke sovet på toget,men han hadde drømt, han hadde drømt om det varmevannet han hadde skylt håret hennes med, han haddedrømt om det mørke hårfestet i nakken hennes, denhvite ryggen.

Bussen dro seg langsomt gjennom landskapet. Koller ogåskammer, små og store gårder, grønt. Og han tenkte påhenne igjen. Han hadde kjent henne i Oslo, levet sam-men med henne i den byen, det var lenge siden nå, gut-ten som hadde sluppet seg da han selv gjorde seg klar til ågå, var nå ti, skolegutt, skolegutt på landet, hva somhadde skjedd med henne kunne han ikke vite, brevenehadde kommet med lange mellomrom, det var den

21

skrantende økonomien, hytta hun hadde kjøpt og somikke holdt som helårsbolig, nå sist hadde det vært en fo-respørsel om å grave grøft, det måtte legges ned drene-ringsrør dersom noe skulle kunne gro der oppe. Hva somellers hadde skjedd kunne han knapt gjette seg til, visstebare at hun levde alene, levde med seg selv og gutten, athun altså var litt mindre ensom enn han selv, og meddobbelt ansvar.

Han fulgte anvisningene hennes, gikk av ved denåttende melkerampen, det vokste en diger bjerk bak den,det var slik hun hadde beskrevet stedet i brevet, bussenforsvant nordover, han var den eneste som hadde gått av.

Hun hadde ikke overdrevet. Bakkene var bratte, veiendårlig, han balanserte langs kanten av et traktorspor, leir-jorda glinset blått. På toppen satte han seg på en stubbeog rullet en sigarett, han kunne se hovedbygningen pånabogården hennes inne mellom grantrærne til høyre,det var over tunet på den gården han måtte legge veien,så rett frem over jordene.

Gården virket øde og forlatt. En dør i den gamle løasto og slo i vinden. Våningshuset var belagt med lyseblåeternittplater, de var satt opp på den tiden da man gjordeslikt med entusiasme, årene som hadde gått haddeavslørt denne varen som det den virkelig var; en estetiskog praktisk fiasko. Flere av platene hang og slang i rustnestifter, to var knekket av frosten. Gjennom vinduenekunne han ikke se noen ting, lyset var ikke slått på, hanhadde en bestemt følelse av at noen så på ham, han liktedet ikke, passerte en Saab uten innmat og hjul, fant veienvidere over jordene.

Herregud, hvilken tid levde hun i? Hytta fikk ham til åtenke på de gamle innvandrerne, europeerne som haddegjort amerikanere av seg, de første boligene de hadde

22

satt opp i hui og hast før vinterstormene, han hadde settbilder, lest Moberg.

Overdrivelse. Over hodet hans gikk elektriske lednin-ger, han så porselenskoppene på veggen. Huset var bei-set i sort, smårutete vinduer, hyggelig, men knøtt lite.Han tenkte: Fra et rom og kjøkken i Oslo øst til førti kva-drat mellom laftet tømmer her oppe. Dårlig vei, dårligjord, naboer som ville henne lite godt og mindre enndet, hva faen var det hun siktet mot for seg selv og ungen?

Ingen svarte da han banket på, døren var ikke låst, hanvar på landet. Kjøkkenet lå i halvmørke, det var lunk påkomfyren, han la inn et par nye kubber i de røde glørne.Til venstre for skorsteinen førte en dør inn til et trangt so-verom; det var guttens; så sov hun vel selv i stua. I stuafant han veven hennes, bordet hun hadde kjøpt i byen,en madrass inn mot veggen ved peisen, og en divan somnok hadde fulgt med på lasset. Han la seg på den og sov-net med det samme.

Han våknet av at noen sto i rommet. Ikke en lyd, guttenhadde kommet på sokkelesten, han sto i rommet og så påham. Store mørke øyne, de var morens, gutten stirret påham; angst, trass, kanskje sinne. Håret hans var halvlangtog blondt, han hadde beholdt ytterjakken på.

Det var om å gjøre å spille ut kortene riktig nå. Her stoen liten mann med meninger, følelsene hadde blitt tilmeninger, dette mennesket kunne neppe huske ham,han hadde dessuten opplevd å finne altfor mange ukjen-te liggende på gulv og divaner der han hadde bodd tidli-gere. Her oppe hadde han kanskje vent seg av med å be-trakte slikt som en del av hverdagen, det virket slik, gut-ten var blitt en liten bonde, nå fant han en fremmed ihøyet.

22

satt opp i hui og hast før vinterstormene, han hadde settbilder, lest Moberg.

Overdrivelse. Over hodet hans gikk elektriske lednin-ger, han så porselenskoppene på veggen. Huset var bei-set i sort, smårutete vinduer, hyggelig, men knøtt lite.Han tenkte: Fra et rom og kjøkken i Oslo øst til førti kva-drat mellom laftet tømmer her oppe. Dårlig vei, dårligjord, naboer som ville henne lite godt og mindre enndet, hva faen var det hun siktet mot for seg selv og ungen?

Ingen svarte da han banket på, døren var ikke låst, hanvar på landet. Kjøkkenet lå i halvmørke, det var lunk påkomfyren, han la inn et par nye kubber i de røde glørne.Til venstre for skorsteinen førte en dør inn til et trangt so-verom; det var guttens; så sov hun vel selv i stua. I stuafant han veven hennes, bordet hun hadde kjøpt i byen,en madrass inn mot veggen ved peisen, og en divan somnok hadde fulgt med på lasset. Han la seg på den og sov-net med det samme.

Han våknet av at noen sto i rommet. Ikke en lyd, guttenhadde kommet på sokkelesten, han sto i rommet og så påham. Store mørke øyne, de var morens, gutten stirret påham; angst, trass, kanskje sinne. Håret hans var halvlangtog blondt, han hadde beholdt ytterjakken på.

Det var om å gjøre å spille ut kortene riktig nå. Her stoen liten mann med meninger, følelsene hadde blitt tilmeninger, dette mennesket kunne neppe huske ham,han hadde dessuten opplevd å finne altfor mange ukjen-te liggende på gulv og divaner der han hadde bodd tidli-gere. Her oppe hadde han kanskje vent seg av med å be-trakte slikt som en del av hverdagen, det virket slik, gut-ten var blitt en liten bonde, nå fant han en fremmed ihøyet.

23

Han satte seg forsiktig opp. Gutten løp. Fra vinduet istua kunne han se ham forsvinne over jordene, inn iskumringen.

Han kokte kaffe. Den sto og trakk da hun kom. Hunhadde vært på butikken, hun trakk pusten i tunge hiv.Hun var blitt eldre som alle andre.

Han fortalte at gutten hadde rømt fra huset.Hun sa at han var i den vanskelige alderen, og at det

var lenge siden sist, det var ikke stort å bry seg om, ikkenoen av delene.

Han holdt rundt henne. Hun var stiv, ville ikke hanoen reprise, det var ok for ham, ikke helt, men han sadet var ok for ham.

– Jeg tror han ble redd. Jeg tror ikke han kjente megigjen.

– Joda. Han kjente deg igjen. Det var derfor han løp.De kunne ennå le sammen. Det var ikke som før, men

de kunne le sammen.Senere kom gutten hjem. Han sa ikke et ord, ikke til

noen av dem, svarte ikke på tiltale og så stivt i veggen,men spiste brødet moren ga ham, trassig med raske ten-ner. Da han var ferdig gikk han og la seg, moren fulgteham uten et ord, der inne ble det hvisket, så til slutt stille.

Han tenkte: Dette vil ta tid. Men jeg har ikke tid. Jeghar en uke, jeg skal grave grøft.

Da det ble natt la han seg på divanen igjen, hun kommed et pledd, flammene døde ut på peisen. Hun kleddeav seg på kjøkkenet, han kunne høre at hun vasket seg, såkom hun på bare føtter og i en sid serk, ga ham hånden ihåret før hun gikk over til madrassen på gulvet, hvisketgod natt. Han svarte ikke, lot som om han sov, men hørtehenne snu seg der borte i kroken, hun ville ikke ha noenreprise, det skulle ikke bli noen reprise selv om han

24

skulle bli liggende våken til dagslyset kom, han skullegrave grøft, ikke spavende fortiden.

Jorda var tung og tett. Hver gang han rettet seg opp for åtørke svetten fra ansiktet, møtte blikket hans omrisset avnaboen i vinduet på den andre siden av jordet, urørlig,truende, han hadde gitt uttrykk for at han ville ha henneog ungen vekk, at kjøpekontrakten hennes ikke ga hennerett til å krysse tunet hans, den vanlige norske bygdekran-gelen, slitsom for alle parter bortsett fra den fornær-mede.

Han grov grøft og tenkte lite. Begynte halv ni, tok fireskiver stående ved benken halv tolv, hun kom ut til hammed kaffe på termos, smilte, i små glimt var alt nestensom før, nesten, i små glimt. Dengang hadde de hatt etfelles forhold å konsentrere seg om, nå en felles fiende;skyggen i vinduet. Hun hadde fått kjørt opp et lass grus,naboen hadde nektet sjåføren å kjøre over gårdsplassen,nå lå den hvite grusen i veikrysset, hun måtte hente ett ogett trillebårlass og kjøre det hundre meter – over dengårdsplassen der hun var uønsket, den gårdsplassen somble overvåket av skyggen bak husmorvinduet. Av og tilkom han ut på trammen, så på henne og spyttet snus iegen grus, han sa ikke noe, det var ikke hans stil, han saikke noe, men hadde stor glede av å skrive brev. Tilhenne, til lensmannen og lokalavisa, han var en brevskri-ver, han holdt kjeft og spyttet snus og hilste ikke på noen.

Klokken tre kom gutten fra skolen. Han var tverr oggretten og hadde fått gjennomgå for dialekten sin, hanslengte ranselen fra seg utenfor hytta og spikket hardt ogformålsløst på vidjekvister og trappegelender. Etter mid-dagen, i skumringen, kom et par små karer fra en avnabogårdene, de sto der ute på grøftekanten og ventet til

24

skulle bli liggende våken til dagslyset kom, han skullegrave grøft, ikke spavende fortiden.

Jorda var tung og tett. Hver gang han rettet seg opp for åtørke svetten fra ansiktet, møtte blikket hans omrisset avnaboen i vinduet på den andre siden av jordet, urørlig,truende, han hadde gitt uttrykk for at han ville ha henneog ungen vekk, at kjøpekontrakten hennes ikke ga hennerett til å krysse tunet hans, den vanlige norske bygdekran-gelen, slitsom for alle parter bortsett fra den fornær-mede.

Han grov grøft og tenkte lite. Begynte halv ni, tok fireskiver stående ved benken halv tolv, hun kom ut til hammed kaffe på termos, smilte, i små glimt var alt nestensom før, nesten, i små glimt. Dengang hadde de hatt etfelles forhold å konsentrere seg om, nå en felles fiende;skyggen i vinduet. Hun hadde fått kjørt opp et lass grus,naboen hadde nektet sjåføren å kjøre over gårdsplassen,nå lå den hvite grusen i veikrysset, hun måtte hente ett ogett trillebårlass og kjøre det hundre meter – over dengårdsplassen der hun var uønsket, den gårdsplassen somble overvåket av skyggen bak husmorvinduet. Av og tilkom han ut på trammen, så på henne og spyttet snus iegen grus, han sa ikke noe, det var ikke hans stil, han saikke noe, men hadde stor glede av å skrive brev. Tilhenne, til lensmannen og lokalavisa, han var en brevskri-ver, han holdt kjeft og spyttet snus og hilste ikke på noen.

Klokken tre kom gutten fra skolen. Han var tverr oggretten og hadde fått gjennomgå for dialekten sin, hanslengte ranselen fra seg utenfor hytta og spikket hardt ogformålsløst på vidjekvister og trappegelender. Etter mid-dagen, i skumringen, kom et par små karer fra en avnabogårdene, de sto der ute på grøftekanten og ventet til

25

gutten kom ut, så forsvant alle tre over jordet. En time se-nere var han tilbake med blod under nesen, det haddeikke skjedd noe, han hadde snublet i ei rot, de andre vargått hjem for lenge siden.

Han studerte gutten i smug, og gutten studerte ham.Av og til møttes blikkene deres, det var raskt ned mot teg-neark og penn igjen, eller tobakk og papir, radioen stolavt på, moren, eks-kjæresten, vasket underbukser forhånd, etterpå knadde hun ut tre brød og satte dem tilheving.

Natten var en reprise på meldingen om null reprise,han lot som om han sov til hun sovnet.

Han grov grøft. Naboen gjorde ingen ting, han sto somen saltstøtte bak glasset.

I pausene spiste han ferskt brød, uvanlig mye, det bleikke tid til så mange sigaretter der nede i den sleipegrøfta. Han grov grøft, og av og til tenkte han på tilværel-sen hennes her oppe i skogbrynet sammen med gutten.Han tenkte at hun brukte en hard tone overfor hvalpen,at han ikke visste stort om unger, men at han syntes to-nen hennes var vel tøff. Gutten, ordløs som han haddelagt seg for vane å være, levde som på en fremmed klode,han var ikke til stede og ville ikke fortelle noen hvor hanvar heller. Han gikk på skolen, kom hjem og spiste mid-dag, gikk ut og fikk juling, spiste kveldsmat og gikk og laseg.

Etter fire dager kom gutten til ham med en tegning.Blå og rød fargestift på et linjeark, en silhuett i enramme, et vindu. Han fikk arket mens han sto i grøfta,gutten der oppe på kanten uten et ord.

Om han skulle få den?Gutten løp.

26

Han la tegningen forsiktig fra seg på regnfrakken somhan hadde vrengt av seg under vårsola.

Naboen kom ut på gårdsplassen og ga seg til å sparkevekk hvite steiner som hadde falt av trillebåra, han gikknøye til verks og ga seg god tid.

Hun sa: – Det er den urgamle historien. Han kom hit ensen kveld, det var rett etter at vi hadde flyttet inn. Hanvisste veldig godt hva han ville. Jeg ba ham dra til helvete.Hun smilte: – Men han nøyde seg med å gå tilbake overjordet.

De satt i halvmørket på kjøkkenet, vinduet sto åpent utmot den milde kvelden, han drakk ut av kaffekoppen ogsatte den fra seg på bordet. Under vinduet hadde smågut-tene samlet seg, en sa: – . . . Men han er ikke faren din.

– Nei, sa gutten med et av sine sjeldne ord.– Hva gjør han her da? ville den andre vite.– Vet ikke, sa gutten. – Han graver grøft.– Det duger han ikke til, sa den andre. – Det har jeg fra

far min.– Faren din er en dritt, sa gutten.Så løpende føtter.– Du er akkurat den samme, sa hun. – Er det vanskelig

å være her? Vondt?Nei, ikke vanskelig. Ikke vondt.Hva skulle han si om de lange nettene der han lå og lyt-

tet i mørket etter pusten hennes, bevegelsene under tep-pet?

Om dette skulle han ikke si noen ting.De ryddet av bordet sammen, og etterpå ville hun ut

for å kjøre frem de siste bårene med grus mens det ennåvar lyst nok, men han tok fra henne båra og faen til nabo.For hver vending ba han Gud om å sende skrullingen ut

26

Han la tegningen forsiktig fra seg på regnfrakken somhan hadde vrengt av seg under vårsola.

Naboen kom ut på gårdsplassen og ga seg til å sparkevekk hvite steiner som hadde falt av trillebåra, han gikknøye til verks og ga seg god tid.

Hun sa: – Det er den urgamle historien. Han kom hit ensen kveld, det var rett etter at vi hadde flyttet inn. Hanvisste veldig godt hva han ville. Jeg ba ham dra til helvete.Hun smilte: – Men han nøyde seg med å gå tilbake overjordet.

De satt i halvmørket på kjøkkenet, vinduet sto åpent utmot den milde kvelden, han drakk ut av kaffekoppen ogsatte den fra seg på bordet. Under vinduet hadde smågut-tene samlet seg, en sa: – . . . Men han er ikke faren din.

– Nei, sa gutten med et av sine sjeldne ord.– Hva gjør han her da? ville den andre vite.– Vet ikke, sa gutten. – Han graver grøft.– Det duger han ikke til, sa den andre. – Det har jeg fra

far min.– Faren din er en dritt, sa gutten.Så løpende føtter.– Du er akkurat den samme, sa hun. – Er det vanskelig

å være her? Vondt?Nei, ikke vanskelig. Ikke vondt.Hva skulle han si om de lange nettene der han lå og lyt-

tet i mørket etter pusten hennes, bevegelsene under tep-pet?

Om dette skulle han ikke si noen ting.De ryddet av bordet sammen, og etterpå ville hun ut

for å kjøre frem de siste bårene med grus mens det ennåvar lyst nok, men han tok fra henne båra og faen til nabo.For hver vending ba han Gud om å sende skrullingen ut

27

på tunet med et par dumme gloser, men ingen kom, hangikk alene med adrenalinet og kjørte hvit grus til mørketsto som en vegg.

Dagene gikk. Han gjorde seg ferdig med grøfta. Hun gaham et kyss på kinnet, hun ville følge ham inn til byen ogse ham vel avgårde, hun hadde likevel et par ærend derinne. Det var en lørdag, gutten gikk hjemme, han vargammel nok til å passe huset.

Da de gikk, sto gutten stiv som en statue på grøftekan-ten midt mellom de to husene, med en grå stein ihånden.

Han tenkte: Nå sprekker det. Nå går isen opp. Passerervi ham nå, blir vi liggende og kave i den sorte råka alletre.

De passerte ham, og moren sa et eller annet trivielt,noe om en ekstra nøkkel, hun hadde ikke sett steinen ihånden hans.

Han kjente det i bakhodet. For hvert skritt han tok overjordet, kjente han steinen slå inn i bakhodet. Men denkom ikke. Steinen kom ikke. Da de var på høyde med na-boens hus, skimtet han skyggen bak glasset, i det sammelød et skarpt smell, glassruten delte seg i to, et stort skårfalt i grusen sammen med den grå steinen.

Han snudde seg. Gutten hadde snudd seg, han også.Nå sto han og så ned i grøfta.

Hun satte fra seg veskene. – Javel, sa hun. Hun klemtehånden hans forsiktig, tok veskene opp og gikk tilbakeover jordene.

Han ble stående. Han kunne høre naboens banning,og bussen som nærmet seg oppe i bakkene.