romfart 2005-2

2005-2

ROMFART www.romfart.no

Ny ferd til Jupiter

Forsvunnet romfartøyfunnet på Mars?

Tilbakeblikk på ISS-del 2

CXV: USAs neste

bemannede romfartøy?

INNHOLDINNHOLD

� ROmfaRt�/�005

INNHOLDINNHOLD

Mars Polar Lander kan være funnetDen amerikanske romsonden Mars Polar Lander forsvant da den skulle lande på Mars i desember 1999. Et omfattende søk etter romfartøyet ble satt i gang, både med radioteleskoper på Jorden og en romsonde i kretsløp rundt Mars. Nå ser det ut til at denne kan ha fotografert Mars Polar Lander i 2000.

Side 10

Alle bemanede og ubemannede, vellykkede og mislykkede, oppskytinger til kretsløp (pluss SpaceShipOneferdene) som er foretatt i perioden september 2003 til ut mai 2005.

Side 34

Oppskytingsoversikt

Juno blir neste romsonde til JupiterNASA valgte i mai 2005 romsonden Juno som det neste prosjektet i New Frontierprogrammet. Juno skal etter planen skytes opp i 2010 og bli historiens andre romsonde som går inn i kretsløp rundt Jupiter.

Side 18

Cosmos 1, bygget av den amerikanske foreningen The Planetary Society, skulle bli historiens første solseilsatellitt. Men satellitten forsvant under oppskytingen fra en russisk ubåt, og dens eksakte skjebne er ukjent.

side 33

Mislykket oppskyting av solseilsatellitt

Utgis av: Norsk Astronautisk ForeningPostboks 52 Blindern0313 Oslo

Redaktør: Øyvind Guldbrandsen

Sideutlegg: Øyvind GuldbrandsenMargrethe Maisey

eRomfart / www.romfart.no :Erik Tronstad

Romfart Ekspress:Ragnar Thorbjørnsen

Annonseansvarlig:Margrethe Maisey maisey mac.com

Annonsepriser:A6 kr. 450, A5 kr. 900, A4 (helside) kr. 1200, A3 (tosiders) kr. 2000.Vedlegg i utsendelse kr. 1600 (+vekttillegg). Priser for farger, annonsering i flereutgaver etc., kontakt annonseanvarlig.

Kontakt:Telefon: 880 0313 0 (flexinummer)e-post: naf romfart.no redaksjonen romfart.no Bankkontonr.: 9235.15.91406Organisasjonsnr.: 979 960 875

Trykk: Tøyen Trykk A/S Tvetenveien 162, 0671 Oslo

Utgivelsesfrekvens: 4 nummer per år

Opplag: 900

ISSN 1502-5276

Årgang 35 - Nr. 134 (Nr. 2005-2)

ROMFART

1951

NO

RSK

AS

TRONAUTISK FORENIN

G

www.romfart.no

@

@@

http://www.romfart.no



http://guldbrandsen.blogg.no







INNHOLDINNHOLD INNHOLDINNHOLD

ROmfaRt�/�005 �

Romfergen skal etter planen pensjoneres i 2010, men etterfølgeren, Crew Exploration Vehicle (CEV), blir tidligst klar for bemannede ferder i 2014. For å fylle gapet har firmaet t/Space foreslått romfartøyet Crew Transfer Vehicle (CXV), som skal kunne bli klar for bemannede ferder alt før 2009.

Side 14

CXV: USAs neste bemannede romfartøy?

Del 2 av soga om den internasjonale romstasjonen ISS tar for seg Ekspedisjon 5 og 6, i tiden fra juni 2002 til februar 2003, da Columbia forulykket.

Side 22

Nr. 20052

Aktuelt: - Frykt for flere kollisjoner i rommet- Bulking mellom DART og Mublcom- Indisk kartleggingssatellitt skutt opp- Stabilt fransk rombudsjett til 2010- Deep Space Network eldes- MARSIS-antennene endelig foldet ut- Voyager 1 ut i heliohylsteret- Mislykket Molnija-oppskyting

Side 4-9Mars Polar Lander funnet?

Side 10CXV kan komme CEV i forkjøpet

Side 14Juno blir neste Jupiter-sonde

Side 18Tilbakeblikk på ISS - del 2

Side 22Mislykket oppskyting av solseil

Side 33Oppskytingsoversikt

Side 34Visste du at - om MMU

Side 38

Opphavsrett:Artikler, innlegg og bilder kan gjengis kun etter skriftlig tillatelse fra redaktøren og/eller artikkelforfatteren/fotografen. Artikler og innlegg uttrykker forfatterens personlige meninger og er ikke nødvendigvis å oppfatte som redaksjonens eller foreningens. Dersom artikler fra blader blir helt eller delvis gjengitt, eller de blir brukt som kildemateriale, må følgende retningslinjer følges: 1) Oppgi følgende:

Gjengitt fra/Kilde: Romfart nr. xx, publikasjonsår, artikkelens tittel, artikkelfofatteren(e)s navn, "Utgitt av Norsk Astronautisk Forening".

2) To eksemplarer (evt. kopier) av publikasjoner skal sendes redaksjonen.

Forsiden:Et CXVromfartøy nærmer seg ISS. Bildet illustrerer hva det prvate firmaet t/Space påstår kan bli virkelighet allerede før 2009, dersom det får gjennomslag for forslaget sitt om å konstruere et bemannet romfartøy som skal fylle gapet mellom romfergen og CEV. CEV skal bringe astronauter til og fra ISS, og senere videre ut i rommet, fra 2014, fire lange år etter at romfergene pensjoneres.

Tilbakeblikk på ISS

Romfartens mobile lenestolVisste du at en prototyp av en manøvreringsenhet til bruk under romandringer ble forsøkt testet allerede under Gemini 9 i 1966? Men astronaut Cernan kom seg ikke bort til den. En annen modell ble testet inne i romstasjonen Skylab i 19731974.

Side 38

Baksiden:Et av de foreslåtte konseptene for den nå kansellerte romsonden JIMO, som skulle skytes opp i 2015 for å undersøke tre av Jupiters fire store måner. (Se også side 20.) Bildet viser JIMO i bane rundt Europas sprukne, men ellers jevne isoverflate. Denne skjuler trolig et dypt, globalt hav. Mange spekulerer over muligheten av at det kan finnes livsformer i dette havet.

- del 2

www.romfart.no


AKTUELTAKTUELT

� RomfART 2/2005

AKTUELTAKTUELT

danner nye vrakrester som igjen vil kunne kollidere og således ”formere seg” videre, slik at sjansene for at kostbare, aktive romfartøy skal tref-fes og skades eller ødelegges stadig øker. I nevnte tilfelle ble det dannet tre nye vrakrester store nok til å bli registrert av bakkeradarer som overvåker gjenstander i jordbane. Men det ble utvilsomt også dannet mange mindre gjenstander, som likevel er potensielt svært farlige, med tanke på de hastighetene som råder.

Første gang man registrerte en høyhastighetskollisjon i rommet mellom to kunstige gjenstander var i 1996. Da ble den franske satellit-ten Cerise truffet og delt i to av en 10 år gammel vrakdel fra et Ariane 1-tredjetrinn, også det europeisk (se Smånytt om Romfart nr. 6/1996). Det er innestengte drivstoffrester som fra tid til annen forårsaker slike meget ugunstige eksplosjoner, ofte mange år etter oppskytingen. I de senere år har man derfor modifisert rakettrinn som blir værende i bane, slik at de tømmer ut alle drivstoff-rester etter endt oppdrag, gjerne slik at de samtidig havner i en la-vere og dermed mindre varig bane.

Dette var dog ikke den første kollisjonen som er blitt registrert. Den skjedde i 1991, da den russiske navigasjonssatellitten Kosmos 1934

I følge publikasjonen Orbital De-bris Quarterly News, som utgis av NASA, vil antall kollisjoner mellom kunstige gjenstander i bane rundt Jorden øke vesentlig i årene som kommer dersom man ikke sørger for å sende brukte rakettrinn, satel-litter etc. inn i baner hvor de vil falle ned innen f. eks 25 år. I dag kretser tusenvis av slike gjenstander i baner hvor de vil holde seg i opp til hundrevis av år eller mer om de ikke aktivt fjernes fra kretsløp, noe som med dagens teknologi i praksis er en uoverkommelig oppgave.

Vi snakker ikke her om rom-fartøy som dulter borti hveran-dre under klønete gjennomførte møtemanøvre, slik som mellom DART/Mublcom nå i 2005 (se egen Aktuelt-notis), eller Progress M-34/Mir i 1997 (se Smånytt om Romfart nr. 4/1997), men om helt urelaterte gjenstander som fyker inn i hveran-dre med kolossal hastighet, gjerne flere km/s.

Sist en slik hendelse ble regis-trert var den 17. januar 2005, da vrakrester fra et kinesisk CZ-4-ra-kettrinn, som eksploderte i 2000, kolliderte med et 31 år gammelt amerikansk, Thor Burner-raket-trinn, 885 km over Jorden.

Selv om begge gjenstandene for lengst var verdiløse, er slike kollisjoner problematiske, fordi de

Kollisjoner i rommet fryktes å øke

Kjempehagle: En Ariane 1-rakett av samme type som eksploderte i 1986 og dannet vrakrester som ti år senere ødela en satellitt i rom-met. (ESA)

India skjøt opp kartleggingssatellittDen indiske satellitten Cartosat-1 ble den 5. mai 2005 skutt opp med bæreraketten PSLV-C6 (Polar Satel-lite Launch Vehicle) fra Satish Dha-wan-romsenteret ved Sriharikota, som ligger ca 80 km nord for Chen-nai ved Indias østkyst

Som navnet på satellitten anty-der, skal den brukes til kartlegging av jordoverflaten, fortrinnsvis av befolkningstette områder av India, hvilket formodentlig vis må bety ganske mange steder på dette sub-

konstruert for å til sammen ta ste-reoskopiske bilder av jordoverflaten med en oppløsning på 2,5 meter over et 30 km bredt synsfelt.

Dette var Indias niende oppsky-ting av en PSLV-rakett, hvorav de åtte siste har vært vellykkede. Fire-trinnsraketten har en høyde på 44 m og startmasse på 295 tonn. Med på ferden var også mikrosatellitten Hamsat, som skal være til glede for radioamatører.

Øyvind Guldbrandsen

kontinentet. Som navnet på bærera-ketten antyder, ble satellitten plas-sert i en polbane, nærmere bestemt en solsynkron bane på 621 x 632 km/97,8 graders inklinasjon. Både satellitt og bærerakett er utviklet og bygget i India, av den indiske rom-fartsorganisasjone ISRO

Den 1560 kg tunge Cartosat-1 har to pankromatiske kameraer, som peker hhv. 26 grader forover og 5 grader bakover langs satellittens bevegelsesretning. Kameraene er

ble truffet av en bit fra Kosmos 926. Denne kollisjonen ble imidlertid ikke oppdaget før nå i 2005, da spe-sialister fra U.S. Space Surveillance Network gikk igjennom gamle data.


AKTUELTAKTUELT AKTUELTAKTUELT

RomfART 2/2005 5

Bulking i rommet

NASA-satellitten DART (Demon-stration for Autonomous Rendez-vous Technology), som ble skutt opp med en Pegasus-bærerakett den 15. april 2005, hadde ett formål: Å vise at det gikk an å nærme seg en annen satellitt automatisk. Det klarte den litt bedre enn beregnet. De to satellittene kolliderte, i ste-det for å stanse 5 m fra hverandre, som meningen var. Årsaken var at DART hadde brukt opp alt sty-redrivstoffet.

Sammenstøtet var såpass skån-somt at verken DART eller Mubl-com, den seks år gamle satellitten DART den skulle hilse på, fikk skader. Likevel er episoden kinkig for NASA:

Det ene er at den viser at NASA fortsatt ikke helt ut behersker tek-nologien for helautomatiske møter mellom romfartøy i bane. Dette var noe Sovjetunionen lærte seg for nærmere 40 år siden, lenge før det fantes GPS-signaler og avanserte datamaskiner, noe DART benyttet seg av.

Verre er det at det fant sted en kollisjon – uansett hvor skånsom den måtte være. Noe av det som må prioriteres høyest når romfartøy skal møtes i rommet er at de ikke kolliderer ukontrollert. Dersom det registreres at ikke alt er som det

skal under en møtemanøver, skal man stanse opp, eventuelt trekke seg tilbake, og så ta seg tid til å vur-dere neste skritt. Dette er spesielt viktig dersom bemannede romfar-tøy er involvert, f. eks når man vil la ubemannede romfartøy automatisk koble seg til, eventuelt arbeide ved Den internasjonale romstasjonen.

Det at DART hadde tømt mulig-heten for å stoppe under en kritisk fase av ferden, antyder at NASA på dette området fortsatt har litt igjen til de når samme nivå som Russ-land, som har koblet omtrent alle

sine bemannede Sojuz-, og ubeman-nede Progress-fartøy automatisk sammen med de romstasjonene de har vært på vei til. Unntakene har vært de relativt få gangene automatikken har sviktet, og kos-monautene har tatt over manuell kontroll av romfartøyet. Det var dette som skjedde sist nå i juni 2005, da Progress M-53 måtte fjernstyres det siste stykket av kosmonaut Kri-kalev, som befant seg i ISS. Forsy-ningsromfartøyet ble til slutt trygt koblet til romstasjonen.


Nærkontakt: DART (øverst) nærmer seg Mublcom (med Mikke Mus-ørene). Og enda nærmere skulle de komme.(Orbital Sciences Corporation/NASAs Marshall Space Flight Center)

Argusøyne (t.v.): Den indiske kart-leggingssatellitten Cartosat-1. (ISRO)

Høytflyvende (t.h.): Ferdprofilen til Cart-osat-1. Banehøy-den er overdrevet i forhold til Jorden, for å få plass til den enda med over-drevne størrelsen på satellitten.(ISRO)

AKTUELTAKTUELT

� RomfART 2/2005

AKTUELTAKTUELT

av systemet, eller bygge et helt nytt system.

Antennesystemet går under navnet Deep Space Network, eller bare DSN, og drives av JPL (Jet Propusion Labo-ratory), som også har ansvaret for de fleste romsondene ute i Solsystemet.

DSN består av flere store og middels store antenner som er fordelt på tre lokaliteter rundt på kloden: Ved Goldstone i California, ved Madrid i Spania og ved Canberra i Australia. Grovt sett ligger stedene 120 lengdegrader fra hverandre. Et romfartøy langt fra Jorden vil dermed praktisk talt alltid ha fri sikt til én, noen ganger to, av stasjonene, selvsagt under forutsetning av at romfartøyet ikke befinner seg bak et eller annet himmellegeme.

Hver av de tre DSN-sta-sjonene har én stor parabolan-tenne med diameter på 70 m, og en håndfull mellomstore på 34 m. Enkelte av de sistnevnte er av relativt ny dato. Alle kan pekes til et hvilket som helst

DSN drar på årene NASAs system av antenner for kommunikasjon med romfartøy ute i Solsystemet begynner å bli gam-melt. Noen av antennene er rundt 40 år gamle, og NASA vil før eller siden måtte avgjøre om de vil bruke stadig mer milder på vedlikehold

Dinosaurer: DSN-antennene ved Canberra i Australia. Den største er 70 m i diameter, de andre er 34 m. (NASA)

Stabilt fransk romfartsbudsjett til 2010

Den franske regjeringen signerte den 26. april 2005 en seksårs bud-sjettavtale med den franske, nasjo-nale romfartsorganisasjonen CNES (Centre National d’Etudes Spatia-les). Avtalen sikrer CNES et stabilt budsjett i perioden 2005 - 2010. Til gjengjeld vil budsjettet øke svært lite over disse årene.

Et forutsigelig budsjett er vik-tig for romforskningen, ettersom i praksis alle prosjekter strekker seg over flere år. Romfartshistorien, ikke bare i Frankrike, er full av ek-sempler på interessante prosjekter som det gjennom flere år har blitt brukt mye ressurser på, men som så har blitt kansellert etter at bevil-

gende myndigheter har bråsnudd. Å starte opp igjen et kansellert pro-sjekt er ofte komplisert og kostbart, spesielt fordi de mange kompetente personene tilknyttet slike prosjek-ter da som regel har funnet seg andre jobber. Dessuten må kanskje industrikontrakter reforhandles, og teknologi og produksjon kan ha utviklet seg eller blitt lagt om.

Frankrikets nasjonale romfarts-budsjett – det vil si den delen som ikke er styrt av ESA - vil være på 681,4 millioner Euro i 2005, og øke med 1,5 % per år over den kom-mende seksårsperioden. I tillegg vil Frankrike (gjennom CNES) bevilge et fast årlig beløp på 685 millioner

Euro til den europeiske romfartsor-ganisasjonen ESA til og med 2010. Frankrike er ESAs største bidragsyt-er, og står for mellom 25 % og 30 % av ESAs årlige budsjett.

25 % av Frankrikets nasjonale rombudsjett for 2005 vil gå til drift og utvikling av bæreraketter. Miljø-prosjekter, forsvar- og sikkerhet, og romvitenskap vil få 22 % hver. De gjenværende 9 % vil gå til bl. a navi-gasjonssystemet Galileo, bredbånds telekommunikasjon, telemedisin og fjernundervisning.


Knives om franske skattepenger:Romfartsorganisasjonene CNES og ESA.


RomfART 2/2005 �

sted på himmelhalvkulen og ”låses” fast, uavhengig av Jordens rotasjon.

Dersom det vedtas å bygge et nytt DSN-system, er det ikke først og fremst enda flere store antenner man ønsker seg. Det som står høyest på ønskelisten er drøss med små, elektronisk sam-menkoblede antenner. Konkret snakker man om opptil 400 stykker, hver med en diameter på relativt beskjedne 12 m, nær hvert av de tre tidligere nevnte lo-kalitetene. Et slikt system vil være mye mer fleksibelt enn dagens. Ved å koble sammen alle antennene elektronisk vil man oppnå en følsomhet tilsvarende én enkelt antenne på opptil et par hundre meter i diameter.

Dette vil dog sjeldent være nød-vendig. I stedet vil man etter behov koble sammen alt fra noen få til flere titalls antenner om gangen, og holde et varierende antall romfartøy under opp-sikt samtidig. Med så mange antenner tilgjengelig vil det dessuten ikke spille noen nevneverdig rolle når enkelte an-tenner må tas ut av drift for vedlikehold og reparasjon.


Mars Express' radarantenner foldet ut

Den 17. juni 2005 ble den tredje og siste av antennebommene som utgjør MARSIS-instrumentet (Mars Advanced Radar for Subsurface and Ionosphere Sounding) på ESAs romsonde Mars Express, foldet ut. To døgn senere, gjennomførte man de første forsøkene med å sende ut radiosignaler fra antennene. Alt fungerte helt fint.

Utfoldingen av antennene har vært en langdryg prosess. Den opp-rinnelige planen gikk ut på å folde ut antennene i april 2004, etter fire måneder i kretsløp rundt Mars.

Men da datasimulasjoner anty-det en viss risiko for at antennene under utfoldingsprosessen kunne komme til å svinge borti og skade utstyr på Mars Express, ble utfol-

dingen utsatt til slutten av sondens primære observasjonsprogram.

Da så utfoldingen av den første 20 m lange dipolantennen startet den 4. mai 2005 gikk ikke alt som planlagt. Et av antennens 13 ledd låste seg ikke i riktig posisjon. Men man klarte å løse problemet an ukes tid senere ved varme opp det gjen-stridige leddet av Solen.

Utfoldingen av den andre di-polantennen ble gjennomført uten problemer 13. juni 2005. De to an-tennene danner til sammen én lang antenne på 40 m.

Også utfoldingen av den tredje MARSIS-antennen gikk uten pro-blemer. Denne er 7 m lang og står vinkelrett på de to andre. Normalt peker denne rett ned mot Mars.

Fra 23. juni til 4. juli planla for-skerne prøve ut MARSIS ved å la den sende radiosignaler ned mot, og observere retursignaler fra deler av Mars-overflaten. Områdene som skal observeres, ligger mellom 15º syd og 70º nord. De omfatter bl. a store sletteområder i nord og Thar-sis-området, med store vulkaner.

Fra 4. juli 2005 starter så systematiske observasjoner av Mars-overflaten med MARSIS. Observasjonene vil først foregå på Mars’nattside. Der forventes de lavfrekvente radiosignalene å nå helt ned til omtrent 5 km dyp under Mars-overflaten, før de reflekteres tilbake. Analyser av de reflekterte radiosignalene vil gi informasjon om lagdelinger og enkelte andre strukturer nede i Mars-overflaten. Mest interessant er utsiktene til å kunne registrere forekomster av vannis og/eller flytende vann der.

Mars Express går i en svært langstrakt bane rundt Mars, der av-standen til overflaten varierer mel-lom omtrent 250 km og 10 000 km. Romfartøyet må være mindre enn 800 km over Mars-overflaten for at MARSIS skal kunne ”se” ned i skor-pen. Observasjoner med MARSIS

begrenser seg derfor til bare en liten del av hvert omløp.

I midten av juli 2005 dreier den laveste delen av banen fra Mars’ nattside over til planetens dagside. Der forblir den til desember 2005. I denne perioden vil MARSIS bruke høyere frekvenser og kan da bare observere den øverste delen av Mars-skorpen. Samtidig kan instru-mentet brukes til å undersøke egen-skapene til Mars’ ionosfære, et lag høyt oppe i Mars-atmosfæren.

Erik Tronstad

Stankelbein: Mars Express folder ut den andre av de to 20 m lange MARSIS-radarantennene. (ESA)

Med antennene ute: MARSIS fer-dig utfoldet, med to 20 m- og én7 m-antenne strukket ut. (ESA)

Hi-tech ønskekvist: MARSIS vil kun-ne se eventuelle vannlommer inn-til 5 km under overflaten. (ESA)

AKTUELTAKTUELT

� RomfART 2/2005

AKTUELTAKTUELT

Voyager 1 i Solsystemets grenseland

Voyager 1 ser ut til å være kommet i grenseområdet mellom den delen av rommet som domineres av par-tikler fra Solen og det interstellare rommet utenfor. I dette området kolliderer partikler i solvinden med partikkelstrømmer i det inter-stellare rommet.

I november 2003 meldte Voya-ger-forskere at de observerte feno-mener som var helt ulike de Voya-ger-romfartøyene tidligere hadde sett. En forskergruppe mente at Voyager 1 var kommet inn i sjokk-fronten i utkanten av heliosfæren. En annen forskergruppe mente dette ikke var tilfelle. (Se eRomfart nr. 2003-178)

Sjokkfronten er der farten på solvinden bremses ned, på grunn av trykket fra interstellar gass fra andre stjerner. Her reduseres has-tigheten på solvinden brått fra 1,1-2,4 millioner kilometer per time og ned til rundt 150 000 km/h. Samti-

dig øker tettheten og temperaturen i solvinden.

Denne gangen er forskerne enige om at Voyager 1 omsider er kommet inn i heliohylsteret, områ-det utenfor sjokkfronten.

Astronomene mangler mye detaljkunnskap om forholdene i det interstellare rommet. Derfor er det vanskelig å beregne hvor langt fra Solen sjokkfronten ligger. Forhol-dene blir ytterligere komplisert ved at variasjoner i solvinden kan få sjokkfronten til å utvide seg, trekke seg sammen eller ”kruse/risle”. Forskerne mener vi for tiden er i en fase der heliosfæren krymper.

Det sterkeste indisiet på at Voya-ger 1 har krysset sjokkfronten er at styrken på magnetfeltet som fraktes med solvinden, nokså brått har økt. Slikt skjer når solvinden bremses ned.

De to magnetometrene i Voya-ger 1 viste 16. desember 2004 at

styrken på magnetfeltet der ute brått økte fra 0,04-0,05 nT (nanoTel-sa) til 0,12-0,15 nT. Det er hva man skulle forvente, når hastigheten på solvinden reduseres. Siden da har styrken på magnetfeltet der Voya-ger 1 er, holdt seg på dette nivået.

Voyager-forskere er nå nokså enige om at Voyager 1 krysset sjokkfronten i en avstand av 94 AE fra Solen. (1 AE, eller astronomisk enhet, tilsvarer Jordens gjennom-snittsavstand fra Solen, knapt 150 millioner km.) Det stemmer godt med en avstand som noen Voyager-forskere for flere år siden forutsa.

Ingen vet når Voyager 1 kan komme til å krysse heliopausen, grensen mot det interstellare rom-met på utsiden av heliohylsteret. En av de sentrale Voyager-forskerne på dette området, Don Gurnett, forutsa i 1993 at heliopausen ligger 126-168 AE borte. Nå mener han at sjokk-fronten ligger omtrent i 75 % av avstanden fra Solen til heliopausen. I så fall er heliopausen om lag 25-35 AE utenfor der Voyager 1 nå er.

Hvert år tilbakelegger Voyager 1 omtrent 3,5 AE, på vei bort fra Solen og Jorden. Dermed kan romfartøyet komme til å krysse heliopausen i løpet av de ti nærmeste årene. Rent teknisk mener forskerne det skal la seg gjøre å holde Voyager-romfartøyene i drift til omkring 2020. Hvorvidt det faktisk vil skje, avhenger av om man får penger til dette. Akkurat det er svært usikkert akkurat nå.

I forslaget fra president George Bush til budsjett for NASA for 2006, ligger det ikke inne penger til fort-satt drift av Voyager-romfartøyene. Årlig trengs det rundt 4,5 millioner dollar for å holde kontakten med dem og holde dem i drift.

Presidentens budsjettforslag skal gjennom Kongressen, før det er endelig vedtatt. Der kan det skje ting som gjør at Voyager likevel overlever. Det vil helt sikkert kom-me mange protester mot forslaget om å kutte videre drift av Voyager. Faktisk er de alt begynt å komme.

Ikke noe romfartøy har tidligere passert gjennom og observert de

Rømmer hjemmefra: 27 1/3 år etter oppskytingen krysset den første Voyger-sonden den innerste av kantene på ”boblen” som omslutter Solsystemet. (NASA/Ø.G)


RomfART 2/2005 �

delene av rommet der Voyager 1 nå er. I så henseende er dataene fra Voyager 1 helt unike. Derfor mener forskere langt utover Voyager-for-skernes krets at det er viktig med videre drift av de to romfartøyene.

Voyager 1s søstersonde, Voya-ger 2 er omtrent 76 AE fra Solen og tilbakelegger om lag 3,3 AE per år. Dersom heliosfæren fortsetter å krympe slikt det ser ut som den gjør nå, regner man med at Voyager 2 vil passere sjokkfronten i utkanten av heliosfæren og gå inn i heliohylste-ret om rundt tre år, dvs. i løpet av 2008. Det er Solens 11-årige aktivi-tetssyklus som forårsaker den vek-selvise utvidelsen og sammentrek-ningen av heliosfæren. Voyager 2 har et solvindinstrument som man venter vil gi ytterligere kunnskap om disse områdene av Solsystemet. Det tilsvarende solvindinstrumentet på Voyager 1 sviktet for mange år siden.

Begge Voyager-romfartøyene ble skutt opp i 1977 og passerte Jupiter i 1979. Voyager 1 passerte deretter Saturn i 1980, før den ble ”slynget” i en retning som peker om lag 35 grader nordover i forhold til eklip-tikken (Jordens baneplan), og som altså fører strake veien ut av Solsys-temet. Voyager 2 passerte Saturn i 1981 og fortsatte forbi Uranus i 1986 og Neptun i 1989, før også den ble slynget ut av Solsystemet, i en bane som peker 40 grader sør i forhold til ekliptikken. Ingen av Voyager-sondene vil vende tilbake til Solsys-temet.

Erik Tronstad

På langtur: Voyager 1. (NASA)

De russisk, militær kommunika-sjonssatellitt av typen Molnija-3K gikk tapt da Molnija-M-bæreraket-ten (8K78M) sviktet under oppsky-tingen den 21. juni 2005, på det som ser ut til å ha vært en dårlig dag for russisk oppskytingsvirksomhet. Svikten kom bare 19 timer før en annen russisk bærerakett mislyktes i å skyte opp den amerikanske sol-vindsatellitten Cosmos 1 (se s. 33).

Det er dog meget uvanlig at denne bærerakettypen svikter. Det skal ha blitt skutt opp 276 Molnija M-bæreraketter totalt, hvor av dette var den andre mislykkede. Mol-nija-rakettene tilhører familien av Sojuz-bæreraketter, som det er skutt opp nesten 1700 stykker av de siste 40-50 årene. Sojuz-raketter benyttes bl. a. til å skyte opp alle russiske bemannede romfartøy og Pro-gress-forsyningsfartøyene. Molnija er imidlertid utstyrt med et øvre, fjerde trinn for å sende nyttelasten opp i en vesentlig høyere bane enn den basiske Sojuz-raketten klarer.

I følge russiske nyhetsbyråer sviktet tredjetrinnets RD-0110-ra-kettmotor seks minutter etter start fra oppskytingsbasen Plesetsk i nordvest-Russland. Andre kilder antyder at svikten skjedde i det andre og tredjetrinnet skulle skille lag fem minutter etter start. Uansett styrtet satellitten ned i vest-Sibir, sammen med Molnija-rakettens tredje- og fjerdetrinn. Det er uvisst om hen-delsen vil påvirke den kommende Progress-oppskytingen til ISS.

Meningen var at satellitten skulle plasseres i en meget langstrakt, såkalt Mol-nija-bane. Denne bane-typen er oppkalt etter denne russiske serien av kommunikasjons-satellitter, som også har gitt navn til nevnte

type bæreraketter, som disse satel-littene blir skutt opp med.

Forrige gang en russisk rakett i Sojuz-familien sviktet var i 2002, da mikrogravitasjonssatellitten Fo-ton-M1 gikk tapt og en soldat ved oppskytingsrampen mistet livet. To Sojuz-raketter sviktet også i 1996.

Et annet eksempel på trøbbel under atskillelsen mellom en So-juz-raketts andre- og tredjetrinn skjedde under oppskytingen av Sojuz 18 i april 1975. Først etter at de to kosmonautene hadde skreket og båret seg overfor bakkekontrol-len, som i starten nektet å tro at noe var galt, ble romkapselen skutt løs fra bæreraketten. De to kosmonau-tene ble utsatt for opptil 18 g langs en brutal, ballistisk bane som førte dem mot den kinesiske grensen. Romkapselen landet i en skråning, begynte å rulle mot kanten av en skrent, men ble berget av at fall-skjermen viklet seg inn i den lokale botanikken. De rystede kosmonau-tene største bekymring ble da om de ville bli arrestert av kinesiske myndigheter. Men til deres store let-telse snakket lokale innbyggere som kom settende til russisk. Kapselen hadde landet like over grensen til russiske Sibir.


Mislykket Molnija-oppskyting

Mistenkt: Den firekamrede RD-0110-rakettmotoren (over) på tredjetrinnet til Molnija-raketten (t.v.) kan ha sviktet. (Astronautix, Russian Space Web)

utforskning av solsystemetutforskning av solsystemet

10 romfart 2/2005


Mars Polar Lander kan være funnet

Av Øyvind Guldbrandsen

Mars Polar Landers forsvinning var en meget sur erfaring for alle de som var involvert i eller fulgte med på prosjektet. Forsvinningen skjedde dessuten bare et par måne-der etter at en annen amerikansk Mars-sonde, Mars Climate Orbiter, gikk tapt, også den i det den ankom Mars. Her ble årsaken raskt funnet å være den fortsatt så berømte sam-menblandingen mellom metriske og engelske måleenheter. Dette førte til at Mars Climate Orbiter fikk en litt feil kurs mot slutten, og havnet inn i et ødeleggende møte med Mars-at-mosfæren, i stedet for å sendes inn i bane rundt planeten.

Årsaken til at Mars Polar Lander forsvant har man bare kunnet gjette seg til. For å holde budsjettet nede var romsonden ikke konstruert for å sende radiosignaler på vei ned gjennom Mars-atmosfæren. Så da det aldri ble oppfanget livstegn fra sonden etter den predikerte landin-gen, til tross for intens søking med radioteleskoper på Jorden og reléut-styret til Mars Global Surveyor, satt man nokså måpende tilbake.

En av de store traumene i amerikansk Mars-utforskning er romson-den Mars Polar Landers sporløse forsvinning under ankomsten til Mars i desember 1999. Nå later det imidlertid til at Mars Polar Lander kan ha blitt funnet på gamle bilder tatt av en annen romsonde, Mars Global Surveyor, som kretser i bane rundt Mars.

Slik skulle Mars Polar Lander ha tatt seg ut ved iskanten ved Mars’ sydlige polkalott. Muligens kom den også ned ganske hel, men man hørte aldri noe fra den etter landingen. (NASA/JPL/Corby Waste)

utforskning av solsystemetutforskning av solsystemet utforskning av solsystemetutforskning av solsystemet

romfart 2/2005 11

Det antatte landingsområdet til Mars Polar Lander (MPL), fotografert fra kretsløp rundt Mars med MOC-kameraet til Mars Global Surveyor i ukene etter den forventede landingen i desember 1999. (NASA/JPL)

LovENdE fuNNMars Global Surveyor er imidlertid også utstyrt med et høyoppløsnings-kamera, kalt MOC (Mars Orbiter Camera) som er konstruert for å ta svart-hvittbilder av Mars-overfla-ten med en oppløsning på ned til rundt 1,5 meter. I månedene etter den planlagte landingen ble MOC-kameraet brukt til å ta dusinvis av bilder av Mars Polar Landers bereg-nede landingsområde.

Et problem er at hele Mars Po-lar Lander, selv på bilder tatt med MOC, bare dekker omtrent to-tre bildeelementer (piksler), og det fins utallige tusen piksler i det kartlagte landingsområdet som er lyse nok til å kunne være Mars Polar Lander. Under letingen etter Mars Polar Lander har man derfor sett etter en lys flekk av avlang eller irregulær form (fallskjermen), som ligger mindre enn én km unna en mørkere flekk (etter Mars Polar Landers bremserakettmotor), med en liten, lys prikk i (selve landingsfartøyet).

I 2000 ble det funnet ett eksem-pel som møtte disse kriteriene, helt i ytterkanten av det kartlagte om-rådet, som er på flere hundre km2. Men det å si at dette faktisk var Mars Polar Lander ble ansett som høyst spekulativt ut i fra det man da hadde av erfaring, eller snarere mangel på sådan, med å fotografere landingsfartøy på Mars fra kretsløp.

Siden tidlig i 2004 har imidler-tid MOC gjentagende ganger blitt benyttet til å fotografere landings-områdene til de to Mars-kjøretøy-ene Spirit og Opportunity, som landet på Mars i januar 2004. Måten kjøretøyene og deres landings-plattformer, fallskjermer og var-meskjold, samt sporene etter disse, fremkommer på bildene, har gitt forskerne ved MSSS (Malin Space Science Systems - selskapet som har ansvaret for MOC) et langt bedre grunnlag for å for å påstå at det faktisk er Mars Polar Lander man har fotografert.

Mars Polar Lander under testing og montering ved NASA`s Jet Propulsion Laboratory i California. (NASA/JPL)


12 romfart 2/2005


Nå i august 2005 skal Mars Reconnaissance Orbiter skytes opp. Dette er den mest kapable Mars-banesonden som er bygget hittil. Mars Reconnaissance Orbiter skal starte systematiske observasjoner fra kretsløp rundt Mars i november 2006. (NASA/JPL/Corby Waste)

Hva Gikk GaLt?Under forutsetning av at det er Mars Polar Lander som vises på bil-dene, later det til at komiteen som lette etter årsaken til at romsonden forsvant hadde rett i sine antagelser om hva som var den mest sannsyn-lige årsaken til at man aldri hørte noe fra sonden nede på Mars:

Mars Polar Lander var utstyrt med sensorer som skulle registrere når landingsbena berørte bakken. Når disse sensorene ga utslag skulle datamaskinen slå av bremseraket-tene. Kommisjonen fant at disse sensorene med 60 % sannsynlighet

kunne ha gitt et falskt touchdown-signal av sjokket fra utfoldingen av landingsbena, noe som skulle skje ca. 1½ minutt før landingen, mens sonden fortsatt dalte nedover i fallskjerm, og før bremsemotorene hadde startet. Touchdownsignalet ble lagret som et såkalt «flagg» i Mars Polar Landers datahukom-melse. Først 43 sekunder etter utfol-dingen av landingsbena, og fortsatt flere hundre meter over bakken, skulle sondens bremseraketter star-te. Den mørke flekken på overflaten tyder på at «flagget» ikke hindret bremsemotorene i å starte.

De siste 40 meterne skulle ned-stigningen foregå med avslått lan-dingsradar, overvåket ved hjelp av treghetsnavigasjon (registrering av hurtige endringer av den vertikale hastigheten ved hjelp av interne sensorer). Men fra og med denne høyden skulle datahukommelsen også sjekkes for nevnte touch-downflagg. Et aktivt «flagg» ville da ha forårsaket umiddelbar stans av bremsemotorene og fritt fall de siste 40 metrene. Dette er riktignok ikke høyt nok til å smadre landings-fartøyet, og den ene, lyse prikken på Mars Global Surveyor-bildene

utforskning av solsystemetutforskning av solsystemet utforskning av solsystemetutforskning av solsystemet

romfart 2/2005 13

Mars Reconnaissance Orbiter skal bringe med seg et kamera i stand til å ta bilder med en oppløsning på 30 cm pr. piksel. Dermed vil man kanskje kunne avgjøre om det er Mars Polar Lander man har funnet. (NASA)

tolkes da også dit hen at Mars Polar Lander forble i ett stykke etter den hardhendte landingen. Men Mars Polar Lander var ikke utstyrt med kollisjonsputer (som Mars Pathfin-der, Spirit og Opportunity). Et så høyt fritt fall, som tilsvarer 12 m på Jorden, ville derfor sannsynligvis ha skadet sonden tilstrekkelig til at den ikke ville være i stand til å ta kontakt med Jorden igjen.

BiLdEr MEd HøyErE oPPLøS-NiNG i SoMMErI løpet av sommeren 2005, når lysforholdene ved Mars sydpol-område igjen er tilstrekkelig gode for fotografering, vil man forsøke å fotografere det man antar er Mars Polar Lander med en teknikk kalt ”cPROTO” (av Pitch and Roll Only Targeted Observation with plane-tary motion compensation). Vanlig-vis peker MOC-kameraet rett ned og skanner overflaten linje for linje, i takt med Mars Global Surveyors horisontale bevegelse langs baneret-ningen (nord-syd). Dette gir kva-

dratiske, ca. 1,4 meter store piksler. Under cPROTO-opptak roteres hele sonden forover (pitch på flyspråket, dvs. som når du stuper kråke). Det fastmonterte MOC-kameraet vil dermed skanne overflaten langsom-mere, slik at bildelinjenes innbyrdes avstand reduseres fra 1,4 til 0,5 meter på Mars-overflaten. Dessuten tredobles eksponeringstiden per linje, slik at signal/støyforhold for-bedres med en faktor på 1,73x. Son-den roteres også langs roll-aksen (rundt aksen som er parallell med fartsretningen) for å kompensere for Mars’ rotasjon og dermed hindre at det fotograferte området får alt for mye formen av et parallellogram. Til sammen gir disse tiltakene en teoretisk pikselstørrelse på 1,4x0,5 meter (pikselbredden bestemmes av MOC-kameraets optikk og bilde-brikke og er konstant). MOCs op-tikk begrenser den reélle oppløsnin-gen til 0,7 m. Det gjenstår å se om dette er tilstrekkelig bra til å avgjøre om det er Mars Polar Lander man har funnet.

MarS rEcoNNaiSSaNcE orBitErI august 2005 skal romsonden Mars Reconnaissance Orbiter skytes opp. Dette blir i de fleste henseender det mest kapable romfartøyet som noen sinne er sendt inn i bane rundt Mars. Blant de seks instrumentene Mars Reconnaissance Orbiter vil bringe med seg finnes et høyopp-løsningskamera som vil bli i stand til å ta bilder av Mars-overflaten med en med en oppløsning på 30 cm pr. piksel, i tre separate farger.

Mars Reconnaissance Orbiter skal gå inn i bane rundt Mars i mars 2006. Observasjonsprogrammet skal starte i november 2006, etter at ae-robrakingen er unnagjort og banen blitt tilnærmet sirkulær. Deretter må vi vente til våren 2007 før lysfor-holdene ved Mars' sydpol igjen er gunstige nok til å fotografere Mars Polar Landers landingsområde. Kanskje får vi da endelig svar på om det er den savnede romsonden som er funnet.

bemannet romfartbemannet romfart

14 romfart 2/2005


Privat selskap foreslår CEV-forløper Av Per Arne Marthinsen

Den internasjonale romstasjonen, ISS, er helt avhengig av å få tilført forsyninger fra Jorden. Enten gjen-nom de russiske Progress-romfar-tøyene, de kommende europeiske ATV-forsyningsfartøyene, de tilsva-rende fra Japan, HTV, eller de ame-rikanske romfergene. Med planene om et nytt amerikansk romfartøy til å ta over etter romfergen en gang i 2014, gir dette et gap på fire år som må dekkes for amerikanske bemannede ferder, da utfasingen av romfergen er planlagt til en gang i 2010. Dette gapet er en bekymring for mange.

Nå ser det derimot ut for at pri-vate selskaper i større grad kommer på banen, og med bekreftelsen fra den nye NASA sjefen, Mike Griffin, om at romfergen må erstattes før en ny ulykke igjen skjer, bør mulighe-ten for et nytt romfartøy før rom-fergen blir pensjonert, være større i dag en for bare et par år siden.

T/SPaCE inTroduSErEr CXVEt nytt amerikansk selskap, Trans-formational Space Corp, forkortet t/Space, ble dannet som en kon-sekvens av den nye visjonen som president Georg W. Bush fremla i sin tale den 14. januar i 2004 om å reise tilbake til Månen og videre til Mars med bemannede romfartøy. t/Space mener at de kan hjelpe NASA nettopp med å fylle gapet mellom 2010 og 2014 med et nytt romfartøy. Selskapet har overbevist NASA om å gi dem 6 millioner dollar som tekniske konsulenter for å bevise hvordan kunne returnere tilbake til Månen før 2020. Neste mål for sel-skapet er å overbevise NASA om å komme opp med nye 400 millioner dollar i bytte for et bemannet rom-fartøy til lav jordbane som t/Space mener de kan ha ferdig til 2008. t/Space har knyttet til seg flere kjente flykonstruktører og folk tidligere tilknyttet til Det hvite hus’ kontor

for vitenskap og teknologi. Noen av disse var også med på å forme den nye visjonen til president Bush.

Må et bemannet romfartøy for reiser til Månen eller videre til Mars nødvendigvis sendes opp fra Jor-den, med all den infrastrukturen som dette innebærer hver gang en ferd skal gjennomføres? Hvorfor ikke ha et eget romfartøy som bare frakter mennesker til og fra ISS og at CEV kun blir et romfartøy som har base ved ISS, eller en fremtidig romstasjon?

oPPSkyTing fra fly?t/Space har kommet opp med ideen om å konstruere et nytt rom-fartøy kun for å frakte mennesker opp og ned til ISS. Måten dette er tenkt gjennomført på har tydeligvis flere fordeler. Det tenkte romfar-tøyet, CXV (Crew Transfer Vehicle), er tenkt festet til egen bærerakett, som igjen er koblet til et stort fly

Crew Exploration Vehicle, CEV: kommer denne nyutviklingen tidsnok til å kunne ta over etter romfergen i 2010, når romfergeepoken etter dagens pla-ner er over? Eller vil det bli et gap på flere år mellom slutten romfergeepoken og introduksjonen av CEV, slik dagens planer tilsier? noen mener at det ikke nødvendigvis trenger å bli et gap.

bemannet romfartbemannet romfart bemannet romfartbemannet romfart

romfart 2/2005 15

som skal slippe det fra en høyde av 7600m.

Det at et romfartøy blir sendt ut fra denne høyden, er med på å gi en større sikkerhet for menneskene om bord. De er høyt nok oppe til at en fallskjerm kan fungere slik at de kan lande, uansett hvilke omsten-digheter som måtte intreffe. Dette i motsetning til oppskyting fra en vanlig utskytningsrampe, hvor menneskene om bord bare har en brøkdel av et sekund til å skyte seg

eller romfartøyet, forhåpentligvis i riktig retning, vekk fra en sviktende bærerakett og så må få romfartøyet høyt nok til at et redningssystem vil fungere. En slik konstruksjon er langt mer utfordrende enn en opp-skyting fra et fly.

CXV er tenkt konstruert slik at den kan lande ved hjelp av fall-skjerm over vann og hentes opp for gjenbruk, med minimalt vedlike-hold. Bæreraketten til CXV vil bli en kraftigere utgave av bæreraketten

QuickReach, som firma AirLaunch LCC utvikler. QuickReach er et to-trinns rakett med flytende drivstoff. Raketten blir fraktet for eksempel i lasetrommet til et amerikansk fly av typen Hercules C-17 eller det rus-siske Antonov An-124.

I tillegg til sikkerheten vil opp-skyting fra fly også forenkle opera-sjonen i forhold til en oppskyting direkte fra bakken. Ingen koordine-ring med andre brukere, uavhengig av været, siden oppskytingen kan

Fotomontasje av en dropptest fra fly av en modell av en bærerakett med et CXV-rom-fartøy. (t/Space)

Slik t/Space tenker seg det vil se ut når CXV nærmer seg rom-stasjonen ISS. På illustrasjonen er ISS fremstilt med konfigurasjo-nen den har nå i 2005, men Pirs-modulen mangler. (t/Space)


16 romfart 2/2005


skje når flyet er kommet opp til klar himmel, og mindre venting i forhold til oppskytingsvinduer, da romfartøyet kan skytes opp fra et alternativt oppskytingspunkt som passer bedre med den ønskede banen.

CXV er tenkt å skulle kunne frakte fire til seks personer og kan være klart til en ubemannet demon-strasjon sommeren 2008, og for en bemannet ferd i desember samme år. Dette dersom utviklingen starter i juni 2005.

t/Space vil ikke bruke astronau-ter fra NASA som testmannskap, men sine egne folk. Kostnadene per oppskyting er estimert til å ligge på rundt 20 millioner dollar, i motset-ning til en oppskyting med romfer-gen, som koster cirka 500 millioner dollar.

idé-arV fra dEn kaldE krigEnCXV er ikke tenkt å bli et bemannet romfartøy som kan sammenlignes med noe av det vi har sett av tidli-gere bemannede romfartøy. Ideen til romfartøyet er hentet fra et tid-ligere spionsatellittprogram som ble kalt Discoverer/Corona. Tilba-kevendingskapselen som ble brukt for å sende de bildene som ble tatt, var av en spesiell konstruksjon. Programmet gikk over en 20-års periode.

Tidlig i 1958, bare noen måneder etter at Sovjetunionen sendt opp sin første Sputnik, godkjente daværen-de president Dwight D. Eisenhower et topphemmelig satellittprosjekt for overvåking av sovjetiske ter-ritorier. Satellitten var utstyrt med kamera som skulle ta bilder og bringe disse tilbake til Jorden. Satel-littene fikk navnet Corona. For å skjule den virkelige hensikten, fikk programmet dekknavnet Discove-rer og ble beskrevet som et viten-skapelig prosjekt. I den perioden programmet var aktivt, ble det tatt ikke færre enn 800.000 bilder. Måten disse bildene ble hentet inn på, kan sammenlignes med det som skulle ha skjedd med Genesis-kapselen, hvor to helikoptre skulle prøve å fange in kapselen denne før den

Russisk flystripe fotoggrafert fra en amerikansk spionsatellitt den 18. august 1960. (Smithsonian Nationl Air and Space Mueum)

Et amerikansk fly henter inn kapselen fra en Corona-satellitt. Likhe-ten er til stede mellom det man forsøkte å gjøre under innhenting av kapselen til Genises.(Smithsonian National Air and Space Museum)

bemannet romfartbemannet romfart bemannet romfartbemannet romfart

romfart 2/2005 17

Illustrasjon av den ubemannede kapselen brukt under spionprogram-met for å bringe filmer tilbake til Jorden.

traff bakken. Grunnen til at dette ikke lyktes med Genesis, skyltes at en fallskjerm ikke ble utløst.

Trygg TilbakEVEndingt/Space ser for seg CXV som en kapsel av den samme typen for det romfartøyet som skal frakte men-nesker opp og ned til ISS. Formen skal sørge for en ”bekymringsfri” tilbakevending. På samme måte som en badmintonball, vil romfar-tøyets aerodynamiske form og plas-sering av tyngdepunkt gjøre at det retter seg opp automatisk når den går ned i atmosfæren, uavhengig av innledende orientering. Følgelig blir det ikke nødvendig for verken men-neskelige eller automatiske piloter å stabilisere romfartøyet. Orientering av romfartøyet sørger for at astro-nautene ikke blir utsatt for større belastning enn 4G, som er sikkert nok for en tilbakevending for as-tronauter som har oppholdt seg om bord på ISS over lengre periode, eller må sendes hjem på grunn av skader. Da romfartøyet er kommer langt nok ned i atmosfæren, vil tre fallskjermer, av tilsvarende typer som ble benyttet i Apollo, sørge for en myk landing. Astronautene vil

få muligheten til manuelt å justere nøyaktigheten til landingsstedet.

CXV går opp i banen med nese-seksjonen først og det samme under tilbakevendingen. Dette i motset-ning til Mercury, Gemini og Apollo, hvor alle vendte tilbake i atmosfæ-ren med bunnen først. Dette gjør at setene på CXV må snues 180 grader i forhold til de andre romfartøyene, for ikke å utsette astronautene for ubehagligheter under tilbakeven-dingen. Om NASA til slutt kjøper dette konseptet, står igjen å se.

krafTigE bærErakETTEr nød-VEndigEVi vet at under de tradisjonelle oppskytingene, som under rom-fergen og tidligere Saturn 5, må en bærerakett ha stor løfteevne for at en relativ liten nyttelast skal komme inn i bane rundt Jorden eller videre. Som eksempel kan neves at Saturn 5, som veide nesten 3000 tonn ved start, løftet cirka 140 tonn til lav jordbane, og 45 tonn ut av jordbane og i retning Månen.

Med et nytt bemannet CEV-far-tøy med en direkte ferd til Månen eller Mars, må en sikkert regne med en vektøkning på langt over det Sa-

turn 5 var i stand til å løfte. Saturn 5 er i dag bare et bevis på hva Ame-rika hadde av tyngre bærerakett og den ligger til allmenn beskuelse ved bl. a Cape Kennedy i Florida.

En direkte reise til Mars vil kreve en helt annen bærerakett, som vil måtte kunne løfte en masse på rundt 500 tonn. Dette er omtrent vekten på ISS når denne står ferdig med alle sine moduler. Mesteparten av denne vekten vil måtte være brensel. Uansett om oppskytingen blir delt, vil den totale vekten være den samme. Med Heavy-versjonene av Atlas V eller Delta IV, som har løfteevner på cirka 20 tonn til lav jordbane, vil det trenges flere titalls oppskytinger før et romfartøy kan være ferdig for en reise til Mars.

bruk aV romfErgEkomPonEn-TEr?Romfergeprogrammet gjennom-gikk en stor prosess før den første fergen ble skutt opp i april 1981. Den skulle kunne være alt for alle som hadde en interesse av å sende objekter opp i bane. Dersom ikke samme feil blir gjort igjen, er mu-ligheten for å nå målet med å ha en CEV ferdig til test i 2014, større. Ved å sende CEV-fartøyet ubemannet opp til ISS, vil dette kunne forenkle oppgraderingen av for eksempel bæreraketten Delta IV og Atlas V, dersom disse blir valgt som bærera-ketter til dette romfartøyet. Det vil da ikke bli nødvendig å sertifisere disse for bemannede oppskytinger.

Skulle NASA velge å sende CEV med et fullt mannskap opp fra Jorden, er et alternativ å bruke faststoffmotorene og hovedmoto-rene fra dagens romfergesystem. Dette er forøvrig favoritten til den nye NASA-sjefen. Disse er allerede sertifisert for bemannede ferder og har stor løfteevnene, 100 tonn til lav jordbane. Selv om private selskaper nå er kommet på banen i større grad enn tidligere, deriblant mange av de kjente selskapene som Lock-heed Martin og Northrop, vil NASA måtte ta en beslutning om hvilken vei de ønsker å gå for å nå et mål om et nytt romfartøy innen 2006.

Utforskning av solystemetUtforskning av solsystemet

18 romfart 2/2005


JUNO: New Frontiers-ferd til Jupiter

Av Øyvind Guldbrandsen

Juno skal kretse i en avlang polbane rundt Jupiter i minst ett år og inn-gående studere sammensetningen av og dynamikken i planetens atmosfære og magnetosfære, inklu-dert de dårlig utforskede, høyere breddegradene. Man er også særlig interessert i å lære mer om Jupiters historie og planetens indre, deri-blant prøve å avgjøre om gassplane-ten har en kjerne av stein.

Juno vil bli den andre sonden som går inn i bane rundt Jupiter, et-ter Galileo, som kretset rundt plane-ten fra 1995, inntil den styrtet ned i planetens atmosfære i 2003. Galileo bane lå for øvrig hele tiden kloss inntil Jupiters ekvatorplan.

Syv iNStrUmeNterJuno skal utstyres med syv instru-menter, dedikert til studier av felter og partikler og av Jupiters atmos-fære og gravitasjonsfelt. Sistnevnte skal observeres ved å benytte sondens kommunikasjonsutstyr til å gjøre nøyaktige målinger av Junos bane. Ved hjelp av disse da-

taene håper man å kunne avgjøre om Jupiter har en fast kjerne. Ved å studere sammensetningen av Jupiters atmosfære vil man kunne utarbeide mer nøyaktige teorier om hvilke stoffer som var tilgjen-gelige da Solsystemet ble dannet. Observasjoner av Jupiters enorme magnetosfære vil kunne fortelle om hva som foregår i Jupiters indre, der magnetfeltet genereres.

I instrumentlasten skal det fin-nes et forholdsvis enkelt kamera, som Juno angivelig skal bringe med seg mest for å tekkes allmennhe-ten. Men kameraet skal selvsagt også benyttes til observasjoner av vitenskapelig verdi, som å få laget såkalte time lapse movies, eller fort-filmer, satt sammen av enkeltbilder tatt med lang tids mellomrom. Med disse vil forskerne få bedre kunn-skap om den voldsomme dynamik-ken i Jupiter-atmosfæren og hva som driver den.

Man vil trolig også ta bilder over tid av Io, for å fortsette over-våkningen av hvordan den kraftige

vulkanske aktiviteten på denne månen stadig endrer overflaten.

Den lille månen Amalthea, som kretser innenfor Ios bane, er også et prioritert fotomotiv, ettersom den i praksis unngikk romsonden Gali-leos kameraer. Resultater publisert i 2005, basert på det Galileo med seg fra andre instrumenters observa-sjoner, tyder på at Amaltheas sam-mensetning er vesenlig snodigere enn tidligere antatt, og at gjeldende teorier om Jupiter-systemets dan-nelse antakelig må revurderes.

Det kan også bli aktuelt å obser-vere en eller flere av Jupiters små, ytre måner på moderat avstand, noe som ikke tidligere er gjort.

En ultrafiolett, bildedannende spektrograf skal ta bilder av de kraftige polarlysene som Hubble-romteleskopet har observert ved Jupiters poler. Men mens Hubble bare kan se polarlysene fra kanten, vil Juno fra sin polbane kunne ob-servere dem rett ovenifra. Og selv-følgelig fra vesentlig nærmere hold enn Hubble-teleskopet.

NASA valgte i begynnelsen av juni 2005 en sonde som skal sendes inn i bane rundt Jupiter, som vinneren blant kandi-datene til den neste New Frontiers-ferden. Jupiter-sonden har fått navnet Juno og skal skytes opp i 2010.

Utforskning av solystemetUtforskning av solsystemet Utforskning av solystemetUtforskning av solsystemet

romfart 2/2005 19

SOlcellepANeler ved JUpiterMens alle tidligere sonder som har blitt sendt rundt eller forbi Jupiter har fått elektrisk kraft fra termo-elektriske radioisotopgeneratorer (RTGer), fylt med radioaktivt pluto-nium, skal Juno få all sin elektriske kraft fra solcellepaneler. Grunnen til dette oppgis å være at den nye kjernekraftteknologien man driver å pønsker ut ikke vil være tilgjengelig i 2010.

Illustrasjon av Juno i bane rundt Jupiter. Sonden vil være spinnstabilisert og rotere som en langsom propell, med rotasjonsaksen og kommunika-sjonsantennen nær kontinuerlig pekende mot Jorden. Samtidig vil også solcellepanelene holdes rettet mot Solen (JPL/NASA)

Hvorfor man ikke i stedet benyt-ter tilgjengelig kjernekraftteknologi, lik den man har benyttet siden Apollo og Pioneer 10, og fortsatt vil benytte til New Horizons Pluto-Kuiper Belt (2006) og kjøretøyet 2009 Mars Science Laboratory, sy-nes mer uklar.

Bruk av solpaneler ute ved Ju-piter er en utfordring, både fordi sollyset så langt fra Solen har min-dre enn 4 % av styrken det har ved

Jorden, og fordi Jupiters kraftige strålingsbelter er skadelige for sol-celler, og dessuten elektronikk og vitenskapelige instrumenter - og ikke minst for mennesker, når nå den tid måtte komme.

Energiproblemet skal løses ved at Juno mesteparten av tiden skal la solpanelene lade opp batterier i romsonden, mens resten av syste-mene om bord er i dvaletilstand. Observasjoner og kommunikasjon med Jorden skal bare foregå i kor-tere perioder, inntil batteriene er tømt og en ny oppladning begyn-ner.

SkAdelige StråliNgSbelterJupiters strålingsbelter er konsen-trert rundt ekvatorplanet, og øker i styrke nærmere planeten. Siden Juno skal kretse i en polbane, vil den stort sett unngå disse beltene. Men fordi sonden vil komme tem-melig nært Jupiter ved hvert om-løp, vil strålingen være desto mer intensiv hver gang den passerer ekvatorplanet nær Jupiter. Dette er grunnen til at den primære ferden bare er satt til å vare i ett år. Man antar at elektronikken om bord vil være ferdiggrillet etter omtrent så lang tid, til tross for at instrumenter og datamaskiner skal skjermes etter beste evne.

New FrONtierDet var for et par år siden NASA satte i gang New Frontier-program-met. Man ønsket forslag til inter-planetariske ferder på middels am-bisiøst nivå, dvs. enklere enn f.eks Cassini men mer ambisiøst enn Discovery-prosjektene. Blant krave-ne til et New Frontier-prosjekt er at det ikke skal koste mer enn relativt romslige 700 millioner amerikanske dollar, inkludert oppskyting (litt mindre enn Spirit/Opportunity), at det ikke skal ta mer enn fem år fra prosjektstart til oppskyting, og at det stiller minimale krav til utvik-ling av ny teknologi.

Blant de andre kandidatene til denne runden av New Frontier var en sonde som skulle returnere prø-ver fra overflaten på en kometkjer-


20 romfart 2/2005


ne, og en som skulle gå inn i bane rundt Venus og bringe med seg en landingskapsel. Disse ble valgt bort fordi for mye av den nødvendige teknologien ikke var klar.

De to finalistene, som ble valgt i 2004, var foruten Juno, et prosjekt kalt Moonrise. Dette gikk ut på at to identiske sonder skulle returnere jordprøver fra det dype Aitken-bas-senget rett rundt kanten til Månens bakside, like ved sydpolen. Med to sonder ville man ikke bare ha større sannsynlighet for å lykkes. Det var også en snedig idé om at én sonde skulle være nede på Månens over-flate mens den andre skulle kretse i bane rundt og fungere som relésta-sjon (kommunikasjonslink).

Selv om Juno til slutt stakk av med seieren, må prosjektet gjen-nomgå ytterligere evaluering for å bli endelige godkjent. Man vil sikre seg mot at det ikke er vesentlig risiko for overskridelser av budsjett eller tidsskjema, eller med teknolo-gien tilknyttet prosjektet.

Moonrise ble ansett å være minst like vitenskapelig interes-sant som Juno. At det tippet over til Junos fordel var trolig politisk betinget: Etter at president W. Bush tidlig i 2004 anmodet NASA om å få mer dreis i den videre bemannede erobringen av Verdensrommet ved å rette blikket mot Månen, og med tiden Mars, har det vært frykt for at dette ville trekke uforholdsmessig mye ressurser bort fra andre områ-der av romforskningen. En Jupiter-sonde vil derimot bidra til at NASA ikke fremstår som fullt så snever-synt i retning Månen/Mars.

JimO kANSellertYtterligere til fordel for Juno talte det nok at den planlagte Jupiter-

Den planlagte Jupiter-sonden JIMO, tidlgere også kjent som Prometheus-1, skulle skytes opp i rundt 2015, men ble kansellert i begynnelsen av i 2005. Men nå har en annen sonde, kalt Juno, blitt valgt til å fly til Jupiter, under New Frontier-programet. (NASA)

Den første New Frontier-sonden blir New Horizons Pluto-Kuiper Belt, som skal skytes opp i janu-ar 2006, passere Pluto i 2015 og minst ett Kuiper-legeme innen 2020 (bildet). (NASA)

Utforskning av solystemetUtforskning av solsystemet Utforskning av solystemetUtforskning av solsystemet

romfart 2/2005 21

1951

NO

RSK

AS

TRONAUTISK FORENIN

G

sonden JIMO (Jupiter Icy Moons Orbiter) ble kansellert, eller i beste fall lagt på is, tidligere i 2005. JIMO skulle riktignok gjøre ganske andre ting ved Jupiter enn Juno, nemlig etter tur gå inn i bane rundt tre av planetens fire store måner: Callisto, Ganymede og Europa. For å få til dette skulle sonden utstyres med flere store ionemotorer, som skulle få elektrisk kraft fra en ganske kraf-tig fisjonsreaktor. Oppskytingen av JIMO, som også ble kalt Promet-heus-1, var planlagt til rundt 2015. Prosjektet var imidlertid i ferd med å vokse ut av alle proporsjoner, både når det gjaldt kostnader og sondens fysiske størrelse.

En mindre ambisiøs sonde i bane rundt Europa, for å studere det antatte havet under månens sprukne is-skorpe, har vært disku-tert i mange år, og er fortsatt blant de høyest prioriterte ønskene blant planetforskere. På en kongress ny-lig var det skjønt enighet om at oppskyting av en slik sonde burde kunne finne sted i 2012-2015. Men det må gjøres klart at ingen ting er vedtatt.

prOmetheUSMed kanselleringen av JIMO har også ambisjonsnivået for Promet-heus, som er et eget prosjekt for å utvikle kjernefysisk fisjonskraft-teknologi nødvendig til bl.a. JIMO, blitt noe dempet, og fått en litt an-nen fokus. Man vurder nå å teste ut denne kjernekraftteknologien på et mindre komplisert romfartøy, som også vil hete Prometheus-1.

Man vurderer også å konsen-trere bruken av Prometheus-tekno-logi til de bemannede månebasene som er planlagt til etter 2015. Selv om overskyet vær er en heller sjel-den begivenhet på Månen, er det lagt fra uproblematisk å basere seg på solpaneler, ettersom hver av de råkalde nettene der varer i over 350 timer. Alternativet, at man drasser med seg mengder av oppladbare batterier fra Jorden, synes nokså upraktisk.

New hOrizONS plUtO-kUiper beltJuno vil bli den andre sonden un-der New Frontiers-programmet. Den første skal skytes opp med en

Atlas V-bærerakett allerede om et halvt års tid, i januar 2006, og kalles for forvirringens skyld New Hori-zons Pluto-Kuiper Belt. Dette pro-sjektet ble nemlig igangsatt før New Frontier. Men da New Frontier kom i gang passet Pluto-sonden riktig så godt inn.

Denne forholdsvis lille rom-sonden skal fly forbi Jupiter i 2007, Pluto i 2015 (som altså er det pri-mære målet) og noen år etter dette igjen forhåpentligvis forbi et mindre (20-40 km stort) Kuiper-legeme. Kuiper-legemer er små til mellom-store (opptil ca. 1500 km) isobjekter man allerede har oppdaget hun-drevis av i baner ved eller utenfor banene til Neptun og Pluto.

Man hadde opprinnelig håpet på passering av mer en ett Kuiper-legeme. Men pga. ymse uforutsette omstendigheter (som du kan lese nærmere om i Romfart Ekspress nr. 6/2004 og Romfart nr. 3-2004, side 9), vil man ikke rekke å fylle son-dens RTG helt opp med plutonium. Dette gjør det tvilsomt om sonden vil fungere lenge nok til å kunne foreta flere Kuiper-passeringer.

Romdagene i 2002, 2003 og 2004 var arrangementer gjennomført av Norsk Astronautisk Forening alene. Det kommende arrangementet, Romdagene 2005, vil gjennomføres i samarbeid med Norsk Romsen-ter. Romdagene har de siste årene blitt holdt i midten av september, men blir nå flyttet til 1. og 2. okto-ber, for dermed også å bli en del av Forskningsdagene 2005 i Oslo. Forskningsdagene kommer ut med eget program, og Norsk Astronau-tisk Forening, sammen med Norsk

Romsenter, har sitt eget program for disse dagene som du som medlem først får gjennom Romfart Ekspress og hjemmesidene til foreningen, og i en trykket programfolder i posten når denne er ferdig. Programmet vil også komme på hjemmesidene til Norsk Romsenter.

Arrangementet vil foregå i Norsk Romsenter sine lokaler på Skøyen i Oslo. Programmet har begynt å ta form, og vi kan love to dager med spennende foredrag og foredragsholdere.

Norsk Romsenter og Norsk Astronautisk Forening ser frem til å treffe deg under disse dagene.

Per A. MarthinsenLeder,Norsk Astronautisk Forening

informasjon om romdagene 2005


http://www.forskningsdagene.no/

http://www.romsenter.no

den internasjonale romstasjonenden internasjonale romstasjonen

22 romfart 2/2005


Bakgrunnsbildet: ISS fotografert fra Endea-vour, mot slutten av STS-113, i desember 2002. (Jorden er retning opp.) Dette ble den siste romfergeferden til ISS på over2 1/2 år (foreløpig), som følge av Colum-bia-ulykken i februar 2003. (NASA)

Det er nok ingen tvil om at Den internasjonale romstasjonen er vik-tig for bemannet romfart både med og uten den amerikanske romferge-flåten i drift. I tråd med rapporten fra Columbia-ulykken har NASA fått i oppdrag av granskningskom-misjonen å forbedre og modifisere den gjenstående romfergeflåten på 15 viktige punkter. I ly av dette har det vært hektisk aktivitet hos NASA og kontraktørene som er knyttet til romfergeprogrammet i over to år. Ut av dette har forbredelsene til den kommende STS-114-ferden med Discovery preget romfartsmedia i lang tid nå. Noen av oss fikk kan-skje falske forhåpninger da den i våres ble rullet ut til oppskytnings-

plattform 39A ved Kennedy Space Center i Florida, med planer for oppskyting i mai som gikk.

Nok en gang dukket det opp problemer og bekymringer i forhold til denne ferden og en utsettelse til slutten av juli i år ble noe ”alle” snakket om. Vi får håpe at romfer-gen Discovery og dens mannskap kommer av gårde i løpet av som-meren i år. I mellomtiden skrur vi tiden litt tilbake og tar med oss det vesentlige som skjedde i bemannet romfart for drøye tre år siden.

STS-111Den 5. juni 2002 klokken 23.22.29 norsk tid ble romfergen Endea-vour skutt opp, litt i overkant av

to måneder etter STS-110, og nok et mannskapsbytte i ISS stod for tur. Foruten STS-111-besetningen, (se Romfart nr.3/2002 s. 27 ) hadde man med seg det femte mannska-pet til ISS (Ekspedisjon 5). Her var den russiske kosmonauten Valerij Korzun kommandør og han hadde med seg sine astronaut/kosmo-naut-kolleger Peggy Whitson og Sergei Tretsjev. I lasterommet var forsyningsmodulen Leonardo, den mobile baseenheten samt et nytt vristledd til SSRMS-manipula-torarmen (”Canadarm2”), og seks beskyttelsesskjold mot romskrap til den russiske Zvezda modulen.

I løpet av STS-111 ble det også gjennomførte tre romvandringer,

Den internasjonale romstasjonen – vi ser tilbake

Av Ivar JohansenI Romfart nr. 1-2005 belyste jeg ISS fra oppskytingen av den første modulen og den travle tiden frem til juni 2002. I denne delen belyses aktiviteten mellom Jorden og ISS frem til ulykken med romfergen Columbia i februar 2003.

DEL 2

den internasjonale romstasjonenden internasjonale romstasjonen den internasjonale romstasjonenden internasjonale romstasjonen

romfart 2/2005 23

hvor man benyttet den ameri-kanske luftslusen Quest som utstigningsluke. Dette er bok-stavelig talt kosmonautenes og astronautenes ”frontdør” til verdensrommet.

ISS er utstyrt med fire gyroer for å holde romstasjo-nen i riktig stilling i rommet uten at man trenger å benytte drivstoff. En av disse stoppet å fungere på ettermiddagen norsk tid den 8. juni 2002. Ikke noen umiddelbar krise da to av gyroene er nok for å holde romstasjonen i riktig stilling uten å kompensere med dyrebart drivstoff. Hver gyro har en masse på 360 kilo og roterer med 6600 omdrei-ninger per minutt. Denne pro-blemgyroen vil bli skiftet ut på en fremtidig romfergeferd via forsyninger fra bakken.

Mannskapsbytte fra den fjerde til den femte ISS beset-ningen skjedde formelt natt til 8. juni 2002. Da ble de form-støpte Sojuz-setene til gammel og ny besetning byttet. Der og da var det ikke tid til den tradisjonelle sermonien. Den fant sted tre dager senere.

Dagen etter, den 12. juni 2002 kunne man feire en ny amerikansk varighetsrekord i rommet. Det var de to ame-rikanerne i den avtroppende fjerde besetningen, Daniel Bursch og Carl Walz som satte den klokken 04.19.38 norsk tid. Den forrige amerikanske rekorden ble satt av den kvin-nelige astronauten Shannon Lucid i 1996, da hun var om bord i den russiske romstasjo-nen Mir i 188 døgn. Men flere rekorder var i vente…

Vel 4½ time senere ble nok en gang astronauten Carl Walz rekordholder. Denne gangen var det hans individu-elle totale tid spredt over fem ferder som passerte 223 døgn i rommet.

Romstasjonens egen arm, Canadarm2, fikk problemer

natt til 14. juni. Man gjorde da de første forsøkene på å få denne armen til å koble seg til den mobile basesta-sjonen. Denne basestasjonen er koblet til trallen som igjen sitter på skinnegangen på det som skal bli det store fagverket på ISS. På denne mobile basestasjonen er det festepunkter hvor Cana-darm2 kan koble seg til og bl. a få forsyninger av strøm.

Romfergen Endeavour koblet seg fra ISS den 15. juni 2002. Etter romfergens tradisjonelle ”runde” rundt romstasjonen i en avstand av 120 meter for fotodokumen-tasjon, kunne astronautene tenke på veien hjem. Nå tok riktignok turen hjem litt lenger tid enn man hadde planlagt, grunnet dårlig vær ved SLF (Shuttle Landing Facility) ved Kennedy Space Center i Florida. Dette gjorde at Endeavour først satte sine hovedhjul ned på Edwards Air Force Base rullebane 22 i California klokken 19.57.41 norsk tid den 19. juni 2002, etter en ferd på 13 dager, 20 timer, 34 minutter og 52 sek-under. Ekspedisjon 4-mann-skapet kunne med dette logg-føre en romferd på 195 døgn, 16 timer og 33 minutter.

SpREkkER I RomfERgEnS hovEDmoToREREkspedisjon 4-mannskapet var kommet vel hjem til sine fami-lier mens Ekspedisjon 5 hadde tatt over ISS og var i full gang med eksperimenter. Alt var fryd og gammen både i bane rundt Jorden og på bakken – trodde man…

Den 24. juni kom det via en pressekonferanse lite godt nytt i fra NASA. Neste romfergeferd, som var den vitenskapelige STS-107-fer-den med Columbia, var blitt utsatt på ubestemt tid. Grun-nen var at man hadde fun-

Emblemet til Ekspedisjon 5. Romstasjonen er tegnet ferdig utbygd – noe som represente-rer en permanent bosetting i rommet. Flag-gene til USA og Russland går sammen i hver-andre, et symbol på det tette samarbeidet og det romerske tegnet V for tallet fem. De 17 stjernene symboliserer antall besøkende og beboende på ISS i løpet Ekspedisjon 5 sitt langtidsopphold. (NASA).

Besetningen på Ekspedisjon 5:Kosmonaut Valerij Korzun, kommandør, (t.v)astronaut Peggy Whitson ogkosmonaut Sergei Tretsjev – ferdingeniører. Alle er ikledd trykkdrakten som brukes om bord i romfergen. (NASA)


24 romfart 2/2005


net ørsmå sprekker i romfergenes hovedmotorer som nå var montert på Discovery og Atlantis. Rørene for drivstofftilførsel for romfer-gens hovedmotorer er utstyrt med fôringer hvor drivstoffet (flytende oksygen og hydrogen) strømmer igjennom belger som er utformet som trekkspill. Disse belgene gjør inntaksrørene mer fleksible og vil være trykkbelastet under en opp-skytning. Fôringene derimot står ikke under trykk og blir ikke sett på som en trussel. Det er de små partiklene man er redd for som er forårsaket av disse sprekkene selv om de er så små som fra 2,5 til 7,6 millimeter. Slike partikler vil være skjebnesvangert for hovedmotorene dersom de skulle komme inn i for-brenningssystemet.

Dette problemet man nå hadde på KSC ville også få følger for tids-skjemaet til neste mannskapsbytte om bord i ISS, og det var en spent situasjon på bakkenivå akkurat nå.

pRogRESS m1-8 og m-46.Det ubemannede Progress-romfar-tøyet M1-8, som koblet seg til ISS den 23. mars 2002, ble koblet i fra ISS den 25. juni klokken 10.26 norsk

tid. Dette romfartøyet hadde hatt sin forankring i den bakerste luken på Zvezda modulen. Frakoblingen skjer ved hjelp av noen kraftige fjærer som blir aktivert. Etter flere avfyringer for å øke avstanden til ISS ble Progress M1-8`s bremsemo-torer aktivisert klokken 13.35 norsk tid. En snau time senere brant så romfartøyet brant så opp i jordat-mosfæren, og restene styrtet i havet. Romfartøyet var lastet opp med søppel og unødvendig defekt utstyr som ikke kunne brukes.z

Et nytt forsyningsromskip av typen Progress var på vei fra Bai-konur-kosmodromen i Kazakhstan. Oppskytningen fant sted den 26. juni 2002 klokken 07.36.30 norsk tid. Progress M-46 hadde med seg 2,4 tonn med nye forsyninger til ISS. Tar jeg ikke helt feil var det nok også med noen private pakker til hver og én i besetningen også. Denne gangen tok det en dag lenger enn hva som er vanlig for et slikt Progress-romfartøy, og årsaken var denne gang at man skulle teste ut møte- og sammenkoblingssystemet Kurs, hvor automatikken hadde hatt litt problemer ved tidligere møte- og sammenkoblinger med

ISS.Progress M-46 koblet seg til

samme luke Progress M1-8 hadde vært koblet til. Dette fant sted den 29. juni klokken 08.23 norsk tid, og navigasjon-, møte- og sammenkob-lingssystemet Kurs fungerte slik det skulle denne gangen.

Nede på Kennedy Space Center i Florida nærmet man seg løsningen på sprekkene og materialtretthets-problemene i drivstoffrørene. Etter drøye fem uker med nitidig arbeid ga NASA grønt lys for at romfer-geflåten på fire kunne få lov til å få flystatus igjen. Man stokket litt om på oppskytningsrekkefølgen som et resultat av forsinkelsene, noe som sa at romfergen Atlantis var den første som skulle i ilden, i slutten av september 2002.

BEDRE LogISTIkkTo dager etter at Progress M-46 (som i NASA`s papirer går under betegnelsen Progress 8) hadde koblet seg til ISS, kunne Whitson, Korzun og Tretsjev begynne å losse det. Som vi husker under ISS fase 1, dvs. sammenkoblingene mellom romfergen og den russiske romsta-sjonen Mir, var det mange ting som

Med ti astronauter og kosmonau-ter blir det trangt om plassen i Unity-modulen:Foran fra venstre er: Philippe Per-rin, STS-111 ferdspesialist, Jurij Onu-frenko, Ekspedisjon 4 kommandør, Daniel Bursch, Ekspedisjon 4 ferd ingeniør, samt Franklin Chang-Diaz, STS-111 ferdspesialist.Midtre rad f.v.: Sergei Tretsjev, ek-spedisjon 5 ferdingeniør, Carl Walz og Peggy Whitson, Ekspedisjon 5 ferdingeniører, samt astronaut Paul Lockhart, STS-111 pilot.Bakre rekke f.v.: Valerij Korzun, kommandør Ekspedisjon 5, Ken-neth Cockrell, STS-111 komman-dør. Onufrienko, Korzun og Tret-sjev representerer Rosaviakosmos mens Perrin representerer CNES, Den franske romfartsadministra-sjonen. (NASA)


romfart 2/2005 25

overrasket både astronautene og oss som er ”litt” opptatt av dette med bemannet romfart når vi fikk se detaljrike bilder i fra innsiden av denne romstasjonen. Stikkordet var rot og uryddighet!! Her var det helt tydelig at ordet logistikk ikke var med i russernes ordforråd og helt ukjent. Artikkelforfatteren fikk dette utrykkelig bekreftet av den første amerikanske astronauten som oppholdt seg om bord i Mir – dr. Norman Thagard – under et intervju for litt siden. (Dette inter-vjuet kommer i sin helhet i neste ut-gave av Romfart). Så med ISS skulle man ikke oppleve et slikt kaos, og det overrasker heller ikke når vi vet at NASA fikk ”lov til å gjøre som de ville” av russerne i forhold til logistikken om bord. Man har her utviklet et strekkodesystem som seg hør og bør går under forkortel-sen IMS (Inventory Management System). Et lagersystem som da-tasystemet om bord tar seg av slik at lossingen går raskt og enkelt for seg via en strekkode-leser og hvor da mannskapet får klar beskjed i hvilket skap eller skuff ”varen” skal ligge og selvfølgelig i hvilken mo-dul lagerplassen er. ”Vår” norges-venn og astronaut Cady Coleman er en av flere astronauter som har vært med på dette prosjektet før ISS ble permanent beboelig.

CanDaRm2Canadarm2 – romstasjonens høyre arm – ble installert utenpå den amerikanske laboratorie-modulen Destiny i april 2001. Denne armen er et være eller ikke være for rom-stasjonen på samme måte som ma-nipulatorarmen (Canadarm1) er det for romfergene. Den 10. juli 2002 sendte Peggy Whitson, godt assis-tert av kommandør Valerij Korzun, kommandoer til Canadarm2 slik at denne kunne ”vandre” fra sin gripepunktanordning på Destiny, over til MBS (Mobile Base System), lokalisert på tverrbjelkesegmentet S0. Dette var nok en god debut for Canadarm2 og første gangen at armen hadde byttet lokasjon siden installasjonen på Destinys eksteriør.

To dager senere ble armen kom-mandert til forskjellige operasjoner der den nå var forankret til MBS, og ingeniørene ved kontrollsenteret i Houston fikk konstatert at man var klare for installasjon av begge bjel-kesegmentene S1 og P1, som skulle leveres av romfergen på henholds-vis STS-112 og 113 ferdene.

RomvanDRIngER.To romvandringer var planlagt for dette femte mannskapet om bord i ISS. I følge planen skulle den før-ste finne sted den 16. august 2002, mens den andre skulle gjennomfø-res ti dager senere. Forbredelsene til en slik romvandring er nitidig og lang. Sjekklisten må følges til punkt og prikke. Selv om dette er en ren rutineoperasjon, er en slik kvalitetssikring en jobb som blir gjennomført en uke i forveien hver dag avstemt med ingeniørene på bakken.

Denne planlagte romvandringen den 16. august 2002. var den tredje i Korzun`s kosmonautkarriere, mens

det var første gangen i Whitsons karriere som astronaut. Om bord i romstasjonen var kosmonauten Tretsjev igjen der han ønsket sine kolleger lykke til ut i verdensrom-met. Men et problem dukket opp...

Romdrakter kan være kranglete og komplekse, og det var nettopp dette som nå preget kommunika-sjonen mellom luftslusen Pirs og kontrollsenteret utenfor Moskva. En ventil som skulle regulere oksy-genflaskene i beholderen på ryggen av den russiske Orlan-romdrakten var ikke samarbeidsvillig. Men etter hvert fikk man løst problemet, slik at man én time og 43 minutter for-sinket endelig kunne åpne luken ut mot verdensrommet.

Klokken var 11.23 norsk tid og ISS befant seg over den sydlige de-len av Atlanterhavet, rett øst for den sydlige kysten av Sør – Amerika i en høyde av 370,07 kilometer. Rom-ferernes første gjøremål var å klar-gjøre verktøy, før de slo opp den teleskopiske kranen Strelka som var lokalisert ved en av Zvezda`s

Astronaut Peggy A. Whitson, ekspedisjon 5 ferdingeniør, iført en russisk Orlan-romdrakt under forberedelsene til romvandringen fra luftslusen Pirs. Romvandringen ble foretatt 16. August, 2002. Witson og kosmonaut Valery G. Korzun, kommandør Ekspedisjon 5, installerte seks beskyttel-sesdeksler på Zvezda modulen. Disse skal beskytte mot mulig treff av romsøppel. (NASA)


26 romfart 2/2005


sammenkoblingsluker. Etter å ha hentet seks beskyttelsesdeksler som hadde vært lagret ved overgangen fra den amerikanske til den russiske delen av stasjonen siden STS-111-ferden med romfergen Endeavour, kunne Whitson og Korzun montere

disse rundt Zvezda modulen, én etter én. Beskyttelse mot romskrap er viktig og det vil bli montert flere typer deksler i tiden som kommer på forskjellige plasser utenpå rom-stasjonen.

I og med at man ble forsinket ut på denne første rom-vandringen ble resten av dagens gjøre-mål sløyfet i håp om at det resterende arbeidet kun-ne bli gjort på den neste planlagte romvand-ringen den 26. august 2002. Etter å ha samlet sammen verk-tøy og pakket bort Strela kranen kunne Whitson og Korzun begi seg inn i luftslusen Pirs for så å

avslutte dagens arbeid. Romvand-ringen hadde hattt en varighet på fire timer og 25 minutter.

Dagene som fulgte frem til neste romvandring gikk med til mye av det vanlige om bord i ISS. Mye av dette er vedlikehold internt om bord og vitenskapelige eksperi-menter innenfor materialvitenskap, biologi, økologi, kjemi, samt indivi-duell trening for mannskapet.

ny RomvanDRIngDet nærmet seg en ny romvand-ring. Forbredelsene til denne hadde pågått i flere dager for at man blant annet skulle unngå en forsinkelse, noe som alltid er veldig kjedelig. Det var Korzun og Tretsjev som skulle ”ut og jobbe” denne gang. Mens den amerikanske astronauten Peggy Whitson skulle holde seg inne i romstasjonen ”sendte” hun ut sine to russiske kolleger ut på en romvandring den 26. august.

Dette var Korzuns fjerde rom-vandring, mens det var Tretsjevs første. Men før man kom så langt fikk man en liten lekkasje mellom den russiske luftslusen Pirs og Zvezda modulen. Måten man løste dette problemet på var å åpne luken mellom de to modulene slik at disse kunne sjekkes ut og rengjøres for så å bli stengt igjen. Kosmonautene Korzun og Tretsjev fikk så klarsig-nal til å begi seg ut i rommet fra Pirs-modulen klokken 07.27 norsk tid.

Deres første oppgave var å mon-tere forskjellige holdere for utstyr utenpå eksteriøret til Zarja modu-len. For at fremkomstmuligheten under fremtidige romvandringer skulle bli så lett og ukomplisert som mulig monterte kosmonautene opp noen vaiere slik at romfarerne skal kunne dra seg langs utsiden av ISS. Gjøremål nummer tre denne dagen var å ta ned noen eksperimentplater på størrelsen med en koffert, som inneholdt forskjellige materialprø-ver eksponert mot verdensrommet. Samme typen eksperiment ble montert opp igjen med andre typer materialforekomster. Neste punkt på agendaen under denne rom-

Den amerikanske luftslusen Quest. Astronauten Piers Sellers fra STS-112 mannskapet har nettom kommet ut i fra luftslusen for en ny arbeidsøkt utenfor ISS. Legg mer-ke til håndtaket han holder seg i og luken til Quest på venstre side. Oppe til venstre ser vi en firkantet plate. Her er det eksponert forskjellige materialeksperimenter for å se hvordan miljøet utenfor stasjonen påvirker disse eksperimentene. (NASA)

ISS sett fra Endeavour under STS-111. Det tverrgående fagverket består kun av bjelkesegmentet ITS-S0. ITS-S1 og ITS-P1 ble montert på senere romfergeferder. Øverst solcellemodulen ITS P-6. (NASA)


romfart 2/2005 27

vandringen var en oppgave man ikke fikk gjort på forrige romvand-ring, den 16. august. En plate som samler opp eksosgassene fra noen av Zvezda modulens stillingskon-trollmotorer måtte byttes.

Det er mange amatørradiolyt-tere verden over som har fulgt og som fremdeles følger både romfer-gen og ISS i form av lytting og kom-munikasjon. Disse fikk enda bedre muligheter enn de har hatt fra før i og med at Korzun og Tretsjev mon-terte på ytterligere to antenner på utsiden av Zvezda. Romvandringen nærmet seg slutten, men før de gikk inn igjen om bord til sin kvinnelige kollega, som hadde hatt regien over denne romvandringen sammen med kontrollsentrene på bakken, tørket de av sine romdrakter til hverandre. Grunnen til dette var å fjerne eventuelle rester av giftige eksosgasser de måtte ha tilført draktene mens de utførte den fjerde arbeidsoppgaven. Håndklærne som ble brukt til dette ble etterlatt i rommet og i bane rundt Jorden. Noe vi kanskje kan se på som mykt romskrap…

Kosmonautene var meget for-nøyd med denne romvandringen, som ble avsluttet etter 5 timer og 21 minutter klokken 12.48 norsk tid den 26. august 2002.

fLERE EkSpERImEnTER.I perioden da august gikk over i september 2002, var det duket for ny videodokumentasjon av 24 ek-sperimenter som dette femte mann-skapet hadde utført de tre første månedene om bord.

Eksperimentene som er utført i den amerikanske laboratoriemodu-len Destiny blir gjennomført i disse 24 telefonbokslignende skapseksjo-nene, hvorav 13 av dem er av typen ISPR (International Standard Pay-load Racks) og dedikert til forskjel-lige typer forskning.Alt som skjer av vitenskapelig forskning om bord i ISS blir administrert fra Payload Operations Control Center (POCC) ved NASA`s Marshall Space Flight Center i Alabama.

Skrur vi tiden rundt 20 år til-

bake og romfergen med den euro-peiske laboratoriemodulen Space-lab om bord, husker vi at det var det samme POCC som koordinerte og samkjørte de vitenskapelige eksperimentene som ble utført den gangen også.

Det var en drøy måned til ISS skulle få besøk av romfergen Atlan-tis og under dette ”besøket” var det blant annet planlagt tre romvand-ringer. Disse skulle finne sted fra den amerikanske luftslusen Quest – og Ekspedisjon 5-mannskapet begynte allerede på dette tidspunk-tet å forbrede dette ved å sjekke ut romdraktene som skulle brukes ved å lade batteripakkene fullt opp – for så å lade de ut igjen. Noen små ure-gelmessigheter fant man, og dette ble utbedret med det samme. Det med lange forberedelser til rom-vandringer har vært viktig siden romalderens barndom, og har siden den gang gått som en rød tråd både på amerikansk og russisk side.

Dette femte mannskapet om bord i ISS kunne notere seg for sine 100 første dager om bord den 13.

september 2002. To dager i forveien hadde kontrollsenteret i Russland avfyrt rakettmotoren til Progress M-46 som var tilkoblet Zvezda`s bakre luke slik at jordbanen for ISS ble justert opp til 391 kilometer over jordoverflaten.

mER foRSynIngER – pRogRESS m1-9.Etter sine ukentlige telekonferanser med familien, sammen med en del forskning, individuell trening, ved-likehold av romstasjonen og dens systemer, gikk tiden mot et nytt forsyningsromskip med til å pakke Progress M-46-romskipet med søp-pel og annet utstyr som var ødelagt eller defekt og som skulle kasseres. Dette romfartøyet ble frakoblet ISS den 24. september 2002.

Men det ble igjen i kretsløp rundt jorden i nesten to uker. Årsaken til dette var at russiske romfartsmyndigheter ville bruke romfartøyets kameraer i forbindelse med at det var mye tåke og røyk over den nordøstlige delen av Russ-land. Man ville her ha muligheten

Astronautene Michael Lopez-Alegria (midt på nedre bildekant) og John Herrington (høyre side) jobber med den nyinstallerte fagverkmodulen P1. Legg merke til enden og gripeanordningen av romstasjonens ”høyrearm” Canadarm2 oppe i høyre hjørne. (NASA)


28 romfart 2/2005


til å ta en masse bilder slik at man kunne få en forklaring på disse forekomstene av tåke og røyk. Etter endt oppdrag ble romfartøyet kom-mandert til å brenne opp i jordat-mosfæren.

Ved Kennedy Space Center i Florida var romfergen Atlantis un-der klargjøring for en ny ferd til ISS. Dette gjorde sitt til at ISS mannska-pet hadde noen dager hvor de pak-ket ned en del utstyr som man ville sende tilbake til Jorden med rom-fergen Atlantis. Men før romfergen Atlantis skulle komme på besøk var det nok en gang duket for nye for-syninger, da i Progress M1-9. Dette forsyningsromskipet ble skutt opp den 25. september 2002 klokken 18.58.24 norsk tid, plassert i en bane med parametrene 192 km X 235 km, en ekvatorvinkel (inklinasjon) på 51,74 grader og en omløpstid rundt Jorden på 88,49 minutter. Om bord var nye forsyninger som klær, vann, oksygen, noen personlige pakker samt drivstoff til den russiske delen av ISS. Sammenkoblingen med ISS og Zvezda modulens bakre luke

fant sted den 29. september. Mannskapet

kunne følge dette ”skuespillet” fra orkesterplass inne i Zvezda-modu-len mens kameraene skaffet fotodo-kumentasjon i det ”toget rullet inn på jernbanestasjonen”. (Les: ISS = jernbanestasjonen).

STS-112 og SoJuz Tma-1Etter en periode med mange over-tidstimer på KSC som en følge av disse sprekkene i drivstoffrørene, var aktiviteten ved romsenteret tilbake til det normale om man kan si det slik.

Romfergen Atlantis var klar for sin 26. individuelle ferd og hadde med seg nyttelasten og fagverket S1 til ISS. Ferden ble fløyet under betegnelsen STS-112 og oppskyt-ningen fant sted den 7. oktober 2002 klokken 21.45.51 norsk tid. Dette var den 111. romfergeferden så langt og den 15. til romstasjonen, hvor Atlantis koblet seg til på fer-dens tredje dag.

Via tre arbeidsøkter av STS-112 astronautene David Wolf og Piers

Sellers, som hadde en varighet på litt i underkant av 20 timer, fikk man montert fagverket S1, som har en masse på 14,5 tonn. Den tredje og siste romvandringen gikk med til å koble sammen strømgatene og kjølesystemet til denne viktige nyttelasten ( Se Romfart nr. 2/2003 side 14 – 19). Om bord i ISS var ekspedisjon fem mannskapet travelt opptatt som medhjelpere under disse romvandringene og det var stasjonens kvinnelige representant Peggy Whitson som hadde ansvaret for Canadarm2- romstasjonens egen arm – der fagverket ble tatt opp fra lasterommet til Atlantis og montert på plass.

Uken etter at romfergen Atlantis hadde koblet seg i fra ISS, kunne mannskapet om bord se frem til enda mer besøk. To grupper med

Med Cordon del Plata og Andesfjellene som bakgrunn ser vi romfergen Atlantis idet de siste møte- og sammenkoblingsmanøvre er aktivert om bord. Sammenkoblingen fant sted den 9. oktober 2002. I lasterommet ses det store S1-bjelkesegmentet. Oppe til venstre skimtes Argentina og byen Santiago. Nede i høyre bildekant ser vi Chile. (NASA)

Astronaut Peggy A. Whitson (i bakgrunnen), ekspedisjon 5 fer-dingeniør, og Sandra H. Magnus, STS-112 ferdspesialist, i arbeid med koordinering av Canadaarm2 fra innsiden av laboratoriet på De-stiny. Whitson og Magnus tok i bruk stasjonens robortarm for å løfte bjelkestrukturen S1 ut fra lasterom-met til Atlantis og manøvrere den inn i riktig posisjon på styrbord side på bjelkesegmentet S0. (NASA)


romfart 2/2005 29

besøk stod nå for døren. Den første gruppen var et nytt ”taxi”-mann-skap med et nytt redningsfartøy – dersom en evakuering av ISS skulle vært nødvendig - Sojuz TMA-1. Oppskytningen av dette romfartøyet fant sted den 30. okto-ber fra Baikonur-kosmodromen og om bord var det to russere og én fra ESA. Russerne var kommandør Sergei Zalyotin og ferdingeniør Yuri Lonchakov, ESA`s astronaut var Frank DeWinne fra Belgia. Sam-menkoblingen med ISS fant sted den 1. november 2002 mens ISS fløy over det sentrale Russland i en høyde av 370 kilometer. Denne gan-gen var det sammenkoblingsluken på modulen Pirs som ble benyttet.

Etter at lekkasjetestene var full-ført mellom Sojuz og Pirs ble lukene åpnet slik at de seks som nå var om bord kunne hilse på hverandre og bringe lykkeønskninger. Litt senere var det også gratulasjoner og taler i fra det russiske kontrollsenteret i Korolev utenfor Moskva.

I løpet av den kommende uken var det først og fremst det å gjøre seg kjent om bord som stod på listen til dette besøkende taximann-skapet. Nå er det sikkert fort gjort å ”ta kjentmannsprøven ” om bord i

ISS skulle man kanskje tro, men så lett er det ikke. I verdensrommet og i vektløs tilstand har artikkelforfat-teren mang en gang blitt fortalt av NASA`s astronauter at det er ikke noe opp eller ned verken om bord i romfergen, romstasjonene Mir el-ler ISS. Derfor er det å bli kjent om bord av og til en lengre prosess rent visuelt. Ekspedisjon fem mannska-pet og deres Taxi besøk utførte også en del eksperimenter. Noen av fel-les karakter og noen individuelle av russisk, amerikansk og europeiske oppskrifter. Etter endt besøk av Taxi mannskapet koblet de seg fra ISS, denne gangen med den ”gamle” Sojuz romkapselen TM-34, den 9. november 2002. Landingen ved steppelandskapet i Kazachstan fant sted natt til den 10. november norsk tid. Med en ny livbåt og romkapsel Sojuz TMA-1 gikk man tilbake til den vanlige timeplanen om bord i ISS – det var litt i underkant av to uker til neste besøk.

I forbindelse med dette besøket og en ny stor nyttelast gikk man nå daglig igjennom de arbeidsope-rasjonene der man simulerte dette med Canadarm2, godt assistert fra kontrollsenteret i Houston. I tillegg til dette var det mer eksperimen-

ter og jordoverflatefotografering, samtidig som man også ryddet litt opp om bord slik at det var pent og pyntelig til det neste ISS mann-skapet – det sjette så langt – ankom romstasjonen.

STS-113.Den 16. romfergeferden til ISS, denne gangen med Endeavour, forlot oppskytningsplattform 39A ved Kennedy Space Center klokken 01.49.47 norsk tid den 24. november 2002. Rent ferdmessig var denne ferden veldig lik den foregående STS-112 (se Romfart nr. 2/2003 s. 18). Her hadde romfergen med seg den viktige nyttelasten P1, som er nok en fagverkmodul. Her indike-rer P1 at det er første fagverket på babord side. S1, som ble brakt opp med STS-112, er første fagverkmo-dul på styrbord side.

Endeavour koblet seg til ISS klokken 22.59 norsk tid den 25. no-vember 2002. Grunnet en langsom-mere innflygning og møtesekvens mot ISS var dette 33 minutter ”etter skjema” (se Romfart nr. 2/2003 s. 19 – 24).

Etter den vanlige velkomstser-monien mellom ISS’ mannskap fem, STS-113 og det nye og sjette mann-skapet for ISS, ble den offisielle mannskapsrotasjonen foretatt klok-ken 03.28 norsk tid den 26. novem-ber 2002. Nå var det kommandør Kenneth Bowersox, ferdingeniør Nikolai Budarin og romstasjonens vitenskaplige offiser og astronaut – amerikaneren Donald Pettit, som hadde ansvaret for driften av ISS. Takket være manipulatorar-men til romfergen og Canadarm2, som sitter på romstasjonen, ble fagverk-modulen installert neste dag klokken 19.36 norsk tid, med en bekreftelse på at de fire motor-drevne boltene var låst en snau time senere. Med ett var fagverket blitt symmetrisk igjen med en lengde på 41 meter og ISS sin masse var tett oppunder 200 tonn.

To av STS-113-astronautene gjennomførte tre romvandringer, hvor én av dem gikk med til en del forefallende arbeid og utbedringer.

ISS sett fra Atlantis/STS-12 etter at bjelkesegment S1 er montert. (NASA)


30 romfart 2/2005


En av disse var å rette opp en anten-nemast som lå over skinnegangen for MT–trallen (Mobile Transpor-ter). MT-trallen er jo løsningen man bruker for å få maksimal fleksibili-tet av Canadarm2, der den montert på trallen får et arbeidsområde som strekker seg over hele romstasjo-nens tversgående fagverk. Nede i Houston fant man ikke årsaken til at denne trallen stoppet opp, selv om datamoduler gjennomgått på bakken lenge før STS-113 ferden viste at denne antennen sperret veien for MT-trallen. En tabbe av NASA riktignok og man lærte for-håpentligvis av denne slik at man i fremtiden kan være bedre rustet med tanke på videre utbygging av ISS. Blant annet er man avhengig av denne MT-trallen med Canadaarm2 og fleksibiliteten når de store solcel-lemodulene skal monteres. Det er ikke store marginer å gå på i denne høyteknologiske verden, og atter en gang var menneskets tilstedevæ-relse i rommet avgjørende i dette tilfelle.

Romfergen Endeavour koblet seg fra ISS klokken 21.05 den 2. de-sember 2002, og etter å ha ventet i tre ekstra dager i bane rundt jorden grunnet dårlig vær ved KSC i Flori-da lyktes det på fjerde forsøket der romfergens hovedhjul tok rulleba-nen ved SLF klokken 20.38.25 den 7. desember 2002. ISS besetning num-mer fem var trygt tilbake på Jorden etter en ferd på 184 døgn 22 timer og 14 minutter. Rehabiliteringspe-rioden til Jordens tyngdekraft ved romfartssenteret i Houston kunne begynne…

En RomfaRTSvERDEn I SJokkOm bord i romstasjonen ble jul og inngangen til det nye året 2003 fei-ret som seg hør og bør. Litt spesielt å krysse den internasjonale dato-linjen 15 ganger på årets siste dag i 2002, samt å tilbringe denne tiden i bane rundt Jorden kanskje, men man hadde en del jobber å utføre også slik at denne tiden gikk like fort som en vanlig hverdagsuke. Det var eksperimenter innenfor biomedisin og langsom og nitidig

Med Jordens krumning og horisont som bakgrunn ser vi fagverkmodulen P1 fra en annen vinkel. Astronaut John Herrington er i ferd med å løsne opp transportsikringene på P1 modulen. Vi kan også se Canadarm2 i nedre bildekant. Oppe i venstre hjørne kan skimte litt av Unity modulen. (NASA)

Etter endt arbeid utenfor ISS tar astronauten Donald Pettit bilder av re-sultatet. Han ”henger” på kanten av fagverkmodulen P1 med Jorden 370 kilometer under seg. Legg merke til hans livline midt i nederste del av bildet. (NASA)


romfart 2/2005 31

dyrking av Zeolit-krystaller om bord.

På den menneskelig vitenskapelige sektoren job-bet kommandør Bowersox med FOOT-eksperimentet (Foot/Ground Reaction Forces During Spaceflight). Eksperimentet går ut på å måle hvilke belastninger våre ledd i hoften, bena og føttene blir utsatt for når gravitasjonen ikke er til stede. Bowersox hadde på seg en trang løpethights forsynt med 20 sensorer som skulle registrere dette. Denne informasjonen ble sendt til en av arbeidsstasjonene om bord i Destiny før de ble sendt NASA`s kontrollsenter i Alabama hvor forskerne ventet på verdifulle tall fra nok et eksperiment gjort i vektløs tilstand.

Etter å ha hatt litt proble-mer med sine amerikanske romdrakter forlot astronau-tene Bowersox og Pettit den amerikanske luftslusen den 15. januar 2003. Fagverkmo-dulen P1, som ble installert

på babord side før jul, var før-ste mål, hvor ti transportsik-ringer ble løst opp. Disse transportsikringene holdt fagverkets radiatorsystem på plass. Nede i Houston ble det så sendt kommandoer til den-ne radiatoren, og i løpet av ni minutter foldet den seg ut til sin maksimale lengde på 22,8 meter. Etter å ha kontrollert fagverket nøye bega astronau-tene seg til Unity modulen for å forbrede installasjonen av logistikkmodulen Rafaello på en kommende romfergeferd. Andre visuelle inspeksjoner og manuelle reparasjoner ble også gjort på romstasjonens eksteriør, noe som resulterte i en romvandring på 6 timer og 51 minutter.

Dette var Ekspedisjon 6-mannskapet sin første ar-beidsøkt ute i rommet, det var den 50. romvandring som tok for seg bygging eller vedlike-hold utenfor stasjonen så langt – total tid utenfor romstasjo-nen var nå oppe i 312 timer og 11 minutter. Det var den 16. ut i fra luftslusen Quest og

Kommandør Bowersox ved en amerikansk EVA-romdrakt (Extra Vehicular Activity - romvandring). Bowersox sjekker ut over-delen til romdrakten før romvandringen som ble gjennomført 15. januar 2003. Bildet er tatt inne i den amerikanske luftslusen Quest. (NASA)

Emblemet til Ekspedisjon 6.Dette symboliserer ISS og den vitenskaplige kapasiteten som råder der den går i bane rundt Jorden. Det amerikanske og russiske flagget markere opphavet til besetningen om bord, og de to største nasjonene som er med i dette romstasjonsprogrammet (NASA)

Ekspedisjon 6-besetningen:Donald Pettit, ferdingeniør (t.v.),Kenneth Bowersox, kommandør (midten) og Nikolai Budarin, ferdingeniør.Pettit og Bowersox representerer NASA,Budarin representerer Russland og Rosavia-kosmos. (NASA)


32 romfart 2/2005

den 25. med romstasjonen som utgangspunkt.

Så kom dagen da tiden liksom sto stille i forhold til bemannet romfart hos NASA. Romferge-ulykken med Co-lumbia satte en støkk og sjokk i oss alle rundt omkring i verden. Og om bord i ISS var stemningen selvfølgelig pre-get av det som skjedde ved ettermiddagstider norsk tid den 1. februar 2003 (se Rom-fart nr.1/2003 s.12 -29 samt nr.2/2003 s.25-29).

LIvET gÅR vIDERE.Men livet måtte jo gå videre og allerede dagen etter forlot Progress M-47 Baikonur-kos-modromen i Kazakhstan, nye forsyninger var på vei til ISS. Foruten det vanlige var det denne gangen også med reser-vedeler til et av eksperimentska-pene om bord i Destiny modulen. Sammenkoblingen fant sted den 4. februar, bare noen timer før den offisielle minnesermonien for STS-107 mannskapet ved Johnson Space Center i Houston.

Om bord i ISS kunne mannska-pet følge lyden fra denne sermoni-en, og det var en minnestund hvor det var helt stille i kommunikasjo-nen mellom ISS og Houston. Mann-skapet trengte tid for seg selv, og

det ble noen arbeidsdager om bord hvor det ble tid til ettertanke…

Med en romfergeflåte stående fast på bakken i overskuelig fremtid og en romstasjon som trengte sitt vedlikehold og stell var det nå duk-ket opp en situasjon som noen had-de fryktet men ikke turt drømme om. Hvordan skulle man løse dette? Dette er noe artikkelforfatteren setter søkelyset på i del tre om Den internasjonale romstasjonen – Vi ser tilbake.

Til venstre: Ekspedisjon 6-mann-skapet, ikledd de russiske Sokol romdrakter, som hovedsakelig brukes i Sojuz-fartøyene.Bildet er tatt om bord i Zarja mo-dulen. Foran er astronaut Donald Pettit, bak fra venstre kosmonaut Nikolaj Budarin og astronaut Ken-neth Bowersox. Budarin represen-terer Rosiviakosmos, mens Pettit og Bowersox kommer fra NASA. (NASA)

Under: Refleksjoner i astronaute-nes visirer har vi mange av igjen-nom romfartshistorien. Her ser vi visiret til astronaut Donald Pettit, hvor vi ser speilbildet av armene hans og kameraet. Oppe i høyr-kan vi også skimte litt av ISS, samt Pettits kollega Kenneth Bowersox. (NASA)

ISS sett fra Endeavour under STS-113. Fagverketer nå blitt symmetrisk og har fått en lengde på 41 meter (NASA)

teknologiAStRonoMiSke SAtellitteR teknologiAStRonoMiSke SAtellitteR

RoMfARt 2/2005 33

Også U.S. Strategic Command (STRATCOM) har ”lett” etter Cos-mos 1 med sitt nett av radarer og optiske teleskoper. Heller ikke her-fra har det til nå kommet resultater.

Selv om sjansene nå synes små, kan det tenkes at satellitten er blitt plassert i feil jordbane. Men de fleste tror nå at oppskytingen var mislykket og at bæreraketten og sa-tellitten krasjet, kanskje i nærheten av Novaja Semlja.

Et russisk nyhetsbyrå meldte kort tid etter oppskytingen at ledere i den russiske marinen sa at Volna-bærerakettens første trinn av ukjent årsak brått stoppet 1 minutt og 23 sekunder etter oppskytingsstart. Den meldingen ble imidlertid ikke bekreftet fra andre hold, og strider mot rapporten fra TPS om at signa-ler fra Cosmos 1 ble oppfanget over Kamtsjatka-halvøya.

TPS prøvde i 2001 å skyte opp komponenter til et solseil, for å teste utfoldingen av seilene. (Se eRomfart 2001-106.) Noe forvirrende ble også den nyttelasten kalt Cosmos 1. Også den oppskytingen foregikk med en Volna-bærerakett og var mislykket. (Se eRomfart 2001-109.). Etter dette har russerne gjort mye for å gjøre Volna-raketten mer pålitelig. Så langt ser imidlertid ikke det ut til å ha båret frukter.

Tanken om å bruke solstråling som fremdriftsmetode er svært interessant og verdifull. Et rom-fartøy kan da manøvrere og endre bane i rommet uten å bringe med drivstoff. Metoden har et særlig stort potensiale i de indre delene av Solsystemet, det vil si omtrent fra Mars’ bane og innover.

Du kan lese en lengre artikkel om solseiling, prinsippene bak og en del foreslåtte anvendelser i Nytt om Romfart, nummer 42, april-juni 1982, side 35-43. Artikkelen er også lagt ut på foreningens nettsider (www.romfart.no). Klikk deg fram fra "Romfart" (til venstre).

Mislykket oppskyting av solseil

Cosmos 1 er betegnelsen på det som var planlagt som historiens første solseilsatellitt. Et solseil er et ”seil” for bruk i verdensrommet. Elektromagnetisk stråling fra Solen (ikke solvinden) reflekteres i seilet, utøver en kraft på det og ”dytter” det i ønsket retning.

Oppskytingen av Cosmos 1 foregikk med en Volna-bærerakett den 21. juni 2005, fra den russiske u-båten Borisoglebsk, fra neddyk-ket stilling i Barentshavet. Volna-bæreraketten, som er en ombygget langdistanserakett, har tre trinn, som alle brenner ferdig i løpet av seks minutter.

Etter at det tredje trinnet var koblet fra, skulle nyttelastdekselet vært koblet fra. Så skulle Cosmos 1 vært satt til å rotere med 22,5 omdreininger per minutt, for å stabilisere den. Deretter skulle en rakettmotor ha gitt Cosmos 1 det siste ”dyttet” for å plassere satellit-ten i en 800 km høy bane, med en inklinasjon på rundt 78 grader.

Hva som virkelig skjedde er i skrivende stund nokså uklart. The Planetary Society (TPS) i California, USA, som står bak prosjektet, rap-porterte tidlig at man hadde mottatt telemetridata fra Cosmos 1 om lag 15 minutter etter oppskytingsstart. Signalene ble mottatt av en bakke-stasjon på Kamtsjatka-halvøya, ved Russlands stillehavskyst.

Deretter rapporterte TPS at in-gen signaler ble mottatt fra Cosmos 1 på senere passeringer av andre bakkestasjoner. Men senere meldte TPS at nærmere analyser tyder på at man mottok svake signaler fra Cosmos 1 ved en bakkestasjon på Marshall-øyene i Stillehavet og en i Tsjekkia.

Verden rundt prøvde flere ama-tører, med spesialutstyr å lytte etter signaler fra Cosmos 1, men uten resultater.

Gjennom elementene: Oppskytingen av Cosmos 1 foregikk fra en neddykket ubåt i Barentshavet.

Vindmølle: Slik skulle Cosmos 1 ha tatt seg ut i jordbane med de åtte solvindseilene utfoldet. Så langt tyder lite på at dette har skjedd. (NPO Lavochkin, The Planetary Society).

Av Erik Tronstad

OPPSKYTNINGEROPPSKYTNINGER

34 ROmfaRT 2/2005


Oppskytinger i perioden septem-ber 2003-mai 2005

20039. september: Titan 4B (Centaur)

med en etterretningssatellitt med kodenavn USA 171 fra rampe 40 ved Cape Canaveral.

16. september: KT-1 med testsa-tellitten PS2 fra Taiyuan-romsente-ret, Kina. Mislykket.

27. september: Kosmos 3M med satellittene STSat-1 (astronomi, Sør-Korea), de tre fjernmålingssatel-littene UK-DMC (Storbritannia), NigeriaSat-1 (Nigeria) og BILSAT-1 (Tyrkia), Mozjajets-4 (teknologiut-vikling, Russland), Larets (radarka-librering(?), Russland) og Rubin-4-DSI (teknologiutvikling, Tyskland) fra rampe 132 ved Plesetsk.

28. september: Ariane 5G med kommunikasjonssatellittene Insat 3E og e-Bird og den europeiske må-nesonden SMART-1 fra rampe ELA-3 ved Kourou, Fransk Guyana.

1. oktober: Sea Launch Zenit 3SL med kommunikasjonssatellitten Galaxy 13/Horizons-1 fra oppsky-tingsplattformen Odyssey ved 154° vest langs ekvator i Stillehavet.

15. oktober: Lang Marsj 2F med romfartøyet Shenzhou 5 (Kinas første bemannede ferd) fra Jiuquan-romsenteret, Kina.

17. oktober: PSLV med fjernmå-lingssatellitten IRS-P6 fra Srihari-kota-romsenteret, India.

18. oktober: Russisk Sojuz-FG med romfartøyet Sojuz TMA-3 på ferd 7S til den internasjonale rom-stasjonen fra rampe 1 ved Baikonur.

Skifte av langtidsbesetning. Far-tøyet erstattet Sojuz TMA-2.

18. oktober: Titan 2G (siste ferd) med den militære værsatellitten DMSP F-16 fra rampe SLC-6 ved Vandenberg.

21. oktober: Lang Marsj 4B med fjernmålingssatellitten CBERS-2 og kommunikasjonssatellitten CX-1 fra Taiyuan-romsenteret, Kina.

30. oktober: Rokot (Briz KM) med teknologiutviklingssatellitten SERVIS-1 (Japan) fra Plesetsk.

3. november: Lang Marsj 2D med overvåkings- og fjernmålings-satellitten Jianbin 4 fra Jiuquan-romsenteret, Kina.

14. november: Lang Marsj 3A med den militære kommunika-sjonssatellitten Zhongxing-20 fra Xichang-romsenteret, Kina.

24. november: Russisk Proton K (Blok DM-2M) med kommuni-kasjonssatellittene Jamal-200 KA-1 og KA-2 fra rampe 81/23 ved Bai-konur.

29. november: H-2A med to mi-litære overvåkingssatellitter, IGS-2a (foto) og -2b (radar), fra Tanegashi-ma-romsenteret, Japan. Mislykket.

2. desember: Atlas 2AS med to etterretningssatellitter med kode-navnene USA 173 og 173 PL/2 fra rampe SLC-3 East ved Vandenberg.

5. desember: Strjela (første ferd) med demosatellitten Gruzomaket (muligens modell av den planlagte radarsatellitten Kondor-E) fra ram-pe 132 ved Baikonur.

10. desember: Russisk Proton K (Briz M) med tre navigasjonssatel-litter av typen Uragan kalt Kosmos 2402, 2403 og 2404 fra rampe 81 ved Baikonur.

18. desember: Atlas 3B med den militære kommunikasjonssatellitten UHF-11 fra rampe 36B ved Cape Canaveral.

21. desember: Delta 2 (7925) med navigasjonssatellitten GPS 2R-10 (omdøpt SVN 47 i bane) fra rampe 17A ved Cape Canaveral.

27. desember: Russisk Sojuz-FG (Fregat) med kommunikasjonssatel-litten Amos-2 (Israel) fra rampe 31 ved Baikonur.

29. desember: Russisk Proton K (Blok DM-2M) med kommunika-sjonssatellitten Ekspres AM-22 fra rampe 200/39 ved Baikonur.

29. desember: Lang Marsj 2C med den kinesisk-europeiske viten-skapelige satellitten Tan Ce 1 (også kjent som Double Star DSP-E) fra Xichang-romsenteret, Kina.

200411. januar: Sea Launch Zenit 3SL

med kommunikasjonssatellitten Tel-star 14/Estrela do Sul fra oppsky-tingsplattformen Odyssey ved 154° vest langs ekvator i Stillehavet.

29. januar: Russisk Sojuz-U på ferd 13P med forsyningsfartøyet Progress M1-11 til den internasjo-nale romstasjonen fra rampe 1 ved Baikonur.

6. februar: Atlas 2AS med kom-

Oversikten tar for seg alle oppskytinger som er foretatt eller forsøkt foretatt til kretsløp innenfor gjeldende tidsrom. Ballistiske oppskytinger, dvs. oppskytinger hvor nyttelasten ikke skal inn i bane (som f.eks. forskningsrakettene som skytes opp fra Andøya i Vesterålen), er vanligvis ikke ført opp (unntak for de bemannede SpaceShipOne-ferdene.) Mange av oppskytingene og nyttelastene er nærmere omtalt i andre artikler i Romfart eller andre publikasjoner fra Norsk Astronautisk Forening. Forrige oppskytingsoversikter ble publisert i Romfart nr. 4-2005 s. 50 (for mars-august 2003) og Romfart 1-2003 s. 38 (for oktober 2002-februar 2003)

Av Per Olav Sanner

OPPSKYTNINGEROPPSKYTNINGER OPPSKYTNINGEROPPSKYTNINGER

ROmfaRT 2/2005 35

Den sovjetiske rakettflåten: R-7 er grunnlaget for bl.a Sojuz-raket-tene. N-1 skulle bringe kosmonauter til Månen, men mislyktes. R-700 og R-56 ble aldri bygget. Zenit benyttes i Sea Launch-programmet. Energia skjøt opp Sovjets romferge Buran én gang. Den planlagte Angara skal bli en modulær "EELV". De fleste andre rakettene til høy-re for Eneriga er ombygde rakettvåpen. (Russian Space Web)

munikasjonssatellitten AMC-10 fra rampe 36A ved Cape Canaveral.

14. februar: Titan 4B (IUS) med den militære overvåkingssatellit-ten DSP-22 fra rampe 40 ved Cape Canaveral.

18. februar: Molnija M med en militær varslingssatellitt av typen Oko kalt Molnija 1T fra Plesetsk.

2. mars: Ariane 5G+ med kometsonden Rosetta (skal inn i bane rundt komet 67P/Tsjurjumov-Gerasimenko i 2014) fra rampe ELA-3 ved Kourou, Fransk Guyana.

13. mars: Atlas 3B med kom-munikasjonssatellitten MBSAT fra rampe 36B ved Cape Canaveral.

16. mars: International Launch Services Proton M (Briz M) med kommunikasjonssatellitten Eutelsat W3A fra Baikonur.

20. mars: Delta 2 (7925) med navigasjonssatellitten GPS 2R-11 (omdøpt SVN 59 i bane) fra rampe 17B ved Cape Canaveral.

27. mars: Russisk Proton K (Blok DM-2M) med satellitten Globus 1 fra rampe 81 ved Baikonur.

16. april: Atlas 2AS med kom-munikasjonssatellitten Superbird 6 fra rampe 36A ved Cape Canaveral.

18. april: Lang Marsj 2C med fjernmålingssatellitten Shiyan 1 og teknologiutviklingssatellitten

Naxing 1 fra Xichang-romsenteret, Kina.

19. april: Russisk Sojuz-FG med romfartøyet Sojuz TMA-4 på ferd 8S til den internasjonale romstasjonen fra rampe 1 ved Baikonur. Skifte av langtidsbesetning. Fartøyet erstattet Sojuz TMA-3.

20. april: Delta 2 (7920) med den vitenskapelige satellitten Gravity Probe B fra rampe SLC-2 West ved Vandenberg.

26. april: Russisk Proton K (Blok DM-01) med kommunikasjonssa-tellitten Ekspres AM-11 fra rampe 200/39 ved Baikonur.

4. mai: Sea Launch Zenit 3SL med kommunikasjonssatellitten DirecTV-7S fra oppskytingsplattfor-men Odyssey ved 154° vest langs ekvator i Stillehavet.

19. mai: Atlas 2AS med kom-munikasjonssatellitten AMC-11 fra rampe 36B ved Cape Canaveral.

20. mai: Taurus XL med fjern-målingssatellitten ROCSAT 3 fra rampe 576 East ved Vandenberg.

25. mai: Russisk Sojuz-U på ferd 14P med forsyningsfartøyet Progress M-49 til den internasjonale romstasjonen fra rampe 1 ved Bai-konur.

28. mai: Tsiklon 2 med den mili-tære etterretningssatellitten Kosmos

2405 fra rampe 90/20 ved Baikonur.10. juni: Ukrainsk Zenit 2 med

den militære etterretningssatellit-ten Kosmos 2406 fra rampe 45 ved Baikonur.

16. juni: International Launch Services Proton M (Briz M) med kommunikasjonssatellitten Intelsat 10-02 fra rampe 200/39 ved Bai-konur.

21. juni: Romfartøyet SpaceShi-pOne på ballistisk ferd fra Mojave-flyplassen i California. Fartøyet nådde, etter slipp fra moderflyet White Knight i en høyde av 14,3 km, en største høyde av 100,124 km før det landet på samme fly-plass. Med en margin på 124 m ble dermed SpaceShipOne verdens første privat utviklede, bemannede romfartøy. (Ifølge International Astronautical Federation begynner verdensrommet i en høyde av 100 km).

23. juni: Delta 2 (7925) med navigasjonssatellitten GPS 2R-12 (omdøpt SVN 60 i bane) fra rampe 17B ved Cape Canaveral.

29. juni: Sea Launch Zenit 3SL med kommunikasjonssatellitten Tel-star 18/Apstar 5 fra oppskytings-plattformen Odyssey ved 154° vest langs ekvator i Stillehavet.

29. juni: Dnjepr med satellittene


36 ROmfaRT 2/2005


Demeter (forskning, Frankrike), Saudisat-2, SaudiComsat-1 og -2 (kommunikasjon, Saudi-Arabia), Latinsat-C og -D (kommunikasjon, Argentina), Unisat-3 (teknologi-utvikling, Italia) og Amsat-Oscar-Echo (internasjonal radioamatørsa-tellitt) fra rampe 109 ved Baikonur.

15. juli: Delta 2 (7920) med fjern-målingssatellitten Aura (tidligere kjent som EOS Chemistry-1) fra rampe SLC-2 West ved Vandenberg.

18. juli: Ariane 5G+ med kom-munikasjonssatellitten Anik F2 fra rampe ELA-3 ved Kourou, Fransk Guyana.

22. juli: Kosmos 3M med en mi-litær navigasjonssatellitt av typen Parus kalt Kosmos 2407 fra rampe 132 ved Plesetsk.

25. juli: Lang Marsj 2C med den kinesisk-europeiske vitenskapelige satellitten Tan Ce 2 (også kjent som Double Star) fra Taiyuan-romsente-ret, Kina.

3. august: Delta 2 (7925 Heavy) med romsonden MESSENGER (skal inn i bane rundt planeten Merkur i 2011) fra rampe 17B ved Cape Ca-

naveral.4. august: International Launch

Services Proton M (Briz M) med kommunikasjonssatellitten Amazo-nas fra rampe 200/39 ved Baikonur.

11. august: Russisk Sojuz-U på ferd 15P med forsyningsfartøyet Progress M-50 til den internasjonale romstasjonen fra rampe 1 ved Bai-konur.

29. august: Lang Marsj 2C med fotosatellitten FSW-19 (muligens av typen JB-4) fra Jiuquan-romsenteret, Kina.

1. september: Atlas 2AS (siste ferd) med kommunikasjonssatel-litten USA 179 for National Recon-naissance Office fra rampe 36A ved Cape Canaveral.

6. september: Shavit med overvåkingssatellitten Ofeq-6 fra Palmachim-romsenteret, Israel. Mislykket.

9. september: Lang Marsj 4B med de vitenskapelige satellittene Shi Jian 6A og 6B fra Taiyuan-rom-senteret, Kina.

20. september: GSLV med kom-munikasjonssatellitten Edusat fra

Sriharikota-romsenteret, India.23. september: Kosmos 3M med

de militære kommunikasjonssatel-littene Kosmos 2408 og 2409 (av typen Strjela-3) fra Plesetsk.

24. september: Russisk Sojuz-U med den militære fotosatellitten Kosmos 2410 (sannsynligvis av typen Kobalt) fra rampe 16 ved Plesetsk.

27. september: Lang Marsj 2D med fotosatellitten FSW-20 (mu-ligens av typen JB-4) fra Jiuquan-romsenteret, Kina.

29. september: Romfartøyet SpaceShipOne på ballistisk ferd fra Mojave-flyplassen i California. Fartøyet nådde, etter slipp fra mo-derflyet White Knight, en største høyde av 102,9 km før det landet på samme flyplass. Dette var fartøyets andre ferd i verdensrommet.

4. oktober: Romfartøyet Spa-ceShipOne på ballistisk ferd fra Mojave-flyplassen i California. Fartøyet nådde, etter slipp fra mo-derflyet White Knight, en største høyde av 112,1 km før det landet på samme flyplass. Dette var fartøy-

Sojuz TMA-5 forlater oppskytingsrampen på Baikonur den 14. oktober 2005 (Rosaviakosmos/Bill Ingalls)

OPPSKYTNINGEROPPSKYTNINGER OPPSKYTNINGEROPPSKYTNINGER

ROmfaRT 2/2005 37

ets tredje ferd i verdensrommet. Med dette vant folkene bak fartøyet konkurransen Ansari X-Prize. Pre-miebeløpet på ti millioner dollar skulle tilfalle den første som fikk et privat utviklet fartøy med plass til tre personer opp til en høyde av minst 100 km og gjentok bedriften innen to uker. SpaceShipOne fløy to ganger på fem dager.

14. oktober: Russisk Sojuz-FG med romfartøyet Sojuz TMA-5 på ferd 9S til den internasjonale rom-stasjonen fra rampe 1 ved Baikonur. Skifte av langtidsbesetning. Far-tøyet erstattet Sojuz TMA-4.

14. oktober: International La-unch Services Proton M (Briz M) med kommunikasjonssatellitten AMC-15 fra rampe 200/39 ved Baikonur.

19. oktober: Lang Marsj 3A med værsatellitten Fengyun-2C fra Xic-hang-romsenteret, Kina.

29. oktober: Russisk Proton K (Blok DM-2M) med kommunika-sjonssatellitten Ekspres AM-1 fra rampe 200/39 ved Baikonur.

6. november: Lang Marsj 4B med fotosatellitten ZY-2C fra Taiyu-an-romsenteret, Kina.

6. november: Delta 2 (7925) med navigasjonssatellitten GPS 2R-13 (omdøpt SVN 61 i bane) fra rampe 17B ved Cape Canaveral.

8. november: Russisk Sojuz 2-1A (første ferd) med en testsatellitt av typen Oblik fra rampe 43/4 ved Plesetsk.

18. november: Lang Marsj 2C med fjernmålingssatellitten Shiyan-2 fra Xichang-romsenteret, Kina.

20. november: Delta 2 (7320-10C) med astronomisatellitten Swift (skal observere gammaglimt) fra rampe 17A ved Cape Canaveral.

17. desember: Atlas 5 (521, Cen-taur) med kommunikasjonssatellit-ten AMC-16 fra rampe 41 ved Cape Canaveral.

18. desember: Ariane 5G+ med den militære fotosatellitten Helios 2A, fjernmålingssatellitten Parasol, etterretningssatellittene Essaim 1, 2, 3 og 4 (alle fra Frankrike) og tekno-logiutviklingssatellitten Nanosat 1 (Spania) fra rampe ELA-3 ved Kou-

rou, Fransk Guyana.21. desember: Delta 4 Heavy

(første ferd) med testsatellitten Demosat og de eksperimentelle fo-tosatellittene 3CS-1 og -2 fra rampe 37B ved Cape Canaveral. Kortere enn beregnet brenntid for motorene i første trinn resulterte i at 3CS-1 og -2 ikke kom inn i bane, mens Demo-sats bane ble for lav.

23. desember: Russisk Sojuz-U på ferd 16P med forsyningsfartøyet Progress M-51 til den internasjonale romstasjonen fra rampe 1 ved Bai-konur.

24. desember: Tsiklon 3 med fjernmålingssatellitten Sitsj-1M (Ukraina) og fotosatellitten MK-1TS Mikron fra rampe 32 ved Plesetsk.

26. desember: Russisk Proton K (Blok DM-2M) med navigasjons-satellittene Kosmos 2411, 2412 og 2413 (to av typen Uragan og én av typen Uragan-M) fra rampe 81/23 ved Baikonur.

200512. januar: Delta 2 (7925) med

kometsonden Deep Impact fra ram-pe 17B ved Cape Canaveral.

20. januar: Kosmos 3M med den militære kommunikasjonssatellitten Kosmos 2414 (sannsynligvis av ty-pen Parus) og teknologiutviklings-satellitten Universitetskij fra rampe 132/1 ved Plesetsk.

3. februar: International Launch Services Proton M (Briz M) med kommunikasjonssatellitten AMC-12 fra rampe 81/24 ved Baikonur.

3. februar: Atlas 3B (Centaur) (siste ferd) med de militære etter-retningssatellittene USA 181 og 181 P/L 2 fra rampe 36B ved Cape Canaveral.

12. februar: Ariane 5 ECA med den militære kommunikasjonssatel-litten XTAR-EUR (Spania), testsatel-litten Maqsat-B2 og teknologiutvi-klingssatellitten SLOSHSAT-FLEVO (Nederland) fra rampe ELA-3 ved Kourou, Fransk Guyana.

26. februar: H-2A med kom-munikasjonssatellitten MTSAT-1R (omdøpt til Himawari-6 i bane) fra Tanegashima-romsenteret, Japan.

28. februar: Russisk Sojuz-U på

ferd 17P med forsyningsfartøyet Progress M-52 til den internasjonale romstasjonen fra Baikonur.

1. mars: Sea Launch Zenit 3SL med kommunikasjonssatellitten XM-3 fra oppskytingsplattformen Odyssey ved 154° vest langs ekva-tor i Stillehavet.

11. mars: Atlas 5 (431, Centaur) med kommunikasjonssatellitten In-marsat 4 F-1 fra rampe 41 ved Cape Canaveral.

29. mars: Russisk Proton K (Blok DM-2M) med kommunikasjons-satellitten Ekspres AM-2 fra rampe 200 ved Baikonur.

11. april: Minotaur med tekno-logiutviklingssatellitten XSS-11 fra rampe SLC-8 ved Vandenberg.

12. april: Lang Marsj 3B med kommunikasjonssatellitten Apstar 6 fra Xichang-romsenteret, Kina.

15. april: Russisk Sojuz-FG med romfartøyet Sojuz TMA-6 på ferd 10S til den internasjonale romstasjo-nen fra rampe 1 ved Baikonur. Skif-te av langtidsbesetning. Fartøyet erstattet Sojuz TMA-5.

15. april: Pegasus XL med tek-nologiutviklingssatellitten DART fra Vandenberg.

26. april: Sea Launch Zenit 3SL med kommunikasjonssatellitten Spaceway fra oppskytingsplattfor-men Odyssey ved 154° vest langs ekvator i Stillehavet.

30. april: Titan 4B med etter-retningssatellitten USA 182(?) for National Reconnaissance Office fra rampe 40 ved Cape Canaveral. Siste Titan-rakett fra Cape Canaveral.

5. mai: PSLV med fjernmålings-satellitten Cartosat-1 og radioama-tørsatellitten HAMSAT fra Srihari-kota-romsenteret, India.

20. mai: Delta 2 (7320) med værsatellitten NOAA-N (omdøpt til NOAA-18 i bane) fra rampe SLC-2 West ved Vandenberg.

22. mai: International Launch Services Proton M (Briz M) med kommunikasjonssatellitten Di-recTV-8 fra rampe 200/39 ved Bai-konur.

31. mai: Russisk Sojuz-U med mikrogravitasjonssatellitten Foton-M2 fra rampe 1 ved Baikonur.

FAKTAFAKTA

38 RomFART 2/2005

FAKTAFAKTA

feste på seg en liten rakettstyrt ryggsekk som ble kalt Astronaut Maneuvering Unit, AMU. Enheten veide 75 kg og skulle også forsyne astronauten med livsnødvendige systemer, kommunikasjon, teleme-tri, drivstoff og med en automatisk stabilisering av alle tre aksene. Drivstoffsystemet, vannstoffperok-sid, hadde 12 små jetdyser i hjør-nene på AMU-enheten. Jetdysene skulle opereres av kontrollspaker i armlenene.

Planen var at Cernan skulle ta på seg AMUen, ta ned armlenene, koble seg til oksygenforsyningen, koble seg fra romfartøyet og deret-ter fly rundt denne med hjelp av AMUen. Dessverre hadde ferdplan-leggerne undervurdert oppdraget, og under forsøket på å ta på seg

enheten, hadde Cernan blitt så varm at visiret på hjelmen dugget, slik at han ikke så hva han gjorde. Dette tvang ham til å avslutte eksperimentet. Andre planlagte romvandringer under denne ferden ble utsatt til alle problemer med romvandringer var løst. Cernan hadde også store problemer med å komme tilbake og inn i Gemini-far-tøyet. Tom Stafford, som var hans medastronaut, hadde fått klare in-strukser om at dersom noe skjedde under romvandringen, måtte han få Cernan tilbake inn i kapselen. Ingen død amerikansk astronaut skulle forbli en satellitt i bane rundt Jorden. Tom Stafford greide å få ham tilbake, men Cernan var totalt utslitt. Etter dette ble trening for romvandring totalt endret. Trening

Erfaringen fra romvandringene under Gemini-prosjektet viste at dette var relativt lett, men at det var veldig vanskelig å bevege seg til en spesiell posisjon i rommet for å gjennomføre en oppgave. Gemini-astronauten Ed White eksperimen-terte med en håndholdt gasspistol i juni 1965, men denne ble fort tom for gass, selv om romvandringen varte i bare 20 minutter.

Det første mer sofistikerte hjel-pemidlet til en astronaut, var plan-lagt for brukt under Gemini 9-fer-den i juni 1966. Under denne ferden var det meningen at astronauten Eugene Cernan skulle gjennomføre en romvandring. Han skulle bevege seg fra åpningen i Gemini-kapselen til den andre siden av romfartøyet, hvor det var meningen han skulle

Visste du at: Av Per Arne Marthinsen

Til venstre:Ved hjelp av en MMU montert utenpå den ordinære ryggpagningen, har astronaut Dale Gardner manøvreret seg fram til den "strandede" satellitten Westar 6 under romfergeferden STS 51A i 1984. (NASA)

Neste side:Bruce McCandless fløy 100 m bort fra romfergen under STS41B i februar 1984. Han ble det første mennesket på romvandring som ikke hadde en line forbundet til romfartøyet.(NASA)

Den første prototypen til den ”flygende lenestolen” ble brukt allerede i 1973?

FAKTAFAKTA FAKTAFAKTA

RomFART 2/2005 39

i vann ble etter hvert løsningen for å komme så nær opptil vektløs tilstand som mulig.

Under Apollo-programmet var det ikke bruk for en AMUer, men konseptet ble tatt i bruk under rom-stasjonen Skylab i årene 1973-1974. Skylab hadde meget god innvendig plass hvor AMU kunne testes uten at det var nødvendig å bruke rom-drakter. For å utnytte denne mulig-heten til å kunne teste innenfor et lukket rom, ble en ny type AMU, kjent som Automaticly Stabilized Manoeuvering Unit, eller M509, utviklet til bruk om bord i Skylab. Denne ble en suksess, og en modifi-sert versjon ble utviklet for bruk om bord i romfergen.

Manned Maneuvering unitDen nye MMU-enheten hadde en masse på 150 kg og man oppnådde en relativ hastighet i forhold til

romfergen på 1 km/t. Astronautene som brukte denne MMU-enheten festet den direkte på sin egen rom-drakt. Den ble første gang brukt under romfergeferd nummer 10, STS 41-B, som varte fra 3. til 11 februar 1984. Den første astronau-ten som fikk prøve denne var Bruce McCandless. Han beveget seg 100 meter fra romfergen og ble det første menneske på romvandring som ikke hadde en sikkerhetsline mellom seg og et romfartøy i bane. Etter 1 time og 22 minutter var gleden over.

Det mest spektakulære MMU-oppdraget var under STS-51A, som varte fra 8. til 16. november 1984. To satellitter, som var ”strandet” i rom-met etter at de blitt utplassert under nettopp STS 41-B, ble reddet etter at astronautene Dale A. Gardener og Joseph P. Allen ”fløy” bort til dem med MMUene. Begge satellit-

tene ble hentet inn til romfergens lasterom og brakt tilbake til Jorden for reparasjon. En av satellittene ble senere skutt opp med en kinesisk bærerakett.

Dette var også siste gang at MMUer ble brukt. De er nå erstat-tet med den mye mindre SAFER, som astronautene alltid har med på romvandringer, men som kun skal brukes dersom f. eks sikkerhetsli-nen skulle ryke eller løsne.

Sovjetunionen utviklet også sin MMU-variant, kjent som SPK, som de også kalte ”motorsykkelen i rommet”. SPK ble første gang brukt 1. februar 1990 av kosmo-nauten Alexander Serebrov ut i fra romstasjonen Mir. Han beveget seg 33 m fra romstasjonen. Den andre romvandringen med SPK var med Alexander Vitorenko, som fløy 45 m bort fra Mir. Men begge var hele tiden sikret til Mir med en tynn line.

romfart 2005-2

Documents