Tør du tenke annerledes?Global apatheidUtdanning for fred

Operasjon dagsverk 2003Temahefte

Svaret på alle verdens-

problemer

Innhold:

PROSJEKTOPPFØLGING:

Hva er dette?

OD har gjennom tidene fått utallige kri-tiske spørsmål om pengene som jobbes inn kommer fram, og om hvordan de tide-ligere prosjektene fungerer. Det er viktig å være kritisk! Men penga kommer fram.

Derfor skal det være en prosjektoppføl-gingsstripe som går nederst på annen-hver dobbelside i temaheftet, helt til side 27. Her vil man få en kort presentasjon av et utvalg av tidligere prosjekter, og et

regnestykke der man ser hvor mye pen-ger som virkelig går til ungdom i sør. Og så kan man spørre kritiske spørsmål om andre ting i steden.

3 Leder

4 Tør du tenke annerledes?

5 Sri Lanka

Fakta om Sri Lanka

6 Sri Lankas historie

8 De entiske gruppene på Sri Lanka

9 Bygger fred selv

11 Handel

Kapittelinnlening

12 Global apartheid

15 Duell - frihandel

16 En rettferdig handel?

18 Demokrati

Svaret på alle verdens problemer

20 Demokratiets utfordringer

22 En bedre verden er mulig!

25 Engasjert miljøaktivist

26 Miljø

Bærekraftig utvikling

28 Miljø og utvikling

30 Bitter kaffe

32 OD-prosjektene

Med kunnskap som våpen

34 Utdanning for fred

Hvembestemmer over din verden?

Hvem i verden har makt til å bestemme at mennesker skal sulte og at jorda skal ødelegges?

I verden i dag er det ingen selvfølge at viktige avgjørelser tas av folket eller de som er valgt av folket. Ofte er det helt andre enn deg, meg eller politikerne på Stortinget som bestemmer hva som skal skje i samfunnet. Hver dag fattes det av-gjørelser som påvirker deg og din verden uten at din stemme har blitt hørt…

Det er lett å føle seg liten, maktesløs og tenke at verden går til helvete uan-sett, men har vi ikke tapt hvis vi tenker slik? Verden går ikke til helvete før vi lar den gå til helvete! Det finnes nemlig flere veier til makt enn gjennom penger. Vårt viktigste våpen i kampen om en bedre verden, er kunnskap. Skaffer vi oss kunn-skap om hvordan verden fungerer og om hvor viktige avgjørelser tas, er vi et godt stykke på vei!

Derfor har Operasjon Dagsverk i år laget temahefter, et til ungdomsskolene og et til de videregående skolene. Det er laget av avispapir, men er noe helt annet enn en avis! Operasjon Dagsverk er Norges største informasjonskampanje rettet mot ungdom, og ved å lage et temahefte øn-sker vi å gjøre OD til en naturlig del av undervisningen din til høsten. Vi har la-get et hefte som danner et grunnlag for diskusjon rundt viktige temaer. Vi opple-ver jo verden hver dag, på tv, på radioen eller i avisa. Vi vet at verden fortsetter

forbi norske landegrenser, men det kan likevel være vanskelig å ta stilling til alt som skjer. Dette heftet tar opp ting på en annerledes måte, gir deg muligheten til å lære litt om verden rett og slett – og det er vel ikke så dumt?

Å lese og jobbe med tekstene i heftet vil forhåpentligvis få deg til å undre deg, bli litt sint og engasjere deg. Jeg håper uan-sett at vi har klart å gjøre det litt lettere for deg å ta stilling til det som skjer i ver-den i dag! Noe er galt når viktige avgjø-relser blir tatt så langt over hodene på oss at vi ikke får muligheten til å sette fo-ten ned og si ifra hvis noe er urettferdig eller helt feil. Med kunnskap, sinne, på-gangsmot, solidaritet og viljestyrke har vi likevel en kilde til makt som er udødelig. Makt gjennom engasjement har vist seg å være sterkere enn mye annet…

Og handling? Operasjon Dagsverk er rett rundt hjørnet. Hva sier det deg? Grip OD og vis at du har makt til å forandre!

Ansvarlig utgiver:

Operasjon DagsverkPostadresse Postboks 9157 Grønland0134 Oslo

Besøksadresse Lakkegata 19-21

Telefon 23 15 95 10Telefaks 23 15 95 01E-post od@od.noHjemmeside: www.od.no

Ansvarlig redaktør Sunniva Pettersen Eidsvoll

RedaktørOda Sjøvoll

RedaksjonenChristoffer Klyve, Aksel Nærstad, Ingvild Kilen Rørholt, Rauf M. Cassim, Nora H. Voldner, Evy Jøsok, Astrid Lervåg, Bjørn Skodvin Hannisdal, Sunniva Pettersen Eidsvoll

Pengene fra årets aksjon kanaliseres gjennom:

UtviklingsfondetTelefon 22 35 10 10Telefaks 22 35 20 60E-post u-fondet@u-fondet.noHjemmeside: www.u-fondet.no

Operasjon Dagsverk arrangeres av.

Elevorganisasjonen i NorgeTelefon 23 15 95 00Telefaks 23 15 95 01Hjemmeside www.elev.no

Takk til alle som har hjulpet til underveis i arbei-det med temaheftet

Spesiell takk til Hovedkomiteen, redaksjonen, Ut-viklingsfondet, ODs administrasjon, Okular, Kir-kens Nødhjelp, Norsk Målungdom, Astrid Fadnes og Tirill Sjøvoll, Inga og Are for flittig korrektur-lesing, Stian som har tegnet tegneseriestripene, Bergen Mandolinband og alle skribenter, fotogra-fer og illustratører

ProduksjonDesign Okular www.okular.noTrykk Dagblad Trykk ASOpplag 125 000

Temaheftet utgis med støtte fra NORAD (Norges direktorat for utvikling og samarbeid)

Synspunkter som kommer fram i artiklene står for den enkelte forfatters regning

Temaheftet er trykket på miljøvennlig papir.

Verden anno 2003 ser ikke bra ut. Vi hører hver dag om økt utvikling,

vekst og velferd. Likevel dør mer enn 30 000 barn hver dag av sult,

regnskogen blir bare mindre og mindre, én milliard mennesker le-

ver uten tilgang på rent drikkevann og mange barn har aldri opplevd

fred.

ODA SJØVOLLODs Hovedkomité

2 3

Jeg er født i Norge, har vokst opp i Norge og skal, så langt frem som livet mitt er planlagt nå, fortsette å bo i Norge. Norge er et fi nt land å bo i, her har jeg rett på alt jeg trenger og mer til. Jeg kan utdan-ne meg til hva jeg vil og bo hvor jeg vil, og før jeg får meg en jobb kan jeg låne penger av staten. Jeg er heldig. Norge er et bittelite land og etter FNs beregninger er det verdens beste land å leve i. Det er omtrent like stor sjanse for å bli født i Norge, som å vinne førstepremien i Lot-to. Jeg har det sinnsykt bra i forhold til veldig mange andre, men det er ikke min skyld. Det er ikke min, og heller ingen andre av de som er unge i dag, sin skyld at verden er som den er. Vi har bare blitt født inn i den. Det er meningsløst å kreve at vi skal ha dårlig samvittighet.

Det er meningsløst å kreve det, fordi det ikke nytter. Vi kan ha så dårlig samvit-tighet vi bare vil, verden vil ikke bli noe

bedre. Det hjelper ikke om hele Norges befolkning ser på Dagsrevyen, rister på hodene sine og tenker: «så grusomt«, hvis ingen ting blir gjort. Det er ofte unyanserte elendighetsbilder fra inn-samlingskampanjer og media som ska-per denne dårlige samvittigheten. Skal vi forandre verden trenger vi noe mer, vi må være bevisste på problemene og ha kunnskap om verden rundt oss. Det er ikke nok å vite at verden er urettferdig og at noe er galt, vi må forstå hvorfor. Bare da kan vi fi nne en løsning på pro-blemene.

Det er derfor jeg har tro på OD, fordi OD er annerledes. Vi viser ikke frem bilder av stakkarslige, sultne afrikanske barn med fl uer i øynene for å gi deg dårlig samvit-tighet. OD gir deg heller ikke en mulighet til å kjøpe avlat for samvittigheten din. Vi vil at du skal tenke litt annerledes. Vi ber deg nemlig ikke om penger, men vi krever at du tenker deg litt om og at du forsøker å forstå. OD vil at du bruker litt av din tid, litt av din energi og en dag av skoleåret ditt til å jobbe til inntekt for utdannings-prosjekter for ungdom i land i sør. Vi vil at du skal gjøre det frivillig. Det krever mer av deg enn om du bare skulle gitt oss penger, men til gjengjeld gjør det at du vet hvorfor du jobber og hva pengene skal gå til. Pengene våre endrer livene til mange enkelt mennesker hvert år, men de forandrer ikke verden mer enn et spytt

endrer havet. Hvis vi skal forbedre ver-den, må vi forandre holdningene til folk og vi må bruke den makten vi har. OD-dagen og menneskene vi klarer å hjelpe med pengene som jobbes inn, er et bevis på at det fungerer å handle og at ungdom faktisk har makt til å forandre. Hvert år jobber om lag 120 000 norske ungdom-mer på OD-dagen og sammen klarer de å jobbe inn mellom 25 og 30 millioner kro-ner. Tenkt da hva man kunne fått til hvis ungdommer i alle land mobiliserte seg!

OD er ikke en kampanje som lages av pe-dagogisk korrekte førtiåringer som ikke vet hvordan det er å være ung i dag. OD lages av ungdommer som går på skolen, akkurat som deg. Ungdom som vet at du ikke er dum, lat, uengasjert og kjip bare fordi du bryr deg om det som ungdom i Norge bryr seg om. Men det er ungdom som vet at det er vi som er unge i dag, som skal styre verden i morgen. Hvis vi klarer å stille oss på lik linje med ung-dom som bor i andre land, og ikke tenke på oss som fattige og rike, vil vi se at ungdom er ungdom uansett. Vi bryr oss om ting som angår oss i hverdagen, vi har planer og drømmer for fremtida og vi vil ha det gøy, vi har bare ulike ut-gangspunkt. Det er ikke vår skyld, men hvis ikke vi gjør noe med det, kan vi ikke regne med at noen andre skal gjøre det heller. Bli med på OD!

Jeg tror at norske ungdommer er lei. Ikke av Big Brother, Kurt og

Gaute, SMS avstemminger og fros-senpizza, selv om noen sikkert er

det også. Jeg tror vi som er unge i dag er møkka lei av folk som synes vi er late og forsøker å gi oss dår-lig samvittighet. Flaks at OD hand-

ler om noe helt annet.

Tør du å tenke annerledes

Fakta om OD

> Operasjon Dagsverk (OD) er nor-ske skoleelevers solidaritetsak-sjon og arrangeres av Elevorgani-sasjonen.

> OD lages og organiseres av ung-dom som går på ungdoms– og videregående skoler.

> OD består av en ti dager lang informasjonskampanje, Interna-sjonal Uke (IU), og en OD– dag. Dette temaheftet er en del av in-formasjonsmateriellet til IU.

> På OD dagen jobber de deltagen-de elevene og det de tjener går til utdannings– og opplærings pro-sjekter til ungdom i land i Afrika, Asia og Latin– Amerika.

> I år støtter OD yrkesopplæring og forsoningsarbeid på Sri Lanka. Pengene kanaliseres gjennom Ut-viklingsfondet.

> Om lag 850 ungdoms-, videregå-ende– og folkehøyskoler deltar på OD hvert år. De siste årene har det blitt jobbet inn mellom 25 og 30 millioner kroner hvert år. OD ble startet opp i 1964.

Fakta om Sri Lanka

Stat og styreHovedstad: ColomboStyreform: RepublikkPresident: Chandrika B. Kumaratunga (siden 1994)Statsminister: Ranil Wickremesinghe (siden 2001)

Demografi og geografi Areal: 65 610km2 (ca. like stort som Svalbard)Folketall: 19,7 mill Rangering i FNs indeks for menneske-lig utvikling (2002): 89 (av 173)Språk: Singalesisk (offi sielt), tamil, engelsk

FolkegrupperSingalesere 74%Tamiler 18%* Muslimer 7%Andre 1%

ReligionerBuddhisme 69%Hinduisme 15%Islam 8%Kristendom 8%

ØkonomiViktigste eksportvarer: tekstiler, te, diamanter, kokosnøttprodukter, oljeprodukterViktigste importvarer: maskiner og utstyr, tekstiler, olje, matvarer

*(hvorav sri lankesiske tamiler-12.5%, indiske tamiler -5.5%)

«Det er om-trent like stor sjanse for å bli født i Nor-ge, som å vinne første-premien i Lotto»

SUNNIVA PETTERSEN EIDSVOLLLeder for Operasjon Dagsverk

4 5

KOLONISERINGSri Lanka har til alle tider vært svært at-traktiv for mennesker. Øya er rik på na-turressurser, den har et godt klima og rikt jordsmonn, som gir svært gode jord-bruksforhold. Da europeerne begynner å reise ut i verden for å ta kontroll over an-dre landområder, blir Sri Lanka raskt et mål, og i 1556 starter portugiserne opp handelsstasjoner på øya. Etter hundre år tar nederlenderne over makten, før de må

gi tapt for britene i 1796. Det er britene som virkelig koloniserer Sri Lanka, eller Ceylon, som de kaller øya. De kontrol-lerer raskt hele øya, og fra 1815 er Sri Lanka direkte underlagt britisk styre, med engelsk som offisielt språk.

«SPLITT OG HERSK«Britenes styre på Sri Lanka baserte seg på en tradisjonell «splitt og hersk«-poli-tikk, som i de fleste av deres kolonier: De favoriserte tamilene, som var i mindretall, og ga ingen andre utdanning. Utdan-ningsnivået blant tamilene ble generelt langt høyere enn hos singaleserne, hvil-ket igjen ga flere tamiler enn singalesere stillinger i statsadministrasjonen. Ved å bygge opp en konflikt mellom de to folke-gruppene, avverget britene effektivt at ta-milene og singaleserne slo seg sammen og kjempet mot deres styre.

FRIGJØRING, SELVSTENDIGHET OG KONFLIKTUtover 1930-tallet oppstår et engasje-ment for frigjøring på Sri Lanka, og i 1948 oppnår srilankeserne selvstendig-het fra Storbritannia. Frigjøringen skjer utrolig nok uten noen bruk av vold, men den markerer starten på konflikten som skal utvikle seg til en blodig borgerkrig.

Konfliktlinjene mellom tamiler og singa-lesere fra kolonitiden er tydelige. I ut-gangspunktet er singalesisk, tamilsk og engelsk sidestilte språk, men i 1956 opp-står det uenighet om dette. Siden singa-leserne er i flertall, blir singalesisk gjort til det eneste offisielle språket. Plutselig er tamilene ekskludert fra en rekke job-ber og tilgang til universitet. Frustrasjo-nen blant tamilene øker, og de første opp-tøyene i hovedstaden Colombo starter.

På 60-tallet forsøker tamiler å få det som fortsatt kalles Ceylon til å bli en føderal stat med utstrakt selvstyre i delstater. Det betyr at landet blir styrt av et forbund bestående av alle delstatene i landet. Si-den tamilene er i mindretall, er det van-skelig for dem å påvirke den nasjonale politikken. Når Ceylon bytter navn til Sri Lanka, et singalesisk navn, mister tami-lene håpet om økt selvstyre. I 1975 blir geriljabevegelsen Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE), også kjent som «de tamilske tigrene,» opprettet. De kjemper for en egen tamilsk stat på nordsiden av øya. I løpet av ti år rekrutteres mer enn 10 000 geriljasoldater. Konflikten tilspis-ses ytterligere av dette, og i 1983 er bor-gerkrigen et faktum.

INITIATIV TIL FREDI 1987 griper India inn i konflikten, men deres initiativ til fred mislykkes, og i 1990 forlater inderne Sri Lanka med alvorlige tap og skader. Utover 90-tallet prøver re-gjeringen å få i gang nye fredsforhand-linger. Et forslag til grunnlovsendring vil gi mer selvstyre til regionene, men nye terroraksjoner gjør det vanskelig å komme fram til en løsning. På grunn av situasjonen i landet har Sri Lanka behov for både støtte og lån fra andre land, og dette gjør at regjeringen er påvirkelig for press utenfra. Fra 1999 involveres Nor-ge i fredsprosessen, og i 2002 oppnås permanent våpenhvile. Muligheten for en grunnlovsendring og overgang til føderalt styresett synes som en løsning. Brudd i forhandlingene på vårparten i 2003 klarer ikke å drepe optimismen om en fredelig løsning. Srilankeserne er lei av krig, et år med fred har vært godt. Det har også blitt arrangert en giverkonferanse i Tokyo, der Sri Lanka ble lovet store bistandsbeløp hvis partene oppnår varig fred.

På 1500-, 1600– og 1700-tallet var mange europeiske land interes-

sert i å få i gang handel med an-dre land, spesielt var Asia og Sør-

Amerika interessant fordi de hadde så mye spennende krydder. Etter

hvert innså de europeiske landene at de ville tjene mer penger på å

ta kontroll i disse landene, og det er det vi kaller kolonisering. Kolo-niseringen foregikk også i Afrika, og førte nesten over alt med seg

harde kamper mellom kolonistene og de lokale innbyggerne.

Pengene fra det aller første OD, kr. 103.000 ble brukt til å reparere 11 klas-serom og 4 lærerboliger i landsbyen

Ouacif i Kabyliaprovinsen i Algerie. Hjelp til oppbygging av skoler var svært nød-vendig etter at store deler av landet lå i

ruiner etter den lange frigjøringskrigen som endte med frigjøring av Algerie i 1962. OD samarbeidet med den Norske

Kvekerhjelpen om disse prosjektene. En representant fra Kvekerhjelpen fortalte følgende om sitt besøk til landsbyen 25

år etter støtten ble gitt: ”Jeg så mange nye fine skoler i landsbyene, men også de gamle OD-skolene var i bruk. Befolk-

ningen har økt og mange flere barn får gå på skolen, jenter og gutter på like fot”. Kvekerhjelpen arbeider ikke i Algerie len-

ger, men skolene som OD bygde opp har bidratt til at flere generasjoner unge alge-riere har fått en utdanning!

PROSJEKTOPPFØLGING:

1964 ALGERIE

ANDREAS J. DELSETTODs hovedkomité

historieSri Lankas«Britenes styre på Sri

Lanka baserte seg på en tradisjonell ”Splitt og hersk”-politikk»

6 7

Et av de store stridsspørsmålene i lan-det, er hvem som kom først og hvem som har den egentlige retten til å bo der. Den største striden står mellom singaleserne og tamilene.

SINGALESERESingaleserne er den største etniske grup-pen på Sri Lanka. De bor på hele øya bortsett fra i Jaffna– og Batticaola-dis-triktene. Singaleserne mener at de ned-stammer fra Fyrst Vijaya og de som kom med han fra Nord-India fra 2500 år si-den. Men det er sannsynlig at den opp-rinnelige singalesiske gruppen blandet seg med innfødte.

Mer enn 90 prosent av de som snak-ker singalesisk er buddhister, noe som

forsterker følelsen av å tilhøre en etnisk gruppe. Buddhistiske munker er høyt re-spektert og deltar i seremonier og viktige begivenheter i menneskers liv. Å bli en munk er et ettertraktet karrieremål for mange unge menn.

Alle singalesere er knyttet sammen gjen-nom felles språk og religion, men i løpet av kolonitiden utviklet singaleserne seg i to retninger: lavlandssingalesere og Kandy-singalesere. Den første gruppen har blitt påvirket av vestlig kultur, mens Kandy-singaleserne har beholdt mye av den opprinnelige kulturen.

TAMILERTamilene er den nest største etniske gruppen på Sri Lanka. I tillegg til de ca. 3,5 millionene tamiler på Sri Lanka, fin-nes det minst 40 millioner tamiltalende i den indiske delstaten Tamil Nadu. Språ-ket de snakker kalles tamil og har en lang historie. Tamilsk litteratur har overlevd i Sør-India i over 2000 år.

De tamiltalende på Sri Lanka er delt i to ganske forskjellige grupper: De såkalte srilankiske tamilene er etterkommere av de opprinelige tamilske innvandrerne fra Sør-India, som har kommet over en peri-

ode på mange hundre år. Disse utgjør et flertall av befolkningen i nord og øst, et-tersom det var i disse områdene de gam-le tamilske kongedømmene dominerte.

Den andre gruppen er en gruppe tami-ler britene tok fra India til Sri Lanka på 1800-tallet, for at de skulle arbeide på teplantasjene. Disse tamilene har blitt utsatt for undertrykkelse og overgrep, og er den mest sårbare folkegruppen på Sri Lanka.

Tamilene har hinduisme som felles reli-gion, og de har samme språk (tamil) og kultur. Dette er viktig for tamilenes identi-tet og samhold. De skiller seg tydelig fra singalesernes religion, språk og kultur.

MUSLIMERDen muslimske folkegruppen er den tredje største på Sri Lanka. I likhet med de andre folkegruppene, har også musli-mene sine egne hellige steder, religiøse helter og felles språk.

Da oppdageren Vasco da Gama ankom Det indiske hav i 1948, styrte muslimene handelen i området. Muslimene bosatte seg i områder nær havner og handels-steder, men flyttet senere lengre inn i

landet. Da portugiserne kom til hovedsta-den Colombo, var det nesten bare musli-mer som bodde der. Muslimene snakket tamil, og kjempet mot portugiserne og nederlenderne da de kom for å koloni-sere landet.

De aller fleste muslimene som bor på Sri Lanka i dag er etterkommere av de mus-limske handelsmennene, men det finnes også mindre grupper muslimer av annen opprinnelse. Noen kom fra India under kolonitiden, det vil si far ca. 1500 og fram til andre verdenskrig. Det finnes også en gruppe muslimer som stammer fra malay-ene, som opprinnelig er fra Sørøst-Asia. De kom da både Sri Lanka og Indonesia var nederlandske kolonier. Hovedgrun-nen til at denne gruppen beholder sin egen identitet, er språket malay. Det snakkes fortsatt blant ca. fem prosent av muslimene på Sri Lanka.

Bygger fred selv – Politikerne er skyld i krigen her

på Sri Lanka, sier den singalesiske snekkeren Kobbekaduwa. Han tror det er vanlige folk som må og kan skape fred i landet. Derfor enga-

sjerer han seg personlig. Én gang i måneden diskuterer han for fred.

Sri Lanka består av flere folke-grupper og religioner. De viktigste

etniske gruppene er singalesere (19%), tamiler (18%) og muslimer (7,6%). I tillegg utgjør moor, bur-ger, malay og vedda 0,7% av be-

folkningen. De viktigste religionene er buddhisme, hinduisme, islam og

kristendom.

DeEtniske gruppene på Sri Lanka

Kobbekaduwa lar blikket gli over det frodige landskapet rundt landsbyen Vinayagapuram, som ligger noen kilo-meter fra byen Vavuniya nord på Sri Lanka. Regntiden er nettopp over og det er grønt overalt. – Det er grusomt å være redd alltid. Jeg har fire barn og jeg var redd for at noe skulle skje dem hele tiden. Jeg var redd for kona mi, vennene mine og meg selv, sier han. Vi har søkt ly for den steikende sola på baksiden av et lite murhus. Jeg har nett-

opp spurt den 56 år gamle snekkeren om hvordan det er å leve i et krigsområde. Kobbekaduwa er en munter mann som ler mye, men når jeg spør ham om krigen blir han alvorlig.

Han forteller om hvordan han for seks år siden satt bakerst i en buss da en ung mann la igjen en bag foran. Inne i bagen lå en bombe. Den eksploderte og drepte halvparten av passasjerene. Det var blod og kroppsdeler over alt. Han sier han fremdeles våkner om natta av minnene. Den nesten tjue år lange borgerkrigen mellom De tamilske tigrene (LTTE) og regjeringssoldatene på Sri Lanka har kostet over 60.000 menneskeliv. En mil-lion srilankere er blitt hjemløse. Tusener er blitt drept i området rundt Vavuniya. Der, som så mange andre steder i nord og nordøst, har det vært bombeaksjoner, likvideringer og nattlige raid mot landsby-

ene fra begge sider.

GJØR DET SELV Kobbekaduwa er overbevist om at fre-den først og fremst må skapes av vanlige folk. Derfor engasjerer han seg person-lig Det er derfor han har tatt seg fri fra jobben og humpet en time på en over-fylt buss for å komme hit. En gang i må-neden møtes han og folk fra området i den lille murbygningen som vanligvis er skolebygningen til barna fra landsbyen. Kobbekaduwa er, som flere av de andre framøtte, singaleser. Men mesteparten er tamiler og noen er muslimer. Diskusjone-ne er høylydte og engasjerte. Om alt fra hverdagslige ting som misforståelser og krangler mellom folk i området til freds-forhandlingene i Oslo. Av og til blir det litt forvirring når ting skal oversettes mellom tamil og singalesisk, noe som vekker stor munterhet.

Gjennom å treffes i det blåmalte klasse-rommet og gjennom flere felles aktivite-ter forsøker de 30 – 40 frammøtte å gi sitt lille bidrag til en varig fred. Kobbeka-duwa og de andre er del av et nettverk som er startet av organisasjonen Center for Human Development. Organisasjonen driver lignende arbeid flere steder nord og nordøst på Sri Lanka. En uke før vi kom var Kobbekaduwa på et større møte i byen Trincomalee på østkysten. Der var han, sammen med 300 andre vanlige srilankere, med på å lage en erklæring som vektlegger at nettopp vanlige folks ønsker og behov må bli tatt hensyn til i fredsdiskusjonene.

– Det er vanskelig for oss å bli hørt. Det er veldig langt fra min lille landsby til Co-lombo. Vi håper at denne erklæringen blir lest i hovedstaden. Nå er det også viktig at bruken av alle pengene som >›

«Det er politike-re som har skapt krigen her på Sri Lanka»

TOR AKSEL BOLLERedaktør i Verdensmagasinet X

VELUPILLAI NAGENDRANI Utviklingsfondet som fredskorpser

8 9

‹< nå kommer til å strømme inn fra utlan-det blir skikkelig overvåket. Dersom pen-gene brukes feil kan skuffelsen bli veldig stor og det kan bidra til å tilspisse situa-sjonen igjen, sier han.

TROR PÅ FRED Kobbekaduwa forteller at han er forsiktig optimist nå. Han sier at srilankere flest er veldig glade for at krigen kanskje er over for godt og at Norges innsats har vært og er viktig. Folk tror på fred, sier han. Men samtidig understreker han at alle husker de tidligere mislykkede forhand-lingene om fred og at folk vet veldig godt at mistenksomheten mellom regjerings-soldatene og Tamiltigrene er stor. Både Kobbekaduwa og andre X snakker med forteller at begge sider, mens fredsfor-handlingene pågår, fortsatt forsøker å styrke sin militære posisjon. Dette gjør de blant annet gjennom omfattende re-kruttering av soldater.

Som mange andre vi treffer i de nordlige områdene av Sri Lanka er Kobbekaduwa skeptisk til politikernes løfter.

– Det er politikere som har skapt krigen her på Sri Lanka. Det er typisk at under fredsforhandlingene snakker regjeringen om sine problemer og LTTE om sine pro-blemer Ingen av dem snakker om folkets bekymringer. Om behovet for skikkelige hus, reint vann og skoler. De siste årene har masse penger blitt brukt på krig. Van-lige folk er opptatt av fred og at deres behov nå blir tatt hensyn til. Vi er ikke så opptatt av hvor noen streker på kartet går, sier han.

MÅTTE FLYKTE Over en million mennesker har blitt for-drevet fra sine hjem som følge av bor-gekrigen på Sri Lanka. Kampene i nord og nordøst har fått mange, hovedsaklig tamiler, til å forlate landet. Flere hundre tusen mennesker lever i dag i falleferdige flyktningleire. Andre har vært litt heldi-gere. De har fått anvist en liten jordflekk av myndighetene og beskjed om at her skal de bo. Fått beskjed om å glemme sine gamle hjem og bygge seg en ny framtid. Sevarani, som er tamil, kom til landsbyen Poowarasakulam for tre år si-den sammen med sin mann og sine to små sønner. De bodde opprinnelig i en liten landsby et par mil lengre nord. Men under de harde kampene i 1999 orket de ikke lenger å leve omgitt av krig og død. I all hast pakket de noen få eiendeler og flyktet. Huset familien lever i nå, er lite og mørkt. Med gresstak og jordgulv. Utenfor dyrker de litt grønnsaker. Noen skran-glete høner tripper misfornøyd rundt på gårdstunet.

– Det var mye bedre der vi bodde før. Vi hadde et skikkelig hus og mye mer jord. Men det var kamper hele tiden og regje-

ringssoldatene begynte å minelegge om-råder like i nærheten av der vi bodde. Vi var nødt til å dra, sier hun.

– Men nå kan dere kanskje flytte tilbake?

– Det blir vanskelig. Området er minelagt og det er en militærleir like ved. Dessu-ten har vi hørt at huset vårt er ødelagt, sier Sevarani.

BARN BLIR KIDNAPPET Sevarani forteller at det er vanskelig for mannen hennes å få arbeid. Mes-teparten av tiden reiser han rundt på leting etter jobb. Av og til finner han noe, som regel ikke. Hun bekymrer seg for framtida til de to sønnene sine. – Vi trenger en skikkelig vei og busser som går regelmessig. For øyeblikket er livet vanskelig. Jeg er redd for at Tamil-tigrene skal hente sønnene mine. At de skal bli fristet av våpen og spenning fordi de ikke ser andre muligheter, sier hun. Og Sevaranis frykt er velbegrunnet. Det meldes nærmest daglig om at LTTE re-krutterer og kidnapper barn for å gi dem militær trening. LTTE benekter at det skjer og myndighetene sier at det er lite de kan gjøre.

Samtidig som barn blir kidnappet og mange – både singalesere, muslimer og tamiler – frykter LTTE, later det til at or-ganisasjonen fremdeles har stor støtte blant den tamilske majoriteten i nordlige deler av Sri Lanka. 27. november, et par daget etter at X snakket med Sevarani, feiret folk i nord «Mavirar Nal» eller «De store helters dag«. Byer og landsbyer var dekket av bånd i LTTEs gule og røde far-ger. Det var fyrverkeri og plakater som viste maskingevær og eksploderende tanks. Mange steder var det satt opp telt med portrettbilder av falne LTTE-soldater fra området. Mest oppmerksomhet fikk bildene av de døde svarte tigrene, Tamil-tigrenes avdeling med selvmordsbombe-re. Det var rekke på rekke med bilder av unge mennesker, mange av dem barn, i de karakteristiske svarte uniformene. De fleste smilte til kamera, vel vitende at de i løpet to år ville være døde. Sprengt i lufta, forhåpentligvis sammen med noen fra fiendens leir.

Tilbake ved skolebygningen er møtet over. Folk har spist seg mette og sitter og døser i skyggen. Kobbekaduwa ler når jeg spør om han, som singaleser, også har muslimske og tamilske venner.

– Selvfølgelig, sier han. – Jeg har bodd i en tamilsk landsby i over ti år. Folk omgås uproblematisk så lenge ikke sol-dater og politikere gjør alt de kan for å skape splid. Jeg har bodd her hele livet og elsker jorda og folket her. Ingen får jaget meg herfra. Uansett, sier Kobbe-kaduwa. d

The

That there was darkness we knew - it could be ig-nored no longer even by the selfish and the selectively blind like me. The blackness crept in slowly through the colours, to cast shadows in the warmth and brightness - we heard of murder, of war at our doorstep, while we got up and went to work each day; of midnight searches in Colombo, while we slept.

My island was burning. But I lived in your shade. And there was Muththu with his vegetable cart in the corner of Fort.Almost every other day I went to him, and on his board, saw the harnessing of two concepts, shape and colour, in almost perfect symmetry. Smooth purple sloped down the sensual curves of the brinjals. A rough gritty shade of orange stuck out its chin on the sturdy carrots. Delicate shades of green curled up on each other upon the cabbage. There were two reds - wet and vulnerable on the tomatoes, and deeply mysteri-ous on the beetroots. I saw them all under shining drops of water, in the firm tall squares that Muththu had arran-ged them in. And I loved taking home little bits of colour in a plastic sili sili bag. With them, I took the knowledge that my earth grew all this - and that people tilled the land, sowed, reaped, ate, lived, and tilled the land again in one infinite circle - no matter what happened. Amidst the chaos, there were dewdrop filled colours on the streets of Colombo and that was enough to give me a footing, for the center to hold.

Muththu had chuckled delightedly when he had heard of my marriage.

– Finally, he said, his old brown face wrinkling into a smile. He would lose his parting line - my vegetable seller - who had always said, as he passed my bag over the vegetable board:

– Lady should get married. Why should you live alone - a nice lady like you? And Muththu smiled when he saw you - do you remember?

He brought his wrinkled palms together, busy as he

was that hour, when he saw his faithful solitary customer accompanied by another. I had told you what Muththu meant to me, and I saw you watch him, with a smile on your face. When the people around his cart went, he came to us.

– And you, young sir - where are you working? he asked, perhaps the first question a parent would have asked, if there had been any. Perhaps that struck you too, for you laughed before you answered,

– Same place as her. The Central Bank.– Good. Good. Both work together. Success co-

mes. Good.– You said: “Not so much together. She is down in

the Treasury Department. I am up in the library.”– But you knew that had been his blessing. His

daughter had got married at seventeen, before he left Jaffna to come to Colombo after his wife died. Muththu spoke Sinhala well, having learnt it since he came here. The rhythm of his speech was different but still there was music there. And I loved to hear it. But it struck me only after months of marriage, that I had begun to hear it less and less. My trips to the vegetable seller had not lessened for going there was built into our day. So I put it down to you filling all the empty spaces within me.

The next time I went, however, I looked keenly at Muththu and I knew I was wrong. The change was in him. He hardly smiled. His eyes were dim and face weary.

– How is your daughter, Muththu? I asked him that day.

– Fine, fine, he mumbled, indistinctly. – Still in Jaff-na. Grandson, son. All still in Jaffna.

There was no point asking how they were doing there. We knew. Jaffna was our doorstep, where the war was on, and people were dying there, every day, every hour, as we lived in Colombo, trying our best to forget it. Those who couldn’t, like Muththu, would obviously be exhausted with that effort alone.

His business must have been as good as ever though, for soon he even got another man to help out with the sales. I saw him when I looked up wondering whose shadow had fallen so long and dark upon the vegetables that late afternoon. A young bearded boy stood looking strong and tall beside the shrunken old man. I smiled.

– Your son? I asked Muththu.

– No, Muththu replied. – My son in Jaffna.He said the young man was his nephew who had

been sent to Colombo by his brother. That was one way of making sure that they were not conscripted.The young man didn’t even look at me once. He kept gazing at the distance, that part of Fort with the tall Central Bank building and the Twin Towers probably offering him the most stark contrast to his devastated Jaffna. Mutht-hu hardly ever looked at me after he had got someone to talk to in that boy. But I had you and time passed. A year ended and another began.

The last day of January came. The last day of my life. A Tamil suicide bomber drove a truck full of explosives to the main building of the Central Bank. It was morning and we were at work. It was said later that the driver was a thin young man with a beard. Those of us who did not have glass in our eyes and who could get up from the floor after the shock had sent us sprawling, could see part of the main building slowly collapse in front of our eyes. With it fell the library.

You had told me once that to be together truly, would be to feel what the other was feeling. The joy. The pain. And I am telling you now that I did. I felt the iron rods go through me, and the concrete fall over my head. My back broke and my flesh burst into a thousand frag-ments with the blast. No one in the library at that time survived to tell the tale. But I knew how you died.

Still I ran, amidst the blood and the cries and the groans to find you, to tell you that something had gone horrendously wrong, for you to put it right. I looked and looked. Searched and searched and searched. They caught me later and told me to go home. But home had died with you and there was nowhere left for me to go. I walked slowly through the rubble and the smoke and my feet took me down the road that I had always gone. Ahead of me I could see the vegetable cart, overturned. The pumpkin had smashed its flesh on the black tar. The torn limbs of the long beans hung around the broken pie-ces of the board. Red tomatoes oozed out from a corner. I sat down. And I thought I should tell you that - then, from somewhere, I thought I heard an old man crying.

VegetableSeller

«Freden må først og fremst må skapes av vanlige folk»

The bare sticks that had showed starkly against the sky between the mango tree

and the coconut, turned into vines of purple flower just before you came. I had not even

known that the vine existed. It had been just a dry web of sticks. And then you were

there. And it became our house. And we could shut out the darkness outside - for

some more time.

NOVELLE FRA SRI LANKA:

med kunnskapSom våpen!OD-PROSJEKTENE:

Operasjon Dagsverk har ungdom som målgruppe, og partnerne fokuserer der-for i OD– prosjektene direkte mot ung-dom. Utviklingsfondet og Operasjon Dagsverk er også veldig bevisst på at alle etniske grupper på Sri Lanka skal inklu-deres i prosjektene, for å unngå å skape potensiell splid.

Partnerne på Sri Lanka jobber nå med å knytte nye samarbeid med organisasjo-ner som har ulike tiltak direkte knyttet til ungdom, og som inkluderer alle de etnis-ke gruppene.

UTDANNING ER NØKKELEN20 år med borgerkrig på Sri Lanka har satt sine spor. 65 000 mennesker har mistet livet, 900 000 er interne flyktnin-ger og mer enn 200 000 bor i utlandet. Mer enn 270 000 av de interne flyktnin-gene er barn og unge. Målinger viser at ca 50 000 barn har sluttet på skolen.

Krigen har ført til at mange barn og ung-dom har mistet muligheten til å gå på sko-le. Skolene som organiseres i flyktning-leirene må styrkes, og skolebygninger må gjenoppbygges. I områdene nord og øst på Sri Lanka har 15 prosent, det vil si fire ganger mer enn på landsbasis, slut-tet på skolen. Mange trenger hjelp til å ta igjen flere års tapt skolegang. OD-pro-sjektene vil satse på tiltak for å få barn og unge tilbake i skolen, og de som har blitt voksne vil få tilbud om yrkesrettet utdan-ning for å komme i arbeid.

Barn som har blitt utsatt for krigshand-linger trenger hjelp til å vende tilbake til et normalt liv. Ungdomsklubber, drama-grupper, musikk og lek organiseres for å lære barn og unge å leve med trauma-tiske minner fra krigen. Tiltak vil bli gjen-nomført både innenfor og utenfor skole-systemet.

Det vil bli satset på å forbedre helse og ernæring, skolematerialer og utstyr, gjen-nomføre opplysningsarbeid og kampan-jer. Opplæring av lærere vil også være et satsningsområde. Lærerne må kunne undervise elever som er på ulikt klasse-nivå, og skolene må være tilrettelagt for barn og ungdom på landsbygda. Det vil bli gjort en undersøkelse blant lærere, studenter og elever for å kartlegge psy-kiske problemer i befolkningen.

Unge mennesker som har opplevd barne-arbeid eller vært barnesoldater, trenger rådgivning og støtte for å skape en bedre framtid. Utdanning er viktig for at barn og

unge skal unngå barnearbeid og andre former for mishandling, og er derfor prio-ritert i alle prosjektene.

Ungdom som verken har arbeid eller mu-ligheter til å utdanne seg, mister fort hå-pet om en bedre framtid. Ungdom som ikke har gått på skole vil ha problemer med å delta i yrkeslivet, og kan lettere la seg rekruttere til å utføre krigshand-linger. Derfor kan mangel på utdannings-muligheter påvirke fredsprosessen og den videre utviklingen i landet. Det er viktig å gi ungdom rådgiving om hvilke al-ternativer de har framover, og bidra til et større tilbud i yrkesopplæring og utdan-ning generelt.

FRED OG FORSONINGKunnskap om fredsprosessen er like vik-tig i sør som innenfor krigssonene i nord og øst. Studenter og elever må bli bevis-ste på sine egne holdninger, sin selvres-pekt og respekt for andre for å kunne sikre en langvarig fred og forsoning. Kul-turforståelse mellom etniske grupper, kri-tisk tenkning og konfliktløsning er også viktige momenter.

Det må bygges en gjensidig forståelse mellom etniske grupper på hele Sri Lanka for å sikre freden. Barn og unge kan lett la seg påvirke og lede av ekstremister. Prosjektene vil derfor forsøke å motivere unge både i nord, øst og sør til å bygge en fredelig framtid.

JORDBRUKET ER VIKTIGSri Lanka er et frodig land med mye na-

turressurser. Til tross for dette må Sri Lanka i dag importere mat. På landsbasis er åtte millioner mennesker småbønder. Dersom vi inkluderer de som viderefor-edler jordbruksprodukter, de som sel-ger ferdige produkter og de som selger kunstgjødsel og sprøytemidler, er nær-mere 80 prosent av befolkningen på Sri Lanka avhengige av landbruket. I nord og øst, der krigshandlingene har rammet hardest, er 85 prosent direkte avhengig av jorda de dyrker.

Krigen har redusert avlingene, antall hus-dyr og ødelagt mye av skogressursene. Mange bønder har flykta fra hjemstedet og gården på grunn av krigshandlinger. En del områder som før ble dyrket er nå militært område eller minelagt. Den totale produksjonen av mat er derfor veldig re-dusert. Total matproduksjon i 2001 var kun 80.000 tonn, mens det i 1982 ble produsert 450.000 tonn. Risproduk-sjonen i nord områdene er redusert til 84.000 tonn i 2001 fra 248.000 i 1982.

Siden våpenhvilen i februar 2002 har fredsprosessen hatt god fremgang, og en del familier er i ferd med å vende hjem. Det betyr at mange bønder kan gjenopp-ta matproduksjonen. Internasjonale orga-nisasjoner (som Verdensbanken og FN) har påpekt at det er svært viktig å satse på økologisk jordbruk, slik at bøndene blir mindre avhengige av kostbare inn-kjøp av kunstgjødsel og sprøytemidler. Halvparten av OD-midlene vil bli brukt til å støtte økt kunnskap og utdanning rundt miljøvennlig jordbruk.

Prosessen med å utvikle gode OD-prosjekter er nå i full gang, med

Utviklingsfondet som årets samar-beidsorganisasjon. Utviklingsfondet

har ingen norske representanter i prosjektlandene sine, men bruker lokale partnere. Utviklingsfondets

partnerorganisasjoner på Sri Lanka jobber nå på spreng med å utvikle årets OD-prosjekter, med sikte på

oppstart i begynnelsen av 2004.

Det er ikkje fred på Sri Lanka. Det vert tydeleg

når vi kjem til Jaffna, den største byen på halvøya

med same namn. Flyplas-sen ligg midt i ein militær

treningsleir. Det finst ingen ankomsthall, berre nokre

plastikkstolar og litt bølge-blikk som er sett opp for å lage skugge. Overalt er

det militært personell i full uniform. I nesten 20 år har det vore borgarkrig på Sri Lanka mellom regjeringa

og LTTE (Liberation Tigers of Tamil Eelam). Og trass i at det er våpenkvile er det

ei nervøs stemning uansett kvar vi kjem. Vil freden no-

kon gong komme?

Det er spesielt å reise rundt i dei nord-lege delane av Sri Lanka. Det er her krigen har herja. I desse områda utgjer tamilane størstedelen av befolkninga, og det var her LTTE ville opprette det dei kallar Tamil Eelam, tamilane sitt heimland. Jaffna er no eit regjerings-kontrollert område, og det er soldatar overalt. På kvart gatehjørne står dei, væpna til tennene. Overalt der vi fer-dast kan vi sjå dei. På aude landevegar sit soldatane i dei gamle skyttergrave-ne med gevær og hjelm, klare for krig. Det er ein rar og anstrengt stemning som er vanskeleg å setje ord på. Man-ge av dei vi har snakka med føler seg okkupert av regjeringsstyrkane. Sjølv er eg usikker på om eg føler meg trygg eller utrygg med alle desse væpna sol-datane rundt meg.

På veg til Vavuniya litt lengre sør på øya køyrer vi forbi Elefantpasset der dei hardaste kampane under krigen fann stad. Det er eit ope landskap. Like ved passet står ein øydelagt tanks, og eit stykke unna finn vi ein hjelm som truleg har tilhøyrd ein soldat som har kjempa her. Ein soldat som kanskje har mista livet. I nokre minutt står eg der og førestiller meg korleis det heile kun-ne ha gått føre seg. Det gjer inntrykk å sjå dette området. Mange vende aldri heim igjen frå kampane her. I det eg set meg i bilen kjenner eg at eg vert

litt trist på vegne av menneskeslekta. Vi har kåra oss sjølve til dei mest intel-ligente vesena på jorda, og så klarer vi ikkje eingong å løyse konflikter på ein fredeleg måte.

Ein ting som eg la fort merke til då eg kom til Sri Lanka, var at menneska her snakkar veldig lågt. Nokre gongar må eg verkeleg anstrenge meg for å høyre kva dei seier. På eit møte med borger-meisteren i ein av byane vi besøker tek eg meg sjølv i å bli kraftig irritert og tenkjer ”Kvifor snakkar han så lågt at eg ikkje kan høyre han? Ein mann med ei slik stilling bør jo ikkje vere redd for å bruke stemma!”. Etter ei stund kjem eg på at denne mannen og resten av menneska på Sri Lanka har opplevd 20 år med krig og uro. Det er framleis ikkje fred her, berre våpenkvile. Befolkninga har gjentekne gongar opplevd at vå-penkvileavtalar har blitt brotne. Skep-sisen er stor, og heile tida har folk sol-datane kring seg. Ein snakkar kanskje ikkje så høgt når ein er trua av krig?

Om dei snakkar lågt til vanleg, så snak-kar dei endå lågare når dei fortel om ting som har skjedd under borgarkri-gen. I Trincomalee møter vi ei gruppe ungdomar som er med i ein organisa-sjon som heiter TYDUP (Team of Youth Development Understanding Process), som er ein av organisasjonane som Operasjon Dagsverk skal støtte i år. Ein av ungdomane er Endi, som er 20 år og jobbar på ein sementfabrikk. Fa-ren hans vart bortført under krigen, og Endi er overbevist om at han er død. No bur han saman med mora og søs-kena sine. Når eg spør han om kva han har mest lyst til å gjere i framtida, sva-rar han at han vil ta eit fagbrev innan sementindustrien. Med fagbrev får han ei sikrare stilling og ei høgare løn.

På mange måtar er eg og Endi like. Vi er begge 20 år, og vi har tankar og draumar om framtida. Men det er mas-se som skil oss også. Endi har ikkje opplevd anna enn krig. Eg veit ikkje om noko anna enn fred. Eg kan sjå far min kvar dag. Det kan ikkje Endi lenger.

Eg får ikkje snakka så mykje med han. Det er mange andre rundt oss som vil vise meg ulike ting, og eg vert nærast dratt vekk. Eg skulle gjerne blitt betre kjend med Endi . Det er ikkje alltid dei høgrøysta som har det mest interes-sante å fortelje. Resten av reisa skal eg prøve å anstrenge meg meir, slik at eg kan høyre dei låge stemmene.

Låge

Krigen har først og fremst herjet på land, men også på havet har det vært trefnin-ger. Varer og våpen fraktes med skip, og det er utrygt for fiskere å ferdes på sjøen. Mange på Sri Lanka har derfor mistet sin inntektskilde, og mange lever i fattigdom. Situasjonen er spesielt alvorlig i nord– og øst-områdene. Mange på Sri Lanka føler at fred ikke bare innebærer slutt på åpen strid, men at det er vel så viktig å redusere fattigdommen og heve levestandarden. Utdanning, arbeidsmu-ligheter og matsikkerhet er nødvendig for å skape utvikling, og dette skal OD jobbe med i de neste fem årene.

FORVENTEDE RESULTATER I HELE FEMÅRSPERIODENPengene som norsk ungdom jobber inn den 23. oktober skal brukes over en pe-riode på fem år. I løpet av den tiden er målsetningen at følgende konkrete resul-tater oppnås:

UNGE SOM HAR SLUTTA PÅ SKOLEN PÅ GRUNN AV KRIG OG FATTIGDOMUtdanning innen jordbruket> 700 studenter vil få et sertifikat i al-

ternative inntektskilder > 1760 ungdommer vil få praktisk

opplæring i miljøvennlig jordbruk> 500 ungdommer vil få et diplom i

miljøvennlig jordbrukAnnen yrkesutdanning > 1970 ungdommer får annen etter-

spurt yrkesutdanning innen bygg, mekanikk, IT og tekstil

Barn og unge tilbake i skolen> 750 barn som ville forlatt skolen for

alltid, skal få muligheten til å gjen-oppta utdanningen

> 1100 familier vil få rådgivning om alternative inntektskilder og spare/låne-grupper

> 14 skoler i 18 landsbyer vil få tilbud om opplæring for lærere

Bearbeiding og rådgivning om psy-kiske lidelser

> 1,000 ungdommer vil delta i ung-domssamlinger

> 500 ungdommer vil få opplæring og delta i dramagrupper

Rådgivning for ungdom om arbeidsmu-ligheter

> 1,970 får opplæring i hvordan man kan finne seg jobb og skape egne inntektskilder

SKOLEBARN OG UNGDOM SOM JOBBER FOR MILJØETMiljøspeiderne> 5 000 skolebarn og ungdom vil

jobbe med felles aktiviteter> Alle gruppene skal ha en blanding

av ulike etniske grupperSpråkstudier for å fremme kulturut-

veksling> Alle aktiviteter blir praktisert både

på singalesisk og tamil> Aktivitetene vil blant annet være å

lære seg et annet språkNettverk av ungdom som jobber for

fred> Alle organisasjoner i prosjektområ-

dene vil være en del av nettverket> Ungdom som deltar i aktivitetene vil

være en del av nettverket

Stemmer på Sri Lanka

HEIDI NEILSONFredskorpser i Utviklingsfondet

Kahandawa er leder for Framtiden i våre hender på Sri Lanka og skal koordinere OD-prosjektene.

N.A.J KAHANDAWALeder for Framtiden i våre hender på SL

«Studenter og elever må bli be-visste på sine egne holdninger, sin selvrespekt og respekt for andre for å kunne sikre en lang-varig fred og forsoning»

12 13

Tør du Gamble?I mai i år ble Sri Lanka utsatt for en stor flom, der minst 200 mennesker mistet livet og enda flere mistet livsgrunnlaget sitt. Hus og åkrer ble vasket bort, og brønnene ble fylt med forurenset vann fra elvene. Mange landsbyer ble rammet av store jordskred, der mange mistet li-vet og tusener stod uten mat. Dette var resultater av det kraftigste regnskyllet på Sri Lanka på 60 år, og det vil ta lang tid å gjenopprette skadene.

I løpet av de siste årene har vi sett mer og mer av ekstremvær som flommer, or-kaner, tørke og stormer, og det er ikke tilfeldig. Vi står ovenfor store klimaend-ringer som vi selv har bidratt til. Gjen-nomsnittstemperaturen på jorda stiger, og det skal ikke mange gradene til før en sånn temperaturøkning får alvorlige

konsekvenser. Forskere i FNs klimapanel mener den globale oppvarmingen skyl-des en økning i utslipp av klimagasser som CO2 og metan. Vårt enorme forbruk av olje, kull og gass har fatale konsekven-ser. Hvis ikke alle verdens land reduserer sine utslipp av klimagasser med 60-80%, vil klimaendringene fortsette å øke. Vi vil få flere og flere flommer, tørkeperioder og stormer i tiden som kommer. Klima-endringene er også en trussel for jordas artsmangfold, som består av alle dyr og planter, fra sopp til pandabjørnen. Jorda er delt inn i forskjellige klimasoner som flytter på seg når det blir varmere. Man-ge arter blir ikke med på flyttelasset og dør ut. Andre arter, for eksempel malaria-myggen, vil spre seg til nye områder.

KAMPEN OM TILVÆRELSENAlle artene på jorda er en del av jordas store balanse. Hvis noen arter forsvinner, blir hele balansen forstyrret. Pandaen er ikke den eneste arten som er truet, an-tall arter vi har på jorda minker kraftig for hver dag som går. Forskere mener vi i dag står ovenfor den sjette store utryd-delsen av arter i jordas historie, og at sist gang var da dinosaurene døde ut. Forskjellen mellom de fem forrige utryd-

delsene og den vi står ovenfor nå, er at nå er det vi mennesker som utgjør en trussel for artene, og ikke naturen selv gjennom naturkatastrofer og enorme vul-kanutbrudd.

Klimaet er ikke det eneste som truer arts-mangfoldet, mange menneskelige aktivi-teter utgjør også en stor trussel. Avsko-ging og store plantasjer er en trussel mot eksistensen av mange arter. Både kjente nytteplanter og arter vi ennå ikke vet om kan bli utryddet før vi oppdager dem. Vi utgjør altså selv den største trusselen mot resten av verdens arter og vår egen planet. Innen bare 100 år vil halvparten av jordas arter være borte, med mindre vi gjør noe med det. Når artene blir færre og de biologiske forskjellene mindre, blir hele økosystemet sårbart. Økosystemet får da vanskeligheter med å takle for-andringer og store omveltninger, som for eksempel de klimaendringene vi nå går i møte. Blir en art borte, er den borte for alltid og vil aldri komme tilbake igjen.

KAMPEN OM RESSURSENESelv om klimaendringer og utryddelse av arter er store miljøproblemer verden står ovenfor i dag, utgjør forbruket i vesten

en av de største miljøtruslene. På mange områder bruker vi mer enn det jorda tå-ler, og om ikke lenge har den ikke nok å gi tilbake i forhold til det vi trenger. Land-bruket er et godt eksempel på dette. På Sri Lanka er det mange store plantasjer hvor man blant annet dyrker te, og her dyrker man ofte den samme planten på samme jorde år etter år. For at avlingene skal bli så store og fine som mulig, bru-ker man sprøytemidler og kunstgjødsel i dyrkingen. Dette fører til at jorda blir ut-pint og tappet for ressurser. Etter hvert vil de naturlige næringsstoffene i jords-monnet vaskes ut, og for at avlingene skal holde seg like fine tvinges bonden til å bruke stadig mer kunstgjødsel og sprøytemidler. Jorda blir dermed helt tørr og livløs, og det blir ingenting igjen til å holde jorda på plass. Jorda vaskes lettere bort, samtidig som faren for jord-skred øker. Dette er et problem vi finner overalt i verden.

HVEM MÅ LIDE?I verden i dag foregår produksjonen av gjenstander for det meste der hvor det er billigst, klesproduksjonen i Sørøst-Asia er et eksempel på dette. Siden arbeids-kraften her er så billig, lønner det seg

Jorda er syk, vi glemmer å pleie den. Vi har et overforbruk, en skjev fordeling og vi står i fare for å mis-te halvparten av jordas arter før år-hundret er omme. Klimaendringene

øker, og det er menneskene som skaper dem. De globale miljøpro-blemene er mange, men heldigvis

kan vi gjøre noe med dem.

for klesprodusenter å produsere klær som selges i vestlige land i Indonesia. Resultatene av at verdensøkonomien fun-gerer på denne måten, er at alt fra sko og kjoler, til ris og dataspill, fraktes verden rundt, på kryss og tvers med bil, båt og fly. Dette fører til store utslipp av klima-gasser som videre påvirker miljøet på jor-da. Men hvorfor fraktes ikke varene med mer miljøvennlige transportmidler, som for eksempel godstog? Grunnen til dette er at bil er det billigste transportmiddelet. På grunn av alle trailerne som hver dag kjører til mange av verdens land, anleg-ges det stadig nye motorveier på verdifull matjord eller i naturområder. Den voksen-de verdenshandelen utgjør på disse må-tene en stor trussel for natur og miljø, og vår livsstil er skadelig for jorda. Mahatma Ghandi sa en gang: «Jorda har nok til alles behov, men ikke til alles begjær.» («The earth has enough for everybody’s need, but not for everybody’s greed»)

ER DET MULIG Å GJØRE NOE?Vi bruker mer olje og gass enn vi burde, noe som er veldig ødeleggende for kli-maet på jorda. Gjennom et stadig mer industrialisert landbruk blir jorda tappet for ressurser og vasket vekk, mye fortere

enn om man hadde latt sprøytemidlene og kunstgjødselen ligge på hylla. Søppel-fyllinga utenfor New York City er visstnok så stor at man kan se den fra månen!

Verden ser ikke bra ut, og det kan være vanskelig å tenke optimistisk når vi hører om alt vi har å forholde oss til. Men vi har ikke råd til å være pessimistiske! Det er viktig at vi begynner å tenke over hand-lingene våre, og forandre litt på dem, så vi igjen kan gå en framtid i møte hvor na-turen og miljøet blir ivaretatt. Ved å dyrke

økologisk, utrydder man ikke artene og man vasker ikke ut jorda for nærings-stoffer. På den måten kan den brukes mye lengre og ikke bli ødelagt for frem-tiden. Hvis hvert land dyrker til sitt eget forbruk, vil det føre til mindre transport og man sparer atmosfæren for utslipp av CO2. Det som må fraktes, kan fraktes på godstog og båt. På Sri Lanka er man i ferd man å miste mange arter, og gamle tradisjonsrike nytteplanter står i fare for å bli borte. Det samme er tilfelle i de fleste andre land, også i Norge. Derfor er det

viktig at disse landene selv tar ansvar for sitt artsmangfold, tar vare på skogen og åkrene og dyrker marken på en måte som ikke tærer og piner den ut.

En flyvinge består av mange, mange na-gler som holder den sammen. Om man drar ut én, vil man fortsatt kunne fly. Kanskje går det fint å dra ut tre, fire, ti… Men, på et tidspunkt må vingen falle fra hverandre, og flyet vil styrte. Tør du gam-ble på at du stopper i tide?

Prosjekter i til sammen 25 land i Afrika, Asia og Latin-Amerika har fått støtte til menneskerettighetsutdanning gjennom OD’90. Prosjektene har vært alt fra

opplæring innefor det offisielle utdan-ningssystemet, kurs, aktivitetsgrupper for barn og unge, uformell opplæring i form av teater til kursing av politirekrutter

i både Brasil og Sør-Afrika. Det har blitt produsert en mengde kurs- og undervis-ningsmateriell, tegneserier, hefter, spill og skuespill. Arbeidet med menneskeret-

tighetsutdanning er ikke enkelt. I mange land må myndighetene presses hardt før de vil godta slik utdanning i skolen. I de fleste land finnes det sterke krefter som

prøver å stoppe menneskerettighetsut-danningen, fordi de er redd for resulta-tene; en mer bevisst befolkning som vet hva de har rett til og som kan stille krav

om forbedringer! PROSJEKTOPPFØLGING:

OD 1990: Menneskerettig-hetsutdanning

«Søppelfyllinga utenfor New York City er visst-nok så stor at man kan se den fra månen!»

14 15

Tre menn og en tepose

Jobber i Fremtiden i Våre HenderAlder: 52 årFire ting som kan forandre ver-den: støtte solidaritets og miljøor-ganisasjoner økonomisk, bry seg om de store spørsmålene, være glad i mennesker og naturLiker best i hele verden: kona mi, Schubert og en god rødvin

Formann i Fremskrittspartiets Ungdom (FpU)Alder: 23 årFire ting som kan forandre ver-den: bevisst forbruk, stemme Fremskrittspartiet, sørge for at du selv har det bra (ellers kan man ikke hjelpe andre) og ikke plage andreLiker best i hele verden: Å være sammen med vennene mine

Steinar Lem Trond Birkedal Eirik Ø. ThorsaugNestleder i Arbeidernes Ung-domsfylking (AUF)Alder: 27 årFire ting som kan forandre ver-den: ta vare på miljøet, interna-sjonal solidaritet, gi folk tilbud om utdanning og ha større mål for rett-ferdighet både i Norge og verden.Liker best i hele verden: å være på fjellet med kjæresten min

Anne H. SimonsenJournalist og rådgiverAlder: 38 årFire ting som kan forandre ver-den: kritisk nysgjerrighet, over-raskende vennskap, evne/vilje til innlevelse i andres virkelighet og standhaftighetLiker best i hele verden: Å få te på sengen av samboeren min.

Kan markedet dra folk ut av fattigdommen? Kan vi handle rettferdig? Er solidaritet en frivillig sak?

Det skal ikke mer enn en pose te til for å få de store spørsmålene på bordet.

I Norge drikker vi te når vi har lyst – hvis vi har lyst. På Sri Lanka er te-plantasjene arbeidsplass for tusener av mennesker som jobber for lavere dagslønninger enn det vi betaler for en håndfull teposer. Te er Sri Lankas viktigste salgsvare og har vært det siden engelskmennene begynte med plantasjevirksomhet på 1800-tallet. Te er også et viktig for Sri Lankas framti-dige økonomi, men er vi forbrukere villige til å betale mer for teen, slik at folk på Sri Lanka kan tjene bedre på den?

OD samlet tre menn til diskusjon rundt en tepose på Grønland i Oslo.

– Selvfølgelig skal vi betale ordentlig for folks arbeidskraft, sier Eirik Øwre Thors-haug, nestleder i Arbeiderpartiets Ung-domsfylking (AUF). – Vi må stille strenge krav slik at folk slipper å jobbe under dår-lige forhold. Max Havelaar-merket te er bra, fordi merket garanterer at folk får en mer rettferdig lønn for innsatsen.

Trond Birkedal, formann i Fremskritt-partiets Ungdom (FpU) er nesten enig. – Hvis folk ønsker å betale mer, så skal ingen nekte dem det. Forbrukermakt kan sikre en rettferdig pris på råvarer. Men ting bør ikke bli dyrere bare for å bli dy-rere, folk må kunne velge.

– Det kan ikke være frivillig å vise soli-daritet og miljøansvar, sier Steinar Lem fra Framtiden i våre hender (FIVH). Han mener spørsmålet er mer komplisert enn det ser ut ved første øyekast. – FpU vil la markedet bestemme, men vi må fi nne fellesløsninger. Før britene kom var Sri Lanka selvforsynt med matvarer, i dag er det børsen i New York som bestemmer prisen på teen. Ingen går fra fattigdom til rikdom ved å eksportere råvarer, og derfor må vi se nærmere på de interna-sjonale handelsavtalene. Men det er ikke nok å øke prisen på te, vi må også se på hvem pengene går til. Vi kan betale mer til små produsenter, men ikke til industri-jordbruket.

Birkedal: Her har vi en av utopiene FIVH er så kjent for. Hvordan vil du løse dette praktisk?

Lem: Gjennom en solidaritetsavgift. Pen-gene må pløyes tilbake til prosjekter vi kan ha tillit til, og ikke gå inn i statskassa til korrupte stater. Vi kan støtte lokale or-ganisasjoner som vi vet tar ansvar, og som vi kan slutte å støtte hvis de ikke er ok likevel. Vi må erkjenne at vi er moralsk ansvarlige også for handel og forbruk.

Birkedal: Jeg tror mer på å støtte folks utdanning slik at bøndene kan bli mer profesjonelle. Hvis bøndene vet hvordan de skal utnytte jorda si, så kan de foredle den på en måte de tjener penger på. Det er bedre enn å ta skatter i nord. Ved å ut-nytte ressursene best mulig, kan folk selv skape velstand.

Lem: Problemet er at mat til egen befolk-ning er viktigere enn råvareproduksjon i de fl este fattige land. Frihandelstenknin-gen bygger på den misforståelsen at det hjelper fattigfolk hvis vi forbruker mest mulig av det de har å selge.

Birkedal: Ikke alle kan være selvforsynte, og profesjonelle bønder kan skape et bedre grunnlag for å handle med andre. Handel er vi alle avhengig av.

Lem: Du glemmer at kolonitiden har gjort økonomien i fattige land alt for eksporto-

rientert. I noen tilfeller er eksport fornuf-tig, men ofte taper de fattige på en slik økonomi, fordi pengene går til dem som allerede er rike og eksportindustrien ofte ødelegger miljøet. Vi må begynne å spør-re oss når det er fornuftig å importere og hva vi bør importere. Kjøtt fra Afrika bør vi si nei til, mens honning fra Guatemala bør vi si ja til.

Thorshaug: Det fi nnes noen overordnede strukturer som bestemmer. Handel er viktig, men bytteforholdet i verden i dag er ujevnt. Det er behagelig for oss, men vi må ta ansvar for å endre disse makt-strukturene. Det gjør vi ikke gjennom å omfavne markedet slik FpU vil.

Birkedal: Vi løser i hvert fall ingenting med den autogiropolitikken den statlige u-hjelpen og AUF legger opp til, med jevnlige statlige overføringer til fattige land.

Thorshaug: Bistand til fattige handler om det årets OD-prosjekt handler om, nemlig å hjelpe folk med å bygge opp nødven-dige samfunnsstrukturer.

Birkedal: Jeg er enig i at vi må være med å hjelpe folk til å klare seg selv, men vi må kutte ut det som ikke funker. Økt han-del er den beste veien ut av fattigdom.

Lem: De som driver handel er de som al-lerede har kapital. Økonomen John Ken-neth Galbraith beskrev handelens såkalte overrislingseffekt på følgende måte: For å mate sultne spurver gir man en hest ekstra mye havre, slik at spurvene kan spise overskuddshavren som har passert gjennom hesten og ligger igjen i hestelor-ten. Troen på denne metoden er sterkere hos hesten enn hos spurvene.

Stine Mari, Operasjon Dagsverk: Hvis vi tenker oss norsk middelklasseforbruk som et mål folk higer etter, vil ikke det innebære en miljøtrussel? Bør vi ikke egentlig senke vår levestandard?

Lem: Jo, men våre ressurser dukker ikke automatisk opp hos de som trenger det mest. Men midler kan kanaliseres, for ek-

sempel kan det ikke slå feil å investere i rent drikkevann eller vaksiner til folk i den fattige delen av verden. Samtidig har ver-den en åpenbar miljøgrense for hva den tåler før den går i stykker, og dagens energiforbruk er alt for høyt.

Thorshaug: Ikke minst er bruken av fos-sile energikilder som olje og gass for høyt. Dette rammer Norges troverdighet som et godt eksempel for bærekraftig ut-vikling. For femti år siden handlet norsk velferdspolitikk om å skaffe alle et sted å bo, få dem ut fra trekkfulle loft. Det var en politisk seier da folk kunne få to-romslei-ligheter. I dag er vi et helt annet sted, og vi må begynne å tenke mer på å dele med folk utenfor Norge. Vi må gi mer bistand.

Birkedal: I FpU vil vi ha opp forbruket. Folk trenger jobber og det betyr at folk må kjøpe mer. En god reklamekampanje kan gi jobb til tusen mennesker.

Lem: FpU vil gjøre folk til materialister. I USA har 92 prosent av tenåringsjen-tene shopping som sin hovedinteresse. I Norge er det «bare» 76 prosent. Dette skaper matleie, selvopptatte og desperat misfornøyde mennesker. Forbruket i den rike verden i 2050 vil være tre ganger så stort som i dag, men jorda er ikke en-deløs.

Birkedal: Industrien vil selv sette de nød-vendige grensene. Forbrukermakt i prak-sis vil få næringslivet til å tenke miljø i alle ledd. Markedet er dessuten det mest effektive og beste middelet til å ivareta enkeltpersoners makt.

Thorshaug: Vi har et ansvar for hvordan andre har det. De store internasjonale selskapene må presses til å drive bedre og mer rettferdig, de gjør det ikke av seg selv. Vi har sett reportasjer om hvordan store motehus får klærne sine sydd av dopa arbeidskraft på slavelønninger, men forbrukermakt løser ikke dette automa-tisk. Man må ha kunnskap for å vite hvor-dan man skal forbruke.

Lem: Markedsøkonomiens mål er høyest mulig forbruk, ikke fordeling. Selv tror jeg på skatter, forbud og bistand for å få til rettferdig fordeling. Verden uniforme-res og lokale skikker og leveveier valses ned. God bistand kan dempe hastigheten i denne utviklingen, slik årets OD-kam-panje er et eksempel på. Den er bra fordi den gir folk på Sri Lanka muligheten til å klare seg selv, samtidig som den stiller miljøkrav.

Birkedal: Jeg synes også OD-kampanjen er bra, fordi den er det motsatte av auto-giropolitikk. Den følger vår tanke om at man ikke skal gi folk en fi sk for å holde dem mette en dag, men heller en fi skebåt og lære dem å fi ske, slik at de kan være mette hver dag.

Thorshaug: OD-kampanjen viser hvor stort engasjement det er blant unge for både miljø og folks arbeidsrettigheter. Den handler om å gi folk en trygg og god framtid, noe som er langt mer enn hva markedet kan tilby.

Fakta om te

Ceylon-te er Sri Lankas største ek-sportartikkel og regnes blant verdens fremste tesorter. Mellom 1830 og 1930 grunnla den britiske kolonimak-ten store teplantasjer der fattige ta-miler fra India ble brukt som billig ar-beidskraft. Teproduksjon krever hardt arbeid hele året og fortsatt er det tøffe forhold på mange plantasjer. En dagslønn kan være nede i 10-12 kro-ner, mens du kan kjøpe 250 gram te for under 40 kroner. Hvis du kjøper Max Havelaar-merket te er du sikret at pengene går til småprodusenten, uten fordyrende mellomledd.

16 17

ANDREAS KOKKVOLL TVEITODs Hovedkomité

syn blir nedprioritert. Dette gjeld både utvikling og miljø. Landa blir fråtekne retten og si eiga evne til å føre ein sjølv-stendig miljø- og utviklingspolitikk, og må i staden underordne seg eit system der omsyn til miljø og fattigdomsbekjempelse kjem i andre rekkje.

Når 1,2 milliardar menneske i verda lever i den verst tenkjelege fattigdom, må må-let vårt vere å få slutt på ein så uverdig situasjon. Likevel har verdssamfunnet berre klart å bli einige om eit mål som seier at innan 2015 skal svolten reduse-rast med 50 prosent. Med den farta vi i realiteten har, vil det heller ta 100 år enn 12 år for å nå dette målet. I veldig man-ge land ser vi no at ulikskapen mellom rike og fattige blir større, og vi oppdagar store fattigdomsproblem også i vår eigen del av verda.

- Kva rolle spelar livsstil og forbruk i den rike delen av verda?

- I og med at vi ønskjer oss ein rettferdig og lik fordeling av verda sine goder, går vi også inn for ein reduksjon av forbruket

vårt her i Vesten. Vår sløsing med energi og andre ressursar kan ikkje halde fram. Det er til dømes ikkje naudsynt med to bilar og to hytter per familie.

Ein organisasjon som heiter ”Redefining Progress” har rekna litt på konsekven-sane av vår livsstil. Dei har komme fram til noko dei kalla ”økologisk fotavtrykk”. Kvar person sitt økologiske fotavtrykk til-svarar det vi brukar av jordas ressursar. Jorda har i dag 1,9 (1 hektar = 10000 kvadratmeter) hektar produktivt land per person, men vi brukar ressursar tilsva-rande 2,3 hektar kvar. I dag driv vi altså med eit økologisk overforbruk.

Bildet blir endå meir skeivt om vi ser på ulikskapen mellom folk i rike og fat-tige land. I Noreg, til dømes, bruker kvar person åtte hektar, det vil si meir enn fire gongar meir enn ”vår” andel. Ein ame-rikanar legg beslag på nesten ti hektar. Samtidig brukar ein gjennomsnittleg per-son frå India berre 0,8 hektar. Dette be-tyr at om alle i verda hadde hatt ein norsk livsstil, ville vi trengt meir enn fire jord-klodar. Derimot ville vi hatt plass til ca. 14

milliardar indarar på dagens jordklode. Dette reknestykket forklarar veldig godt årsaka til at vi i Utviklingsfondet fokuse-rer så mykje på miljø: vi vil at alle men-neske skal få ta del i den utviklinga som vi i Vesten har fått. Men jorda vil ganske enkelt ikkje tåle at alle menneske i verda skal leve på same måte som vi gjer – det vil overbelaste miljøet vårt fullstendig. Det betyr at utviklinga i fattige land må komme på ein miljøvennleg måte, og det er akkurat det vi prøver å oppnå med pro-sjekta våre.

Utanom å redusere vårt eige forbruk, kan vi også hjelpe landa i sør på mange andre måtar. Bistand er viktig, både di-rekte overføring til slunkne statskasser, og støtte til spesielle prosjekt og tema som treng ekstra merksemd. I Utviklings-fondet har vi sett gjennom dei 25 år vi har eksistert, at arbeidet vårt nyttar og at bevaring av miljøet faktisk ofte er ein for-utsetning for utvikling. Nakne åsryggar i Etiopia veks til med vegetasjon etter å ha blitt beskytta mot beitande kyr i nokre år. Dette gir ved, beitemark og mat til men-neska omkring. Folk avgjer sjølve korleis

området skal brukast. På Sri Lanka har tidlegare prosjekt hjelpt lokalbefolkninga til å drive gardane sine økologisk. Det gjer at dei no kan få ei god inntekt samti-dig som at dei ikkje ureinar meir enn nød-vendig. Grasrotorganisasjonar for små-bønder og kvinner har blitt bygd opp, og i dag kan medlemene utforme sine eigne standpunkt og ønske, og leggje dei fram med tyngde for lokale og nasjonale sty-resmakter.

Alle desse tiltaka har gitt gode resultat, og dei viser at det verkeleg nyttar å gjere noko – negative trendar kan snuast, vi har faktisk moglegheit til å påverke utvik-linga. Om alle bidreg med sitt, så har jor-da vår meir enn nok plass og ressursar til alle, og gjennom årets Operasjon Dags-verk har norske skuleelevar eit fantastisk høve til å gi hjelpe til litt på vegen.

- Kva er årsaka til at de i Utviklings-fondet har satsa så mykje på miljø i ut-viklingsprosjekta dykkar? Er det ikkje vanskeleg nok å bringe velstand til u-landa i utgangspunktet, om ein ikkje må ta så sterkt hensyn til miljøet i tillegg?

- Vi er overtydde om at utviklingsprosjekt som berre legg vekt på dei økonomiske sidene ved levekåra til menneska, ikkje er tilstrekkjeleg. Ein ting er at menneske har fleire behov enn berre dei materielle. Vi er faktisk heilt avhengige av eit natur-miljø i balanse. Skogane gir oss oksyge-net vi pustar, havet gir oss fisken vi et, jorda som blir dyrka produserer råstoff for mat og klede.

Om og om igjen har dei vestlege landa si kortsiktige fokusering på økonomisk vin-ning vist seg å føre til alvorlege miljøpro-

blem, som etter kvart grip direkte inn i våre liv. Sjå for eksempel på opphopinga i lufta av klimagassar frå bilar og kraftverk. Temperaturen stig, det blir meir uvêr og naturkatastrofar, havet vil stige og heile klimaet vil endre seg. Eller ta industrijord-bruket som vi ser det i dei fleste land i vesten. Erosjon grunna plantevernmiddel og overdriven bruk av maskiner fører til at matjorda, som faktisk er grunnlaget for at vi kan leve, blir vaska ut i havet i eit alar-merande tempo. Grunnvatnet blir mange stader brukt opp eller ureina, og stadig fleire konflikter dukkar opp grunna strid om avgrensa vassressursar.

Mange ressursar som vi brukar mykje av, til dømes olje, kol og mineralar, finst ber-re i avgrensa mengder på planeten vår. I dag tek vi av desse ressursane i slike mengder at det kan hende at borna og borneborna våre blir ståande utan slike ressursar – vårt overforbruk vil altså gå ut over dei komande generasjonane.

For oss i Utviklingsfondet er berekraft eit nøkkelord. Lokalsamfunn må basere seg på å utnytte fornybare ressursar som dei

sjølv kontrollerer, og hovuddelen av den maten folk skal ete, bør bli produsert i det landet dei bur i. Også i landa i den sør-lege delen av verda ser vi mange eksem-pel på at folks levegrunnlag blir øydelagt av overbelastning. Skogane blir hogde ut, erosjon øydelegg jorda, fiskeressursane blir utplyndra og ureininga forgiftar lufta og havet. På mange store plantasjar vert det berre dyrka ein type plante, til dømes bananer. Slike plantasjar er mykje meir sårbare for oppblomstring av skadedyr. For å halde produksjonen oppe på desse plantasjane må stadig større ressursar brukast på plantegifter og vern, tiltak som ofte forgiftar områda som ligg i nærleiken, og som i tillegg etterlet seg giftstoff i maten vi et.

- Korleis skal vi då kunne bringe utvik-ling til sør? Er det eigentleg realistisk å tru at vi kan klare å gje alle menneske ein akseptabel levestandard utan å øy-deleggje jorda vår?

- Sjølv om det i dag er mange trugsmål mot naturenmiljøet vårt, finst det svært mange tiltak som kan setjast i gang for

å betre situasjonen. Først og fremst er det grunnleggjande viktig at dei som be-stemmer i verda, har berekraftig utvik-ling og fattigdomsbekjemping som mål når verdspolitikken skal bestemmast. I dag ser vi at det ofte heller er omsynet til økonomiske interesser i nord og multi-nasjonale selskap sine behov som betyr mest når spelereglane for verdshandelen skal fastsetjast. Om det kjem til konflikt mellom eit krav i ein internasjonal miljø-vernavtale og ein internasjonal handels-avtale, er det slett ikkje sikkert at det er miljøavtalen som vil trekke det lengste strået. Sterke krefter kjempar for at mil-jøavtalane skal vere underordna avtalane i Verdas handelsorganisasjon (WTO). Fø-rebels har vi unngått det, men framleis er slike avtalar sidestilt. Det vil seie at ein avtale i WTO ikkje kan avvisast sjølv om det kan provast at han skadar miljøet.

Den overdrivne trua på frihandel som rår i til dømes Verdas Handelsorganisasjon fører i seg sjølv til at situasjonen blir for-verra. Ikkje fordi det ikkje er bra og viktig med handelsreglar, men fordi eit einsidig fokus på frihandel fører til at andre om-

Miljø ogUtviklingintervju med Arvid Solheim

Mange av prosjekta som får midlar gjennom årets OD- aksjon, vil gå til opplæring innan miljø og økologisk landbruk. Dette gjeld også mange av dei andre prosjekta som Utvi-klingsfondet driv i andre delar av

verda. Kva er grunnen til at ein øn-skjer å fokusere så sterkt på miljø og økologi? Vi spør Arvid Solheim,

dagleg leiar i Utviklingsfondet, for å få svar på dette.

«Først og fremst er det grunnleggjande viktig at dei som bestemmer i verda, har berekraftig utvikling og fattigdomsbekjemping som mål når verdspolitik-ken skal bestemmast»

Rett ved siden av dette minefeltet ligger det en barneskole med over 1000 elever

OD 2001 støtter miljø- og rettighets-utdanning for urbefolkningsgrupper i Indonesia, Malaysia og Papua Ny Gui-nea. I løpet av en 5 års periode skal

kr. 26,5 millioner brukes til opplæring i nasjonale landrettigheter og internasjo-nale menneskerettigheter. I alle tiltakene samarbeider vår norske samarbeidsor-

ganisasjon, Regnskogsfondet, og fri-villige organisasjoner i de tre landene med regnskogenes egne beboere. OD bidrar til at urbefolkningsgrupper blir

gitt muligheten til å motstå presset mot sine tradisjonelle landområder, slik at de skal kunne beholde sine tradisjonelle le-veområder i framtida. Dette gjøres gjen-

nom egen organisering og ved å bedre skogfolkenes kunnskap om deres egne juridiske rettigheter, samt å øke respek-ten for skogsfolkenes kunnskap og deres

tradisjonelle måter å forvalte naturen på. Blant annet støtter OD utvikling av tilpas-set undervisningsopplegg om lokal kultur for skolebarn/ungdom i Indonesia.

PROSJEKTOPPFØLGING:

OD 2001: PAPUA NY GUINEA,MALAYSIA OG INDONESIA18 19

Var det noen som snakket om like vilkår?

Det sies at internasjonal handel er mest rettferdig når alle land behandles likt, og reglene er de samme for alle. Men mye kan tyde på at det høres mer rettferdig ut enn det virkelig er. Hvem ville vel ha syn-tes det var særlig rettferdig om Mike Ty-son fi kk lov til å delje løs på stakkars lille Erik Mykland uten at noen grep inn?

Ville en fotballkamp mellom Manchester United og Mandalskameratenes guttelag være rettferdig, bare fordi reglene var de samme for David Beckham som for 15-åringene han spilte mot? Det er mulig du vil mene det var rettferdig, men noe sær-lig tvil om hvem som vil vinne hadde det ikke vært.

RETTFERDIGE HANDELSREGLERSpørsmålet er det samme når det gjel-der reglene som bestemmer hvordan den internasjonale handelen skal foregå. Bør de samme handelsreglene gjelde for både rike og fattige land, slik at spillere-glene blir like? Eller bør de lages slik at de behandler ulike land på ulike måter, slik at de fattigste får ekstra hjelp?

I fotballens verden er det greit at kam-pen mellom Mandalskameratene og Man-chester United ikke er rettferdig, hele po-enget er jo at man skal fi nne ut hvem som er sterkest og fl inkest. Noen skal vinne. Akkurat som i bokseringen, én skal vinne og én skal gi seg – eller dø, slik tilfellet av og til er når Mike Tyson går inn i ringen.

Slik er det ikke i vår verden. Presten Ro-bert Aboagye-Mensah fra Ghana sa det slik: – Internasjonal handel mellom mitt land og Vesten er lik en antilope og en sjiraff som konkurrerer om maten i tre-toppen. Du kan gi dem like vilkår på bak-ken, men konkurransen vil likevel ikke være rettferdig.

Aboagye-Mensah har et viktig poeng i det han sier. Internasjonal handel er spil-let som fordeler makt og ressurser mel-lom mennesker og stater. Forskjellene i levestandard og livskvalitet mellom men-nesker i ulike deler av verden er i dag så voldsomme at de fattigste ikke er i stand til å konkurrere på samme nivå, selv om de fi kk muligheten til det. Slik som i bok-seringen har vi en vinner og en taper, en som får premiepotten og en som dør.

I vår ubalanserte verden er det eneste effektive tiltaket som kan redusere fattig-dommen, å lage regler som spesifi kt har til hensikt å hjelpe de fattigste.

LIBERALISERINGMen hva om reglene ikke en gang er like for alle, men til og med favoriserer de sterkeste? Hva om Mike Tyson fi kk lov til å bruke hjelm, mens Erik Mykland måtte bruke nisselue? Situasjonen i verden i dag er ikke veldig ulik denne.

I dag blir handelsreglene i det interna-sjonale samfunnet bestemt gjennom Ver-dens Handelsorganisasjon (WTO), men det har ikke alltid vært slik. Et av målene for å starte WTO på begynnelsen av 90-tallet, var å endre på de reglene man al-lerede hadde. Disse reglene ble brukt av mange rike land for å beskytte seg mot konkurranse og stenge de fattigste lan-dene ute. WTO ble til for å gjøre reglene mer like for alle. Veldig enkelt kan man si det slik: Mange politikere i de rike lan-dene så at reglene favoriserte de rike, og at de fattige dermed ble fattigere og fat-tigere fra år til år. Derfor satte man seg som mål å i alle fall gjøre reglene like, slik at det ble slutt på favoriseringen.

WTOs mål for internasjonal handel er li-beralisering. Liberalisering betyr å skape et marked der handel foregår uten hind-

ringer eller reguleringer. Liberalisme innebærer at alle behandles likt, og at den frie konkurransen skal sikre at alt som foregår er lønnsomt og effektivt. Sagt på en litt annen måte; på et libe-ralisert marked gir ikke stater økonomisk støtte til bønder eller industri som ikke er lønnsomme. Produsenter som ikke klarer å overleve, må erstattes av nye som kla-rer det. Denne måten å gjøre det på har preget internasjonal handel på 80– og 90-tallet.

Men så var det altså dette med Mike Ty-son og Erik Mykland. En ting er jo at det ikke hjelper stort om Mike Tyson tar av seg hjelmen, men slik situasjonen er i de rike landene, har til og med dette vist seg å være veldig vanskelig. Hittil har bare utviklingslandene blitt nektet beskyttelse, de rike har holdt hardt på sine fordeler. Erik Mykland har altså blitt nødt til å ta av seg nisselua og har fått skolissene knyt-tet sammen, mens Mike Tyson har fått beholde hjelmen.

VEIEN UT AV FATTIGDOM Gjennom historien er det mange land som på ulike tidspunkt har tatt skrittet fra fattigdom til rikdom, deriblant Norge. Om man forenkler verdenshistorien veldig kan man oppsummere likhetene mellom alle disse landenes utvikling i noen tyde-lige fellestrekk.

Det første kjennetegnet er at alle disse landene brukte handel med omverdenen aktivt for å komme seg ut av fattigdom-men. Det andre kjennetegnet er at alle brukte handelen på sin måte og til sin fordel, det vil si at de ikke behandlet alle landene de handlet med likt. De la toll på enkelte varer fra enkelte land, mens an-dre varer fi kk krysse grensene tollfritt. Landene brukte også statlige penger til å støtte utviklingen av industri i oppstarts-

fasen, og de brukte toll for å beskytte seg mot konkurrentene. Dagens interna-sjonale regler for handel gjør det umulig for fattige land å bruke slike virkemidler. I følge økonomene som lager reglene, ødelegger både toll og statlig støtte den frie konkurransen på verdensmarkedet. Det regnes dermed som brudd på regle-ne, og skadelig for utviklingen.

Et annet interessant moment er at ingen land noen gang har kommet seg ut av fat-tigdom ved å selge jordbruksprodukter. Mange utviklingsland blir i dag tvunget til å satse på nettopp slik eksport, selv om historiens tale er klar. Enkelte økonomer har advart mot dette. De hevder at når land gjør seg selv til eksperter på eksport av jordbruksvarer, gjør de seg i realiteten til eksperter på å være fattige.

MAKTRegnestykket er enkelt. Handel er enormt viktig for å kunne skape økonomisk ut-vikling. WTO er avgjørende for hvordan handel skjer i fattige land. Derfor er WTO enormt viktig for økonomisk utvikling i fattige land. Det som skjer i WTO er mye mer avgjørende for hvordan livet i fattige land er, enn hva de lokale politikerne be-stemmer. Derfor er spørsmålet om hvem som har makt i WTO ikke bare et spørs-mål om hvem som har makt i internasjo-nal handel, men et spørsmål om hvem som har makt til å bestemme hvordan utviklingen i fattige land skal være.

Det er derfor veldig avgjørende for de fattige landenes framtid at man får demo-kratiske reformer i WTO, bare slik vil de fattigste få makt over sin egen utvikling. I tillegg må reglene i WTO endres slik at favoriseringen går i favør av de svakeste. Bare når de fattige landene har makt i WTO kan vi få regler som gjør kampen mot fattigdommen rettferdig.

EnEn

EIVIND DAHLInfokonsulent for Kirkens Nødhjelp

rettferdigrettferdigEnrettferdigEnEnrettferdigEnhandel?rettferdighandel?rettferdig

La oss plassere Mike Tyson i bokseringen sammen med

Erik Mykland og se hvem som vinner! Reglene er jo

de samme for begge to, så det burde vel være rettferdig

nok?

rettferdighandel?rettferdighandel?rettferdig

«Internasjo-nal handel er spillet som fordeler makt og ressurser mellom men-nesker og stater»

20 21

Kaffen fra bonde til frokostbord – hvem tjener på kaffehandelen?

Oxfams rapport «Mugged» ligger på:http://www.maketradefair.com/assets/english/mugged.pdf

25 millioner kaffeprodusenter rundt om-kring i verden er rammet av en krise. Pri-sen på kaffe er nå den laveste på tretti år. Krise? Lave kaffepriser? Når man ser alle kaffebarene som spretter opp på hvert gatehjørne, og store kaffehandlere som tjener gode penger, virker uttrykket «krise i kaffemarkedet» litt feilplassert. Og når man må punge ut med 20-30 kro-ner for en kaffekopp i en kaffebar, er det kanskje vanskelig å være enig i at kaffe-prisene er lave.

Likevel er det slik. Men ikke hvis man er caffe latte-slurpende nordmann eller di-rektør i et digert kaffeselskap, bare hvis man er kaffebonde. Den reelle prisen på kaffe i dag er faktisk bare 25 prosent av hva den var i 1960. Det betyr at kaffe-bonden bare kan kjøpe en fi redel av de varene han kunne i 1960 med det han tjener på en sekk kaffe i dag.

ALVORLIGE KONSEKVENSERDet aller meste av kaffen i verden produ-seres i fattige land, og det meste produ-seres av småbønder som er avhengige av den inntekten de får fra kaffen. De lave kaffeprisene har derfor alvorlige konse-kvenser i lokalsamfunn rundt om i mange fattige land. Når prisene faller, klarer ikke disse bøndene å dekke familiens mest grunnleggende behov.

De færreste har sparepenger å falle til-bake på, så mange blir tvunget til å selge jorda si og reise til nærmeste storby for å fi nne en jobb for å fø familien. Dette går oftest utover kvinnene, som blir værende igjen med ansvaret for barn og hjem.

BARN TVINGES UT AV SKOLENI mange fattige land er det ikke gratis skole for alle, og foreldrene er nødt til å betale skolepenger for barna sine. Når det er vanskelige tider, har ikke forel-drene råd til skolepengene, og barna må slutte på skolen. Ofte trenger også for-

eldrene hjelp fra barna hjemme på går-den, fordi de ikke lenger har råd til å leie inn hjelp.

I Uganda, for eksempel, måtte Bruno Selugu (17) og broren hans Michael (15) slutte på skolen fordi de ikke hadde råd til skolepengene: «De bare sender deg hjem igjen hvis du ikke har skolepenger … Dette er midt i kaffesesongen. Alle her pleide å kunne gå på skolen med pen-gene fra kaffen, men nå er det ingen som har penger. Prisene er så lave at folk ikke en gang plukker kaffen… Jeg skulle øn-ske folk som bruker kaffen vår kunne gi oss et bedre marked. Alt jeg vil er å gå på skolen.»

KAFFEPRODUSENTENES GULLALDERDet har ikke alltid vært slik. En gang i ti-den kunne mange bønder i utviklingsland stole på en sikker inntekt fra kaffeproduk-sjonen. Kaffeprodusentene kunne kjøpe mat til familiene sine, sende barna sine på skolen og ha råd til å bygge seg skik-kelige hus. I Tanzania gjorde inntekter fra salg av kaffe at fl ere fi kk lære å lese og at folk fi kk mer og bedre mat. Mange land hadde stabile og gode inntekter fra ek-sport av kaffe så lenge prisene holdt seg over et visst nivå.

Rundt 1990 skjedde det en endring i kaf-femarkedet. Mens kaffeprisene før hadde vært relativt faste, ble det nå konkurran-se om å selge kaffen billigst mulig. Dette gjorde at land måtte selge kaffen billigere enn de egentlig hadde råd til for å få den solgt. (Se egen boks for mer om proble-mene i kaffemarkedet).

MANGE SKAL HA SITTSlik situasjonen har blitt nå, får kaffebøn-dene ofte mindre betalt enn det koster å produsere kaffen. Samtidig tjener de sto-re kaffeselskapene gode penger. Det er svært mange ledd i kjeden fra kaffebøn-dene som dyrker fram kaffen med blod, slit, svette og tårer, til kaffen står nytrak-tet på et frokostbord i Norge. I denne kje-den skal alle tjene litt penger på veien, og da blir det veldig lite igjen til bonden.

De fem største kaffehandlerne, Kraft, Nestle, Procter & Gamble, Sarah Lee og Tschibo, kontrollerer over halvparten av verdensmarkedet. De presser fortjenes-ten oppover i kjeden slik at de på toppen sitter igjen med mest, mens kaffebønde-ne lengst nede sitter igjen med en slikk

og ingenting.

RETTFERDIG KAFFE – ET HÅP FOR MANGE Heldigvis fi nnes det unntak fra regelen. For eksempel er det nå mulig å få kjøpt rettferdig handlet kaffe i de fl este norske matbutikker. Da koster kaffen et par kro-ner ekstra, men du kan være sikker på at bonden får rimelig betalt for sitt arbeid. Det er også mulig å få kjøpt rettferdig handlet te, bananer og appelsinjuice. Imidlertid er det altfor få som kjøper rett-ferdige produkter i Norge, og derfor er det veldig få bønder som får nyte godt av de mer rettferdige prisene.

Ordninger med rettferdig handel er vik-tige, både fordi de gjør livene lettere for mange fattige i sør, og fordi de viser at

det er mulig å lage systemer der ikke all fortjenesten går til de som har mest fra før. Imidlertid vil fl ertallet av bønder fortsatt ha det vanskelig inntil de som har makt til å forandre verdenshande-len, tar ansvar for å bedre situasjonen. Dette gjelder i første rekke de rike lan-denes regjeringer, de store selskapene og Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Vanlige folk kan også bidra, både gjen-nom å handle rettferdige varer, og ved å legge press på regjeringene, storselska-pene og WTO.

Les mer om krisen i kaffemarkedet og hvordan du kan gjøre noe med det, for eksempel ved å sende e-post til kaffegigantene og si hva du synes: www.maketradefair.com

Bitter Visste du at hver gang du kjøper

en kopp kaffe, eller noe annet som er laget eller dyrket i et utviklings-land, så er du muligens del av en kjempesvindel? Slik verdenshan-

delen fungerer i dag, er det svært ofte de fattige som taper mest,

mens de som har mye fra før, tje-ner seg enda rikere.

Kaffe

Fakta om kaffe

Problemet med verdens kaffemar-kedDet er fl ere årsaker til krisen i kaf-femarkedet som gjør at 25 millioner kaffebønder er truet av økonomisk ruin. De siste årene har det vært en enorm økning i mengden kaffe som er blitt produsert, mens antallet som drikker kaffe har vært relativt stabilt. Brasil, som er verdens største kaf-feprodusent, har hatt fl ere år med stabile, gode avlinger. Samtidig har Vietnam, som i 1990 knapt produser-te en eneste kaffebønne, nå kommet opp på andreplass på listen over ver-dens største kaffeprodusenter.

En økonomisk teori sier at hvis det blir for mye av en vare, faller prisene. Det var enkelt å forutse at dette ville skje med kaffemarkedet når “alle» begynte å produsere kaffe samtidig. Likevel anbefalte Verdensbankens økonomer en rekke land å satse på kaffeeksport som en vei ut av fat-tigdommen. Konsekvensen av dette ble altfor mange produsenter og alt-for mye kaffe, noe som har presset prisene nedover. Dette gjelder ikke bare kaffe, også andre jordbruksva-rer har opplevd synkende priser de siste årene.

Fakta om WTO

WTO – Verdenshandelens over-dommerVerdens Handelsorganisasjon (World Trade Organization – WTO) får mye oppmerksomhet, men hva slags or-ganisasjon er det egentlig? WTO er en internasjonal organisasjon litt på samme måte som FN, men med hovedfokus på forhandlinger om han-delsregler. 146 land er medlemmer i WTO, og tallet øker stadig.

I WTO forhandler medlemslandene om internasjonale handelsregler som skal gjelde alle landene. Fordi alle de viktigste landene i verdenshandelen er medlemmer, gjelder reglene i prak-sis i hele verden. Hovedmålsetnin-gene til WTO er mer frihandel, lavere tollbarrierer, åpenhet og forutsigbar-het.

En del av dette er målsetninger og verdier som de fl este vil være enige i, i hvert fall når det gjelder åpen-het og forutsigbarhet. Likevel møter WTO kritikk fra mange hold. Mange kritikere mener at WTO er udemokra-tisk og at de fattige landene presses til å godta avtaler de egentlig ikke vil ha. Mange kritiserer også WTO for å gjøre alle ting og tjenester om til va-rer man kan tjene penger på.

CHRISTOFFER KLYVEInformasjonskonsulent i U-fondet

«De på top-pen sitter igjen med mest, mens kaffebøndene lengst nede sitter igjen med en slikk ingenting»

22 23

For hver krone som blir gitt i bistand, be-taler fattige land ni kroner tilbake i gjelds-betjening. Dette legger enorme byrder på økonomien til fattige land. Det hindrer også utviklingen i disse landene. Det kan virke helt feil at vi som er så rike skal få penger av fattige land. Samtidig vil kan-skje noen si at når man har tatt opp et lån, må man jo betale tilbake, men så en-kelt er det ikke.

For det første har mange av de fattige landene allerede betalt ned lånet sitt flere ganger. Dette skyldes at de fleste lånene

ble tatt opp på 70-tallet, da det var lave renter og vilkårene på lånene var veldig gode. Når renta senere økte, ble lånene dyrere, dette i tillegg til at kursen på dol-lar gikk opp førte til at lånene økte opp til flere ganger. Dette var på grunn av forhold i verdens økonomi som var helt utenfor de fattige landenes kontroll. Gjel-da eksisterer fortsatt og er i mange tilfel-ler blitt mangedoblet.

Det som kanskje er enda viktigere er at mange av lånene (noen mener så mye som 80 %) egentlig burde anses som ulovlige. Banker og regjeringer som lånte pengene gjorde dette på tross av at de visste at pengene ikke kom til å gagne befolkningen. Et eksempel på dette er Sør-Afrika hvor det hvite mindretallet styrte inntil tidlig på nittitallet. Regjerin-gen her ble innvilget lån på tross av at de som lånte ut pengene visste at dette var midler som blant annet ble brukt til å undertrykke store deler av befolkningen. Dette apartheidregimet ble heldigvis av-skaffet – men gjelda består like fullt og må i dag betales ned av den demokra-

tisk valgte regjeringen. Denne type gjeld, som mange mener burde erklæres ugyl-dig og dermed slettes, kaller vi illegitim.

For det tredje handler ikke gjeld bare om penger, men også om makt. Rike land og institusjoner i Nord (som Verdensbanken og Det Internasjonale Pengefondet) kan bruke gjelden til et land som et press-middel. Dette har utlånerne gjort ved å tvinge gjeldstyngede land til å investere i prosjekter (som først og fremst utlånerne tjener på), bestemme hvordan disse lan-dene skal styre pengene sine, eller ved å inngå handelsavtaler som først og fremst tjener de rikeste landene. Mange vil si at dette er udemokratisk – et land skal da ha rett til selv å bestemme over sine egne ressurser? Like fullt er dette en grunn til at mange rike land er skeptiske til å slette gjelda. Den er jo et veldig effektivt maktmiddel.

Hvis u-landsgjelda slettes, vil fattige land kunne bruke mye mer penger på nødven-digheter som helse, mat og utdanning. Det er også forferdelig urettferdig at mange fattige land i dag betaler ned lån som de aldri har fått noe nytte av selv. Sletting av u-landsgjelda er derfor et stort og viktig steg mot å forandre verden til et mer rettferdig sted!

For mer info om u-landsgjeld, sjekk disse webadressene:

www.changemaker.no www.slettgjelda.no

landsgjeld

Frihandel. Smak på ordet. Frihet. Han-del. Det høres jo bra ut. Ekstra positiv klang har det kanskje fått de siste åra fordi høyresida i politikken har prøvd å gjøre det til en vedtatt sannhet at fri-handel er løsningen på all verdens pro-blemer. Krig, fattigdom, arbeidsløshet, kolera, pest eller appelsinhud: Frihan-del er løsningen. Og på en måte har høyresida rett. Frihandel er positivt for noen. For de få. For de rike.

Frihandel betyr at den som har mest penger kan kjøpe det han vil. Den som er fattig får ikke kjøpt mat. Det som pro-duseres blir bestemt av hva noen kan betale for, ikke hva folk trenger. Frihan-del betyr at den som kutter ned lønna til de ansatte, kan spare penger og vinne konkurransen mot de andre.

«Fri handel» er frihet for den sterkeste – frihandel er som revens frihet i høn-segården. Derfor er det også de rikeste og mektigste som presser på for mer frihandel. Når det er forhandlinger om internasjonal handel, går de rike lan-dene og storselskapene sammen for å få viljen sin.

Sosialistisk Ungdom kjemper for rett-ferdighet og frihet. Vi støtter kampen mot at alt skal gjøres til en vare på ver-densmarkedet. Dette er våre viktigste argumenter mot frihandel:

FRIHANDEL SKAPER SULTDet finnes 815 millioner mennesker i verden i dag som aldri har nok mat. Hver dag dør 40 000 mennesker av sult. Det er ikke fordi det er for lite mat i verden, eller fordi all maten produseres i andre land enn der folk sulter. Folk dør av sult samtidig som korn selges som

grisemat til rike land. En gris eller en katt i Norge har nemlig mye større kjø-pekraft enn en fattig familie i Sør.

Frihandelen tvinger fattige land til å produsere mat til dem som kan betale den beste prisen, og det tvinger dem til å dyrke blomster til eksport framfor mat til egen befolkning. Mer frihandel har ført til at småbønder utkonkurreres, mens storselskapene får mer makt. 70% av hele verdens kornhandel kon-trolleres nå av to store selskaper.

FRIHANDEL ØDELEGGER MILJØETMiljøhensyn koster penger, fordi det setter grenser for hvor mye en kan bru-ke av ressursene. De store selskapene vil tjene mest mulig penger på kortest mulig tid, derfor vil de ha regler som fri-tar dem for hensyn til miljø og lokalbe-folkning. Et selskap som fisker et hav-område tomt for fisk og drar videre til neste sted, tjener masse penger, men slipper å ta konsekvensene. Små fis-kebåter som eies av lokalbefolkningen, og som ikke ødelegger fiskebestanden, taper i konkurransen.

FRIHANDEL ER SLAVERI FOR MILLIO-NER AV MENNESKERI frihandelssonene i fattige land job-ber millioner av mennesker under sla-velignende forhold. De får ei lønn som er mindre enn de kan leve av, de må jobbe 12-14 timer i døgnet, og de får ikke forlate fabrikkområdet. De blir truet på livet dersom de vil organisere seg i en fagforening. En frihandelssone er et område som er unntatt skatt og regler for hvordan arbeidsforhold skal være. Her tjener storselskapene masse pen-ger. Prisen må arbeidsfolk betale.

ALLE HAR RETT TIL LIKE MULIGHETER. ALLE HAR RETT TIL FRIHET. Hvert år taper u-landene milliarder av kroner fordi verdens rike land (inkludert Norge) ikke lar fattige land få selge sine varer på våre markeder. De rike lande-ne vil heller beskytte norske bønder og bedrifter enn å være på lag med de fat-tigste. Noe så urettferdig!

Kvinnene i Uganda vet hva frihandel be-tyr. Tidligere måtte de slite på sine små jordflekker i den stekende varmen for å ha råd til det daglige brød. Dersom de var riktig heldige fikk de lagt noen få kroner til side til klær, hus, møbler og andre livsnødvendigheter.

Så avskaffet EU straffetollen på tulipa-ner. De fattige bøndene i Uganda øynet en sjanse til et bedre liv.

Arbeidet er fortsatt hardt. Temperatu-ren er fortsatt varm. Men arbeidsdage-ne er kortere, og inntektene er bedre. Kvinnene kan kjøpe den maten de tren-ger, og fortsatt ha penger igjen til klær og husvær, kanskje til og med til høyere utdanning for barna sine.

Frihandel gir muligheter og frihet fordi handel skaper mer rikdom i samfunnet.

FNs generalsekretær Kofi Annan opp-fordret i mars verdens rike land til å åpne sine markeder for varer fra de fat-tige landene, og til å bygge ned støtten til sitt eget nasjonale landbruk. Jeg er helt enig!

Her er mine tre viktigste argumenter for frihandel.

1. FRIHANDEL GIR MULIGHETER FOR DE FATTIGSTEVed å kjøpe noen varer fra andre land, kan hvert land spesialisere seg på å produsere de produktene de er best

i. For eksempel er Norge bedre til å produsere fiskepinner enn romferger. Det motsatte av frihandel kalles «selv-berging«, det vil si at landet selv vil pro-dusere alle varene som innbyggerne trenger, også de varene som landet er dårlig til å produsere. Det fører til at vanlige produkter som innbyggerne trenger blir dyrere, og kanskje dårli-gere, noe som særlig rammer de fat-tigste.

Handel med utlandet gir også inntek-ter som fattige land sårt trenger. Unge Høyre vil at vi skal handle med de fat-tige landene, samtidig som de får u-hjelp.

2. FRIHANDEL SKAPER DEMOKRATILand som stenger seg inne bak høye murer og nekter å ha kontakt med ver-den utenfor, har lett for å utvikle dikta-tur og tyranni. Menneskene får ikke lov til å stemme i valg, kritisere de som har makt eller eie sine egne ting.

Åpenhet og frihandel fører til demokrati fordi hele verden da får mulighet til å se hvordan situasjonen i landet egent-lig er. Dessuten kan vi bruke økonomisk handel til å fremme menneskerettighe-tene ved å stille krav til de som styrer landet.

3. FRIHANDEL SKAPER FRED«Hvis ikke varer krysser grensene så vil soldater gjøre det«, skrev den fran-ske tenkeren Fredric Bastiat for 200 år siden. Det gjelder fortsatt.

Land som handler med hverandre har mindre sjanse for å gå til krig. Tenk over det. Dersom du er avhengig av å få brød fra naboen din, vil du da sen-de en bombe mot ham? Sannsynligvis ikke. Frihandel baserer seg på frivillig samarbeide i stedet for rå makt.

Vi har spurt Unge Høyre og Sosialistisk Ungdom om å stille

opp i duell om frihandel! Er frihandel et gode eller et onde

for de fattige landene i verden?DuellFri og rettferdig handel!…GI DE FATTIGSTE LANDENE MULIGHETER

Frihandel er frihet for den sterkeste

U-INGRID STOLPESTAD

Godene i verden i dag er ufattelig skjevt fordelt – 20% av verdens

befolkning bruker 86% av res-sursene. Det er nok mat i verden,

men likevel dør 40 000 barn av sult hver dag. Hvorfor er det slik? En av de viktigste og mest grunn-leggende årsakene til dette er u-

landsgjelda.

24 25

mål ved om det demokratiet vi har i Eu-ropa og USA passer alle land. Kan man ta tanken og ideen rundt demokratiet vekk fra folket, kulturen og historien som fant det opp, og bruke ideen i et annet land med et annet folk, kultur og historie? Fungerer det?

Ser man på land i Afrika sør for Sahara, har de ingen tradisjon for å velge folk som skal styre. I deres kultur og demo-krati har man alltid vært opptatt av alder, kjønn, slekt og etnisk tilhørighet når man skal avgjøre hvem som skal ha makt til å styre. Man er ikke opptatt av hvert indi-vid, man tenker mer på fellesskapet. I den vestlige demokratiske modellen kan man ikke skille mellom alder, kjønn og etnisk tilhørighet. Her er alle individ like og har lik rett til å melde seg inn i politiske parti. På bakgrunn av denne kulturforskjellen mener mange av de afrikanske lederne at Afrika ikke er tjent med å ha flere politis-ke partier som kjemper om makten. Det landene trenger etter en ødeleggende kolonitid, er en samlende leder som kan skape fellesskap. Det afrikanske folk skal

ikke mene noe om hvordan landet skal styres. De mener også at man må bruke all tid på å bygge opp industri, veier o.l. Flerpartisystemet har skapt konflikter si-den det har tydeliggjort de etniske for-skjellene innad i et land. Flerpartivalgene har ikke sikret Afrikas befolkning innfly-telse og makt over politiske beslutninger. Tvert imot mener mange at de demokra-tiske verdiene ble mye bedre ivaretatt i det tradisjonelle systemet.

I Eritrea fikk landet problemer med det demokratiske prinsippet om at hver per-son kan stille til valg gjennom å melde seg inn i et parti. I deres kultur ble det sett på som svært negativt å foreslå seg selv. Resultatet før valget var at ingen av de respekterte og vel ansette personene stilte til valg. Valglistene var fylt med navn fra halvkriminelle og lite respekterte folk, som ingen egentlig ønsket å stemme på.

I Kamerun var det andre problemer som oppstod. På få måneder før valget i 1990 ble det opprettet 100 politiske parti, noe som gjorde det umulig for folk å vite hva

de skulle stemme på eller å finne ut hva de ulike partiene mente.

I Sri Lanka ser man tydelig problemet ved gjennomføring av demokrati i et land med flere etniske grupper. Fordi singaleserne er i flertall vil tamilene alltid føle at deres verdier blir undertrykt. Derfor ønsker de et selvstyre innad i landet, der de selv kan bestemme over blant annet skoler, helse og kultur.

Mange er nok enige i at ingenting er be-dre enn et velfungerende demokrati, der folket selv får bestemme og alle stemmer blir hørt. Det er likevel mange feller å gå i ved innføring av demokrati i et land. For at demokratiet skal fungere må det iva-reta menneskers kultur og historie. Selv om man gjennomfører et fritt valg med flere partier, vil ikke alle sider ved de-mokratiet automatisk fungere. I mange såkalte demokratiske land i dag foregår det brudd på menneskerettigheter, mi-noritetsgruppers meninger blir ikke hørt, man kan ikke skrive hva man vil og det finnes få faktiske alternativ til den sit-

tende regjering.

HVA KAN MAN GJØRE FOR AT DEMOKRA-TIET SKAL FUNGERE?Man må altså være varsom med hvordan man innfører demokratiet. Internasjonalt press er ikke alltid løsningen, demokra-tiet må bygges nedenfra og opp. Man må gi folket tid til å organisere seg, slik at man samlet kan stille krav overfor de som sitter med makten. Hvis man er mange nok, må lederne høre på, for ingen kan styre et land alene. I mange land har or-ganiserte grupper tatt kontakt med orga-nisasjoner eller en politisk ledelse i andre land for å få støtte til sin kamp for demo-kratiet. Dette har økt presset på sittende regimer, som har gitt etter og tatt noen av kravene til følge. Å organisere seg og kjempe for sine rettigheter er lettere sagt enn gjort. Først må vi vite at vi har ret-tigheter. Vi må vite at det finnes alterna-tive måter å styre på, og vi må vite hvem vi skal henvende oss til. For å få denne kunnskapen er det nødvendig å kunne lese og skrive.

I Norge kan ingen fengsles uten en retts-sak der flere sider av saken blir hørt. Alle som stilles for domstolen har rett på en forsvarer. Vi har lover og regler for hvem som kan dømmes og for hva man kan dømmes for. Disse lovene er i prinsippet like for alle. Det er lover om hvor lenge man skal jobbe, hvor mye ferie man skal ha, hvor gammel man må være for å jobbe og hvordan forholdene på arbeids-plassen skal være. Ved politisk valg kan man fritt velge mellom flere partier.

I et demokrati er det folket som i stor grad påvirker de politiske bestemmel-sene. Ingen demokrati er helt like, men alle fungerende demokrati har noen fel-lesnevnere: Landet har flere politiske parti man fritt kan velge mellom. Folk har frihet til å starte politiske parti. Man har frihet til å være medlem av et politisk parti, og frihet til å si og mene hva man vil. Det er også viktig at de som er valgt til å styre landet, styrer etter de lover og regler som finnes, og at man har en uav-hengig domstol som dømmer dem som bryter lovene. Forenklet kan man si at et land er demokratisk dersom de som sty-rer landet er valgt av folket, og at disse personene styrer ut fra det som folket faktisk ønsker.

DEMOKRATI BEKJEMPER FATTIGDOMMange mener at demokrati er helt nød-vendig for å bekjempe fattigdom. Det er mat nok i verden til at ingen behøver å sulte, fordelingen er problemet. For å re-dusere fattigdommen og rette opp den skjeve fordelingen, er det viktig at alle har en stemme de kan kjempe med. Da Vest

Bengal var rammet av hungerskatastrofe i 1943 og mellom to og tre millioner døde av sult, var det bare de fattigste som sul-tet i hjel, ingen av de rike ble rammet av sultekatastrofen. Vest Bengal hadde ikke et politisk system som sørget for forde-ling av varene, og de fattige hadde ingen mulighet til å si fra om sin situasjon.

Mange demokratiske land er også ram-met av fattigdom, mens andre styrefor-mer i noen tilfeller har vist seg å bekjem-pe fattigdom effektivt. Ti år før India fikk et demokratisk styre var fattigdommen like stor som i Kina, som hadde et kom-munistisk regime. Etter at India ble demo-kratisert fortsatte fattigdommen å vokse. Kina derimot, klarte på noen tiår å redu-sere fattigdommen og gi folk bedre skole og helsetilbud, med et kommunistisk sty-re. Er muligheten til å stemme i frie valg, si hva man vil og lese usensurerte aviser verdifull i seg selv, hvis man ikke har mat, sykehus eller skoler?

På lang sikt er det klart at demokratiet har mange fordeler. Hvis alle kan stem-

me på det partiet de ønsker, vil de fat-tige stemme på det partiet de mener gjør mest for å få slutt på fattigdommen. Hvis det er lov å si det man vil, vil media gjøre folk oppmerksomme på dårlige forhold i landet, som manglende skoleplasser, in-gen helsesentre, matmangel eller barne-arbeid. Dette vil legge press på de som styrer, og hvis de ikke prøver å bedre for-holdene, vil de mest sannsynlig ikke bli gjenvalgt ved neste valg. I et diktatur el-ler i et kommunistisk regime har man ikke valg eller fri presse, og folket har ingen kanal å vise sin frustrasjon og misnøye i. Man har heller ingen mulighet til å avsette lederne som ikke tar ansvar.

BØR ALLE LAND STYRES SOM NORGE?De siste tiårene har svært mange fattige land gått over til demokrati, blant annet fordi vi i vesten har tvunget land til å bli demokratiske ved å nekte udemokratiske land bistand. Dette har ikke vært spesi-elt vellykket, i mange av landene har ikke problemene de hadde under diktatorsty-ret blitt nevneverdig mindre. Derfor har naturlig nok flere og flere land stilt spørs-

En 13 år gammel gutt sitter i feng-sel i El Salvador. Han vet ikke

hvorfor eller hvor lenge han skal sitte. I Burma jobber en jente på

14 år i en klesfabrikk. Hun jobber 18 timer i døgnet og har aldri ferie.

I Zimbabwe kan man ikke streike, det blir sett på som landssvik og

straffes med fengsel. Dessuten har man bare ett parti man kan

stemme på.

Svaret påalleVerdensproblemer

«I Eritrea fikk landet problemer med det demokratiske prinsippet om at hver person kan stille til valg gjennom å melde seg inn i et parti. I de-res kultur ble det sett på som svært negativt å foreslå seg selv»

rere, vil man med midlene videreutdanne lærere. Lærerne får også opplæring i traumebehandling, freds≠undervisning og opplæring innen helse og hygiene.

Veldig mange barn og unge i Sierra Leone har vært vitne til grusomme hand-linger, og behandlingen av psykososiale traumer er en integrert del av den van-

lige undervisningen. Elevene får hjelp til å sette ord på og uttrykke det de har opp-levd gjennom musikk, dans, tegning og lek. Siden oppstart i januar i år har man

blant annet satt i stand 8 skoler, bidratt med undervisningsmateriell på 7 skoler og hatt helseundervisning på 15 skoler.

Mindre enn 30 % av befolkningen i Sierra Leone kan lese og skrive. Om lag halv-parten av alle skolene i landet er ødelagt som følge av en brutal borgerkrig. OD

bruker midlene fra kampanjen i oktober 2002 for å sette i stand 45 skoler som vil gi skoleplass til 10 000 barn og unge. Et-tersom det er mangel på kvalifiserte læ-

PROSJEKTOPPFØLGING:

OD 2002: Skoleprosjekti Sierra Leone26 27

Dette gjør at jeg kan skrive noe til deg uten at jeg trenger å møte deg eller hilse på deg. Hvis noen tar godt vare på denne teksten, kan noen lese akkurat de sam-me tankene om hundre år. Det er egent-lig ganske magisk. Norge er et samfunn som er helt «gjennom-alfabetisert«. Det betyr at det er veldig vanskelig å klare seg i Norge uten å kunne lese og skrive. Du kan jo prøve å gå rundt en dag og late som om du ikke kan lese. Hvordan finner du da ut hvilken buss du skal ta? Eller hva statsministeren sa i går som står i avisen i dag ved siden av et stort bilde fra Stortinget? Hva er prisen for den buksa du har lyst på? Og hvordan finner du den siste cd-en til favorittgruppa di hvis du ikke vet hvordan coveret ser ut?

Det er bare de av oss som synes det er vanskelig å lese, som tenker over hvor mye vi egentlig må lese her i Norge. Alle andre leser uten å tenke over det i det hele tatt. Og uten å tenke over hvor hel-dige de som kan lese er.

UTDANNING BIDRAR TIL RETTFERDIGHETI store og uoversiktlige samfunn, slik de fleste steder er i dag, er det å kunne lese og skrive viktig for demokratiet. Skal dere bestemme noe i klassen, som for eksem-pel hvor dere skal på leirskole, kan dere samles i klasserommet og diskutere. Der-med får alle den samme informasjonen, og dere kan stemme over de ulike alter-nativene ved håndsopprekking. Dersom alle på hele skolen skal bestemme noe, blir dette vanskeligere. Det er ikke sikkert det er plass til alle i ett rom, og dermed vil

det være vanskelig å gi alle den samme informasjonen muntlig og ta en avstem-ming ved håndsopprekking. Da kan det lett bli urettferdig. Det letteste da vil være å skrive ned de ulike alternativene slik at alle kan lese om dem, og så ha et skrift-lig valg. Alle elevene ved skolen skriver i den samme timen det alternativet de liker best på en lapp, og legger den i en boks slik at elevrådet kan telle opp etterpå. Når forholdene blir større er det altså viktig med skriftlighet. Det er viktig fordi folk over hele landet, eller regionen, kan få den samme informasjonen uten å være samlet. Slik kan alle få vite hva som står i lovene, hvilke rettigheter vi har, hva po-litikerne gjør og hva som står på kontrak-ten som huseieren vil ha oss til å skrive under. Men er det bare derfor utdanning er viktig for demokrati? Skal skolen bare lære oss å lese og skrive?

Det er viktig å lære mange ting, men så fort du har lært deg å lese og skrive, kan du finne det du trenger å vite på Inter-nett, i leksikon eller i andre bøker. Har skolen noen annen funksjon enn å lære deg slike ting? Skolen skal lære elevene mer enn bare lesing og skriving, matema-tikk og engelsk grammatikk. Skolen skal også være en skole i et demokrati. Men hva betyr egentlig det? En god utdanning skal gi elevene den nødvendige kunnska-pen de trenger for å delta i utformingen av samfunnet rundt dem. En god utdan-ning skal lære deg som elev å tenke kri-tisk. Vi skal lære å diskutere og drøfte det vi tenker og mener, og komme fram til selvstendige meninger.

ER ALL UTDANNING GOD UTDANNING?Utdanning trenger ikke alltid å være god utdanning. Utdanning kan nemlig brukes av dårlige ledere og undertrykkende re-gimer til å fortsette undertrykkingen. I noen land har lederne vanskelig for å til-late at folk er uenig med dem, og dermed utelate den viktige delen med kritisk tenk-ning av utdanningen. De fleste barn tror på det de voksne sier, og vi er opplærte til å tro at det vi lærer på skolen er sant.

Derfor er skolen veldig effektiv å bruke i undertrykking, da når man ut til alle bar-na som bor i et land. Under apartheidsys-temet i Sør-Afrika brukte det hvite apar-theidstyret utdanningen til å fortsette undertrykkingen av de svarte og fargede. Barna lærte på skolen at hvite mennes-ker er mer intelligente enn svarte, og at det var Guds ønske at de svarte ble styrt av de hvite.

I mange land har man ett eller få offisielle språk som er det språket som blir brukt i utdanningen, til tross for at det finnes mange andre språk i befolkningen. Man-ge barn blir derfor undervist i et språk de ikke forstår. Ofte blir hele grupper stem-plet som dumme fordi de gjør det dår-lig på skolen, uten at man ser på at de egentlig snakker et helt annet språk enn læreren. I dag har heldigvis mange land begynt å tilby de største etniske grup-pene utdanning på morsmålet sitt, men det koster mye penger å lage skolebøker og utdanne lærere på flere språk. Frem-deles blir mange etniske grupper diskri-minert i utdanningen over hele verden. Kanskje er det også noen som føler seg diskriminert av det norske skolesystemet i dag.

Utdanning er dyrt, og i fattige land har skolene ofte allerede for lite penger. Det-te fører ofte til at politikernes fine ord og læreplaner ikke blir gjennomført, selv om det blir vedtatt lover som gir barn rett til god utdanning. I flere land, som for ek-sempel Nicaragua, finnes det så få lære-bøker at de fleste klasser på landsbygda bare har én eller to bøker på deling. Der-med må lærerne bruke timene på å lese høyt fra læreboka, slik at elevene kan ta diktat og skrive av det som står der for å kunne lese lekser hjemme. Da sier det seg selv at det blir lite tid til å diskutere og drøfte kritisk hva som står i bøkene. Med en så kjedelig skole er det ikke rart at mange elever ikke orker å gå på sko-len, og heller prøver å finne seg en jobb for å hjelpe til hjemme. Når bøkene i til-legg er skrevet for noen som bor i et helt

annet område, og lever på en helt annen måte, kan utdanningen i enda større grad skape forskjeller mellom ulike grupper i samfunnet.

HVA ER EGENTLIG GOD UTDANNING?En god utdanning skal være en interes-sant utdanning, og for å være interessant må skolen ta opp ting som du kjenner igjen fra livet ditt. Når skolebøkene og pensum ikke er tilpasset din kultur og ditt samfunn, kan utdanningen fort bli under-trykkende. Som jente kan det noen gan-ger virke som om det bare har vært gut-ter og menn i verden, fordi mesteparten av historien forteller mye om hva mange menn har gjort, og lite eller ingenting om kvinner. Grunnen til dette er at det inntil ganske nylig i stor grad har vært menn som har skrevet historien, som har vært politikere, forfattere og journalister, og som har skrevet skolebøkene. Det jobb-bes mye med å endre på skolebøker for å tilpasse dem den virkeligheten som barn og unge kjenner i dag.

Det å være norsk i dag er noe annet enn det var for tjue eller femti år siden, og det er viktig å vise dette i skolen. Den nor-ske skolen skal for eksempel være like god for både Claudio, Astrid, Svetlana, Ahmed og Kim. En god utdanning skal være med på å skape et mer rettferdig samfunn, og da er det viktig at alle i et samfunn blir respektert og får de sam-me mulighetene. Det er viktig at skolene gir elevene rom til å diskutere, drøfte og være kritiske, men også lærer elevene å samarbeide og komme fram til felles løs-ninger som er til det beste for alle. Noe av det viktigste vi kan lære på skolen er at vi må la andre få være uenige med oss, og at vi likevel skal behandle alle med respekt.

Ikke all utdanning er god utdanning. Men dersom utdanningen er god, kan skolen være det beste redskapet for å utrette demokrati, rettferdighet og likhet for alle overalt.

Å lese er som å sykle; når du først har lært det, så er det vanskelig å forklare hvordan du gjør det, det kommer helt automatisk. Akkurat nå sitter du egentlig bare og kik-

ker på noen rare streker på et ark, men samtidig leser du tankene

som jeg har skrevet ned.

Hva har ut-danning med demokrati å gjøre?

RAGNHILD NORDVIK VALVERDESAIH

Noen nøyer seg med å re-sirkulere. Andre vier livet sitt til å kjempe for et bedre mil-

jø og en bærekraftig utvik-ling. Suranjan Kodithuwakku fra Sri Lanka er en av dem.

GREEN MOVEMENT«Jeg har alltid vært opptatt av å verne om miljøet,» sier Suranjan Kodithuwakku som er daglig leder i Green Movement på Sri Lanka. «Det ligger i den gamle kulturen vår å dyrke naturen. I troen vi hadde før britene kom var naturen et hel-lig sted, og jeg tror at det ligger i oss ennå.» Green Movement er et nettverk av organisasjoner som jobber med miljø-vern og bærekraftig utvikling og er i dag den største lobbyorganisasjonen på Sri Lanka. «Vi består av både store lands-omfattende miljøorganisasjoner som job-ber med saker på nasjonalt nivå, og små grupper som jobber med ting i sitt eget lokalmiljø. Slik jobber vi med både store og små saker,» forklarer Suranjan. Green Movement ble offisielt stiftet i 1998, men arbeidet for å forme organisasjonen be-gynte allerede etter den internasjonale miljøkonferansen i Rio de Janeiro i 1992. Suranjan skrev alle grunndokumentene som organisasjonen skulle basere seg på. Da var han allerede en erfaren miljø-aktivist som hadde vært med å starte en annen miljøgruppe, var redaktør i en mil-jøavis og gikk fra landsby til landsby for å informere folk om naturvern.

HØYE MÅLSETNINGER, STORE PRESTA-SJONER«Vi vil gjøre folk i stand til å ta vare på miljøet ved å gi kunnskap om bærekraftig utvikling og miljøvern. Vi vil ikke la noen ødelegge miljøet vårt.» Green Movement har høye mål og jobber hardt for å oppnå dem. «Vi har oppnådd en hel del gjen-nom vårt arbeid, og det største er nok da vi vant saken mot regjeringen og det multinasjonale selskapet Free Fought MacMoran,» sier Suranjan tydelig stolt. I 1993 ville regjeringen på Sri Lanka selge et stort landområde som kalles Eppawa-la. Det viste seg at under landsbyene i området var det et stort naturlig lager av fosfat, et stoff som brukes i kunstgjødsel. Free Fought MacMoran ville kjøpe områ-det slik at de kunne ta ut dette fosfatet. Området var 56 kvadratkilometer stort og mengden fosfat var beregnet å være så stort at det kunne forsynt Sri Lanka med gjødsel i 800 år! «Vi ønsket ikke at de skulle gjøre dette, vann og luftforurens-ningen ville økt som et resultat av utvin-ningen. Det er heller ikke bra for natu-

ren å bruke kunstig gjødsel i jordbruket. Dessuten bor det 12 000 familier i områ-det som selskapet i så fall hadde tvunget til å flytte.» Suranjan forteller at han var med på mobiliseringen mot salget også før Green Movement ble formet, og etter 1998 engasjerte Green Movement seg sterkt i denne saken. «Hver måned ar-rangerte vi demonstrasjoner og delte ut løpesedler og informasjon på tamil. Alle dokumentene om saken var kun tilgjen-gelig på engelsk, og det er det svært få i disse områdene som kan.» Flere og flere ble etter hvert motstandere av salget. I 1999 gikk åtte mennesker fra landsby-ene til sak mot Free Fought MacMoran og regjeringen for å stoppe planene. «Vi i Green Movement hjalp dem med alt det praktiske og støttet dem da de ville gå til sak. Vi skaffet en dyktig, anerkjent jurist som var enige med oss og førte saken gratis.» I år 2000 vant de saken, og det er første gang i Sri Lankas historie at en så liten gruppe har vunnet mot regjerin-gen. Det ble dermed ikke noe salg til Free Fought MacMoran.

MILJØ OG FRED HÅND I HÅNDDet er ikke lett å drive miljøvernarbeid på Sri Lanka. I et land hvor det nylig har vært borgerkrig og hvor gapet mellom tamiler og singalesere fortsatt er stort, kan det kanskje virke rart at noen enga-sjerer seg så sterkt i miljøsaken. Det er Suranjan uenig i: «Jeg ser på arbeidet for miljø som et skritt mot varig fred. Vi forsøker å organisere tamiler og singale-sere sammen i grupper for å kjempe for en felles sak. Vi lever sammen i naturen og derfor har vi sammen ansvaret for å ta vare på den. Da spiller ikke etnisk opprin-nelse noen rolle.»

TRUET PÅ LIVETDet er ikke alle som setter pris på det gode arbeidet som Suranjan og de andre i Green Movement gjør. To ganger er han blitt truet på livet av noen han mistenker å være gangstere tilhørende Free Fought MacMoran. «De omringet huset mitt om kvelden mens jeg lå og sov, utstyrt med køller og pistoler. De ropte at jeg skulle komme ut, men jeg klarte å komme meg unna i siste sekund begge gangene. Jeg var veldig heldig,» sier Suranjan med al-vor i blikket. Men truslene har ikke skremt ham fra å kjempe for miljøet. «Nå jobber vi mot regjeringens planer om å privati-sere vannet,» forteller Suranjan tydelig engasjert. «I tillegg vil regjeringen leie ut regnskogen til USA, noe vi også er sterkt i mot.» På spørsmålet om han ikke er litt redd, svarer han: «Jeg tror det gode arbeidet jeg gjør er med på å beskytte meg, slik at det ikke skjer meg noe.»

Engasjertmiljøaktivist

28 29

En bedre verdener mulig

Vi vil ha en verden der alle kan spise seg mette, der alle er sikret skolegang og arbeid, hus, klær

og helsetjenester. Vi vil at naturen skal tas vare på slik at også framtidas generasjoner har en jord å leve på. Vi vil at kunnskap og teknikk skal brukes til menneskenes beste, ikke til krig og terror. Vi vil

ha levende demokrati og mangfold av språk, kultu-rer, levesett og samfunnsformer. >›

som antas å være kr. 24, vil tilfalle pro-sjektet. Dvs. at kr 250 av ditt dagsverk går direkte til prosjektene.

UNGDOMSSKOLE:Av de kr. 200,- du jobber inn, går 24,50 kr. til informasjonskampanjen og admi-nistrasjonen til OD (blant annet trykking

og distribuering av dette heftet du leser nå); og kr 25 går til Utviklingsfondet slik at de kan gi råd, kontrollere og gi infor-masjon til OD om prosjektene. Alle ren-

teinntekter*, som antas å være kr. 16, vil tilfalle prosjektet. Dvs. at kr 166,50 av ditt dagsverk går direkte til prosjektene.(* Antatt rentenivå på 4%)

VIDEREGÅENDE SKOLE:Av de kr. 300,- du jobber inn, går 37 kr. til informasjonskampanjen og administra-sjonen til OD (blant annet trykking og dis-

tribuering av det heftet du leser nå); og kr 37 går til Utviklingsfondet slik at de kan gi råd, kontrollere og gi informasjon til OD om prosjektene. Alle renteinntekter*,

PROSJEKTOPPFØLGING:

HVOR MYE AV PENGENEGÅR TIL PROSJEKTET?30 31

med over 100 000 deltakere fra ca 130 land og over 5000 forskjellige organisa-sjoner. Over hele verden arrangeres det nå slike konferanser for både å diskutere motstand mot den rådende politikken og for å diskutere alternativer. Globalise-ringskonferansen i Oslo som i år avhol-des for fjerde gang den 28. oktober til 2. november, er den norske «avdelingen» av denne globale bevegelsen.

På disse konferansene står diskusjoner om alternativer til den rådende samfunns-modellen og utviklingen sentralt. Dette er en bevegelse for en bedre verden.

FOR ELLER MOT GLOBALISERING?Ofte beskrives de som er uenige i mye av den politikken som føres i global målestokk, som ”anti-globalister” eller ”globaliseringsmotstandere”. Det er en unøyaktig og gal beskrivelse. Det er den globaliseringen som skjer med økende global makt til storselskapene og et lite antall personer, vi er i mot. Vi er i mot at alt skal bli varer på et globalt marked, at makten skal samles på stadig færre hen-der, og at alle samfunn skal utvikle seg i retning av amerikansk-liknende bruk-og-kast-samfunn.

Men vi er strålende fornøyd med at vi raskt og billig kan kontakte folk over hele verden over e-post. Vi synes det er flott å lære av andres kulturer og utveksle ma-toppskrifter mellom hallingdøler og sri-lankere. Vi synes menneskerettighetene, som retten til mat, snarest bør globalise-res – i praksis. Flere og flere innenfor den nye globale bevegelsen har derfor tatt i bruk mottoet som den internasjo-nale bondebevegelsen La Via Campesina (bøndenes vei) har laget:

«GLOBALISÉR KAMPEN - GLOBALISÉR HÅPET!» — EN BEDRE VERDEN ER MULIG!Slaveriet besto i flere hundre år, men det ble knust etter massiv motstand blant amerikanske idealister. Apartheidregimet i Sør-Afrika varte ikke evig, takket være Nelson Mandela og hans kamerater. Den tyske krigsmaskinen virket uovervinnelig i 1940, men Hitlers imperium varte bare noen få år takket være felles motstand fra land som USA, Storbritannia og Sovjetu-nionen. Slik vil også dagens imperier og undertrykkere ende – men bare dersom vi gjør noe for å skape en bedre verden.

Vi vil ikke akseptere at nesten halvpar-ten av jordas befolkning lever i fattig-dom, mens noen få blir rikere og rikere. Vi vil ikke lenger tåle at titusener dør av sult hver dag sult. Vi aksepterer ikke at livsgrunnlaget rives vekk for framtidige generasjoner. Vi vil ikke at verden skal være en lekeplass for maktsyke genera-ler og politikere. Vi vil skape en annen og bedre verden!

Det arbeidet som norske skoleelever gjør gjennom Operasjon Dagsverk er en del av dette arbeidet for å skape en bedre verden. Ungdom i Norge står hvert år på samme side som millioner av mennesker over hele jorda som har de samme drøm-mene og håpene, og som arbeider for det samme – en verden der alle kan leve et trygt og sunt liv, der det er fred, demo-krati og frihet, der menneskerettighetene er oppfylt for alle. d

‹< Dette høres enkelt ut. Dette virker selvsagt. Ingen kan vel være mot dette? Kanskje ikke om en spør enkeltmennes-ker. Men virkeligheten er en annen, og utviklingen går i gal retning på mange områder:

840 millioner mennesker sulter. Hver dag dør mellom 20 000 og 40 000 mennesker av sult, til tross for at det finnes tilstrek-kelig med mat i verden til at alle kan få nok og sunn mat. Med dagens tempo vil det ta 300 år å fjerne sulten.

Verden har aldri vært rikere enn nå, men 1,3 milliarder mennesker lever i absolutt fattigdom. Gapet mellom de rikeste og fattigste har økt voldsomt de siste 40 årene.

EN GLOBAL BEVEGELSE VOKSER FRAMFolk i alle land har alltid arbeidet og slåss for ting som fri skolegang, skikkelige ar-beidsforhold, retten til å bruke sitt eget

språk, og mot ødelegging av naturen. Det har også vært sterke solidaritetsbånd og samarbeid over landegrenser. Likevel er det noe nytt som har skjedd de siste åre-ne med framveksten av en global beve-gelse for en annen og bedre verden.

I februar demonstrerte 130 000 nord-menn mot krig i Irak. I den største globale markeringen noen sinne, samlet over 20 millioner mennesker seg for freden!

Vi har sett det når verdens makteliter samler seg, enten det er til møter i Ver-dens handelsorganisasjon (WTO), i Ver-densbanken eller på møter for de åtte rikeste landene, G8. De blir møtt av ti-tusener demonstranter. At noen få dess-verre går til voldshandlinger som stjeler det meste av medieoppmerksomheten, endrer ikke hovedbildet. Dette er frede-lige politiske markeringer for en bedre verden.

Green Movement på Sri Lanka som er en av partnerorganisasjonene for årets Operasjon Dagsverk, er en av de mange organisasjonene som utgjør denne glo-bale bevegelsen for en bedre verden. Over 100 organisasjoner er medlem i Green Movement, og de gjennomfører

omfattende aksjoner og politisk påvir-kningsarbeid.

Internasjonal solidaritet er også et vik-tig kjennetegn på den nye globale beve-gelsen. Solidaritet med den palestinske befolkningen har stått sentralt. Fredsbe-vegelsen mot krigen i Irak var et nytt ut-trykk for at folk i større grad enn på lenge engasjerer seg for å påvirke den kursen verden skal følge.

«TURTLES LOVE TEAMSTERS»Det finnes ikke én samlende organisa-sjon eller noen ledelse for denne globale bevegelsen for en bedre verden. Derimot finnes titusenvis av organisasjoner og miljøer som arbeider i hver sine land og på ulike områder. Det har tidligere vært store motsetninger mellom mange av dem, for eksempel mellom fagbevegelse og miljøbevegelse. Nå dominerer samar-beid. En hendelse under de store demon-strasjonene i Seattle i 1999 i forbindelse med toppmøtet i Verdens handelsorgani-sasjon (WTO), er blitt et symbol på det. Da gikk unge miljøaktivister utkledd som skilpadder (turtles) side om side ved fag-foreningsmedlemmer fra det amerikan-ske transportarbeiderforbundet Team-sters. Miljøaktivistene ropte «Turtles love

Teamsters» og fagforeningsfolkene ropte tilbake «Teamsters love turtles.»

Også mellom organisasjoner i industri-land og utviklingsland er det langt mindre uenighet enn bare for noen få år siden. Delvis skyldes det at vi nå står overfor mange felles problemer, som for eksem-pel storselskapenes makt, privatisering av fellesgoder, og ødelegging av miljøet, men det er også et resultat av bevisst ar-beid for å lytte til og lære av hverandre. E-post og internett har også gjort det mye enklere og raskere å utveksle infor-masjon, holde kontakt, sette i gang felles aksjoner og støtte hverandre.

VI ER IKKE BARE MOT, VI ER FOR…Det holder ikke bare å være motstandere av en utvikling eller tiltak en ikke liker. Det er viktig å ha alternativer til den utviklin-gen vi er uenig i. Vi vil ikke opprettholde en verden med så store forskjeller, fat-tigdom og vold som i dag. Derfor disku-teres alternative utviklingsveier i stadig økende grad.

I år 2000 ble det første World Social Fo-rum avholdt i Brasil, med 12 000 delta-kere fra ca 100 land. I år ble det tredje World Social Forum avholdt, denne gang

«Verden har al-dri vært rikere enn nå, men 1,3 milliarder mennesker le-ver i absolutt fattigdom»

«Men vi er strålende fornøyd med at vi raskt og billig kan kontakte folk over hele verden over e-post. Vi synes det er flott å lære av andres

kulturer og utveksle matoppskrifter»

AKSEL NÆRSTADInformasjonsansvarlig i Utviklingsfondet

32 33

Ordbok:AUTOGIROPOLITIKK: Egenprodusert ut-

trykk. Trond Birkedal FpU forklarer det med et fast beløp som trekkes fra den norske stat og gis i bistand til en annen stat, uten at det går til de som trenger det.

BISTAND: Langsiktig hjelp til utvikling av fattige land, i motsetning av akutt nødhjelp eller krisehjelp.

BÆREKRAFTIG UTVIKLING: Å tilfredstil-le dagens behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å oppnå sine behov.

DIKTATUR: Stat (også styreform) hvor en person styrer og har all makt.

EKSTREMIST: En person med vold-somme og overdrevne holdninger.

ETNISK GRUPPE: En folkegruppe som skiller seg ut fra andre grupper i et land eller et område fordi de har en annen kultur, språk, historie og tradisjoner.

FN: De Forente Nasjoner, grunnlagt i 1948. Har mange ulike kommiteer som tar seg av alt fra miljø, handel, menneskerettigheter o.l Viktigste og største organ er sikkerhetsrådet.

FRIHANDEL: Fri utveksling av varer og tjenester over landegrensene. I motsetning til varer mann betaler toll for, eller som er beskyttet på andre måter.

GERILJA /GERILJASOLDAT: Liten krig. Geriljasoldatene opptrer ofte i små grupper som slår til mot fienden når den minst venter det.

GLOBAL: Noe som angår hele jorda, ver-densomspennende.

GLOBALISERING: Uttrykk som brukes for å forklare verdensomspennende utvikling.

KORRUPSJON: Det å bestikke andre eller selv ta imot bestikkelse; misbruk av stilling til egen fordel, direkte eller indirekte

MATERIALIST: Å ha fokus på ting som man kan ta og føle på isteden for fokus på ikke materielle verdier som for eksempel sosiale, åndelige og indre verdier.

MULTINASJONALT SELSKAP: Også fler-nasjonale selskaper, selskaper med datterbedrifter i flere land utenom hjemlandet. De har makt og mulig-het til å presse regjeringer for å oppnå de økonomiske betingelser de ønsker, og til å flytte kapital og overskudd for å unngå skattlegging.

PRIVATISERING: Overføring av eiendom fra staten til det private, for eksem-pel enkeltpersoner eller bedrifter.

REGIME: En form for styre i et land.Bruker oftes på ikke demokra-tiske styreformer.

TOLL: Avgift på varer over landegrenser.UTOPISK: Uoppnåelig, virkelighetsfjernVERDENSBANKEN: En internasjonal bank

der flere land er medlemmer. Lan-dene har stemmerett ut fra hvor mye kapital de har i banken. Ban-ken gir lån til land som trenger det.

WTO: Verdens Handelsorganisasjon, grunnlagt i 1994.

YRKESUTDANNING: Opplæring til et yrke f.eks byggfag eller helse og sosial linje.

ØKOLOGISK LANDBRUK: Landbruk som tar hensyn til miljøet.

”Verden er bare slik.” Vi har aldri opp-levd en rettferdig verden, en verden fri for fattigdom, krig og undertrykkelse. Vi har alltid levd i en verden preget av blo-dig urettferdig, og da er det lett å tenke at ”verden er bare slik, det er ingenting jeg kan gjøre med det”. Denne holdnin-gen er farlig, og rett og slett urealistisk. En dag vil vi se tilbake på nåtida, og da skal det ikke være med en følelse av sorg, skam og maktesløshet fordi urett-ferdigheten fikk lov til å overleve da vi egentlig kunne gjøre noe!

I dag har vi muligheter ingen før oss har hatt. Gjennom moderne teknologi og kommunikasjon mottar vi informa-sjon fra hele verden hver dag. Hvor mye av dette går inn det ene øret og ut det andre? Hvor mye tar vi innover oss og hvor mye lar vi gå hus forbi? Vi godtar ikke at norske barn dør av sult, dermed er det naturlig å vise at vi heller ikke godtar at barn i andre land dør av sult. Vi har muligheter til å organisere oss og vise motstand på tvers av landegrenser og kontinenter, dette er muligheter vi må gripe! Du og jeg sitter med stor makt til å påvirke, hvis vi vil… I en tid hvor ung-dom som oss har så mye makt, som for-bruker og aktiv deltaker i demokratiet, øker mulighetene til å gjøre noe med urettferdigheten i verden.

På ethvert problem finnes det en løs-ning, det gjelder bare å lete til du fin-ner den. Gjennom dette temaheftet har du blitt presentert overfor mange van-skelige problemstillinger. Temaene har vært miljø, handel og demokrati, og de er alle temaer som angår alle mennes-kene i verden. Dette er temaer som er avgjørende for utviklingen av verdens-

samfunnet, som er avgjørende i det vi skal forandre på det som er. Hovedte-maet for heftet er nemlig makt, vår makt til å forandre.

MEN HVA KAN AKKURAT DU GJØRE? JEG HAR MANGE FORSLAG TIL DEG:OD-dagen er rett rundt hjørnet. Det er virkelig din mulighet til å gjøre noe veldig konkret. Hvert år på OD-dagen jobber 120 000 norske skoleelever inn omtrent 30 millioner kroner til ut-danningsprosjekter i sør. Skaff deg en jobb og bruk én dag til å forandre litt på verden!

Ta kontakt med organisasjoner! Det fin-nes mange forskjellige ungdomsorgani-sasjoner i nærmiljøet ditt som jobber på ulike områder. Det er helt sikkert en lokalgruppe i din by som jobber for ak-kurat det du brenner for, men er det ikke det, er det ingenting i veien for å starte en. Det er nok å ta tak i… lag en stand, få i gang aksjoner eller skriv brev! Du kan også gi økonomisk støtte og bi-stand til organisasjoner som jobber glo-balt mot nød og undertrykkelse.

Handel er et vanskelig tema, og mye av verdenshandelen er urettferdig for man-ge mens noen tjener på den. Selv om det kan virke stort og umulig å gjøre noe med, er det noe du kan gjøre på dette området også. Nesten alle dagligvare-butikker i hele landet selger rettferdig handlede matvarer som kaffe, te, juice og bananer. Et eksempel på et rettfer-dig merke er Max Havelaar. Hvis du kjøper kaffe som er rettferdig, betyr det at kaffebonden får godt betalt og arbei-der under ordentlige forhold. Spør etter rettferdige matvarer i din nærbutikk!

Noe annet du kan gjøre er å spørre i klesbutikken hvor klærne du har tenkt til å kjøpe er laget, og om de i butikken vet noe om klesprodusenten. Denne bransjen er nemlig ikke til å stole på, det foregår altfor ofte at arbeidere job-ber under ulovlige forhold. Ved å spørre i butikken, vil du bidra til mer bevisst-het på området. Du kan også sende et brev til statsministeren der du krever at alle klær som bli importert til Norge blir merket ordentlig, slik at man slipper å spørre! Mange organisasjoner, deri-blant Kirkens Nødhjelp, arbeider og har peiling på dette området.

Politikere som tar viktige avgjørelser må få vite når vi er uenige i det vi gjør, det er ikke bestandig de tar de riktige be-slutningene. Skriv brev eller aksjonér utenfor Stortinget og/eller kommunen og fylkeshuset. Du kan også lage en underskriftskampanje med mange un-derskrifter for å vise at dere er mange! En annen mulighet er å skrive innlegg til avisa for å få fram det du mener, da vil mange lese det du har skrevet.

Vær miljøbevisst! Mange av dine dag-lige handlinger påvirker miljøet, kanskje uten at du er klar over det. Hvis du re-sirkulerer søpla di gjør du verden en tje-neste, det samme gjør du hvis du panter flasker og kjøper varer med miljøvenn-lig emballasje. I stedet for å bli kjørt av pappa på fotballtrening, går det an å ta bussen eller sykle. Gjør du dette, er du godt på vei til å bli et miljøbevisst men-neske!

Engasjement er avgjørende. Vær be-visst, hold deg oppdatert og informert om hva som skjer i verden gjennom me-dia og andre kanaler, reager på urett-ferdighet og oppsøk løsningene… Stort verre er det ikke – DU har nemlig makt til å forandre!

> Jobb på OD-dagen!> Kjøp rettferdige matvarer, f.eks.

Max Havelaar> Spør i butikken hvor klærne du

kjøper er laget> Følg med i den lokale politikken, si

ifra hvis du er uenig!> Vær miljøbevisst.

Hardu makttil åforandre?

«Never underestimate the individual’s ability to change the

world», sa Mahatma Gandhi. Handling uten kunnskap er dumt. Kunnskap uten handling er feigt. Så hva kan du gjøre for å endre

på verden? Vi ønsker å gjøre veien fra kunnskap til handling litt

kortere for en vanlig ungdomssko-leelev som deg, selv om veien til

tider kan virke veldig lang.

ODA SJØVOLLODs Hovedkomité

34 35

«The earth has enough for everybodys need, but not for everybodys greed» – Mahatma Ghandi