DU ER VIKTIGEREENN DU TROR- OGSÅ FOR ANDRES BARN

Til deg med barn i barnehagen:

3

DE FLESTE NORSKE BARN HAR DET GODT,men mange har også en tøff hverdag. Erfaring og nyere forskning har avdekket et fellestrekk hos barn som har hatt det vanskelig i oppveksten, men likevel klart seg bra: De har hatt et bånd til minst én trygg voksen - ikke nødvendigvis en av foreldrene eller en fagperson, men kanskje en nabo, en tante eller faren til en kamerat. De har hatt den ene.

Dette heftet handler om hvordan du, som har barn i barnehagen,kan være Den ene.

Dette budskapet er en del av UNICEF-prosjektet «Du kan være den ene». Gjennom prosjektet ønsker vi å inspirere flere voksne til å ta et aktivt ansvar for barn i sitt nærmiljø, slik at flere barn som sliter, blir sett og får hjelp.

Dersom vi alle er Den ene i det små, tror vi at ringvirkningene blir store og at vi sammen bygger et godt barnehage- og nærmiljø for alle barn. Vi håper du blir inspirert og engasjert og får lyst til å være Den ene for barna i ditt nærmiljø.

God lesing!

UNICEF Norge

Utgiver: UNICEF NorgeOpplag: 10 000Produksjon: Pro-X

Illustrasjoner: André MartinsenGrafisk utforming: UNICEF Norge

VI HAR ALLE vært barn. Som voksne vet vi noe om den sår-barheten som følger oss gjennom oppveksten. Vi vet hvilkevoksne som betydde noe for oss. Hva var det de gjorde, degode voksne som vi fremdeles kan huske fra sårbare øye-blikk? Hva er det som gjør Alfred til en så betydningsfull personfor Emil i Lønneberget (Astrid Lindgren)? Jo, han bare er der forEmil. Han dømmer ikke, han kritiserer ikke, han kjefter ikke nårEmil har gjort et av sine mange sprell. Alfred godtar Emil be-tingelsesløst. Han ser bakenfor Emils handlinger og trøster ogoppmuntrer når han havner i vanskeligheter. Emil vil jo ikkegjøre gale ting, hans intensjon er ikke å forårsake ødeleggelser.Han har bare så mye energi, kreativitet og nysgjerrighet at hanofte handler før han tenker.

DET FINS MANGE som Emil der ute. Det fins mange barnsom strever med å takle hverdagen sin av mange ulike årsakerog med foreldre som ikke er så nærværende som ønskelig.De trenger en «Alfred»! De kan oppleve rusmisbruk eller voldi hjemmet, skjult fattigdom, sykdom i familien, kulturkonflikter,skilsmisse eller mobbing. Barn fra alle slags hjem og miljøerkan føle seg ensomme og falle utenfor fellesskapet i periodereller hele oppveksten.

VI TREFFER DEM i barnehagen, i nabolaget, i familie- ogvennesammenhenger. Sårbare og utsatte barn som gjør sågodt de kan, men som ofte havner i situasjoner som påkalleromgivelsenes vrede istedenfor forståelse, støtte og oppmun-tring. Eller vi treffer på de stille barna. Barn som ikke gir såmye av seg selv. De sjenerte, innadvendte barna som kanskje

avviser våre forsøk på kontakt og som trekker seg vekk fraoss - og kanskje også fra barna våre.

OFTE ER DET FÅ som vet hva barnet strever med, og pro-blemene barnet strever med kan prege det hele livet. Småbarn kan ikke selv finne ut av eller forstå sine egne følelserog reaksjoner. De er prisgitt de voksne. Og måten barn blir hjulpet på i prosessen med å forstå og skape mening ogsammenheng, kan bli avgjørende for livet deres videre. Barn trenger Den ene som bryr seg med hva de tenker, følerog ser hvordan de har det.

BARN SOM ER SÅRBARE og har det vanskelig, kan vise dettepå mange ulike måter. De færreste sier fra selv. Det betyr atdu som voksen må «finne» barnet og forstå at barnet trengerstøtte. Vi voksne må tolke det vi ser og reagere når vi ser atet barn lever i en situasjon som ikke er bra for det. Barn kanikke pålegges å fortelle oss med rene ord at de har det dårligeller at de trenger hjelp. De tenker sjelden slik om sitt egetliv, de lever det livet de har så godt de kan.

HVA SKAL TIL for at vi skal våge eller orke å bry oss om andresbarn? Hva skal til for at vi skal ta initiativ overfor barn som ut-fordrer oss med sin atferd og er vanskelige å få kontakt med?Svaret kan komme hvis du tar deg tid til å tenke: Hva ville jegha ønsket dersom det var mitt barn? Dersom jeg selv befantmeg i en situasjon der jeg ikke orket eller maktet å være dengode, nærværende forelderen som jeg ønsker å være?

ALLE BARN TRENGERVOKSNE SOM BRYR SEG

5

MANGE, SOM I DAG ER VOKSNE, kan fortelle historier om enensom barndom. Det som svært ofte går igjen, er uttalelser som:Hvorfor var det aldri noen som så? Hvorfor var det aldrinoen som gjorde noe for å forstå? Hvorfor var det ingen der!

TIDLIGERE VAR LØVETANNBARN et begrep som ofte blebrukt om uforklarlig sterke barn som til tross for en vanskeligoppvekst klarte seg godt senere i livet. Nyere forskning ogerfaring avliver myten om løvetannbarna. Løvetannen kanvokse opp under de vanskeligste forhold, men under en for-utsetning: sollys. Det samme gjelder for barn. Forskningenviser et fellesstrekk hos barn som har hatt en tøff oppvekst,men likevel greid seg bra som voksne: De har hatt et bånd tilminst én voksen. Ikke nødvendigvis en fagperson, men ennabo, en slektning eller en forelder til en venn.

PSYKOLOG ODIN HJEMDAL ved NTNU mener at dette kanvære helt avgjørende når foreldrene ikke greier å stille nok opp:«Det å bli sett av andre voksne og vite at noen er der somønsker ditt beste, trekker i positiv retning. Å ha et menneskeå ta kontakt med når du har behov for det, er en viktig be-skyttende faktor.» (Adresseavisen 01.01.09). Psykiater FinnSkårderud har erfart at det har gått overraskende bra med

mange av guttene med problematferd - de som falt utenfor ibarndommen. For mange av dem som det har gått bra for, erdet et gjennomgående funn at de møtte og fikk et forhold tilen voksen som likte dem: «Det kan være nok med Den enesom ser og forstår. Men det trengs minst én. Er det én somhar vært der og sett, kan det være nok til å redde livet.»(Finn Skårderud 6/2004)

DU TRENGER VERKEN erfaring eller kunnskap for å væreDen ene betydningsfulle voksne for et barn som strever.Men du trenger raushet til å se bakenfor den utagerendejenta eller den stille, innesluttede gutten. Og du trenger mottil å bry deg. Barn som er vanskelige, har det ofte vanskelig.Hvis barn blir sett og hjulpet på et tidlig stadium, kan dethindre at problemene utvikler seg til å bli av mer alvorligkarakter. Det er ofte ikke mye som skal til for å utgjøre enpositiv forskjell i et sårbart barns liv.

DET HANDLER OM HVA VI VOKSNE GJØR - OG IKKE GJØR

7

«Jeg kan ikke huske at mamma noen gang ga meg en klem, at jeg satt på fanget hennes eller at hun sa at hun var glad i meg. Ikke pappa heller.

En gang fikk jeg følge med en venninne hjem. Moren hennes så meg inn i øynene, tok ansiktet mitt i hendene sine og holdt meg slik i noen sekunder. Hun smilte og sa: Du er ei fin jente. Det glemmer jeg aldri.»

(Fra På Skråss, Aftenposten)

SOM FORELDER er det viktig å være bevisst på i hvorstor grad du påvirker egne barn med hva du sier og dineholdninger. Barn tror på det foreldrene sier og tar myeav dette opp i seg som sine egne meninger.

DERSOM DU som forelder i hovedsak snakker positivtom andre, viser og formidler forståelse når andre harproblemer, stiller spørsmål heller enn å slå fast «sann-heter» om at andre er slik eller slik, vil du være med påå fremme åpenhet og toleranse hos ditt eget barn. Dettekan forhindre at ditt barn blir med på å stenge andrebarn ute fra leken selv om de av og til oppfører seg littannerledes.

HVIS MANGE BARN i et nærmiljø eller i en barnehagehar lært av foreldrene sine å være åpne og positive i møte med andre barn, vil dette bidra til å skape etgodt miljø, både for de sårbare barna og de andre.

HVIS DU SELV STREVER en periode, kan det være godtfor barnet ditt å se at du tør å si fra til andre foreldre ogkanskje be dem om litt hjelp. Det er fint for barn å seat voksne stiller opp for hverandre og at det er lov åvise svakheter. Når barn ser at voksne hjelper hverandre,lærer de også å stille opp for andre. Samtidig får de engod opplevelse av at de har flere voksne å spille på ilivet sitt.

DU PÅVIRKER EGNE BARN

Vi voksne er rollemodeller både for egne og andresbarn. Når vi bryr oss, påvirker det barna positivt!

9

Det kan være hektisk nok med egne barn, men å væreDen ene handler om å være litt mer oppmerksom på barnman omgås i hverdagen og inkludere dem i de aktivitetenefamilien allerede gjør. Det er de ordinære handlingene etsårbart barn trenger, ikke de spektakulære. Å tilbringe tidmed deg og din familie kan være et kjærkomment pusterom for et barn som sliter.

Å bli lagt merke til og husket er verdifullt. Når dumøter barn i barnehagen, hils og si ”Hei”, ha blikk-kontakt og bruk barnets navn. Det viktigste for barn

er å møte voksne som bryr seg om og med hvordan de har det. Gibarn positive kommentarer i daglige situasjoner, som «Hei, såhyggelig å se deg!» og «Jeg synes det var koselig at du spistemiddag her i dag».

Å gi, handler om å inkludere og la et barn få væreen del av noen av dine hverdagsaktiviteter. Gi plasstil en til rundt middagsbordet, i bilen på vei til en

fritidsaktivitet, på tur med hunden, på kino, i svømmehallen, nårdere inviterer til bursdag… Gi deltakelse i praktiske hverdags-aktiviteter som at barna kan bli med å lage middag.

Lytt til det barnet sier til deg, og vær tilstedei kontakten når dere snakker sammen. Labarnet prate uten avbrytelser. Følg opp det

barnet sier og la barnet styre samtalen.

DEN ENE-tipsVær en god rollemodell.Snakk positivt om andrebarn og deres foreldre,

selv når barnet kommer hjem og forteller om hvor slem han/hunhar vært i barnehagen. Prøv å skape forståelse for at barnsatferd alltid har en årsak og at vi kan forstå hendelser ulikt.

Våg å ta imot betroelser dersom de kommer, og vis barnet at dutåler det det forteller. Ikke bagatelliser eller bortforklar. Beholdroen og vær der for barnet. Snakk med de ansatte i barnehagenhvis du syns det blir vanskelig. Barnehagepersonalet har taus-hetsplikt og varslingsplikt, men kan gi råd på generelt grunnlag.

Barn blir trygge når voksne er tydelig og trygge. Fremstå som entydelig voksen som ikke lar deg vippe av pinnen. Barnet skal fåklar beskjed dersom det viser uakseptabel atferd, men formidletpå en trygg og rolig måte. Du kan for eksempel si: «Hjemme hososs er det slik at ingen har lov til å slå andre. Det må heller ikkedu gjøre.». Jakt på det som barnet gjør bra, og gi positiv oppmerk-somhet på det: «Jeg ser at du har lyst til å prøve, du også. Så fintat du klarer å vente. Jeg skal hjelpe deg når det er din tur».

SE

LYTT

GI

FORSTÅ

SETT GRENSER

Voksne som bryr seg er viktige støttespillere for barn - i tillegg til det offentlige hjelpeapparatet, som er avhengig av at vi som ansvarlige voksne varsler dersom vi tror et barn har det svært vanskelig. Vi har alle det som heter meldeplikt til barnevernet hvis vi har mistanke om at barn utsettes for om-sorgssvikt. Det er vanlig å frykte at man kanskje overreagerer eller overtolker bekymringsverdigesignaler, men det er barnevernets oppgave å vurdere bekymringer, undersøke om det er grunnlag formistanken og om hjelp er nødvendig. Din oppgave er å sørge for at barnevernet får vite om barn somhar det vanskelig.

HVORDAN MELDE FRA TIL BARNEVERNTJENESTEN? På dagtid kan du ringe til kommunen derbarnet bor og be om å få snakke med barneverntjenesten. Da får du snakke direkte med en saks-behandler om din bekymring. Du kan også skrive et brev. På kveldstid kan du ringe gratis til denlandsdekkende Alarmtelefonen for barn og unge på 116 111. Da kommer du til en av de 15 storebarnevernsvaktene som finnes i Norge. Alarmtelefonen er døgnåpen, og formidler din bekymringvidere til det kommunale barnevernet der barnet bor.

DET KAN VÆRE NYTTIG at dere foreldre utveksler erfaringer og tar opp spørsmål om hvordan dere bestkan opptre inkluderende for egne og andres barn.

SPØRSMÅL SOM KAN DRØFTES:• Hvordan kan vi som foreldre arbeide for å styrke

barnas sosiale kompetanse gjennom aktiviteter som inkluderer alle? Bli enig om felles regler forbursdagsfeiring (hvem en ber, hvordan invitasjonenedeles ut) og for å bli med hjem på besøk til hverandre.På denne måten unngår en at ett eller to barn ikke blir bedt i bursdag eller aldri får bli med andre hjem.

• Hvordan forholder vi oss til det barnet der vi «aldri» ser foreldrene på foreldremøte, dugnad el.l?

Hvordan inkludere også dem i sosiale aktiviteter påhjemmebane? Kanskje er det nettopp dette barnet som trenger det mest?

• Hva skal til for at vi foreldre skal kunne bruke hverandre og be om hjelp?

• Ser vi barna som sliter i en hektisk hverdag?• Hvordan møter vi barna som sliter? (Se tips på s.9.)

DET ER EN OPPGAVE for hver enkelt av oss å sørgefor at et barn føler at han/hun hører til i et fellesskap. Det er livsnødvendig for barn å oppleve seg nyttig. Ved å diskutere og ta opp spørsmålene over på et foreldremøte i barnehagen, kan det bli lettere for allebarn å delta i fellesskapet.

SAMARBEID MEDBARNEHAGEPERSONALET

11

MANGE BARN I NORGE SLITER I HVERDAGEN. Disse barna trenger minst én voksen som ser dem og bryr seg. Derfor har UNICEF Norge tatt initiativet til prosjektet «Du kan være den ene» (Den ene) - der vi retter søkelyset mot hvordan vi som enkeltmennesker kan utgjøre en forskjell i barns liv. Den ene er et samarbeid mellom UNICEF Norge og en rekke frivillige organisasjoner ogfagmiljøer. Prosjektet er finansiert med midler fra Gjensidigestiftelsen.

DETTE HEFTET HANDLER OM hvordan du med barn i barnehagen kan være Den ene. Heftet er en del av en materiellpakke for hjem-/barnehagesamarbeidet. Materiellet er utviklet i et samarbeid mellom UNICEF Norge, Barnehagestiftelsen Kanvas (kanvas.no) og Emilie Kinge. Kanvas er ennon-profit organisasjon som bl.a. har som formål å bedre barns oppvekstvilkår i Norge. Emilie Kinge er førskolelærer med embetseksamen i spesialpedagogikk, lang fartstid i PP-tjenesten og nå kursholder og veileder i bruken av samtale med barn.

Mer informasjon om dette materiellet finner du på denene.no/foreldrepakke-barnehage, og mer om prosjektet finner du på denene.no. Du kan også følge Den ene på facebook.

HEFTET ER UTGITT AV UNICEF Norge. UNICEF er FNs barnefond og verdens største hjelpe-organisasjon for barn. UNICEF arbeider i nærmere 190 land for å bidra til at barn overlever og får et godt liv. UNICEF arbeider for barns rettigheter både i og utenfor Norge. Prioriterte oppgaver er trygt drikkevann, helse og ernæring, god grunnleggende skolegang, og å beskytte barn mot vold og utnyttelse. UNICEF mottar ingen midler fra FN og er helt avhengig av økonomisk støtte fra enkeltpersoner, organisasjoner, bedrifter og regjeringer.