mikael_bergstrand_delhis_vakrest_hender

Delhis vakrestehender

T YPE-I T AS, 07.05.2012ORDRE: 25869 (s . 1 av 330)

T YPE-IT AS, 07.05.2012ORDRE: 25869 (s . 2 av 330)

Mikael Bergstrand

Delhis vakrestehender

Oversatt av Håvard Syvertsen


Originalens tittel: Delhis vakraste händer© Mikael Bergstrand 2011

Utgitt først gang av Norstedts, Stockholm 2011Published by agreement with Norstedts Agency

Norsk utgave 2012 © H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslowww.aschehoug.no

Satt med 10,3/11,5 Sabon hosType-it AS, Trondheim 2012

Papir:Printed in

ISBN 978-82-03-21717-3


12. januar 2010


«Nå, hva synes du? Har det ikke blitt fint etter makeover’en?»Jeg nikker og smiler. Det ser ut omtrent som det alltid har

gjort inne på Salong Cissi. Jeg kjenner ingen mennesker somer så fylt opp av ønske om uopphørlig forandring og som sam-tidig er så kolossalt dårlig til å få det til, som Cissi er. Denhvite sofaen som forrige gang jeg var her sto til venstre for enyuccapalme, har nå fått et rødt trekk og befinner seg til høyrefor en bjørkefiken. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror at bru-netten med den androgyne pasjefrisyren på den innrammedeplakaten bak disken tidligere var en blondine med en andro-gyn pasjefrisyre.

«Det blir et helt annet lys med den nye fargen, ikke sant?»Cissi ser på meg med et forventningsfullt blikk under den

vannrette luggen. Hvis jeg ikke hadde kjent henne, ville jeg sagtat hun minner om et uskyldig, nysgjerrig barn når hun tar påseg det uttrykket.

«Absolutt,» sier jeg og leter forgjeves i hukommelsen etterforrige nyanse, som toppen kan ha vært to pigmenteringer påfargeskalaen fra den gulhvite fargen som dekker veggene nå.

«Du har blitt tynnere,» sier Cissi.«Ja, noen kilo.»«Stilig. Ansiktet ditt virker mer maskulint.»«Takk,» sier jeg og lurer et øyeblikk på om det betyr at jeg

i hennes øyne hadde sett ut som et forspist fjols.Det er drøyt elleve år siden jeg første gang steg inn på Salong

Cissi på Östergatan i Malmö med en litt upresis ordre fra mindaværende kone Mia om å modernisere meg. Jeg kom ut igjenen halvtime senere en hestehale fattigere. Berøvet min identitet.

7


Hestehalen hadde vært min trygge følgesvenn siden sluttenav tenårene, suttekluten som jeg hadde tvunnet rundt fingrenenår jeg hadde vært nervøs, og som jeg har sugd på i øyeblikkda ingen har sett meg. Og så hadde en talefør frisørdame påen eller annen uforklarlig måte klart å overtale meg til å klippeover denne navlestrengen. Jeg sørget dypt og inderlig over tapeti en ukes tid. Men Mia likte det hun så, og da sjokket og sor-gen hadde lagt seg, forsonte jeg meg med den nye håret-bak-ørene-stilen. Den fikk meg til å se ut som ganske mange andreførtiårige menn i min sjanger, vi som motvillig hadde innsettat vi ikke kunne fortsette å late som om vi var unge, men somlikevel ville signalisere at det fremdeles var litt rock’n’roll igjeninnenfor den begynnende kulemagen. Vi som hadde såkaltekreative yrker og som når vi gikk i dressjakke gjerne valgte eni litt slitt kordfløyel med en svart høyhalset genser inni. Vi somvar så banalt like. Og på tross av det anså jeg i dette øyeblik-ket Cissi – med den brutale saksen i sine dyktige hender – forå være verdens mest innovative frisør.

I dag vet jeg at det var en gedigen illusjon, at avkappingenav hestehalen i virkeligheten var en ren bestillingsjobb rekvi-rert av Mia. Cissi fortalte meg det fire måneder og sytten dageretter skilsmissen (som var et faktum den 9. oktober 2000). Hunpåsto at hun skammet seg for ikke å ha brakt det på bane tid-ligere, men jeg merket at hun under overflaten nøt det litt.

Likevel har jeg fortsatt å klippe meg her, og jeg går fremde-les med den samme frisyren. Håret har grånet en smule og blittbetydelig tynnere. Vikene beveger seg målbevisst oppover oginnover som en framrykkende hær som angriper fienden på toflanker. Forhåpentligvis kan forsvaret holde stand noen år til.En bakovergredd frisyre krever tross alt et hårfeste som ikkehar kapitulert fullstendig.

«Skal vi beholde lengden her omtrent?» spør Cissi, og medhånda måler hun en desimeter ned på halsen. «Det har jo ruk-ket å vokse seg skikkelig langt!»

Det er forventning i stemmen, som om kommentaren hen-nes skal få meg til å åpne meg litt mer.

«Ja, det blir sikkert bra,» sier jeg og strekker meg motbladhaugen som ligger på den lille hylla under speilet. Tredameblader ned i bunken finner jeg et velbrukt eksemplar av

8


mannebladet Slitz. Jeg har bladd i det før, oppdager jeg når jegkommer til en artikkel som handler om hvordan man sjekkeren feminist og får henne til sengs. Forfatterens budskap er atman ikke skal være enig når feministen begynner å dra kjønns-teoriene om de patriarkalske strukturene i samfunnet, men istedet grynte litt og smile et smil som samtidig er avvæpnendeog overlegent. Uansett hvor mye jeg anstrenger meg, greier jegikke å forestille meg hvordan et sånt smil ser ut.

Jeg blar videre og blir hengende fast ved pinupen på midt-sidene i fire sekunder. Det er lenge nok til ikke å framstå somprektig, og samtidig kort nok til at jeg ikke skal framstå somen gammel gris.

«Nei, men Göran Borg! Så vakre hender du har! Har du tattmanikyr?»

Jeg blir overrumplet av Cissis utrop. Jeg kjenner rødmen breseg som løpeild i kinnene, og de blottlagte ørene mine brennersom chili.

Regnet pisker mot vinduet. Det lukter råtne egg i salongen.Svakt, men likevel tydelig under sløret av hårvann og parfyme.Hårkjemikalier lukter som råtne egg. Mia luktet råtne egg dahun en dag kom hjem med hydrogenperoksid-behandlet hår.Det var sju måneder og seks dager før vi skilte oss. Jeg burdeha skjønt at noe var på gang allerede da. En kvinne på overførti prøver ikke helt plutselig å se ut som Marilyn Monroehvis hun ikke har gode grunner til det.

Hittil har jeg ikke møtt ett eneste menneske som har orket ålese hele Marcel Prousts mastodontsuite På sporet av den taptetid. Jeg tviler på at det engang blant mine temmelig litterærevenner er noen som har kommet lenger enn til den berømtescenen i første bind der fortelleren dypper madeleinekaken ilindete og blir kastet bakover i tiden. Det er formodentlig enav det siste århundrets mest plagierte fortellergrep – å la enduft eller en smak vekke minner til live som så ruller opp enhel historie.

Jeg har tenkt å bruke det nå. Vi skal tilbake til den tiden daalt begynte. En gråkald og vindfull mandag i januar for et årsiden.

9


12. januar 2009


1

Det luktet svakt av råtne egg inne på Salong Cissi.«Frisyren passer deg perfekt! Huden får en helt annen glød

og øynene kommer mer til sin rett.»Den middelaldrende kvinnen lyste opp da hun gikk bort til

kassa for å betale.«Hvis du vil ha en sjampo som beskytter håret og tar vare

på fargen, skal du velge en av disse,» sa Cissi og plasserte toplastflasker på disken.

Kvinnen snudde og vred på dem mens Cissi tok fram to flas-ker til som hun satte ved siden av.

Det er typisk kvinner, snu og vri på alt mulig, tenktejeg.

«Og hvis du vil ha en god balsam også, kan du velge mel-lom disse to.»

Det endte med at den middelaldrende kvinnen kjøpte allefire flaskene pluss tre andre hårpleieprodukter før hun endeligtok på seg jakka, kastet et fornøyd blikk i speilet, trakk sydves-ten over håret og gikk ut. Cissi fulgte henne med blikket, sam-tidig som hun rutinert sopte sammen de avklipte hårtustene ien haug på gulvet og nikket til meg at jeg skulle sette meg ifrisørstolen.

«Der har vi enda ei klimakteriedame som garantert kommertilbake,» sa hun og smilte ut gjennom vinduet til kvinnen somnå befant seg på fortauet utenfor. På tross av den bitende vin-den og det stikkende regnet hadde hun fremdeles et strålendesmil på leppene.

«Hennafargen er mot det grå håret, og den oppklipte nak-ken er mot hetetoktene. Det slår aldri feil. Klimakteriedamene

13


er ville etter den frisyren. Se så lykkelig hun ser ut,» fortsatteCissi og vinket muntert til kvinnen.

Jeg lo lavt og lot Cissi svøpe meg i frisørforkleet. Jeg luk-ket øynene i noen sekunder og følte meg som en puppe i enkokong. Etter alle de regelmessige besøkene i salongen haddedet utviklet seg en slags fortrolighet mellom oss. Jeg fortalteondsinnede anekdoter om de yngre og håpløst historieløse kol-legene mine, og hun spøkte like ondsinnet om sine middel-aldrende, kvinnelige kunder. Men forholdet vårt var langt fraukomplisert. Det ømme punktet var at Mia akkurat som megfremdeles brukte Cissi som frisør.

«Mia og Max skal reise til Thailand om noen uker, hørtejeg,» sa hun.

Mia og Max, det hørtes ut som to tyske tegneseriefigurer fratrettitallet. Kledd i uniformer fra Hitlerjugend.

«Ja, hun nevnte det sist jeg snakket med henne.»«Tenk så vidunderlig å få reise fra dette kjedelige været. Gud

som jeg hater denne årstiden.»«Ja, det er temmelig trist nå.»«Barna skal også være med, hørte jeg.»«Barn og barn, de er vel nærmest å betrakte som voksne nå.»Cissi støtte ut et fnis og klippet noen ganger i luften med

saksa før hun gikk løs på håret igjen.«De skal bo på et skikkelig luksushotell, hørte jeg.»Hvis hun sier «hørte jeg» en gang til, så river jeg til meg saksa

og klipper av henne ørene så hun aldri kan høre noe mer, gikkdet gjennom hodet på meg.

Cissi skiftet tema. Det var et annet talent hun hadde, denaldri sviktende timingen som gjorde at hun aldri trakk Mia-tråden lenger enn at den akkurat tålte belastningen. Resten avfrisørtimen snakket vi i tur og orden om Elisabeth Höglund,George Bush og Linda Skugge. Ikke spør meg hvorfor, men detfalt seg sånn helt naturlig. Mens vi holdt på hadde en kvinnei trettiårsalderen kommet inn i salongen, så vidt hilst på Cissiog satt seg ned i den hvite sofaen. Jeg kastet et par blikk påhenne i speilet. Hun var svært vakker med langt og krølleterødt hår. Ikke noe hennafarge, det var ekte vare.

Etter hårklippen prøvde Cissi å selge meg en boks hårgelémed wetlook. Jeg avslo vennlig, men bestemt.

14


«Da ses vi vel om to måneder?» spurte hun.«Klart det,» sa jeg og klappet henne lett på armen.Da jeg kom ut på gaten kikket jeg inn i salongen gjennom

vinduet. Den vakre kvinnen hadde satt seg i frisørstolen. Cissikostet opp hårtustene mine. Hun løftet den ene hånda og vin-ket muntert til meg. Leppene hennes beveget seg. Det var heltåpenbart at hun sa et eller annet til den nye kunden. Og daskjønte jeg at det var meg de snakket om. Jeg kunne natur-ligvis ikke høre den giftige stemmen hennes gjennom glasset,men i mitt indre ble den spilt av likevel:

«Der går det en sånn halvfeit noenogfemtiåring som trorhan er kul. Bak-ørene-frisyren slår aldri feil. Gamlingene erville etter den. Bakoverstrøket for å dekke den lille månen, oglengden i nakken skal dekke over grisebusta som stikker oppfra ryggen.»

Omtrent sånn tror jeg det hørtes ut. En ekkel følelse av atjeg holdt på å miste grepet i et eller annet fór igjennom meg.En følelse som ble forsterket av den fæle vinden.


2

Jeg fikk vinket til meg en taxi og krøllet meg sammen i baksetet.Da vi passerte Gustav Adolfs torg fikk jeg øye på den krum-ryggede mannen som på tross av ruskeværet var på plass i be-gynnelsen av gågaten også i dag. Lent mot rullatoren og kleddi en T-skjorte med teksten «Organisasjonen for psykisk helse-stell må knuses» med sprikende bokstaver skrevet med tusj,framsto han som et symbol for den totale masochismen. Ingenav de andre sjelene som hadde tvunget seg selv ut i det forfer-delige været, tok notis verken av ham eller de våte, skrukketeflygebladene hans.

Taxien kjørte meg til Den lille italieneren, et enkelt, lokaltspisested som lå i en gammel sykkelkjeller ved Lorensborg,på god avstand fra de mer populære lunsjrestaurantene innei sentrum, der faren var større for at jeg skulle møte noen frajobben. Innehaveren var veldig liten, men ikke italiener, der-imot en serbisk pizzabaker som het Ljubomir og hadde plus-set på menyen med noen italienske retter. Maten var god, mensmakte mer av Balkan enn av Italia. En anelse ajvar relish sloigjennom i nesten alt som ble servert.

Jeg bestilte en pasta med pesto, en saltimbocca, to små glasslettøl og to enkle espresso slik at regningen skulle matche etfingert kundemøte. Jeg pleide å unne meg en sånn skikkeliggratislunsj en gang i måneden, som et uoffisielt frynsegode.Hittil hadde jeg aldri måttet redegjøre noe nærmere for det, ogjeg hadde heller ingen samvittighetskvaler hva angikk dennevanen. Restaurantene jeg valgte var relativt rimelige, og litt salti grøten måtte man tross alt være verdt etter så mange års an-settelse, mente jeg.

16


Men denne gangen uteble den vante tilfredsheten etter mål-tidet, i stedet var en tung klump i magen med meg da jeg satti taxien igjen, på vei tilbake til jobb og enda noen timers ar-beid. Regnet hadde tiltatt og et trøstesløst skybrudd pøste nedover Malmö.

Jeg var den eldste i firmaet, og den eneste som hadde vært medsiden starten for tjuefem år siden. Den gangen het vi SmartPublishing og drev med alt fra tekstforfattervirksomhet til in-tervjuer og reportasjer i glansede bedriftsblader. Nå het viKommunikatørene og holdt nesten utelukkende på med eks-tern og intern informasjon for forskjellige firmaer og kommu-nale forvaltninger. Hjemmesider og papirløse personalblader.Hvor sexy var det egentlig? Det eneste skikkelig fancy medKommunikatørene var kontoradressen i Västra hamnen, detgamle verfts- og industriområdet som hadde blitt forvandlettil Malmös hot spot og lekeplass for arkitekter, med spanjolenCalatravas vridde skyskraper Turning Torso som det selvføl-gelige sentrum.

Kontoret vårt lå i bygningen ved siden av det spektakulærehuset, på gateplan, bak store, tonede vinduer, slik at folk sompasserte bare kunne ane silhuettene våre der vi satt bøyd overtastaturer og laptopskjermer.

Det var så langt fra glamour som det var mulig å komme,men jobben hadde likevel noen ikke helt uvesentlige fordeler.Jeg var for eksempel ofte utplassert hos kundene, noe som førtemed seg at jeg selv kunne styre arbeidsdagen. Men også nårjeg satt på kontoret hadde jeg, som mangeårig medarbeider,enkelte uuttalte privilegier, sånt som litt lengre lunsjpauser ogen noe tidligere avslutning av arbeidsdagen.

Det var i alle fall fremdeles noe jeg trodde fullt og fast dajeg slo meg ned ved skrivebordet den januarettermiddagen ogdro høyrehånda gjennom den nyklipte bak-ørene-frisyren. Såringte mobilen.

«Kan du komme opp, Göran?»Det var Kent Hallgren, sjefen min. Han kom fra det nordves-

tre Skåne, utenfor Ängelholm, og uttalte enkelte u’er som tyskeü. Omtrent sånn som Dolly Duck gjør. Jeg vet at malmödia-lekten har sine skjønnhetspletter, men sammenlignet med uly-

17


dene til Kent framstår den likevel som et språk man kan holdeut. Men det var ikke bare talespråket han hadde å slite med,Kent var dessuten et utpreget Excel-menneske, en som baretenkte i tabeller og kolonner. En regnedust uten den minstefingerspissfølelse for den språklige kommunikasjonen han varsatt til å lede. I tillegg var han et levende bevis på at også ensom mangler enhver form for elementær dannelse kan klatretemmelig høyt i medie- og informasjonsbransjen.

Jeg trodde likevel at han hadde en ørliten smule respekt formeg, men da jeg hørte stemmen hans skurre i mobilen, var denbare übehagelig. Jeg tok vindeltrappen opp til kontoret hans iandre etasje.

«Slå deg ned, Göran.»Jeg gjorde som han sa, og selv lukket han døra. Jeg hadde

allerede forstått at det var noe som var galt.«Litt frükt?»Kent rakte fram en kurv med epler. Jeg tok et på tross av at

jeg fremdeles var stappmett.«Det har kommet klager, Göran.»«Ja vel?»Jeg kjente pulsen slå i tinningene og klemte rundt represen-

tasjonskvitteringen i den venstre lomma på kordjakka med eisvett hånd. Kent betraktet meg nøytralt før han kremtet lettog fortsatte.

«Avdelingssjefen på gatekontoret er ikke fornøyd medhjemmesiden du har laget. Det er altfor mange bügger ogproblemer med linkene. Nærmere bestemt trettifire stykker.Det må være ny rekord.»

Jeg trakk pusten dypt og så ham i øynene med et så fastblikk jeg bare kunne.

«Men det er jo bare litt teknisk smårusk som Daniel ellerGisela kan justere. Jeg har jobbet hardt med tekstene, og demhar du vel ikke fått noen klager på?»

Jeg prøvde å høres indignert ut.«Språket, Kent, språket må da for faen være det viktigste i

all kommunikasjon?»Kent fingret først med slipsknuten og så med brilleinnfat-

ningen. Det var en antydning til nervøsitet i det gutteaktigeansiktet hans. Men stemmen hans skremte meg. Den var man-

18


ende og bestemt uten den minste skjelving på stemmebån-dene.

«Dette holder ikke lenger, Göran. Vi kan ikke la Daniel ogGisela rydde opp etter deg hver gang du gjør en tabbe. De harboka füll av egne oppdrag.»

«Jeg har ikke gjort så mange feil.»«Jo, det har du. Det siste året har vi fått trøbbel med hver

eneste eksterne tekniske løsning som du har vært borti. Se deti øynene, Göran. Tiden har løpt fra deg. De tjenestene vi til-byr kündene i dag har ikke mye til felles med det du holdt påmed for tjue år siden.»

Jeg var fullstendig knust. Pulverisert på mindre enn to mi-nutter etter over to decenniers ansettelse. Av en ubegavet fyrmed nordvestskånsk dialekt. En kortklipt dust med krittstrek-striper i buksene og genser i lammeull. Og han var ikke ferdigennå.

«Det er en ting til, Göran. Du har ikke opptrådt korrektüverfor Gisela.»

«Hva er det du sier?»«Hun opplever at du har ütnyttet henne. Det ser vi veldig

alvorlig på.»Jeg ble grepet av en kafka-aktig følelse. Gisela var den ene

av tre kvinner på jobben, dessuten den yngste og peneste avdem. Hun hadde ganske store bryster som hun passet på åframheve når man snakket med henne. Jeg hadde ved en ogannen enkeltstående anledning muligens latt blikket bli hen-gende i kløften hennes et par sekunder for lenge. Det var kan-skje en formulering i bedriftens likestillingsplan som forbøddet.

«På hvilken måte skal jeg ha utnyttet Gisela?» spurte jegspakt.

«Du har lempet en haug med rütinejobber over på henne,samtidig som du selv har tatt alle de prestisjefylte oppdragene.Du har plükket ut rosinene i bollene. Du har ündergravd hen-nes muligheter til å skape sin egen plattform å jobbe fra.»

Han snakket som om han leste opp fra et manus, noe hanmuligens også gjorde siden han nå og da kastet et blikk på PC-skjermen. Det var i hvert fall en lettelse at jeg unngikk ankla-ger om sex-trakassering. Og hadde det ikke vært for at jeg sto

19


overfor min egen henrettelse, ville jeg trukket på smilebåndetav Kents prat om prestisjefylte oppdrag.

«Jeg har bedt henne om hjelp når det gjelder enkelte tek-niske detaljer, og jeg har reddet firmaet unna skammen medå la en medarbeider med dysleksi skrive pressemeldinger,» sajeg med et siste desperat håp om å greie å snu den kantredeskuta med en smule angrep-er-det-beste-forsvar-taktikk.

«Gisela har ikke dyks… dykselixir.»«Og det er du den rette til å avgjøre?»Kent svarte ikke, i stedet tok han fram et ark. Han studerte

det inngående et trettitalls sekunder, noe som føltes som nes-ten like mange minutter.

«Det er noe annet også, Göran. Av den tiden du tilbringerher på kontoret bruker du førtisju prosent til å sürfe på inter-nett.»

Først trodde jeg det var en spøk, men det var ikke spor avnoe smil i fjeset til Kent.

«Mener du at dere bruker tid og ressurser på kontroll avde ansattes internettvaner? For så å redegjøre for det i tall ogprosent?»

«Ja, hvis det er grunn til det.»«I mitt enfold trodde jeg at vi drev med kommunikasjon. At

dette med internett så å si var en del av vår IT-verden. At detrett og slett var et sentralt arbeidsredskap.»

Kent skjøv brillene ned på neseryggen og stirret meg rett inni øynene. Jeg fikk en bestemt følelse av at det var en innøvdpositur. Noe han hadde lært seg på et kurs i ledelse, kanskje.

«Det kommer an på hvor man sürfer.»«Jeg har aldri vært inne på ei pornoside! Aldri!»Når man på ren refleks forsvarer seg mot noe man ennå ikke

har blitt beskyldt for, pleier det å bety at man er skyldig. Meni dette tilfellet var jeg faktisk ikke det. Jeg ville aldri kommetpå tanken om å konsumere nettporno i et åpent kontorland-skap. Kunne ikke helt se poenget med det.

«Ikke bli hissig nå, Göran. Jeg påstår ikke at du har sürfetpå pornosider. Derimot har du en sykelig interesse for en sidesom kaller seg Himmelriket. Når du er på nettet er du tilkob-let den siden sekstién prosent av tiden.»

«Den handler om fotball,» pep jeg fram.

20


«Ja, jeg har skjønt det. Om Malmö FF. Så vidt jeg vet harvi ikke noe kündekontakt med Malmö FF. Likevel har du detsiste halvåret tilbrakt i gjennomsnitt to timer og trettitre mi-nutter av din daglige arbeidstid her på kontoret på forümet tilHimmelriket. Det som overrasker meg mest er at du ikke del-tar i diskusjonene selv. Det virker som om du bare leser inn-leggene fra andre. Det er ganske ünderlig.»

Akkurat i det øyeblikket, da Kent sa ünderlig, skjønte jeg atløpet definitivt var kjørt. For han hadde jo rett, den idioten.Det var underlig, på grensen til perverst, at en femtitoårig mannmed vekttall i så vel litteraturhistorie som statsvitenskap, medtjuefem års erfaring som tekstforfatter og skribent, med fortidsom en langt fra dårlig trommeslager og som gikk med svarthøyhalser under ei slitt kordjakke, brukte en tredjedel av ar-beidstiden på å lese hva en del arbeidsløse, alternativt arbeids-skye fotballnerder skrev om byens fotballag. Tre måneder føreliteserien i det hele tatt hadde begynt.

«Holder du med HIF?» spurte jeg med flat stemme.For første gang i løpet av samtalen så Kent overrasket ut.

Så smilte han faktisk litt.«Neinei, fotball er ikke min greie, og Helsingborg er ikke

min by. Jeg kommer fra Ängelholm, der liker vi hockey.Rögle.»

Jeg burde ha forstått at Kent var en hockeymann. Det er enavgjørende forskjell på fotballmennesker og hockeymennes-ker. Fotballmennesker har en slags forankring ned i jorden, ikulturen. Hockeymennesker sklir omkring på overflaten somrotløse, bortkomne sjeler. Som pucker på isen. Det var en uom-gjengelig sannhet selv om jeg akkurat der og da ikke var i standtil å forsvare den.

Da Kent hadde klemt den siste dråpen blod ut av meg, blehan straks vennligere. Det måtte også være noe han hadde lærtpå det ledelseskurset. Jeg fikk et tilbud jeg ikke kunne si neitil. En årslønn i sluttpakke. God attest. Løfte om to konsu-lentoppdrag i året i to år (bare skriving) og en melding til per-sonalet der Kommunikatørene beklaget at deres mangeårigemedarbeider Göran Borg dessverre hadde valgt å slutte ettereget ønske for å prøve vingene som frilanser.

Kent ville til og med stelle til en avslutningsfest for meg, men

21


der sa stoltheten min nei. Bare tanken på å stå med en drink ihånda og prøve å unngå å se ned i Giselas brystkløft fikk inn-vollene mine til å vri seg som stekt ål.

«Jeg pakker sammen sakene mine i kveld, når alle har gåtthjem,» sa jeg.


mikael_bergstrand_delhis_vakrest_hender

Documents