1

Ungdom, rus og kriminalitet – forståelsesmåter og begrep i møte

med ungdom.

Anne Juberg, førsteamanuensis i sosialt arbeid ved institutt for anvendt sosialvitenskap, NTNU.

(2016)

I tenårene er det svært vanlig å teste ut alkohol. Uttesting av illegale rusmidler er heller ikke uvanlig,

og relativt mange bryter straffelovgivningen på ett eller flere punkter, uten at det blir sett på som

skjebnesvangert. Hvis noen ungdommer derimot går litt lenger enn de fleste ungdommer i sin

uttesting av rus eller grensen for lovlydighet, og kanskje også må i konfliktråd eller får en betinget

dom, blir voksne som oftest svært bekymret. Sterk bekymring kan oppstå selv om ungdommen ikke

har utviklet de alvorligste problemene. Noen vil til og med umiddelbart avskrive ungdommenes

mulighet til å bli gode samfunnsborgere.

Hverdagsspråket, og til en viss grad også fagspråket som vi bruker om ungdommer i den beskrevne

situasjonen, støtter opp om slike tendenser til avskriving. Vi snakker om «ungdom i sviktsonen»,

«ungdom på skråplanet», «avvikende ungdom», «marginalisert ungdom» osv. Dette er negativt

ladede ord som antyder at ungdommene allerede er rusmisbrukere eller kriminelle og at de tar

avstand fra et vanlig, lovlydig liv.

Eksisterende kunnskap om tenåringer som går litt lenger enn andre ungdommer når det gjelder rus

og kriminalitet tilsier imidlertid at det er omtrent like sannsynlig at disse ungdommene seinere i livet

vil leve et rus- og kriminalitetsfritt liv - som at de vil få varige problemer med rusmidler og

kriminalitet.

Problemet er at vi mangler begreper som gjenspeiler dette. Denne artikkelen har som formål å bøte

på denne begrepsmangelen. Artikkelen bygger på en fokusgruppestudie av ungdom i en

mellomposisjon mellom lovlydighet og kriminalitet.

«Tentativitet» ble gjort til et samlebegrep for tendenser i studiens materiale. Begrepet er i slekt med

begreper fra blant annet kulturell kriminologi. Det innebar at ungdommene i studien langt på vei

identifiserte seg med livsførselen til majoriteten i samfunnet, men at også alternative former for

livsførsel virket attraktive. Ved hjelp av et tvetydig språk skapte de seg rom for å beskyttet seg mot

forverring av opplevde problemer, fordømmelse fra omgivelsene og for å bli utfordret på livsretning.

Artikkelen konkluderer med at hvis voksne forstår meningen med tentativiteten, blir det lettere å

møte ungdommene med et åpent sinn og stimulere dem til mer klarhet om retning i livet. Mye er

likevel avhengig av det perspektivet vi velger å se tentativiteten i.

Litt mer om studien artikkelen bygger på

Studien ble gjennomført i 2007 og 17 ungdommer mellom 16 og 18 år deltok. Fra før er resultatene

publisert i en vitenskapelig artikkel (Juberg, 2011) og i en doktorgrads-avhandling (Juberg, 2014).

Deltakerne i studien var på forhånd informert om at hensikten med studien var å bidra til en mer

kvalifisert rus - og kriminalitetsforebygging. Et utvalgskriterium var at de ikke hadde utviklet de aller

største problemene, men at de hadde fremvist brudd på normer for rusbruk og omgang med loven

på en tydelig måte og i litt større grad enn ungdom flest. I hvor stor grad ungdommene hadde vært

involvert i normbrudd av nevnte type, varierte. Noen hadde begått småkriminalitet som tyverier

eller hærverk, andre hadde vært involvert i voldelige episoder, noen hadde prøvd illegale rusmidler

2

eller utviklet dataspillavhengighet, og noen hadde i tillegg tilhold i eller kontakt med ungdomsmiljøer

der rus og kriminalitet var mer enn gjennomsnittlig vanlig. Et fellestrekk var også at fagfolk som

hadde kontakt med dem (lærere, miljøterapeuter på skoler mv.) var bekymret for at de skulle få et

besværlig voksenliv på grunn av nåværende livsførsel (Juberg, 2014).

Lignende mellomposisjoner når det gjaldt lovlydighet og vanlig omgang med rusmidler, som det

ungdommene i mitt materiale representerte, er også beskrevet i annen forskning. Sundar (2003)

viser for eksempel til kategorien «mellomfolkan» i en studie om ungdom i Finnmark. Det var ungdom

som ikke hadde permanent tilhold i et bestemt miljø, men som utfordret visse normer. Ericsson,

Lundby og Rudberg(1994) presenterer kategorien «mors nest -beste barn» i en studie fra 1980 –

tallet. Det var ungdommer som identifiserte seg med rådende normer, men som av og til hadde

overskredet grensene for akseptert oppførsel og norsk lov.

Det å befinne seg i gråsonen mellom vanlig og uvanlig livsførsel er ikke nødvendigvis et rasjonelt og

reflektert valg (Juberg, 2014). Når ungdommer ble invitert til å delta i studien ble det derfor

understreket at det ikke var noe krav at de selv skulle betegne seg som «ungdom i faresonen» eller

«risikoungdom», selv om voksne var bekymret for dem. Det at de ikke så på seg selv som

risikoungdom eller eventuelt ikke hadde reflektert over at andre så det slik, kunne ha gjort det

vanskelig å få relevante data. Grunnen til at jeg valgte fokusgrupper som metode var at den er kjent

for å stimulere tenkning og artikulasjon av fenomener en ikke har reflektert så mye over tidligere

(Morgan, 1998).

Fokusgruppene var på 2- 4 deltakere. En intervjuguide ble utarbeidet for å pense ungdommene inn

på de spørsmålene jeg som forsker ville ha belyst, men jeg var også ute etter å la ungdommene styre

retningen og innholdet i samtalen (Juberg, 2014). Å la seg overraske av uventede vinklinger er

sentralt i kvalitativ forskning.

Om artikkelens videre oppbygging

Først presenterer jeg fremtidsbildene som ungdommene i studien fremviste og forholdet de så ut til

å ha til de normene for livsførsel og respektabilitet som flertallet i det norske samfunnet slutter opp

om. Deretter beskriver jeg fem typiske trekk ved ungdommenes væremåte og et samlebegrep for

disse væremåtene; nemlig tentativitet. Deretter diskuterer jeg samlebegrepet i lys av tre

perspektiver som jeg mener har relevans for rus- og kriminalitetsforebygging i samtiden:

Risikoperspektivet, eventualitetsperspektivet og det jeg har kalt «sosial bundethet». Artikkelen

avsluttes med noen betraktninger om hvordan tentativiteten brytes.

Ungdommenes fremtidsbilder

Filosofer, så som Husserl, har fremhevet at det er nedlagt i mennesket å rette seg ut over seg selv og

mot objekter i omgivelsene. Hvor bevisst dette skjer er imidlertid mye diskutert. Selv om hovedfokus

i studien var å se på hvordan ungdommene manøvrerte i den normative gråsonen her og nå, var jeg

derfor likevel interessert i å vite hva ungdommene i studien eventuelt hadde å strekke seg etter i

form av framtidsbilder. Ikke minst var jeg nysgjerrig på om ungdommene i det hele tatt gjorde noe

her og nå som var rettet mot å få det bra i fremtida. Var de kanskje mer opptatt av å leve i nuet uten

tanke på fremtida? Hvis de var mer kortsiktig enn langsiktig orientert, hva kunne det tyde på?

3

Studien min viste at ungdommene ikke nødvendigvis var uinteressert i hva som skulle skje dem

seinere i livet. Tvert imot forutsatte de at de skulle leve et vanlig, allment akseptert liv som det å ha

ektefelle, barn, jobb og å se på TV om kveldene (Juberg, 2011). De ga også uttrykk for at de sluttet

seg til vanlige anstendighetsbegrep knyttet til bruk av alkohol og narkotika, og viktigheten av å yte

sitt for fellesskapet. De så for eksempel ned på folk som var arbeidsledige «uten grunn».

Få blant deltakerne satte likevel nåværende livsstil i sammenheng med hvordan de kom til å få det

som voksne. De hadde heller ikke strategier for hvordan de skulle oppnå et vanlig voksenliv. De var

snarere avventende, og knyttet først og fremst sin egen utvikling mot voksenlivet til formelle

milepæler som det å bli gammel nok til å ta førerkort, handle på «Polet» osv. (se Juberg, 2011; 2014).

Det var ikke så lett å få innblikk i hvorfor ungdommene forholdt seg til framtida ut over dette. En

deltaker som jeg har kalt Mette, så det som «skummelt» å legge planer for noe som en ikke på

forhånd kunne vite var oppnåelig. Det var lett å bli skuffet, mente hun. Kanskje var det slik at

framtida fortonte seg ugjennomsiktig og derfor uforutsigbar for ungdommene? (Juberg, 2014).

Ungdommene forholdt seg mer aktivt til risikosituasjoner her og nå, enn til langsiktig risiko (Juberg,

2011; 2014). Flere av dem ga for eksempel uttrykk for en viss frykt for å miste kontrollen i

sammenhenger der det ble brukt mye alkohol. Den eventualiteten at noen puttet narkotika i drinken

deres, eller gjorde seksuelt uønskede tilnærminger, ble nevnt av flere som aktuelle risikoscenarioer -

også det etter alt å dømme på bakgrunn av negative egenerfaringer. Mange uttrykte også at de tok

avstand til bruk av narkotika, og flere viste til egne mislykkede og urovekkende erfaringer i så måte.

Hverdagsrisikoen som ungdommene regnet med, kunne også være av sosial art. Flere ga uttrykk for

at de mislikte at omgivelsene stemplet dem som avvikere. Det var for eksempel viktig for dem å ikke

komme i samme bås som ungdom som er avhengige av rusmidler. De ville ikke bli assosiert med

ungdom som hadde ry på seg for å være kranglete eller voldelige og bare ute etter bråk. Noen av

ungdommene i utvalget prøvde til og med å skape geografisk avstand til jevnaldrende som i deres

øyne var “tapere”- ved å søke seg til skoler som de mente lå i moralsk mer aktverdige strøk enn de

nærskolene de opprinnelig hørte til.

Likevel hadde flere av deltakerne i studien daglig tilhold i ungdomsmiljøer der omfattende bruk av

alkohol eller ulovlige rusmidler, ypping til slåssing og vold forekom hyppig. Det var i det hele tatt få

tegn i mitt materiale på at deltakerne i studien hadde gjort opp endelig status med de trekkene ved

nåværende livsførsel som ikke var forenlige med et allment akseptert voksenliv (Juberg, 2014).

Dermed fremsto de som tvetydige når det gjaldt hvem de var og hvor de ville.

Ungdommenes tvetydige væremåter i gråsonen

Det var når samtalen i fokusgruppene gled bort fra spørsmål om fremtidsbilder og andre typiske

forskerdefinerte spørsmål - og ungdommene snakket mer fritt - at de tvetydige væremåtene ble

tydeligst. Gjennomgående prøvde ungdommene å fremstå i et best mulig lys, selv om de hadde gjort

ting de visste blir fordømt av storsamfunnet. Talemåter som «det er vel ikke så farlig», «alle gjør

det», osv. så ut til å være rettet mot å forminske alvorligheten ved normbrudd.

I en fokusgruppe som bare besto av gutter, forekom for eksempel en diskusjon om såkalt «trimming»

av mopeder. Guttene i den aktuelle fokusgruppa syntes det var mer grunn til å fordømme politiets

jakt etter syndere på dette området, enn å se på den risikoen som de utsatte seg selv og andre for:

«Jeg skjønner ikke hvorfor de bryr seg om sånt», var det en blant deltakerne som sa. «Hvorfor kan de

ikke heller ta (andre) folk – voldtektsmenn for eksempel … kan de ikke bure dem inne i 100 år?».

Dermed dro guttene veksler på nokså gjengse oppfatninger blant folk flest om at småsyndene og

hverdagskriminaliteten får urettmessig mye oppmerksomhet i forhold til de virkelig alvorlige

4

lovbruddene. De fleste, har, når det kommer til stykket, begått normbrudd av den nevnte typen en

eller annen gang (Storvoll, 2004).

De unnskyldende talemåtene var enda tydeligere i det følgende utsagnet, som stammer fra den

samme guttegruppa: «De sier det er tryggere at du kjører sakte, men det er farligere å kjøre i 45 i en

80 – sone enn å kjøre 90 i en 80 – sone når det er biler som holder på å blåse deg av (veibanen) når de

skal prøve å kjøre forbi …»

Interessant nok hevdet også guttene at politiet var av samme mening som dem når det gjaldt

trimming av mopeder: En av dem avsluttet diskusjonen slik: «Purken er sikkert enig med oss!»

Guttene forsøkte tilsynelatende også å mildne en følelse av skyld ved å understreke at de verdsatte

lovlydighet samtidig som de ufarliggjorde trangen til fart og spenning som lå bak trimmingen: «Jeg

trimmer ikke mopeden for å gjøre noe ulovlig … jeg synes det er artig å kjøre fort!»

En annen av ungdommene i min studie, som jeg har kalt Kjell, kan også tjene som eksempel på

tendensen til å fremstå mest mulig «skikkelig» til tross for atferd på kanten av det akseptable eller

risikofylte (se Juberg, 2014). Han oppga at han ikke brukte narkotika selv, men fremsto i fokusgruppa

som en som tåler å være sammen med «feil folk», nærmere bestemt ungdommer i fritidsmiljøet hans

som brukte narkotika jevnlig. I en epoke der lettere former for narkotika er mer normalisert enn

tidligere, kan også denne type posisjoner forekomme hyppigere enn før (Parker, 2005; Aldridge,

Measham & Willliams, 2011). Det at Kjell fremstiller posisjonen som helt uproblematisk gjør at en

likevel kan anta at han nøytraliserer noe som egentlig er risikofylt.

Tendens nummer to var tendensen til å unnvike det som kunne innebære en mer forpliktende

innstilling til egen fremtidig velferd. Deltakeren Knut var ganske åpen i fokusgruppa på at det røynet

på helsa å bruke så mye hasj som han gjorde. Likevel skiftet han brått tema da

fokusgruppemoderator gikk nærmere inn på ham - hvorfor han ikke søkte hjelp for det han etter

hvert opplevde som plagsomt:

Knut: (Det er) stolthet … jeg vet ikke … jeg vil ikke forandre meg, ser du. Å! Jeg har et spørsmål

Moderator: Ja?

Knut: Jeg har en venninne som er i deep shit (…). Hun er avhengig … Å herlighet … hun får

abstinenssymptomer hvis hun holder opp å drikke (…) og jeg klarer ikke å få henne til å forstå at hun

vil krepere før sommerferien hvis hun fortsetter å drikke hver dag. Så … finnes det ikke noen form for

… gratis helse … psykolog … - ordninger for sånne?

Selv om det på utenforstående kan virke påfallende at Knut skifter tema så brått som i sekvensen

ovenfor, virket det ikke som om han selv har et reflektert forhold til det plutselige skiftet. Et

gjennomgangstrekk ved alle tendensene er, som jeg var inne på innledningsvis, at de er ganske

ureflekterte. Enda tydeligere er mangelen på refleksjon over inkonsekvens i nedenstående dialog.

Dialogen tok utgangspunkt i at en av jentene i fokusgruppa, Guri, hadde blitt tatt for stjeling av klær

og andre moteeffekter:

Guri: Jeg bryr meg ikke om at andre vet det, gjør jeg ikke … og alle her har stjålet, kan jeg vedde på,

så det er ikke så galt!

Moderator: Alle, på hele skolen?

Guri: Vel, flesteparten, da ….

Gunnar: Det er det merkeligste jeg har hørt.

5

Arne: (I en kommentar kort etter sekvensen ovenfor): Det har nettopp vært tyverier oppe på (Sted i

nabolaget)

Guri: Ja … tapere! (Min utheving begge steder)

Hadde Guri observert seg selv utenfra hadde hun antakelig sett sin holdningsmessige inkonsekvens

tydeligere.

En tredje tendens i materialet var å stille seg i et bedre moralsk lys enn annen «risikoungdom». Han

jeg har kalt Gunnar i den dialogen jeg har vist til ovenfor ble flere ganger angrepet for sitt påståtte

løselige omgang med hasj, som da han kom på skolen og var «helt grønn i ansiktet», ifølge jentene i

gruppa. Selv fremhevet de at de aldri hadde brukt hasj og aldri kom til å gjøre det heller. Ada, en

annen deltaker, oppga at hun hadde blitt anklaget for å ha røkt hasj på et arrangement i nabolaget.

Det opprørte henne at de andre kunne tro det om henne siden hun alltid hadde hatt på agendaen å

ikke bruke narkotika. Grunnen var blant annet at hun hadde sett følgene av det i egen familie. Etter

utsagnet nedenfor å dømme hadde hun også lykkes i sitt forsett:

… det var mange som trodde at jeg gikk rundt og røyka (hasj) fordi jeg begynte å flire når jeg snakket

med dem, de trodde jeg gikk på dop (…), men det har jeg aldri gjort, så jeg sa: Bare test meg! Jeg er

helt rein, liksom …

Igjen ser vi et eksempel på hvor ureflekterte tvetydighetene kan være. Det ser ikke ut til å slå jenta i

eksemplet at grunnen til at folk i nærmiljøet hennes tror hun har røkt hasj kan være at de vet om

tyverier hun har begått, og at hun ofte har vært sammen med folk fra et «tvilsomt» ungdomsmiljø.

For «folk flest» er det gjerne sammenheng mellom slike ting.

Den fjerde tendensen til tvetydighet i materialet dreide seg om rettferdiggjøring av egen risikotaking

i lys av andres risikotaking. En klassiker kjent fra annen litteratur (Pape, Storvoll & Rossow, 2006) og

som også forekom i materialet mitt, var det å fremheve hasjrøyking som mindre risikabelt for helsa

enn bruk av alkohol. Forfatterne fremhever at denne tendensen reflekterer en holdning i vårt

samfunn, om at alkohol er mer respektabelt enn narkotika. Bevissthet om dette kan være noe

ungdommer ubevisst spiller på for å mildne skyld for bruk av et illegalt rusmiddel.

En femte tendens som skilte seg ut i materialet var tendensen til å skape skarpe skiller mellom før og

nå. Nåværende situasjon ble satt i et enda bedre lys enn det kanskje var holdepunkt for i

virkeligheten. Noen fremhevet for eksempel at utprøving av hasj var et tilbakelagt stadium under

henvisning til svært dårlige egenerfaringer. Men også slike replikker var typiske:

«Før brukte jeg stadig ADHD som årsak til at jeg forårsaket så mye dritt – men når jeg tenker på det

nå så synes jeg det var … å så barnslig! Hvis noen bruker situasjonen sin som unnskyldning, så er de

syke, altså».

Denne tendensen til å skape en skarp og litt kunstig kontrast mellom tidligere klanderverdig

livsførsel, og den fremgangen og personlige veksten en opplever i nuet, er beskrevet i en god del

litteratur om eks – kriminelle (Maruna & Copes, 2005). Blant annet er disse forfatterne inne på at

tendensen kanskje snarere representerer en type overdrivelse enn en egentlig tvetydighet.

Tendensen kan slik sett uttrykke en begynnende vilje til å bli agent i eget liv.

6

Tentativitet som samlebegrep for væremåter i gråsonen

Etter å ha identifisert de tendensene som eksemplene ovenfor viser til, prøvde jeg å finne et

dekkende fellesbegrep for dem. Jeg landet på «tentativitet». I begrepet tentativitet ligger det at man

i mangel på en bevisst retning i livet, forholder seg som om alle typer retnings- og livstilsvalg i

prinsippet ligger åpne. Det generelt fordømte kan sees på som attraktivt og ikke ønskelig på samme

tid. Forklaringer på hvorfor en forblir i en slik uavklart situasjon ligger imidlertid utenfor hensikten

med begrepet.

For å kunne forholde seg til tentativitet forutsettes det at en forstår hva som opprettholder den.

Beslektede begreper, utviklet i tidligere forskning, så som nøytralisering (Sykes & Matza, 1957) og

«risk denial» (Peretti-Watel, 2003) kommer her til nytte. Det er begreper som forutsetter at

tilhørighet i storsamfunnet er noe de aller fleste setter høyt og innretter seg etter. Sykes & Matza slo

fast at lovlydighet var et moralsk ideal som også småforbrytere som oftest identifiserte seg med.

Med nøytralisering mener de forsøk blant ungdom som hadde begått mindre alvorlige forbrytelser

eller handlinger - som regnes som lite respektable, på å unngå å miste ansikt blant generelt lovlydige

mennesker. Nyanser i språket nøytraliserer følelser av skyld. En bruker rett og slett argumenter som

en fornemmer vil gå hjem hos det normative flertallet. En tror imidlertid også fullt og fast på

argumentene selv. Slik kan ungdommer i en utprøvende fase finne ut av livet, uten at de selv føler

sterk skyld og uten at de som fordømmer handlingene “blander seg”, eller for alvor støter dem fra

seg.

Sykes & Matza fant fem ulike måter å nøytralisere på: i: fraskrive seg ansvar (det var ikke meg!), ii:

benekte skade (det er ikke farlig/ det er mye farligere å …), iii: benekte at det finnes offer (alle som

går med lommeboka i baklomma må regne med å bli bestjålet), iv: fordømme dem som fordømmer

(de bryr seg ikke om dem som virkelig har gjort noe galt) og v: appellere til høyere myndigheter

(dette er sikkert grunnlovsstridig, det kan ikke politikerne godta!).

Sykes & Matza kan sies å høre hjemme i det som er blitt kalt kulturell kriminologi (Ferrell, 2008). Det

er en retning som bygger på at vi gjennom nyanser og tvetydigheter i den språklige og kulturelle

arven vi er en del av, gjør det mulig å tøye grenser og få tilsynelatende motsetninger til å passe

sammen (Cohen, 2002). Gjennom å vise til felleskulturens innflytelse også på småkriminelle,

representerer kulturell kriminologi dermed et opprør mot teorier som forutsetter at småkriminalitet

blant ungdommer ensidig har opphav i en kriminell subkultur. Norske kriminologer (Hauge, 1980;

Ericsson, Lyngby mfl., 1994) fant i studier de gjennomførte for noen tiår siden støtte for dette.

Ifølge bl.a. Fritsche (2005) har mange kritisert nøytralitetsbegrepet og hevder at nøytralisering ikke

nødvendigvis er et tegn på at lovbryteren egentlig vil være lovlydig. Snarere kan nøytralisering være

en unnskyldning for allerede begåtte lovbrudd, eller berede grunnen for en videre kriminell karriere.

Ifølge Maruna & Copes (2005), som gjennom 50 år har studert forskning basert på begrepet, er det

bare såkalt negativ nøytralisering som er et tegn på virkelig avvik fra fellesnormene. Negativ

nøytralisering innebærer riktignok å frita seg selv fra eller mildne en følelse av skyld, men det som

gjør at nøytraliseringen kan kalles negativ er at en ser på det kulturelle flertallet som både villfarne

og som fiender. Negativ nøytralisering forekommer fortrinnsvis ved krigsforbrytelser eller

terrorhandlinger.

De fleste ungdommer som oppholder seg i en normativ gråsone gjør bruk av såkalte nøytrale

nøytraliseringer (Maruna & Copes, op. cit.). De har ikke tatt endelig stilling til hvilke normer de finner

mest attraktive. Et eksempel på det som nevnte forfattere har kalt «positive nøytraliseringer» er den

type før- og nå-historier som jeg har benevnt som den femte tendensen i materialet mitt. Den

uttrykker et ønske om å gå i den moralske retningen som folk flest velger.

7

«Risk denial theory» (Peretti-Watel, 2003) bygger også på nøytraliseringsbegrepet. Mens Sykes &

Matza, som hørte til i industrisamfunnet, beskrev nøytralisering som eksternalisering av skyld, er

nøytralisering i det nyliberale klimaet rettet mot at en er mer rede til å ta på seg individuelt ansvar

(Peretti-Watel, 2003). Det blir for eksempel viktig å overbevise «folk flest» om at en ikke belaster

skattebetalerne ved slikt som hasjrøyking. Det underliggende argumentet er at i den grad

hasjrøyking fører til helseskade har en kun seg selv å takke. Dermed kan følelsen av skyld overfor

fellesskapet, som mange hasjrøykere tross alt kjenner på, mildnes.

Ungdommer som befinner seg i slutten av tenårene og jevnlig bruker hasj, gjør “symbolsk grense-

arbeid” ved hjelp av nøytraliseringsteknikker for å kunne unngå samfunnets fordømmelse (Järvinen

& Demant, 2011).

Tentativitet i lys av tre ulike perspektiv

Enhver tidsepoke har de forebyggingsidealene den «fortjener» (Sahlin, 2000). Selv om det ikke er

noen typer forebyggingsideologi som er mer naturlige enn andre, ser det ifølge Sahlin likevel ut til at

visse tankesett og forebyggingspraksiser periodevis dominerer over andre. I det minste lever de side

om side. Identifisering av hvilke perspektiver på rus – og kriminalitetsforebygging som rår i samtiden,

synes derfor å være viktig hvis en skal forholde seg til begrepet tentativitet.

Akkurat som i avhandlingen (Juberg, 2014) tar jeg her for meg tre ulike perspektiver som kan

innebære ulikt syn på tentativitet: Risikoperspektivet, mulighets- perspektivet og et perspektiv jeg

har kalt «sosial bundethet». Alle tar høyde for at individet i dagens samfunn mer eller mindre er «sin

egen lykkes smed».

Risikoperspektivet

Risiko i nåtidssamfunnet er definert som «sannsynligheten av et utfall» (Kraemer et al, 2001).

Kalkulasjon blir et kjerneord. I og med at det har kommet en bekymring inn i verden for hvordan det

skal gå med enkeltindividet som ikke var der før (Sahlin, 2000), konsentrerer vi oss om å kalkulere de

uønskede utfallene av nåværende atferd, forutsatt at vi fortsetter som før. Tanken på det uønskede

er ment å regulere atferden vår. Et mål for forebygging blir derfor å etablere kvalifiserte buffere mot

det uønskede i fremtiden (Ferrer-Wreder et al, 2005). Bildene av det uønskede må helst være så

tydelige at vi nærmest kan ta og føle på dem.

I risikoperspektivet finnes det neppe mellomposisjoner: Det går en ubrutt og ureflektert linje mellom

«før» og «nå». Tentativitet i et risikoperspektiv kan derfor bli negativt kategorisert. En betraktes ikke

bare som vinglete eller ambivalent, men som en som allerede har valgt (negativ) livsretning og en

plass utenfor det gode selskap.

Forutsetningen om at særlig ungdomshjernen mangler kapasitet til å innrette seg på

framtidskonsekvenser (se for eksempel Crews, He, & Hodge, 2007) hører til i risikoperspektivet.

Siden de delene av hjernen som bidrar til langsiktig tenkning er under «ombygging» i tenårene,

kommer væremåter som først og fremt lønner seg på sikt i skyggen av bestrebelser på å bli sosialt

godtatt her og nå (Burnett mfl., 2010).

I risikoperspektivet blir ungdom derfor, i større grad enn voksne, tillagt kortsiktighet. Fokuset på

«future discount» i psykologisk forskning er med å understreke dette. «Future discount» kan

forklares som “en tendens til å redusere det en subjektivt oppfatter som verdien av resultater som

bare kan høstes langt fram i tid ” (Yi et al , 2006). Ungdom generelt, men særlig ungdom som er mer

8

enn vanlig tentative må følgelig veiledes og instrueres for å unngå problemer i voksenlivet. Satt på

spissen «vet de ikke sitt eget beste» på sikt.

Ulrich Beck (2009) har kritisert antagelsene bak de rådende perspektivene i det han kaller

«risikosamfunnet». Han mener det er et paradoks at vi i en tid som er så omskiftelig og forutsigbar

som vår, til de grader er så opptatt av risiko at vi regner den som noe som ikke bare kan skje, men

som noe som så godt som har skjedd allerede. Beck kritiserer også risikoperspektivet for å bygge på

et snevert menneskesyn: Vi kan ikke kalkulere oss fram til hva som skal skje. Mye i dagens samfunn

er nødvendigvis overraskende. Forskningen mangler klare holdepunkter for at ungdom som tester

eller forhandler om grenser for rusbruk i tenårene, utvikler alvorlige rusproblemer (Parker, 2003).

Mange og tunge drikkeepisoder i tenårene fører for eksempel ikke nødvendigvis til alkoholproblemer

seinere i livet (Norström & Pape, 2012). Det er også holdepunkter for at et mindretall av tenåringer

som bruker hasj jevnlig, fortsatt gjør det når de nærmere seg 30 – årsalderen (Pedersen, 2009). Det

er antakelig av slike grunner at St.mld.30 (2011-2012) «Se meg!» advarer mot å forutsi

problemutvikling på bakgrunn av at en person tilhører en bestemt risikogruppe.

Grunnen til at vi likevel holder så sterkt fast på risikoperspektivet, er nettopp uforutsigbarheten,

mener Beck. Risikoperspektivet kan gi trygghet fordi det innebærer et forsøk på å foregripe framtida

og gjøre den fattbar og delvis også kontrollerbar her og nå.

En egen forebyggingsvitenskap har til og med vokst frem av denne bekymringen (Hunt et al, 2007).

Eventualitetsperspektivet

Eventualitetsperspektivet tilsvarer det jeg i avhandlingen min har kalt for «the contingency

perspective». Ordboksforklaringer1 av «contingency» tilsier at ordet bør forstås som både

eventualitet, tenkbar mulighet, tilfeldighet, uforutsett hendelse. Perspektivet gir oss mulighet for å

tenke at «det er en viss sjanse for at …», men utfallet kan like gjerne være positivt som negativt.

Eventualitetsperspektivet er dermed et direkte alternativ til risikoperspektivet.

Eventualitetsperspektivet forutsetter, i tråd med Beck(op.cit.) at verken fortida eller fremtida kan si

oss noe om hvordan vi bør leve. Det er de forhandlingene hver enkelt av oss må foreta mellom

fortid, framtid og nåtid som skaper identitet i dagens samfunn (Heggen, 2004).

Eventualitetsperspektivet bygger dermed også på mange av de samme forutsetningene som kulturell

kriminologi og begrepet tentativitet. For kulturelt orienterte kriminologer er det verken

overraskende eller spesielt urovekkende at vi fremviser tvil, gjør uventede grep eller fremviser

ambivalens (se for eksempel Cohen, 2000). Snarere betraktes slike tendenser som en del av livet,

ikke minst i den uforutsigbare samtida vi har. Dermed er det å være mest opptatt av nået ikke

nødvendigvis noe klanderverdig. Snarere gir det oss en beredskap mot uventede hendelser

(Giddens, 1991). De som er i overkant tentative kan til og med sies å ha en kompetanse som er

etterspurt i vår tid.

Mange kan imidlertid også synes at det uforutsigbare i samtida er krevende. Utsagnet til deltakeren

Mette om at det er skummelt å legge planer som vi ikke kan være sikre på om vi kan gjennomføre,

kan ut fra dette tolkes i den retningen. Vil vi verne oss mot skuffelser i en uforutsigbar verden, og bli

oppfattet som etterrettelige, bør vi ikke planlegge for langt fremover i tid.

1 Clue versjon 10

9

Tross alt spiller erfaring en rolle for valg av livsretning selv i dag. Ungdom flest har ikke den

erfaringen som en viss deltakelse i arbeidslivet kan gi. Hvordan kan vi forlange fremtidsrettethet når

ungdommer av dagens uforutsigbare samfunn ikke har forutsetninger for å se for seg sin egen

fremtid? I sin 5. bok i serien «Min kamp» bringer Karl Ove Knausgård inn hvordan han som 20- åring,

ved utgangen av 1980-årene, ikke opplevde å ha noen fremtid, hovedsakelig fordi han ikke kunne

forestille seg den:

«At jeg kunne styre framtiden og forsøke å få den til å bli som jeg ville, lå helt utenfor min horisont.

Alt tilhørte øyeblikket, jeg tok alt som det kom, og handlet ut fra forutsetninger som jeg selv ikke

kjente, uten å vite om at det var slik» (Knausgård, 2010, s. 300).

«Uten å vite om at det var slik» er også en interessant del av tekstutdraget ovenfor. Hannah Arendt

(1971) mener at ikke bare ungdommers, men alt menneskelig hverdagsliv er det hun kaller

«tankeløst», til tross for økende muligheter i vår del av verden til å forme eget liv. Peretti-Watel

(2003) ser ut til å bygge på samme forutsetning ved å slå fast at vi ikke bevisst oppsøker risikoatferd,

så som hasjrøyking og annen narkotikabruk, selv om vi heller ikke er totalt ubevisst farene ved

atferden. For deltakeren Kjell i min studie falt dette sammen med hans erfaring. Han uttalte: «Det er

ingen som søker rusmiljøet.»

Selv om ungdom som er i overkant tentative ikke lever helt i tråd med moralreglene, er de i lys av

eventualitetsperspektivet nødvendigvis ikke på vei ut i etablert avvikende mønster med hensyn til

rusmiddelbruk og lovlydighet. Både tentativitet, «risk denial» og nøytralisering, er begreper som

bygger på at en «for tiden» ikke føler seg forpliktet i noen retning og ikke har tatt et avgjørende valg

om retning i livet. En prøver snarere ut muligheter for å lage seg et rom for retningsløshet og «ikke-

valg» ved hjelp av språket (Matza, 1964), og det kan være produktivt.

Sosial bundethetsperspektivet

Selv om eventualitetsperspektivet rommer muligheter for selvskaping og for tentativitet som en

normal måte å leve på, er det likevel ikke slik at vi kan forbli tentative og samtidig regne med å

beholde vår plass i fellesskapet. Med rette er inkludering i samfunnet nylig slått fast som et mål for

norsk rus- og kriminalitets- forebygging (Stortingsmelding nr. 30 (2011-2012) «Om en helhetlig

ruspolitikk»). Dermed er vi delvis tilbake til tidligere tiders tro på sosialisering og inkludering som

mål for rus- og kriminalitetsforebygging (se Sahlin, 2000).

Sosial bundethetsperspektivet representerer ikke bare et brudd med det premisset om

selvtilstrekkelighet som preger risiko- perspektivet og eventualitetsperspektivet. Avhengigheten vår

av samfunnsmedlemskap og det implisitte kravet om at vi må justere oss etter visse fellesnormer

danner selve forutsetningen for tentativitet: Uten en viss grad av tilslutning til standardnormer finnes

ingen sosial skam som vi førsøker å nøytralisere ved hjelp av språket. Tentativitet i et

sosialiseringsperspektiv er derfor å betrakte som en relativ positiv tendens.

Likevel påminner dette perspektivet oss om at det finnes en sosial type risiko ved tentativ væremåte

og forsøk på nøytralisering. Måten som ungdommer i posisjonen mellom lovlydighet og

lovovertredelse kommuniserer og nøytraliserer skyld på høres ofte litt lettvint og likegyldig ut.

Generelt har dessuten begreper som uttrykker tvetydighet eller tentativitet en negativ biklang, så

som «vingling», «beslutningsvegring» osv. En fellesnorm i det nyliberale samfunnet er å være

fremtidsrettet, mens brudd på normen blir forbundet med fordømmelse, skam og tilskriving av

negative egenskaper (se Webb, 2006). «Future discount» er for eksempel beskrevet som

10

«atferdsmessige utslag av impulsivitet» (Yin et al, 2006). Den tentative væremåten ungdommene i

studien min fremviste når det gjaldt fremtidsretting kan derfor gjøre dem til tapere i det rådende

sosiale hierarkiet uansett om det innenfor eventualitetsperspektivet virker mest fornuftig og

«tidsriktig».

Brudd på normer for bruk av rusmidler kan i seg selv gjøre ungdommene til sosiale tapere. Risikoen

for å bli tillagt egenskaper en nødvendigvis ikke fortjener hvis en ikke omgås rusmidler «med måte»

er blitt større de seinere tiårene (O`Malley & Valverde, 2004). Vedøy og Skretting (2009) spør i en

artikkel om den synkende tendensen i norske ungdommers bruk av rusmidler representerer et

strengere normklima. Det samme reflekterer Frøyland & Sletten (2010) over. Noen går så langt som

til å si at risikotaking, for eksempel i forbindelse med bruk av rusmidler, er «den nye synden»

(Peretti- Watel, 2003). Dette er noe alle må forholde seg til som ønsker inkludering blant den

moralske majoriteten.

Sosial bundethetsperspektivet har dermed også elementer av fremtidsorientering i seg, men det er

imidlertid ikke framtid som åpen mulighet (Marthinsen, 2010) det er snakk om. Vi kan ikke kalkulere

oss frem til hva som lønner seg i sosial sammenheng. Det er snarere en type fornemmelser om hva

de andre syns om oss som holder oss «på plass» og beskytter oss mot ekskludering. Både kulturell

kriminologi og symbolsk interaksjonisme (Blumer, 1969) bygger på forutsetninger om at våre

språkhandlinger i kommunikasjon med andre får en atferdsregulerende kraft her og nå, gjennom at

vi i all kommunikasjon fanger opp signaler fra de andre på anerkjennelse eller ikke-anerkjennelse.

Det viktigste bidraget fra sosialt-bundethetsperspektivet til rus- og kriminalitetsforbygging er derfor å

vise til den sosiale risikoen som vi løper hvis vi bryter noen av de vesentligste forventningene i

omgivelsene til oss. Evnen til å ta styring over livet er imidlertid avhengig av hvor trygge vi føler oss

her og nå på oss selv og andre (Heggen, 2004). Et sosialt perspektiv på rus - og

kriminalitetsforebygging innebærer derfor også forståelse for at kanskje ikke alle ungdommer i

gråsonen har den voksenstøtten som skal til for å komme ut av tentativiteten. Noen mangler

eventuelt deltakelse i den type aktivitet som gir mening og følelse av egenverd.

Om å bryte med tenativiteten

Jeg har fremhevet at til tross for at ungdommene i min studie hadde de samme forestillingene om

det gode liv som folk flest i det norske samfunnet, så var problemet for noen av dem at de ikke så

hvordan de skulle oppnå det og dermed være aktør i eget liv.

Ungdommene i studien har dette til felles med flertallet av tenåringer. Ikke minst i et klima der brudd

på fellesnormer som angår rusmiddelbruk og omgang med loven og «lettvint» omgang med risiko

lett blir fordømt, er det viktig å se at det er normalt å være tentativ hvis en ikke helt vet hvem en er

eller hvor en skal. Tentativiteten forstått slik blir en «plattform» for mer bevisst refleksjon omkring

retning i livet (Juberg 2014).

For ungdom som er i gråsonen kan tentativitet også beskytte mot mer utsatte posisjoner, fordi man i

alle fall midlertidig kan unngå stigma.

Sosialt – bundethetsperspektivet sier oss imidlertid at tentativiteten, med dens mange tvetydige

væremåter, ikke er holdbar i lengden, ikke minst på grunn av en sosial risiko. Først når ungdommene

i gråsonen mellom vanlig og uvanlig, akseptabel og uakseptable omgang med rusmidler, lover og

regler - ser sin egen tentativitet og måten de dermed «virrer rundt» på, kan de avvise den som noe

som står mellom dem og det livet de sier at de ønsker å leve.

11

Ada, som er fortvilt over at folk i nærmiljøet tror hun har røkt hasj - uten at hun faktisk har gjort det,

må bli bevisst helheten i det inntrykket hun danner i andres bevissthet, og holde sin sti mest mulig

ren på alle områder som er viktige for omdømmet. Arne, som har pleid å sitte barnevakt for naboens

barn, men samtidig har tilhold i miljøer med illegal rusing, må ta inn over seg at barnevaktjobben

snart kan ryke hvis han fortsetter med en fot i hver leir over tid.

Det er likevel ikke snakk om å forsøke å presse ungdommer inn i et strømlinjeformet A4 – liv. Den

innsikt som ungdommene trenger for å komme videre kan verken kalkuleres eller instrueres. Å

legge til rette for at ungdommer ser tentativiteten sin, forutsetter et åpent sinn hos den som driver

forebygging og en aksept for at de tankene og begrepene som ungdommene selv finner

meningsfulle. Dette må være utgangspunktet for kommunikasjonen med dem (Backe – Hansen,

2007).

Det er imidlertid ikke lett å stole på at det tross alt ligger en fremtidsretting nedlagt i ungdommene,

som kan fremelskes eller trigges, siden bekymringen for ungdom har et godt grep om oss som lever i

«risikosamfunnet». Det som under fokusgruppesamtalene ga håp om både fremtidsretting hos

ungdommene og vilje til mer bevisst selvskaping, var når det oppsto visse uventede øyeblikk av

innsikt uten at vi som ledet fokusgruppene direkte la opp til det. Jeg skal avslutte med et eksempel

på dette. «Guri», som jeg har referert til tidligere og som hadde begått tyverier av klær og andre ting,

husket i løpet av fokusgruppedialogen en samtale hun hadde hatt med jevnaldrende, blant annet

Gunnar fra fokusgruppa, om butikktyverier hun hadde begått. Henvendt til Gunnar innledet hun

følgende monolog med utgangspunkt i samtalen fra den gang:

Du sa: Ja, synes du det er artig? Og så sa jeg nei, jeg synes at det er komisk latterlig, og egentlig teit,

for når man sitter der, så f… da forstår man liksom sjøl hva man holder på med-hvor teit det er ….Jeg

ble tatt for småting (klestyveri mv.), men jeg måtte jo innrømme (flere) ting seinere, da … på en måte

…: Det var en god følelse å ha noe fint og dyrt og gratis … men når jeg tenker på det etterpå, da … så

var det ikke verd det, for når jeg vet at … det er bedre at de slutter med det enn at de fortsetter med

det, for jeg så en dame, jeg, som var kanskje tretti år og som stjal godteri … inne på kiosken med

typen sin. Jeg ble … herregud så ble jeg drittflau for alt, vet du, det er mange som fortsetter å stjele til

de er ….

Litteratur

Aldridge, Judith, Measham, Fiona, & Williams, Lisa. (2011). Illegal Leisure Revisited: Changing

patterns of alcohol and drug use in adolescents and young adults. London New York: Routledge.

Arendt, H. (1971). The Life of the Mind. San Diego, New York, London: Harcourt Inc.

Beck, U. (2009). World at Risk. Cambridge: Polity Press.

Blumer, Herbert (1969). Symbolic Interactionism: Perspective and Method. Berkley, California:

University of California Press.

Burnett, S., Sebastian, C., Kadosh, K.C. & Blakemore, S.J. (2010). The social brain in adolescence:

evidence from functional magnetic resonance imaging and behavioral studies. Neuroscience &

Biobehavioral Reviews 35(8), 1654-1664.

Cohen, S. (2011). Folk Devils and Moral Panics (4 Th. Ed.). London. New York Routledge.

12

Crews, F., He, J. & Hodge, C. (2007). Adolescent cortical development: A critical period of

vulnerability for addiction. Pharmacology, Biochemistry and Behavior, 86, 189 -199.

Ericsson, K., Lundby, G. & Rudberg, M. (1994). Mors nest beste barn: ungdom, rusgift og kriminalitet.

Oslo Pensumtjeneste.

Ferrell, J., Hayward, K. & Young, J. (2008). Cultural Criminology: an invitation. London: Sage

Publications.

Ferrer - Wreder, L. Stattin, H. Lorente, C., Tubman, J. G. & Adamson, L. (2005). Framgångsrika

preventionsprogram för barn och unga. En forskningsöversikt. Stockholm: Gothia: Institutet för

utveckling av metoder i socialt arbete/ IMS Statens Institutionsstyrelse.

Fritsche, I. (2005). "Predicting deviant behavior by neutralization: myths and findings." Deviant

Behavior 26(483- 510).

Frøyland, L.R. & Sletten, M. Aaboen (2010). Ung i Stavanger 2010. Endring, risiko og lokale forskjeller:

Norsk institutt for velferd, oppvekst og aldring NOVA.

Giddens, A. (1991). Modernity and self-identity: self and society in the late modern age. Cambridge:

Polity Press.

Hauge, R. (1980). Kriminalitet som ungdomsfenomen. Oslo-Bergen-Tromsø: Universitetsforlaget.

Heggen, K. (2004). Risiko og forhandlinger: Ungdomssosiologiske emner. Oslo: Abstrakt Forlag.

Helse- og omsorgsdepartementet. (2012). St.mld.30 (2011-2012): Se meg! En helhetlig

rusmiddelpolitikk alkohol – narkotika – doping.

Hunt, G.P., Evans, K. & Kares, F. (2007). Drug Use and Meanings of Risk and Pleasure. Journal of Youth

Studies, 10(1), 73-96.

Juberg, A. (2011). “Exploring tentative lives”: Reflexive social work with adolescents who stay in the

space between respectability and disrespect with regard to substance use and law abidance. Journal

of Comparative Social Work (1), 1-19.

Juberg, A. (2014). “When not too far gone”: A pragmatic- reflective approach to substance and crime

prevention in consumer society towards indicated16-18- year old adolescents. (PhD.). Norges Teknisk-

Naturvitenskapelige Universitet, Medisinsk fakultet, Regionalt kunnskapssenter for barn og unge -

psykisk helse og barnevern.

Järvinen, M. & Demant, J. (2011). The normalisation of cannabis use among young people: Symbolic

boundary work in focus groups. Health, Risk & Society 13(2), 165-182.

Knausgård, K.O.(2010). Min kamp. Femte bok. Oslo: Forlaget Oktober.

Kraemer, H.C., Stice, E., Kazdin, A., Offord, D. & Kupfer, D.(2001). How do Risk Factors Work

Together? Mediators, Moderators, and Independent, Overlapping and Proxy Risk Factors American

Journal of Psychiatry, 158, 848-856.

Marthinsen, E. (2010). Fra sosiale problemer til symbolske byrder Fontene Forskning(1), 112-117.

Maruna, S. & Copes, H. (2005). What Have We Learned in Five Decades of Neutralization Research?

Crime and Justice: A Review of Research, 32(221-320).

13

Matza, D. (1964). Delinquency and drift: from the research program of the Center for the Study of Law

and Society, University of California, Berkeley. New York: John Wiley.

Morgan, DL. (1998 c). What do you get from focus groups? The focus Group Guide- book. Thousand

Oaks, London, New Delhi: Sage Publications.

Norström, T. & Pape, H. (2012). Associations between Adolescent Heavy Drinking and Problem

Drinking in Early Adulthood: Implications for Prevention. Journal of Studies on Alcohol and Drugs, 73,

542–548.

O `Malley, P., & Valverde, M. (2004). Pleasure, Freedom and Drugs: The Uses of ‘Pleasure’ in Liberal

Governance of Drug and Alcohol Consumption Sociology, 38(1), 25–42.

Pape, H., Storvoll, E. E., & Rossow, I. (2006). Så feil kan man ta! En studie av unge menneskers

kunnskap om alkohol- og narkotikabruk. TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING, 6(1), 97-109.

Parker, Howard. (2005). Normalization as a Barometer: Recreational Drug Use and the Consumption

of Leisure by Younger Britons Addiction Research & Theory, 13(3), 205-215.

Parker, H. (2003). Pathology or Modernity? Rethinking Risk Factor Analysis of young drug users.

Editorial. Addiction Research and Theory, 11(3), 141-144.

Pedersen, W. (2009). Cannabis Use: Subcultural Opposition or Social Marginality Acta Sociologica, 52

(2), 135- 148.

Peretti-Watel, P. (2003). Neutralization theory and the denial of risk: some evidence from cannabis

use among French adolescents. British Journal of Sociology 54(1), 21-42.

Sahlin, I. (2000). Conceptual and functional aspects of prevention. Nordisk Alkohol och

Narkotikatidsskrift (English Supplement)17, 24-37.

Storvoll, E.Esbjerg. (2004). Antisosial atferd i ungdomstiden: En studie av kjønnsforskjeller i

faktorstruktur, risikofaktorer, tilleggsproblemer og utvikling med alder. Oslo: NOVA.

Sykes, OM. & Matza, D. (1957). Techniques of neutralization: a theory of delinquency American

sociological review 22(6), 664-670.

Sundar, T.K B. (2003). «Ingen drikk sprit for at det e godt»: en studie av festekultur blant ungdom i

Alta (Cand. Polit.), Universitet i Tromsø.

Vedøy, TF. & Skretting, A. (2009). Ungdom og rusmidler SIRUS rapport (Vol. 5/ 2009). Oslo: Statens

institutt for rusmiddelforskning.

Webb, S.A. (2006). Social Work in a Risk Society: Social and Political Perspectives Basingstoke:

Palgrave Macmillan.

Yi, R., Gatchalian, KM. & Bickel, WK. (2006). Discounting of Past Out-comes. Experimental and Clinical

Psychopharmacology, 14(3), 311-317.