funksjon tusen ver 150514-navn. - kopi

Hvilken funksjon har tusenrsriket i rammen av

Johannes penbaring?

En presentasjon og kritisk vurdering av tusenrsriket i noen teologiske og

populrteologiske fremstillinger skrevet i Norge p 1900-tallet i lys av

nyere eksegetisk diskusjon

Slavisa Josifovic

Veileder:

Reidar Hvalvik

Masteroppgaven er gjennomfrt som ledd i utdanningen ved Det teologiske Menighetsfakultet

og er godkjent som del av denne utdanningen

Det teologiske Menighetsfakultet, vren 2015

AVH5015: Masteravhandling, 30 ECTS

Master i Teologi

Hvilken funksjon har tusenrsriket i rammen av Johannes` penbaring?

AVH 5015

2

2


AVH 5015

3

3

Innholdsfortegnelse

1. Innledning ............................................................................................................................................ 5

1.1 Ulike tolkningsmodeller .................................................................................................................... 5

2. En presentasjon og kritisk vurdering av tusenrsriket i teologisk og populrteologisk litteratur

skrevet i Norge p 1900-tallet. .............................................................................................................. 10

2.1. T. B. Barratt, Str Jesu gjenkomst for dren? Tusenrsriket og de siste ting. (Oslo 1935;

minneutgave 1951). ............................................................................................................................... 10

2.2 Olav Valen-Sendstad, Tusenrsriket og Jesu gjenkomst. Kommer tusenrsriket i fremtiden eller

hrer det nutiden til? (1941) ................................................................................................................. 19

2.3 Olaf Moe, Bibelens siste bok, en utlegning av Johannes` penbaring (1960) ................................ 24

2.4 Erling Utnem, Jesu gjenkomst - verdens hp (1992) .................................................................... 28

3. Nyere representative kommentarer til p ......................................................................................... 37

3.1. Mealy om tusenrsriket .................................................................................................................. 38

3.2 Beale om tusenrsriket .................................................................................................................... 46

4. En vurdering av de norske bidragene i lys av nyere eksegetisk debatt ............................................. 62

5. Avsluttende overveielser ................................................................................................................... 65

Litteraturliste ......................................................................................................................................... 69


AVH 5015

4

4

Forord

Det er rimelig betrakte p som en serie med sirkulre visjoner. Dette kan illustreres ved

en spiralaktig narrativ utvikling. Fortellingens spiral, bygget opp av lkker med serier av

visjoner, er ment f leserne til innse sin egen avmakt i mte med trengslene og dden.1

Men, nr intensiteten har ndd sitt hydepunkt, overfres leserne fra utlelige omstendigheter

og inn i Guds nrvr.

I historiens lp har begrepet de tusen r (p 20,4-6) blitt tolket p ulike vis. Men uansett

har det blitt til oppmuntring og trst for alle lesere.

I denne oppgaven er alle bibelsitatene hentet fra Bibelselskapets Bibel 2011.

Jeg takker min veileder prof. Reidar Hvalvik for imtekommenhet og svrt god hjelp og gode

rd. Takk ogs til familien Ekgren for deres gode hjelp. I tillegg retter jeg en takk til L. M. for

hjelp med editeringen.

S. J.

Oslo

2015

1 Koester, R. Craig s. 39.


AVH 5015

5

5

1. Innledning

I tolkningen av p har det gjennom alle tider vrt en stor diskusjon om noen f vers i p 20,

som har gitt opphav til ulike forstelser/forestillinger om et tusenrsrike. I denne

avhandlingen vil jeg se p hvordan norske teologer og forfattere p 1900-tallet har bidratt med

sine tilnrminger til dette temaet.

Det ble ikke skrevet noen vitenskapelig kommentar til p i Norge p 1900-tallet; det

nrmeste vi kommer er Olaf Moes noe mer populrvitenskapelige kommentar.2 Men det ble

skrevet flere populre bker om emnet. I denne avhandlingen vil jeg i tillegg til Moes

kommentar omtale og vurdere noen av disse. De er skrevet av forfattere fra ulike teologiske

og kirkelige tradisjoner: Pinsevennen Thomas Barratt, lutheranerne Olav Valen-Senstad (som

stod i en augustinsk tradisjon) og Erling Utnem (som stod i en kiliastisk tradisjon). Plassen

tillater ikke ta med flere, men disse br vre ganske representative for det som ble skrevet i

Norge i det forrige rhundre.

I denne avhandlingen vil jeg presentere synspunktene til de nevnte forfatterne og foreta en

kritisk vurdering av disse i lys av nyere eksegetisk diskusjon. Av plasshensyn m ogs

omtalen av nyere eksegese bli kortfattet. Jeg har valgt ta utgangspunkt i bidragene til Mealy

og Beale. Hensikten med gjennomgelsen av deres eksegese er gi en oppdatert

referanseramme for min egen vurdering. Ogs Mealeys og Beales eksegese vil bli gjort til

gjenstand for en kritisk vurdering. Denne kritikken vil bli gjort med utgangspunkt i

forfatternes egen hermeneutiske tilnrming.

1.1 Ulike tolkningsmodeller3

Det er gunstig fremstille de ulike tolkningshistoriene til p og tusenrsriket ved fire

dominerende lesemter, utviklet langs en tidshistorisk linje. Hver lesemte har egne

betingelser knyttet til tidsepoken de oppstod i.4

1) Futuristisk

2) Kirkehistorisk

2 Dertil kommer Lars Eritslands bidrag i Bibelverket (Fortolkning til Johannes penbaring; Oslo, 1978). Til

Egil Wyllers kommentar, se nedenfor under omtalen av Erling Utnem. 3 Hvalvik R. 2006. 373.

4 Synnes M. 1996. 9-11.


AVH 5015

6

6

3) A-historisk

4) Tidshistorisk

Den Futuristisk modellen fokuserer primrt p fullendelsen av visjoner i framtiden. p 2-3

antas handle om kirkens historie, p 4-22 angr hendelser umiddelbart fr Jesu gjenkomst.

Tolkningen var gjeldende i oldkirken inntil Konstantin gjorde kristendommen til statlig

religion i Romerriket. I det siste rhundre er den aktualisert i USA som en premillenaristisk

tolkning. Tolkningens svakhet er at p fr liten relevans for de frste leserne.

Kirkehistorisk modell ble fullt utviklet da Augustin adopterte rekapitulasjonsteorien som var

utarbeidet av Victorinus av Pettau p 300-tallet. Premissen er at de syv visjonene i p gjengir

de samme hendelser. Hver skildring har det samme utgangspunktet, s ker innsikten med

hvert pflgende syn. Rekapitulasjonsteorien er ogs anvendt p de tusen r i p 20.

Essensen her er at penbaringens visjoner angr kikens tid mellom Jesu komme og

gjenkomst. Problemet med lesemten er at budskapet til de opprinnelige adressatene overfres

til begivenhetene i historien. I p er det ikke gitt noe entydig profetisk budskap som uten

videre kan gjenkjennes i historien.5

A-historisk/idealistisk modell fremhever den tidlse kampen mellom Gud og de onde kreftene

i verden. Tolkningen innebrer en symbolsk-allegorisk metode, og kobler gjerne fri fra

historiske referanser. En betydelig svakhet ved modellen er fravret av det eskatologiske

perspektivet. Tilnrmingen medfrer alts at ps budskap om kirkens kamp gjennom tidene,

som kulminerer med dom og nyskapelse, uteblir.

Tidshistorisk modell omtales ogs som fortids- eller preteristisk tolkning grunnet dens fokus

p den historiske konteksten. Modellen bygger p den historiske metode som legger vekt p

hva teksten betydde for dens frste lesere/tilhrere. Victorinus av Pettau (dd ca. 400 e.Kr.)

fremhevet allerede p 300-tallet at p er adressert til forfulgte kristne i Lilleasia mot slutten

av det frste rhundre. Svakheten her er at det eskatologiske oppgjret med Guds fiender ikke

er forenlig med en allerede avgjort kamp mellom kirken og dens fiender (Romerriket) i frste

rhundre.

5 Koester, 2014.: Sir Isac Newton, matematiker og fysiker, har prvd over lengre tid korrelere ps syner med

historiske begivenheter.


AVH 5015

7

7

Israels forventning om Messias komme, som stadig uteble, var avgjrende for utformingen av

modellen for et messiasrike som overgang til den nye tidsalder. Men i stedet for et jordisk

messiasrike, ble det stadig mer utviklet en forestilling om en nyskapt verden. Det er rimelig

anta at skildringen av de tusen r i p 20 knytter an til denne tradisjonen. Derfor br p 20

tolkes i lys av dens forbindelser til GT og den vrige jdiske apokalyptikk.

1.2 Begrepsavklaringer

I tilknytning til noen av tolkningsmodellene finnes det en sregen terminologi som jeg kort

skal gjre rede for:

Termen millennium er satt sammen av de to latinske ordene mille `tusen` og annum `r`.

Millenarisme (millennialisme) er den latinske ekvivalenten til den opprinnelige greske termen

killiasmen.

Millenarismen tolker de tusen r prima faciae (i.e. bokstavelig) som endetidens

materialisering av Jesu og martyrenes herrevelde p jorden, p 20,1-10. Skildringene av

tusenrsriket er konkrete. Fremgangsmten beskjeftiger seg vanligvis ikke med en

kontekstuell tekstanalyse.

Iflge millenaristene er det en hensikt med den tusenrige regjeringen av Kristus og (fysisk)

oppstandne martyrer (og konfessorene). Martyrene skal f sin rett og oppreisning i lpet av en

virkelig historisk epoke p (den gamle) jorden, forut for evighetsriket.

Millenarismen deles i: A) Premillenarismen som bygger p forventningen om at Jesu

gjenkomst, dertil Satans binding, utlser tusenrsrikets regime i historisk forstand. B)

Postmillenarismen som forutsetter Jesu komme i etterkant av tusen r med fred og overflod p

jorden.

Blant kirkefedre i oldkirken var det hovedsakelig en forstelse av tusenrsriket: De forventet

en jordisk virkeliggjring eller materialisering av hpet om en tusen r lang periode av fred

og velstand p jorden, med et betydelig strre Jerusalem (jf. Justin, Dialoger 80-81). 6

6 R.J. McKelvey, 3: Justin Martyr (c. 100-165), (Dialogue 80-81).


AVH 5015

8

8

Kirkefedre som Papias, Barnabas, Justin Martyr, Irenaeus, Tertullian, Hippolytus,

Commodianus, Victorinus og Lactantius var tilhengere av millenarisme, som p deres tid var

kalt kiliasme.7

Amillenaristene avviser denne bokstavelige, materialistiske tolkningen. De fastslr derimot at

den frste oppstandelsen er de troendes gjenfdelse. Samt, millenniet realiseres (faktisk) i

intervallet mellom Jesu frste komme (nrmere bestemt ved seieren p korset, oppstandelsen)

og hans gjenkomst.

Amillenarismen oppsto som en stor endring i tilnrmingsmten til eskatologien da Tyconius,

en nordafrikansk forfatter p 300-tallet, foreslo at tusenrsriket hadde allerede begynt med

Jesu frste komme.8 Denne tolkningen fikk tilslutning fra flere kristne, og ettersom Augustin

(354-430) adopterte den, tiltok dens utbredelse. Augustin videreutviklet en tolkning av

tusenrsriket basert p en ndelig eskatologi amillenarismen. Dette vil ikke si at Augustin

benekter millenniet (tusenrsrikets realisering), men at han forstr det p det ndelige plan.

Augustin overfrer millenniets funksjon til kirkens historiske rolle.9

Scenariet i postmillenarismen avviker fra amillenarismen idet Satans binding forblir en

fremtidig akt. Amillenaristene betviler at tusenrsriket har en adskilt, tydelig funksjon.

Men at den jdiske forventningen om et kommende messiansk fredsrike allikevel har hatt

oppslutning blant kristne teologer, vitner Ireneus` avvisning av amillenarismen om. Hans

tolkning av p 20,4-6, som foreligger i Adversus Haeresis 5.32.1, stammer fra slutten av det

andre rhundret og opprettholder en form for millenarisme. Her er tolkningens hydepunkt:

For i det er det rettferdig, at i det skaperverket der de har slitt og blitt plaget, blitt prvd p

alle mter ved lidelse, at i det skulle de motta belnning for sin lidelse; og at de i det

skaperverket der de ble drept p grunn av sin kjrlighet til Gud, der skal de bli vekket opp

igjen; i det skaperverket der de var slaver, i det skal de herske. For Gud er rik i alle ting og

alle ting er hans.10

7 R.J. McKelvey, 3.

8 Koester, R. Craig 7.

9 Augustin, De Civitate Dei bok 20 og 18.53.

10 Ireneus, Adversus Heresies 5.32.1, Ante-Nicene Fathers Volume I (1995) s. 561. Oversettelse: Hovdelien O.

2001. 118.


AVH 5015

9

9

Flere moderne tolkninger av tusenrsriket er i srlig grad pvirket av den skalte

dispensasjonalismen: P 1800 tallet ble det utviklet et fortolkningssystem for dispensations,

som p norsk kunne forsts som et tidsskjema, i.e. en ordnet fordeling av hendelsesforlpet.

Disse perioder eller husholdninger angr den jordiske frelsesplanen utelukkende for det

jdiske folk.11

Tolkningen forutsetter videre at de tusen r er en optimal misjonstid da

jdefolket gjenopptar sin gudgitte ledelse. Dertil insisteres det p at det er p jorden GTs

lfter gr i oppfyllelse. Hedningemenigheten er imidlertid opprykket til himmelen og hersker

derfra i tusen r. Bde hedningemenigheten og det jdiske folk er tenkt som Guds folk. Et

srtrekk ved tolkningen er et usynlig (ndelig) Kristi komme for hente

hedningemenigheten, forut for hans ordinre gjenkomst for dmme folkeslagene.12

I flge

dispensasjonalismen utspilles de tusen r mellom Jesu usynlige komme og gjenkomsten.

Dispensasjonalismen var utarbeidet av John Nelson Darby (en anglikansk prest i Irland; 1800-

1882), og er en form for premillenaristisk endetidslre. Cyrus Ingerson Scofield har utgitt en

bibelutgave med fotnoter og referanser basert p dispensasjonalismen, og har bidratt betydelig

til dens utbredelse. (Se nedenfor).

11

Skarsaune, 99ff.: J. N. Darby oppfattet det jdiske folk som Guds jordiske folk, og det kristne folk, kirken,

som Kristi himmelske legeme. 12

Skarsaune 101: Kirken er tenkt som ndelig. Den har alts ikke del i GTs profetlfter som er jordiske og

gjelder kun jdene.


AVH 5015

10

10

2. En presentasjon og kritisk vurdering av tusenrsriket i

teologisk og populrteologisk litteratur skrevet i Norge p 1900-

tallet.

2.1. T. B. Barratt, Str Jesu gjenkomst for dren? Tusenrsriket og de siste ting. (Oslo

1935; minneutgave 1951).

Thomas Ball Barratt (1862-1940) brakte pinsebevegelsen til Norge, og var dens sentrale

skikkelse og ubestridte leder i den norske pinsebevegelsens inntil sin dd.13

Min fremstilling av de norske bidragene vil vre sammenfattet og oversiktspreget. Det er

imidlertid en sregenhet ved Barratts publikasjon, som trekker i retning av en futuristisk

forstelse med klare politiserende tendenser, som jeg unnlater gjennomg. Dessuten er

drftelsen av tusenrsriket strdd utover den vrige analysen og dermed fragmentert.

Etter ha blitt dpt i Den hellige nd i 1906, endret Barratt syn p det eskatologiske

hendelsesforlpet.14

At Kristus kommer etter tusenrsriket, at den endelige dommen deretter

finner sted og s forgr verden, er ikke et hendelsesforlp han lenger kunne akseptere. Barratt

har i denne boken forskt systematisere denne dreiningen i endetidsskjemaet ved frst

avvise flere fortolkninger som falske.

Frst: Det at Jesu komme skjer ved ddsyeblikket er en misforstelse fordi oppstandelsen,

mtet med Herren i luften (jf Tess 4,17) og dommen uteblir (jf Joh 5,28-29; 1Tess 4,13-18;

1Kor 22,23; 15,51-55).15

Deretter: Den vilkrlige ndeliggjringen (e.g. Origenes` lre) av Kristi komme som

utelukker tusenrsrikets realisering p jorden, mangler grunnlag i Skriften.

Han er ogs kritisk overfor postmillenarismen: Lren om at tusenrsriket skulle inntre i

verden idet menneskenes moralske utvikling nr et hydepunkt, forutsetter at verden vil forg

ved Jesu komme. Men, motargumentet er utsagnet i 2 Tess 2,1-5 som sier at frafallet m

13

https://nbl.snl.no/Thomas_Barratt 14

Barratt, IX-X. 15

Barratt, 1.


AVH 5015

11

11

komme frst. Tusenrsriket skal alts ikke opprettes av etisk hyt utviklede mennesker fr

Kristi komme, men ettersom han penbarer seg fra himmelen.

Jesu komme i to akter

Barratt fremholder at Kristi annet komme, som er hans synlige penbaring i verden, ikke

sammenfaller med bortrykkelsen av de hellige. Herrens usynlige komme i luften (parusien) er

for hente sin brud som er de hellige (jf 1 Tess 4,17), mens hans synlige opptreden

(epifaneia) vil utlse det endelige oppgjret med ondskapen (se nedenfor). Etterlatte etter de

helliges bortrykkelse er de troende som i likhet med de dsige jomfruer manglet olje (i.e.

nden).16

Dermed har ndens og menighetens tid opphrt, og den antikristelige trengselstid

har begynt. Omsatt til dispensasjonalistisk tidsskjema: Avslutningen p ndens

tidshusholdning markerer starten p trengselstiden17

p sju r.

Kronologiske beregninger som utgjr et betydelig innslag i Barratts analyse, baserer seg p de

profetiske rstall og uker i Dan 9.18

Nkkelen er at en uke er lik tidsrommet p syv r (jf Dan

9,2,24), mens uttrykket tid regnes som et r (i.e. utgjr 360 kalenderr)19

. Tidsangivelsen p

42 mneder i p 11,2,3 er oppfattet som 1260 dagr, og tydes etter fordoblingen som

hedningenes tid p 2520 r (jf Barratts henvisning til Dan 12,9).20

Daniels profeti om sytti

(jf 9,20-27) uker (i.e. 70 ruker er lik 490 r) angr tidsfristen for Jesu frste komme,

Jerusalems (i.e. den hellige stads og helligdommens) deleggelse samt til slutt jdenes

frelsestid (jf den messianske dom)21

. Hedningenes tid (i.e. husholdning) skulle avsluttes i den

sekstiniende uken, men da jdene forkastet Jesus, s stanset tidsuret for deres vedkommende

og Gud begynte noe nytt, noe som hadde vart skjult i Gud (Ef 3,9).22

Derfor blir den

syttiende uken likevel en del av hedningenes tid. Ved slutten av de siste syv r, som er satt p

vent, skal det jdiske folket innpodes i det gamle tre (jf Rom 11, 15-20), alts frelses. Men av

trengselstiden p syv r er bruden sknt for den siste halvdel, som er spesifisert som den store

trengsel, selv om hun skal bli vrende i de frste to (evt. de frste tre og et halvt) av sju r.23

16

Barratt, 12; 126. 17

Barratt, 132. 18

Barratt, 16. 19

Barratt, 26. 20

Barratt, 26. 21

Barratt, 139 f. 22

Barratt, 22. 23

Barratt, 137.


AVH 5015

12

12

Et avgjrende moment i Barratts tidsskjema er at opptakelsen av brudeskaren og bryllupet

inntreffer forut for Herrens dag (jf 1Tess 1,10; 2Tess 2,1-3).24

Her ser vi hos Barratt en tilsynelatende lite flgeriktig redegjrelse for den messianske dom,

noe som illustrerer Barratts metode og den indre inkonsistens i boken: Barratt fastholder at

den messianske dom inntreffer fr tusenrsriket, og har jdenes befrielse fra trengselstiden

som forml, alts har jordiske implikasjoner.25

Men i innledningen er det psttt at jdene skal

srlig lide under den antikristelige trengselstid, og at for levningen blant dem, i likhet med

alle folkeslag, som overlever prvelsene betyr det overgangen til den nye tidsalder.26

I Barratts gjennomgelse finnes det henvisninger til flere tolkninger, deriblant til boken De

siste ting av professor Ole Hallesby.27

Synet p Herrens komme i to akter er felles, men en

forskjell hos Hallesby er at frste komme er for hente bruden etter trengselstiden, alts ved

inngangen til tusenrsriket, og annet komme er ved den endelige, messianske dom etter

tusenrsriket. Det frste komme er kun synlig for de troende, mens det andre i etterkant av

tusenrsriket er synlig for alle.28

Denne diskrepans i tidspunktet for bortrykkelsen av bruden

er av avgjrende betydning, og gir seg utslag i deres ulike endetidsperspektiver. Etter min

vurdering er Hallesby sin teologiske refleksjon foretrekke, men med forbehold om at det

med en dobbel gjenkomst er omstridt (se nedenfor ang. Hallesbys forklaring og min

merknad).

Dessuten er Lammets bryllup i flge Hallesby inngangen til tusenrsriket, noe som strider mot

Barratts forstelse av bryllupet som beskrevet i p 19, 7-9. For Hallesby betyr denne Kristi

forening med sin brud en ny epoke for vr slekt, og at de herliggjorde troende skal n regjere

verden sammen med Kristus (p 20,1-6), og det i tusen r29

.

Hallesby anfrer p 12 (jf. kvinnen som et bilde p Israel og barnet som bildet p

menigheten, bruden)30

som bakgrunnen for Barratt og hans meningsfeller sin pstand om at

24

Barratt, 148. 25

Barratt, 139 f. 26

Barratt, XI 27

Barratt, 131 ff. 28

Barratt, 140. 29

Barratt, 140 f; Ole Hallesby, De siste ting. 30

Barratt, 164 f; Ole Hallesby, De siste ting.


AVH 5015

13

13

bruden skal opptas fr den antikristelige trengselen. Det er imidlertid i flge Hallesby den

lille ventende flokk av troende, bruden, som Antikrist vil samle hele verden mot.31

Tusenrsriket

Det er penbart at Barratt flger det dispensasjonalistiske endetidsskjema som projiserer

tusenrsriket som en arena for realisering av GTs profetlfter. Som en del av dette konseptet

fremholdes ogs nyskapelsen av en frodig jord som appellerer til sanser, samt Israels

partikularisme i Guds konomi (dvs. frelsesplan). Alts, det at tusenrsriket skal opprettes nr

Kristus penbarer seg synlig (epifaneia), forutsetter at Satan blir bundet i avgrunnen. Ved

godta denne premissen, avvises den oppfatningen at verden vil forg ved Kristi komme.32

Videre underbygges denne tolkningen ved ty til Sak 14,1-7 (Den dagen skal han st med

fttene p Oljeberget) og til p 1,7. Dermed er Kristus og de helliges regjering p jorden

etablert i etterkant av verdensrikenes undergang (jf Dan 2,44-45). Tusenrsriket og den

pflgende Kristi og Faderens evige rike kan derimot ikke delegges (jf Dan 7,14).

Iscenesettelse av tusenrsriket er belyst ut fra den antatte doble gjenkomsten. Bruden (ved

opprykkelsen) og martyrene (jf p 20,4) er dem som fr del i den frste oppstandelsen.33

Det

er ytterligere utledet en differensiering p bakgrunn av p 20,4-6: Her er bruden forsttt som

de eldste som setter seg p troner, mens de to andre grupper er de som var blitt halshogd og de

som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde.34

Den frste oppstandelsen fullbyrdes ved

overgangen til tusenrsriket.35

De andre som dr i sine synder, skal derimot ikke bli oppreist

fr etter tusenrsrikets slutt (p 20,5).

Flgelig er tusenrsrikets funksjon definert som gjenopprettelsen av rettferdighet p jorden,

og dens sabbatshvile. Dessuten er et tyngdepunkt i Barratts analyse det at Israel innehar en

egen plass og tidshusholdning i Guds frelsesplan, og likeledes i tusenrsriket.36

Det skal nevnes at Barratt i sin bok henviser til utleggelsene av p ved J. N. Darby, A. C.

Gaebelein, dr. E. W. Bullinger, dr. C. I. Scofield m.fl., som hyst autoritative.37

31

Ole Hallesby, De siste ting. 32

Barratt, 2, 5. 33

Barratt, 154. 34

Barratt, 160. 35

Barratt, 162. 36

Barratt, 258. 37

Barratt,142.


AVH 5015

14

14

2.1.1. Kommentar/vurdering av Barratt

Hos Barratt fremkommer det at han i hovedsak sttter seg til forstelsen av de tusen r som

fremlagt ved opphavsmannen38

til dispensasjonalismen, og andre som viderefrte den.

Tolkningen avviker fra den tradisjonelle idet den forutsetter at det er hedningekristne som

utgjr kirken, og at deres husholdning er en parentes i Guds frelseshistorie med Israel.

Adskillelse mellom disse vises konsekvent slik at hedningekristne blir bortrykket ved Jesu

frste gjenkomst, forut for trengselstiden. Ved den andre, synlige, Jesu gjenkomst (epifaneia)

slutter trengselstiden, samt at tusenrsriket inntrer, noe som tyder p en premillenaristisk

utvikling der Israels sregne status gjr at dens husholdning gjenopptas. Nkkelteksten er

Daniels profeti om de sytti (r)uker i Dan 9,20-27 (jf. Jer 25; 29).

Mot dette kan det innvendes at det er et kjennetegn ved apokalypsen at GT-tekster aldri

forekommer som ordrette sitater, men bare i form av omskrivinger som viser Guds

troverdighet, uten rpe et nyaktig fremtidsscenario. Av den grunn er det problematisk

hevde at det profetiske tidsuret ble stoppet da jdene forkastet Kristus. Det er heller ikke

forsvarlig tolke dette (tidsurets stans) som et tidsgap mellom hendelsene i Dan 9,26 og 9,27,

som kirkens fortlpende historie fra begynnelsen til endetiden.39

Likes er det pfallende at

konteksten i de to aktuelle versene ikke antyder en tidsforskjell dem imellom. Samtidig er

henvisningen til at ordet menighet ikke forekommer i p 4-19, ikke tilstrekkelig til hevde

at den er opprykket. Systemet er bygd p en litteralistisk hermeneutikk, men makter ikke

fortolke symbolene i p konsekvent bokstavelig. At det vekselvis tillates en symbolsk

utlegning, slik at oliventrrne og lysestakene i p 11,4 str for mennesker, mens dyret med

ti horn og sju hoder i 13,1 er forsttt som en mann med konomisk makt i 13,18, er to

illustrasjoner40

p dette avviket fra en litteralistisk tolkning. Den tilsiktede standarden for

bibelsk profeti, forsttt som historien skrevet p forhnd, er undergravd i dispensasjonalismen

ved forestille seg det nye Jerusalem som jordisk, eller tolke piler som missiler eller

kampfly, o.a.

38

Skarsaune 33; John Nelson Darby; selv om utsettelsen (den profetiske parentes) av den syttende ruken var

en oppfatning Hippolyt fastholdte allerede p omtrent 200-tallet. 39

Koester, 20ff. 40

Koester, 26.


AVH 5015

15

15

Hallesby fastholder imidlertid at tusenrsriket varer mellom den frste - og den siste

oppstandelsen.41

Tusenrsriket faller alts inn i rekken som den siste muligheten til frelse,

siden dommen stadig blir utsatt.42

Funksjonen til tusenrsriket er sledes den eskatologisk-

soteriologiske, idet det varsles og formidles som den siste frelsemulighet. Etter min

oppfatning, med forbehold om Jesu dobbel gjenkomst, er Hallesbys tolkning foretrekke.

Parusien i to omganger

Nedenfor flger en mer inngende overveielse om hvorvidt bortrykkelsen er aktuell.

Imidlertid kan det bemerkes ang. p 12 at et av Skriftens hovedbudskap, inklusive i p, er at

Gud skal vre med sitt folk uansett omstendigheter, e.g.: 1Mos 15,1; Sal 66,2; 118,6; Jes

41,10; 43,2; 2Tim 4,17; Heb 13,6; Matt 10,28; p 2,26; 2,9-13; 3,10; 12,11; 13,10; 14,12.

Og Jesus bygger alts sin kirke helt til sin gjenkomst, og hele tiden gjelder at ddsrikets

porter skal ikke f makt over den [i.e. kirken]. (Matt 16,18). Det er derfor ikke behov for

noen bortrykkelse og heller ikke er en dobbel gjenkomst. Det er best forst Jesu gjenkomst

som endegyldig. Gjenkomsten skjer p dommedag, alts innebrer den en historisk

avsluttende dom og nyskapelse.

Jesu gjenkomst i to akter, som innebrer opprykkelsen av de troende for at de skal sknes

mot de kommende trengslene, er en omstridt oppfatning. Grunnen til kontroversen er at

parousien er rimeligst forst som Guds endegyldige og avsluttende inngrep i frelsehistorisk

henseende. Tanken om bortrykkelsen [egentlig: tatt opp/bort ()] som den frste akt i

gjenkomsten er i frste rekke utledet fra teksten i 1Tess 4-5. Tankesettet er bygd opp ved

pvise at eskatologien hos Paulus (jf.1Tess 4,13-18 samt 2Tess 2,3-4), samsvarer med den hos

forfatteren av p (jf. 3,10-11; 4,1 samt p 13,1-8). Fra dispensasjonalistisk hold fremheves

det ogs at ordet menighet forekommer hyppig i p 1,1-3,22, for s utebli helt til 22,16.43

Men motargumentet mot forstelsen av gjenkomsten i to omganger er at p er sentrert rundt

utholdenhetsmotivet til de hellige og deres stdige etterflgelse av Lammet midt i

trengselstiden. Dessuten er skildringene av martyrenes lidelse nedtegnet nettopp i de midtre

kapitler (p 13,7,19; 14,12; 17,6)44

. Og det er neppe noe som antyder at blodvitnene/de

hellige ble omvendt etter trengselstidens begynnelse, slik at bortrykkelsen av menigheten

41

Barratt, 133; Ole Hallesby, De siste ting. 42

Barratt, 139; Ole Hallesby, De siste ting. 43

Koester, 22. 44

Koester, 25.


AVH 5015

16

16

forut for trengselstiden (pre-tribulation) kan harmonisere med grunntonen i p og Skriften

ellers.

Temaet om Jesu gjenkomst var det som tradisjonelt ble lest i 1 Tess 4,16-17 inntil de siste par

rhundre. Fra da av begynte i tillegg forestillingen om opprykkelsen versere.45

De som

fastholder synet om en dobbel gjenkomst, sttter seg ogs til tekster i Matt 24,36-44; Luk

17,20-37, men en lesning i en bredere kontekst antyder heller gjenkomst enn en bortrykkelse.

Jesus drar veksler p historien om Noah som ble igjen med sine, mens alle andre mennesker

og levende vesener ble tatt av storflommen. Derfor betyr utsagnet n blir tatt med, n blir

igjen. (Matt 24,40-41), ikke at noen tas opp fra jorden, men at vedkommende er dmt og

mister livet i motsetning til dem som ble igjen i livet.46

Witherington ppeker at p Jesu tid

betydde det bli tatt av myndighetene, at noen ble arrestert for dmmes.47

Den aktuelle

teksten om Jesu gjenkomst i Matt 24,36 (Men den dagen og timen kjenner ingen) er bygget

primrt p en analogi med budskapet om Noah som ble igjen da andre plutselig ble tatt av

storflommen. Det er pfallende at Paulus betegner sin skildring av parusien som et ord fra

Herren (1Tess 4,15), og av det flgende fremkommer det at det siktes til en altomfattende

offentlig begivenhet: For nr befalingen lyder, nr erkeengelen roper og Guds basun hres,

da skal Herren selv stige ned fra himmelen, og de dde i Kristus skal st opp frst. (1Tess

4,16). Det er etter alt dmme ingenting hverken i Dan eller p som hentyder til

bortrykkelsen av menigheten ved inngangen til trengselstiden eller alternativt i tusenrsriket.

Perikopen 1Tess 4,16-17 omhandler derimot en bortrykkelse av de oppstandne i skyene for

mte Herren i luften (se nedenfor).

Forestillingen om parusien og oppstandelsen i den jdiske tradisjonen (rabbinske midrasjer48

)

inneholder ikke noen forutsetninger om at Messias kommer tilbake to ganger. Slike indisier

finnes heller ikke i GT (e.g. Dan 7,13 mfl.) og NT.49

.

45

Koester, 22. 46

Witherington: 2005, 112. 47

Witherington: 2005, 112. 48

Jf. C. R .Moss; J. S. Baden, 1 Thessalonians 4.13-18 in Rabbinic Perspective: Det pedagogiske ved at Korahs

snner er forvisset om sin frelse (jf. Sal 46,3) er felles med Paulus` trst og forsikring til tessalonikerne om bli

tatt opp for mte Herren. De andre blir derimot ikke (tatt opp i luften og) reddet fra falle i Sheol.

49

Jf. Witherington: 2005, 131: Den sekulre betydningen av parusien forsterker forestillingen om Jesu komme

som en offentlig begivenhet. Hans tilbakekomst er egentlig fra utenfor historien og inn i vr verdens historie, og

nettopp for avslutte den


AVH 5015

17

17

Satt i et helhetlig skriftperspektiv m det sies at pstanden om Jesu gjenkomst i to akter samt

en dobbel oppstandelse av de frelste strider imot fremstillingen i Dan 12,2; John 5,28-29;

Matt 25,31-46; Apg 24,15; og p 11,15-18, tekster som alle hentyder til en endegyldig

gjenkomst og oppstandelse. Det er imidlertid to adskilte grupper, idet den ene oppstr til det

evige liv, mens den andre til fordmmelsen. Allikevel er det mulig tolke Joh 5,28-29 som to

oppstandelser, adskilt i tid. Men det er ingen indisier p en bortrykkelse av kirken forut for

eller midt i den sjurs trengselstid.

I tillegg til i 1Tess 4,17, forekommer omtalen av en bortrykkelse ogs i flgende

sammenhenger: Apg 8,39; 2Kor 12,2-4; og p 12,5. Det er i prinsippet Gud som leder sitt

folk gjennom trengslene. Dette er vist tydelig med Israel i Egypt og rkenen, og konsekvent

viderefrt under vekslende omstendigheter for Guds tjenere/folk i GT og NT. Noen ganger er

trengslene til og med ikke bare tillatt, men nettopp villet av Gud. Hensikten er at kirken etter

sitt vesen skal vre kontinuerlig tjenende og fullt virksom med forkynne evangeliet inntil

Jesu endelige komme som en endehistorisk hendelse.

Iflge Paulus er parusien en endegyldig og yeblikkelig avslutning p jordens historie, og

bortrykkelsen betyr bare at de oppstandne og forvandlede samles rundt Kristus: brtt, p et

yeblikk, ved det siste basunstt. For basunen skal lyde, de dde skal st opp i

uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet (1Kor 15,52). Likeledes er det i 1Tess 5,3

stadfestet at Herrens dag er det endegyldige domsoppgjret: Nr de sier: "Fred og ingen fare",

da kommer plutselig undergangen over dem, brtt som riene over en kvinne som skal fde.

Og de kan ikke slippe unna.

Termen om Jesu gjenkomst sammenholdt med (at vi samles hos Ham)

i 2Tess 2,1, beskriver den endegyldige gjenkomsten p Herrens dommedag (jf. 2Tess 2,2)

som Paulus allerede har adressert i 1Tess 5 (5,2: For dere vet godt at Herrens dag kommer

som en tyv om natten).50

Intet skarpt skille mellom Israel og kirken

At jdenes srstilling i Guds frelsesplan er uomstridt, fremkommer i bl.a. Rom 1,16; 3,1ff;

11. Men i Rom 3,9; 29f; 9,6-7; 9,8-13; 24; 10,12 (For her er det ikke forskjell p jde og

greker) og 15,9 utvides frelsesperspektivet til innbefatte alle folkeslag. Dertil redegjres for

50

Witherington: 2005,129.


AVH 5015

18

18

Guds suverenitet med henblikk p soteriologi, srlig hans utvelgelseshandling i 8,28 og 9,24-

30ff.

I p viser imidlertid innsiktene i Guds frelsesplan at Guds folk er en flernasjonal strrelse

(enhet), og det uten at Israels srstilling fremkommer. Be har systematisert det flernasjonale

aspektet ved p ved henvise til p 5,9; 7,9 (jf. av alle nasjoner og stammer, folk og

tungeml), og til og med til 7,1-8 grunnet at i visjonen figurerer fire engler, jordens fire

hjrner og jordens fire vinder (jf. 7,1-3) som geografisk og nasjonalt universalistiske.51

Et

annet argument for penbaringens nytralitet er at Israel, Jerusalem og jdene i noen

tilfeller fr negative omtaler: p 3,9; 11,8. I p er GT-tradisjoner formidlet p det symbolske

og metaforiske plan slik at de virker universelle. Derfor er tradisjoner om Gog og Magog

fratatt geografiske forbindelser med Israel, og istedenfor utvidet til omrder som jordens

hyslette (jf. 20,9). Likeledes er entallsform folk () i Esek 37,27 blitt til det

flernasjonale soteriologiske - menneskene ( (p 21,3)) - (eng. humankind).52

I p 20 kan det ikke spores noe av sregenheten ved eller fremhevingen av Israels rolle, og

heller ikke dets geografiske omrde eller beliggenhet. Unntaket er vendingen de helliges leir

og den elskede by i 20,9. Men den overfrte betydningen om Jerusalem som tatt opp fra

jorden er foretrekke her. Den jdiske tradisjonen om et mellomrike tilsier ogs en slik

forstelse, men en forskjell er at i p 20 figurer martyrene som berede borgere, og ikke

jdene.53

I NT gis det generelt ikke en fremskutt eller overordnet plass til Israel i soteriologisk

henseende. Tendensen er snarere fremstille Israel som en arketype for Guds folk. I NTs

eskatologisk-soteriologiske perspektiv vises imidlertid kirken som Guds folk. Den er alts

likestilt med Israel ved bli podet inn i og ved Kristus i et og samme tre som er bildet p

Guds folk (Rom 11,13-24). Israel kan alts oppfattes typologisk slik at de som blir nye

skapninger, er Abrahams egentlige barn og arvinger etter lftet; alts en del av Guds Israel (jf.

Gal 3,7; 3,29; 6,16).54

51

Be 341. 52

Be 341 53

Be 342. 54

Koester 25.


AVH 5015

19

19

2.2 Olav Valen-Sendstad, Tusenrsriket og Jesu gjenkomst. Kommer tusenrsriket i

fremtiden eller hrer det nutiden til? (1941)

Olav Valen-Sendstad (19041963) var Cand.theol. 1928, sogneprest i Jelsa 193141, res.kap.

i St. Johannes menighet i Stavanger 194155. Dr.philos. 1948 p avhandlingen Virkelighet og

virkelighetsforstelse. Valen-Sendstad skrev flere bemerkelsesverdige verker, deriblant: Karl

Barths panteistiske teologi og den norske kirke (1935), Forsonet med Gud (1936), Drmmen

om den frie vilje (1939), Ordet som aldri kan d (1949) og Konkordieboken (1957).

I boken siktes det til en avklaring av tusenrsriket i lys av Skriften som helhet. Men i det

inngende tekstarbeidet utelukkes en vilkrlig bruk og kombinering av skriftsteder. Det

overordnende prinsippet er at Skriften skal fortolke seg selv.55

Som et metodisk grep sammenstiller Valen-Sendstad det augustinske (kirkelige)56

med det

kiliastiske (i.e. millenaristiske) syn. Dessuten pviser han at penbarinsboken kjennetegnes

ved bruken av billedsprk, litterre virkemidler, ulike innfallsvinkler s vel som at forfatteren

utdyper skildringene slik at tidslinjen sporadisk danner sirkler. Sendstad innrmmer en

overensstemmelse mellom hans og Augustins syn, bortsett fra det som angr den frste

oppstandelse.57

Gjenkomsten58

I flge det kirkelige syn sammenfaller tidspunktet for Jesu gjenkomst med dommedag. Den

kiliastiske (i.e. millenaristiske) tolkningen skjelner imidlertid mellom Jesu usynlige

gjenkomst for bortrykke de troende og etablere tusenrsriket, og dets slutt, som er den

andre, synlig, gjenkomsten, samt dommedag.

Valen-Sendstad bemerker at kiliastene i sin tolkning av gjenkomsten griper til tekster i NT

som utelukkende omhandler utgangen p livet for de troende. Samtidig leser de sine

oppfatninger om tusenrsriket inn i relevante skriftsteder i NT som ikke omtaler de vantros

skjebne. Det gjelder flgende steder: 1Tess 4,16; Luk 17,34; Matt 24,40; Heb 9,28. rsaken

til tausheten om de vantro hos NTs forfattere er nettopp fokuset p det trstende budskapet (jf

1Tess 4,16 [og de dde i Kristus skal st opp frst]) ved evangeliet om gjenkomsten (jf

55

Valen-Sendstad, 34. 56

Valen-Sendstad, 25ff. 57


Valen-Sendstad, 23-31.


AVH 5015

20

20

1Tess 4,18 [Trst og sett mot i hverandre med disse ordene!]). Nr dommen over de vantro

allikevel skildres (jf 2Tess), s er det gjort med omhu, og i bakgrunnen av det trstende ordet

om gjenkomsten.

For imteg oppfatningen om et tusenrig forlp mellom en frste og en andre

gjenkomst, viser Valen-Senstad til Joh 5,28ff; 6,39f; 6,54 og Matt 25,32. Dessuten fremholder

han at det ikke finnes belegg for et mellomrike i NT, bortsett fra i p 20.

I sin bevisfring for at gjenkomstens dag er dommens dag anvender Valen-Sendstad tanken

om Guds orden (jf 1Kor 14,33). Ytterligere sammenholdes de eskatologiske utsagn i 1Kor

15,22f; 1Tess 4,16, med p 19-20 for danne et samstemt bilde om Guds bestemte orden for

gjenkomst, oppstandelse og dom. Ordene om oppstandelsen av de troende i Joh 3,18; 11,26

som er i den frste avdelingen59

i dommens orden, underbygger samstemmigheten i

rekkeflgen av domshandlinger i 1Kor 15 og p 19-20.60

Dersom Matt 25,31-46

sammenstilles med p 19-20 som skildringen av samme sak, s bortfaller en tusenrig

tidsforskjell mellom den frste og andre gjenkomsten. Ordens Gud skal frst stille sauene

p sin hyre side [s] geitene p sin venstre (jf Matt 25,33). Sendstad fastslr dermed at

gjenkomstens dag er dommens dag.

Tusenrsriket

Valen-Sendstads mlsetting er et oppgjr med det kiliastiske synet preget av sensasjonalisme,

sanselighet, samt dets spekulative teologi. Derfor er det anvendt en metode som innebrer

motbevisning av millenaristiske pstander. Selve utgangspunktet er sprsmlet om omtalen av

fremtidige hendelser i p 4,1 og 19-20 ved at det som skal skje heretter tilsier en

kommende tusenrsperiode.

Metoden bygger p en systematisert sammenstilling samt assosiering av de tusen r i p

med andre relevante skriftsteder. Frst identifiseres engelen i p 20,1 som Jesus p bakgrunn

av p 1,18; Matt 16,19; o.a. Dernest fremlegges skriftbevis for at djevelen er bundet (jf Matt

12,29), dmt (jf Joh 16,11), styrtet ned fra himmelen (jf Luk 10,18), avvpnet (jf Kol 2,15)

og tilintetgjort (jf Heb 2,14) da Jesus ofret seg p Golgata. Avgrunnen er p ingen mte

forst som materialistisk, men som en fullstendig adskillelse fra Gud (jf Luk 16,23), siden den

59

Jf. 1Kor 15,23: Hver i sin tur/egen avdeling. 60

Valen-Sendstad, 31: Jf. Paulus utsagn om at Den siste fienden som blir tilintetgjort, er dden. (1Kor 15,26)

samstemmer med S ble dden og ddsriket kastet i ildsjen (p 20,14).


AVH 5015

21

21

nemlig er et oppholdssted for onde nder (jf Luk 8,31; p 9,1) utenfor det fysiske rommet. I

den forbindelse er lenken et symbol for evangeliet (jf Ef 6,13; 1Joh 5,18; Matt 10,1).61

Nkkelen er et symbol p makt til pne eller stenge (jf. p 1,18;3,7;9,1; Matt 16,19).62

Dog

er djevelen fremdeles ls, noe Skriften viser (1Pet 5,8; Ef 6,11; 2Kor 11,14), s vel som vr

livserfaring. Herved insisterer Valen-Sendstad p at slike motsetninger i Skriften har en

entydig lsning i Jesu soningsverk som den hyeste norm. Det er nemlig lammets

stedfortredende offer p Golgata som har forrsaket djevelens nederlag, og derav er han

fortsatt bundet. Forventningen om en fremtidig binding av djevelen er derimot et

materialistisk feilgrep. I likhet med nkkelen og lenken, er ogs tusenrsriket et billedlig

uttrykk.63

Denne innfallsvinkelen er avgjrende for Valen-Sendstads syn p tusenrsriket.

Valen-Sendstad avveier det kiliastiske syn mot det kirkelige augustinske syn. Det kiliastiske

syn forutsetter at den fremtidige legemlige oppstandelse er ved Jesu frste komme for hente

de troende, for s regjere med dem i tusenrsriket. Augustin, som utformet det kirkelige syn,

forsto imidlertid den frste oppstandelse som ndelig, eller som gjenfdelsen ved troen (jf Joh

5,25; Rom 6,4f). Hans oppfatning er at den troende menighet er presteskapet (jf p 1,6; 5,10;

1Pet 2,5) som regjerer med Guds Ord i verden (jf Matt 18,15f).

Valen-Sendstad reiser innvendinger mot den kirkelige fortolkningen ved henvise til tekstens

ordlyd og omtalen av de halshogde martyrer som ble levende. I tillegg til at teksten omtaler

levendegjrelsen fra legemlig dd, er det ogs plausibelt anta at martyrenes gjenfdelse ved

troen er tilsiktet lenge fr de er fdt. Herved er kiliastenes pstand om den legemlige

oppstandelsen erkjent gyldig. Men, til forskjell fra kiliastene fastholder Valen-Sendstad at den

legemlige oppstandelsen har skjedd p tidspunktet for den evig gyldige forsoningen p

Golgata (jf Matt 27,50f). Flgelig er det i p 20,4 skildret trosvitner fra gammeltestamentlig

tid (jf 1Mos 5,24; Heb 11,5ff; 12,1f; Matt 17; 2Kong 2,11; Jes 57,1; Luk 16,23) som ble

blodvitner i kampen mot en av de forbilledlige64

, arketypiske antikrister i deres samtid

(e.g. Dan 3,1f; m.fl.; GTs apokryfer). De avgjrende momentene i utleggelsen er fremholde

orden i eskatologien, samt legge til grunn Skriftens samstemte bevitnelse om at djevelen var

blitt bundet p Golgata, samtidig med at den frste oppstandelsen inntraff. I tolkningen

61

Valen-Sendstad, 49ff. 62

Valen-Sendstad, 44f. 63

Valen-Sendstad, 54f. 64

Se fotnote 72. (evt.: antikrister med samme nd/holdning; min forklaring).


AVH 5015

22

22

presiseres ytterligere at tusenrsriket har det jordiske s vel som det himmelske aspektet ved

seg. Den himmelske siden vises i det at vitneskaren fra GTs tid har ftt del i den frste

oppstandelsen, og regjerer n sammen med Kristus som prester og konger. Den himmelske

menighet tegnes ogs som en sky av vitner omkring Guds menighet p jorden (jf. Heb 12,1).

Den jordiske siden ved tusenrsriket er en virksom menighet av omvendte syndere som i kraft

av vre Jesu etterflgere regjerer med ham her og n. Deres prestegjerning er forvalte

Guds ord, mens som konger regjerer de ved bevare den sanne lren, og ved sitt vitnesbyrd

dmme den ugudelige verden. Flgelig bestr det himmelsk jordiske tusenrsriket av den

hellige, alminnelig kirke i himmelen s vel som av de helliges samfunn p jorden, som i

det synlige samles om Ordet og ndemidlene, mens i det usynlige opptrer som prester hos

Gud.

Et av de sentrale holdepunkter i Valen-Sendstads fortolkning er at Satans binding faller inn i

tidsrammen for seieren p Golgata, og at disse to hendelser er ulselig forbundet. Av den

grunn flger at det at kiliastene flytter Satans binding og fengsling til en gang i framtiden, er

en tolkning som avviker fra korsteologien. Valen-Sendstad innvender mot kiliastenes

eskatologi at den hviler p bruken av egne betingelser. Dette gjelder tidspunktet for opptreden

til, og virksomheten av Antikrist i historien. Han fastholder at til tross for tvetydigheten, s

sikter teksten i p til arketypiske/karakteristiske antikrister, disse har forfulgt trosvinter fra

gammeltestamentlig tid (jf. martyrer i p 20,4).65

Dertil kommer en ytterlig gjendrivelse av kiliasmen som Valen-Sendstad forankrer i Guds

lfter og evangeliets tilsagn. Det at Jesu rike ikke er av denne verden (Joh 18,36),

sammenholdt med at det allikevel er nr, er et uttrykk for at Guds fredsrike finnes her i

verden uten vre av dens vesen og natur. Guds rike er nemlig en virkelighet som bestr av

fred (jf Luk 2,14; Ef 2,14; Rom 5,1; Fil 4,7) og glede (jf Joh 16,24; 3,29) i den nvrende

verden, p tross av dens ondskap. Det er sledes ikke et rike som byr p kjdets sanselige

nytelser som forgr, men derimot er det et evig fredsrike av bendede syndere. Dessuten

mangler det kiliastiske synet en forklaring p at tusenrsriket bde grunnlegges og gr til

grunne, ved (og p tross av) ugudelige tilstander i verden.

65

Valen-Sendstad, 60ff: Den siste Antikrist hrer endetiden til. Men de forbilledlige antikrister hrer GTs tid til.


AVH 5015

23

23

I flge Valen-Sendstad er tusenrsriket fremlagt som et profetisk syn av evangeliets tidsalder

fra Kristi frste komme i kjd til hans gjenkomst i herlighet til dom.66

Samt at som gjenfdte

ved Ordet og troen er vi berettigede borgere av tusenrsriket.

Det at kiliasmen ver sterk innflytelse p endog oppriktige kristne67

har virket utlsende i

Valen-Sendstads fremstilling. Derfor kjennetegnes hans tilnrming ved en trang til avskaffe

det sensasjonspregede ved emnet. For vrig fastslr han at saken er lite oppbyggelig for troen.

Et avgjrende moment i hans fremstilling er at det er lagt til grunn at den litterre

rekkeflgen i penbaringsboken 19-20 ikke er en historisk rekkeflge i den siste tid.

Bakgrunnen for Valen-Sendstads forstelse av teksten er at lren om et fremtidig tusenrsrike

kan spores tilbake til forvrengingen av Messias` ndelige rike til et politisk verdensrike i

senjdedommen.68

For Valen-Sendstad blir dermed tusenrsrikets funksjon redusert til et profetisk samsyn av

evangeliets tidsalder som avsluttes med frafall.

2.2.1. Kommentar/vurdering av Valen-Sendstad

Valen-Sendstad legger vekt p penbaringens symbolske karakter, s vel som p det faktum

at framstillingen av tusenrsriket er eiendommelig, og uten paralleller i NT. Hans fremheving

av Skriftens samstemte bevitnelse om Jesu soningsverk som den hyeste norm og

grunnlaget for Satans varige bundethet, er underbygd ved pvise at mangelen p tanken om

tusenrsriket i Jesu ord og paulinsk litteratur veier tungt. Det er ogs godt resonnert for Guds

orden i eskatologien, srlig med henblikk p motbevise gjenkomsten i to omganger. Jesu

doble gjenkomst er forskt avvist med begrunnelsen i skriftsteder som: Joh 5,28ff; 6,39f; 6,54

og Matt 25,32, og kunne med fordel blitt utdypet (se ovenfor 2.1.4). Likeledes er pstanden

om at gjenkomstens dag er dommens dag forsvarlig forankret i prinsippet om Guds orden

(jf. Kor 14,33), og viderefrt ved at p 19-20 er vurdert opp mot 1Kor 15,22f; 1Tess 4,16.

Pstanden om at den frste oppstandelsen i p 20,4 angr GT trosvitner som var ofre for

typiske antikrister, er imidlertid kontroversiell (sml. Beale og Mealy). Lite eller ingenting i

hele penbaringsboken tyder p at forfatteren skildrer hendelser som i Dan 3,1f o.a. i GT.

66



Valen-Sendstad, 74. "Senjdedommen" var samtidens begrep for det vi i dag omtaler som

"tidligjdedommen".


AVH 5015

24

24

Dette inkluderer ogs tvetydigheten ved teksten i p 20,4 om trosvitner som ble gjort til

blodmartyrene p GTs tid av typiske antikrister evt. av den siste antikrist. Tvert om kommer

formaningene som er rettet mot de syv kristne menighetene fra Jesus, og Jesu vitnesbyrd er

rsaken til deres offerdd (jf. 20,4). Og i p for vrig er det ikke spor av at forfatteren bruker

henvisninger til GTs troshelter som virkemidler til formaning, slik som det er anvendt i Heb

11,5ff. Uansett er det et godt forsk tidfeste Satans binding samt den frste oppstandelsen

av GTs trosvitner til tidspunktet for Jesu oppstandelse. Allikevel er det anse Kristi seier p

Golgata som normativ, og med Satans binding som en ubestridelig flge, en viss mte

argumentere seg bort fra bde livserfaring og skriftsteder som vitner om Satans fortsatte virke

(1Pet 5,8; Ef 6,11; 2Kor 11,14). P bakgrunn av Kol 2,15 og Heb 2,14 hevdes det at Satan er

avvpnet og tilintetgjort samtidig med Kristi seier p Golgata. Og det til tross for

skildringene i p 20,7-10 av Satan som lslates, forfrer og leder folkeslagene til angrep mot

de hellige kristne martyrer.

Vel merke, utleggelsen til Valen-Sendstad er preget av noen vilkrlige utveier som ikke kan

begrunnes hermeneutisk. F.eks. p den ene siden ppeker han det tvetydige ang. teksten om

de oppstandne martyrene, mens han p den andre siden samtidig simpelthen fastholder at

martyrene var ofre for de typiske GT antikrister, og ikke for den siste Antikrist.. Han avviser

kiliasmen ved hevde at det ikke holder bygge fortolkningen av hele teksten om

tusenrsriket p denne tvetydigheten.

Valen-Senstads gjennomgelse av kiliasmen, samt hans kritiske analyse av Augustins

amillenarisme, gir gode premisser for en allerede n og enn ikke forstelse av de tusen

r.

Valen-Sendstads bok har som forml pvise svakheter ved kiliasmen. Selv om den er preget

av noen dogmatiske vinklinger, viser den mange av kiliasmens problemer og kommer med

gode alternative tolkninger basert p en tolkning av Skriften som helhet.

2.3 Olaf Moe, Bibelens siste bok, en utlegning av Johannes` penbaring (1960)

Olaf Edvard Moe (18761963), var dosent i nytestamentlig teologi ved Universitetet i Oslo

190616, og professor ved Menighetsfakultetet 191653. Han skrev flere verker om Paulus

og den apostoliske kirke samt vitenskapelige kommentarer til Johannesevangeliet (1937) og


AVH 5015

25

25

Romerbrevet (1932).69

I motsetning til disse to kommentarene er Bibelens siste bok, en

utlegning av Johannes` penbaring av mer populrteologisk karakter.

Boken gir en lsning p tusenrsrikets betydning p bakgrunn av GTs profeti og apokalyptikk

(e.g. Dan 7-12), s vel som NTs eskatologi (e.g. Matt 24-25; Mark 13; 1Tess 4; 1Kor 15).

Den hermeneutiske nkkelen til utleggelsen bygger p forstelsen av synenes symbolikk (jf.

p 1,1,9,20; 4; 5; 6; 12,3,9) som forgreiner seg i det spiritualistiske og alternativt det

historiserende.70

Moe foretrekker den siste fortolkningen grunnet betingelser som fremgr av

den tekstuelle sammenhengen og den bibelske analogien fra GT og NT. Den historiserende

tolkningen er kjennetegnet ved en realistisk og likefrem gjengivelse av tekstens betydning, og

er som sdan ikke anvendelig p skildringer av den oversanselige verden (jf. 2Mos 33,20; Joh

1,18; 1Tim 6,16)71

. Likeledes er fremtiden i p fremsatt ved syner med et forholdsvis

symbolsk innhold, noe som vises i bruken av begreper som omhandler konkrete gjenstander

og handlinger i den nvrende verden, s vel som bilder fra frelseshistorien som peker mot

framtiden.72

En del av denne symbolske fremstillingen av framtiden er at frelseshistoriens

fullendelse i den nye pakt er utformet etter den gamle pakts mnster mht. Israels folk og dets

historie (e.g. de egyptiske plager i p 8 og 16, det babylonske verdensrike i p 17-18,

Jerusalem i p 21).73

I penbaringens tolkningshistorie er rekapitulasjonsteorien om at hendelsesforlpet ikke er

kronologisk fremskridende, blitt revidert74

, slik at fremskritt mellom rekkene av syner ogs er

forsttt som en progresjon i tid.75

Tusenrsriket

Moe sammenfatter tolkningshistorien76

p flgende mte: I kirkens martyrtid ble p 20 tolket

endehistorisk idet Ireneus og Hyppolyt fastholdt den kiliastiske forventningen om et

69

https://snl.no/Olaf_Edvard_Moe 70

Moe, Olaf 1960. 27. 71

Moe, 25. 72

Moe, 25. 73

Moe, 26. 74

Moe, 36ff: Det er anfrt noen innvendinger mot rekapitulasjonsteorien. For eksempel rommer ikke 6,1-8,1

hele innholdet av den forseglede boken. Moe erstatter rekapitulasjonsteorien med den progressive eller

kronologiske oppfatning, som gr ut p at en rekke syner vokser fram og opplser seg i en ny syvfoldighet.

Enden er nrstende, men likevel skytes fram. ps fremtidssyner tegner en fremadskridende utvikling, men

rekapitulasjonsteorien kan anvendes p bl.a. p 12. Jf. p som en parallell til Matt 24. 75

Moe, 35ff. 76

Moe, 42ff og 251ff.


AVH 5015

26

26

forherliget overgangsrike, mens Origenes og Klemens forventet et ndelig Kristi komme som

skulle utlse en bedre tid p jorden. I tiden fra Konstantin til ca. 1600 var

rekapitulasjonsteorien dominerende, ettersom Augustin identifiserte tusenrsriket med Guds

nrvrende riket p jorden. Dette kirkehistoriske syn rdet i et tusen r, for s vike for den

tidshistoriske fortolkningsmetode som innskrenket penbaringens fremtidshorisont til

forfatterens historiske situasjon. Dertil kom den tradisjonshistoriske oppfatningen. Den sikter

mot spore penbaringens rtter tilbake til urgammel mytologi og astrologi. Siden de

ovenfor nevnte tolkningsmter er utilstrekkelige, er den endehistoriske tolkningen av

betydning, med visse forbehold om at p er like mye en trstens bok for sin samtids kristne,

som at den gir et aktualiserende innblikk i eskatologi77

.

Om tusenrsriket78

skriver Moe: Kristi rikes seiertid p tusen r (p 20) er satt i kontrast til de

tre og et halvt r (p 12 og 13) med trengselstid. Begge tallangivelsene er runde tall som i p

har en tilsiktet symbolsk betydning. De tusen r er frst omtalt som en periode hvor Satan er

bundet (jf. p 20,2f). Etter ha blitt styrtet ned fra himmelen (jf p 12ff) er han satt

maktesls i avgrunnen. Dersom scenen i p 20,4 sees i lys av Dan 7,9. 22f, er det

nrliggende anta at det er martyrene og de trofaste bekjennere (i.e. konfessorer) som

skildres innsatt p tronene. Deres dommermakt, som impliserer en alminnelig regjeringsmakt,

springer ut av (den saligheten og helligheten) at de fikk del i den frste oppstandelsen.

betegne levendegjrelsen som den frste oppstandelse er forst likefremt, og nr den er

holdt sammen med at de andre ikke sto opp fr ved den alminnelige oppstandelsen (jf. p

20,12ff: Og jeg s de dde, bde store og sm), innebrer det at oppstandelsen utfoldes i to

etapper. Paulus uttrykker en lignende skjelning mellom etapper i oppstandelsen. Kristus selv

er frstegrden, og den ledsages av de som hrer ham ved hans gjenkomst. S kommer til

slutt tilintetgjrelsen av den siste fienden, dden (jf. 1Kor 15,23ff og 1Tess 4,16f).

Moe fremholder at Kristi gjenkomst beskrevet i p 19 er synlig, samt at martyrene og de

standhaftige kristne fr forklarede legemer ved oppstandelsen, noe som markerer inngangen

til tusenrsriket. Samtidig forblir de vrige mennesker p jorden under uendrede vilkr som

forgjengelighet, synd og dd. Siden disse to livsformer eller tilstander, av naturlige og andre

grunner er uforenlige, er som antydet i NT ellers (jf. 1Tess 4,17; Matt 24,40f; Luk 17,34f)

de oppstandne rykket bort fra jorden ved Jesu gjenkomst. For at de tusen r skal bli en stor

77

Moe, 44-51. 78

Moe, 249,ff.


AVH 5015

27

27

misjonstid m menigheten av dem som hrer Kristus til, finnes p jorden. De er alts ikke tatt

opp til himmelen. Herved fremhever Moe tusenrsrikets analogi med den tusenrige

sabbatshvile som stammer fra den jdiske inndeling av tiden i seks perioder p tusen r, i

samsvar med skapelsesuken som avsluttes med den syvende dagen som hviledag. En nrmere

bestemmelse er at: kirken skal ha en sabbatstid, der som en hvile peker tilbake til den

forbigangne tids kamper og trengsler, og til like som en forsabbat peker hen p den

tilkommende herlighet.79

Flgelig sammenfattes tusenrsrikets funksjon som en opprettelse

og utvikling av Kristi rettferdige rike allerede p den nvrende jorden, alts som et organisk

overgangstrinn til rikets fullendelse i den kommende verden.

I flge Moe utver de oppstandne sin regjeringsmakt fra himmelen, over den vrige

menneskeheten p jorden som n er fri for Satans fristende makt. Tusenrsriket er sledes en

beleilig tid for de oppstandnes virke som prester, alts (den lengste historiske epoke) nr

Kristi rike fremmes for fullt, og mlbres til den nye, evige utfoldelsen.

2.3.1. Kommentar/vurdering av Olaf Moe

Moe legger en likefram forstelse av scenen i p 20,4 til grunn for sin utleggelse. Denne

frste oppstandelsen markerer inngangen til tusenrsriket, men herved oppstr sprsmlet om

skjebnen til de andre i p 19. Riktignok fastholder Moe at Kristi komme i p 19 er synlig.

Men i p 19,21 sies det at de andre ble drept, noe som i 19,18 presiseres som alle

mennesker. Dessuten: i 11,15-18 kunngjres det at Kristi herredmme i verden tar

utgangspunkt i at de dde skal dmmes. Sammenholdt utgjr disse utsagnene et

argumentasjonsgrunnlag for at de tusen r ikke lar seg forestille som de oppstandnes

regjering over vrige levende mennesker p jorden. (Se ovenfor om Jesu gjenkomst i to

omganger). Mot dette kan det innvendes: En argumentasjonslinje for at noen mennesker, noen

av folkeslagene, allikevel overlever Kristi komme i p 19 og blir igjen p jorden gjennom de

tusen r, tar utgangspunkt i at p 19,19.21 er hrene drept, og ikke folkeslagene.80

Denne

innvendingen kan imtegs ved nevne at p ikke pner for en nytral posisjon i kampen.81

Tolkingsmodellen til Moe er ellers konvensjonell. Styrken er omtalen av at de tusen r skiller

den frste, de troendes oppstandelse i p 20,4, fra den alminnelige dommen i p 20,12ff.

79

Moe, 253f. 80

G. Osborne, 702. 81

Koester 2014, 777; Mealy, 120-42.


AVH 5015

28

28

2.4 Erling Utnem, Jesu gjenkomst - verdens hp (1992)

Erling Utnem (19202006), var rektor ved det praktisk-teologiske seminar,

Menighetsfakultetet 197073 og biskop i Agder 197383. Han utgav flere bker om

endetiden, bl.a. Visst skal jorden bli ny! (1987) og Jesu gjenkomst - verdens hp (1992). Det

er den siste boken som er viktigst for sprsmlet om tusenrsriket. Det er for vrig av

interesse notere at en annen norsk forfatter som skrev en kommentar til Johannes

penbaring, Egil A. Wyller, sier at Erling Utnem sitt syn p tusenrsriket i det vesentlige

konvergerer med mitt.82

Hovedpreget ved utleggelsen er en omfattende gransking og etterprving av tekstens (i.e. p

20,1-10) kryssreferanser i Skriften, stttet av innslag av en grunnsprklig analyse. Saklige

spenninger er avlst ved sammenstille penbaringens eskatologi med parallelle tekster og

sledes bekreftes dens berettigede og fullverdige plass i kanon. I sin fremstilling legger

Utnem vekt p at teksten om tusenrsriket m leses i lys av andre tekster som omhandler

endetid og relaterte emner. I tillegg er det av betydning at p er preget av symbolsprk og

visjonrt innhold, noe som forutsetter kjennskap til GT og den jdiske apokalyptikk.

Tusenrsriket er innledningsvis betegnet som sabbatstid eller den sluttetappe der alle

profetier om den messianske frelsesfylde skal oppfylles.83

Standpunktet om bortrykkelsen av

menigheten av de frstefdte (jf. Heb 12,23) eller en frstegrde, er belagt i e.g. p 14,4f og

henger sammen med Israels tilknytning til tusenrsriket som Guds redskap. Selve funksjonen

Israel har som Guds menighet i tusenrsriket er belyst ut fra bl.a. tradisjonen om at Gog-

profetiene relaterer til slutten av messiastiden.

Satans binding

Selv om Satan har mistet sin posisjon (jf. p 12,9) som anklageren for Guds trone (jf. Job

1,8f; Sak 3,1), s er han fremdeles virksom p det jordiske plan. Hans strategi gr ut p

forfrelse og deleggelse (jf. Ef 2,2: 1Pet 5,8). Dertil er det tydeliggjort at Satan ble avvpnet

ved Jesu seier p Golgata (jf. Kol 3,15; Ef 1,20-23)84

. Tolkningshistorien viser at betydningen

av Jesu stedfortredende offer er ulikt forsttt med hensyn til konsekvenser for Satans virke.

Den tolkningen som Augustin utarbeidet, forutsetter at flgen av Jesu frste komme omtales i

p 20, noe som innebrer at Satans binding skjedde ved Jesu seier p Golgata og vedvarer

82

Apokalypsen, Johannes I (Oslo 1997), 189. 83

Utnem, 13. 84

Utnem, 37.


AVH 5015

29

29

ved troen p evangeliet. Men dette synet medfrer at sammenhengen mellom kapittel 19 og

20 brytes. Det hersker n imidlertid en bred enighet blant eksegetene, sier Utnem, om at disse

to kapitlene utgjr en narrativ kontinuitet, idet Jesu gjenkomst i kap. 19 kommer foran Satans

binding i kap. 20. Dessuten, det faktum at Satan slippes ls igjen for en kort tid (jf. p 20,3)

viser en midlertidig tilstand, men bindingen ved evangeliet er derimot en gang for alle,

uavbrutt og kan ikke omsttes.85

Disse to bindinger er alts ikke identiske, og den frste som

skjedde ved Kristi seier p Golgata, er en forutsetning for den andre ved inngangen til

tusenrsriket. Av den grunn er Satans binding i p 20,1-3 det neste, men ikke endegyldige

grepet i hans nedkjempelse (jf. p 20,3). Hensikten er at alle verdens riker frigjres fra Satans

makt (jf. Luk 4,5), s vel som bytte ut hans oververdslige herskermakt (jf. Ef 2,2; 1Pet 5,8)

med Guds regime.

Utnem argumenterer for at en del av menneskeheten forblir levende etter den store trengselen.

Han henviser til en logisk konsekvens av utsagn om at Jesus skal styre folkene med jernstav

(jf. p 19,15), at Satan ikke skal forfre folkene (jf. p 20,3) samt at det store Gogopprret

blant folkene skal skje ved slutten av tusenrsriket (jf. p 20,8f). Dermed er det ved Satans

binding skapt et nytt ndelig klima som gjr at tusenrsriket fungerer som en opptrapping av

frelsesfylde for folkeslagene.

Den frste oppstandelse

Visjonen av den store hvite flokk i p 7,9f er gjengitt i p 15,2-4 som skaren som sto p

glasshavet, og begge er en foregripelse av den oppstandne kirken som er frstegrden av

Jesu menighet (jf. p 14,1-4).86

Begrunnelsen er at det kun er i den oppstandne tilstand at det

oppns tilgang til Guds trone og skue Guds ansikt. Uttrykket frstegrde innebrer en

senere storinnhsting.

I penbaringsboken fremstilles hele menighetens tid i lys av endetidsoppgjret ved at det

fremsettes trst til dem som skal lide for sin tro, s vel som lfte om at den som seirer, skal f

del i den frste oppstandelsen (jf. p 2,7,11,17; 3,5,21).87

Dermed er det i p 20 omtalt en

legemlig oppstandelse for dem som har lidt og ddd for sin tro, og den skjer etter Jesu

gjenkomst. Den frste oppstandelsen er alts ikke en ndelig gjenfdelse av mennesker som

85

Utnem, 39. 86

Utnem, 44. 87

Utnem, 42.


AVH 5015

30

30

kommer til tro p evangeliet.88

De tusen r er flgelig ikke kirkens tid inntil gjenkomsten,

men gudsrikets tid som Jesu gjenkomst utlser.

Det at oppstandelsens forlp er delt, finnes det belegg for i NT, iflge Utnem:I 1Kor 15,22-25

omtaler Paulus oppstandelsens faser ved at alle skal bli levende ved Kristi gjenkomst, men

hver i sin orden.89

At de vrige skal bli tilbake (jf. Matt 24,39-40), tyder p at oppstandelsen

skjer i etapper. Og at det er flere avdelinger i oppstandelsen enn Kristi sin og s alles, finnes

det hentydninger til i 2Tess 2,1; 1Tess 4,13-18; 1Kor 15,51-54. Det fremkommer for vrig av

ord i 1Tess 4,1790

og likes av beskrivelsen i p 19-20 at Jesus kommer p en synlig-for- alle

mte for bortrykke menigheten.

Tusenrsriket

Den Guds vrede som utses over jordens befolkning, er opptakten til vredesdommer til

fortapelse. Trengslene fungerer derfor som en test av trosintegritet, samt virker korrigerende

idet de troende fres unna mrkets gjerninger til et hellig liv. Det andre aspektet ved

trengslene er at de driver de vantro til bot og omvendelse. Flgelig er menighetens nrvr

under trengslene uomgjengelig ndvendig for at de botferdige skal kunne oppske

frelsetilflukt, alts fellesskapet med de troende.91

Samtidig viser Utnem til det patristiske vitnesbyrd og oldkirkens lre om tidslpet mellom

Jesu himmelfart og gjenkomst som menighetens uunngelige lidelse for sin tro (jf. 1Pet 2,20-

21). Men trengslene er likes en anledning til de troendes tjeneste som martyrer og

menighetens modning, og som sdan danner de forutsetningene for Jesu gjenkomst og hans

binding av Satan.92

Hovedforutsetningen for Satans binding er imidlertid Jesu seier p

Golgata.

Men Utnem avviser dispensasjonalismens eskapisme fra lidelse for troen. J. N. Darby lrer at

Jesu kommer frst for hente menigheten (i.e. bruden), og s igjen etter syv rs trengselstid

88

Utnem, 39. Om bindingen av Satan ved evangeliet: Et Guds ord kan ham binde (Luther). 89

Utnem, 44. 90

Deretter skal vi som er igjen og enn lever, bli rykket bort sammen med dem i skyene for mte Herren i luften. Og s skal vi vre sammen med Herren for alltid.(1Tess 4,17 B11) (min utheving). 91

Utnem, 63-66. 92

Utnem, 68.


AVH 5015

31

31

for knuse Antikrist og etablere tusenrsriket. Dette strider mot penbaringens trstebudskap

til menighetene, som skal utsettes for trengsler og martyrium.93

En avgjrende argumentslinje for Utnems syn er avledet fra utviklingen i den jdiske

eskatologien. Nrforventningen er felles for oldkirken og jdedommen, og stammer fra den

profetiske eskatologi. Ett nytt element var tilfrt denne endetidslren i de siste rhundrer fr

Kristus, da oppstandelsestroen ble skapt i Israel i form av en forventning om at ogs de

paktstro dde fr del i det framtidige messiasriket.94

Dermed oppsto en todelt modell for

messiasriket. Dens ene fasett er den timelige manifestasjonen av Guds rike som fullendes og

s forvandles til den andre fasetten som er den tidlse, evige tilvrelsen for de oppstandne.

Det at Messiastiden forlper i to etapper, var sledes etablert bde i den rabbinske og

apokalyptiske tradisjon p Jesu tid, s vel som i den apostoliske lren, mener Utnem.

Tusenrsriket er derfor et uttrykk for Messiastidens dennesidighet, alts den frste tidsetappen

da Messias skal herske p jorden. Som tusen r med fred og rettferdighet er det et ndvendig

ledd i innhstingen av mennesker for det evige liv. Det potensielle nytestamentlige belegg for

at Jesus kommer til utve sin kongemakt p jorden etter sin gjenkomst, finnes i 1Kor 15,23-

27 og kan sammenfalle med de tusen r i p.

Argumentet for at menighetene adressatene i p var fortrolige med tidsbegrepet de tusen

r, er dets forekomst i oldkirkens skrifter. Samtidig vitner de rabbinske kilder fra tiden fr og

etter Kristus at det er forskjell mellom Messiastiden som utfoldes i denne tidsalder, og den

kommende tidsalder (olam haba).95

Utnem siterer en Talmud-tekst til sttte for dette:Alle

profetene talte bare om tiden til og med Messias` dager, men den kommende verden kjenner

bare Gud til. (Talmud Berakhoth)

All ekte profetisk eskatologi uttrykker sledes en nrforventning om at lftene skal oppfylles

i denne tidsalder. I stedet for vre en avslutning p frelseshistorien, vil Jesu gjenkomst

utlse dens opptrapping.96

I den forbindelse fremholder Utnem sin forstelse av Israels

ubestridelige funksjon som frelsesredskap som strekker seg til fullbyrdelsen av frelsesplanen.

93

Utnem, 54-55. 94

S. 108. Utnem viser til troen p legemlig oppstandelse i Dan 12,2 og 13 og tanken om kosmisk nyskapelse i

Jes 65,17; 66,22. 95

Utnem, 111. 96

Utnem, 114.


AVH 5015

32

32

Som en flge av at (visse)97

Guds lfter til Israel ikke er overfrbare, og med ndvendighet

skal oppfylles, beholder det sin status som det utvalgte folket som skal lede misjonen i

tusenrsriket (i.e. den messianske frelsesfylden) inntil fullendelsen. Utnem henviser i sin

bevisfring for Israels faste stilling som Guds utvalgte folk til en lang rekke belegg i bde GT

(e.g. Jer 31,35f; Esek 20,32; 36,22-24; 40-44; Jes 53; 62,1-4; o.a.) og NT (e.g. Rom 3,1-4; 9-

12; Apg 3,19-21; o.a.).

Ut fra et teologihistorisk perspektiv imtegr Utnem kategorisk viderefringen av den

hellenistiske spiritualiseringen av tusenrsriket og Jerusalem innenfor dette riket. Utviklingen

i fortolkningen tyder p at kirkefedrene inntil det tredje rhundre fastholdt en forstelse av

tusenrsriket konkretisert p jorden (e.g. Papias, Justin, Ireneus, Tertullian, Hippolyt m. fl.)98

.

Denne historisk-realistiske forstelsen av profetiene om gjenreisning av Jerusalem under de

tusen r var alminnelig i hele kirken. Vendepunktet kom da denne forstelsen ble fortrengt

av gresk hellenistiske tenkning i det tredje og fjerde rhundre.99

ndeliggjringen av

profetiene, overfringen av lftene om den messianske frelsestid for Israel til kirken samt at

endetidslftenes oppfyllelse forventes plassert i himmelen, bidrar alle til en

aveskatologisering av Guds rike.100

De som fremstilles som oppstandne i p 20,4-6 er ikke bare jder eller bare martyrer, men

alle de seirende trosvitner under hele den kumeniske kirkes trengselstid.101

Det at disse og

Kristus skal fre frelseshistorien til ende i de tusen r, er noe som fremviser

ndvendigheten av tusenrsriket p jorden i denne tidsalder. Tusenrsriket er sledes tenkt og

tilrettelagt for den store innhstingen av menneskeheten, og dets fremste funksjon er av

soteriologisk art. De oppstandne (i.e. den forklarede menigheten) regjerer imidlertid fra

himmelen. Som den forlste, herliggjorte delen av slekten kan den ikke sidestilles med den

gammeljordiske delen. Grunnen er at den jordiske menigheten i de tusen r skal vandre i tro

og ikke i beskuelse.102

97

Utnem, 102. Eksempelvis fr Esek 40-44 en hyere oppfyllelse ved overfring av betydningen av (begrepet)

tempelplassen i Jerusalem til den kristne menighet der ord og sakrament forvaltes. 98

Utnem, 113. 99

Utnem, 144. 100

Utnem, 140. 101

Utnem, 52. 102

Utnem, 53.


AVH 5015

33

33

I tusenrsriket tilegnes frelsen ogs ved troen, som skapes ved forkynnelsen av Guds ord og

sakramentene. Det herliggjorte, nyskapte Jerusalem er av den grunn uforenlig med den gamle

jorden, og kan heller ikke vre innenfor denne tidsalder.

Som en kjernebeskrivelse av den siste etappen av Messiastiden, siterer Utnem Hallesby om

den framtidige realiseringen av tusenrsriket: N har frst evangeliet ftt sine indre og ytre

betingelser for vise sine iboende krefter til frelse og til omskape bde individ, hjem og

samfunn. Verden fylles av et stille, rikt og skjnt liv i Gud etter kjrlighetens lov, med sosial

rettferdighet, mellomfolkelig fred og naturlivets oppblomstring.103

Tusenrsriket utspiller seg p historisk arena ettersom Satan er kastet ut, og den forklarede

menighet er hos Gud i himmelen. Det er denne sluttfasen av Messiastiden, som ble utlst ved

Jesu frste komme, da alle profetier om den messianske frelsesfylde skal oppfylles.104

2.4.1. Kommentar/vurdering av Utnem

Utnems fremstilling favner vidt med hensyn til skriftreferanser. Men en slik hermeneutikk

preget av noks vilkrlige koblinger skriftsteder imellom, er problematisk. Av den grunn blir

bde premissene og saksomrdene i utleggelsen uklare. Dermed bestr bevisbildet av

referanser som ikke henger sammen og synes som en forutinntatt lsning p problemet med

de tusen r.

Sprsmlet om rollen til Israel vis--vis kirken forvansker forstelsen av tusenrsriket og gjr

hermeneutiske forutsetninger upresise. Innvendingen mot helleniseringen i det tredje rhundre

er utilstrekkelig. Gitt at det hos teologer i urkirken, som Origenes og Klemens av Aleksandria,

kommer fram en dreining mot den hellenistiske filosofi, er det allikevel den jdiske

tradisjonen som alltid har vrt en referanseramme. Dessuten har kristne i det frste og andre

rhundre ogs vrt mottakelig for hellenistisk tankesystem.105

Samtidig er det pfallende at

Utnem henviser til kirkefedrenes oppfatning av tusenrsriket som Kristi herrevelde p jorden,

siden ingen av dem har skilt mellom kirken og det etniske Israel.106

103

Utnem, 144. 104

Utnem , 13. 105

Stanley E. Porter 334. 106

Witherington 131; Skarsaune 54: De (Justin, Ireneus og andre av kirkefedrene) mente at kirken erstattet

jdene som Guds folk. Se ogs ovenfor.


AVH 5015

34

34

Utleggelsen av teksten om Jesu gjenkomst i p 19-20 (og 1Tess 4,17), som fremholder at

Jesus kommer p en synlig-for- alle mte for bortrykke menigheten, er omstridt.107

Hverken Beale, Mealy, Valen-Sendstad eller Mosbech er av den oppfatningen at de vrige

(i.e. de utenfor menigheten) skal bli tilbake etter parusien.108

Forklaringen til de to frste

omtales nedenfor, mens Mosbechs er som flger:

Tusenrsrikets utgangspunkt er den frste oppstandelsen som martyrene og de troende fr del

i, mens alle andre forblir dde. At de andre forblir i ddsrikets varetekt i tusen r, er en

foregripelse av den alminnelige verdensdommen i p 20,11-15. Det er uttrykkelig betont at

allerede ved den frste oppstandelsen blir de troende utskilt, noe som betyr at resten (i.e. de

andre), er de fortapte som fr sin dom avsagt i vers 13-15.109

Utnem sker alts pvise koblingen mellom tusenrsriket i p og den jdiske eskatologi.

Det er god grunn til bekrefte potensielle likheter mellom tusenrsriket i p, og det israelske

fremtidshp om et messiansk herlighetsrike p jorden. I jdedommen etter det Babylonske

eksilet er den opprinnelige jordisk-sanselige forestillingen om messiasriket, sammenholdt

med den pflgende universalistiske, oversanselige formen for tilvrelse. Denne utfoldelsen i

to faser er ogs hovedpreget ved penbaringens eskatologi (se Mosbech).110

Allerede Mosbechs samtids dominerende vitenskapelige fortolkning gr ut p at tusenrsriket

er et utslag av de gamle nasjonaljdiske forventninger om en jordisk lykksalighetstilstand.

Dette gamle fremtidshpet ble aldri fortrengt av forestillingen om de fullkomne, oversanselige

ny himmel og jord.111

Dessuten var kirkefedre ikke helt immune mot pvirkning fra samtidig jdisk eskatologi, som

p den tiden gjennomgikk en videreutvikling i takt med de aktuelle historiske brytninger112

107

Se ovenfor 2.1.1. 108

Se 2.1.1 ovenfor om gjenkomsten i to omganger. 109

Mosbech, 358f. 110

Det senere eskatologiske tostadiumsmnsteret kan spores tilbake til Henoksboken, til den jdiske delen av

de Sibyllinske orakler (III 652 ff.), til 4 Ezra 7,28ff (der Messias` rike varer i 400 r), til Baruks apokalypse 40,3,

(evt. 1Kor 15,23ff). Til slutt er det verdt nevne ulike Talmudutsagn som skjelner mellom Messias` dager og

den kommende verden preget av den evige salighet. Se Mosbech 355ff, og Skarsaune 46ff Hva bringer

endetiden? 111

Mosbech, 362 112

Witherington B.33. Et historisk riss vil kunne pvise at den jdiske apokalyptiske litteratur opptok i seg ulike

fremmede litterre strmninger, og at den var pvirket av de endrende historisk-sosiale kr. For vrig formidler

ikke ndvendigvis den jdiske apokalyptiske litteratur noe eskatologiske budskap.


AVH 5015

35

35

e.g. templets fall r 70 e.Kr.113

Og ndeliggjringen har preget jdedommen s vel som kristen

toneangivende teologi.

Det virker som om Utnem overser at Jesu frste komme samt soningsverk sperrer for en full

anvendelse av den rabbinske modellen fra tiden fr, og srlig etter Kristus. Det er den som

skjelner mellom Messiastiden som utfoldes i denne tidsalder og den kommende tidsalder. En

viss analogi er rimelig holdbar, men fordi rabbinerne ikke gjenkjenner Messias i Jesus,

undergraves karakteren i deres nrforventning. For vrig har det vist seg at den rabbinske

tidsregningen har gitt seg utslag i minst to tidsskjemaer, idet den tidligere skuffelsen over at

Messias ikke kom rundt tidspunktet for tempelets fall i r 70 e.Kr.,114

krevde en lsning som

er kjent fra r 240 e.Kr. Om denne utviklingen i jdedommen vitner ordene til rabbineren Rab

(dd 247 e.Kr.): Alle beregnede terminer er passert n avhenger det hele av bot og gode

gjerninger (Sanh. 97B).115

Dernest, det at Utnem fremhever Israels fortsatte privilegerte plass i Guds konomi/

frelsesplan, er uforenlig med paulinsk teologi om utvelgelsen og paktslutningen. Den frste

utvelgelsen p det kollektive plan er i Israel, mens den andre er i Kristus (jf. Gal 3,28-

29).116

Likes er den nye pakt den overordnede, endegyldige, og ikke bare et tillegg til det

som stadfestes i Rom 9,4. Samtidig vises Guds rettferdighet p det individuelle plan ved at

han bender og frelser jder p samme vis som hedninger: Gud lukket alle inne i ulydigheten

for kunne forbarme seg over alle. (Rom 11,32).117

Riktignok er det rent etniske aspektet (jf.

Rom 9,4ff; 11,1ff.) ved Paulus` utredning av soteriologien bevart, idet (en rest av) Israel visst

skal vende om fra sin forherdelse og vantro. Det hele er en bevegelse som tiltar i styrke ved at

hedninger og Israel innbyrdes motiveres til komme til tro (egges til bli misunnelig; Rom

11,14).

Denne avhandlingens omfang tillater ikke en inngende underskelse av profetiske utsagn og

deres karakter. Det er imidlertid ndvendig fremheve Jesu verk som det skjellsettende

referansepunktet for tolkning av profetilitteratur (jf. Matt 11:1: For alle profetene og loven

har spdd inntil Johannes; Luk 16:16; mfl.) Utgangspunktet er at Guds troverdighet,

113

Skarsaune O.47 [e.g. Kirkefader Ireneus tolker skriftstedet i Jes 64,3 p nyaktig samme vis som rabbi

Johanan (dd 279 e.Kr.)]. 114

Skarsaune 40. 115

Skarsaune 40. 116

Witherington 144. 117

Se 2.1.1 ovenfor.


AVH 5015

36

36

integritet og suverenitet ikke kan betviles, mens mekanikken, og de forhold, som gjr at

profetiene gr i oppfyllelse, trolig er uransakelige (jf Rom 11,33ff). Av disse grunner kan

Utnems pstand om at tusenrsriket fungerer som tid og arena for endetidslftenes

oppfyllelse, ikke opprettholdes. Heller ikke er den soteriologiske funksjon av tusenrsriket p

jorden i denne tidsalder sannsynlig.118

Et gjennomfrlig alternativ er at endetidslftene

allikevel skildres oppfylt i og ved det nye Jerusalem og virkeligheten det medbringer. Sledes

bortfaller kravet om at tusenrsriket ndvendigvis er p jorden i denne tidsalder.

118

Se ovenfor.


AVH 5015

37

37

3. Nyere representative kommentarer til p

Diskusjonen omkring de tusen r er fremdeles levende. Jeg har valgt hente de innsiktene

fra Mealys og Beales utlegninger som pner for et nytt pers

funksjon tusen ver 150514-navn. - kopi

Documents