håvard rem - andreloyning.comandreloyning.com/pdf/rem.pdf · håvard rem: om kjærlighet - side 3...

Et intervju om kjærlighet, som ender med dødsfall.Tekst og foto: André Løyning

Håvard Rem

Oslo, 18, juli 2010

Nysgjerrighet, del 3.

Hva er kjærlighet? Hvorfor vet man så lite om det? Og hvorfor er den så vanskelig?

For å finne svar oppsøkte jeg Håvard Rem, som forfatter har jobbet med disse spørsmålene i nærmere 35 år, blant annet ved å oversette Shake-speare-klassikeren Romeo og Julie til norsk.

Det tok fire måneder fra vi gjorde intervjuet til jeg orket å høre på oppta-ket og begynne utskrivingen. Det var store ord som ble sagt, som gjorde enormt inntrykk.

Når jeg nå skriver dette, føles det som om det var i går. Lyden fra dikta-fonen tar meg rett tilbake til spisestuebordet på Notodden, med rødvinsk-lunk, cigar-hoste og lav visesang i bakgrunnen. Lite viste vi da om hvor fatal slutten skulle bli... God lesning!

André Løyning

Dette intervjuet har ingen oppdragsgivere og er skrevet kun for å publiseres bloggen min. Les flere intervjuer på andreloyning.com

Print

ut +

stift

her

og

her

så b

lir d

et let

tere

å les

e

Håvard Rem: Om kjærlighet - side 3

- Jeg vokste opp på søttitallet på et industristed hvor folk giftet seg når de var tjue år gamle. Det var normen. Nå ser jeg at i dag er det ikke så en-kelt for mange unge mennesker. De utsetter de val-gene til de blir tredve og mer. Da jeg giftet meg første gangen, og fikk barn første gangen, så hadde jo jeg med meg hele den bagasjen om at sånn er det. Dette skal vare hele livet, og man skal forplikte seg på hverandre inntil døden skiller en ad. Men man kommer jo til dette «Romeo og Julie»-møtet med ganske forskjellig bagasje. Min personlige bagasje var på mange måter ganske tøff. Jeg ville nok forplikte meg, men jeg hadde også noe i meg som gjorde at jeg ikke stolte på andre mennesker og ikke var til å stole på selv. Kanskje fordi du ikke er laget for den type livslangt forpliktende forhold. I dag er folk mye mer oppmerksom på at de kanskje ikke er laget for sånt. Derfor reserverer de seg, og går kanskje aldri inn i noe. Det er også ganske trist. Jeg tenker: Det er bedre å mislykkes enn aldri å våge det. Hva er grensen for å gå inn i det? Det er ikke når vi sier ja til en prest eller sorenskriver. Grensen for å gå inn i det er når vi lager barn. Når blir forholdet forpliktende? Er det når vi setter en

ring på fingeren? Nei, det er ikke det. Det er når vi får et barn som vi har felles ansvar for. Jeg har de siste årene reist i et 20-30-talls land i Afrika, Asia og Sør-Amerika, der fødselsraten ikke er som i Eu-ropa, 1,2 i Italia og 1,9 i Norge, men der den er 5 og 6, i land som Angola, Rwanda og så videre. Det er ingen grunn til å ikke romantisere det. Når fak-torer som sult og sykdom var blitt fjernet, møtte jeg mange lykkelige mennesker. Hvorfor? Jo, når man møter mennesker som har kommet langt i livet og oppnådd ganske mye, ting man kanskje bare kan drømme om, så er det viktigste for dem ofte barna. I dag er det sosioøkonomiske nåløyet for trangt. Vi kan ikke ha et samfunn hvor potensielle svanger-skap blir tvunget gjennom samme slags aerodyna-miske vindtunnel som moderne biler. La oss lage et samfunn hvor vi har en lav terskel for at barn blir skapt.

n

Intervjuet starter for omtrent et halvt år siden, en kald januarkveld nær Grünerløkka i Oslo. Det er snø i lufta og is på bakken. Det summer utenfor et gammelt fabrikklokale nede ved Akerselva. Årets

største hype skal vise seg å innfri forventningene på konsertstedet Blå. Det er de skolerte musikerne i jazzbandet Shining som for en tid tilbake begynte å fikle med metall-sjangeren, og de siste to månedene har det knapt vært snakket om annet i hovedstadens musikkmiljø. Før konserten spiser jeg middag med en av bookingsjefene på utestedet. Midt under mid-dagen ringer mobilen hans.

«Billettsystemet har falt sammen. Hvor mye tror du vi har forhåndssolgt?»Lokalet tar 350 gjester. Han gjetter 250.«Ok, da selger vi 100 billetter på døra». Det selges 150 billetter på døra. Litt seinere er billettsystemet tilbake. Det forteller at lokalet egentlig var utsolgt. Nærmere 500 mennesker fyller Blå til randen. Utenfor er det 20 kulde-grader. Inne nærmer temperaturen seg 40 grader. Det er umulig å bevege på seg. Svetten renner fra veggene. Det er rett og slett ikke mulig å komme seg bort til baren for å kjøpe øl eller vann.

Shining har under ledelse av vokalist, gitarist og saksofonist Jørgen Munkeby tidligere vært

Notodden, en februarkveld 2010: Et par begynner å krangle på et utested. Noen timer seinere dreper han henne. Har de noe til felles med Romeo og Julie?


et anerkjent jazzband med utspring fra Musik-khøgskolen i Oslo. Bandet har tette bånd til Jaga Jazzist, blant annet gjennom en del utveksling av bandmedlemmer. Men alltid med Munkeby i spis-sen. Shining har tre-fire album bak seg, har turnert i Europa og spilt litt rundt omkring. Nå er de noe an-net. Et annet Shining. Munkeby har utforsket svart-metallsjangeren og tilført den jazzens elementer. Han har tatt det beste fra fire tiår med metall, tilført det den musikalske perfeksjonismen fra jazzen og skapt sin egen sjanger: Black Jazz. Med seg har han noen av landets mest rutinerte musikere. Platen har blitt mastret i David Lynchske omgivelser i Mul-holland Drive, av mannen som har satt prikken over ien for internasjonale storsuksesser som Mari-lyn Manson og Nine Inch Nails.

En av de første musikkanmelderne som fikk høre platen var min tidligere kollega Harald Fossberg. Etter å ha hørt de to første låtene, reiv han av seg hodetelefonene og utbrøt:«Fyyyy faaaaen! Dette er det villeste jeg har hørt. Mer!!!». Terningkast seks. Og nå, et overfylt kon-sertlokale som koker. Det er metallfolk, jazzfolk, nerder med allværsjakke, musikkbransjefolk og an-dre nysgjerrigperer. Bandet går på scenen.

«Hello. We are Shining from Norway», introduser-er Munkeby. Er det litt rart at han skal introdusere bandet på engelsk? Ikke i det hele tatt. Ryktene har spredd seg langt utenfor landets grenser.

Foran den ene baren møter jeg forfatter Håvard Rem. Han er ikledd frakk lang frakk og skjerf. En måned

i forveien hadde Dagsavisens Bernt Erik Pedersen skrevet en sak om Rems neste bokprosjekt. Norsk svartmetalls historie.

Rem drar fram en av sine mange små, gule notat-bøker og spør meg om jeg vet hvor mange som er i lokalet. Av sikkerhetsmessige grunner tror jeg det tallet ble holdt tilbake, men jeg sladret likevel. Han var her for å avslutte boken sin. Shining var siste kapittel, og også en milepæl i metallhistorien. Når selv flinkiser fra musikkonservatoriet hadde beg-ynt å tukle med en sjanger som tidligere kun var forbundet med kirkebrenning og drap, ble det en naturlig plass å avslutte boken «Innfødte skrik».

- Skal jeg prøve å ordne deg et intervju, spør jeg.

Han blir overveldet og takker ja. Gjennom felles bekjente viste det seg at jeg kjenner manageren til Shining. Det ordner seg. Han møter bandet etter konserten, og gjør et lengre intervju med Munkeby, som blir siste kapittel i boken. Drøyt et halvt år senere har Shining vunnet en million kroner av A-ha, fått et internasjonal hype, turnert store deler av verden, blitt hyllet i verdens største musikkmagasiner. «Innfødte skrik» har fått mye oppmerksomhet i norsk media, spesielt etter at Varg Vikernes gikk ut og slaktet den og pekte på en rekke faktafeil. Et par faktiske feil ble rettet, men de fleste avvist. Kranglen gikk åpent i store aviser som Verdens Gang, Dagbladet og Bergens Avisen. Det hindret likevel ikke Kulturrådet å kjøpe inn bo-ken til landets biblioteker, hvilket sikrer forfatteren

et betydelig mye bedre honorar.

Håvard Rem spør hvordan han kan få takke for in-tervjuavtalen. Takken er det intervjuet du nå leser.

7. februar 1977. Samme året som Frp blir grunn-lagt, Star Wars har premiere, og USA sender Voy-ager 1 og 2 opp i rommet. Håvard Rem fyller 18 år. Han går til rektor og gir beskjed om at han slutter på skolen. Nå er han myndig. Han skal bli forfat-ter. Samme året utkommer hans første diktsamling «Kall på heltene». Trettitre år seinere kan han kon-stantere at det gikk slik han hadde planlagt.

Hvem er han egentlig? De fleste har hørt om Hå-vard Rem i en eller annen sammenheng, men har vanskelig med å plassere ham. Det er kanskje ikke så rart. Som forfatter er hans karriere svært uhåndgripelig. Han har språket som sitt verktøy, og har gjort alt tenkelig med det. Han har en lang re-kke bøker på samvittigheten, en enda lengre rekke sangtekster for landets mest profilerte musikere, i tillegg til å ha oversatt en del dramatikk.

Det siste året har Håvard Rem utgitt tre bøker: En bok om togreiser rundt hele verden, en bok om pre-stesønnen Bjarte Baasland som gamblet bort 60 millioner på kort tid, og en bok om norsk svartmet-alls historie. Men det slutter ikke der.

I slutten av januar har Rem booket to netter på Grand Hotel i Oslo, til seg og sine to barn. De er på bytur for å se teater. På fredagen er det premiere på den velkjente Shakespeare-stykket «Romeo &


Julie» på Nationaltheatrets hovedscene. På scenen står de fremste skuespillerne i teatrets ensemble. Dagen etter er det ny premiere, men denne på Oslo Nye Teater. Også her på hovedscenen. Stykket er musikalen «Spring Awakening». Begge disse styk-kene har en ting til felles. De er oversatt av Håvard Rem. Seinere samme året har han to nye teaterpre-mierer på samvittigheten.

Det var på midten av nittitallet Håvard Rem tok steget ut fra litteraturen og inn i rampelyset. Han var allerede en anerkjent lyriker, med et femten års forfatterskap bak seg. Rem ble utgitt av anerkjente Cappelen og hadde figurert som hovedanmelder i Aftenposten. Noen av hans prosjekter som hadde fått mest oppmerksomhet var hans gjendiktninger av Leonard Cohen og Bob Dylan. Med sangernes personlige godkjennelse. I tillegg har han også et par biografier bak seg, blant annet om fotball-spilleren Erik «Myggen» Mykland som solgte over 40 000 eksemplarer.

Så kommer Morten Harket. a-ha-vokalisten er Norges første verdenskjente superstjerne, med mil-lioner av solgte plater. Siden gjennombruddet på midten av 80-tallet har gruppa toppet alle verdens hitlister og turnert i land man aldri har hørt om. a-ha var så store at man nå, over tredve år seinere, knapt makter å forstå det. I 2009 melder a-ha at de plan-legger å legge opp, i 2010. Dette blir andre gangen de legger opp. Men først skal de på verdensturné. I løpet av året skal de spille for over 100 000 pub-likummere bare i Norge. I tillegg kommer USA, Russland, Tokyo, Mexico...

Men tilbake på 90-tallet har bandet fått en knekk. Suksessen er fallende. Bandet preges av mye ue-nighet og krangling. Vokalist Morten Harket lukter på en solokarriere.

Dette er midt i platebransjens absolutte gullalder, og bandet som har vært pengehester gjennom et tiår er på synkende kurs. Trolig er det mye penger involvert når a-has frontfigur prøver å gå solo. Gjennom tiden i a-ha har han vært under ledelse av Paul Waktaar-Savoy, som har skrevet det meste av musikk og tekster. Paul har allerede gått solo med bandet Savoy, sammen med sin kone, og gjør en viss suksess med dette. Vel, produsenter kan kjøpes og musikere kan leies. Det er bare ett problem. Sangtekstene.

I 1991 utga Rem diktantologien Poetenes evangeli-um, en evangelisk diktsamling som siden ble tone-satt av Øivind Varkøy og sunget av Morten Harket. Platen med sammen navn ble utgitt i 1993 i regi av av Kirkelig Kulturverksted. Det var slik de møttes første gangen. Platen ble ingen suksess (altså platen solgte ikke mer enn antologien), men samarbeidet ga tydeligvis mersmak. Da Harket blir spurt om å gjøre en soloplate på engelsk, er Håvard Rem en av de første han ringer. Duoen etablerer en base i Los Angeles der de drar for å skrive låter og tekster. Re-sultatet er platen «Wild Seed» som kom ut i 1995. Den selger 200.000 eksemplarer i Norge, noe som er veldig mye. Men internasjonalt funker det ikke helt. Her til lands blir det spellemannspris blant an-net for låta «A Kind of A Christmas Card», skrevet av Rem og Harket. Rem er tilbake i rampelyset.

Året etter følger Harket opp med den norskspråklige «Vogts Villa», også denne i samarbeid med Rem. Platen blir ingen suksess. Samarbeidet slutter her, mens vennskapet fortsetter. Siden skal Rem sette ord til toner fra artister som Vamp, Sivert Høyem og Jan Ove Ottesen fra Kaizers Orchestra.

Blant personene som har blitt portrettert av Håvard Rem finner vi i tillegg til «Myggen», predikanten Aril Edvardsen og den omstridte advokaten Tor Er-ling Staff. I tillegg har Rem forfattet bøker om den danske forfatteren Søren Kierkegaard, eks-biskop-sønn og svindler Bjarte Baasland og den ikke helt ukjente sangeren Bob Dylan.

Uansett, mest sentralt i hans forfatterskap er det som gir minst oppmerksomhet og minst inntekt. Diktene og versene. Lyrikken. Det har blitt nærmere femten diktsamlinger siden debuten «Kall på heltene» i 1977. Siden den gang har Håvard Rem utgitt alt fra tekstmeldinger til sangtekster, poesi, dramatikk, biografier, og sakprosa. Men aldri fiksjon.

En måned før møtet med Rem på Blå, hadde jeg møtt en jente. Jeg trodde jeg var forelsket, men vis-ste ikke helt. Hvordan vet man egentlig det? Hva er egentlig kjærlighet? Og hvem vet sånt?En av de som i hvert fall forholder seg mest til temaet må vel være forfattere? Jeg utfordrer Hå-vard Rem på et intervju om emnet, med utgang-spunkt i hans forfatterskap. Seks uker etter møtet på Blå sitter jeg på bussen til Notodden.


Timeekspressen fra Oslo passerer over Meheia. Solen er på vei ned bak skogen i horisonten. Him-melen er i ferd med å brenne ut, men akkurat nå er den flammende oransje og rosa. Den siste delen av turen, etter Kongsberg, er nesten bare skog. Det ligger et litt skummelt mørke over Notodden, ikke bare på kvelden meg også på dagtid. Det er nok ikke uten grunn at mye mørk musikk kommer her-fra. Notodden, kjent for blues og svartmetall. Rå-nere og barbråk. Mandagsutgaven av lokalavisen Telen skal som vanlig inneholde notiser om fyll og vold. Men den kommende mandagen skal den også omtale et drap begått denne lørdagskvelden.

Turens ærend er en prat om kjærligheten. Det føles merkelig at svar på store spørsmål kan befinne seg her, omgitt av bekmørke skoger.

Bussen er halvfull av fraflyttede notoddeninger på vei hjem denne lørdags ettermiddagen. Denne da-gen er spesiell for Håvard. Det er finalen i Melodi Grand Prix. Metallbandet Keep of Kalessin er blant favorittene. Dersom de vinner, blir de historiske. Da må det selvfølgelig med i boken. «Innfødte skrik» kan ferdigstilles etter denne kvelden, og nå butikkhyllene i rute i midten av mars. Den store bunken A3-ark på bordet er det siste utkastet av boken. Coveret er klart. Rem har brukt samme de-

signer som lagde coveret på Shining-platen «Black Jazz». Tilfeldig? Neppe. Det er enda en grunn til at denne dagen er spesiell. Dagen etter fyller Håvard Rem 51 år.

Han serverer komper. Av den vestlandske sorten. Til tross for hans opphav på Sørlandet har han aldri lært seg å lage komper. Noe han tydeligvis angr-er på. Rem er født i Oslo, med mor fra Vennesla utenfor Kristiansand. Han er oppvokst i Eydehavn og Arendal. Han har bodd store deler i Oslo, men har omsider trukket seg tilbake til endestoppet på Timeekspressen: Notodden i Telemark.

n

Er din fornemmelse av lykke annerledes enn fabrikkarbeiderne som aldri forlot Eydehavn?- Noe av det vanskeligste jeg har opplevd i livet har vært mennesker som har hatt behov for å sam-menlikne seg selv med andre, for eksempel meg. Da føler jeg at slaget er tapt før det er begynt. I mitt liv med teksten har jeg sluppet å sammenlinke meg selv med andre. Jeg har fått lov til å ha gleder og sorger som jeg er aleine om, som har en egenverdi som jeg ikke trenger å sammenlikne med noen.

Har du møtt gamle kjente som har forsøkt å imponere deg med noe de selv har skrevet?- Ja. Litteraturen har den enkleste logistikken av all kunst. Du trenger ikke et band og et studio. Du trenger ikke et svært filmteam. Du trenger ikke en-gang staffeli. Derfor er litteraturen lavterskel. Også

fordi vi alle har minst ni år med systematisk un-dervisning i skrivekunst. Vi har ikke tilsvarende ni år med tonekunst-, filmkunst- eller malerkunstop-plæring. Alle kan i prinsippet skrive, og alle har tilgang på den logistikken som skriving krever. Det er en omvei til spørsmålet. Selvfølgelig, skriving er nettopp noe folk tyr til i vendepunkter i livet sitt. Når en som har vært ingeniør i tjue år kommer opp i en eksistensiell krise, så begynner han ikke å lage en spillefilm, men han begynner kanskje å skrive. Dette er et vel så spennende utgangspunkt for skriving som karriereforfatterens. Det finnes gode eksempler på folk som har begynt å skrive i godt voksen alder, og levert bra ting. Heldigvis. Men ig-jen, det blir litt som å skulle stake ut en ny karriere når du er førti. Du har disse invisteringsårene, for akademikere er det de fem-seks årene med stud-ielån. For en kunstner er det ofte den etablerings-fasen, hvor du lever fra hånd til munn. Det er ikke alle førtiåringer som kan leve fra hånd til munn, fordi de har en mye mer krevende livssituasjon.

Hva hadde det gjort med litteraturen dersom man som forfatter måtte skrive i syv år før man i det hele tatt ble vurdert av forlagene?- Sånn var det en gang. Da jeg debuterte på 70-tallet var det helt annerledes. Folk gikk ikke rundt og ville bli kunstnere. Det har skjedd en veldig forandring på dette området, og den begynner å bli så merkbar også fordi den begynner å rokke ved hele tilbudet og etterspørselen. Tilbudet på litteratur, tilbudet på musikk, tilbudet på visuelle uttrykk begynner snart å bli større enn etterspørselen.

«Litteraturen har den enkleste logistikken av all kunst»


Hadde man andre hensikter med å skrive den gangen?- Jeg husker en voksen person i mitt nærmiljø, da jeg tok valget om å slutte på skolen for å bli forfat-ter. Han tok meg til side og sa «Håvard, du er ikke idealist, du er individualist». Så jeg tror nok ikke motivene var annerledes. Det var like mye egotripp fra min side. Forskjellen er at i dag er det mange flere som har den egotrippen. Hvis du hører på unge folk som i Idol-sammenheng, så virker det som om flertallet har den kunstner- og celebritetsdrømmen.

Vil Karl Ove Knausgårds kamp sette et punk-tum for den selvutleverende litteraturen eller vil den frambringe mer?- Jeg tror han vil åpne for mer. Da tenker jeg ikke på det negativt eller positivt, men mer deskriptivt. Jeg tror Knausgårds prosjekt allerede har vært i gang lenge, men kanskje utenfor Kulturråds-litteraturen. I blogger og sånt. Kanskje er hans prosjekt bare et uttrykk for at skillene mellom seriøs litteratur og blogging er i ferd med å viskes ut. Noe som er en naturlig utvikling. Til det bildet hører det også at Norge har vært spesielt tilbakeholdent med selvut-leverende litteratur.

Hva skyldes det?- En litt lavere temperatur i den kollektive kom-munikasjonen.

Fordi vi er for snille eller for flinke?- Eller fordi vi er for få?

Vi klunker i en ny runde vin. Rød. En australsk Banrock Station, treliter. I bakgrunnen summer svenske Oscar Danielson. Klokken har så vidt passert midnatt. Kvelden har så vidt begynt.

Hvordan ble det til at du oversatte Shake-speare?- Det begynte i 1985 da jeg utga en samling egne dikt, «Bak dør på gløtt» med blant annet gjendikt-ninger av Bob Dylan. Dikt i bunden form. Den fikk oppmerksomhet, og da fikk jeg forespørsel fra et teater om å prøve meg på Sheakespeare fordi det også er i bunden form. Det var på et tidspunkt der jeg var en av de få i en ny generasjon som skrev i bunden form.

Du hadde knapt skrevet i ti år før du blir bedt om å oversette en av verdens største drama-tikere?- Mm. Dette var midt på åttitallet. Etter tyve år med modernistisk kunst, poesi og malekunst, begynte en tilbakevending til de klassiske uttrykkene. Du fikk Odd Nerdrum som gjenopplivet det figurative i malerkunsten. Du fikk Erik Fossnes Hansen som grep tilbake til den klassiske romanen. Den gamle sørlandshus-arkitekturen fikk sin tilbakekomst. Jeg ble en liten brikke i det åttitalls-bildet ved at jeg førte de gamle versformene tilbake i poesien. Der-for hadde jeg gode forutsetninger for å gyve løs på Shakespeare. Det er nå tjuefem år siden. Jeg har puslet mye med gjendikting i alle disse årene, som et slags sideprosjekt. Også mye på grunn av at jeg har håndverket inne. Det er litt som scrabble for viderekomne.

Hva har «Spring Awakening» og «Romeo & Julie» til felles?- Den umulige kjærligheten.

Hva gjør den så umulig?- Hvis vi skal se på det i et stort historisk perspek-tiv, så handler det om platonisme. Den platoniske kjærlighetstanken handlet om at man forestilte seg at i ideenes verden så fantes mann og kvinne som et helt vesen. Men når dette vesenet skulle bli født på jorden, måtte det splittes i to; som en mann og en kvinne. Derav uttrykket «den ene rette». Når disse to som hadde vært en enhet i ideenes verden så hverandre, da skjedde det samme som i Romeo og Julie. Da visste de at «dette er den enheten jeg en gang var en del av». Så er moralen i begge stykkene at på jorden så lar ikke den totale kjærligheten seg virkeliggjøre. Det er en veldig vestlig tankegang. I hebraisk og arabisk så har du ikke denne oppdelin-gen i sjel, kropp, ånd og legeme. Det hebraiske ordet for ånd og sjel er pust. Det fysiske. Denne veldige platonske ideen om at det egentlig finnes en åndelig og en jordisk virkelighet, som aldri som kan bli så perfekt som den ideelle, det er en tankemåte som du ikke finner for eksempel i Midtøsten. Der finner du også en mye mer praktisk tilnærming til kjærligheten, som jeg tror vi har mye å lære av. Den finner du også på bygda. En av de viktigste erfaringene mine var som nittenåring, da jeg flyttet til Nordfjord og var gårdsgutt ett år på et ganske gammeldags gårdsbruk. Jeg så arbeidsfordelingen mellom bonden og bondekona, hvordan de utfylte hverandre og hvordan de begge var nødvendige for at dette prosjektet skulle gå rundt og gå videre fra


forrige generasjon til neste. Både forrige og neste generasjon var representert i storfamilien, med bestemor og barn. Da skjønte jeg at kjærligheten er veldig mye hva livet og omgivelsene legger opp til.

Statistikken tyder på at folk ikke klarer å hol-de sammen. Det til tross, er likevel «Romeo og Julie»-kjærligheten fra 1595 et større ideal enn den gang. Ble vi for individualistiske?- Vi har blitt individualistiske, men jeg vil ikke si at vi har blitt for individualistiske. Vi har fått mange flere valgmuligheter, og det må vi glede oss over. Det er forresten et så gammelt stykke at man har lov til å lage hva som helst ut av det. Noen burde lage en versjon av Romeo og Julie der de får hverandre, der Capulet- og Montages-slektene forsones og alle er enige i at de skal få gifte seg. Så gifter de seg, så får de barn, så er det våkenetter med spedbarnskrik, så er det tidsklemme og litt utroskap. Hverdagen. Isteden har vi på en måte la-get oss et samfunn hvor Romeo og Julie-tiden bare skal vare og vare. Fra femten til førti. Man skal vel-dig få generasjoner tilbake før folk var konfirmert da de var 15, og før de var 20 var de ute i arbeid og kanskje også involvert med felles barn og et slags ekteskap. Ungdomstiden varte i to-tre år, fra femten til atten, så var man i gang med voksenlivet. Fra at ungdomstiden varte i to-tre år, så varer den nå i 25 år. Fra man er femten til man er 39. Da har man fått en tredjedel av livet sitt til å leke Romeo og Julie, i den uforpliktende fasen før alt blir virkelig. Virkeligheten den venter, og for Romeo og Julies del endte det med at de døde. Alternativet er at man

skal virkeliggjøre det de ikke fikk virkeliggjort, og det handler jo om å få barn og sette i gang og takle alle de tingene som kanskje ikke er så vakkert som Romeo og Julies død.

Jakter vi en kjærlighet som ikke finnes?- Er kjærligheten et mål i seg selv? Er den det høyeste gode i menneskelivet? Jeg mener at den ikke er det. Jeg tror det fortsatt henger igjen mye av den vestlige platonske måten å tenke på. At kjær-ligheten nesten er en religiøs størrelse som vi skal virkeliggjøre i våre liv. Men er den det? Nei. Der tror jeg vi lever i en tid hvor det er så mange nye premisser. Du har individualismen, du har migras-jonen, du har så mange måter å se livet på, som lever side om side bare i en liten by som Oslo. Nå må vi nullstille oss. Den kjærligheten vi snakker om er en relativt ny oppfinnelse. Det at det som i Romeo og Julie bare skal si «pang!» også vet man at vi skal ha hverandre til heller ikke døden skiller ad. Ære være de som opplever det, og lykkes med det eller mislykkes med det. Fordi religionene våre begynner å dø, så kan vi ikke opphøye tosomheten til en ny erstatningsreligion. Det som er bottom line er sex. Vi lever i en generasjon og populasjon som enten fornyer seg eller som ikke fornyer seg. Hvis den ikke fornyer seg så dør den. Sex er nødvendig.

Er sex avhengig av kjærlighet?- Historisk sett er den på ingen måte det. Grunnen til at du og jeg sitter her nå, 3000 år etter bronseal-deren, er fordi folk har hatt sex. Hvis den sexen kun hadde forekommet i en forelskelsessammenheng, så tror jeg ikke vi hadde sittet her. Sex er bottom line i livet. I en periode av livet så er sex like nød-vendig som mat, for enkeltindividet. For befolknin-gen så er sex like viktig som mat hele tiden. Hvis man ser historisk på det, så har sex aldri først og fremst vært knyttet opp til den store tosomheten eller kjærligheten. Sex har forekommet i alle mu-lige sammenhenger, for å sikre reproduksjon. Det som er interessant er at i et Europa hvor fødselstal-lene synker og hvor flere og flere velger bort re-produksjon av barn, og hvor vi på en måte prøver å skille sex og reproduksjon, er det likevel reproduk-sjonens symboler som omgir oss over alt. Det er puppene, de som skal sørge for mat til det nyfødte barnet, det er hoftene som skal føde barnet. Vi har noen europeiske land der fødselsraten begynner å nærme seg halvparten av det som må til for å holde et befolkningstall. Reproduksjonen går i glemme-boka, mens vi har et tilsvarende fokus på reproduk-sjonssymboler. Det er en merkelig situasjon.

Så, vi har mer sex enn noen gang men lager færre barn?- Jeg er ikke sikker på om vi har mer sex, men vi er mer sexfikserte enn noen gang. Det fører til færre barn. I utgangspunktet er det ikke et prob-lem at folk bytter partnere eller finner ulike måter å leve sammen på. Men det at folk ikke får barn er et problem.

«Er kjærligheten det høyeste gode i livet?»


Hvordan da?- I en viss forstand, på individnivå, er det å få barn like naturlig som å bli kjønnsmoden. Du kan godt si at du kan ha et fullverdig liv uten å bli kjønnsmod-en. Selvfølgelig kan man det. Man kan bli bussjåfør eller komponist uten å være kjønnsmoden, men de fleste vil nok regne kjønnsmodningen som en veldig naturlig del av menneskelivet sitt. Hadde vi sittet her på våren og sett på epletrærne ville vi sett at de får veldig fine blomster, som alle synes er vakre. Men det er like naturlig at de får epler også. Det er på individnivå. På individnivå mener jeg at det å få barn er en grunnleggende livserfaring på linje med det å bli kjønnsmoden. På kollektivnivå er også det å få barn like viktig som at det produseres mat, ellers så dør befolkningen. Derfor synes jeg at når vi skal snakke om kjærlighet er det et godt utgang-spunkt å begynne å snakke om det å få barn.

Håvard har fått to. Velskapte og vakre sådan. De nevnes ikke videre her.

To av fjorårets store debatter var om de frivillige barnløse og enslige som ønsket å adoptere. - Først, de frivillige barnløse. Der er min mening at ethvert noenlunde sunt samfunn har masse plass til de frivillige barnløse, og det har de alltid tatt. Munkevesenet og nonnevesenet. Et samfunn som ikke er helt på jeger- og samlenivå er så differensi-ert at naturligvis er det plass til alle dem som ikke ønsker barn. Problemet er de som ønsker barn men hvor det får 2., 3. eller 4. pri, fordi «det passer lik-som ikke». Der skulle jeg ønske en mer fandeniv-

oldsk innstilling, at barn bare er noe man lager. Der må livet få lov til å gå å sin gang. Der må livet få lov til å leve. Det tror jeg hadde vært en fordel for samfunnet, både på individnivå og på kollek-tivnivå. At folk fikk mange flere barn.

Noen utsetter livsløpet etter endt bachelor-grad ved å ta enda en bachelorgrad, mens i andre miljøer virker det nærmest trendy å få barn.- Det er fint. Jeg skulle ønske vi hadde et samfunn der det å få barn ikke var noen big deal. Hvor det var bare noe som skjedde. Vi er tilbake til at jeg ikke tror at meg og deg hadde sittet her dersom det siden bronsealderen kun fikk barn i den og den livs-situasjonen – for eksempel når den store forelskel-sen hadde oppstått.

Men, med barnetrygd, permisjoner og støtte-ordningene man har i dag, er det ikke lettere å få barn nå enn noen sinne?- Det er ikke helt riktig. Vi skal ikke rote oss for langt inn i det politiske, men Kåre Willoch og flere har påtalt den urettferdigheten som ligger i at folk som er i studieløpet nesten ikke får fødselspenger. Norge ligger nesten på fødselstoppen i Europa, og det skyldes de gode fødselspengeordningene vi har. Men de ordningene slår veldig skeivt ut, og det er goder som ikke kommer studenter til gode. Derfor skjer det også at i Stor-Oslo så har du et veldig høyt antall selvbestemte, men likevel uønskede aborter – nettopp blant studentene. Det skyldes at de er i tyveårene, en fase av livet der det er naturlig å få barn, men det er ikke gode økonomiske ordninger

for dem. Det er nå ikke først og fremst tenåring-sjenter som aborterer, men jenter i tyveårene. Kvin-nelige studenter. Det er en politisk utfordring. Men hvis vi ser bort ifra det, så er Norge mer og mer, i vestlig sammenheng, et reproduskjonsmessig lyk-keland. Vi pusher nesten to blank i reproduksjon-srate, mens Italia for eksempel ligger på 1,2. Men vi har fortsatt en del å gå på. Hvis vi kun skal få barn når det passer i forhold til trygdeordninger, så blir det for smått. Noe av det jeg synes er viktig med det er det kollektive, et samfunn som ikke re-produserer seg dør ut. Like viktig er individnivået, at det ikke er sånn at livet slutter når man får barn. Man kan like gjerne si at det er da det begynner.

Som fjortis oppsøkte du mørket ved å gå fra søndagsskolen til Leonard Cohen. Hva slags mørke?- Det var det mørket som lå i den tradisjonen jeg selv var vokst opp i. Mange år senere hadde jeg gleden av å få lange samtaler med Cohen. Jeg husker ett bilde han brukte, som jeg festet meg ved. Han har jo en veldig sammensatt bakgrunn, canadisk-amerikansk med jødisk opprinnelse med foreldre fra et russisk-ortodoks Russland. Han har tilbringt halve livet sitt på zen-buddhistiske klostre. Han sammenliknet erkjennelse/visdom med et hus man skal gå inn i, men han sa «man skal gå inn i det gjennom den døren som er i det rommet man kommer fra, man skal ikke prøve å komme seg inn i huset gjennom andre dører». Det han sikter til er på en måte den tradisjonen eller kulturen man er vokst opp i. For han så ble det vel jødedommen


som var hans bakgrunn, som ble hans vei inn til visdommen. Jeg er vokst opp i et veldig bibelsk miljø på Sørlandet, og møtet med Cohens univers var en dør inn til min egen bakgrunn og min egen bibelske oppvekst. På den tiden jeg var fjortis og ble eksponert for utrolig mye musikk, 73-74 var en gullalder, jeg hørte alt fra Pink Floyd til Led Zep-pelin og The Doors. Jeg hadde en storebror som var veldig musikkinteressert, og som sørget for at jeg fikk møte det som fantes av oppegående musikk. Ikke bare vestlig musikk, alt fra norsk folkemusikk til indisk musikk. Men, de to artistene som jeg fes-tet meg mest med var Leonard Cohen og Bob Dy-lan. Jeg har spurt meg selv, hvorfor det? Jeg tror det er to svar. Det ene var at Cohen og Dylan er artister som også er poeter og forfattere. Hvor det tekst-messige er jevnbyrdig med det musikalske. Men de er også to artister som springer ut av den samme bibelske tradisjonen, som jeg selv vokste opp i. På et ubevisst plan så tror jeg det var med på å trekke meg mot dem.

Hva førte deg bort fra det kristne miljøet?- Du er kanskje ikke klar over at du sitter og snak-ker med en 300 år gammel mann. Det vil si, jeg kommer fra før opplysningstiden. Den slo inn for 200 år siden i de øvrige lag. Jeg er vokst opp i et miljø der man bokstavelig talt trodde at jorden ble skapt for 6000 år siden, på syv dager. Hvor det var den gjengse oppfatning, som på 60-tallet kanskje ikke ble hamret igjennom hver dag men den ble heller ikke motsagt. Jeg ble opplært til å se på Dar-win som en løgner. Jeg vokste opp i et miljø hvor man så på Bibelen som Guds ord, der den var ut-

talt sann. I dag kan dette virke helt sykt fjernt, men samtidig har jeg fått nye venner som er vokst opp i tilsvarende settinger fra før opplysningen. Folk som er oppvokst i muslimske miljøer. I 2010 er dette plutselig mye nærmere oss enn det har vært på lenge. Og da kan jeg svare på ditt spørsmål, om hvorfor jeg søkte bort. Fordi jeg var en våken gutt. Ennå mens jeg var 7-8 år gammel og min sosiale ak-sjonsradius var ganske liten, så skjønte jeg at dette var bullshit. Jeg skjønte det på et tidspunkt hvor jeg ikke kunne gjøre noe med det. Så du kan si, fra jeg var åtte til jeg var femten, i nesten halve mitt liv da, så levde jeg i en slags parallell virkelighet hvor jeg levde i dette bibelske miljøet og deltok i det sånn som det var sosialt forventet, men samtidig hadde en hjerne som sa at dette var tull.

Ga det snevre samfunnet en trang til å uttrykke deg?- Ja. Apropos gjendiktning, jeg tror det lærte hjerne min til å fortolke og gjendikte. Jeg var skoleflink, jeg har en veldig analytisk og matematisk hjerne som veldig tidlig fortalte meg at dette jeg satt og hørte var bullshit. Men det var på et tidspunkt der jeg ikke bare kunne ta skreppa på ryggen og si at «jeg vil heller vokse opp i et annet miljø». Isteden

lærte jeg meg å oversette det som ble sagt og til å tenke dobbelt rundt det. Det var også veldig dob-belt for meg, for jeg gikk veldig inn i det. De siste fem årene har jeg brukt mye tid på 2011-revisjonen av Bibelen. Selv om den overbygningen miljøet la-get seg om Bibelen var bullshit, så var det likevel en gullgruve som fantes under den overbygnin-gen. Nemlig de bibelske fortellingene. Noen av de eldste og mest verdifulle fortellingene i mennes-kets historie, som jeg da også fikk med meg. Når jeg da kommer hjem fra møter hvor jeg har hørt predikantene ramle om som tomme tønner over at jorden ble skapt for 6000 år siden, og kom hjem på gutterommet og fikk høre Cohen og Dylan, som har de samme skriftene som utgangspunkt. På den ene siden var det noe helt annet, men på den andre siden, så var det de samme kildene.

Du har forlatt det kristne Sørlandet og det kristne miljøet, men du har ikke forlatt kristendommen. Mye av ditt forfatterskap har hatt en religiøs undertone. Hvorfor det?- Det er ingen grunn til å forlate Bibelen. Skulle jeg slutte å lese Shakespeare? Det er mye større grunn til å forholde seg til de bibelske fortellingene som er 2-3000 år gamle fortellinger, der mange av dem er hentet fra enda eldre mytologier. Som fortellin-gen om vannflommen, som jødene tok med seg fra Babylon og inkorporerte i Bibelen. Bibelen er en slags fellesbase for tre religioner. Det gamle testa-mentet er jødenes bibel, det nye testamentet er de kristnes bibel og koranen er i veldig stor grad en sammensmelting av de to mytologiene. Ett men-neskeliv er altfor kort til å gjøre seg ferdig med det

«Det er ingen grunn til å forlate Bibelen. Skulle jeg slutte å lese Shakespeare?»


stoffet.Har du noen gang tvilt?- Jeg er litt tilbøyelig til å nesten si det motsatte. Har jeg noen gang trodd? Det der er veldig dobbelt for min del. Fordi, allerede som 8-9åring så følte jeg at jeg hadde gjennomskuet den føropplysning-stidsverdenen jeg vokste opp i. Men det var jo bare med fornuften. Emosjonelt var jeg langt, langt inne i de religiøse tingene. Jeg har hatt hele spekteret av dommedagsfrykt, helvetesfrykt, frykt for Jesu hjemkomst. Når jeg har hatt den frykten, da sier det selv at jeg må ha trodd på de tingene jeg var redd for. Det var akkurat som jeg bare trodde med halve meg, og at den andre halve visste noe annet.

Du er en kristen, men ingen predikant?- Nei. Jeg vet heller ikke om jeg vil kalle meg en kristen i vanlig forstand. Men det er faktisk ikke så interessant, fordi vi forbinder jo ofte religion med det hindsidige. Livet etter døden. Men den delen av religionen er en nokså moderne del. For eksempel jødedommen og til dels islam, så er det hindsidige veldig underordnet. Religionen har først og fremst en funksjon i livet på jorden. Det er også der reli-gionen er viktig for meg. Den har blitt mitt vindu inn i andre mytologier. Den har gitt meg en følelse av historie. Når jeg blir kjent med muslimskfødte mennesker så er det jo de religiøse mytene som er vår fellesnevner. Jeg ville følt meg veldig fattig uten dem. Det er et viktig korrektiv til vår egen tid. Vi lever i en sekulær kulturrevolusjon. Bare på 30-40 år så er så mange grunnleggende verdier i vårt samfunn endret eller snudd på hodet. Stort sett så er dette bra, men religionene gir meg et historisk

perspektiv på det som jeg synes er viktig.Så, du synes man burde kjenne til Bibelen uansett om man er kristen eller ikke?- Ja.

Bør Koranen også bli en del av norsk grunnskoleopplæring?- Ja, helt klart.

Når skjer det?- Det skjedde vel egentlig for to år siden da KRL gikk over til å bli RLE (Religion, Livssyn og Etikk). Den K’en hang igjen helt fra Bibelhistorie var blitt Kris-tendomsundervisning og kristendomsundervisning var blitt «Kristendom, Religion og Livssyn». Jeg har barn som har gått gjennom disse pensummene, på barne- og ungdomsskole. Men utfordringen for muslimene ligger i å finne andre identiteter enn sin religiøse identitet. Du kan si, på de 30 årene vi har hatt migrasjon til Norge så har det kommet omtrent like mange katolikker som muslimer. Men de ka-tolikkene er jo ikke katolikker, de er chilenere og vietnamesere og lar seg representeres som chilenere og vietnamesere. Det er den identiteten de velger å møte oss med. Det blir et større og større problem i samfunnet at alle irakere, pakistanere og afghanere ikke lar seg representere med de identitetene, men mer og mer lar seg representere med sin muslimske identitet. Dette skaper en ond dynamikk ved at jo mer de lar seg representere ved sin religiøse iden-titet jo mer identifiserer vi dem med deres religiøse identitet. Så blir det en selvforsterkende dynamikk som ikke er noe positiv i det hele tatt. Vi nordmenn har ingen tydelig religiøs identitet. For mange er

også familie/slekts-identiteten veldig svekket. Det vi ser eksempler på er at jobben blir den fremste identiteten, mens familierelasjonene kanskje svek-kes. Og mens man kanskje går inn og ut av forskjel-lige kjæresteforhold, så er det jobben som blir den stabile kontinuerlige relasjonen i livet. Det er jo en veldig praktisk og pragmatisk identitetsutforming.

Jan Erik Vold skrev i Vinduet at Håvard Rem har en skrivebegavelse som kan føre tankene mot Hamsun, Mykle og Axel Jensen.

Du skrev i 1982 en bok som het «Et lykkelig år av min ungdom», som kan sees som en parallell til dagens blogger. Er du enig i det?- Ja. Det var jo egentlig en helt selvbiografisk bok, som begynner med «jeg». Sjangermessig er den en hybrid; roman-partier, dikt-partier, sangtekster, dag-boksnotater. Den ble skrevet da jeg var 22 år gam-mel, full av liv og lyst. Men med den samme skrive-gleden som jeg hadde da jeg var 15, som gjorde at hvis jeg hadde vært i Arendal på hybelen hos noen venner hvor vi pleide å oppholde oss, hvor det var skrivemaskin som jeg hadde skrevet en tekst på og hadde en mil å sykle hjem, så hendte det at jeg halv-veis, midt på natta, stanset under en gatelykt og tok fram arket og ble stående å lese. Den gleden som jeg hadde som 15åring hadde jeg også da jeg skrev «Et lykkelig år av min ungdom» da jeg bodde i en svær villa i Oslo med masse unge studenter og bo-hemer, hvor det var festing hele tiden. I 7-8 tiden om morgenen, når alle de andre skulle sove ut rusen noen timer, så satte jeg meg på balkongen i mor-gensolen og skrev noen sider. Den egoistiske gleden


ved å leke med språket det er den jeg fortsatt har.Har dagens bloggere har noen litterær verdi for ettertiden?- Ja. Helt klart. Men, det er jo mitt litteratursyn. Samtidig så sprenger bloggingen og de nettet de strukturene vi har for litteratur. Det er ikke noe negativt, men en utfordring. Fordi, jeg kan sitte to uker på Nationalbiblioteket og gjøre research til en bok. Det er et velordnet flott totalt system. Men så sitter jeg på bussen hjem og går på internett, og der ligger et bibliotek som er større enn Nationalbib-lioteket – men uten det systemet for å ta vare på og systematisere ting.

Ville den norske litteraturscenen vært annerledes dersom bloggerne heller hadde skrevet bøker?- Ja, det er klart. Men det hadde likevel bare blitt å skyve problemet en generasjon fram i tid. Vi kan bruke en sammenlikning som er nærliggende for min del: den muntlige teksten. Nylig så har plate-bransjen skiftet navn. Det heter ikke lengre plate-bransjen. Det heter musikkbransjen. I et historisk perspektiv, så er ikke det noen stor katastrofe. Tvert imot, det er en riktig justering i forhold til hvordan det har vært historisk. For 200 år siden hadde du ikke platebransjen, da hadde du musikkbransjen. Det samme vil nå skje i det vi i dag kaller bok-bransjen. Om x antall år vil ikke det lengre hete bokbransjen. Det vil hete litteraturbransjen. Det vil også være en historisk riktig korrigering. For 300 år siden, eller 700 år siden, hadde du ikke bokbransjen men du hadde litteraturbransjen. Men bokbransjen bør ikke ha monopol på litteraturen. Et godt eksem-

pel er den muntlige litteraturen: sangpoesien. Til dags dato har du ennå ikke fått en Nobelpris i lit-teratur som går til sangpoesi. Innenfor det litterære systemet, med bibliotekene og alt det velordnede du finner der, så har de problemer med å implemen-tere sangpoesien. Og enda større problemer vil de få med å implementere den virtuelle teksten.

Sangteksten har omsider fått sin anerkjennelse i en nyopprettet Spelle-mannspris. Når vil den virtuelle litteraturenfå sin anerkjennelse?- Sin Bragepris? Faktisk, det tror jeg vil være vel-dig opp til den selv. Det må skje innenfor institus-joner som den selv skaper. Bokbransjen, det vil si den papirbaserte institusjoner, vil ikke kunne klare å skape institusjoner for den virtuelle teksten. Slik den ikke har klart å skape institusjoner for den mun-tlige teksten. På den samme måten som TV-mediet har måtte skape sine egne institusjoner og priser, så må også den virtuelle teksten gjøre det. Da jeg fikk min første jobb i Agderposten, så var det blysats. Jeg jobbet på setteriet sammen med gutta, og da gikk det i blysats. Det er 35 år siden. På de årene husker jeg den elektriske skrivemaskinen kom. Så husker jeg at kulehode-skrivemaskinen kom. Og så videre. Overgangen fra blysats til der vi er i dag, det er likevel bare peanuts i forhold til det vi står foran nå.

Du debuterte i 1977 i en alder av 18 år. Sluttet på skolen og flyttet hjemmefra med eneste mål å bli forfatter. Hvor kom drømmen fra?- Den forteller om en dobbelhet ved meg. På den

ene side har jeg levd ekstremt i nuet og sjeldent klart å planlegge ting. Blitt fanget opp av det som skjer her og nå. Det er den ene delen, der jeg kan-skje har misunnet folk som 25åringer kan ta et langt huslån og vite at når de er 50 så er det nedbetalt. Planlegge livet sitt. Den andre halvdelen har hatt en veldig intuisjon på hva livet er. Da jeg var søtten så skjønte jeg at jeg ikke ville klare å leve et ni til fire-liv. Jeg tror jeg har spart det norske trygdesystemet for mange kroner ved at jeg tok konsekvensen av den forståelsen. Dersom jeg hadde blitt presset inn i et ni til fire-liv, så hadde det gått ut over hels-en min. På 18årsdagen min, myndighetsdagen, så gikk jeg på gymnaset og sa «jeg slutter i dag», så satt jeg hjemme på gutterommet i to måneder og gjorde ferdig det første manuskriptet mitt. Posta det til Cappelen 1. april, samme dag som jeg dro til Middelhavet. Etter å ha vært der i halvannen måned fikk jeg beskjed fra forlaget om at de ønsket å utgi det. Så var det i gang.

Bak på debuten trykkes Håvards brev til forlaget: «Har arbeidet fem år som avisbud og bruker nå tiden på å reise. Ingen stilling. Ingen tittel. Guds barn.».

Hva mener du med det?

«Da jeg var søtten skjønte jeg at jeg ikke ville klare å leve et ni til fire-liv»


- Her er det 70-tallet som taler. Her hadde du ennå et siste pust av motkultur og hippie-ånd. Man skulle ikke underlegge seg systemet, bli materialistisk, planlegge en karriere. Man skulle leve i nuet, re-ise. Det var veldig få heltidsforfattere den gangen. Derfor svarte jeg «ingen stilling», «ingen tittel». Så føyde jeg til «Guds barn». Som ikke først og fremst var en konvensjonell bekjennelse til en bestemt re-ligion, men mer en livsholdning. Jeg kom veldig fort i fiendeskap til det som var den dominerende generasjonen, m-lerne. Jeg var jo et spøkelse for dem. Jeg hadde kristen bakgrunn og skrev i bun-den form. Alt det de hatet. Det som var enda verre var at jeg var yngre enn dem. Jeg skulle vært eldre enn dem, så de hadde noe de kunne utdefinere. Det var en generasjon jeg bare... har hatt et elendig for-hold til, for å si det veldig fint. Generasjonen før dem var mine helter. De fikk jeg blitt kjent med og møte. Folk som nå er døde for lenge siden, Gunvor Hofmo, Rolf Jacobsen, Hans Børli...

Hva tenker du nå om det du skrev da, for over 30 år siden?- Den debutboken har noe urørt opprinnelig ved seg som jeg liker. Og noen av tekstene har jo også over-levd i form av sangtekster, blant annet «Jeg kjenner ingen fremtid».

Du har hele tiden hatt en dragning mot det pompøse. Hvorfor det?- Nå finnes det jo andre ord man kunne brukt for «det pompøse». «Det pompøse» er jo negativt ladet, men greit. Det pompøse er vårt morsmål. Hvis vi skulle prøve oss med et mer nøytralt ord,

som «det storslåtte» eller «det alvorlige». Enda en ting som gjorde at jeg kunne identifisere meg med svartmetall. I tusenvis av år har det vært litteratu-rens morsmål. Tre minutter en kveld før Dagsrevy-en fikk jeg sett et repriseklipp av Lille Lørdag fra 90-tallet. Det sto et sjarmløst, iskaldt, harry gufs fra det som bare for noen år siden var så kult at vi ikke visste hvilket bein vi skulle stå på. Det var så tyde-lig at det var helt uten hjerte. Det var kanskje greit nok den gangen, kanskje det var det kule. Men nå var det også uten sjarm. Det var dumt og teit og ek-kelt. De viste også et klibb av Team Antonsen med han derre Datsun (Kristopher Schau, journ.anm). Han var utilpass. De andre var onanistisk lykkelige over å få være på TV, men han var synlig utilpass.

Enkelte hevder at Kristopher Schau er vår tids største samfunnskritiker og performance-kunstnere, noe han selv ikke ønsker å identifisere seg med. - Jeg kan strekke meg langt i å være enig i det. Nå fremstår han jo også som en spennende forfatter. Men han virket utilpass, og forsvant jo etter hvert ut av TV-en. Det jeg prøver å si med dette er at, hvis vi ikke er så nærsynte at vi kun forholder oss til språk og uttrykk i vår nærmeste samtid, så er det pompøse vårt morsmål. Det er religionenes språk. Det er sangtekstenes språk. Det var inntil for et par tiår siden poesiens språk. Veldig ofte når jeg har vært pompøs er det ikke fordi jeg har ønsket å være det. Men bare ved å si det jeg har på hjertet, det jeg føler, uten å gi det en ironisk drakt, så kan det fremstå som pompøst.

I en alder av 18 år skriver du mye om bibel-

ske referanser, om kjærlighet og eksistens. Hva gjorde at du måtte uttrykke deg om så store ting?- Det var farget av flere ting. For det første, så er jo tenårene en tid hvor man stiller seg livets store spørsmål. Det er da man står ute om kvelden, ser på stjernene og spør seg «hvem er vi?», «hvor går vi?». Det er det allmennmenneskelige. I tillegg var jeg oppvokst i et miljø som var veldig apokalyptisk og eksistensielt. Hvor vi hele tiden forholdt oss til at dommedag var like rundt hjørnet. I det siste har jeg begynt å skjønne at det også er noe allmenn-menneskelig. Når jeg ser Dagsrevyen sammen med tenåringer som eksponeres for apokalyptiske bilder av Antarktis, klimatrussel og global oppvarming, så forstår jeg at de også har sin dommedag. Det tredje var at jeg var vokst opp i en mytologi som jeg delvis forlot, en veldig kristen tankegang, det er noe som kjennetegner folk som lever i mytologisk oppbrudd, da settes tankene i sving.

Er det apokalyptiske nødvendig for å få en generasjon til å utrette noe?- Igjen, så tror jeg vi må dele det opp på individnivå og kollektivnivå. Evolusjonistisk så må vi nok in-nrømme at mennesket har vært en suksesshistorie, nå er vi syv milliarder. Vi har klart oss bra. Ett av våre evolusjonistiske fortrinn som gjør at vi over-lever, er frykten. Evnen vår til å simulere worst case scenarios. For mange mennesker i dag har den evnen blitt en forbannelse som har invalidisert dem som mennesker i form av angst. Men egentlig er den en styrke, noe av det ypperste vi har som art.


Håvard peker ut av stuevinduet.- Tenk deg denne dalen for 2000 år siden. Det kom-mer en jeger- og samlerstamme, en liten flokk som skal slå leir for natten. De vet, gjør de en feilvur-dering så finnes de ikke i morgen. Da er det enten fiendtlige stammer eller rovdyr. Det er i ferd med å mørkne. Lederne i gruppen må ta en beslutning. «Er det trygt å slå leir her?». Det som gjør at de antakelig lever neste morgen er evnen til å simul-ere et worst case scenario. Selvfølgelig kan man være naiv og tenke «ja, dette går bra. Vi slår leir og forhåpentligvis kommer det ikke noen og tar oss». Men tvert imot, de tar på seg det ubehaget det er å simulere et worst case scenario. Hvis det scenarioet ikke gir dem ro deep down, så finner de et annet og tryggere sted. Evnen til å simulere worst case scenario er det som får oss til å overleve både som individer og som kollektiv. I vårt trygge polstrede samfunn så har vi fortsatt den driften i oss til å simulere worst case scenarios.

Bilder av et nærmest uslettet Haiti når aldri helt inn til hjerteroten. Hva er worst case scenarios i vårt samfunn?- Det er jo det som er paradokset. Jo flere reelle worst case scenarios som fjernes, jo flere fiktive worst case scenarios vil vi lage oss. Da kommer vi til det punktet der frykten blir angst. Det som er en sunn frykt for å ikke overleve mørket, blir en angst for noe du ikke kan sette fingeren på.

Osama Bin Laden trenger nødvendigvis ikke å eksistere, men er likevel et nødvendige for å vedlikeholde et worst case scenario?

- Ja. På samme måte som kristensosialisten Erik Solheim som utviklingsminsiter nærmest skapte en religiøs kategori av den globale oppvarmingen. Hvis du ikke tror på den globale oppvarmingen, eller hvis du ikke tror den er menneskeskapt, så er du nesten en utstøtt. Ikke sant? Vi har det be-hovet for å fastholde fryktscenarier. Derfor er jo velferdssamfunnet en såpass stor utfordring for individet. Der hvor de reelle fryktsituasjonene har blitt fjernet av et velmenende samfunn, så vil på en måte underbevisstheten fremkalle fiktive fryk-tsituasjoner. Tilsvarende gjelder også selve over-levelsesdriften. Av og til har folk spurt «hvordan klarer du å leve uten sikkerhet om hvor pengene kommer fra om to måneder?». Men jeg mener, det å leve fra hånd til munn har skånet meg fra mange bekymringer. Det kan lyde paradoksalt, men igjen: steinaldermennesket hadde verken sykeforsikring eller faste månedlige lønnsutbetalinger. Hvis man garanterer to års økonomisk sikkerhet for et men-neske, så bare flytter man disse spørsmålene til et annet område, som kanskje ikke er noe lettere å håndtere. Det dypeste eksistensielle skriket vi har i oss er «hvordan skal jeg få mat i morgen?». På en måte, heldig er det mennesket som kan leve i det på en så enkel måte. Dersom man blir forsørget vil de samme eksistensielle spørsmålene flytte seg over på andre ting.

Håvard tar ofte lange pauser fra spørsmålet stilles til han åpner munnen og slipper løs et svar. Det er som om han smatter på ordene en ekstra gang, bare for å smake om de er riktig formulert. Kanskje sender han de en ekstra runde gjennom

hjernen og veier de riktig. I din nyere litteratur skriver du i stor grad i flertall. Stiller du spørsmål på vegne av flere enn deg selv?- I norsk sammenheng har vi tre typer «vi». Vi har det kongelige «vi», som jeg ikke føler meg noe særlig hjemme i. Vi har det redaksjonelle «vi», og vi har salmenes «vi». Det er nok det «viet» jeg står

nærmest.

Hvem er det?- I utgangspunktet er det menigheten. Men for meg blir det menneskeheten. Det er nok uttrykk for at som type så er jeg universell. Kanskje må vi ig-jen tilbake til niåringen som har skjønt at det han skal høre de neste fem årene er bullshit. Så må han finne sin identitet i bullshiten. Da finner han kan-skje noe universelt og allmennmenneskelig. Jeg har reist jorden rundt, jeg har veldig lett for å føle meg hjemme på et nytt sted, og komme i kontakt med folk. Også her hjemme i Norge har mine beste venner en tendens til å være fremmedkulturelle.

Hvorfor det?- Det er nok fordi jeg er litt fremmedkulturell selv.

«Her hjemme i Norge har mine beste venner en tendens til å være fremmedkulturelle»


Føler du deg ikke hjemme i det norske samfunnet?- Der fikk det en litt negativ valør. Jeg føler meg hjemme i å ikke føle meg hjemme. Det å ikke føle seg hjemme er ikke for meg noe negativt.

Men nødvendig?- Ja, eller mer en okei tilstand. På samme måte som jeg ikke følte meg hjemme i det bibelmijøet jeg som niåring følte var bullshit, så må jeg også si at jeg får veldig mye den samme følelsen som en del av Kultur-Norge. Det er mye bullshit. På samme måte som jeg ikke følte meg hjemme i pinsebev-egelsen, har jeg aldri følt meg hjemme i Kultur-Norge. Grunnen til at jeg da får fremmedkulturelle venner er kanskje ikke fordi de kommer fra Bagdad eller Peru, men fordi de er fremmedkulturelle. Da er vi igjen tilbake på det at jeg føler meg hjemme i det å ikke føle meg hjemme. Derfor føler jeg meg hjemme med folk som ikke føler seg hjemme. Men det er ikke et problem.

Da kronprinsparet giftet seg var Håvard Rems op-plistet i VG som deres vennekrets. Da han bodde i Oslo var han med i «Gutta på snurr»-gjengen med Per Heimly, Ari Behn og Morten Abel. Nå har han trukket seg tilbake til Notodden.

Hva skjedde?- Oslo er en fin by å ikke føle seg hjemme. Det er mange som ikke føler seg hjemme der. Det var nok også en viktig grunn for meg til å bo mange år i Oslo. Jeg følte meg ikke hjemme der. Problemet mitt med Oslo begynte da jeg begynte å føle meg

hjemme. Plutselig var jeg på innsiden av miljøer. Det er et slags reality-facebook der du plutselig har 700 venner. Det var jo fancy. Men, jeg måtte bare bryte med det av mange forskjellige grunner. Jeg fikk ikke tid til å skrive, og det var en veldig bohe-maktig livsstil som ikke var sunn i det hele tatt.

Ordene sitter lengre inne nå.

To av dere har siden flyttet fra byen, og en har tok steget inn i Kongefamilien. - Nå var jo det nettverket veldig mye medieskapt.

I et ønske om å ha et hoff?- Ja, helt klart. I norsk offentlighet vil alt som kan knyttes til kongehuset på en måte eksplosivt. Men det var absolutt realiteter i det. Jeg mistrivdes vel-dig med det. På det tidspunktet hadde jeg en viss er-faring i å deale med A-kjendiser. Før dette oppstod hadde jeg jobbet tett med både Morten Harket og Erik Mykland, og vært i Se&Hørs kikkert. Selv om jeg lever veldig mye i nuet, har jeg hatt en følelse av hva livet mitt skal være. Jeg debuterte da jeg er 18, og jeg håper å skrive en bok når jeg er 88. Vi snakker om 70 år. Jeg vet at i et 70-års perspek-tiv blir ting som Se&Hør og TV ofte destruktivt. Det overeksponerer ting. Før dette med Kongehu-set kom inn i bildet hadde jeg forholdt meg til A-kjendiser og visst intuitivt at jeg ikke skal inn i det lyset. Jeg er forfatter.

Men du har allikevel hele tiden levd ganske tett på rampelyset?- Ja. Helt klart.

Som forfatter er man kanskje til en viss grad avhengig av å være i nærheten?- Mm. Og jeg er også fascinert av det. Fordi det mer og mer blir en menneskelig erfaring som på en måte er så sentral, og som jeg er nysgjer-rig på. Dessuten, mange av de menneskene som havner i et sånt søkelys er ikke uten grunn. De har kvaliteter på godt og vondt. Men jeg ble veldig tidlig oppmerksom på at jeg ikke skulle dit. Jeg var tidlig ute med å vise Se&Hør en veldig kald skulder. Jeg jobbet kanskje med de samme men-neskene som de jaktet på, men jeg skulle ikke bli en del av den eksponeringen. Derfor ble også det med Kongehuset noe veldig fort skygget unna, som jeg følte ble veldig feil. Og destruktivt.

Men du pleier likevel kontakt med den samme gjengen nå som den gang?- Med noen av dem ja.

Hva hadde livet vært uten Erik Mykland og Morten Harket?- Det hadde vært litt fattigere. Fordi det er to men-nesker jeg kjenner meg igjen i. Selv om jeg har sluppet å opptre i det sirkuset hvor de har måtte opptre, det rampelyset, så kjenner jeg meg igjen i dem som to gærne individualistiske typer.

Hva trakk deg inn i manesjen?- For Harkets del så var det en henvendelse fra ham om å delta i noen musikkprosjekter. For Myklands del så var det motsatt. Det var jeg som oppsøkte ham, etter at forlaget hadde spurt om jeg ville skrive


en bok om ham. Det ville jeg. Jeg visste han var hard to get, men så dro jeg noen uker til Athen hvor han bodde. Så endte det som det måtte gå, at vi ble sittende og ta noen øl sammen. Så var vi i gang.

Er det en forfatters privilegium å kunne vandre uforstyrret i offentligheten?- Ja. Jeg vil si som forfatter står du litt utenfor de kategoriene. Du er litt libero.

Du er like mye en vandrer nå som for 30 år siden. Hva har du oppdaget underveis?- Det viktigste er takknemmeligheten for å være i live og få holde på med sine egne ting. Å kunne bestemme over sitt eget liv. At det er de helt ele-mentære tingene som betyr noe. At det sosiale livet ikke er så viktig. I tillegg til det fokuset på den ene store kjærligheten, som man nesten ikke engang tror på, så er folk hysterisk opptatt av vennene sine og vennekretsen sin. For mange handler det kan-skje ikke engang om vennskap, men om nettverk. Det virker som om noen har et religiøst forhold til det. Hvis de ikke har nok venner så får de angst for at hele tilværelsen deres skal klappe sammen. Jeg tror kanskje mine sosiale behov er lavere enn mange andres.

Må man ikke omgås en viss type mennesker for å inspireres og komme seg videre?- I dag synes jeg utfordringen er nesten det motsatte. Pågangen av impulser, pågangen av inspirasjon, pågangen av mennesker, pågangen av kontakter, er så enorm at det mer handler om å kutte ut ting. For å kjempe fram det minimumet av rom man trenger

til seg selv. Det er en dypt egoistisk tanke, det lig-ger ingen etikk i det fra min side. Jeg er egoist. Men når jeg ser på kalenderen min for 2010 handler det om å få nok tid til å bare unngå alle de andre, unngå alt det andre.

Et privilegium?- Det kan du si. For det sitter sikkert mennesker som har det helt motsatt, som sitter med kalenderen sin og lurer på hvordan de skal få fylt den opp. Jeg kan ikke snakke på vegne av dem. Kanskje der ligger det en utfordring i forhold til disse store drømmene om den ene kjærligheten og de gode vennskapene. Kanskje man heller skulle starte med å bli veldig glad i seg selv? Bli trygg og glad i det man selv

holder på med. Det er kanskje det området i livet som man må bygge ut, hegne om og forsvare.

Andelen utbrente unge mennesker i dag er kanskje et bilde på at kjærligheten til seg selv er nærmest fraværende?- Det er så trist. Man kan mene hva man vil om Norge 2010, men det er et samfunn som legger til rette for individualitet. Du har et samfunn hvor det

gis økonomisk og annet rom for at mennesker kan holde på med sitt. Det er noe av det jeg har blitt så glad i med svartmetallerne. Deres første bud er «la oss være i fred så vi kan holde på med vårt». Det er noe jeg identifiserer meg veldig mye med. Når vi lever i et samfunn som legger til rette for det, så er det synd at unge mennesker skal føle seg utbrente.

I «Et lykkelig år av min ungdom», med utgang-spunkt i ditt bohemliv i Oslo, dukker det opp en del kvinneskikkelser.

Kvinnefiguren har fascinert deg gjennom hele ditt forfatterskap. Hvorfor det?- Da er vi igjen helt nede på basic: det basale med mat og sex. Skjønnhet. Det som er annerledes enn en selv. Jeg har jo blitt kjent med noen av Norg-es fremste kokker og gourmetspesialister. Jeg har selvfølgelig respekt og glede av deres håndverk. Men, de er jo ikke så naive at de lurer seg selv til å tro at vår fascinasjon for gode smaker på tungen er et isolert fenomen. At det ikke skyldes at kroppen vår bare forlanger å få i seg de næringsstoffene for å overleve. Så kamuflerer de den hungeren med at vi har sansen for østers og sjampanje. Tilsvarende er det med sex. Jeg har i perioder av livet mitt vært veldig sex-besatt. Men jeg har jo også forstått at det også er en drift som er kamuflert som mitt ønske om å få barn. I perioder har det vært en sult, akkurat som sult i forhold til mat blir voldsom så kan dette også bli voldsomt.

Hvis mennesker er så enkle, hvorfor er vi ikke ærligere mot oss selv?

«Du har et samfunn hvor det gis økonomisk rom for at mennesker kan holde på med sitt»


- Det er jo det som er noe av livets skjønnhet, at vi klarer å kamuflere dette her. Hvis vi hadde et så kynisk forhold til vår sult og vårt ernæringsbehov, at vi bare kunne starte dagen med å putte i oss de og de vitamintablettene, så hadde vi gått glipp av noe. Vi hadde gått glipp av de store måltidene på Bagatelle, eller å stå i en kebab-kø klokka 04 om morgenen og glefse i seg shawarma. Hele skalaen. Sånn er det også med sex. Også sexlivet dekker alt fra Bagatelle til kebab-køen. Det er det teatret vi la-ger ut av det, om det er måltider istedenfor vitamin-piller, eller om det er kjærlighetshistorier istedenfor inseminasjon. Vi må innrømme at det teateret har en egenverdi. Det er vakkert og det er stygt.

Har du på noe tidspunkt mistet lesegleden?- Ja.

Hva leser du?- Nesten utelukkende sakprosa, til egne bok-prosjekter. Det som driver meg til lesing er sult på kunnskap og sult på informasjon. Når du er vokst opp med Mosebøkene i stedet for Kaptein Sabeltann får du den verdenshistoriske tidstavlen som en ryg-gmargsrefleks. Du slutter kanskje å tro på den tid-stavlen du opprinnelig ble presentert for, at jorden ble skapt på seks dager for seks tusen år siden. Men selve strukturen blir der. Nærmest som et språk du forstår verden gjennom. Til ethvert større bok-prosjekt som jeg igangsetter, om det er svartmetall eller Staff, så starter jeg med å bygge opp en enorm tidstavle som er eksakt vitenskapelig. Det er den tidstavlen som blir en slags Mosebok for disse per-sonene eller miljøene. Den er ryggmargsrefleksen

i det jeg lager. Utgangspunktet for det er at jeg har bevart en kausualitetstro, at det er årsak/virkning i universet. Når hendelse A skjer før hendelse B, så kan det være at det var A som førte til B. Ved å byg-ge opp en slik tidstavle så kommer jeg på sporet av sammenhenger og årsaker som kanskje andre har oversett. Derfor blir det jeg leser veldig mye sakp-rosa, som jeg mater inn i tidstavlene mine.

- Har du hatt noen misjon eller agenda for litteraturen din?- Nei. Det blir pompøst. Jeg kan jo gripe meg selv i å tenke at, om hundre år vil kanskje noen se tilbake på 00-tallet og se at noen av de mest rike og nyan-serte menneskeportrettene som ble tegnet da, var mine samtidsbiografier. Men det er ikke motivet mitt for å gjøre dem. Motivet mitt er...

- Nysgjerrighet?- Tja. Hva annet skulle jeg gjøre? Det er nå jeg lever, det er nå jeg har energi og muligheter. Jeg hadde det ikke for hundre år siden, og jeg vil antakelig ikke ha det om hundre år. Så man må gjøre det beste ut av det.

Diktafonen er tom for strøm. Jeg bytter batterier.

Håvard Rem skrev åtte av tolv låter på Morten Harkets solodebut Wild Seed, tre av dem var hans egne dikt oversatt fra norsk til engelsk. «A Kind of Christmas Card» lå nesten et halvt år på VG-lista. Det samme gjorde albumet. Låta vant Spelle-mannspris mens albumet solgte 200.000 eksem-plarer, i platebransjens (ikke musikkbransjens)

absolutte gullalder. Flere av tekstene ble skrevet allerede på 70-tallet.

- Det begynte i 86-87, da jeg fant ut at jeg ville oversette Leonard Cohens dikt til norsk. Det var ikke blitt gjort før. De hadde blitt oversatt til svensk og andre språk, men ikke norsk. Grunnen til at jeg ville oversette diktene hans til norsk gikk tilbake til fjortisalderen da jeg hadde blitt kjent med musik-ken hans. Han spilte på de bibelske strengene mine, som jeg hadde hatt fra da jeg var to år. Hans musikk ble på en måte for meg å beholde kontak-ten med min egen oppvekst. Det bibelske. Så op-pdaget jeg etter hvert at han ikke bare hadde utgitt musikk, men også dikt. De var ikke blitt oversatt til norsk. Han var karrieremessig da nedi en dyp dal, så han var ikke noe hett navn i det hele tatt. Jeg fikk likevel forlaget med på at jeg skulle gjøre det. Fikk dem gitt ut. I 89, da jeg fikk utgitt diktene hans, så fikk han en kjemperenessanse i Norge. Han fikk sin første førsteplass på en hitliste, nemlig VG-lista. Det hjalp meg litt i det prosjektet med å få gitt ut diktene hans, at han hadde begynt å få et navn ig-jen. Jeg husker at forlaget skrev i katalogen, da de skulle presentere min bok med hans dikt, «Leonard Cohen er også en habil lyriker». Det var en skam å si noe sånt, for det var jo som lyriker han begynte. Det at jeg oversatte disse diktene førte til at Tom Sjeklesæther, en edderkopp innen rootsmusikk, spurte om jeg også ville oversette sangtekstene hans. Det hadde jeg jo drevet med i ledige stunder, så det var jeg klar for. Fordi jeg hadde oversatt dik-tene hans, så fikk Cohen tiltro til meg og han ga meg derfor også lov til å oversette sangene hans,


noe han i utgangspunktet var skeptisk til. Det resul-terte i en plate som het «Cohen på norsk». Opprin-nelig var det tenkt som et dobbeltalbum med både mannlige og kvinnelige artister. Blant de mannlige var Bjørn Eidsvåg, Morten Harket og så videre. Jeg møtte Morten litt i den forbindelse, og han hadde en Cohen-sang som han ville «sikre seg». Men vi som jobbet med prosjektet gikk bort fra det konseptet og fant ut at vi kun ville ha kvinnelige artister. Det hadde også noe å gjøre med at Cohen på den tiden var blitt så populær i Norge at mannlige artister kunne bli sett på som «etterlikning». Platen kom ut, og det ble en veldig bra plate. Den solgte nesten 100.000. Morten Harket var veldig begeistret for denne platen. Det gjorde at Morten tok kontakt med meg og spurte om jeg ville være med på å skrive sanger til et soloalbum.

- Hvor mye kontakt har du hatt med Leonard Cohen gjennom ditt arbeid med hans verk?- Ikke annet enn at vi har møttes to-tre ganger og hatt lange samtaler, og noen ganger snakket sam-men på telefon. Han har sendt meg noen bøker og...

- Hva gjorde det med deg som mangeårig fan å få møte Cohen?- Jeg husker godt... Jeg er jo systematiker og excel-nerd. Da jeg skulle møte han, utkledd som Aften-posten-journalist (formålet med samtalen var å få tillatelse til å oversette sangene hans), som en del av researchen til et møte i Henrik Ibsen-suiten på Grand Hotel i november 1991 så hadde jeg oversatt to utgaver av diktene hans. I den forbindelse hadde

jeg også laget en database over alle egennavn som han bruker i bøkene sine. Da oppdaget jeg at han ikke hadde brukt ordet Gud, selv om han skriver veldig mye om religion. Da jeg skulle møte han hadde han utgitt ti bøker og ti plater – uten å bruke ordet Gud. Første gangen han bruker det, så er det på det albumet jeg skal intervjue han om. Når han da bruker ordet Gud bokstaverer han det uten vokal. G-D. Da jeg kom opp i suiten har det vært søtten journalister før meg, fra Det Nye og VG og alle har fått søtten minutter. Alle har åpnet med det samme spørsmålet: «Leonard Cohen, why are you so de-pressed?». Han sitter litt på autopilot og gjentar seg selv, på samme måte som journalistene gjentar seg selv. Jeg setter meg i journaliststolen, og ser at han ikke virker veldig tilstede. Men i stedet for at den attende journalisten stiller det samme spørsmålet igjen sier jeg: «På ditt siste album bruker du for første gang i din 25-årig karriere bruker du egen-navnet Gud, da bokstavert uten vokal. Hva skyldes det?»? Jeg merker at han våkner veldig, og må ten-ke seg om. Så finner han ut at «ja, det er sant». Så må han forklare årsaken. Det er selvfølgelig at han kommer fra en religion, en jødedom, der man ikke har lov til å uttale Guds navn. Så, når han endelig skal gjøre det, skal han i hvert fall signalisere at det ikke er en vestlig gud han snakker om, men han skriver Gud på hebraisk. Det hebraiske og arabiske alfabetet er jo uten vokaler. Dette blir utgangspunk-tet for en veldig lang og spennende samtale. Når jeg så nærmer meg spørsmålet om jeg kan få over-sette sangene hans til norsk, så har jeg med meg de to utgavene av diktene hans som jeg allerede har oversatt til norsk. De to bøkene pluss samtalen vi

har hatt overbeviser ham om at dette er seriøst. Da er dette prosjektet i gang.

Mellom «Hadde månen en søster. Cohen på norsk» og «Wild Seed» kommer «Poetenes evan-gelium», en plate utgitt av Kirkelig kulturverksted,

der Morten Harket synger Håvard Rems tekst. Dette ble starten på deres mangeårige samarbeid, der de på et tidspunt var bosatt i Los Angeles.

- Vi hadde mange reiser. Da vi ble enige om å skrive et soloalbum, ble det utstrakt reisevirksomhet. Først til Jerusalem, så to turer til Maldivene, to tur-er til Los Angeles og... Det var mange reiser. I den første fasen tok vi utgangspunkt i mine tekster, helt tilbake til 1977. Men så skjedde det noe interessant. Da var de eldste tekstene 15 år gamle, som for ek-sempel «Jeg kjenner ingen framtid» fra Kall på hel-tene. Det var tekster jeg ikke hadde forholdt meg til på femten år, og da merket jeg at jeg begynte å savne den enkelheten jeg uttrykte jeg med som 17-18åring. Jeg begynte å savne den. Det var en en-kelhet som hadde gått tapt i min egen norsk, fordi jeg var blitt så flink til å skrive norsk. Så gjenfant jeg den enkelheten ved å begynne å skrive på en-gelsk. Det å da skrive på engelsk ble en dobbelhet.

«Det var en enkelhet som hadde gått tapt, fordi jeg var blitt så flink til å skrive norsk»


Jeg fant tilbake til det enkle, litt naive uttrykket jeg hadde som tenåring. Samtidig ble det veldig mål-rettet, da jeg kunne skrive tekster som var aktuelle for et Harket-album. Det førte til at det endret litt karakter ved at jeg begynte å skrive tekster direkte på engelsk.

You waited for me, when I was strong. You never called, you waited long. Now I come back, to sleep with you.You love me still, I love you too.

I flere av tekstene er det en mannsstemme som befinner seg langt nede og henvender seg til en kvinne. - Ikke nødvendigvis at han befinner seg langt nede, men at han befinner seg langt borte. Eller langt oppe. Jeg var ikke lengre 17 år. Jeg var 33. I vel-dig god form, og med masse drag på damene. Også hadde jeg lyst til å utforske det. Eller bare gi en stemme til et så tidløst og universelt faktum som at en mann kan være veldig sterk og attraktiv. Og at en kvinne kan lengte veldig. Litt sånn tradisjonelle kjønnsroller, som da kanskje ikke hadde preget po-esi eller sangtekster på mange år. Sikkert fordi det ble sett på som sexistisk eller gammaldags eller ut-datert. Men igjen, akkurat som jeg vendte tilbake til de gamle verseformene når de var gått av moten, så var dette tekster hvor jeg ville være så ærlig at jeg ville skrive fra mitt ståsted som mann.

- Det er vel fundamentet i den ideelle, pla-toniske kjærligheten? Dette savnet...- Mitt utgangspunkt var mye mer konkret. Min situ-

asjon var at jeg var i et ekteskap med en kvinne jeg elsket veldig, og vi hadde barn sammen.

- Dere reiste bort for å skrive disse låtene. Var det for å fremkalle savnet?- Nei, det var mer praktisk. Pluss at Harket satt agendaen for hvor vi skulle jobbe. Jeg var uansett mye på reisefot i min jobb som forfatter. Men det var også for å tillate meg selv å beskrive hvordan det er å være mann, og den sterke, i et forhold. Selvfølgelig med full visshet over at i andre peri-oder kunne det være annerledes. Og det å tillate seg å ta opp disse klisjeene om at det er kvinnene som sitter og venter, akkurat som Solveig i Peer Gynt, det er en klisjé. Samtidig så er det noe sant i det. Og det er noe sant i det for mange kvinner. Mange kvinner har det kvinnelige elementet, at de er den varme trygge havna som mannen kan vende hjem til. Kanskje noen av dem hater dette elementet ved seg selv, men at det bare sitter i kroppen deres.

Året etter kom «Vogts villa» som i forhold til «Wild Seed» solgte minimalt. Platen var på norsk med blant annet teksten «Jeg kjenner ingen framtid» fra debutboka di, fra 1977.

Selv sunget av norsk popmusikks fremste mann, selger den knapt plater. Hvorfor det?- Det er flere forklaringer på det. Den riktigste er at det ble ingen god plate. Jeg ønsker ikke å uttale meg på Mortens vegne, eller noe han kanskje men-er noe helt annet om. Men «Vogts villa» ble til dels et hastverksarbeid.

Framprovosert av et plateselskap?- Ja.

Det er sentrale ting fra din lyrikk. Du er likevel misfornøyd med resultatet?- Ja, det er vel egentlig alle. Men det var et veldig godt utgangspunkt. I Los Angeles hadde vi møtt Locomotives, og de ble hentet inn for å være hus-band og til dels for å produsere «Vogts villa». Det må ha vært en av de første produsentjobbene for Kåre Vestrheim. Alt lå til rette for noe som kunne blitt et spennende album. Formelen var at nå hadde «Wild Seed» solgt et par hundre tusen, og Morten ble snakket inn i en avtale om et oppfølgeralbum med BMG. Når først det var et faktum at han skulle laget et album på et år, kom muligens jeg med ideen om et album på norsk. Det har alltid vært min kjepphest å synge på norsk. Da ble vel også noe av tanken at en del av sangene på «Wild Seed» hadde utgangspunkt i mine norske tekster som så ble oversatt til engelsk. Hva med å synge de i originale versjon? Du finner en del av «Wild Seed»-sangene på «Vogts villa» men da i sin originalform.

- Nesten litt ironisk?- Ja. Men altså. Det ble konseptet. På en øy uten strøm. Det ble fraktet ut dieselaggregater. Ideen med at det skulle være på en øy var at Morten ikke ville ha en studioinnspilling der folk kunne flykte på pub etter endt session. Han ville låse alt inn i et fangeskap der ingen kunne gå på pub. Men så skjedde det mye rart under innspillingen som gjorde at mye av fokuset forsvant og at det ble en tidsnød. De ble ikke et optimalt album.


Hvordan var det å jobbe med Morten Harket?- Det har både og. Jeg ville aldri vært det foruten. Men han kan også være en veldig krevende person. Jeg vil se tilbake på det som et helt sykt morsomt kapittel i livet. Jeg husker ukene på Jamaica der vi var i reggae-studio. Alle disse reisene til Borneo.

Det har vært veldig veldig morsomt. Han er ingen kjedelig person.

Dere virker som to personer med stor respekt for hverandre. - Vi er født i samme år, vi giftet oss i samme år, vi har barn som er født i samme år, vi skilte oss i samme år. På tross av at det var popstjerne og po-eten, og at vi befant oss i hver vår ytterkant av bran-sjene, så hadde vi veldig veldig mye til felles.

Dere ender på samme gamlehjem?- Ja, hehe. God idé. Det hadde jeg ikke tenkt på.

Hvem andre vil du møte på gamlehjemmet?- Helt klart Jan E. Hansen. Han er også 59-modell. Aftenposten-legende, som fortsatt skriver i Aften-posten.

Kommer du noen gang hjem?- Jeg er hjemme nå.

Hvordan da?- Nå er jeg 51 år. Jeg har regnet ut at det stedet jeg har bodd lengst var i fem år. Til neste år setter jeg ny pers dersom jeg fremdeles bor i dette huset. Det regner jeg med at jeg gjør. Det har også andre as-pekter. Jeg bodde på Notodden på 50-tallet. Eldste broren min ligger begavet bare 400 meter oppi her. Den andre broren min bodde her og døde for kort tid siden. Barna mine bor her. Her føler jeg meg hjemme.

Har du kvittet deg med frykten for å finne ro?- Ja, helt klart. Det har jeg visst selv, det er det rare. Da jeg var tyve, så likte jeg veldig godt å være tyve. Jeg hadde grunn til å like det. Jeg hadde utgitt to bøker, jeg hadde en nydelig kjæreste, og jeg bodde på en øy nede på Sørlandet. Men jeg hadde et prob-lem: jeg klarte ikke å lage noe bilde av meg selv som førtiåring. Men sekstiåringen derimot så jeg veldig klart. Peisen, snadda, hele pakka. Når man er tyve er seksti veldig mye, så det var kanskje en søttiåring jeg så. Men førtiåringen hadde jeg ikke noe bilde av. Det var bare et hvitt felt. Det stem-mer faktisk til en viss grad. Som førtiåring... det var turbulente år. Til ditt spørsmål, så må jeg svare ja. Men også med tilføyelsen at det har jeg på en måte visst hele tiden.

Ole Paus sa «det begynner å likne et liv». Er du enig i det?- Ja, bortsett fra at jeg har sett det livet på en måte

hele tiden. Det liknet et liv også for lenge siden. Nå er det på en måte mer spennende enn noen gang. Jeg får lov til å holde på med det lille jeg kan. Det lille jeg kan, det skjer innenfor en bransje som er i dyp strukturell endring. Jeg har vært så heldig at jeg ikke har bundet meg opp i bokbransjen. Poesien er mitt utgangspunkt, og den er bransjeløs. Den knyt-ter seg til ethvert teknologisk medium som oppstår. Samtidig så er det store institusjoner i min bransje som er i ferd med å avvikles; bokklubbene, Dagbla-det... som siden 70-tallet har vært pilarer i bransjen. Før jeg bestemte meg for å bli forfatter, hadde jeg som alle de andre guttene i klassen drømt om å bli profesjonell fotballspiller eller popstjerne. Hadde jeg blitt en av de delene ville jeg som femtiåring nok følt meg litt på hell. Som forfatter gjør jeg ikke det, heller tvert imot synes jeg det er et spennende landskap som åpner seg. Hvor også de strukturelle endringene i bransjen er mer utfordringer enn prob-lemer.

De siste årene har man ihjelanalysert en ny mannsrolle båret fram av likestillingsjaget og mannens frustrasjon knyttet til dette. Gjennom Håvard Rems tredve år lange forfatterskap har mannens syn på kvinnen vært sentral.

Hva førte til disse debattene?- Det er svære ting. I sta sa jeg at jeg er 300 år gam-mel, men av og til i forhold til det du nå skisserer så føler jeg at jeg er 5000 år gammel. En patriarkalsk struktur, som du historisk kan føre 5000 år tilbake i tid opphører nå. Jeg som vokste opp i et ganske pa-triarkalsk miljø, mine søstre har aldri tilgitt meg for

«Vi er født i samme år, vi giftet oss i samme år, vi fikk barn i samme år, vi skilte oss i samme år»


det for jeg ble jo favorisert, jeg sitter på stupebrettet og ser at jeg kommer ut av en 5000 årig tradisjon som smuldrer foran øynene på meg.Vi må kunne slå fast at kvinnen har fått en ny posisjon i dagens samfunn.- Vet du hva? Det er det som er den største kul-turendringen. Fordi. I 1980 lider venstresida, kommunismen og sosialismen, egentlig det totale nederlaget. 70-tallet er over. Reagan, Thatcher og Willoch overtar som regjeringsledere i USA, Eng-land og Norge. Den internasjonale sosialismen, Sovjet, får sine første baugskudd. Den delen av venstresida er over i 1980. Du får jappetid, marked-sliberalisme. Så hva er det da fra motkulturen og radikalismen som overlever? Det er feminismen. Åttitallet innvarsler feminismens gjennombrudd, og har vært den viktigste ideologien siden. Nå snakker vi tredve år. På tredve år har venstresida og sosialismen hatt marginal innflytelse. Den ideolo-gien som har vært den kulturrevolusjonære i Norge og Skandinavia har vært feminismen. Da må jeg tilføye, nå uttaler jeg meg ikke normativt. Det vil si at jeg ikke mener om det er bra eller ikke bra. Men jeg uttaler meg deskriptivt registrerende. Den feministiske revolusjonen går også dypere enn det den eventuelle sosialistiske revolusjonen ville gått, fordi den ikke rører kun ved økonomiske strukturer som kanskje er 200 år gamle. Den rører ved 5000 år gamle strukturer. Sånn er det. Vi står midt oppi det. Hvilke referanser har vi? Jo, vi har referanser til en del muslimske land, hvor du ikke har hatt den feministiske kulturrevolusjonen. Det du ser av de samfunnene er kanskje ting vi ikke ønsker oss. Det er samfunn i økonomisk stagnasjon, det er samfunn

i kulturell stagnasjon, det er samfunn på vill flukt tilbake til 1500 år gamle skrifter. Men det har vel-dig mange implikasjoner, og det er en kulturrev-olusjon som kanskje avløser et 5000 år paradigme, og som avløser det på veldig kort tid. Jeg kommer på slutten av dette 5000 årige paradigmet, og dere kommer på begynnelsen av det nye og jeg tror ikke det er veldig lett.

Mine muslimske venninner mener at den norske mannen er tafatt og uinteressant. At han har mistet seg selv i et likestillings-spørsmål, som handler mer om rettigheter enn kjønnsroller. - Da tenker jeg, til syvende og sist, som sam-funnsutvikling er det ikke så veldig mye man kan gjøre med det. Ens eneste utfordring er å finne en løsning på sitt eget liv oppi det. Der ville jeg jo tro at til syvende og sist så handler det bare om å finne det ene mennesket man kan leve livet med og få barn med. Og at det ikke lengre kan skje i en svart/hvitt fasttømret virkelighet. Bonden som går ute på åkeren og bondekona som holder fortet hjemme. Men at det må skje i en mye mer differ-ensiert virkelighet. Er det et problem? Nei, kanskje heller tvert imot. Kanskje det er en fordel. Så kan hver finne sin. Det er jo ikke tusen damer man skal finne og gifte seg med. Det er jo den ene. Sjansen for å finne det ene mennesket har kanskje aldri vært større enn i en så differensiert og nyansert situasjon som vi har i dag. Dette handler jo også om innstill-ing. Når det gjelder dine muslimske venninner, så vil jeg si at en langt større utfordring står jo mange av de muslimske unge mennene ovenfor. De skal

jo nå slepe med seg sine gamle kjønnsroller inn i et nytt paradigme, hvor de vil ha veldig store prob-lemer med å opprettholde sine verdier. Om de nå kommer fra en landsby i Punjab eller fra Tøyen. Der ser vi de virkelig store konfliktene, nettopp ved muslimsk ungdom i Norge begynner man å få en kjønnssegregering hva gjelder utdannelse, intellekt og så videre ved at den gruppen av norsk ungdom som i dag tar mest utdannelse og som er mest kvali-fisert til å lede det nye Norge er muslimske jenter. Mens de som tilsvarende faller mest ut, er muslim-ske gutter. All sosiologi taler for at det vil føre til ganske katastrofale kjærlighetsrelasjoner.

Tror du identitetskrisen vil ramme de muslimske guttene enda hardere?- Ja, absolutt.

Er det nødvendig for muslimske gutter å tilpasse seg?- Ja. Nød lærer naken kvinne å spinne. De må rett og slett tilpasse seg motparten, som er de muslim-ske jentene som integreres best og tar mest utdan-nelse. Det du også risikerer er å få den japanske modellen. Jeg har vært i Japan og sett den individu-alismen som plutselig bryter frem i et så kollek-tivisert samfunn som det japanske. Litt med den samme kjønnspolariseringen, der japanske jenter tar mye utdannelse og er veldig karrierebevisste, mens gutta henger etter. Det det har ført til i Japan har fødselstall som stuper under én blank-streken. Fordi de høyt utdannede og individualiserte japan-ske jentene ikke orker å inngå i forpliktende relas-joner med japanske unge menn, som bare ønsker


seg en husmor. Det fører til at folk blir single og barnløse. Det samme skjer i de europeiske mid-delhavslandene. Det blir veldig interessant å se i den muslimsk-norske befolkningen når man kom-mer over på tredje generasjon, om hjemlandsverdi-ene i form av foreldre skal overstyre valg. Hvis du da får en overvekt av unge muslimske jenter med

høy utdanning og unge muslimske menn som er drosjesjåfører, da kan fort den japanske modellen bli gjeldende.

Hvorfor er kjærligheten så vanskelig?- Det er våre egne forestillinger om den. For å si det på en annen måte. Det er kunnskapsløshet. Fordi, vi har et bilde litt utafra sånn som kjærligheten stilles opp i Romeo og Julie eller Spring Awakening, om den ene store nesten tidløse kjærligheten. Vi har et bilde av at det er idealet. Sånn oppstod det i edens hage og sånn har det alltid vært. Så plutselig i vår tid bryter det sammen. Det er bare tull. Ser du his-torisk på det, så er den tidløse kjærligheten en gan-ske moderne oppfinnelse. Går du tilbake i tid finner

du alle former for relasjoner: polygami, en mann har fem-ti koner. Jeg har selv bodd med noen av de siste samler- og jegerfolkene i Afrika, og du har ikke den «nå er du og jeg forelsket og vi skal være sammen resten av livet»-holdningen. Disse relas-jonene som forhåpentligvis skal føre til reproduk-sjon tilpasser seg det som er omstendighetene.

Drømmene har tatt over for realiteten?- Ja. Derfor har vi også noe å lære. Fordi vi har vært gjennom denne sinnsyke kulturrevolusjonen, der det nesten har blitt tabu å snakke om verdier som er fra før 1960. Og hvor våre store ikoner som kronprisen og Støre går på autopilot og reproduser-er alle holdninger som er kommet de siste 30-40 årene, så har vi helt mistet oss. Derfor har vi også mye å lære av alle innvandrerne som har kommet til Norge. La alle få leve hvert sine liv, men barn må vi lage for å få dette systemet til å fortsette. Og for å lage noen rammer rundt de barna så gjør vi noen valg. Det er noe å lære av den innstillingen. La oss ikke gjøre det så vanskelig.

n

Nøyaktig samtidig som intervjuet er over dør en ung dame på sykehuset i Notodden. Et par timer tidligere har en politipatrulje besøkt et hus like i nærheten. En mann har selv tipset om at han har skadet kjæresten sin. Det hadde startet med en kran-gel på et utested. Da politiet ankom leiligheten fant

de kvinnen livstruende skadet. Hun ble erklært død tre timer seinere. I følge obduksjonsrapporten døde kvinnen av kveling. 40-åringen erkjenner at han sto bak drapet, men hevder han ikke husker hva som skjedde den aktuelle natten. Kvinnens syv år gamle sønn var ikke tilstede da drapet fant sted. Mannen er ikke tidligere straffedømt. Han dømmes til ni års fengsel for drapet.

Kanskje skyldes det, som i Romeo og Julie, den umulige kjærligheten? Kanskje var det en kvinne som ville ut av et dårlig forhold, kanskje hadde hun danset med andre menn på dette utestedet, kanskje var det ikke så bra som han trodde? Kanskje var det «den rette» som plutselig viste seg å ikke være «den rette» likevel? Kanskje skyldes det en sykelig sjalusi? Kanskje ble det lettere å ta livet at kjæresten sin enn å se henne sammen med en annen? Kanskje han ikke kunne leve med tanken på å kunne miste henne? Kanskje derfor mistet han henne?

n

Takk for at du tok deg tid til å lese intervjuet.

«Ser du historisk på det, så er den tidløse kjærligheten en ganske moderne oppfinnelse»

håvard rem - andreloyning.comandreloyning.com/pdf/rem.pdf · håvard rem: om kjærlighet - side 3...

Documents