nla magasin 2-2014

AKTUELT

Bedre landings-plasser kan spare liv.

LIVREDDEREN

Redningsmann Dan Halvorsen: Vi gjør hverandre gode.

Forsvarer liv og helse

Forsvarets 330-skvadron er en viktig del av luftambulansetjenesten. I fjor fløy de 1360 pasienter. Vi har besøkt

basen på Rygge i Østfold.

2 NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN NR. 2 2014

Ansvarlig utgiver STIFTELSEN NORSK LUFTAMBULANSE

Ansvarlig redaktør ERIK KREYBERG NORMANN

Redaktør ELINE [email protected] Redaksjonssekretær ERLAND KROKEN [email protected]

Design/produksjon TeftTrykk Aller Trykk Opplag 420 000ISSN 1503-951X Coverfoto Fredrik Naumann/Felix Features

MedlemsserviceTelefon: 09044E-post: [email protected] Luftambulanse alarm- og rådgivningssentral for utlandetAlarmtelefon: +47 64 90 99 99

Erik Kreyberg Normanngeneralsekretær, Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Det hjelper ikke å komme nesten fram

L EGEHELIKOPTER BLIR BRUKT fordi det haster for pasienten. Minuttene teller. Vi jobber for å vinne minutter ved å ha kort responstid, ved å ha helikoptre som starter opp raskt, ved å ha utstyret klart og gode navigasjonssystemer – for å nevne noe. Legehelikoptrene som flys av

Norsk Luftambulanse AS er også valgt fordi de er små og kompakte. De kan lande i en hage, på en fjelltopp eller på en trang riksvei, nærmest mulig pasienten. Da sparer vi tid ved at legen kommer direkte til den syke eller skadde, uten i tillegg å måtte fraktes fra der helikoptret kan lande til pasienten. Men så skal pasienten leveres på sykehus. Og da hender det at pasienten bare kan flys nesten helt fram. Viktige minutter går tapt når pasienten må lastes over i ambulanse og kjøres videre til sykehus. Det ønsker alle å endre på, men det må faktisk også gjøres!

MANGE SYKEHUS MED akuttfunksjon, som skal hånd-tere pasienter som er alvorlig skadd eller akutt syke, mangler landingsplass for legehelikoptret i nærheten av sitt akuttmottak. Noen sykehus er bygget før helikopter var en del av den prehospitale helsetjenesten. Noen sykehus ligger i tettbygde strøk og har plassproblemer. Selv om helikoptret kan lande på et så lite areal som 20x20 meter kan det ikke være hindringer i luften. Det kan heller ikke lande midt blant parkerte biler eller bygninger. Vi har derfor stor forståelse for at det kan være vanskelig å inkludere landingsplasser på allerede etablerte sykehusområder.

PASIENTEN ER VÅR PRIORITET. Stiftelsen Norsk Luftambulanse mener at alle sykehus med akuttfunk-sjon, må ha landingsplass i umiddelbar tilknytning til akuttmottaket. Tid er som nevnt en viktig faktor. Pasientsikkerheten er en annen. All omlasting, ut og inn av et helikopter eller ambulanse, medfører risiko for at kanyler kan falle ut og viktig utstyr bli koblet fra. Dette kan gå ut over behandlingen og innebærer derfor en risiko for pasienten. Dette kan dere lese mer om på side 12. Landingsplass nær akuttmottaket kan redde liv!

VI TAR DET FOR GITT at landingsplasser for legehelikop-ter og redningshelikoptre (som krever vesentlig større og mer solide landingsplasser) tas inn i planleggingen av nye sykehus. Stiftelsen Norsk Luftambulanse var i Stortinget i april for å gi innspill til arbeidet med nasjonal helse- og sykehusplan. Vi ba om, og kommer til

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN NR. 2 2014 3

Om Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Stiftelsen Norsk Luftambulanse er en ideell medlemsorganisasjon med 715 000 medlemmer, med målsetting å utvikle luftambulansetjenesten gjennom forskning, undervisning og utviklingsprosjekter til beste for akutt syke og alvorlig skadde pasienter.

Stiftelsen representerer et av Europas største forsknings-miljøer innen akuttmedisin.

Stiftelsens heleide dattersel-skap, Norsk Luftambulanse AS, er et operatørselskap som driver legehelikoptervirksomhet på oppdrag fra Helseforetakenes nasjonale luftambulanse-tjeneste ANS. Norsk Luftambu-lanse AS er operatør på åtte av Norges 11 luftambulansebaser. Luftambulansetjenesten er nasjonal og offentlig finansiert.

Vårt oppdrag Alt vi gjør, gjør vi for at befolkningen skal

få riktig hjelp så raskt som mulig ved akutt og livstruende sykdom eller skade utenfor sykehus.

Dette skal vi gjøre ved å levere den best mulige luftambulansetjenesten og alltid lete etter måter å gjøre luftambulansen enda bedre på.

Vi har satt en høy standard på luftambulansetjenesten i Norge, og har som mål å høyne denne ytterligere.

Norsk Luftambulanses hovedsamarbeidspartner

Bankgiro for gaver

1617 20 74689

MILJØMERKET

241 Trykksak 684

Norsk LuftambulansePostboks 94, 1441 DrøbakTelefon: 64 90 44 44Telefaks: 64 90 44 45

www.norskluftambulanse.noE-post: [email protected]

å fortsette å minne om, at en slik plan også må omfatte de prehospitale tjenestene, herunder luftambulansen.

NÅR PASIENTEN BLIR alvorlig syk eller skadet, befinner han seg som regel verken på et sentralt traumesykehus eller på et lokalsykehus. For mange pasienter kan det være lang vei til spesialistkompetansen. Ambulansetje-nesten, legevaktlegen og luftambulansetjenesten har en nøkkelfunksjon i å behandle og bringe pasienten til eg-net sykehus eller legevakt. At disse ressursene planleg-ges i sammenheng med den nasjonale sykehusstruktu-ren er svært viktig. En robust prehospital tjeneste er en forutsetning for en fleksibel sykehusstruktur . Pasienten skal behandles på riktig sted. Hva som er riktig sted endrer seg med den medisinske utviklingen. For noen år siden ble hjerteinfarkt behandlet på lokalsykehus. I dag skal de fleste til sentrale sykehus for å få behandling som ikke kan gis på mindre sykehus fordi de ikke har det utstyret og den kompetansen som er nødvendig. Vi opplever at dette også er ønsket til regjeringen. Stiftel-sen Norsk Luftambulanse kommer til å følge arbeidet tett, og spille inn på de områdene vi har kompetanse og innsikt.

SYKEHUSET UT TIL PASIENTEN er grunntanken bak Norsk Luftambulanse. At avansert akuttmedisin kommer raskt fram til pasienten, og at pasienten kan flys helt fram til spesialistkompetansen han eller hun trenger, er viktig for å redde liv.

Foto

: Fre

drik

Nau

man

n/Fe

lix F

eatu

res


Stiftelsen Norsk Luftambulanse har i flere år levert ekstra beredskap til Birkebeinerarrangementene med et eget dedikert legehelikopter. I midten av mai ble avtalen forlenget frem til 2016.– Det at vi fortsatt kan ha et eget dedikert lege-helikopter fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse under Birkebeinerrennet og rittet, i tett samarbeid med våre Røde Kors-mannskaper og legeressurser langs løypa, er noe jeg er svært glad for. Et trygt arrangement for alle våre tusenvis av deltagere,

sier daglig leder av Birken AS, Jo Gunnar Ellevold.– Vi håper vi kan få mange nye medlemmer og

støttespillere blant deltagerne. Stiftelsen Norsk Luftambulanse er ikke en sponsor i arrangemen-tet, vi er en trygghetspartner. Dette er mulig å gjennomføre med støtten vi får fra medlemmer, givere og bedrifter, sa Ole Valen, regionsjef i øst, da avtalen ble signert.

Fredag 29. og lørdag 30. august går Birkebeiner-rittet av stabelen.

Samarbeidet med Birken fortsetter

I beste sendetid i underholdningspro-grammet «Lindmo» på NRK lørdag 29. mars, fikk seerne møte luftambulanse-lege Hans-Julius Heimdal, flyger Erik Normann og redningsmann Morten Kastet. Mannskapet fortalte om liv og oppgaver fra en luftambulansebase. Programleder Anne Lindmo hadde også fått være med på trening på underhengende operasjo-ner. Omkring 700 000 seere kunne følge Lindmo, der hun - som «kvinne i nød» – ble fraktet trygt til værs av crewet på Lørenskogbasen.

Gjestet «Lindmo» på NRK

21.juni står to av flygerne i Norsk Luftambulanse AS foran sine kanskje største fysiske utfordringer noen sinne. Swissmann Xtreme triatlon i Sveits er en av verdens tøffeste fysiske utfordringer, med 3,8 kilometer svømming, 18 mil på sykkel før det hele avsluttes med 42 kilometer løping. Konkurransene fore-går helt opp mot 2100 meter over havet. Dette gjennomfø-res i ett. Det skremmer ikke Christian Mørkve og Morten Jystad, begge flygere i Norsk Luftambulanse AS.

Arrangementet i Sveits trekker deltagere fra hele verden. Vi ønsker våre spreke flygere lykke til.

Spreke triatleter

Fra venstre redningsmann Morten Kastet, flyger Erik Normann, programleder Anne Lindmo og anestesilege Hans Julius Heimdal i NRK-studioet.

Foto

: Erl

and

Kro

ken

Foto

: Eiv

ind

Ygge

seth

/Fin

ansa

vise

n

Foto

: NR

K

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN NR.2 2014 5

Stiftelsen Norsk Luftambulanse opprettet en fullverdig luftambulansebase i Trysil i påsken. Helikoptret var i beredskap fra fredag 11. april til mandag 21. april, og hadde til sammen 24 påbegynte oppdrag. Seks av disse ble avbrutt fordi det ikke var behov for luftambulansetjenesten. I løpet av perioden rykket mannskapet ut til flere skire-laterte skader, for eksempel åpne brudd, som sannsynligvis ville ha blitt fraktet til sykehus med ambulanse dersom det ikke hadde vært luftambulanse i nærheten.

Luftambulansen i Trysil hadde oppdrag i hele Innlandet, og avlastet i tillegg omliggen-de, travle baser.

Norsk Luftambulanses nødplakat ble skrevet ut i hele 320 versjoner av hytteeierne i Trysil-området. Og 113-appen, som viser din nøyaktige posisjon i tilfelle uhellet skulle være

ute, ble lastet ned 7961 ganger i løpet av påsken. – Vi fikk god kontakt med skituristene. Vi

informerte om nødplakaten, nødappen og hvordan man bør pakke bilen. Både folk i ski-bakken, ved stolheisene og folk i sentrum var veldig positive og mange lastet ned appen der og da, sier Inger Lundgård i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Også samarbeidet med Trysil kommune og Skistar fungerte bra.

– Jeg er veldig fornøyd med logistikken, samarbeidet med Skistar og Radisson Blu Trysil. Samarbeidet internt har også vært veldig bra, sier Ole Valen, regionsjef Øst i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Pressen viste stor interesse for påskebasen. Da en helikopterhjelm ble stålet, førte det til flere nyhetsreportasjer og et sterkt lokalt engasjement, før hjelmen kom til rette igjen.

Suksess for påskebasen

MEDLEM SIDEN 6.12.1991:

PÅL ANDERS ULLEVÅLSETER

Landets mest kjente motor- sykkelkjører, Pål Anders Ullevålseter (45), har kjørt Rally Dakar, en rekke ganger. Han har en lang merittliste, og er fortsatt like aktiv. I 22 år har han vært medlem av Norsk Luftambulanse.

Hvorfor meldte du deg inn i Norsk Luftambulanse?– Jeg var i Spania og kjørte løp hvor en mc-kamerat skadet seg og brakk ryggen. Han fikk medisinsk assis-tanse og hjelp fra Norsk Luftambulanse. Da jeg kom hjem meldte jeg meg inn, og har siden valgt å støtte.

Har du lært førstehjelp?– Ja flere ganger, og har hatt flere kurs. Noe jeg er svært glad for, og har hatt nytte av.

Du har reist mye, kjørt lange og store konkurranser i ødemarken. Har du opp-levd ulykke eller plutselig sykdom?– Jeg har vært førstemann til ulykker flere ganger. Både under Rally Dakar og andre løp. Da har jeg vært glad for at jeg er rimelig trygg på å gjøre førstehjelp. I fjor brakk jeg lårhalsen i Qatar og ble hentet med luftambulanse.

Hva har vært dine viktigste minutter?– Jeg snur litt på det. Mine vik-tigste minutter har jeg i bilen, ofte på Ringveien i Oslo, i kø. Da får jeg tenkt. Funnet gode idéer, og fundert over livet.

TEKST ERLAND KROKEN

Foto

: Sca

npix

KJENDISMEDLEM

2075 barnehager, noe som er 1/3 av landets barnehager, er per mai med i barnehageprosjektet helikopterbarna.no

Stiftelsen Norsk Luftambulanses barnehagepro-sjekt, helikopterbarna.no, opplever stor interesse. Hittil har over 1/3 av landets barnehager registrert seg i prosjektet hvor målet er å spre livsviktig kunnskap for alle som har med små barn å gjøre. Det koster ingen ting å registrere seg eller å delta. Er din barnehage med? Send gjerne spørsmålet til [email protected] eller gå inn på helikopterbarna.no. Vi vil ha med alle!

Stor interesse for helikopterbarna

Fra øvelse i påsken.

Foto

: Ran

di B

uckl

ey

Illus

tras

jon:

Len

a G

ran/

Witt

usen

og

Jens

en


DE VIKTIGE MINUTTENE

Med hjerte for Thor

Thor (65) kunne ha dødd på hytta i fjor sommer. Men Elsa kunne

hjerte-lungeredning.TEKST OG FOTO GEIR ANDERS RYBAKKEN ØRSLIEN


REDDET: Da hjertet til Thor stoppet, begynte kona Elsa

straks med førstehjelp.


HVA SLAGS LYD ER DETTE? Elsa Wikdahl stopper opp. Det er formiddag på hytta, det er

juli i 2013. En stille sommerferiedag i havgapet ute på Titran – et gammelt fiskevær på Frøya, helt ytterst på Trøndelagskysten.

Elsa rydder på soverommet i det nyrestaurerte, gamle huset, men går snart ut på gangen. Hun liker ikke snorkelyden hun hører. Hun kikker inn på det blåmalte kjøkkenet.

Der – rett ved siden av vedkassa – ligger Thor, man-nen som hun har delt livet med siden de møttes i 1968. Han som aldri har vært syk, han som alltid har vært energibunten og humørsprederen. Han som i dag tidlig foreslo en båttur sammen med barnebarna Rikke på sju og Chris på fem, siden morgentåka så ut til å lette snart. Men Elsa sa nei. Hun syntes han så gusten ut i ansiktet. Helt ulikt ham.

Nå ligger Thor på ryggen foran henne. Han er grå i an-siktet, leppene mørkner mot blått. Elsa ser bare det hvite i øynene hans. Det rykker i armer og bein, han gisper etter luft. Hun snakker til ham, men får ikke kontakt.

Verden skifter til sakte film. Elsa blir rolig, nesten uvirkelig rolig. «Det er hjertet», tenker hun straks. Hun setter seg ned på kne, rett ved siden av Thor, og blåser inn i munnen hans for å fylle lungene med luft. Så leg-ger hun hendene sine oppå hverandre, midt på brystet, og trykker til av all sin kraft.

Så fort kan livet snu. Elsa hørte ikke at Thor falt overende i rommet ved siden av. Selv husker han ingen ting. Han kjente ikke noe som røpet at hjertet hans snart skulle slutte å slå. Elsa husker at hun like før hadde banket på stuevinduet og bedt ham komme inn til formiddagsmat. Da han kom inn, var hun på vei bortom soverommet.

Inne på kjøkkenet stanset Thors hjerte. En av de viktige blodårene som forsyner hjertemuskelen var blitt tett. Da stoppet også transporten av oksygen til hjernen, og Thor falt bevisstløs om på gulvet.

THOR HADDE DÅRLIGE ODDSNå handler Elsa instinktivt, som på autopilot. Hun vet at hjernen ikke klarer seg lenge uten oksygenet som

blodet kommer med. Hvis ingen griper inn, kommer slutten raskere.

De første fem minuttene er særlig kritiske. Ved nor-mal kroppstemperatur faller sjansen for å overleve med minst seks prosent for hvert minutt som går. Hvis én av de som er i nærheten kan hjerte-lungeredning, kan han eller hun bli forskjellen på liv og død.

Elsa har gjort dette før. Hun har vært på kurs med Norsk Luftambulanse sammen med kollegene sine på jobben i Trondheim. Hun har sittet på kne over øvingsdukker, hørt kneppet som indikerer at hun tar i hardt nok. Nå er det hennes egen mann som ligger her på gulvet.

Dette er ikke et uvanlig scenario. Hvert år blir gjen-oppliving forsøkt på omkring 2500 personer som får hjertestans. Statistikken for overlevelse er dyster lesing for alle som rammes utenfor sykehus. Bare 10-15 pro-sent av disse overlever. Kanskje færre – det er mange målemetoder og faktorer som påvirker disse tallene.

Flere ganger tenker Elsa at nå mister hun ham. Dette er slutten. Men så merker hun respons. Etterhvert som hun trykker, merker hun rykninger i kroppen hans. En respons, og et håp. Så hører hun barnestemmer fra kjøkkendøra.

– Holder bestefar på å dø?Barnebarna har vært ute og lekt. Rikke på sju og

Chris på fem år står på dørstokken og ser et drama som de umiddelbart forstår. Elsa bruker alle krefter på kompresjonene. Hun har ikke pust til å svare med annet enn en kort beskjed:

– Dere må løpe opp og hente mamma!

NØDPLAKATEN HANG ALLEREDE DERKlokken er 11:35 på formiddagen da AMK-sentralen får telefonen som kommer inn på 113-nummeret. Det er Siv Karin som ringer – moren til Rikke og Chris, datteren til Elsa og Thor.

På kjøkkenet ser Siv Karin nødplakaten fra Norsk Luftambulanse, med koordinatene som viser nøyaktig hvor hytta står. Om noen få minutter skal pilot Jo Einar Haug taste dem inn i navigasjonssystemet sitt på luftambulansebasen i Trondheim, 107 kilometer unna.

Om en snau halvtime skal Elsa høre lyden som hun

Titran

Trondheim

Luftambulanse- basen i Trondheim

107kilometer i luftlinje

28minutter fra luftambulansebasen i Trondheim til Titran

PASIENTEN

Hjertestans

Navn og alder: Thor Wikdahl (65 år)Diagnose: Hjertestans

FLYTID DISTANSE UTSTYRMobilt ultralydapparat på størrelse med en mobiltelefon, pustemaskin og hjertestarter.

MANNSKAPLege: Steinar Einvik Pilot: Jo Einar Haug Redningsmann: Jarle Steinmoen

OPPDRAGET 28. JULI 2013

Hitra

Kristiansund


RETT POSISJON: Koordinatene på nødplakaten inne på kjøkkenveggen sikret at luftambulanselege Steinar Einvik (helt til venstre) og rednings-mann Jarle Steinmoen lett kunne finne hytta på Titran. Der brukte Steinar en bærbar ultralydmaskin for å undersøke hjertet til Thor. Norsk Luftambulanse har arbeidet hardt for å gjøre denne teknologien mulig å bruke ute på oppdrag.


aldri vil glemme: Et helikopter som nærmer seg, og lander på plenen utenfor.

– Den lyden var en enorm lettelse, forteller Elsa, og ser bort på Thor, som sitter i stolen ved siden av henne.

Hun mistet ham ikke. Hun reddet ham. Det var ikke slutt likevel. Nå er det blitt vår på Titran. Det er gått sju måneder siden Elsa kjempet inne på kjøkkenet bak oss. Thor er helt frisk igjen, og forlengst tilbake på jobb.

Sammen forteller de om de uendelig lange minuttene som han ikke kan huske, men som reddet livet hans.

– Datteren vår, Siv Karin, løp bort til huset ved siden av og hentet nabokona. Da hun kom inn, tilbød hun seg å overta kompresjonene, forteller Elsa.

– Dermed fortsatte hun, mens jeg blåste inn og Siv Karin snakket med AMK-sentralen. Hun løp også bort til en kafé i nærheten og spurte om hjelp. Ingen turte eller ville bli med henne.

38 MINUTTER MED HJERTESTANSMen det er likevel flere hjelpere på vei. Den første som kommer, er med i det frivillige brannvesenet på Frøya. Han er på besøk hos foreldrene i nærheten, og har hjertestarter i bilen. Ikke lenge etter kommer to i den lokale ambulansen fra Sistranda. Det er de som får Thors hjerte i gang igjen, på det andre støtet med hjertestarteren.

I lange 38 minutter har det bare vært et elektrisk kaos i hjertemuskulaturen, et flimmer som ikke klarer å pum-pe blod ut i systemet. Nå begynner det igjen, omtrent samtidig med at Jo Einar Haug oppe i helikoptret ser at havtåka trekker seg unna. Han går inn for landing. Redningsmann Jarle Steinmoen og lege Steinar Einvik løper inn i det hvite huset, inn på det blå kjøkkenet.

Der sitter Elsa fortsatt ved siden av Thor. Han er fremdeles bevisstløs. Men hjertet er i gang igjen, og han fekter som i krampetrekninger. Pulsen er nå 110.

– Legen la ham i narkose, la ned en tube i halsen, koblet til pustemaskin og undersøkte hjertet med ultralyd. Og legen var så rolig, sier Elsa.

– Han var så utrolig rolig. Da visste jeg at dette kom til å gå bra.

THOR HAR MANGE Å TAKKENeste dag forteller Elsa historien på nytt, denne gang til legen Steinar selv og redningsmannen Jarle. De har reist fra Titran og inn på besøk til luftambulansebasen i Trondheim. Nok en gang lytter Thor til historien som endte så godt.

– Jeg ble liggende tre uker på sykehuset. I ni dager ble jeg holdt i kunstig koma. Døtrene mine fryktet at jeg skulle våkne som en helt annen, ingen visste sikkert om hjernen hadde tatt skade, forteller Thor.

– Etter at jeg våknet, spurte sykepleieren meg om jeg husket fødselsdatoen. Da ramset jeg opp fødselsnum-mer og personnummer. «Men kontonummeret mitt får du ikke», la jeg til. «Her er det ingen fare, han er akkurat den samme», sa Thorunn, datteren min.

Thor smiler, gjengen rundt bordet ler. Lettelsen kjennes fortsatt.

– Jeg har så mange å takke, sier Thor. – Både de fantastiske folkene på St Olav, dere som

kom luftveien og startet behandlingen der ute, naboen Guri Stokka som ga førstehjelp, nabofamilien Krogstad som tok seg av familien min – og Elsa.

Steinar Einvik nikker. Han vet altfor godt hvor viktig det er at noen starter hjerte-lungeredning umiddelbart.

– Du er en av oss, du, sier han til Elsa. – Denne jobben gjorde vi sammen! Den akuttmedi-

sinske kjeden begynner med den som står ved siden av når det skjer, og som straks begynner å gi første-hjelp. Hvis ingen har gjort noe før vi kommer, får vi bare en flat strek på skjermen når vi kobler oss til hjertet. Men dere sørget for at både brannmannen, bilambulansen og vi kom til dekket bord. Det er slik det skal være. Det hadde vært helt unødvendig at du skulle dø der ute, Thor. Du har et hjerte som kan klare 20-30 år til, minst.

Elsa ser på Thor, nok en gang: – Det er helt sant! Du har et godt hjerte. Det er altfor

godt til å dø.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse forsker på hjertestans. Les om dette på side 31 »

Det hadde vært helt unødvendig at du skulle dø der ute, Thor. Du har et hjerte som kan klare 20-30 år til, minst. STEINAR EINVIK, LEGE


KJÆRLIGHET: Takket være Elsas kunnskap om

førstehjelp, kan hun og Thor glede seg til mange

nye år sammen.


GODE LANDINGSFORHOLD: En pasient leveres på landings-plassen til Oslo Universitets- sykehus, Ullevål.


Livsviktigelandingsplasser

TEKST MARIANNE ALFSEN/FELIX MEDIA

AKTUELT

Viktige minutter går tapt på grunn av dårlige landingsforhold ved mange norske sykehus.


Det er en fin marslørdag i Fotlandsvåg på Osterøy utenfor Bergen. Sveinung Fotland (38) hjelper en kamerat å klargjøre en gravemaskin. Et belte skal festes med en bolt. Sveinung svinger hammeren. I det den treffer, løsner en splint fra bolten og borer seg med drepende kraft inn i brystet hans. Den kapper hovedpulsåren, perforerer hjerteposen og stanser i lungen. Sveinung tar seg til brystet. Han kjenner ingen smerte. Så faller han om.

Det tar 10 minutter fra alarmen går på ba-sen i Bergen, til helikoptret lander på Osterøy. Flyger Henry Høgi er ikke i tvil. Å lande på Grønneviksøren ved Store Lungegårdsvann som han pleier, er uaktuelt. Det står om livet. Det er ikke tid til å laste om pasienten til ambulanse og kjøre opp til Haukeland. Høgi lirker helikoptret trygt ned mellom den 11 etasjer høye sentralblokken og den massive fjellskrenten – rett utenfor inngangen til akuttmottaket. Selv om det ikke er lov.

– Det reddet livet mitt, sier Sveinung Fotland. 16 år senere møter vi ham på stedet der helikoptret tok bakken. Å være her nører fortsatt opp under tøffe tanker og følelser. I årene som er gått siden den skjeb-nesvangre marsdagen i 1998, har Sveinung beholdt kontakten med flygeren.

– Det han gjorde betyr så enormt mye. Hadde han ikke valgt å bryte reglene den dagen, så hadde jeg ikke vært her. Jeg hadde aldri fått treffe datteren min. Hun ble født etterpå, sier Fotland.

RIKTIG VURDERING– Det ble mye bråk, med store oppslag i avisen. Men jeg var aldri i tvil om at det jeg gjorde var riktig, sier Henry Høgi selv. Sveinung Fotland var nær utblødd i det helikoptret landet. Det stod om minutter, kanskje sekunder.

– Dette er et oppdrag jeg aldri glemmer.

En av de gangene du vet du har reddet et liv, forteller Høgi, som i dag arbeider som ambulanse-, søk- og redningshelikopterfly-ger for Sysselmannen på Svalbard.

Høgi fikk klar beskjed av sykehusledelsen om aldri å lande samme sted igjen.

– Jeg svarte at står det om liv, så gjør jeg det igjen, sier Høgi. Og det gjorde både han og andre flygere.

Det skulle nemlig ta ytterligere 14 år før et av landets største sykehus, med det yp-perste som er å oppdrive av akuttberedskap i Norge, fikk sin egen, godkjente landings-plass for helikoptre. 12. april 2012 var det stor festivitas da ordføreren endelig kunne åpne det nye helikopterdekket.

TID SPART ER LIV SPART– Det var en stor dag, sier avdelingsoverlege Guttorm Brattebø ved Akuttmedisinsk avdeling på Haukeland universitetssykehus om åpningsdagen.

Helt siden sentralblokken på sykehuset ble bygget på 1980-tallet, har landingsplass vært et tema. Brattebø er en av dem som har kjempet en hard kamp mot alt fra man-glende interesse og investeringsmidler, til uro for støy og plassering, samt skjebnen til et fredet kastanjetre, for å få den på plass.

I dag ruver det topp moderne helikopter-dekket på en selvbærende aluminiumskon-struksjon, som strekker seg delvis innover taket på parkeringshuset ved sentral-blokken. Herfra fraktes pasienten direkte inn i en heis, og ned til akuttmottaket og operasjonsstuene. Totalt er tidsbesparelsen i forhold til en landing på Grønneviksøren 10-15 minutter. Og innen akuttmedisinen kan sparte minutter bety sparte liv.

– Jo nærmere sykehuset man kan lande, jo raskere kan pasienten komme til behand-ling. Det er særlig viktig for tilstander der tid er en vesentlig faktor, som ved hjerte-infarkt, hjerneslag og alvorlige blødninger, påpeker Brattebø, og forteller at bare timer

Sveinung Fotland reddet trolig livet fordi luftambulanseflygeren landet ulovlig utenfor inngangen til akuttmottaket på Haukeland universitetssykehus.

ULOVLIG LANDING: Her på asfalten, inneklemt mellom den 11 etasjer høye sentralblokken på Hauke-land universitetssykehus og fjellveggen, landet luftambulanseflygeren med kritisk skadde Sveinung Flatland – ulovlig. Det reddet trolig livet hans.


6500Totalt flyr ambulanse- og rednings- helikoptrene årlig omlag 6500 pasienter til sykehus, mens omlag 1800 pasienter flys mellom sykehus.


REDDER LIV: Avdelingsoverlege Guttorm Brattebø ved Akuttme-disinsk avdeling på Haukeland universitetssykehus har kjempet en hard kamp for å få etablert en permanent helikopterlandings-plass på sykehuset. Helidekket ble åpnet i 2012. Totalt er tidsbe-sparelsen i forhold til landing på Grønneviksøren 10-15 minutter. Det kan redde liv.


etter åpningen ble landingsplassens verdi bekreftet en gang for alle:

–En mann hadde kommet i klem og holdt på å blø i hjel, men overlevde takket være rask behandling. Det er ingen tvil om at han hadde nytte av landingsplassen, sier Brattebø.

Gjennomsnittlig lander mer enn ett helikopter daglig på Haukeland – totalt 459 i 2013. Mindre akutte tilfeller lander fortsatt på Grønneviksøren, for å begrense støy.

– Men antallet akuttpasienter øker. Nå har vi søkt om tillatelse for 800 landinger årlig, for å ha litt å gå på fremover, sier Brattebø.

PASIENT- OG FLYSIKKERHET– Tilrettelagte landingsplasser er viktig for pasientens skyld, men det er også viktig for flysikkerheten, sier Pål Madsen, medisinsk rådgiver i Helseforetakenes nasjonale luftambulansetjeneste ANS, som på vegne av de regionale helseforetakene har det flyoperative ansvaret for luftambulanseres-sursene i Norge.

Han ledet en prosjektgruppe som i november 2013 la frem en rapport om landingsforholdene ved 54 sykehus med akuttfunksjon i Norge.

Rapporten avslører store forskjeller – fra tilrettelagte landingsplasser godkjent av Luftfartstilsynet vegg i vegg med syke-huset, til provisoriske landingsplasser på parkeringsplasser, fotballbaner eller gressplener så langt unna sykehuset at om-lasting til ambulanse er nødvendig. Andre steder må båren trilles langt over ujevnt underlag for å komme fra mer permanente landingsplasser til akuttmottaket.

Ofte er tilgjengeligheten dårligst ved mindre sykehus – som Odda og Lærdal, der

nærmeste landingsmulighet er henholdsvis 5 og 3 kilometer fra sykehuset. Men selv større sykehus mangler landingsfasiliteter i umiddelbar nærhet, og må belage seg på omlasting til ambulanse – som Bodø og Lørenskog. Situasjonen er bedret mange steder i senere år, men mye gjenstår.

– Tidsbesparelsen ved tilrettelagte landingsplasser nær sykehusene er det viktigste, men det er også risiko knyttet til overføring mellom fartøy, sier Madsen.

Omlasting kan føre til avbrudd i den livsnødvendige overvåkningen og behand-lingen akuttpasienter trenger. Pasientene er ofte tilkoblet utstyr som kan forskyve seg eller falle ut – som intubasjonstube eller infusjonskanyler.

Omlasting krever dessuten at en ambu-lanse er tilgjengelig og raskt på plass for å ta pasienten videre. Helikoptermannskapene opplever ofte at de må vente, fordi veien fra sykehuset til landingsplassen er lang eller ambulansene er opptatt i andre oppdrag.

I tillegg er det vanlig at luftambulanselegen blir med i ambulansen for å følge pasienten til videre behandling. Dermed tar det lengre tid før helikoptret er tilbake i beredskap. Slike forsinkelser spiser også av den tiden et crew har lov å arbeide før de må hvile.

– Dette er faktorer som har vært underfo-kusert, mener Madsen. Han understreker at det ikke bare er ved primæroppdrag at problemene oppstår, men også der pasienter må overføres raskt fra mindre til større sykehus, for mer avansert, livreddende behandling.

– Det blir stadig mer aktuelt ettersom spesialist- og akuttfunksjoner blir mer og mer sentraliserte, påpeker Madsen.

BØR PRIORITERESVoss sykehus står oppført blant dem der prosjektgruppen bak rapporten om landingsforhold mener bedre landingsplass bør prioriteres.

– Vi kan ikke akkurat trille en prematur baby i kuvøse opp denne veien her, sier anestesioverlege og assisterende direktør ved Voss sykehus, Olav Lødemel, og peker på den ujevne og bratte grusbakken foran oss, som ofte er såpeglatt vinterstid.

– Den leder til en liten grusplass i skren-ten ovenfor akuttmottaket. Langs kanten ligger det snømåkeutstyr og en haug med grus. Selv om plassen bare ligger et par hundre meter fra inngangen til akuttmot-taket, kreves omlasting til ambulanse.

– Det burde være mulig å få til en bedre, permanent landingsplass, med planfri overgang til akuttmottaket. Spørsmålet er hvor viktige samfunnet mener våre akuttpasienter er. Vi har hatt situasjoner med ukontrollert blødning, der pasienten raskt måtte overføres til Haukeland. Da sier det seg selv at tiden teller, sier Lødemel.

Han understreker imidlertid at den pro-visoriske landingsplassen ved sykehuset er gull verdt i krise. Nå frykter han at også den skal forsvinne, fordi sykehuset skal bygges ut. Da vil nærmeste landingsmulig-het være på gressbakken utenfor Fleischer hotell ved Vangsvatnet, to kilometer unna – der helikoptret i dag lander når det er mindre hast – eller på Bømoen flyplass enda lengre unna.

Det er ingen planer om å bygge landings-plass på Voss. Tidligere planer om asfaltert plass, gangbro og heis til akuttmottaket ble skrinlagt på grunn av økonomi og usikker-

«Alle norske sykehus med akuttfunksjon bør ha en godkjent landingsplass i umiddelbar til-knytning til akuttmot-taket, slik at vi unngår omlasting og øker pasi-ent- og flysikkerheten»GENERALSEKRETÆR ERIK KREYBERG NORMANN


het om grusplassen ville bli godkjent som landingsplass.

GODKJENTE LANDINGSPLASSERVoss er langt fra alene. I rapporten om landingsforhold anbefales tiltak ved 24 sy-kehus. 16 av dem bør ha høy prioritet. Flere tiltak er begrunnet med flysikkerhet. Det er luftambulanseflyger Geir Arne Mathiesen glad for.

– Et helikopter kan lande nær sagt hvor som helst, og det gjør vi når vi plukker opp pasienter. Men når vi skal levere og hente ved et sykehus, burde det være mer tilret-telagt, i form av en godkjent landingsplass. Her bør helseforetakene ta ansvar, mener Mathiesen.

Han får støtte av generalsekretær Erik Kreyberg Normann i Stiftelsen Norsk Luftambulanse: – Vi mener alle norske sykehus med akuttfunksjon bør ha en godkjent landingsplass i umiddelbar tilknytning til akuttmottaket, slik at vi unngår omlasting og øker pasient- og flysikkerheten, sier han.

Normann mener myndighetene må inn-lemme krav til landingsplasser i helsefore-takenes styringsdokumenter, slik at det blir en prioritert oppgave – og ikke stadig taper kampen mot andre investeringer.

Helikopterdekket på Haukeland sykehus kostet 45 millioner kroner. Så dyrt vil det neppe være de fleste steder.

– Ofte er alt som skal til at man tar en parkeringsplass eller gressplen og legger til rette for en permanent landingsplass godkjent av Luftfartstilsynet.

På Haukeland sykehus er kampen ende-lig over – etter 24 år.

– En av naboene klaget på byggingen av landingsplassen, fordi han var redd for støyen. I ettertid har han beklaget. Han måtte nemlig selv ha luftambulansetrans-port til Haukeland da han ble syk langt hjemmefra, forteller Guttorm Brattebø.

Sveinung Fotland er heller ikke i tvil om at helikopterdekket var en god investering: – Jeg er levende bevis på at Haukeland trengte en skikkelig landingsplass.

Ved disse sykehusene bør bedre landingsforhold prioriteres:

Voss

Lærdal

Nordfjordeid

Volda

Namsos

Mo i Rana

LevangerOrkdal

Haugesund Kongsberg

Hamar

Notodden

Kristiansand

Stavanger

Stord

Prioriterte sykehus

HELSE VEST

Helse Bergen, Voss Helse Fonna, Haugesund Helse Fonna, Stord Helse Førde, Lærdal Helse Førde, Nordfjordeid Helse Stavanger, SUS

HELSE SØR-ØST:

Vestre Viken, Kongsberg Sykehuset Telemark, Notodden Sørlandet Sykehus, Kristiansand Sykehuset Innlandet, Hamar

HELSE MIDT-NORGE:

Helse Nord-Trøndelag, Namsos Helse Nord-Trøndelag, Levanger St. Olavs Hospital, Orkdal Helse Møre og Romsdal, Volda

HELSE NORD:

UNN; Longyearbyen Helgelandssykehuset, MosjøenKilde: Landingsforhold ved

sykehus. Rapport fra et inter-regionalt prosjekt – ledet av Helseforetakenes Nasjonale Luftambulansetjeneste ANS (november 2013).

Det stilles ingen krav om at norske syke-hus skal ha landingsplasser – heller ikke ved nybygging. Det er opp til de regionale helseforetakene å prioritere. Men det ligger klare føringer. Foretaksmøtet er organet der staten utøver sitt eieransvar ovenfor de i stor grad selvstyrte helseforeta-kene. I 2010 ba Foretaksmøtet (dvs. Helse- og omsorgsministeren) de regionale, helsefore-takene «ivareta forsvarlige landingsmulig-heter for ambulanse- og redningshelikoptre ved akuttsykehusene».

Ingen krav

1

2


1. På denne grusplas-sen bak Voss sykehus lander ambulanseheli-kopteret når det virke-lig haster. Akuttmotta-ket ligger i bygningen til venstre – med det lille utspringet. 2. Anestesioverlege og assisterende direktør ved Voss sykehus, Olav Lødemel, ønsker seg permanent landings-plass med planfri over-gang til akuttmottaket. 3. Den provisoriske landingsplassen ligger bare et steinkast fra akuttmottaket, men omlasting til ambulan-se er likevel nødven-dig. Bakken ned er bratt, ujevn og til tider såpeglatt.

3


H ELIKOPTERBASEN PÅ RYGGE, FORSVARETS 330-SKVADRON:

Mannskapet på det store Sea King- helikoptret ved 330 skvadronen på Rygge gjør rednings- og luftambulanseoppdrag de er alene om. 330-skvadronen er derfor en viktig del av luftambulansetjenesten.TEKST ERLAND KROKEN FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES


REDNINGSMANN: Lars Markengbakken (42)

er klar for trening fra Sea-King helikoptret.


I nne i det 22 meter lange helikoptret med sitteplass til ti, sitter systemopera-tør Håvard Bakke (39) litt bak i et eget lite avlukke. Vi er ute på treningstur

med 330 skvadronen på Rygge i Østfold. Un-der oss bølger et grønt teppe av skog, små og store sølvfargede vann. Han har falkeblikk. Med de to skjermene foran kan han følge med på hva som skjer på bakken, og ikke minst navigere helikoptret.

– Helikoptret kan flys med null sikt, da er det instrumentflyging som gjelder, fortel-ler han. Bildene kommer fra et avansert kamera som er festet under helikoptret. Sea King-maskinene er de eneste i luftambu-lansetjenesten som har slike. Derfor brukes 330-skvadronen ofte til redning og søk. Samtidig kan de også se på skjermen hva slags tilstand en pasient er i, eller hvordan vedkommende ligger på lang avstand.

MANNSKAP PÅ SEKS330-skvadronen med de store Sea King helikoptrene er i tillegg til å drive søke og redningsoperasjoner en viktig del av luftambulansetjenesten. Ofte er de nærmes-te ressurs, og blir også brukt på ordinære luftambulanseoppdrag. Mannskapet på seks, to flygere, en maskinist, en systemoperatør, en anestesilege og en redningsmann, er dobbelt så mange som mannskapet i helikoptrene som for eksempel Norsk Luftambulanse AS opererer. 330-skvadronen supplerer og utfyller luftambulansetjenesten. De flyr med kamera, har båreplass til seks, og kan fly opp mot 30 mennesker i en redningsoperasjon. I tillegg har de heis for underhengende redningsoperasjon. Hovedredningssentralene styrer ressursene for 330-skvadronen og Redningstjenesten i landet.

– I fjor hadde vi 160 luftambulanseopp-drag med pasienter med Sea King-maskinen fra Rygge, og totalt for hele 330-skvadronen, ble Sea King brukt til 1360 luftambulanse-oppdrag med pasienter, forteller Hallstein Sørebø, seksjonsoverlege fra Oslo univer-sitetssykehus og medisinsk ansvarlig for 330-skvadronens avdeling på Rygge. Han er på vakt når Norsk Luftambulanse Magasin er på besøk. I nesten hele sitt yrkesaktive liv, siden 1989, har han jobbet som luftambulanselege.

Vi sitter inne i kaffebaren, som er bindeled-det og samlingsplassen for alle som jobber på basen. I tillegg til kjøkken og en møtromsdel,

er det en bekvem sofagruppe og et spisebord. Denne dagen er seks teknikere på vakt.

TRENINGVi har ikke sittet lenge før vi må forberede oss på treningstur. Noe de gjør to ganger hver dag, hvis det ikke er oppdrag. – Det er middag 1530, så da rekker vi det vi skal i dag, sier andreflygeren, Anders Rossing. Han er «stand in» på grunn av sykdom, og har reist fra Finnmark for å komme på vakt. Vanligvis jobber han som flyger på Banak. Erik Hals er bare 24 år, og er snart ferdig utdannet flyger. Han skal sitte foran sammen med fartøysjef og instruktør Bjørn Bottolfs. Dagens oppgaver er å gå i gjennom flere utsjekks-punkter, det vil si oppgaver han skal løse. 12 års plikttjeneste som Sea King-flyger står for døren for den unge bergenseren.

Teknikerne går over helikoptret enda en gang, og ser at alt er i orden. Himmelen er blå og gresset grønnere enn hva vi noen gang har opplevd i april. I helikoptret mangler vi to personer på å være et helt fotballag.

GOD PLASS TIL PASIENTER– Det er båreplass til seks pasienter. Dermed kan vi frakte og behandle langt flere pasien-ter enn andre operatører i luftambulansetje-nesten. Er det et rent redningsoppdrag, en båt som synker for eksempel, kan helikop-tret frakte opp mot 30 personer av gangen, sier redningsmann Lars Markengbakken. Siden 1994 har han vært med på å redde liv og mennesker fra 330-skvadronen.

Under oss forsvinner Rygge flystasjon og retningen settes mot Vestfold. Etter å ha vært over Geiteryggen, flydd over Skien og Porsgrunn, settes nesa mot Østfold og Rygge. Plutselig, det ser nesten ut som om den seiler, kommer et Herkules-fly mot oss. Den nærmer seg raskt og flyr under oss.

– Ikke så ofte vi opplever å ha Herkules under oss, ler Bjørn gjennom radioen. I god tid før middagstid lander vi trygt på Rygge igjen. Utsjekkspunktene for Erik gikk fint.

Vi fordeler oss i noen biler og kjører til middag. Messa ligger en liten kilometer unna hangaren.

– Som regel spiser vi i messa sammen med det øvrige militære personellet. Det hender vi lager middag på kjøkkenet i kaffebaren, men dette er jo veldig greit da. Ofte kan vi komme rett fra et oppdrag til ferdig middag, smiler Hallstein Sørebø.

Luftforsvaret opererer på vegne av Justis- og Beredskapsdepartementet landets redningshelikopterbaser, den såkalte 330-skvadronen som ofte brukes til søk og redning. Redningstjenesten styres fra de to hovedredningssentrale-ne. Skvadronen samarbeider tett med luftambulansetjenesten.

330-skvadronens avdeling på Rygge ligger inne på luftforsvarets militære anlegg, rett ved Moss lufthavn Rygge.

Underlagt Hovedredningssentralen på Sola.

Driver søk og redning, katastrofebe-redskap og luftambulanse.

Dekker store deler av Østlandet, Sør-Norge og spesielt kyststripen.

Totalt ca. 34 ansatte, fire mannskap med seks personer går i vakt.

Ca. 900 flytimer per år.

Basesjef: Major Lars Espen KristiansenMedisinsk ansvarlig: Hallstein Sørebø, Oslo universitetssykehus HFAdresse: Rygge flystasjon, 1590 Rygge

330-SKVADRONEN

330 Det er seks avdelinger i 330-skvadronen med redningshelikopter av typen Sea King i landet:Banak, Bodø, Ørlandet, Florø, Sola og Rygge.

HELIKOPTERBASEN PÅ RYGGE

SolaRygge

Ørland

Florø

Bodø

Banak

330

330

330

330

330

330

Ambulansehelikopter. Norsk Luftambulanse AS er den største legehelikopter- operatøren, og flyr på 8 av 11 luftambulansebaser.

Ambulansefly.


RYGGEPROFILENLARS MARKENGBAKKEN

Trofast redningsmann. I 2014 har han 20 års jubileum som redningsmann ved forsvarets 330-skvadron. Lars Mar-kengbakken (42) er dykkeren som ble redningsmann. Etter utdannelsen under førstegangstjenesten, og etter ett år ved marinen, ble han redningsmann i 1994, 22 år gammel. De første 13 årene tjeneste-gjorde han ved Banak før han kom til den nye 330-skvadronen på Rygge i 2007. Her trives han svært godt. Lars er opptatt av faglig utvikling og kompetanse og følger nøye med på alt nytt som skjer rundt utstyr, prosedyrer og trening. Hjemme på Kapp, ved Mjøsas bredder, har han kone og to barn. Han har ikke glemt det å være i vannet. Når anledningen byr seg liker han å padle på Mjøsa.

4

5

2

3

1

1. Alle som jobber på 330-skvadronen er opptatt av en ting: Å redde liv. 2. Flyger under utsjekk, Erik Hals, har godt over-blikk selv om det mørkner. 3. Redningsmann Lars Markeng-bakken har 20 års jubileum i tjenesten. 4. Kveldstur over Oslofjorden. 5. Systemoperatør Håvard Bakke kan navigere helikoptret selv om det ikke er sikt. 6. Golfbanen som ligger inne på det militære området er populær å bruke.Driften og vedlikehold gjøres på dugnad. Håvard Bakke er en ivrig spiller.

6

SE VIDEO FRA 330- SKVADRONEN PÅ RYGGE:

Skann koden eller gå inn på:semerher.no/23


Litt senere sitter vi alle sammen i befals- kaserne nummer 8. Soverom og stue for 330-mannskapet. Her kan de trekke seg tilbake, være på eget rom, eller se på TV i stua. Alle har radioen hengende i beltet. Går alarmen hører man den, forsikres det.

– Selv om vi er på vakt en uke av gangen, prøver vi å holde vanlig «arbeidsdag». Vi starter med det faste briefingmøtet 0730 i kaffebaren, vi trener eller gjør kontorarbeid, og avslutter gjerne med middagen, rundt klokken 16. Går alarmen, er vi klare til å rykke ut når som helst på døgnet, forteller Bjørn Bottolfs. Arbeidsredskapen hans, Sea-King-helikoptret, er en tøff veteran som tåler mye. Selv har han flydd maskinen i orkan styrke.

Å reise fra Finnmark til Rygge for å steppe inn for en syk kollega, er helt greit, synes Anders Rossing.

– Vi stiller opp for hverandre. Siden 1986 har Anders flydd Sea King, og kjenner Finn-mark og Finnmarkskysten som sin egen bukselomme. – Et drømmested å jobbe for en flyger som liker naturen, smiler han.

Samarbeidet med den sivile luftambulan-setjenesten er tett og godt. Spesielt Luftam-bulanseavdelingen ved Oslo universitetssy-kehus som legene kommer fra, trekkes frem som nært .

– Vi samarbeider med AMK-sentralene (medisinsk nødtelefon 113), og er glade for bidraget fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse som har levert legebilen, forteller rednings-mann Lars. Alle basene i 330-skvadronen har fått en slik legebil. De er finansiert av medlemmer, bedrifter og givere i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Kvelden blir til natt uten at alarmen går. Hjemme i sine egne senger sover to av teknikerne med det de kaller tilkallingsvakt. De er på plass på få minutter om det trengs.

NESTE DAGVæret er like fint neste dag. Teknikerne, de fikk sove i fred denne natten, møtes til briefing-møtet 0730 i kaffebaren, mens mannskapet har fått lov til å sove litt lenger. De har planlagt kveldsøvelse og flytter litt på oppgavene. Redningsmann Lars møter likevel opp i porten inn til leiren kl. 0800. Han har en avtale med en selger. Stadig nye produkter skal vurderes.

Inne i hangaren er teknikerne i gang med å vaske helikoptret. Det redningstekniske utstyret står sirlig plassert i store hyller som går på hjul. Bårer, skinner, tauverk og

spesialsekker med utstyr. Alt er klart, og det er enkelt å løfte det inn i maskinen. Utstyr til å redde liv.

Kurth Falldalen (56) er maskinist. Hans oppgave er å være teknikernes forlengede arm, og er den som styrer heisen til under-hengende operasjoner når det kreves.

Det dreier seg ikke bare om jobb i løpet av uken på vakt.

Sammen med systemoperatør Håvard spiller Kurth gjerne en runde på golfbanen. Den ligger inne på området og blir driftet av ivrige ildsjeler.

Klokken er nærmere 11 da politihelikop-tret lander. De fyller drivstoff og benytter anledningen til å ta en rask lunsj med helikopterkolleger.

Det nærmer seg ny treningstur. Rett før kl. 13 møtes alle inne i OPS rommet hvor Bjørn Bottolfs går gjennom dagens plan. Erik Hals har travle dager og skal sjekkes ut videre blant annet. Etter planen skal han være ferdig utsjekket og klar for tjeneste i løpet av mai måned.

ALARMRett før avgang, helikoptret står klart og mannskapet gjør de siste forberedelser, da går alarmen. Redningsmann Lars og anestesilege Hallstein forlater helikoptret, tar med seg utstyr og setter seg i legebilen. En trafikkulykke er meldt i nærområdet.

Sea King-maskinen løfter seg og flyr avgårde, uten lege og redningsmann. Bjørn er opptatt av å utnytte tiden. De følger med på trafikkulykken på radioen. Kan det bli behov for oss? Etter forholdene gikk det bra med de i bilen. Ulykken håndteres på stedet. Vi er igjen i treningsmodus. Selv da, det må ligge i ryggmargen, ser de noe som kan være mistenkelig. Er det noen som trenger hjelp? Systemoperatør Håvard zoomer inn bildet og ser en båt som ligger på siden, tatt av vær og vind. Den er godt forankret og fortøyd. Ingen som trengte hjelp. Det er ikke alltid slik når de er ute på rednings- og luftambu-lanseoppdrag. Det kan stå om liv.

Ny trening følger senere på ettermidda-gen. Denne gangen brukes heisen. Slik de gjør når pasienter for eksempel skal reddes opp fra båter i havsnød, hente skadde fra en fjellvegg eller hente plutselig syke som er på steder man ikke kan lande. De trener og øver hele tiden for å bli bedre. Bedre til å redde liv.

Fartøysjefen sa det ganske godt: Noen ganger er det størrelsen det kommer an på.

CREWET PÅ VAKT PÅ RYGGEFLYGER OG FARTØYSJEFBjørn Bottolfs

Alder: 40 år.Jobbet i 330-skvadronen siden: 1998Bor: Vikersund.Fritid: Familie, 4 barn og trening.

FLYGERAnders Rossing

Alder: 51 år.Jobbet i 330-skvadronen siden: 1986Bor: Lakselv i Finnmark.Fritid: Samboer, familie og driver med vedproduksjon.

FLYGER UNDER UTSJEKKErik Hals

Alder: 24 år.Jobbet i 330-skvadronen siden: Plikttjeneste starter mai 2014.Bor: Bergen.Fritid: Samboer og driver litt med trening.

REDNINGSMANNLars Markengbakken

Alder: 42 år.Jobbet i 330-skvadronen siden: 1994Bor: Kapp, ved Mjøsa.Fritid: Familie, to barn og trening.

MASKINISTKurth Falldalen

Alder: 56 år.Jobbet i 330-skvadronen siden: 1980Bor: Rygge.Fritid: Familie, fem barn, barnebarn og spiller golf.

SYSTEMOPERATØR OG NAVIGATØRHåvard Bakke

Alder: 39 år.Jobbet i 330-skvadronen siden: 1997Bor: Stavanger.Fritid: Familie, to barn.

ANESTESILEGEHallstein Sørebø

Alder: 54 år.Jobbet som luftambulanselege siden: 1989, ansatt ved Oslo universitetssykehus som seksjonsoverlege.Bor: Lørenskog.Fritid: Familie, tre barn, fotograferer og er bobilentusiast.


LIVRETTENVi har utfordret luftambulansebasene til å vise oss sin livrett når vi har vært på besøk. For første gang er vi på en mili-tærbase og besøker 330-skvadronen. Her inntas, stort sett, middagene til faste tider på messa sammen med øvrig militært personell. De fleste forsynte seg med: Okseragu med potetmos og grønnsaker.

Kommentar: Vi stod i kø og forsynte oss, og ryddet opp i etterkant. Dette var en fin middagsopplevelse. Vi gir en hyggelig firer på terningen.

1

2

1. Legebilen er en viktig del av tjenesten. Den er betalt av medlemmene i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. 2. Lege og redningsmann var raskt ute på en trafikkulykke med legebilen. Det gikk etter forholdene bra med de i bilen.

MANNSKAPET: Fra v. anestesilege Hallstein Sørebø, maskinist Kurth Falldalen, system-operatør Hå-vard Bakke, flyger Anders Rossing, farøysjef og flyger Bjørn Bottolfs, redningsmann Lars Markengbakken. Bak stående: Flyger under utsjekk Erik Hals.


DAN HALVORSEN

Alder: 60Stilling: RedningsmannArbeidssted: Norsk Luftambulanses base på Ål i Hallingdal

LIVREDDEREN

REDNINGSMANN DAN HALVORSEN brenner for at folk i lufta skal ha et godt samarbeid med folk på bakken, både innen helse- og redningstjenesten. Nå går han av for pen-sjonsalderen i Norsk Luftambulanse, men fortsetter som redningsteknisk rådgiver for Helseforetakenes nasjonale luftambulansetjeneste*.TEKST ELINE DALLAND FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES

redningstjenesten kunne jeg drive med friluftsliv og klatring, få dekket mitt behov for adrenalin, og så har det den bieffekt at det hjelper folk. Det er hyggelig. Som redningsmann i Norsk Luftambu-lanse får man lønn for det i tillegg. Derfor var det naturlig for meg å bli anestesisykepleier og tinde- veileder. Kombinasjonen har vært glimrende, og jeg har fått arbeide med det som er interessene mine.

I dag ville mannen vi hjalp i Nordmarka trolig blitt hentet av luftambulansen, og det ville nok vært fint. Men det er viktig å huske på at red-ningsarbeid i Norge fremdeles er en stor dugnad der de offentlige profesjonelle og de frivillig hu-manitære stiller opp sammen. Dette har folk her i landet drevet med i 1000 år. Hvis noen i bygda står fast i fjellet, så trår man til og hjelper. Det er fremdeles en del oppdrag som ikke kan og ikke skal løses med helikopter. Hver av oss må tåle en påkjenning, og for å ha et helhetlig helsevesen og redningstjeneste, må vi ha et system som virker også når helikoptret må melde pass.

3 Hvordan ser en vanlig dag på jobben ut for deg?

Det er å stå opp, sette på kaffen - om ikke noen har vært oppe før deg - og mens kaffen renner gjennom trakteren, tar du ut av oppvaskmaski-nen. Det er viktig at man har gode rutiner for slikt på jobben, ellers blir oppvasken stående på

1 Hvilket oppdrag vil du aldri glemme?

Heldigvis kommer de fleste vi møter fornøyde ut igjen fra sykehuset. Denne påsken var det utrolig morsomt å hilse på Ragnvald, da NRK gjorde opptak til Dagsrevyen. Det var ti år siden Ragnvald – som da bare var 11 år gammel - ble begravet av et snøskred på Vestlandet. Han lå begravet under to meter dyp snø i to timer og 20 minutter. Jeg husker godt da vi fant ham, og ble i påsken minnet om hvor utrolig takknemlig den familien var. Tre luftambulansebaser var involvert i oppdraget, og her fungerte hele redningskjeden, fra basis skredredning til avansert behandling på universitetssykehuset på Haukeland. Ragnvald var sterkt nedkjølt, men det, og at han var ung og sprek og hadde en liten luftlomme foran munnen, bidro til å redde ham. I påsken fikk jeg møte denne karen igjen, nå som 21 år gammel elektrikerlærling. Det var hyggelig!

2 Hva liker du ved denne jobben? Jeg begynte i den frivillige redningstje-

nesten fordi det var spennende, det å gå ut på ski om natta for å lete etter folk. Jeg husker fremdeles hvordan jeg som 18-åring var med på å hente ned en mann som hadde falt ned fra hyttetaket i Nordmarka og brukket en arm og flere ribbein. Det ble nesten halvannen time med bårebæring. I

* Helseforetakenes nasjonale luftambulansetjeneste er oppdragsgiver for all luftambulanse i Norge, og er ansvarlige for kontrakten med blant annet Norsk Luftambulanse AS. Selskapet eies av de regionale helseforetakene og er full- finansiert over statsbudsjettet.


Slik så jeg ut da jeg bestemte meg for å bli redningsmann

Bildet er tatt i Bergen i 1995, ikke lenge etter at jeg begynte i Norsk Luftam-bulanse, som 40-åring. Men jeg har jobbet i den frivillige redningstjenesten helt siden jeg var 17.

1995

benken og noen andre må sette den inn. Er været bra, tar vi med morgenkaffen ut på terrassen sammen med kollegene og gleder oss over en fantastisk dag på Ål.

Utover dagen er det en del rutineoppgaver, sjekking av utstyr og interntrening, i tillegg til å rykke ut på oppdrag som måtte komme. Jeg har mange jern i ilden og bruker også tid på presenta-sjoner og arbeid for IKAR, Internasjonal kommi-sjon for alpin fjellredningstjeneste.

4 Hva kunne du ikke klart deg uten i jobben din?

Bortsett fra mat og drikke, er det viktigste å få til god kommunikasjon. Hvis man kommuniserer dårlig, og folk ikke bidrar til å gjøre det hyggelig på basen, så blir det litt tyngre, og det kan man også ta med seg ut på oppdrag. Alle kan gjøre feil, være trøtte og sultne, men å ha en god og åpen kommu-nikasjon er avgjørende for å ha det hyggelig en hel uke. Vi er tvungne samboere i mange dager, og alle er forskjellige. Men det å gå gjennom det som var bra og mindre bra ved et oppdrag, er mye lettere hvis man har en god tone og grunnleggende for å gjøre en god jobb sammen. Sarkasme fungerer dårlig. Vi er et team, som spiser, sover og trener sammen. Det er en floskel at vi gjør hverandre gode, men det er faktisk det vi gjør.

5 Hvilket annet yrke kunne du tenkt deg?

Etter å ha drevet internasjonalt samarbeid i mange år, er jeg ikke i tvil om at den norske luftambulansetjenesten er den beste i verden. Selvsagt skal den utvikle seg med tiden, men den er helt i toppen. Selv om jeg nå slutter i Norsk Luftambulanse, vil jeg fortsette å bidra til tjenesten, og det ser jeg veldig fram til å gjøre i ny stilling som redningsteknisk rådgiver i Helsefore-takenes nasjonale luftambulansetjeneste. Jeg gleder meg til å få en plattform til å bidra til en god fremtidig tjeneste med de utfordringer og nye oppgaver som kommer.

Vi har en god verktøykasse i Norge, men de som bruker verktøyene har ikke vært flinke nok til å snakke med hverandre. Det største forbe-dringspotensialet gjelder kommunikasjon, både med hverandre og med andre etater. Den berømte redningskjeden er viktig, å få alle til å spille i sam-me orkester, men med forskjellige instrumenter. Det gjelder å se helheten og utgangspunktet for pasienten. Uansett hvor viktige helikoptrene er, så er ikke svaret alltid helikopter. Ambulansene som ruller og går på bakken, er minst like viktige.

Jeg kommer til å fortsette det internasjonale arbeidet gjennom IKAR om fjellredning, helikop-ter og akuttmedisin. Jeg liker Askeladden som dro ut i verden med et åpnet sinn, plukket opp litt her og litt der, og tenkte «Dette kan jeg ha nytte av hjemme».

6 Har du et skjult talent? Ikke som jeg vet om. Jeg er helt åpen om

mine talenter, men hvis jeg oppdager noen nye, skal jeg si ifra.

GOD PÅ JOBB: God kommunikasjon er viktig for å gjøre hverandre gode på jobben i Norsk Luft- ambulanse, mener redningsmann Dan Halvorsen.


HØYT OPPE: Som redningsmann har Dan Halvorsen kombinert sin glødende interesse for friluftsliv med ønsket om å hjelpe andre. På fritiden er han en ivrig fjellklatrer.


FRISK IGJEN: Første gang han traff Ane, holdt hun på å dø. I årene som har gått siden den gang, har stipendiat Trond Nordseth i Stiftelsen Norsk Luft- ambulanse forsket for å bedre behandlingen av hjertestanspasienter.


Forsker på hjertets rytmer

Da Anes hjerte stanset, skjønte legene at standard behandling ikke var nok for å få henne tilbake til livet. En av dem var Trond Nordseth. Han forsker for at pasienter med hjertestans skal få den rette behandlingen for sitt hjerte. TEKST ELINE DALLAND FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES

ANE HADDE VÆRT SLITEN i det siste. Pusten gikk tungt. Selv korte

trapper gjorde henne utslitt, og under fore-lesning holdt hun en dag på å besvime. Men hvor farlig kan det egentlig være? En 20 år gammel student er ikke veldig bekymret for helsa. Hun tenkte på å gå til legen, men for-men ble bedre, og da helgen kom valgte Ane å dra til Steinkjer for å besøke kjæresten.

På vei hjem sendte han en SMS til henne som satt på toget: «Hvordan går det?»

«Joda, still alive», svarte Ane. – Hvis vi bare hadde fortsatt med vanlig

hjerte-lungeredning, så ville hun ikke sittet her i dag. Da hadde hun antagelig dødd, sier overlege Trond Nordseth ved St. Olavs Hospital i Trondheim.

Han er stipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanses. Nå sitter han ved siden av Ane i en av de mange kantinene på syke-huset. Ute skinner sola og en frisk 27-åring forteller sammen med legen om den gangen de møttes for sju år siden.

«Dette ser ikke bra ut» var den første tan-ken Nordseth fikk da han så den likbleke jenta som ble trillet ut av ambulansen og inn på akuttmottaket.

Ane var blitt funnet besvimt på brua like ved jernbanestasjonen. Bare noen få meter hadde hun klart å gå etter at hun gikk av toget i Trondheim. Hun kom til seg selv etter noen sekunder, men nå – mens legene og pleierne var i ferd med å løfte henne fra båren og over i en seng på sykehuset - sluttet hjertet hennes å slå.

– Jeg startet brystkompresjoner med en gang, forteller Nordseth.

HJERTESTANSEt hjerte stanser av sine egne grunner. Noen på grunn av hjerteinfarkt, andre på grunn av blødning eller drukning. Og noen hjerter, som Anes, stanser på grunn av en stor blodpropp i lungene.

Og hva gjør et hjerte som ikke kan slå? No-en hjerter gjør ingen ting. På film vises ofte

FORSKNING


den flate linja på monitoren som betyr at hjertet er helt uten elektrisk aktivitet og har sluttet å pumpe blod. Andre hjerter kan like-vel ha en form for rytme under hjertestans, noen i form av elektrisk aktivitet, men uten målbar puls, andre i et kaotisk flimmer som gjør hjertet lite effektivt som blodpumpe.

Trond Nordseth og kollegene hans gjorde alt de kunne for å få Anes hjerte til å slå normalt igjen. De fulgte vanlige prosedyrer for avansert hjerte-lungeredning: Bryst-kompresjoner, sjokk med hjertestarter, intravenøs adrenalin og pustehjelp via en plasttube i luftrøret. Men det hjalp ikke. Hjertet forsøkte å pumpe, men blodprop-pen sto i veien for blodsirkulasjonen gjen-nom lungene. Anes hjerte vekslet hjelpeløst mellom ulike hjerterytmer, som alle hadde det til felles at de ikke klarte å pumpe blod med livsviktig oksygen rundt i kroppen.

STUDERTE HJERTERYTMEI årene etter at han møtte henne for første gang, har Trond Nordseth studert hjertets rytmer hos pasienter som Ane. Det er men-nesker som er i ferd med å dø av hjertestans, men som har fått en liten sjanse til å komme tilbake til livet, fordi helsepersonell har satt i gang gjenopplivningsforsøk med avansert hjerte-lungeredning. Når hjertestarteren er koblet på pasientens bryst, fanger den opp hjertets ulike signaler og lagrer dem. Slike data har Nordseth forsket på.

– Målet er bedre behandling og at flere skal overleve. Forskning viser at riktige til-tak under gjenopplivning av pasienter med hjertestans øker sjansene for å overleve, sier Nordseth.

I sin doktorgradsavhandling har han

analysert utskrifter om hjerterytmen til 311 pasienter som fikk hjertestans og ble forsøkt gjenopplivet ved to ulike sykehus, St. Olavs hospital i Trondheim og Univer-sity of Chicago Hospital i USA. Slik kunne han se og beskrive hvordan ulike pasienters hjerter reagerte mens gjenopplivingsforsø-kene pågikk.

NYE FUNNNordseth så at noen mønster gikk igjen: Han fant ut at pasienter med visse typer hjerterytmer trengte mye lenger tid med brystkompresjoner før det var noe poeng å avbryte for å sjekke hjerterytmen på nytt enn det man til nå har trodd.

– Avansert hjerte-lungeredning er på en måte relativt enkelt. Du følger en stan-dardisert retningslinje og gjør noen klart definerte tiltak. Samtidig er det voldsomt komplisert, fordi pasientene kan få hjerte-stans av mange ulike grunner og reagerer svært forskjellig på tiltakene som gjøres, forklarer Nordseth.

Under arbeidet klarte han å identifisere enkelte tidspunkter som var kritiske for hvordan hjertet klarte seg. De fleste som fikk tilbake en normal hjerterytme og egen sirkulasjon av blod, hadde stabilisert seg i løpet av de første 15 til 20 minuttene med gjenopplivingsforsøk. Pasienter som frem-deles var ustabile etter dette, endte oftest med å bli erklært døde på stedet.

BEDRE BEHANDLINGNordseth mener dette kan tyde på at enkelte ustabile pasienter derfor bør få mer avansert behandling enn bare fortsatt hjerte-lungeredning.

– Noen ganger er det en spesifikk årsak til hjertestansen som krever legefaglig kompetanse å oppdage og behandle. Andre ganger er standard hjerte-lungeredning av eksempelvis ambulansepersonell nok, sier Nordseth.

Kunnskap om hjertets reaksjoner under gjenopplivingsforsøk kan dermed få konse-kvenser for behandling av hjertestans, både i og utenfor sykehus. Det kan også få følger for hvilke hjertestanspasienter luftambu-lansen med lege skal rykke ut til, og hvilke ambulansepersonell i bil kan ta seg av.

– De vedvarende ustabile pasientene er en gruppe hjertestans-pasienter som vil ha mer nytte av lege eller av luftambulanse, sammenliknet med pasienter med hjerter som kommer fort i gang, som raskt blir stabile. Dette gjelder også pasienter hvor man får i gang igjen sirkulasjonen etter en lengre periode med gjenopplivning. Disse vil ofte være i en svært dårlig forfatning og bør helst håndteres av en lege med intensivmedisinsk kompetanse, det vil si anestesilege, sier Nordseth.

Ane var en ustabil pasient. Minuttene gikk. Det nærmet seg 45 minutter med gjenopplivning uten at hjertet hennes klarte seg på egen hånd.

– Det var ikke mulig å stabilisere henne med de vanlige tiltakene, sier Trond Nordseth.

At hun sitter sammen med legen i dag, skyldes at hun fikk mer avansert behand-ling enn det som er vanlig.

Fordi hjertet hennes stanset da hun var inne på sykehuset, hadde hun høyt kvalifi-serte leger omkring seg. Mens de ga avansert hjerte-lungeredning, klarte de tidlig å stille

«De vedvarende ustabile pasientene er en gruppe hjertestans-pasienter som vil ha mer nytte av lege eller av luftambulanse, sam-menliknet med pasienter med hjerter som kommer fort i gang, som raskt blir stabile. » TROND NORDSETH


AKUTT: På akuttsykkelen kommer legene raskt

fram med hjertestarteren når en pasient får hjer-

testans. Stipendiat Trond Nordseth har brukt data fra slike for å analysere

hvordan hjerter med ulik rytme reagerer på

gjenopplivingsforsøk.


riktig diagnose med bruk av ultralyd. De startet behandling, såkalt trombolyse, for å løse opp blodproppen i lungene.

– Hvis hun hadde fått hjertestans utenfor sykehus ville en luftambulanselege kunne gjort slik diagnostikk og startet behandling der, sier Trond Nordseth.

Det kan redde livet til pasienter med store blodpropper i lungene. Men for Ane var ikke dette nok. Nordseth og kollegene hans forsto at hjertet hennes likevel ikke ville begynne å slå av seg selv. Hun var i ferd med å dø.

– Vanligvis, hvis man har gitt tromboly-sebehandling og det ikke hjelper, så gir man etter hvert opp. Men Ane var så ung, og i hennes tilfelle var det åpenbart en stor blodpropp som hindret blodstrømmen gjennom lungene, og som det var potensielt mulig å gjøre noe med kirurgisk, forklarer Nordseth.

OPERASJONSom den første pasienten noen sinne på St. Olavs hospital ble Ane derfor operert for blodpropp i lungene, til tross for at hun fremdeles hadde hjertestans. Under operasjonen var hun koblet på en hjerte-

lungemaskin, som sørget for å pumpe blod med nok oksygen rundt i kroppen.

– Det måtte noe mer til. Avansert diagnos-tikk og behandling gjorde susen for Ane, smiler Trond Nordseth.

Legen husker godt da han kom inn for å hilse på Ane en uke etter operasjonen. Hun hadde ligget i kunstig koma i flere dager, før hun fortumlet våknet opp med foreldrene ved sengekanten.

– Da jeg kom inn i rommet, satt du og leste tekstmeldinger, leste aviser og snakket med faren din samtidig. Det er mer enn hva jeg klarer, konstaterer Nordseth.

Fordi Ane alltid vil ha en nedarvet risiko for blodpropp, må hun gå på blodfortyn-nende medikamenter resten av livet. Hun vet også nå at p-piller er farlig for henne. Behandlingen hun gjennomgikk for sju år siden var drastisk. Legene åpnet bryst-kassen og opererte lungene hennes. Men kvinnen som småprater med legen denne formiddagen i Trondheim er frisk, ferdig utdannet og i full jobb.

– Du har kanskje et arr over brystet? spør legen.

Ane kjenner på genseren sin. – Ja. Jeg har et arr, smiler hun.

– Dette er forskning som til de grader vil få konsekvenser ute i felten. Og der er det aneste-silegen i luftambulansen som representerer den spesialiserte kompetansen, sier forsknings- og utviklingssjef Hans Morten Lossius i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Han utdyper at Nordseths forskning viser at hjertestans er mer komplisert enn dagens akuttmedisinske tilbud utenfor sykehus er i stand til å ta seg av.

– Inne på sykehus er det akuttmedisinske team ledet av legespesialist som behandler disse pasientene. Ambulan-sepersonell alene har ikke

kompetanse nok til å ta seg av de vanskeligste 10 prosentene av pasientene. Utenfor sykehus er det luftambulansen som re-presenterer legespesialisten, og AMK-sentralene må bli flinkere til å bruke luftambulanse når det trengs akutt livreddende be-handling også ved hjertestans, sier Lossius.

Trond Nordseths forskning øker innsikten i hvordan ulike typer hjertestans forløper, i følge Rune Wiseth, klinikksjef ved klinikk for hjertemedisin ved St. Olavs hospital.

– Hans forskning viser at det er ulik dynamikk ved ulike former for hjertestans, forklarer professoren, som var med- veileder for Trond Nordseth under doktorgradsarbeidet.

Han påpeker at dette dok-torgradsarbeidet er et eksem-pel på at det går an å drive forskning i de mest dramatiske, de mest utfordrende kliniske situasjoner, som en hjertestans er.

– Det er vanskelig å drive forskning i slike situasjoner. Innen akuttmedisin er det derfor veldig lite forskning, og ofte mangel på evidens. Det vi driver med er mer basert på tro enn på viten. Men dette er et eksempel på at det går an, sier professor Rune Wiseth.

– Viktig forskning for hjertestanspasienter

Viser forskjellen mellom ulike typer hjertestans

FORSKER FOR Å REDDE LIV Stiftelsen Norsk Luftambulanse driver forskning som skal gjøre luftambulansetjenesten enda bedre, til beste for syke og skadde pasienter.

I alt er 25 stipendiater i sving for å øke kunn-skapen om prehospital akuttmedisin og gi luftambulansetjenesten best mulig forutsetnin-ger for å redde liv. Forskningen er finansiert av medlemmene.

HJERTESTARTER: En hjertestarter kan få i gang et hjerte som har stanset. Det overvåker også pasientens hjerterytme under gjen- opplivingsforsøket.

Familiene til lege Anders Rostrup Nakstad og flyger Bjørn Nergård har opplevd massiv støtte og omsorg fra gode venner etter helikopterulykken i vinter, der de to omkom. Vennene har også bidratt med store gaver til Norsk Luftambulanse.

D e var 100 prosent til stede med en gang. Vi trengte ikke spørre om noe. De hjalp til med det samme, både med praktiske ting og ting

jeg hadde problemer med, forteller Sebasti-an Nergård (24).

Han og brødrene Mikkel (19) og Magnus (23) mistet faren sin, og moren Torill mistet sin ektemann da Norsk Luftambulanses helikopter havarerte den 14. januar i år. Flyger Bjørn Nergård og luftambulanselege Anders Rostrup Nakstad omkom i ulykken.

I tiden som fulgte opplevde de tre sønne-ne til Bjørn Nergård at venner kom reisende langveisfra for å stille opp for dem.

– Det gjorde inntrykk. Og jeg kan legge til at det var så forskjellige typer venner som stilte opp, både gamle venner og medstu-denter, som gjorde ting som måtte gjøres til begravelsen. Vi fikk mye hjelp av både venner og familie, og det var veldig viktig for oss, sier Sebastian Nergård.

Også Elin Ileby Nakstad, ektefellen til lege Anders Rostrup Nakstad, forteller at

venner har slått ring om henne og de to små sønnene. Venner har stilt opp med ferske rundstykker, middagsmat og hjelp til praktiske ting. Ekteparets felles kullkame-rater fra medisinutdanningen har dessuten laget en Facebookgruppe og samlet inn penger for at Elin og barna skulle gjøre noe hyggelig sammen.

– Det var veldig koselig. Jeg synes jo ver-den er god. Det er utrolig omsorgsfulle folk rundt omkring, sier Elin Ileby Nakstad.

GAVERI forbindelse med begravelsene til Bjørn Nergård og Anders Rostrup Nakstad ønsket begge familiene pengegaver til Stiftelsen Norsk Luftambulanse i stedet for blomster.

– Det er vel anvendte penger, det var ingen tvil om hvem vi skulle donere penge-ne til, det var en selvfølge at det var dere. Norsk Luftambulanse gjør en fantastisk jobb, sier Elin Ileby Nakstad og legger til:

– Vi har bare positive assosiasjoner med Norsk Luftambulanse, selv om dette skjedde.

Til sammen har venner og familie til de pårørende bidratt med over 76 000 kroner i gave til Norsk Luftambulanse.

– Hvis de ville gi noe, var det ingen tvil om hva slags sak det skulle gå til. Det falt bare helt naturlig. Vi synes arbeidet Norsk Luftambulanse gjør er utrolig viktig, og det har vi sett hele livet med pappa, sier Sebastian Nergård.

Generalsekretær Erik Kreyberg Normann i Stiftelsen Norsk Luftambulanse takker for gavene til minne om Bjørn Nergård og Anders Rostrup Nakstad. Både legen og flygeren var regnet som fremsynte pådri-vere innen hvert sitt fagfelt. Bjørn Nergård innen flysikkerhet og flyoperative løsninger, og Anders Rostrup Nakstad for å bedre det medisinske tilbudet til de aller sykeste og hardest skadde.

– Vi er svært takknemlig for gavene. De bidrar til at vi kan videreføre det viktige arbeidet som Bjørn og Anders ivret for: Å gjøre luftambulansetjenesten enda bedre, og redde flere liv, sier Kreyberg Normann.

Massiv støtte etter ulykkenSTØTTE

c 1975–2014

Anders Rostrup Nakstad

luftambulanselege

i 1961–2014

Bjørn Nergård

flyger


– JEG HAR OPPLEVD DET flere gan-ger. Det verste tilfellet var under et

oppdrag på Sørlandet, da vi skulle hente et alvorlig sykt barn og var i ferd med å lande ved et boligfelt i mørket, forteller flyger Geir Arne Mathiesen i Norsk Luftambulan-se AS.

På bakken sto noen og lyste mot helikoptret med en laserpenn, et leketøy som nå finnes i utallige norske husstander, ofte kjøpt i Syden for en billig penge. For flygeren og mannskapet om bord var dette langt fra uskyldig lek.

– Det var ganske frustrerende, for fokuset ble snudd en helt annen vei. Det er vanskelig å lande i mørket i et tettbebygd område, og oppdraget blir farligere når noen lyser på oss. I stedet for å fokusere kun på landingen, måtte vi konsentrere oss om å ikke se mot lyset, forklarer Mathiesen.

I vår besøkte helseminister Bent Høie luftambulansebasen på Lørenskog for å snakke med flygerne om problemene laser-pekerne skaper under pasientoppdrag.

– Norsk Luftambulanse og flygerne her er noen av de som har gitt tydeligst beskjed om at det er behov for å regulere dette, fordi de opplever dette problemet i hver-dagen og utsettes for fare i den forbindelse, sa Høie.

BLENDER FLYGERNEI lovforslaget han har sendt ut på høring, ønsker Høie å forby laserpekere som er sterkere enn en milliwatt. Statens stråle-vern har lenge advart barn mot å leke med slike pekere, fordi de kan skade øynene og gjøre folk blinde. For flygerne, som er flere hundre meter unna, er det ikke nødvendig-vis øyenskader, men blendingen som utgjør faren: Jo lenger unna man blir truffet av strålen, jo bredere vil lysstrålen være.

Blendingen kan stjele dyrebare minutter fra pasienter i akutte situasjoner.

– Om natta er vi avhengig av spesialbril-ler som forsterker lyset opp til 3000 ganger. En laserstråle kan blende oss, og det kan ta opp til 30 minutter før nattsynet er tilbake, sier flyger Lars Magne Amdal, i Norsk Luftambulanse AS.

– I verste fall flyr vi oss på en hindring, fordi vi har dårlig fokus på det vi skal gjøre. Da kan vi ende med et havari, sier hans kollega Geir Arne Mathiesen.

Heldigvis gikk det bra, den mørke kvel-den på Sørlandet. Mathiesen og kollegene hans klarte å lande trygt og fløy det syke barnet til sykehus. Det var ikke tid til å finne ut hvem som satte oppdraget i fare.

STRAFFES FOR «LASING» Men ikke alle laserbrukere slipper like

lett unna. Når det har vært tid til det, har flygere i luftambulansetjenesten sporet opp adressen hvor lysstrålen kommer fra og meldt ifra til politiet. I fjor ble en 28 år gammel mann fra Nesodden dømt for uaktsom overtredelse av strålevernloven. Han lyste mot et politihelikopter mens han luftet hunden i hagen.

Med bot og 14 dagers betinget fengsel slapp han likevel billig unna sammenlignet med en amerikaner som nylig ble dømt for tilsvarende ulovligheter i California. Der ser luftfartsmyndighetene så alvorlig på trusselen laserpekerne utgjør, at en 26-åring ble dømt til 14 års fengsel for å ha lyst mot et ambulansehelikopter med grønn laser-peker. Strafferammen for det som kalles «lasing» ble nylig utvidet til 20 års fengsel i USA, i følge EMS World Magazine.

Norsk politi registrerte i fjor 69 hendelser der piloter ble blendet av laserpekere. Luft-fartstilsynet registrerer også laserpeking mot fly, og ble varslet om hele 155 hendelser i 2010, de fleste under innflyging til de store flyplassene.

Regjeringens forslag innebærer et forbud mot å eie, besitte, tilvirke, importere, bruke og selge sterke laserpekere uten godkjen-ning fra Statens strålevern.

Dersom lovforslaget blir vedtatt, vil det tre i kraft til neste år.

Slik blendes flygerne av laser

TEKST ELINE DALLAND FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES

UTVIKLING En laserpeker ser ut som et uskyldig leketøy. Men i helikoptret en kilometer unna kan den tynne strålen lyse opp hele cockpiten, blende flygeren og sette mannskap og

pasient i fare. Flygerne i Norsk Luftambulanse AS er glade for at regjeringen nå ønsker å forby sterke laserpekere.


RIKTIG: Flyger Lars Amdal forklarer hel-

seministeren hvordan laserpekere oppleves

fra cockpiten. – Det gjør meg enda mer

overbevist om at det var riktig å sende et lovforslag ut på hø-

ring, sa helseminister Bent Høie da han be-søkte luftambulanse-basen på Lørenskog.

LYSER OPP: Så lyst kan det bli i cockpi-ten langt der oppe, hvis noen lyser med en laserpeker. Dette forstyrrer flygeren som skal navigere i mørket. Her sitter Bo Conneryd som er flyger i Norsk Luftambulanse AS.


J eg har fått mange kommentarer fra venner og kjente som har registrert etter jeg begynte i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, så hadde jeg fått en ny tittel – flygesjef, og lurt på om jeg allerede hadde skaffet meg «helikopterlap-

pen», humrer den utgaven av Erik Normann som var direktør ved Akershus Universitetssykehus og i Helsedirektoratet før han i fjor ble generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

– Jeg har dessverre måttet realitetsorientere dem. Jeg tror nok de i utgangspunktet har vært litt misunnelige. Det er jo litt guttedrøm over en slik tittel.

Det er generalsekretærens navnebror som er flygesjefen. Også han har fått merke at de er to om navnet.

– Jeg hadde en sammenblanding med ham før han begynte i luftambulansen, minnes han.

Begge Erik Normannene hadde vært i Ålesund. Da flygesjefen skulle hjemover var tittelen lite verd. I skranken på flyplassen ble han vennlig stoppet med beskjed om at han allerede var om bord i flyet.

– Det er jeg ikke. Jeg er jo her, protesterte flygesjefen, som pent måtte bevise at han var seg selv før han fikk slippe inn i flyet, der hans navnebror like før hadde tatt plass.

I følge Statistisk Sentralbyrå er de to ikke alene om å hete Erik Normann. Faktisk finnes det seks menn i Norge som har Erik Normann som første fornavn og etternavn.

De to navnebrødrene i Norsk Luftambulanse kommer begge opprinnelig fra Nord-Norge, men er ikke i slekt.

Generalsekretæren kan spore navnet sitt tilbake gjennom flere generasjoner klokkere i Trondenes kirke, der far og sønn byttet på å hete Henning og Erik. Hans Normann-familie kommer opprinne-lig fra Schleswig-Holstein. Men lite hjelper det når selv sentralbor-det hos Stiftelsen Norsk Luftambulanse bommer på hvem som er hvilken Erik Normann.

– Det hender sentralbordet setter folk over til meg, som prater til meg som om jeg kjente dem godt. Noen ganger prøver jeg å spole og finne ut hva de egentlig snakker om, men ender med å be dem ringe den andre Erik Normann. Det hender også jeg møter folk som mener de har snakket med meg før, forklarer flygesjefen.

Til alt hell har generalsekretæren et lenge skjult mellomnavn å ty til slik at forvirringen ikke skal bli total. Han heter også Kreyberg, og kollegene i Stiftelsen Norsk Luftambulanse ender for ordens skyld ofte opp med å kalle generalsekretæren ved bare mellomnav-net. Kreyberg, kort og godt.

Flygesjefen, derimot, har fått et splitter nytt kallenavn i all navne-røren: Nå er det «Top Gun» som gjelder blant mange av kollegene. Flygesjefen er ikke helt fornøyd med det.

– Det kan ikke bli mer klisjéaktig, så det skulle jeg gjerne vært foruten. Men så lenge det bare brukes i «familien», så er det ok, ler flygesjef Erik Normann.

Navnerøre for navnebrødre

TEKST ELINE DALLAND FOTO ERLAND KROKEN

Den ene er flygesjef og den andre er generalsekretær. Når begge heter Erik Normann og jobber i Norsk

Luftambulanse, blir det fort forviklinger.

SAMME NAVN: Erik Normann er et populært navn i Norsk Luftam-bulanse. Her er to av dem: Gene-ralsekretæren og flygesjefen.

SKRÅBLIKK


Legehelikoptret kommerDu er første ledd i den akuttmedisinske redningskjede. Uten hjelp med varsling og de livreddende tiltakene, får ikke de profesjonelle livredderne gjort jobben sin.

Skann inn koden og se vår film om når legehelikoptret kommer, direkte på din mobil.

Eller gå inn påSemerher.no/22

Lasse FossedalRedningsmann i Norsk Luftambulanse AS

MOTTAK AV HELIKOPTER

LASSE FOSSEDAL (54) har jobbet som redningsmann i Norsk Luftambulanse i 25 år.

Han har vært på utallige oppdrag med ett mål for øye – å redde liv og helse.

– Nå vi kommer med legehelikoptret, ser vi etter et egnet sted vi kan lande. Er du på ulykkesstedet eller sammen med en pasient, er dette noe du kan hjelpe oss med. Lær deg noen enkle tips ved å se på filmen vår!

03 040201Hjelp-113-appen til smarttele-fon angir nøyaktig posisjon og kan være god å ha. Når du ringer 113 kan du fortelle din posisjon og hjelpen kan komme raskt til der du er.

Personellet i helikoptre vil selv lete etter en egnet lan-dingsplass, men du kan hjelpe til. Plassen bør være på minst 25 x 25 meter og være langt unna kraftledninger, høye trær, stolper og lignende.

For å gi deg til kjenne, kan det være aktuelt å vinke med et håndkle, laken eller jakke. Du kan også tenne opp bål. Flam-mer og røyk er godt synlige fra luften. I mørket kan man signalisere med en mobiltelefon eller lykt (bare ikke lys rett mot helikoptret), Bil med lys og var-selblink på er også godt synlig.

Når helikopter kalles ut til en ulykke, er det flere ting du kan bidra med.

05 06 07Det blir kraftig vind fra helikoptrets rotor. Sikre løse gjenstander som flytt-bare skilter, løse grener, søppeldunker og lignende. Lurt å lukke bildører og dører til hus. Persienner som henger ut mot landingsområdet, bør trekkes inn.

Plassér deg på landingsplassen med vin-den i ryggen og armene ut, ansiktet vendt mot helikoptret. Dersom dette likevel ikke er en egnet landingsplass vil flygeren selv velge ut en annen.

Ikke nærme deg helikoptret før du får tegn fra besetningen. Din bistand kan være med på å spare minutter og redde liv!


Støtten vi får fra medlemmer, givere og støttebedrifter gjør at vi kan utvikle luftambulanse-tjenesten i Norge slik at flere liv kan reddes.

GAVE VIA INTERNETTGå inn på norskluftambulanse.no. Velg «Gi en gave».

KONTO FOR GAVEBankkonto nummer 1617 20 74689. Oppgi gavens anledning + givers navn/adresse. Ved minnegave oppgi avdødes navn og pårørendes navn/adresse for takkebrev.

FASTGIVERFaste gaver kan enkelt gis pr. avtalegiro eller ved å motta giroer. De fleste av våre fastgivere bidrar med månedlig støtte. Ta kontakt med medlemsservice 09044.

GAVE PÅ SMSSend TID til 2380 og du støtter med kr 200.

MEDLEMØnsker du å støtte oss ved å bli medlem, bruk SMS og send MEDLEM til 09044, se www.norskluftambulanse.no eller kontakt medlems-service telefon 09044.

STØTTEBEDRIFTBli støttebedrift ved å gå inn på norskluftambulanse.no, samarbeid med bedrifter.

INFOFor informasjon om minne- gaver og testamentariske gaver, kontakt medlemsservice 09044.

Slik kan du støtte oss

Kampanjen, hvor SPAR har gitt 1,- krone per solgte Norgesbrød til Norsk Luftambulanse, ble en stor suksess. Under en tilstelning i Drøbak i begynnelsen av mai, kunne en fornøyd markeds-sjef i SPAR, Martin Munthe-Kaas, overrekke en gavesjekk på 500 000 kroner til Stiftelsen Norsk Luftambulanses formålsprosjekter.

Det var en glad generalsekretær Erik Kreyberg Normann som mottok den store gaven. Han takket på vegne av organisasjonen, og han synes spesielt det hadde vært svært hyggelig å besøke

flere av SPAR butikkene selv. Markedssjefen i SPAR syntes også dette hadde vært et morsomt og hyggelig samarbeid.

– Vi i SPAR er meget stolt av samarbeidet med Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Ikke minst at SPAR sammen med Bakehuset kan bidra til å styr-ke stiftelsens viktige arbeid for å styrke og utvikle luftambulansetjenesten, sa Martin Munthe-Kaas.

Det er første gang Stiftelsen Norsk Luftam-bulanse samarbeider med en dagligvarekjede på denne måten.

Norgesbrødsalg ga 500 000 kroner fra SPAR

Fotokonkurranse – kalender 2015

Foto

: Erl

and

Kro

ken

Fjorårets fotokonkurranse ble en stor suksess med mange flot-te innsendte bidrag. Kalenderen solgte over 22 000 eksemplarer.

Vi inviterer til en ny fotokon-kurranse for neste års kalender. Hva betyr Norsk Luftambulanse for deg og dine? Ett bilde kan si mer enn tusen ord. I tillegg til bilder ønsker vi noen få linjer

om hvor bildet er tatt og når, og gjerne noen linjer til info, eller kanskje litt prosa? Du kan delta med så mange bilder du ønsker. Frist for innsendelse av bilder er 6. oktober.

Gå inn på kalenderfoto.net for mer info, konkurranseregler og om hvordan bildene skal leveres.

EFFEKTIVT BRØDSALG. Til venstre generalsekretær Erik Kreyberg

Normann og markedssjef i SPAR, Martin Munthe-Kaas.


Gave fra barnehagene i Orkdal

Petrolvalves AS meldte inn alle ansatte

Orkdal kommune inviterte i starten av mai for 11.gang til barnehageforestilling. Hele 159 skolestartere fra sju barnehager deltok på avslutningsfesten.

Publikum bestemte selv hvor mye de skulle betale i inngangspenger og for maten. Et fullstappet Orkdal kultur-hus satte pris på et forryken-de show med sang, dans og opptreden fra barna som til høsten starter på skolen.

Tradisjonen tro gikk overskuddet til et veldedig formål. I år var det Norsk Luftambulanse som ble den heldige mottakeren.

Under den siste forestillin-gen tok medlem i regionrådet Midt-Norge, Lisa Salberg, imot gaven som ble på hele kr. 42 000.

Tusen takk til Orkdal kom-mune og barnehagene.

Stadig flere bedrifter velger å melde sine ansatte inn i Norsk Luftambulanse. Sandnes-bedriften Petrolvalves AS er en av dem. Bedriften som ble etablert i 1956 i Italia, produserer ventiler til olje og gassindustrien, og er i dag en stor internasjonal aktør. Petrolvalves AS er i hovedsak et salgskontor med en liten vedlikeholdsavdeling. I dag er de representert i USA, England, Italia, Algerie, Australia og Singapore. Bedriften er opptatt av å støtte en god sak, men synes også at det er fint at medlemskapene gir medlemsfordeler. – Vi ser frem til å ha førstehjelpskurs hos oss nå før sommerferien, forteller Stian Egelandsdal i selskapet.

Livsviktige førstehjelpstips til ansatte i E-CO Energi

I begynnelsen av april var alle ansatte i E-CO Energi samlet et par dager på Hallingdal Feriepark i Ål. I tillegg til faglig oppdateringer og sosialt sam-vær, fikk de vel 150 ansatte også et miniseminar i førstehjelp.

Arild Thorseth, tidligere redningsmann, forklarte og viste

de livsviktige grepene når man for eksempel er førstemann til en som er skadet eller blitt plutselig syk.

Kommunikasjonsdirektør i selskapet, Toril Berdal, syntes det var svært nyttig innslag. – Dette satte alle veldig pris på. Vi er veldig opptatt av

sikkerhet og HMS, og glade for at samarbeidet med Stiftelsen Norsk Luftambulanse kan brukes også på en slik måte, sa hun.

E-CO Energi er en av sam-arbeidspartnerne til Stiftelsen Norsk Luftambulanse og har støttet i flere år.

Foto

: Erl

and

Kro

ken

Foto

: Avi

sa S

ør-T

rønd

elag

FØRSTEHJELPSTIPS: Instruktør Arild Thorseth

viser de ansatte i E-CO Energi de livsviktige førstehjelpstipsene.


L øse gjenstander i kupéen eller feil pakking av bilen kan være dødsfeller i en trafikkulykke. Nå ønsker Codan Forsikring og Norsk Luftam-bulanse sammen å lære alle hvordan bilturen

enkelt kan bli tryggere. – Det syndes dessverre altfor mye. Hvem kjenner

seg ikke igjen? Når vi pakker til ferieturen gjør vi ofte en skikkelig jobb, fester ordentlig, og drar over sikker-hetsnett. Når vi skal hjem igjen, haster det gjerne mer, og mange kaster inn sakene i bilen. Og plutselig ligger slalåmstøvelen eller PC`n usikret og løst øverst på all bagasjen. Rene mordvåpen i en kraftig oppbremsing el-ler trafikkulykke, sier Trine Staff, en av de i landet som kan aller mest om hva usikret bagasje i bil kan føre til.

PÅVIRKET AV SVIGERFARTrine, som er utdannet sykepleier har vært interessert i forebygging- og akuttmedisin hele sitt voksne liv, ler godt da jeg spør henne om hvorfor hun valgte å fordype seg i dette temaet. – Mannen min og jeg ble kjærester i tiden vi holdt på med å ta førerkortet. Svigerfar som er lege, kjørte mye legevakt på den tiden. Han var ofte ute på alvorlige trafikkulykker hvor han så hva løse gjenstander og bagasje kunne forårsake. Å starte på biltur uten at den er riktig pakket, er noe man aldri gjør hjemme hos oss, for å si det som det er. Vi hørte på svigerfar den gang, og gjør det fortsatt, smiler hun. I desember 2012 tok hun sin doktorgrad finansiert av Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Hun har blant annet studert faktorer som har betydning for alvorlig skade og dødsfall i trafikken. 190 trafikkulykker er saumfart og studert og det var ulykkes-granskerne i prosjektet som tidlig i prosjektet ringte inn til prosjektleder og sa: – Vi finner så mye stygge eksempler på personskader som følge av dårlig pakking av bil. Dette må vi se nærmere på!

Funn som har vist seg å få direkte konsekvenser for utvikling av sikkerhet i biler.

Trine er svært glad for at Codan Forsikring sammen med Stiftelsen Norsk Luftambulanse nå ønsker å lære hele befolkningen hvor enkelt det er å sikre bilen før kjøreturen. – Vi må få det inn i ryggmargen, det må bli like vanlig å sikre bilen før avreise, som det er for de fleste av oss å feste sikkerhetsbeltet, smiler hun. – En naturlig del av det å kjøre bil.

CODAN VIL BIDRA TIL TRYGGERE BILERDette er som musikk i ørene til informasjonssjef i Codan Forsikring, Mari Bræin Faaberg. – Dette synes vi er en fantastisk fin måte å bidra overfor samfunnet og kundene våre på, sier informasjonssjefen og fortsetter. – Vi har spurt kundene våre hva de ønsker, og svaret er entydig: Veiledning for å unngå skader. Derfor er dette samarbeidet så viktig, vi vil være med å bidra til å endre adferd, og nå rett før sommerferien hvor mange skal pakke bilen, er dette rett og slett et livsviktig tema.

Som hovedsamarbeidspartner er Codan Forsikring blant annet med på arrangementer om trafikksikkerhet og de finansierer informasjonskampanjer, med formål om å lære det norske folk å pakke bilen riktig.

Har du noen skrekkeksempler på hvor ille biler kan være pakket? spør Mari.

– Å ja mange, sier Trine. – De som har vært på IKEA og kjøpt kjøkkenskap

eller lignende. Setene er lagt ned, og de tunge skapene dyttes inn i bilen. Fullstendig usikret. Eller kanskje det verste, familien som er på ferietur med det minste barnet sittende i barnesetet med ryggen til kjøreretnin-gen, stirrende inn i en vegg av usikret feriebagasje. Jeg fryser på ryggen når jeg ser slikt, forteller Trine.Hvorfor er vi for dårlige til å pakke bilen riktig? Mari og Trine ser på hverandre og de virker helt samstemte. – Vi har for dårlig tid. Alt haster sånn, sier Mari. Trine nikker og sier – Det beste tipset er, ta deg tid. Det kan være dine viktigste minutter.

Trygt og fast samarbeid

TEKST ERLAND KROKEN FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES

Norsk Luftambulanse og Codan Forsikring samarbeider om riktig pakking av bil

MARI BRÆIN FAABERG

Informasjonssjef i Codan Forsikring

Aktuell: Codan Forsikring har nylig inngått en ny hoved-samarbeidsavtale med Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Målet er å lære folk å pakke bilen riktig for å unngå skader og ulykke fra løse gjenstander og bagasje ved kraftig oppbremsing og trafikkulykker.

TRINE STAFF Tok doktorgrad, PhD, i desember 2012 finansiert av Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Jobber som første-amanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus, er fag- og forskningsansvarlig for det første kullet i Norge, som skal ta en treårig ambu-lanseutdannelse på høgskolenivå, en såkalt Bachelor Paramedic.

FORSIKRING


Codan Forsikring og Norsk Luftambulanses fem enkle tips for trygg pakking av bil.

01 Tunge og store gjenstander plasseres lavest mulig inn mot seteryggen i bagasjerommet

02 Norge er et stasjonsvognland. Har du nett eller gitter? Små, harde og/eller spisse gjenstander må også sikres

03 Ikke pakk høyere enn til nakkestøttene; dette er særlig viktig om du ikke har gitter

04 Skaff dere enkle lastestropper og stropp fast den tyngste delen av lasten.

05 Sjekk dekktrykket etter at bagasje og folk er på plass i bilen.

FEM ENKLE TIPS CODAN FORSIKRING

Codan Forsikring tilbyr alle typer skadeforsikringer til privat og bedrifts-markedet.

Etablert i Norge i 1937, inngår i Codan-konsernet med Trygg Hansa i Sverige og Codan AS i Danmark og er 100 % eid av britiske RSA-group. Har inngått hovedsa-marbeidsavtale med Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

codanforsikring.no

Viktig å pakke bilen riktig før bilturen. Fra venstre informasjonssjef i Codan Forsikring, Mari Bræin Faaberg,og førsteamanuensis Trine Staff.


Barn som får feber og feberutslett – helt normalt, ikke noe å bekymre seg

over. Men når vi utvider til: Barn som får feber og feberutslett på ferie i utlandet, knyter det seg litt ekstra i de fleste av oss. For helsetrøbbel som hjemme føles hånd-terbart, kan fort oppleves stressende og skummelt når vi er utenfor landets grenser. Særlig når det gjelder barna våre. Det vet Turid Boganes (29) fra Vigrestad sør for Stavanger alt om.

I september i fjor reiste hun til Mallorca med storfamilien, for å feire svigerforeldre-nes doble 60-årsdag. Seks voksne og ni barn storkoste seg på land og i vann i feriebyen Alcudia. 10 måneder gamle Torbjørn var minstemann på tur. Den tredje kvelden i solen ble han slapp, varm og utilpass. Ved leggetid oppdaget Turid at han var dekket av røde prikker og hadde over 40 i feber.

– Høy feber og feberutslett er jo ikke uvanlig for barn, men jeg ble likevel ganske stresset, forteller Turid, som ikke nølte med å ta opp telefonen og ringe Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

TELEFONHJELPSom langvarig medlem var hun godt kjent med medlemsfordelene – og at å ringe for å få medisinske råd er et lavterskeltilbud. At det ikke er noen grunn til å veie for og imot. At det er nok å trenge litt ekstra trygghet og støtte.

– Jeg tenkte det var bedre å ringe enn å sitte der og være urolig, sier Turid.

Fra sykepleieren på vakt fikk hun råd om

å først kontakte forsikringsselskapet og så kontakte lege lokalt.

– Da legen skrev ut antibiotika, ringte jeg igjen, for jeg er litt skeptisk til å medisinere barn for ting som normalt går over av seg selv. Og så stod alt på spansk på boksen, forteller Turid.

Stiftelsens vakthavende sykepleier sjekket opp virkestoffene med lege hjemme i Norge, og ga klarsignal for at det ikke var skummelt å gi Torbjørn medisinen. Innen Turid kom så langt, hadde imidlertid Torbjørn sovnet. Og dagen etter var han bedre. Etter å ha kon-sultert stiftelsens sykepleier nok en gang, valgte hun å avstå fra å medisinere en stadig mer frisk og rask Torbjørn.

– Sykepleieren ringte oss flere ganger for å høre hvordan det gikk. Det føltes så trygt. Vi fikk enormt god støtte, forteller Turid, og legger til: – Mor og far har vært medlem av Stiftelsen Norsk Luftambulanse siden starten. De har prentet inn at medlemskor-tet alltid skal med på reise.

Tryggheten er bare en telefonsamtale unna

Da lille Torbjørn fikk høy feber og utslett på ferie på Mallorca, visste mamma råd: hun ringte Stiftelsen Norsk Luftambulanse. TEKST MARIANNE ALFSEN/FELIX MEDIA FOTO MAGNUS ØSTBY

MEDLEMSFORDEL

DINE MEDLEMSFORDELERSom medlem i Stiftelsen Norsk Luftambulanse bidrar du til å redde liv, gjennom å støtte forskning på og videreutvikling av den akuttme-disinske kjeden – apparatet som settes i sving for å bistå deg når ulykker og sykdom rammer. I tillegg har du medlemsfordeler som kan hjelpe deg hvis du eller en av dine nærmeste blir syk på reise:

Medisinsk rådgivning under utenlandsreise.

Alarmsentral 24 timer i døgnet.

Tilsendt sykepleier hvis du blir alvorlig skadet, innlagt på sykehus eller blir syk på utenlandsreise.

Et nyttig medlemsblad fire ganger årlig.

Bitt av rart innsekt i Thailand? Fått et sår som ikke gror i Hellas? Har minsten fått vannkopper på Gran Canaria?

RING OSS!Telefon +47 64 90 99 99. Ingen spørsmål er dumme og det trenger ikke stå om livet før du som medlem tar kontakt. Vi er der for å gi deg trygghet.


TRYGG I UTLANDET: Turid Boganes (29) og sønnen Tor-bjørn (nå 1,5 år) reiser gjerne utenlands igjen sammen med resten av familien på fem – med medlemskortet trygt i lommeboka.


Da Kristian Brenden fortalte kona at han hadde vunnet en bil fordi han var blitt medlem i Norsk Luftambulanse, ble Karin bare irritert. Det måtte jo være lureri!

M en det var det ikke. Telefonen fra generalse-kretær Erik Kreyberg Normann var helt reell. Takket være samarbeidspartner Toyota Norge har Stiftelsen Norsk Luftambulanse kunnet”

lodde ut” en tre-årig leasingavtale, altså gratis bil i tre år, blant nye medlemmer. Selvfølgelig var det åpent også for de som allerede var medlemmer: Ved å verve et medlem ble både de og det nye medlemmet med i trekningen.

Kristian og Karin Brenden bor i Søndre Land, og nærmeste forhandler for vinnerparet var Toyota Gjøvik. Der stilte administrerende direktør Lars-Erik Årøy i Toyota Norge og generalsekretær Normann opp for å gratulere.

– Det var jeg som fikk telefonen fra Norsk Luftambu-lanse, det kom jo helt ut av det blå. Da jeg fortalte det til kona ble hun bare irritert over at vi var utsatt for lureri. Men så fikk vi sønnen vår til å sjekke, og han fant jo ut at Norsk Luftambulanse har et slikt opplegg med Toyota, sier Kristian Brenden.

Brenden hadde en flytur med luftambulanse for

to år siden, da han fikk hjerteinfarkt. Han ble funnet hjemme av kona, da hadde han ikke kunnet røre seg på to timer. Hun ringte etter ambulanse og de var fort på plass. Det ble konstatert at det hastet, så de kjørte sørover og møtte legehelikoptret på veien. Så bar det luftveien til Oslo universitetssykehus, Ullevål. Brenden er i form igjen etter infarktet.

– Det er moro å gi bort en bil for en god sak. Vi har samarbeidet med Norsk Luftambulanse i sju år, og kommer til å fortsette med det under overskriften Trygg på veien, sier administrerende direktør i Toyota Norge, Lars-Erik Årøy.

Kristian og Karin Brenden valgte seg en rød Toyota Auris.

– Vi er avhengig av medlemmer for å kunne styrke luftambulansetjenesten gjennom forskning, utvikling og innovasjon. Vi er svært takknemlige overfor alle medlemmer, både gamle og nye, og overfor Toyota, som har vært en lojal samarbeidspartner over så mange år, sier Erik Kreyberg Normann.

Ble medlem, vant ToyotaTOYOTA NORGE

«Det er moro å gi bort en bil for en god sak. Vi har sam-arbeidet med Norsk Luftam-bulanse i sju år, og kommer til å fortsette med det»LARS-ERIK ÅRØY

GLADE VINNERE. Fra venstre generalsekretær Erik Kreyberg

Normann i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Lars-Erik

Årøy, administrerende direktør i Toyota Norge og vinnerne Kristian og Karin Brenden.

TEKST MARTE RAMBORG FOTO ERLAND KROKEN


Støttemedlemskap i Stiftelsen Norsk Luftambulanse bidrar til å styrke og utvikle akuttmedisinsk beredskap i Norge

Støttemedlemmer har mulighet for me-disinsk rådgivning og assistanse under reiser i utlandet, kan delta på gratis førstehjelpskurs og mottar stiftelsens magasin.

ALARM- OG RÅDGIVNINGSSENTRAL VED MEDISINSKE PROBLEMER PÅ REISE I UTLANDETStøttemedlemmene kan 24 timer i døgnet kontakte alarmsentralen for utlandet. Alarmsentralen er betjent av sykepleiere og leger som gir medisinske reiseråd og assistanse til våre støtte-medlemmer hvis det i forbindelse med reiser i utlandet oppstår situasjoner hvor dette er nødvendig.

ASSISTANSE AV SYKEPLEIER UNDER SYKEHUSOPPHOLD I UTLANDETStøttemedlem som blir uventet syk eller skadet under reiser i utlandet og innlagt på sykehus kan, hvis det finnes grunnlag for det, få assistanse fra stiftelsens sykepleiere. Vår tilsendte sykepleier kan, i samarbeid med det lokale sykehuset, bistå med sykepleie, forståelse av medisinsk informasjon og andre hjelpetiltak på det praktiske og medmenneskelige plan i en vanskelig situasjon for pasient og pårørende. Beslutning om assistanse og hvordan assistanse best kan gis, tas utelukkende av stiftelsens sykepleiere og leger. Støttemedlemskapet er ikke et alter-nativ til reiseforsikring. For å kunne få tilbud om assistanse fra sykepleier må støttemedlemmet ha gyldig reiseforsikring som dekker kostnadene ved sykehusopphold og hjemtransport.

Det ytes ikke assistanse fra sykepleier til destinasjoner hvor det er fare for krig, lokale konflikter, naturkatastrofer, epi-demier eller der Utenriksdepartementet fraråder reise. Der stiftelsen mener det er fare for vårt personells sikkerhet og helse gis heller ikke slik assistanse. Det samme gjelder for behandlings- reiser og ekspedisjoner.

FØRSTEHJELPSKURSAlle støttemedlemmer (aldersgrense 10 år) kan delta gratis på førstehjelpskurs en rekke steder i Norge.

MEDLEMSMAGASINAlle støttemedlemmer får kostnadsfritt tilsendt Norsk Luftambulanse magasin med informasjon om vårt arbeid innen akuttmedisin, medisinske reisetips, spesielle medlemstilbud, førstehjelp-stips og annet aktuelt stoff.

KATEGORIER STØTTEMEDLEMSKAPStiftelsen Norsk Luftambulanse utste-der støttemedlemskap til enkeltperso-ner, ektepar/samboere og familier med bostedsadresse i Skandinavia.

A. Enkeltpersoner B. Ektepar/samboere eller 1 voksen

og 1 barn C. Familie

Barn omfattes av medlemskap til første forfall etter fylte 20 år.

GULL-, SØLV- OG BRONSEMEDLEMSKAPBronsemedlemskap oppnås etter 5 år, sølvmedlemskap etter 10 år og gull-medlemskap etter 15 år.

Fremme den spesialiserte akuttmedisinske utryknings-tjeneste enten med legeheli-kopter, fly, båt eller bil

Støtte tiltak som fremmer akuttmedisin i ambulanse- og primærhelsetjenesten

Støtte tiltak som styrker den akuttmedisinske behand-lingskjeden fra skadested til definitiv sykehusbehandling

Fremme førstehjelps- opplæring for legfolk, prehospitalt personell og for medisinsk personell

Støtte og drive akuttmedisinsk forskning

Stiftelsen Norsk Luftambulanse har som formål å fremme akutt-medisin. Dette gjøres blant annet gjennom å:

MEDLEMSFORDELER (gjeldende fra 1.1.2014)

SKATTEFRADRAG FOR GAVERGaver til Stiftelsen Norsk Luftambulanse på til sammen kr 500 - 16 800 pr år,gir deg rett til skattefradrag. Det er kun pengegaver som er fradragsberettiget.Kjøp av produkter, medlemskontingent og lignende kan ikke trekkes fra.

MED VÅR BESTE BILFORSIKRING KASKO PLUSS FÅR DU:Gratis veihjelp • Gratis leiebil så lenge bilen er på verksted • Uflaksforsikring inkludert

Tlf: 06300 • www.codanforsikring.no • facebook.com/CodanForsikringNorge

Codan F

orsikrin

g er h

ovedsam

arbeid

spartn

er

med St

iftelse

n Norsk

Lufta

mbulan

se

Returadresse:Stiftelsen Norsk LuftambulansePostboks 253, 1441 Drøbak

nla magasin 2-2014

Documents