nla magasin 3-2014

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN NR. 3 2014 49

Kampen mot værgudene

Dårlig vær hindrer nesten hvert tiende luftambulanse-oppdrag. Norsk Luftambulanse arbeider intenst

for å kunne fly pasienter i all slags vær.

FORSKNING

Et lite protein kan hindre at pasienter blør ihjel

DE VIKTIGE MINUTTENE

Tiden gikk langsomt da Ole Johannes og Bodil satt fast i en bresprekk

MEDLEMSFORDELER

Snart kan du bli med på vårt nye, digitale førstehjelpskurs

2 NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN NR. 3 2014

Ansvarlig utgiver STIFTELSEN NORSK LUFTAMBULANSE

Ansvarlig redaktør ERIK KREYBERG NORMANN

Redaktør ELINE [email protected] Redaksjonssekretær ERLAND KROKEN [email protected]

Design/produksjon TeftTrykk Aller Trykk Opplag 420 000ISSN 1503-951X Coverfoto Fredrik Naumann/Felix Features

MedlemsserviceTelefon: 090 44E-post: [email protected] Luftambulanse alarm- og rådgivningssentral for utlandetAlarmtelefon: +47 64 90 99 99

Erik Kreyberg Normanngeneralsekretær, Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Det finnes dårlig vær

F JELLVETTREGLENE ER VELKJENTE for alle som ferdes i den norske fjellheimen. Været kan skifte brått. Vis respekt for været og vær-meldingene, er fjellvettregel nummer tre. Men hva gjør du hvis du ikke vet hvordan været er der du skal? Når luftambulansen rykker

ut, er det ofte tilfellet. Værdataene fra Meteorologisk institutt er ikke mer detaljerte enn at flyger, lege og redningsmann noen ganger må lette fra basen uten helt å vite om været vil hindre helikoptret i å komme fram til pasienten. Selv om mannskapet bruker alle tilgjen-gelige data, ja til og med tilfeldige web-kameraer som du og naboen kanskje har plassert på hyttetaket for å overvåke snømengden, så er det ikke alltid godt å vite hvordan været er på den ruta der helikoptret skal fly.

VEND I TIDE. Det er ingen skam å snu, sier fjellvettregel nummer åtte. Men dessverre, for luftambulansen er det en «skam» å snu. Minutter kan være avgjørende for pasienter som trenger rask legehjelp. Selv om pasienten kan få hjelp fra annet hold, fra lege som rykker ut i legebil eller ambulansepersonell i ambulanse, så er det en grunn til at luftambulansen ble kalt ut i første om-gang: Det haster og kompetansen i helikoptret er viktig for pasienten. Og ingen, aller minst pasienten, er tjent med at helikopterutrykninger blir avbrutt på grunn av dårlig vær.

Det er et paradoks, det flygesjefen i Norsk Luft- ambulanse AS påpeker i denne utgaven av Norsk Luf-tambulanse Magasin: Skal du på ferie til Ibiza, er det 99 prosent sjanse for at flyet er i rute. Hvis du ligger i grøf-tekanten med hodeskade, er sjansene for at luftambu-lansens helikopter kommer etter planen langt mindre, omtrent 90 prosent. I underkant av ti prosent av alle luftambulanseoppdrag blir avlyst eller kansellert un-derveis på grunn av vanskelige flyforhold som skyldes dårlig vær. Det kan være tåke og dårlig sikt, eller kald og fuktig luft som kan forårsake ising på helikoptret.

DETTE VIL VI GJØRE NOE MED. Vi i Stiftelsen Norsk Luft- ambulanse ønsker at helikoptrene skal kunne fly i all slags vær. Og heldigvis, vi har fjellvettregel nummer sju: Gå ikke alene! Vi er mange som jobber mot samme mål.

Dere som er medlemmer i Stiftelsen Norsk Luftambu-lanse deltar i praksis på en kjempedugnad. Takket være støtten fra våre vel 711 000 medlemmer, pågår arbeidet for fullt. Vi skal gjøre været til en langt mindre hind-ring enn det er i dag. Målet vårt er at legehelikoptrene skal kunne rykke ut, uansett hva værmeldingen sier.

Med din støtte i ryggen, arbeider Norsk Luftambulan-se på flere fronter for å oppnå dette. Allerede nå har vi utviklet GPS-baserte innflygningsruter til mange av våre sykehus. Det gjør flygerne i stand til å kunne manøvrere inn mot landingsplassen uten sikt. På side 12 kan du lese hvordan dette allerede kan ha bidratt til å redde liv.

I løpet av høsten settes de første værkameraene opp. Disse vil gi gode værbilder også på nattestid, og forhå-pentligvis bli et nyttig hjelpemiddel når flygerne skal velge hvilken rute de bør fly for å komme raskest mulig fram. Kanskje er det bedre flyvær over fjellet hvis man kommer inn fra motsatt side?


Om Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Stiftelsen Norsk Luftambulanse er en ideell medlemsorganisasjon med 711 000 medlemmer, med målsetting å utvikle luftambulansetjenesten gjennom forskning, undervisning og utviklingsprosjekter til beste for akutt syke og alvorlig skadde pasienter.

Stiftelsen representerer et av Europas største forsknings-miljøer innen akuttmedisin.

Stiftelsens heleide dattersel-skap, Norsk Luftambulanse AS, er et operatørselskap som driver legehelikoptervirksomhet på oppdrag fra Helseforetakenes nasjonale luftambulanse-tjeneste ANS. Norsk Luftambu-lanse AS er operatør på åtte av Norges 11 luftambulansebaser. Luftambulansetjenesten er nasjonal og offentlig finansiert.

Vårt oppdrag Alt vi gjør, gjør vi for at befolkningen skal

få riktig hjelp så raskt som mulig ved akutt og livstruende sykdom eller skade utenfor sykehus.

Dette skal vi gjøre ved å levere den best mulige luftambulansetjenesten og alltid lete etter måter å gjøre luftambulansen enda bedre på.

Vi har satt en høy standard på luftambulansetjenesten i Norge, og har som mål å høyne denne ytterligere.

Norsk Luftambulanses hovedsamarbeidspartnere

Bankgiro for gaver

1617 20 74689

MILJØMERKET

241 Trykksak 684

Norsk LuftambulansePostboks 94, 1441 DrøbakTelefon: 64 90 44 44Telefaks: 64 90 44 45

www.norskluftambulanse.noE-post: [email protected]

Helikoptertypen spiller også en stor rolle for den som vil fly i all slags vær. De store helikoptrene som flyr i Nordsjøen har avisingssystemer som hindrer isen i å legge seg på rotorblader og vinduer. Foreløpig er utstyret for tungt for de små helikoptrene som Norsk Luftambulanse bruker. Men arbeidet for å utvikle lette-re avisingsutstyr pågår nå, og Norsk Luftambulanse er en ivrig pådriver overfor helikopterprodusentene.

Vi kommer ikke utenom at vi bor i et land med store utfordringer både når det gjelder geografi og klima. Og paradoksalt nok er disse geografiske hindringene blant de viktigste grunnene til at rask utrykning og legehjelp med luftambulanse betyr så mye nettopp i Norge. Vi bor spredt og det kan være langt til nærmeste sykehus.

Også i framtiden vil været noen ganger være en hindring. Men vårt mål er at det blir langt sjeldnere enn i dag. Takket være støtten fra dere medlemmer, håper vi om få år å kunne si: Det finnes ikke dårlig vær.

Foto

: Fre

drik

Nau

man

n/Fe

lix F

eatu

res


Norsk Luftambulanse AS er tildelt luftam-bulansebasen på Evenes. Det ble kunngjort av Helseforetakenes Nasjonale Luftambu-lansetjeneste ANS rett før sommerferien.

– Vi er utrolig glade for å ha fått tildelt denne kontrakten. Dette blir svært spen-nende, og vi ser frem til å samarbeide med Helse Nord og Helseforetakenes Nasjonale Luftambulansetjeneste ANS når vi nå i fellesskap skal etablere og drifte denne

basen, sier Syver Leivestad, administreren-de direktør i Norsk Luftambulanse AS. Han forteller at mange av de ansatte i Norsk Luf-tambulanse AS har lang flygeerfaring fra de nordligste fylkene, både militært og sivilt, og og ser frem til å operere i nord igjen.

Anestesilegene som er ansatt ved UNN/Nordlandssykehuset Helse Nord, vil sammen med flyger og redningsmann være i be-redskap døgnet rundt, hele året. Basen vil

også være utstyrt med legebil. Helikoptret som settes i drift fra Evenes er den siste og mest moderne utgaven av en type maskin Norsk Luftambulanse AS allerede har god kjennskap til, EC145 T2.

Selve basen vil ligge på Harstad/Narvik Lufthavn Evenes. Oppstartdato er satt til 1. mai 2015, og kontrakten går til 31. mai 2018. Dette vil bli den niende basen til Norsk Luftambulanse AS.

Norsk Luftambulanse skal drive basen på Evenes

Ekstra trygghet med fullt bemannet legehelikopter til stede. Ekstremsportveko på Voss gikk av stabe-len siste uka i juni med mange forskjellige aktiviteter til vanns, fjells og i lufta. Norsk Luftambulanse styrket tryggheten for utøverne ved å være tilstede med et eget dedikert legehelikopter. Bildet viser helikoptret på toppen av Lønahorgi 1410 meter over havet.

Ekstra beredskap under Ekstremsportveko

Foto

: Fre

drik

Nau

man

n/Fe

lix F

eatu

res

Foto

: Nor

sk L

ufta

mbu

lans

e

UNDER BYGGING: Her er helikoptret som skal til

Evenesbasen under byg-ging i Tyskland, EC 145 T2.


Helseminister Bent Høie (H) fikk seg en luftig flytur og ny innsikt i luftambulansetjenesten da han besøkte Norsk Luftambulanses base i Arendal i august.

– Jeg har lyst til å lære mer om denne tjenesten. Vi er nå inne i et veldig viktig arbeid med nasjonal helse- og sykehusplan hvor vi har sagt at den akuttmedisinske kjeden skal være et hovedtema. Dette er en sentral del av det, og man får et annet grunnlag når man har

vært på stedet og møtt de menneskene som jobber med dette i hverdagen, sa Høie under besøket i forbindelse med Arendalsuka, et årlig møtested for politikk og debatt.

Det operative mannskapet ga helsemi-nisteren en innføring i livet og arbeidsme-todene på basen, mens representantene for Stiftelsen Norsk Luftambulanse ga han en grundig innføring i arbeidet med forskning, utvikling og formålsprosjektene.

Helseministeren på basebesøk

MEDLEM SIDEN 27.09.2004:

PETTER ANKER STORDALEN (52)

Hotellkongen har i år 10-årsjubileum som medlem i Norsk Luftambulanse. Han eier Skandinavias største hotellkjede, Nordic Choice Hotels, og er også eien-domsutvikler og investor.

Hvorfor meldte du deg inn i Norsk Luftambulanse?– For meg er Norsk Luftam-bulanse en garantist for en sikker reiseopplevelse. Som medlem av Norsk Luftam-bulanse føler jeg meg alltid trygg på å bli godt tatt hånd om hvis en ulykke skulle skje mens jeg er ute og reiser. Har du lært førstehjelp?– Hos Nordic Choice Hotels tar vi sikkerhet på alvor, både for våre gjester og egne ansatte, så førstehjelp har jeg lært. Du reiser mye og møter man-ge mennesker. Har du noen gang opplevd ulykker eller plutselig sykdom?– I min ungdom fulgte jeg i fot-sporene til Marco Polo og dro på tur langs Silkeveien. Jeg ble ekstremt syk og dehydrert i 4 000 meters høyde i pakistan-ske Himalaya. En minnerik tur og en reiserute jeg vil anbefale alle – minus sykdommen. Beskriv dine viktigste minutter i livet!– De første minuttene etter at jeg har våknet opp er de vik-tigste minuttene i mitt liv. En god start på dagen kan avgjøre hvordan dagen, og resten av uka, kan bli for min del. Derfor er jeg nøye på å stå opp med riktig fot hver dag.TEKST MARIANNE ALFSEN

Foto

: Bru

no E

hrs

KJENDISMEDLEM

357 236 har per 29. juni lastet ned appen Hjelp-113 GPS som gir deg kartposisjonene på din smarttelefon

Politibåtene ved Hurumlandet, Tøns-berg, Kragerø, Risør, Arendal, Kristi-ansand og Mandal fikk rett før som-merferien hjertestartere og opplæring av Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Regionrådet i sør ønsket å bidra på den-ne måten til ekstra trygghet for båtfolk og alle som ferdes langs kysten.

Hjertestartere til politi- båtene på Sørlandet

Foto

: Elin

e D

alla

nd

Foto

: Nor

sk L

ufta

mbl

uans

e

PÅ BASEN: Helseminister Bent Høie på basebesøk på Norsk Luftambulanses base i Arendal. (Fra v.: Helseminister Bent Høie, anestesilege Asbjørn Berg-Hornnes, redningsmann Stig Olsen, flyger og basesjef Sven Østrem, og generalsekretær Erik Kreyberg Normann i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.


Falt ned i isenPlutselig forandret sommerdagen seg. Fra solskinn og 23 varmegrader falt Bodil og Ole Johannes Øvretveit ned i en blå og iskald kløft i isen. Under dem bruste

åpent vann, mørkt og faretruende.TEKST ELINE DALLAND

DE VIKTIGE MINUTTENE


HJELPENDE HENDER: Her blir Ole Johannes Øvretveit

halt opp i solskinnet av redningsmann Ola Haug og

anestesilege Ole Petter Hau-gen, godt hjulpet av forbi-

passerende fotturister. – Det var mange gode hjelpere der, og jeg valgte å bruke kraften fra de som sto der, forklarer

redningsmann Ola Haug.

Foto

: Nie

ls R

avn

Chr

iste

nsen


TUREN OVER HALLINGSKARVET går over en endeløs røys av glitrende

steiner, hver enkelt så vakker at de helst skulle vært puttet i lomma. Et godt sted å koke kaffe og spise niste, før det bærer vi-dere nedover langs den merkede stien. Det er en av de sjeldne dagene med strålende solskinn og 23 varmegrader selv 1 650 meter over havet. Bodil og Ole Johannes Øvret-veit kan se grupper med turfolk i klynger foran seg, noen ganger skjult bak neste fjelltopp, før de igjen blir synlige. Men stort sett er det bare de to som går sammen, et ektepar fra Sande i Sunnfjord.

Underveis krysser de flere snøfonner som sommervarmen ikke har klart å smelte. Etter seks timers vandring kommer de til enda en, som ligger og drypper under sola. Denne er mange meter tykk og stor som en fotballbane.

Er dette trygt, tenker Ole Johannes for seg selv, men legger tanken vekk når han skimter Geiterygghytta på andre siden av vannet. Der er målet for dagen, hvor de skal spise middag, ta seg en øl, og hvis de er heldige, få kjølt ned de varme føttene sine i en fjellbekk.

I bare kortbukse og sommertopp tråkker Ole Johannes og Bodil ut på snøen. De følger sporet, der andre hadde gått like før dem.

GODT SAMARBEIDHva er det med fjellet som egentlig gjør at så mange av oss elsker å ferdes der?

Det er noe med stresset som blir borte, tror Ole Johannes. Dagene som glir over i hverandre med få og enkle mål: Komme seg fra Finse til Geiterygghytta. Gå. Og

samtalene rekker lenger enn til de daglige gjøremålene. Hvordan ser livet ut om ti år?

Da åpner fonna seg. Før Ole Johannes og Bodil vet ordet av det, rutsjer de to ned i en annen verden. «Nå dør du» tenker Ole Johannes et lite øyeblikk. «Nå er du ferdig».

Fortumlet og med skrubbsår på armer og bein, står ekteparet innestengt av knallhar-de isvegger, fire meter høye. De er ganske hele og har heldigvis landet med beina først på en liten hylle av is. Men det er kaldt her, og under dem på begge sider, er det åpent isvann. Det er ingen vei ut. De må stå helt stille og kan ikke ta et skritt.

Nå begynner det viktige samarbeidet. Det handler om innsatsen fra dem som fikk Bodil og Ole Johannes trygt opp i varmen igjen. Men også om samarbeidet mellom to ektefeller som har vært gift i 20 år. De blir straks enige om hva de skal gjøre.

Med ryggsekkene på ryggen, klarer de å fiske fram jakkene sine, noe som kommer godt med, lettkledde som de er.

ALARMEN GÅRDe hører et kraftig brak og ser en isblokk på størrelse med en lastebil rase ned like ved siden av. Hva hadde skjedd hvis disse tonnene med is hadde rast ut over dem? De snakker ikke om det.

– Har du dekning, spør Bodil. Ole Johannes lurer et øyeblikk på hvem

han skal ringe, men slår straks 112, politiet.Stemmen i andre enden skjønner alvoret.

– Hvor er dere?Det er Hovedredningssentralen på Sola

som har ansvaret for redningsoppdrag. Ofte gjøres disse med redningshelikoptrene

til 330-skvadronen. Men når luftambulan-sen er nærmest, blir også den varslet.

Klokka er 13 minutter over 16, fredag 11. juli 2014, når alarmen går på Norsk Luftambulanses base på Ål i Hallingdal. «To personer har falt ned i en bresprekk».

Redningsmann Ola Haug vet hva han har å gjøre.

Dette blir sommerens første brerednings-oppdrag, men han er godt forberedt. Han trener ofte på dette, noen ganger i den store helikopterhangaren, og andre ganger på Torpomoen, Stiftelsen Norsk Luftambulan-ses treningssenter i Ål.

Haug henter fram alt som trengs av tau, klatreseler og hjelm til seg selv, til anestesile-ge Ole Petter Haugen og flyger Bo Conneryd. Den såkalte breredningsenheten inneholder også isskruer og utstyr til å lage talje for å heise folk opp.

PÅ UTRYGG GRUNN Nede i bresprekken er Ole Johannes i ferd med å forklare politiet og hovedrednings-sentralen i detalj hvordan det står til.

– Står dere trygt, blir han spurt. – Det vet jeg ikke, må han ærlig svare.

Han er urolig. Ishylla de står på er ganske smal. Det er

noe faretruende med vannet som kanskje også er under hylla. Det ser dypt ut. Hvor solid er denne hylla, egentlig? Isen smelter raskt i vannet. Ole Johannes frykter at hylla kan svikte.

Sammen legger ekteparet en plan. Hvis ishylla skulle rase ut, må de henge seg i vandrestavene som de klarer å kile fast på tvers i bresprekken. Kanskje vil de klare å

Geiterygghytta

Ål

65kilometer i luftlinje

39minutter tok det luft-

ambulansen å fly fra Ål

OPPDRAG

Breredning

De som skulle berges: Bodil Øvretveit (50) og Ole Johannes Øvretveit (47)

FLYTID DISTANSE UTSTYRBreredningsenhet som består av tau, klatreutstyr, klatreseler, hjelmer, isskruer og utstyr til å lage taljer.

MANNSKAPAnestesilege: Ole Petter Haugen Flyger: Bo Conneryd Redningsmann: Ola Haug

OPPDRAGET 11. juli 2014

Bergen


Foto

: Nie

ls R

avn

Chr

iste

nsen

Fo

to: B

o C

onne

ryd

Foto

: Bo

Con

nery

d

LANGE MINUTTER: Nede i issprekken var Ole Johannes og Bodil hele tiden usikre på om de sto trygt. I et forsøk på å sikre seg, kilte de fast vandrestavene i isen. – Lyden av he-likoptret da det nærmet seg, var helt fantastisk, sier Bodil. Under breredningsoppdraget fikk redningsmann Ola Haug assistanse fra anestesilege Ole Petter Haugen.


holde størstedelen av kroppen over isvan-net, til noen kommer og redder dem. Men hvor lenge vil de orke det? Begge tenker sitt, men planlegger så praktisk de kan.

Bodil tenker på ungene. De fire døtrene har vært mye med på fjellet gjennom opp-veksten. Det har vært turer med ryggsek-ken tung av bleier. Nå er jentene store, med annet å gjøre. Dette var turen mamma og pappa skulle ha sammen, bare de to.

– Jeg tenkte på hvordan det skulle gå med dem hvis vi ikke kom oss opp igjen, sier Bodil.

FJELLVANTE REDNINGSMENNMange av de ansatte i Norsk Luftambu-lanse er like glade i fjellet som det Bodil og Ole Johannes er. Ola Haug er blant dem som ikke bare trener i fjellet når han er på jobb. Også på fritiden går han turer i bratt terreng, gjerne sikret med tau.

– Dette er noe mange av redningsmen-nene gjør på fritiden sin. Det er nesten en forutsetning for å kunne drive med fjellredning, sier Haug.

På medisinske luftambulanseoppdrag har legen hovedansvaret, med assistanse fra flyger og redningsmann. Under fjell-redningsoppdrag er det annerledes. Da har redningsmannen ansvaret, mens flygeren og anestesilegen er trent på å bistå i arbeidet.

Med alt utstyret raskt lempet om bord, letter luftambulansen fra Ål og setter kursen vestover fjellet mellom Hallingskar-vet og Reinskarvet. Det tar 39 minutter å fly inn til snøskavlen som Ole Johannes og Bodil står dypt nede i.

Flere forbipasserende har kommet til nå. En mann forsøker å klatre ned til dem.

Ole Johannes er redd han kommer til å falle ned, han også. En annen, utenlandsk fotturist kommer faretruende nær kanten over dem.

– Get away from there! Bodil roper opp for å advare. Hun har

sett hvordan store isbiter har falt ut, og

frykter at det kan skje igjen. Men veldig forsiktig tar hun og mannen sjansen på å la ryggsekkene fires opp i et tau. Det gir litt bedre plass på ishylla der de står.

– Det eneste jeg angret på var at jeg ikke tok på meg alle klærne først. Stillongs og det hele. Det var dumt. For det ble veldig kaldt etter hvert, forteller Bodil.

HJELPEN KOMMERHun og mannen har stått der nede i snart 50 minutter. De vet at hjelpen er på vei. Men de føler seg langt fra trygge. De er usikre på hvor lenge ishylla de står på vil holde. Tiden går sakte. Vannet under dem er mørkt og bruser som farris, med små bobler som stiger opp mens isen smelter.

Da hører de lyden av Norsk Luftambu-lanses helikopter.

– Da tenkte jeg at nå nærmer det seg, sier Ole Johannes.

Snart ser de helikoptret over seg i den blå stripa av himmel. Det flyr over dem, lavt to ganger. Det er redningsmann Ola Haug som må se hvordan sprekken ser ut.

– Vi gjør alltid en risikovurdering først, og den beste måten er å observere fra lufta idet vi flyr inn. Dette var ingen bre, men en stor snøskavl som brakk. Men forskjellen på en isbre og en stor snøskavl er ikke så stor når man kommer fire-fem meter ned i skavlen, forklarer Haug.

Det gule helikoptret lander i kanten av snøskavlen, og mannskapet kommer raskt til sprekken med breredningsutstyret.

– De kom bort og sa at nå er vi her. Vi skal bare forberede oss litt, og så kommer vi tilbake, minnes Ole Johannes.

Plutselig er de oppe i solskinnet igjen. Redningsmannen har forankret klatretau-et i snøskavlen, og innen det hadde gått fem minutter, står Bodil oppe på skavlen med utsikt til alle kanter, og med tårer som triller nedover kinnene. Like etter blir Ole Johannes halt opp med en beskyttende hjelm på hodet og beina tredd inn i klatre-

selen som redningsmann Ola Haug har kastet ned og instruert ham i å bruke.

VIKTIG LÆRDOMAlt gikk fort når hjelpen først var på plass. Redningsmannen, legen og flygeren fra Norsk Luftambulanse fikk drahjelp av fjellfolket som hadde samlet seg på breen.

Ola Haug mener det var riktig å la pro-fesjonelle redningsfolk gjøre jobben med å gjøre en risikovurdering og få Bodil og Ole Johannes trygt opp av issprekken.

– Selv om det er mange gode hjelpere til stede, er det viktig å ikke gjøre vondt verre. Kanten på en slik skavl er svak, og skal du jobbe der, må du være sikret i et tau for ikke å falle etter, forklarer han. Det beste er å ringe og varsle for å få hjelp, sier Haug.

På fjellet har redningsmannen møtt folk som trenger hjelp fordi de er dårlig forberedt, men også fjellvante folk som Bodil og Ole Johannes, godt forberedt, men som likevel har fått problemer.

– Tanken kan slå en, at på snøskavler nede ved vann, så kan det skje ting. Men det er ikke helt opplagt. Og alle hadde gått i de samme sporene som dem. Jeg vil rett og slett kalle det uflaks, sier Ola Haug.

Bodil og Ole Johannes er takknemlig for hjelpen de fikk av Norsk Luftambulanse.

– Lyden av helikoptret da det nærmet seg var helt fantastisk, sier Bodil.

– Det kan ha betydd livet for oss. Andre hadde ingen forutsetning for å vurdere om det var trygt å heise oss opp, sier Ole Johannes som tror at han på neste fjelltur vil ta turen rundt snøskavlen hvis han mistenker at det kan være vann under.

Etter 20 års ekteskap har de to også lært noe viktig om hverandre.

– Vi merket hvor utrolig godt vi klarte å samarbeide , sier Bodil.

– Vi er gode sammen når det gjelder! På side 20 kan du lese mer om hvordan mannskapet i Norsk Luftambulanse trener på breredning i.

Dette var ingen bre, men en stor snøskavl som brakk. Men forskjellen på en isbre og en stor snøskavl er ikke så stor når man kommer fire-fem meter ned i skavlen REDNINGSMANN OLA HAUG


HAR LÆRT: Dette har vært en viktig lærepenge om hvordan man skal forholde seg til snø om sommeren. Det er enorme krefter i sving, selv på små snøflekker, og er det vann under snøen, så må man bare gå rundt, uansett hvor lang omveien blir, sier Ole Johannes Øvretveit. Han ser fram til flere fjellturer sammen med kona Bodil.

Foto

: Ben

t Are

Iver

sen


Vil fly pasienter i all slags vær

Norsk Luftambulanse må avvise eller avbryte nesten ett av ti oppdrag på grunn av dårlig vær. Ved hjelp av kreativitet og

nybrottsarbeid – og medlemmenes bidrag – jobber mange hoder intenst for å nå et ambisiøst mål: Å kunne fly i all slags vær.

TEKST MARIANNE ALFSEN/FELIX MEDIA FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES

AKTUELT

VÆRETS BETYDNING: Få er så opptatt av været som flygerne, redningsmennene og legene i Norsk Luftambulanse. For når alarmen går og det haster, kan været være avgjørende for hvor raskt de kommer

frem til pasienter i nød – og om de i det hele tatt kan komme pasienten til unnsetning via luften.


LIVREDDENDE TEKNOLOGI:

Det var skikkelig ruskevær den dagen Jon Geir Svenssons hovedpulsåre brast. Takket være innovativ bruk av teknologi kunne Norsk Luftambulanse trosse været og fly raskeste vei til sykehuset. Det reddet trolig livet hans.


HEMSEDAL, 4. AUGUST 2014: Frokosten er vel overstått. Været utenfor familiehytta frister ikke til tur i dag. Lisbeth Kolberg (67) og ektemannen Jon Geir Svensson (69) plan-legger en feriedag i sofakroken. Plutselig tar Jon Geir seg til brystet mens han roper ut i smerte: «Nå dør jeg!» Så synker han bevisst-løs om i stolen, med brist i hovedpulsåren og en hjertepose som fylles av blod og truer med å stoppe hjertet. Lisbeth handler på au-tomatikk, ringer alarmsentralen, får beskjed om at det kan bli vanskelig å få ambulanse-helikoptret til fjells og så til Oslo på grunn av lavt skydekke. Men ambulanse er på vei fra Gol, brannvesen og lege fra Hemsedal. Der og da forstår ikke Lisbeth hvor mye det haster å få ektemannen gjennom nesten 40 år til sykehus i Oslo, der ekspertisen finnes. Hun er bare glad for at hjelpen er på vei fra alle kanter.

– SENERE FORTALTE KIRURGEN som ope-rerte mannen min på Rikshospitalet, at om Jon Geir hadde kommet 15 minutter senere ville ikke livet stått til å redde, forteller Kolberg, knappe tre uker senere.

Vi treffer henne hjemme i stua på Korsvoll i Oslo. Ektemannen ligger fortsatt på Ullevål sykehus. I live, på bedringens vei, men med en lang rehabilitering foran seg. For Jon Geir kom til sykehuset i tide via luftveien. Til tross for været og takket være innovativ bruk av teknologi og nyutviklede prosedyrer, som gjør det mulig å fly gjennom vær som for bare få år siden tvang legehelikoptret på bakken.

OPPTATT AV VÆRHvert år må Norsk Luftambulanse avvise eller avbryte nesten ett av ti oppdrag på grunn av dårlig vær. I de mest værutsatte områdene er tallet enda høyere, opp mot 15 prosent. I tillegg må helikoptret ofte fly

omveier rundt værsystemer for å komme frem. Viktige minutter – sågar timer – går tapt når den luftbårne hjelpen forsinkes, eller den livsnødvendige hjelpen må sendes landeveien isteden. Tapt tid som kan være avgjørende for pasientens liv og helse.

– Når en 18-åring planlegger en tur til Ibiza, er det 99 prosent sjanse for at han kommer frem som planlagt. Dersom den samme 18-åringen pådrar seg en hodeska-de og trenger raskt hjelp, er det bare 90 prosent sjanse for at luftambulansen kan komme til unnsetning. Det er ganske iro-nisk, mener flygesjef Erik Normann i Norsk Luftambulanse, og legger til:

– Målet er å oppnå minimum den samme regulariteten som et rutefly, det vil si å kunne fly en pasient uansett vær.

Et hårete mål for en luftbåren tjeneste, som rykker ut til fjorder og fjell, bygder og byer langt fra de ordnede forholdene en flyplass kan tilby, og med store begrensninger for hva slags utstyr som får plass i et lite helikopter.

– Det er jobben vår å være ambisiøse, sier Normann.

ILDSJELERStiftelsen Norsk Luftambulanse har de siste årene arbeidet aktivt for å utvikle teknologi og rutiner som skal øke sikkerhe-ten for pasienter og personell i dårlig vær, samt gjøre legehelikoptrene i stand til å fly i all slags vær. Et arbeid som finansieres av stiftelsens mer enn 700 000 medlemmer – og drives frem av ildsjeler som daglig opplever frustrasjonene været fører med seg på kroppen.

En slik ildsjel er flyger Jens Fjelnset – som fløy helikoptret som bragte Jon Geir Svensson trygt til hjertekirurgene i Oslo. Denne regntunge dagen i august ble nok en bekreftelse på at han er på rett vei med vær-kameraprosjektet han tok initiativ til i fjor.

LIVREDDENDE TEKNOLOGI:

Det var skikkelig ruskevær den dagen Jon Geir Svenssons hovedpulsåre brast. Takket være innovativ bruk av teknologi kunne Norsk Luftambulanse trosse været og fly raskeste vei til sykehuset. Det reddet trolig livet hans.

DRAMATISK: Lisbeth Kolberg (67) er glad og lettet over at ektemannen Jon Geir

Svensson (69) fikk hjelp i tide, da hoved-pulsåren plutselig brast mens de var på

ferie i Hemsedal. – Hadde ikke helikoptret kunnet fly den dagen, hadde ikke

dette gått bra, sier Lisbeth.


– Vi har ikke tilgang til god nok infor-masjon om været. Det er et stort problem, forteller Fjelnset om bakgrunnen for sin enkle, men smått geniale idé.

Værmeldingene fra Meteorologisk institutt gir en generell pekepinn om det rådende været i et større område, men de sier lite om hvordan forholdene er lokalt – om det er fri sikt i dalføret eller om korteste vei over fjellet er sperret av lavt skydekke. I områdene rundt landets flyplasser kan tårnene gi mer spesifikk informasjon om lokale forhold. Men ikke om natten, da er de stengt. Som supplement benytter Norsk Luftambulanse-flygerne seg blant annet av bilder fra en broket blanding web-ka-meraer, plassert på alt fra kjøpesentre til gutteromsvinduer. Grøtete bilder på dagen, som blir ubrukelige om natten, og som ikke er plassert der behovet er størst. Hullene i informasjonen er frustrerende store.

EN GENIALT ENKEL IDÉSom hobbyfotograf var Fjelnset stadig mer imponert over bildekvaliteten et helt ordi-nært speilreflekskamera kunne levere – også nattestid. Tankene begynte å svirre: tenk om Norsk Luftambulanse kunne plassert ut egne kameraer på strategiske steder? Digi-tale «øyne» som sender livebilder av lokale værforhold til helikoptret? Han begynte å diskutere ideen med kolleger. «Søk om midler fra stiftelsen og test det ut», sa de. Som sagt, så gjort.

I samarbeid med en dataingeniør har Fjel-nset det siste året utviklet et «værkamera», plassert i en værbestandig boks og med en spesialdesignet styringsenhet, som sender bilder via mobilnettet til en egenutviklet applikasjon for smarttelefoner og nettbrett.

Den ene prototypen er plassert på Stavn, og fotograferer værforholdene langs den viktige flyruten nedover Hallingdal fra basen på Ål til Oslo. En blindsone – der det

før ikke fantes noe lokal værinformasjon. Det andre står på toppen av Ullevål sykehus i Oslo. Det var dette kameraet som forsikret Fjelnset om at skyhøyden på 330 fot og sik-ten som er påkrevd ved landing var til stede i hovedstaden, så han ikke risikerte bomtur og omruting til Gardermoen – noe som i Jon Geirs tilfelle kunne kostet ham livet.

– Det føles som vi har slått på lyset så vi kan se hvordan været egentlig er, sier Fjelnset entusiastisk.

– Med mer spesifikk informasjon kan vi lettere velge korteste vei. Eller vi kan avgjøre tidligere at et helikopter fra en annen base vil komme raskere frem, eller at bakkeambulanse må ta pasienten helt inn til sykehus. Da kan vi vinne verdifulle minutter. Som bonus oppnår vi større flysikkerhet, forteller Fjelnset, som i løpet av høsten ruller ut 40 kameraer over hele Norge. Målet er å plassere ut 109 kamera- stasjoner med totalt 250 kameraer – fra nord til sør – i løpet av 2015.

FØRST I EUROPADet var ikke bare værkameraet som hjalp flyger Jens Fjelnset å frakte pasienten korteste vei til livreddende behandling denne augustdagen. Norsk Luftambulanses egenutviklede GPS-baserte navigasjonssys-tem gjorde det mulig å fly på instrumenter gjennom det tjukke skydekket og inn til Rikshospitalet, selv om sikten var nærmest null. Standard teknologi for rutefly som kun beveger seg mellom flyplasser, men revolusjonerende for ambulansehelikoptre som i praksis flyr og lander overalt.

– Vi var først i Europa med å lage et system for instrumentinnflyging til andre steder enn flyplassene. Siden 2006 har vi etablert 26 innflygingsruter til ulike syke-hus, og flere skal det bli, forteller flygesjef Erik Normann.

Systemet kalles PinS, som står for «Point

in Space» og viser til at systemet plotter inn en rute via forhåndsbestemte punkter i lufta. Når en instrumentinnflygning først er påbegynt, kan den ikke endres – før flygeren eventuelt må avbryte fordi det ikke er sikt nok til å lande. Her vil Fjelnsets værkameraer gjøre det mulig å utnytte PinS-systemet enda bedre.

LEGGES MERKE TILI disse dager utvikles også PinS-systemet videre. Ikke bare skal det lages flere faste ruter, totalt 50 innen utgangen av 2015, men presisjonen skal økes.

– Det vil gjøre oss i stand til å fly i enda dårligere vær, med lavere og brattere nedstigning. Det betyr at vi kan etablere instrumentinnflygingsruter ved sykehus som for eksempel ligger ved bratte fjell, som i Drammen, Bergen og flere steder i Nord-Norge, forteller Lars Amdal, flyger og ansvarlig for videreutvikling av PinS.

Pionérvirksomheten i det høye nord blir lagt merke til. Amdal er nå med i et EU-pro-sjekt i regi av det europeiske luftfartssik-kerhetsbyrået EASA, for å utvikle systemet også på kontinentet.

– Vi er blitt invitert til å være med fordi vi har vist at vi får til ting, sier Amdal.

Og i Norge har Meteorologisk institutt vist interesse for værbildene til kollega Fjelnset.

– Norsk Luftambulanses værkameraer vil bli et fantastisk verktøy også for oss, forteller statsmeteorolog Siv Dearsley.

Hun har ansvaret for flyværtjenesten ved Værvarslingsavdelingen i Oslo, som blant annet gir telefonbriefinger til politiet, forsvaret, søk- og redningstjenesten samt luftambulansetjenesten.

– Disse kameraene gir bilder av god kva-litet også i mørket. Det vil fylle et tomrom. For oss meteorologer kan slik punktinfor-masjon brukes til å si noe mer generelt om et større område. Vi kan rett og slett gi en

Det føles som vi har slått på lyset så vi kan se hvordan været egentlig erFLYGER JENS FJELNSET


1. 13. november i fjor ble prototypen på det første værkameraet plassert ut på et tak nær helipaden på Ullevål universitetssykehus. Jens Fjelnset stod selv for monteringen av kameraet, som fotograferer i to retninger. 2. Dette bildet er tatt midt på natten, med værkameraet

som er plassert på Stavn i Hallingdal. Bildet forteller en flyger at det er lavtliggende tåke i dalen, men at det er mulig å fly over tåken. 3. Værkameraet på helikopterdekket på Ullevål universitetssykehus fotograferer været i to retninger. Et slikt bilde forteller flygerne at det er fri sikt til å lande på Ullevål eller Rikshospitalet. For selv om det er mulig å fly på instrumenter inn til de to sykehusene, sier reglene at

det må være en skyhøyde på 330 fot over landingsplassen. Flygeren må altså kunne se hvor han eller hun skal lande med egne øyne.

1 2

3

Alle

foto

: Nor

sk L

ufta

mbu

lans

e


mer nøyaktig brief til noen av samfunnets mest sentrale sivile og militære tjenester. Det kan redde liv, påpeker Dearsley.

MANGE BEKKER SMÅFra før har nattbrillene, som ble innført som standard utstyr på alle Norsk Luftam-bulanse helikoptre fra 2002, sørget for et kvantesprang i retning av å kunne fly i all slags vær og til alle døgnets tider.

– Nattbrillene gjør at flygerne får god

kontroll på været rundt seg nattestid. Den samme kontrollen mangler vi nå på stedene vi flyr til, men det vil værkame-raene altså bøte på, forteller flygesjef Erik Normann.

Det pågår også et arbeid med å forbedre kartdatabasene flygerne bruker. Mer detal-jerte kartdata er også en viktig brikke.

– Vi nærmer oss drømmen om å kunne fly i all slags vær. Akilleshælen nå er man-gelen på avisingssystemer, sier Normann.

Bruken av PinS, som altså gjør det mulig å fly på instrumenter langs en forhånds-bestemt rute gjennom skydekket, hemmes ofte av at skyene kan forårsake farlig ising på helikoptret. Et vanlig problem på flere baser. Fenomenet oppstår sommer som vinter, da det som regel alltid er kaldere høyere opp i luften.

Avisingsteknologi er standard i ordinær luftfart, men dagens systemer er for tunge og omfangsrike til å få plass i et lite helikopter.

PINS: Å utvikle instrumentinnflygingsruter er tidkrevende. Det krever også regelmes-sig trening av flygerne. Systemet kalles PinS, som står for «Point in Space» og viser til at systemet plotter inn en rute via forhåndsbestemte punkter i lufta.


– Vi samarbeider nå med den sveitsiske luftambulansetjenesten REGA for å legge press på helikopterfabrikantene om å utvikle avisingssystemer. Det er bare snakk om tid før det er på plass, tror flygesjefen.

MEDLEMMENE DRIVER UTVIKLINGENErik Normann er klar på én ting: Uten medlemmene hadde lite av det som blir be-skrevet i denne artikkelen vært en realitet.

– Dersom vi ikke hadde hatt medlem-

mene og stiftelsen, og bare måtte forholde oss til kommersielle kontrakter, hadde vi verken hatt PinS eller værkameraer. Å drive nybrottsarbeid er nemlig enormt ressur-skrevende, både økonomisk og menneske-lig, påpeker han.

– Det som er bra med Norsk Luftambu-lanse, er at det er så mye fokus på smarte løsninger og at vi har stiftelsen og medlem-mene i ryggen som gir oss ressurser til å prøve ut gode ideer, supplerer Jens Fjelnset.

I Oslo sitter Lisbeth Kolberg glad og lettet ved sin ektemanns side på Ullevål universi-tetssykehus. Selv husker han ikke den tøffe dagen, men for Lisbeth er hvert minutt prentet inn i hukommelsen.

– Jeg har ikke tenkt på det før, men jeg ser jo nå hvor viktig det er at legehelikop-tret kan fly i all slags vær. Vi har jo så mye vær her i Norge. Hadde ikke helikoptret kunnet fly den dagen, hadde ikke dette gått bra.

En liten iPad-mini er «sentralen» som binder det hele sammen. Foruten å erstatte 10 permer med nødvendig dokumentasjon i he-likoptret, er det her værbilder og PinS-ruter kan hentes frem. Systemet heter Electronic Flight Bag og er utviklet av flygere i Norsk Luftambulanse. Det har vært i bruk i om lag ett år. Også her ligger Norsk Luftambulanse i forkant av resten av Europa.

– Uten dette hadde verken PinS eller værkameraene vært mulig å bruke like effektivt, sier Norsk Luftambulanse flyger Erlend Segtnan (bildet), som er ansvarlig for prosjektet.

Electronic Flight Bag er ikke bare en praktisk duppedings. Fordi all nødvendig informasjon er tilgjengelig elektronisk via noen få tastetrykk – og til enhver tid er oppdatert – bidrar det lille nettbrettet til at luftambulansen når raskere og tryggere frem til pasienten. Og det er det alt til syvende og sist handler om.

Alt på ett brett


Dombås

Lørenskog

20 MIN

10 MIN

20 MIN

10 MIN

Tromsø

20 MIN

10 MIN

10 MIN

20 MIN

Arendal

20 MIN

10 MIN

Stavanger

20 MIN

10 MIN

20 MIN

10 MIN

Bergen

Trondheim

20 MIN

10 MIN

Torpomoen

10 MIN

20 MIN

Førde

ØØVINGSBASEN PÅ TORPOMOEN:Noen oppdrag er mer krevende enn andre. Den årlige treningsleiren Camp Torpomoen gir anestesileger, flygere og

redningsmenn i Norsk Luftambulanse en unik mulighet til å øve og forberede seg på situasjoner som kan møte dem i virkeligheten. Bli med til den, for mange, ukjente femukersbasen i Hallingdal.

TEKST HÅKON SANDLAND FOTO TERJE HEIESTAD/MILLIMETERPRESS


TRENINGSCAMP: Mannskapet i Norsk Luftambulanse må

være forberedt på alle typer situasjoner. Treningen de får

på Camp Torpomoen bidrar til at den norske luftambulanse-tjenesten er i verdenstoppen.


P å Blåisen, en brearm som strekker seg nordøst fra Hardangerjøku-len ved Finse, sitter Kjell Ove Frøyset fast i en seks meter dyp

bresprekk. 1 700 meter over havet. Han er flyger i Norsk Luftambulanse, og den som går fremst i taulaget på fire. Sammen med lege Åke Erling Andresen og redningsmann Bjørn Carlsen tilbringer han to dager med trening på redningsoppdrag på isbre. Tauet som binder sammen laget strammes, og vekten av de andre hindrer flygeren i å forsvinne enda lenger ned i isen. Carlsen er den som står nærmest og må ta kontroll over situasjonen. Han prøver å opprette kontakt med pasienten i bresprekken.

– Hvordan går det med deg? Ta det helt med ro, vi får deg snart opp igjen.

Han graver ned isøksa, fester tauet til den, sikrer seg selv og åler seg bort til kanten av sprekken. Kommuniserer hele tiden rolig med pasienten, forsikrer seg om at alt går bra og gjentar at de snart skal få ham opp.

– Disse situasjonene oppstår heldigvis ganske sjeldent, men redningsaksjonen er til gjengjeld krevende når en breulykke først har skjedd. I løpet av min tid som red-ningsmann kan jeg telle antall bre-oppdrag på to hender. Nettopp derfor er det viktig å trene på det. Vi møter ekstreme situasjoner i alle varianter, og det er forventet at vi skal løse dem. Det legger mye press på oss, og da skal vi være så godt forberedt som mulig, forteller Carlsen.

MÅL: VERDENSTOPPENIsbre-øvelsen er siste del av treningsleiren Camp Torpomoen, som arrangeres av Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Hver høst etableres en femukers luftambulansebase ved den tidligere heimevernsleiren langs fylkesvei sju i Ål i Hallingdal. Leiren er i dag overtatt av private eiere, blant annet Stiftelsen Norsk Luftambulanse, og er et omfattende utviklingssenter med under-visningslokaler, overnattingsmuligheter, matservering og treningsfasiliteter.

Rundt 100 flygere, leger og redningsmenn inviteres årlig for å øve på krevende situa-sjoner de kan møte i sin yrkeshverdag. Is-bretreningen på Hardangerjøkulen foregår en times togtur unna leiren, og markerer slutten på en beinhard treningsuke.

– Treningen er så virkelighetsnær som mulig, og skal bidra til å øke sikkerheten for

både pasient og luftambulansepersonell og å heve kvaliteten på tjenesten, sier prosjekt-leder Christian Mørdre.

Han har ledet arbeidet med Camp Tor-pomoen helt siden idéen ble unnfanget og realisert for første gang i 2011. Først todelt, med tre uker om høsten og to uker om vinteren. Fra og med i år som fem sam-menhengende uker, der alle deltakerne får prøve seg på de samme øvelsene.

–Målet vårt er at den norske luftambulan-setjenesten skal fortsette å være i verdenstop-pen, og det er Camp Torpomoen et godt bidrag til. Samtidig skal disse ukene være en arena for å utforske nye ting, for eksempel prosedyrer og teknikker eller nytt utstyr.

Det er medlemmene i Stiftelsen Norsk Luftambulanse som finansierer denne livsviktige treningen.

BLIR TRYGGERE I JOBBEN– Etter snart 30 år i luftambulansetjenesten har jeg vært med på mye og sett alle mulige måter å skade seg på. Denne uka gjør meg bedre forberedt på situasjoner jeg ikke møter så ofte. Redning er ferskvare, og det kan gå mange år mellom hver gang man utfører uli-ke typer redningsoppdrag, sier Bjørn Carlsen.

Han og rundt tjue andre deltakere sparker i gang den første uka med trening på Camp Torpomoen. Deltakerne er innkvartert på de gamle, beskjedent innredede kasernene. Portrettfotografier av tidligere leirsjefer med stramme ansikter utgjør veggpry-den, vinduene er dekket av gardiner med blomstermotiver. Det er midten av august og campdeltakerne er godt i gang med det om-fattende programmet. Dagene består av opp mot tolv timer med ulike redningsøvelser.

– Hvis man ender opp i en situasjon man er usikker på, øker også sjansen for å gjøre feil. Nettopp derfor er treningen vi får på Camp Torpomoen viktig - vi blir tryggere i jobbene våre, sier Carlsen.

REALISTISKE ØVELSERI løpet av uka blir de utfordret på ulike redningsscenarioer: En bonde heiser opp noe gammelt verktøy på låven, men mister kontrollen, får beinet kuttet tvert av og trenger akutt legehjelp. Et par kilometer unna er to kamerater på klatretur. En av dem faller, slår hodet og blir hengende bevisstløs etter klatreselen i en bratt fjell-vegg. Luftambulansen flyr inn og navigerer

Kursprogram som skal være et faglig bidrag for personellet som bemanner Norsk Luftambulanses helikoptre.

Ett av flere tiltak som skal styrke den nasjonale luftambulansetjenesten.

Første gang arrangert i 2011.

Arrangeres over fem uker hver høst, alle deltakere tilbringer én uke hver på campen.

Finansiert av Stiftelsen Norsk Luftambulanses medlemmer, givere og støttebedrifter.

CAMP TORPOMOEN

VIKTIG: Administrerende direktør Syver Leivestad i Norsk Luftambu-lanse AS og generalsekretær Erik Kreyberg Normann i Stiftelsen Norsk Luftambulanse er stolte over innsat-sen som legges ned på Camp Torpo-moen. – Camp Torpomoen er viktig for Norsk Luftambulanse fordi det gir en unik mulighet for samtrening for hele crewet uten å bli avbrutt av utkallin-ger til pasienter som trenger øyeblik-kelig hjelp. Det trenes i hverdagen på den enkelte base, men på Torpomoen kan man tilbringe en hel uke sammen med kolleger for å trene på bruken av utstyr og utviklingen av prosedyrer. Dette er viktig for å øke kvaliteten i tjenesten, sier Normann.

Foto

: Chr

istia

n M

ørdr

e


TORPOPROFILENCHRISTIAN MØRDRE (42)

Han har gjennom sin stilling i Stiftelsen Norsk Luftambulanses FoU-avdeling vært prosjektleder for Camp Torpomoen siden oppstarten i 2011. Karrieren startet idet han fullførte sykepleierutdannelsen ved Høgskolen i Oslo i 1998 og begynte som sykepleier ved Ullevål sykehus. Etter opp-hold både ved Oslo Ortopediske Universi-tetsklinikk, Olympiatoppen og Antidoping Norge, startet han som instruktør i Norsk Luftambulanse i 2007. Mørdre jobbet sam-tidig i ambulanse frem til 2010. Fra og med i år fungerer han i tillegg som basesjef på Lørenskog. Han er opptatt av at alt Norsk Luftambulanse gjør skal komme pasien-tene til gode, og at pengene som kommer fra medlemmene skal brukes for å utvikle luftambulansetjenesten. På fritiden er han interessert i portrettfotografering.

1

3

4

5

1. En isbre er et sted for hyp-pig skiftende værforhold, noe som kan gjøre redningsaksjo-ner ekstra utfordrende.2. Redningsmann Bjørn Carlsen (t.v.), flyger Kjell Ove Frøyset og anestesilege Åke Erling Andresen diskuterer videre veivalg på breen.3. Utstyr i form av sele, karabinkroker og tau sikrer mannskapet på bretreningen.4. Å gå i taulag er første bud på isbreen. Om en faller ned i en bresprekk, holder vekten av de andre igjen.5. Norsk Luftambulanses re-presentanter i rødt, brefører-ne fra Norgesguidene foran.

2


mellom tett vegetasjon med underhengende redningsmann for å hente ham ut. Hele tiden er samarbeidet mellom anestesilege, flyger og redningsmann i fokus.

– I et luftambulanse-crew er alle hver-andres assistenter. Lagfølelsen og samar-beidet er noe av det viktigste vi trener på i løpet av disse ukene. Etter hver øvelse har crewene en debrief der de peker på hva som var bra og hva de kunne gjort annerledes, forteller Mørdre.

På programmet står flere redningsøvel-ser, sammen med undervisning om blant annet tverretatlig samarbeid på skadested og praktisk trening på hurtigfrigjøring fra bil etter kollisjon. Deltakerne får gjøre noe de ellers ikke har muligheten til - trene sammen som lag en hel uke uten å bli avbrutt av alarmer.

– Lista er lagt høyt, og situasjonene er så spisset og intense at de likevel oppleves som reelle. Ingen av scenarioene er plankekjø-ring, en må tenke seg om og finne gode løsninger. I tillegg styrkes lagfølelsen av at vi er sammen hele dagen og møtes på tvers av basene. Det blir både en faglig og sosial samlingsplass, sier anestesilege og deltaker Åke Erling Andresen.

Etter tre dager med trening, undervisning og redningsøvelser på camp Torpomoen er det klart for den mer spektakulære delen av oppholdet. Deltakerne pakker og sjekker ut av rommene sine før de setter seg på kveldstoget mot ukeprogrammets to siste dager med isbretrening på Finse og Hardangerjøkulen.

UFORUTSIGBAR NATURBreredningsøvelsene blir en påminnelse om hvor krevende et redningsoppdrag kan være. En isbre er uforutsigbar og i kontinu-erlig forandring, og store bresprekker kan være dekket av tynne lag med snø. I tillegg til å være fascinerende naturfenomener, har isbreene også vært et sted for en rekke alvorlige ulykker. Denne sommeren ga oss den foreløpig siste påminnelsen om hvilke krefter naturen råder over, da et tysk ektepar i 30-årene omkom i en ulykke ved Nigardsbreen i Sogn og Fjordane.

–Det er grunnleggende for meg å kunne vi-te hvilke områder på breen som er trygge når jeg slipper av og henter folk med helikoptret. Hvis det er knapt med ressurser, er det også veldig nyttig å kunne bidra til selve rednings-aksjonen, sier helikopterflyger Frøyset.

For flygerne er vindene over isbreene en av de største utfordringene. På breplatået kjøles lufta ned, og kald vind renner ned over bretungene. Etter hvert øker hastig-heten og skaper fallvinder som svekker løfteevnen til helikoptret. Hyppige værskift og mye tåke kan også føre til at et oppdrag må avbrytes, eller at flygeren får satt ned lege og redningsmann uten å få plukket dem opp igjen.

– I tillegg er en av utfordringene med å fly over isbre og breplatåer at det blir vanskelig å skille mellom snø, is og horisont. Alt blir helt hvitt, spesielt i flatt lys. Da mister man en del nyttige referanser på bakken. I all hovedsak handler det om å ha respekt for miljøet vi møter.

Taulaget har med seg tindeveileder fra Norgesguidene, Andreas Haslestad, som le-der opplæringen, viser vei og forklarer. Etter en rask helikoptertransport opp til breen, har de fått på seg stegjern med lange pigger under fjellstøvlene og blitt koblet sammen ved hjelp av tau og en mengde karabinkro-ker. For å ivareta både pasientens og sin egen sikkerhet, må flyger, redningsmann og lege kunne analysere isen og sprekkene på breen, vite hvor og når de kan lande, hvordan de skal bevege seg og hva de skal gjøre for å løse ulike situasjoner.

– En isbre er et fysisk krevende og ekspo-nert miljø. Det forutsetter at vi også har kompetansen til å ta høyde for egen risiko når vi en dag møter et slikt oppdrag. Det er få breoppdrag i løpet av et år, men den dagen en pasient sitter fast i en bresprekk og trenger hjelp, da må vi ha kunnskapen til å kunne assistere, sier Andresen.

OPPDRAG UTFØRTTilbake til redningsaksjonen. Frøyset henger fremdeles etter selen i bresprekken. Været skifter. I det ene øyeblikket lyses Blå-isen opp av den skarpe augustsola, minutter senere er den tåkelagt, kald og vindfull. Carlsen har gjort alle nødvendige forbere-delser, og legger ryggsekken under tauet slik at det ikke skal grave seg lenger ned i snøen. Med kyndig veiledning av brefører og drahjelp fra anestesilege Andresen hales flygeren helskinnet opp. Det iscenesatte redningsoppdraget er vellykket og luftam-bulanse-crewet er litt bedre forberedt på den dagen de møter en virkelig ulykke. Da kan det være snakk om å redde liv.

LIVRETTEN Dagens rett: Svinekjake med trøffelpotet, rotgrønnsa-ker og juleølsaus

Dessert: Karamellpudding med saus på rabarbra fra egen hage.

Tid: Hvor lang tid det tar å lage mat for 20 personer tør vi ikke gjette på, men maten står på bordet helt presist etter programmet.

Servering: Helt enkelt, og perfekt når 20 sultne mann tråkker samtidig inn i spisestua. Kjøtt, saus og grønnsaker settes på bordet i store fat, middagsgjestene tar selv det de ønsker på tallerkenen. Alle rydder etter seg.

Kommentar: Rotgrønnsakene var lett dampede og ga god motstand i munnen. Svinekjaken smakte upåklagelig, men hadde store fettkanter som ble liggende igjen på flere tallerkener. Vi må imidlertid løfte frem trøffelpotetene og juleøl-sausen, som var helt der oppe. Anmelder spiste selv en pinlig stor mengde. Vi serverer Kent Arntzen og hans internasjonale stjerne-lag i Hallingdal Catering en solid sekser.


Husmannskost på menyen Dagene er lange og innholdsrike, og det er en sulten gjeng som avslutter aktivitetene sent på ettermiddagen. Mens crewene som regel lager sin egen mat på basene, er det den lokale bedriften Hallingdal Catering som tar seg av denne delen av programmet disse fem ukene. Sjefskokk Kent Arnt-zen har fulgt Camp Torpomoen siden starten, og kjøkkenlaget, bestående av en italiensk kokk, en kenyansk lærling og nordtrønder Arntzen selv, har god kontroll på hva deltakerne trenger av næring. Han har nærmest fått et kollegialt forhold til de besøkende.

– Det er viktig for meg å ha god kunnskap om gjestene våre. Jeg vet hva de gjør i løpet av dagen og justerer maten ut i fra det.

Hva skal til for å mette 20 sultne redningsmenn, piloter og leger, samt instruktører og administrasjon? Svaret er husmannskost. I enorme mengder. En time senere er gjestene mette, og rydder pent opp etter seg selv.

– Sånn sett står vi for et enkelt konsept her oppe: Dårlig service, men god mat, spøker Arntzen.

1

2

3

1. Redningsmann Cato Fjeldet henter ut den uheldige, bevisstløse klatreren fra øvingsscenarioet i fjellveggen.2. Åke Erling Andresen (t.v.) og flyger Thor Jarle Hande gir nødvendig medi-sinsk hjelp. Instruktør Jan Martinsen (bak) vurderer innsatsen.3. Sjefskokk i Hallingdal Catering Kent Arntzen forbereder dagens måltid.


JAN EINAR ANDERSENAlder: 51 Stilling: Prosjektleder, Tverretatlig akuttmedi-sinsk samarbeid (TAS).Arbeidssted: Hoved- kontoret i Drøbak/hele Norge.

1 Hvilket oppdrag vil du aldri glemme?

Jeg har jobbet med kurs og kursutvikling i Stiftelsen Norsk Luftambulanse i 19 år. Før det jobbet jeg i ambulansetjenesten. Jeg glemmer aldri Bragernesulykken i 1999. I en eksplosjon i forbindelse med bygging av Bragernestunnelen i Drammen omkom to brannmenn og en anleggs-arbeider, mens 17 mennesker ble skadet. Å lede et farlig redningsarbeid, der to kolleger har omkom-met, gjør noe med deg.

Denne hendelsen viste meg også hvor viktig det er med tett samarbeid mellom nødetatene ved store hendelser. Jeg hater profesjonskamp! Det viktige er ikke hvem som gjør hva, men å sammen finne løsninger som gir optimal behandling. Det er systemet som er livreddende, ikke den enkelte redningsarbeider.

Målet med kursene i Tverretatlig akuttmedi-sinsk samarbeid (TAS) er at de pasientene som er skadd skal komme raskest mulig til sykehuset

LIVREDDEREN

JAN EINAR ANDERSEN brenner for sam-handling på tvers av skillelinjer. I snart to tiår har han jobbet for at politi, brannvesen og helsevesen skal utfylle hverandre optimalt på et ska-dested – som fagutvikler og prosjekt-leder for stiftelsens kurs i tverretatlig akuttmedisinsk samarbeid.

TEKST MARIANNE ALFSEN/FELIX MEDIAFOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES

– og den livreddende innsatsen er viktig uansett hvilken etat som kommer først til skadestedet.

De første to kursene vi utviklet handlet om tek-niske hjelpemidler. Nå har vi begynt å utvikle et kurs som skal se mer på skadestedstaktikk, ledel-se og samhandling. Vi har gode ledelsessystemer på overordnet nivå, men har et forbedringspoten-sial på det taktiske nivå.

2 Hva liker du best ved denne jobben?

Det fine med stiftelsen er at om du har en god idé, så får du sjansen til å gjøre noe med den. Det stilles midler og folk til rådighet. Det passer meg godt. Jeg blir så lei av konferanser der man bare snakker og snakker. Jeg er en «doer», som liker å se at ting blir satt ut i livet. TAS-kursene er gode eksempler på ideer vi har fått sjansen til å utvikle til noe som får betydning.

Kursrekken er blitt det mest sentrale samlings-punktet for redningsmannskaper fra politiet,


GJENNOMFØRER: Jeg er en «doer», som liker å se

at ting blir satt ut i livet.


brannvesenet og helsevesenet, og har bidratt vesentlig til å bedre samhandling mellom etatene. Det kan vi takke Stiftelsen Norsk Luftambulan-ses medlemmer for! Det er de som finansierer ut-viklingen og gjennomføringen av disse kursene.

3 Hvordan ser en vanlig dag på jobben ut for deg?

Det kommer helt an på hvilken dag du snakker om. Én dag holder jeg TAS-kurs eller foredrag et eller annet sted i landet, en annen jobber jeg med forskning på teknikker som vi arbeider med i TAS, mens en tredje kan jeg jobbe med påvirkningsar-beid fra kontoret i Drøbak.

Akkurat nå bruker jeg mye tid hos Nasjonalt kompetansesenter for prehospital akuttmedisin (NAKOS), da jeg sitter i en gruppe som – på vårt initiativ – skal se på en ny nasjonal veileder for helsevesenets organisering på et skadested, på oppdrag for Helsedirektoratet. Det er jeg glad for å få være med på.

4 Hva kunne du ikke klart deg uten i jobben din?

Familien min! Det å ha noe trygt og godt å komme hjem til er viktig. Det er også viktig å ha dyktige og engasjerte kolleger, som er interessert i å gå mot et felles mål. Ingenting av det vi har fått til, har jeg fått til alene.

5 Hvilket annet yrke kunne du tenke deg?

Pølsemaker? Nei, jeg tuller. Jeg tror faktisk ikke det er noe annet jeg kunne tenke meg å gjøre. Jeg er kjempeheldig som får jobbe i en organisasjon som har tro på meg og gir meg mulighet til å utgjøre en forskjell.

6 Har du et skjult talent? Jeg har fått høre at jeg kunne vært

en god selger eller predikant, for jeg har talegavene i orden.

Slik så jeg ut da jeg bestemte meg for å bli livredder

Det hele begynte med sommerjobb. Her er jeg (i midten) og to kolleger avbildet i Drammens Tidende, i forbindelse med at jeg hadde sommerjobb i ambulansetjenesten ved Drammen sykehus.

1980

«Det er systemet som er livreddende, ikke den enkelte redningsarbeider» JAN EINAR ANDERSEN

Foto

: Dra

mm

nes

Tide

nde


RØLDAL, 21. APRIL 2012: En speedrider seiler nedover Røldal. En spektakulær tur i vakkert

landskap. Men noe går galt underveis. Den unge mannen krasjer i fjellveggen og blir liggende hardt skadet på en fjellhylle. Både Forsvarets redningshelikopter og luftam-bulansen kommer ham til unnsetning. Om bord i Sea Kingen er Jostein Hagemo (41). Pasienten har sannsynlig-vis store indre blødninger, men alt legen kan gi ham på den timelange flyturen til Haukeland universitetssykehus er saltvann, som holder blodtrykket oppe. Uten det, vil pasienten dø. Hagemo er frustrert. Han vet hvor mye bed-re behandling pasienten kunne ha fått om forskningen han, og et kobbel av leger verden rundt, driver med hadde kommet litt lenger. Om de allerede nå hadde alle svarene de trenger. «Nå skulle vi hatt mulighet til å avsløre svikt i koaguleringssystemet og behandle det med fibrinogen-konsentrat», tenker Hagemo.

BARE DET SISTE 10-ÅRET har kunnskap og teknikker for å behandle blødninger hos hardt skadde pasien-ter blitt betydelig bedre. Ulike diagnoseverktøy og blodprodukter er utviklet for å kunne gi effektiv og målrettet behandling – hovedsakelig etter ankomst til sykehus. På Haukeland fikk for eksempel den skadde speedrideren blodplasma og røde blodlegemer allerede på helikopterdekket på sykehuset, som hadde åpnet for bare få dager siden.

– Det reddet trolig livet hans. Om helikoptret hadde måttet landet ved Store Lundgårdsvann, en 10 minut-

ters ambulansekjøretur unna, er det ikke sikkert livet hadde stått til å redde, forteller Hagemo.

For ved store blødninger betyr tid alt. Og til tross for stor fremgang – særlig én gruppe pasienter har forundret og frustrert legestanden: traumepasientene som blør og blør, uten at kroppens forsvarssystem blir aktivisert.

KROPPENS BLODFORSVARDersom du kutter deg i fingeren, setter kroppens koaguleringssystem i gang å jobbe – mekanismene som får blodet til å tykne og lage en propp som stopper blødningen. Men, dersom kroppen utsettes for store traumer – det vil si alvorlige fysiske skader flere steder, som for eksempel etter en trafikkulykke eller luftsport- ulykke – skjer paradoksalt nok av og til det motsatte: blodets evne til å koagulere svekkes og det blir vanskeli-gere for helsepersonellet å stoppe blødningene. Det er særlig alvorlig ved indre blødninger.

– Vi vet faktisk ikke hvorfor det er slik, hvorfor kroppen reagerer motsatt av det den ellers gjør ved blødninger, forteller Jostein Hagemo.

De siste fire årene har han delt sin tid mellom jobben som anestesioverlege ved Ullevål universitetssykehus og som forsker og doktorgradsstipendiat tilknyttet Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

– Når blodet reagerer på denne måten, blir det vanskelig å stoppe blødningene. Det kan også oppstå nye blødninger andre steder i kroppen enn der skaden er, fortsetter Hagemo.

FORSKNING

JOSTEIN HAGEMO

Alder: 41 Bosted: Oslo Yrke: Anestesi-overlege, Ullevål universitetssykehus. Luftambulanselege på redningshelikop-ter og flyambulanse.

Bakgrunn: Har tidligere jobbet på den legebemannede am-bulansen i Oslo, samt som lege utenlands: for Røde Kors under Georgia-konflikten i 2008, og på et lokalsy-kehus i Kamerun for Verdensføderasjonen for anestesilegefore-ninger (WFSA) i 2006.

Forsker på: Blodets evne til å koagulere etter store traumer.

Stor ståhei for lite proteinEt lite protein kan hindre at alvorlig skadde pasienter blør i hjel før de når sykehuset, ifølge anestesilege og doktorgradsstipendiat Jostein Hagemo. TEKST MARIANNE ALFSEN/FELIX MEDIA FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES

FORSKNING I NORSK LUFTAMBULANSEMed 25 doktorgradsstipendiater har Norsk Luftambulanse Europas største forskningsmiljø innen avansert akuttmedisin utenfor sykehus. All forskningen har som mål å gjøre luftambulansetjenesten i Norge bedre, til beste for akutt syke eller kritisk skadde.

STØTTEVår satsing på akuttmedisinsk forskning er mulig på grunn av bidrag fra alle våre medlem-mer, givere og støttebedrifter. Takk for hjelpen!


FINNER SVAR: Dette bildet er fra Traumemottaket på Ullevål,

der mange av blodprøvene til doktorgradsarbeidet er tatt. For

å avdekke koaguleringssvikt og finne ut hvilke byggesteiner

i koaguleringssystemet som mangler når svikten oppstår, har Jostein Hagemo benyttet

såkalt Trombelastografi.


Konsekvensene kan være alvorlige. I verste fall blør pasienten i hjel. De som overlever har større risiko for komplikasjoner i dagene og ukene etterpå, i form av for eksempel infeksjoner eller multiorgansvikt. Hagemo anslår at denne formen for koagulasjonssvikt rammer om lag to prosent av de 1 500 av traumepasientene som årlig behandles ved Ullevål universitetssykehus – eller om lag 30 pasienter bare her.

– Tidlig intervensjon er nøkkelen for denne gruppen pasienter. Jo tidligere vi kan diagnostisere og behandle dem, jo bedre, påpeker han.

BYGGESTEINENES BETYDNINGKroppens koaguleringssystem inneholder en rekke byggesteiner – blant annet forskjellige proteiner. Det har vært, og er fortsatt, usikkerhet om akkurat hvilke komponenter som har størst betydning for blodets evne til å koagulere.

– Men studiene jeg har gjort peker i retning av at et spesielt protein kan være avgjørende i en akuttfase: fibrinogen. Det ser ut som denne byggesteinen mangler hos dem som opplever svikt i koaguleringssystemet etter et alvorlig traume, forteller Hagemo, som blant annet har gjort forsøk på griser, som viser at fibrino-gennivået synker dramatisk etter slakt.

Proteinet i seg selv har man kjent til lenge. Men med Hagemos forskning har vi fått mer kunnskap om rollen det spiller – og hvor mye kroppens koaguleringssystem faktisk trenger av det. Kroppens normalverdi er 1,7 til 4 gram fibrinogen per liter.

– Det interessante er at når man er utsatt for et traume, så trenger du mer fibrinogen. Før trodde man at vi ikke trengte mer enn laveste normalverdi på 1,7. Forskningen min har vist at dødeligheten øker allerede ved 2,3 gram per liter. Vi har altså undervurdert betyd-ningen av fibrinogen og mengden du trenger når du er hardt skadd og blør, forteller Hagemo, som ofte har mistet nattesøvnen i sin jakt på svar. Tre-fire ganger i uken har han rykket ut for å ta blodprøver av traume-pasienter til bruk i forskningen.

–Blodprøvene må analyseres med én gang ved hjelp av et spesielt apparat. Jeg har derfor ikke bare kunnet benytte meg av de blodprøvene som tas rutinemessig av traume-teamet som behandler pasienten, forklarer Hagemo.

Ved hjelp av det avanserte apparatet har han kunnet

diagnostisere eventuell koagulasjonssvikt, isolere byggesteiner samt tilsette ulike hemmestoffer for å se hva som påvirker dem.

HVEM TRENGER HVA?Fibrinogen ser altså ut til å være nøkkelen til hvorfor koaguleringsevnen svikter. Det betyr at injeksjon av kon-sentrert fibrinogen, sannsynligvis kan hindre svikten. Jo tidligere pasienten kan få slik behandling, jo bedre – aller helst allerede på skadestedet.

– Blodplasma er mer sensitivt for temperatur og det finnes mange ulike varianter. Derfor gis det stort sett kun etter ankomst til sykehuset. Men fibrinogen er lett å ta med seg i helikoptret, forteller Hagemo.

Men for å kunne gi slik behandling må man først vite hvem som trenger den. Til det trenger man en såkalt tro-belastograf. Interessant nok finnes det allerede prototy-per på slike apparater som kan brukes prehospitalt, men de er fortsatt litt for store til å få plass i et helikopter.

– Vel så viktig er det at vi gjennom våre analyser har funnet ut hva som kjennetegner disse pasientene, slik at de kan identifiseres med rimelig grad av treffsikker-het selv med enklere metoder, sier Hagemo.

Gjennom sin forskning har Jostein Hagemo – som inngår i en større, internasjonal forskergruppe som ser på koaguleringssvikt – gjort store fremskritt. Men før injeksjoner av fibrinogenkonsentrat kan bli gjengs behandling, må det testes ut – først på sykehus og så i felt. For luftambulansetjenestens del må også diagnose-apparatet tilpasses helikoptertransport.

LIVREDDENDE– Det er ikke tvil om at dette potensielt er livreddende. Det er vanskelig å tallfeste i hvor stor grad, men det er rimelig å anta at på landsbasis vil tilførsel av dette proteinet være livreddende eller bidra til betydelig mindre sykelighet for om lag 60 mennesker hvert år, sier Hagemo, som gjerne vil forske videre på dette feltet. Men først skal han disputere – sannsynligvis på nyåret.

Han er glad for å ha fått sjansen til å forske som stipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

– Luftambulansetjenesten i Norge hadde ikke vært den samme uten stiftelsen, som hele tiden driver utvik-lingen fremover. Og det er medlemmene som gjør det økonomisk mulig. Det er veldig motiverende å vite.

Det er ikke tvil om at dette potensielt er livreddende. Det er vanskelig å tallfeste i hvor stor grad, men det er rimelig å anta at på landsbasis vil tilførsel av dette proteinet være livreddende eller bidra til betydelig mindre sykelighet for om lag 60 mennesker hvert år.JOSTEIN HAGEMO

i i i1. Jostein Hagemo på jobb som anestesile-ge på Ullevål univer-sitetssykehus. Her i samtale med teamet, for å planlegge nar-kose og operasjon av en pasient. Team-arbeid er sentralt – både i forskning og klinisk praksis. 2. Ved siden av sitt doktorgradsarbeid jobber Jostein Hage-mo (41) som aneste-sioverlege på Ullevål universitetssykehus. I en lang periode rykket han ut dag og natt for å ta prøver av traumepasienter som ankom akuttmottaket på Ullevål universi-tetssykehus. 3. Som luftambulan-selege i forsvarets redningshelikopter på Rygge behandler Ha-gemo ofte pasienter med koagulasjons-svikt.


1

2 3


AAAH. AAAAAH! Mannen står så vidt på egne bein, men kommer ikke løs.

– Er du våken?Det er anestesilegen som spør.

– Jaah, stønner mannen, og roper høyt når legen legger hånden på ryggen hans.

– Ikke dytt! Ikke dytt! Aaaah. Sitter fast! – Har du vondt noe sted, spør legen. – Jaah. Hodet og armen. Og så føler jeg

meg svimmel. Jeg klarer ikke flytte på hodet.Mens crewet fra Norsk Luftambulanse

forsiktig forsøker å undersøke ham, spør redningsmannen.

– Hva var det som skjedde da du falt? – Jeg skulle vise gutta at jeg kunne skli på

gelenderet. Men det gikk ikke. Den uheldige pasienten snakker uklart,

men er fremdeles bevisst.Det er tre-fire meter opp til etasjen over,

hvor han tydeligvis falt ned fra.

HELDIGVIS ER DET ingen levende mann som har satt seg fast i gelenderet. Det er en dokke, så stor som et voksent menneske. Og stemmen, som klager så hjerteskjæren-de, stammer fra anestesilege Per Bredmo-se. Han sitter litt lenger oppe i trappa, lever seg inn i dokkas situasjon og følger godt med på hvordan kollegene håndterer «pasi-enten». Crewet på denne «utrykningen» er anestesilege Marit Hetland, redningsmann Cato Fjeldet og flyger Erlend Segtnan. De

øver seg på å takle medisinske utfordrin-ger sammen.

– Når du står ute i det virkelige liv, så er alt mye mer stressende , og jo mer vi har trent på å gjøre ting på forhånd, jo mer sannsynlig er det at vi klarer det, sier anestesilege Marit Hetland.

Hennes kollega, Per Bredmose, som også er doktorgradsstipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, er mannen som har tatt med seg idèen fra tiden da han jobbet ved luftambulansen i London. Hver eneste uke går crewet gjennom en times realistisk trening i medisinske problemstillinger.

– I stedet for å dra på et simulerings-senter og trene, utnytter vi at de er på vakt og trener i vakttiden. Det kommer en instruktør utenfra, og iscenesetter det hele. Dermed trener hele crewet sammen og setter seg i sofaen og prater om det etterpå, forklarer Bredmose.

ET STORT PROSJEKTVed Norsk Luftambulanses base på Løren-skog har de drevet med denne formen for simuleringstrening i et år allerede. I høst begynner mannskapet ved alle luftambu-lansebasene i Norge med denne ukentlige samtreningen. Det gjelder både de åtte basene som drives av Norsk Luftambu-lanse AS og de tre basene som drives av Lufttransport AS. I tillegg skal en av basene

til 330-skvadronen være med på trenings-opplegget som er finansiert av medlemme-ne i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

– Det blir et ganske stort prosjekt, og verdens første hvor alle luftambulanseba-ser, uavhengig av operatør, trener, forklarer Per Bredmose.

Noen ganger øver de på situasjoner de of-te møter, som å hjelpe pasienter med å pus-te eller på transport av intensivpasienter mellom sykehus. Andre ganger, som denne formiddagen, øver legen, redningsmannen og piloten på tilfeller som er uvanlige, men likevel realistiske. Det har skjedd, og det kan skje igjen. Det gjelder å vite hvordan de skal løse oppgaven på best mulig måte, skåne pasienten for lidelse eller redde liv.

REALISTISK TRENINGPå forhånd forklarer instruktør Per Bred-mose reglene:

– Taushetsplikten gjelder. Det vi ser hos hverandre blir mellom oss. Hvis vi finner ut at en kollega er en idiot, så kan vi gjerne bli enige om det i «debriefen», men vi trenger ikke fortelle det til de andre i morgen. Ok?

Videre forteller han kollegene hva som skal skje.

– Dere er kalt ut på en fallskade. Det er en 45 år gammel mann. Han har falt en etasje i en trappeoppgang, og er våken, men har kilt seg fast i fallet.

Dokkelek på ramme alvor

TEKST ELINE DALLAND FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES

UTVIKLING Dette ser ikke bra ut. Med hodet i jerngrep mellom to gelendre står en mann fastkilt på en trappeavsats. Øyet er tyde-ligvis skadet. Svetten siler. Legen, redningsmannen og flygeren fra Norsk Luftambulanse trener på en ny medisinsk utfordring.


1. MEDISINSK UTFORDRING: Anestesilege Marit Hetland, redningsmann Cato Fjeldet og flyger Erlend Segtnan lever seg inn i situasjonen og behandler dokka som om den var en levende pasi-ent. 2. INSTRUKTØR: Anestesilege Per Bredmose leder simuleringsøvelsen for kollegene sine. Han er dokkas stemme og forklarer alt om symptomer og medisinske verdier. 3. DISKUSJON: Etter øvel-sen gjennomgår crewet det som skjedde. Her er Per Bredmose, Marit Hetland og Erlend Segtnan.

32

1


Legen, redningsmannen og flygeren nikker. – Og ressurser på stedet, spør rednings-

mann. – Det er ingen ressurser på stedet. – Så vi er de første?

På forhånd er det vanskelig å forestille seg at en stiv plastdukke skal skape særlig dramatikk. Men når crewet fra Norsk Luftambulanse kommer ned trappen med utstyret sitt, virker situasjonen svært realis-tisk. Per Bredmose lager alle dokkas lyder, forteller om hvordan den føler seg, hva slags symptomer den har og hvilke verdier den har på blodtrykk og puls underveis.

– Det vi kan gjøre, først og fremst, er å få ham ut, sier legen.

– Er det greit at jeg holder her, eller? Det er redningsmannen som spør dokka.

Per Bredmose bryter inn og forklarer mer om skaden:

– Det høyre øyet er klemt ganske mye inn. – Jeg skal bare se om jeg kan bevege litt på

ham. Hvis jeg prøver å løfte hodet hans, da? Gjør det vondt, undres redningsmannen.

Legen, redningsmannen og flygeren opp-fører seg som om det er en levende pasient de forsøker å hjelpe. Bredmose forklarer siden at dette er typisk for erfarne fagfolk. Medisinstudenter og ferske medarbeidere kan bli flaue og passive stilt overfor en plastdokke med liksomstemme.

– Selv om vi bruker billig utstyr, kan vi lage case som ligner på hverdagen vår og da glemmer vi at det er dokker vi jobber med. Den blir en pasient for oss. Når man driver masse med simulering, blir det på en måte som et ordentlig oppdrag. Vi blir veldig engasjerte, sier redningsmann Cato Fjeldet.

STØTTE FRA STIFTELSENI løpet av høsten vil hver av luftambulan-sebasene og 330-skvadronen som deltar

i treningsprosjektet sende to leger på instruktørkurs i simuleringsøvelser på SAFER, det medisinske simuleringssenteret i Stavanger. Bredmose understreker ver-dien av at det er luftambulanseleger selv som leder den medisinske samtreningen, både fordi de kan faget og fordi de kjenner sine kollegers styrker og svakheter, og kan tilpasse øvelsene deretter. Stiftelsen Norsk Luftambulanse dekker lønnsutgifter til instruktørene som skal lede simuleringstre-ningen hver uke.

– Det er veldig verdifullt at Stiftelsen Norsk Luftambulanse bidrar til denne treningen. Dette ville ikke latt seg gjøre uten stiftelsen. Kjernen i tjenesten vår er å levere pasientbehandling, og her går kronene direkte til de som er kledd i rødt. De går ut i hangaren og trener på noe som er medisinsk vanskelig, sier Bredmose.

Det tar ikke mange minuttene før «pasi-enten» - til tross for fallende blodtrykk og nesten besvimelse - er kommet fri fra klem-ma i gelenderet, blir lagt på båre og løftet ut av trappegangen. På grunn av øyeskaden er det best å frakte ham til Oslo universitets-sykehus Ullevål, avgjør legen. «Pasienten» kommer seg litt, etter at han har fått ligge med hodet hellende nedover, forklarer instruktør Per Bredmose. Han klarer fint å puste selv. Luftambulansecrewet blir enige om å legge ham i såkalt traumesideleie, i tilfelle han kommer til å kaste opp.

VIKTIG MED EVALUERING– Det er viktig for oss at vi simulerer og trener på de hverdagslige tingene, at noen andre kan se det fra utsiden, og at vi får kommentarer på det som er bra og det vi kan gjøre bedre, sier flyger Erlend Segtnan.

Sammen med kollegene Hetland, Fjeldet og instruktør Bredmose har han gjennom-

gått det som skjedde under utrykningen. Hvordan samarbeidet crewet underveis? Hvor godt var arbeidet organisert? Og hva slags medisinske problemstillinger sto de overfor i møtet med denne pasienten.

Kanskje burde de ha tatt seg tid til å legge en plan på forhånd, diskuterer de, selv om crewet, alt i alt, er rimelig godt fornøyd med måten oppdraget ble løst på. Det var god framdrift hele tiden, og det tok ikke lang tid før dokka lå på båra, klar til å behandles og fraktes til sykehus. Hvor sannsynlig var det at han hadde en nakkeskade? Burde hodet vært støttet bedre? Trolig var det øyeskaden som forårsaket blodtrykksfallet og gjorde at mannen stadig var i ferd med å svime av. Det var både legen og redningsmannens vurdering. Burde pasienten ha fått noen medisiner, og i så fall hvilke? Crewet dis-kuterer hva som kunne vært gjort bedre. Per Bredmose er opptatt av at de ikke bare skal fortelle hverandre hva som gikk bra på oppdraget.

– Det må være lov å si: «Du behandlet det barnet feil». Og ikke bare: «Du var så flink med de pårørende», mener Bredmose.

En time er gått fra øvelsen startet til diskusjonen er over. Som en del av sitt doktorgradsarbeid vil Bredmose, i løpet av året som kommer, undersøke hvordan kursene fungerer, hvordan forventningene er på forhånd og hvilke erfaringer som blir gjort underveis. På Lørenskogbasen har erfaringene etter et års samtrening vært gode.

– Dette kommer pasientene til gode ved at vi jobber bedre sammen og klarer å planlegge behandlingen bedre. Det blir en faglig oppdatering, jevnt og trutt, og en påminnelse om hva vi skal gjøre og ikke gjøre, sier anestesilege Marit Hetland.

Det er veldig verdifullt at Stiftelsen Norsk Luftambulanse bidrar til denne treningen. Dette ville ikke latt seg gjøre uten stiftelsen.ANESTESILEGE PER BREDMOSE


CREWET

FLYGEREN

Erlend Segtnan

Vi flygere gjør dette hele tiden i jobben vår, med flytrening, evaluering og

tilbakemeldinger. Vi har formelle sjekker to ganger året hvor vi blir sett ordentlig i kortene. Dette handler om det samme.

Vi skal hjelpe redningsmannen og legen, og selv om det ikke er noen

definitive krav for flygerne knyttet til den rollen, så er det veldig kjekt å få

tilbakemelding på det vi gjør, på godt og vondt.

ANESTESILEGENMarit Hetland

Jeg synes vi får et bedre samarbeid innad i crewet ved å øve på disse scenariene. Vi har utbytte av å få nye problemstillinger. I dag hadde vi øye, som det er lenge siden vi har hatt noe om. Noen ganger har vi satt

oss litt inn i temaet på forhånd og det blir en nyttig påminnelse om behandlingsmåter og hvordan man håndterer faglige utfordringer best mulig. Når vi samarbeider om en pro-blemstilling, får vi belyst hvordan vi kom-muniserer, hva vi kan være mer tydelige

på, hvordan vi kan gi klarere informasjon til pasienten og hva man skal gjøre. Dette tar vi med oss ut i de akutte situasjonene vi møter.

REDNINGSMANNEN

Cato Fjeldet

Jeg har veldig tro på simulering, og har drevet mye med det både i forsvaret og i

helsevesenet. Jeg er også utdannet simu-leringsinstruktør. Dette er billig og bra tre-

ning. Vi får trent på samarbeid og vi får trent prosedyrer i og med at vi har case som er realistiske. Selv om vi bruker billig utstyr, kan vi lage case som ligner på hverdagen vår og da glemmer vi at det er dokker vi jobber med. Den blir en pasient for oss.

Når man driver masse med simulering, blir det på en måte som et ordentlig oppdrag.

Vi blir veldig engasjerte.

FORSKER: – Til forskjell fra simuleringstrening som foregår andre steder, er et av grunnprinsippene i våre øvelser at instruktørene er aktive luftambulansele-ger. De kjenner faget best og kan tilpasse øvelsen til kollegenes sterke og svake sider, forklarer anestesile-ge Bredmose. Han skriver doktorgradsavhandling om simuleringstreningen som nå skal i gang på alle luft- ambulansebasene i Norge.


Støtten vi får fra medlemmer, givere og støttebedrifter gjør at vi kan utvikle luftambulanse-tjenesten i Norge slik at flere liv kan reddes.

GAVE VIA INTERNETTGå inn på norskluftambulanse.no. Velg «Gi en gave».

KONTO FOR GAVEBankkonto nummer 1617 20 74689. Oppgi gavens anledning + givers navn/adresse. Ved minnegave oppgi avdødes navn og pårørendes navn/adresse for takkebrev.

FASTGIVERFaste gaver kan enkelt gis pr. avtalegiro eller ved å motta giroer. De fleste av våre fastgivere bidrar med månedlig støtte. Ta kontakt med medlemsservice 09044.

GAVE PÅ SMSSend TID til 2380 og du støtter med kr 200.

MEDLEMØnsker du å støtte oss ved å bli medlem, bruk SMS og send MEDLEM til 09044, se www.norskluftambulanse.no eller kontakt medlems-service telefon 09044.

STØTTEBEDRIFTBli støttebedrift ved å gå inn på norskluftambulanse.no, samarbeid med bedrifter.

INFOFor informasjon om minne- gaver og testamentariske gaver, kontakt medlemsservice 09044.

Slik kan du støtte oss

8 049 kr fra Rasta SFO

Før sommerferien solgte Rasta skole SFO kaker og kaffe til inntekt for Norsk Luftambulanse. Gaven ble på hele 8 049 kr. Det var en glad assisterende regionssjef i øst, Thomas Hagen, som mottok gaven under en hyggelig tilstelning.

GLADE GIVERE: Barna på Rasta skole SFO syntes det var stas å kunne gi gaven til Norsk Luftambulanse.FOTO: Rasta SFO

Vellykket aksjonsdag om å pakke bilen riktig

Trygg biltur med bagasje: Ons-dag 28.mai arrangerte Stiftelsen Norsk Luftambulanse sammen med sin hovedsamarbeidspart-ner, Codan Forsikring, aksjons-

dag om riktig pakking av bil. Ved fergeleier i Bodø, Stavan-

ger, Trondheim, Horten og Moss ble folk vist hva som er viktig å gjøre når bilen skal pakkes for

tur. Løse gjenstander kan være rene mordvåpen i et kollisjons-øyeblikk. Derfor er det så viktig at bilen pakkes riktig. Aksjons-dagen fikk stor oppmerksomhet.

Foto

: Fre

drik

Nau

man

n/Fe

lix F

eatu

res

VIKTIG KUNNSKAP: Ekstern instruktør John Eeg viser

hvordan riktig og trygg pak-king av bilen skal gjøres.


«Åkke øve 60» ga dugnadspenger

25 års-jubileum på jobben ble gave

45 nye medlemmer

Da bedriften skulle markere at Arne Wangen hadde vært ansatt i Statistisk Sentralby-rå i 25 år før sommerferien, ønsket han i utgangspunktet ingen fest.

Han foreslo heller at pen-gene bedriften brukte på slikt kunne gå til Norsk Luftam-bulanse. Festglade kollegaer inviterte likevel på hygge og treff for jubilanten, og beholdt idéen om å gi penger til Norsk Luftambulanse. 25-års markeringen ga 3 500 kroner til støtte for livreddende formålsprosjekter.

Deltagelse på små og store messer, stands og grende-dager er fortsatt viktig for å verve nye medlemmer.

Midt i juli ble Åkre-strømmen Grendefestival i Rendalen besøkt av Norsk Luftambulanse med en stand. Både eksisterende og nye medlemmer koste seg i det flotte sommerværet og fikk med seg nyttig infor-masjon. 45 nye medlemmer vervet seg også.

Søppelrydding ble pengegave til Norsk Luftambulanse.

På Moi som ligger i Lund kommune i Rogaland, hadde en av medlemmene i klubben «Åkke over 60» ergret seg over mye søppel i nærområdet. De tok kontakt med administra-sjonen i kommunen, og spurte om det var OK at de ryddet mot et vederlag. Kommunen ønsket hjelp til å holde det rent og pent, og ga dem 5 000 kroner for jobben. «Åkke over 60» stilte sporty opp med 25 medlemmer og ryddet opp i lø-pet av noen timer. I stedet for å putte pengene i egen kasse, ga de hele beløpet som gave til Norsk Luftambulanse. Tusen takk til klubben som både tenker på miljø og trygghet.

Foto

: Erl

and

Kro

ken

Langsiktighet i livreddende støtte. Toyota Norge signerte nylig en avtale med Stiftelsen Norsk Luftambulanse om nok et år som hovedsamar-beidspartner.

– Vi er svært fornøyd med å ha fått Toyota Nor-ge med oss enda ett år. Siden 2006 har de vært en trygg og viktig støttespiller i våre formålsprosjek-ter, sier generalsekretær Erik Kreyberg Normann.

Administrerende direktør i Toyota Norge, Lars Erik Årøy, er opptatt av langsiktighet og kvalitet, og det å støtte noe som er livsviktig over hele lan-det. – Dette samarbeidet har i alle år vært tuftet på «Trygg på veien med Toyota og Norsk Luft- ambulanse». Året som kommer skal vi sammen lære hele Norge «det livsviktige grepet», forteller Toyota-sjefen.

Det handler om kunnskap om å gi frie luftveier til bevisstløse personer i en trafikkulykke. For mange trafikkskadde omkommer fordi de ikke får puste. – Dette ønsker vi å gjøre noe med og er svært

glade for å ha fått med oss Toyota Norge på dette livsviktige prosjektet, sier Erik Kreyberg Normann.

TIPS: Din innsats på et ulykkessted kan redde liv!1. Sikre skadestedet og sørg for egen sikkerhet.2. Varsle medisinsk nødtelefon så raskt som mulig3. Hold frie luftveier på bevisstløse «Det livsviktige grepet»• Løft hodet til den bevisstløse til normal stilling• Lytt etter pust – om nødvendig forsøk å trekke

underkjeven fram med fingrene, dette gjør det mulig for luft å passere samtidig som det stabile grepet gjør at eventuelle nakkeskader skånes.

• Bevisstløse som ikke er inne i et vrak bør legges i sideleie. Pass da på å bevege hode, nakke og rygg som en samlet enhet.

• Kontrollér at pasienten puster, og sjekk regelmessig at luftveiene holdes frie.

• Forsøk å fjerne væske og fremmed- legemer fra munn og svelg.

4. Hindre varmetap og stans ytre blødninger.

Toyota forlenger hovedsamarbeidsavtalen

LANGSIKTIG SAMARBEIDSPARTNER. Generalsekretær Erik Kreyberg Nor-

mann (til v) og administrerende direktør i Toyota Norge, Lars Erik Årøy ser frem

til å samarbeide videre. Toyota Norge har vært hovedsamarbeidspartner til

Norsk Luftambulanse siden 2006.


– LIVET ER TILFELDIG. Tenk om det hadde skjedd mens jeg var alene

i dusjen, eller i bilen? Marthin Haugen smiler til kollegene i

Skien brann- og feievesen. – Jeg er bare så takknemlig. Dere reddet

livet mitt.Bare noen uker før den dramatiske dagen

i mars hadde mannskapet på brannstasjo-nen vært gjennom det utvidede kurset i førstehjelp og livredning i regi av Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Et landsomfattende livreddende kompetanseløft som støttes av Fagforbundet og Gjensidigestiftelsen. Den-ne formiddagen er de samlet i forbindelse med at Norsk Luftambulanse Magasin er på besøk.

Praten går lett og ledig rundt det som skjedde. I vel fire minutter var Marthin uten hjerteslag. – Jeg husker ingen ting fra de mi-nuttene, men da hjertet slo igjen, det husker jeg, selv om jeg var bevisstløs. Og jeg husker at jeg var alt annet enn blid, ler Marthin.

– Jeg husker jeg var skikkelig irritert og jeg hørte hva dere snakket om. Helt utrolig å tenke på, sier han.

Den dramatiske mandagskvelden i mars starter som en rutinemessig kveldsvakt som operatør på alarmsentralen. Vegg i vegg hol-

der brannmannskapene i Skien til. Mann-skapet holder på med en av bilene i garasjen. Oppe i andre etasje, der alarmsentralen ligger, blinker det fra PC-skjermer og store kartverk på veggen. Stasjonen og sentralen overvåker et stort geografisk område. Mart-hin Haugen trives svært godt etter et knapt år i stillingen. Han er helseutdannet og har tidligere blant annet jobbet i psykiatrien. Hjemme i Brevik har han samboer og har i alle år vært en ivrig seiler.

«SJOKK ER ANBEFALT»Klokken er like etter 23 på kvelden. Plutse-lig får den unge mannen et illebefinnende. Telefonen glipper ut av hånden og han syn-ker sammen. Svein Aasmund Aasen og Ru-ne Waksaas befinner seg i samme rom og skjønner hva som kan ha skjedd. De legger han ned på gulvet og konstaterer alvoret. Medisinsk nødtelefon 113 og kollegaene som er nede i garasjen blir varslet. – Ta med dere hjertestarteren og kom fort, kjapp dere! Marthin blir mørkere og mørkere i ansiktet. De setter i gang med hjerte-lungeredning. Dette har de trent på, vet hva de skal gjøre. Det er dramatiske sekunder. Hjertestarte-ren blir koblet til, og når den gir beskjeden om «sjokk er anbefalt» er det nesten som de

ikke tror det de hører. De ser på hverandre og gjør klar. Marthins kropp kvepper til da strømmen går gjennom brystet. Noen få sekunder går. Så gir 33 åringen livstegn. Hjertet er i gang igjen.

SAMTIDIGHETSKONFLIKTLitt senere kommer ambulansen. Ikke fra nærmeste ambulansestasjon, som er ved Sykehuset Telemark, men fra Porsgrunn grunnet sammenfallende hendelser. Rutinemessig rekvirerer AMK luftambu-lanse til sykehuset og videretransport av pasient. Men også her var det sammenfal-lende hendelser. I stedet for den ordinære luftambulansen, var det lyden fra en stor Sea-King til og fra sykehuset som hørtes den kvelden.

Marthin overlever og er helt frisk i dag.Mannskapet fullroser «Mens du venter

på ambulansen» -kurset. – Det å gjøre en slik innsats er ikke nytt for oss. Men denne opplæringen har gjort oss mye tryggere. Bedre kompetanse, rett og slett. Vi vet hva vi skal gjøre. Nå vet vi at vi også kan redde liv, smiler Guttorm Liebe.

Han er brannsjef i Skien kommune og er svært stolt av mannskapet sitt.Les mer på neste side om støttespillerne i

Mandag 3. mars 2014 stoppet hjertet til Marthin Haugen (33) helt plutselig. Heldigvis satt han på jobben på brannstasjonen i Skien. Og heldigvis hadde kollegene hans nylig vært på kurset «Mens du venter på ambulansen». De reddet livet hans.

– Fantastisk følelse da vi skjønte at hjertet hans slo igjen!

TEKST ERLAND KROKEN FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES

«MENS DU VENTER PÅ AMBULANSEN» Prosjektet hvor Stiftelsen Norsk Luftambulanse bidrar til å bygge opp lokale akutteam rundt om i Norge som kan ta hånd om hardt

skadde og alvorlig syke pasienter i de livsviktige minuttene før medi-sinsk personell kommer frem. I ho-vedsak brannmannskaper, og noen

steder i tillegg helsepersonell. Hittil er det opprettet lokale akutteam i over 60 kommuner, mellom 1200-1400 mann-

skaper, og stadig nye kommer til. Det landsomfattende prosjektet er støttet av Fagforbundet og Gjensi-digestiftelsen.

FØRSTEHJELP


MARTHIN OVERLEVDE: I mars reddet brannmannskapet i Skien livet til Marthin Haugen (foran). Bak, mann-skapet som var på vakt den dramatis-ke marskvelden. Fra v. Stian Sohlberg, Runar Siljan, Guttorm Liebe, Tor Inge Dale og Rune Waskaas.


VIKTIG STØTTE: Leder av Fagforbundet, Mette Nord, er glad for at de sa ja til å støtte prosjektet «Mens du venter på ambulansen» og gleder seg veldig over å høre de gode historiene.

N år jeg hører slike historier som denne, om hvordan brannmannskapene i Skien reddet livet til Marthin Haugen nå i mars, tenker jeg, at dette er jeg virkelig glad Fagforbundet valgte å støtte, forteller Mette Nord.

Hun er hjelpepleieren som tok over ledervervet etter mangeårig leder, og tidligere brannmann, Jan Davidsen. Mange av forbundets vel 340 000 medlemmer jobber til daglig som nettopp brannmann-skap eller innen helse. Yrker som betyr mye for mange. Hvor daglige oppgaver også handler om å redde liv.

80 KOMMUNER I LØPET AV 2014I løpet av 2014 er målsetningen at 80 kommuner over hele landet skal være gjennom dette utvidede kompetanseløftet, som har fått navnet «Mens du venter på ambulansen». Kurset er spesielt for lokale brannmannskap, og noen steder helsepersonell. De aller fleste steder hvor det er langt unna medisinsk hjelp. I dag er nærmere 1 400 brannmannskap satt i beredskap og utgjør et livreddende sikkerhetsnett, klare til å rykke ut og gjøre den livreddende hjelpen til medisinsk assistanse kommer. Prosjektet har pågått i to år.

– Hva tenker du om dette i dag, vel to år etter prosjektstart? – Det er helt utrolig flott å høre disse tallene. Det er blitt så stort på

så kort tid. At prosjektet allerede dette året skal dekke 80 av landets kommuner, viser hvor viktig denne ideen er. Når vi nå også får stadig flere historier hvor disse akutteamene har vært avgjørende for å red-de liv, er jeg på vegne av Fagforbundet en stolt bidragsyter, sier Nord.

VIKTIG MED LOKALKUNNSKAPLederen av Fagforbundet er opptatt av og følger daglig med på de-batten rundt hvordan helse-Norge skal drives. – I en tid hvor stadig flere sykehusfunksjoner sentraliseres, og hvor blant annet flere akuttmottak planlegges å flyttes, er prosjektet «Mens du venter på ambulansen» så viktig. Tenk på den lokalkunnskapen hvert enkelt akutteam i dette prosjektet sitter på! sier hun engasjert.

Med et gavebidrag på tre millioner kroner i året fra Fagforbundet, og støtte fra Gjensidigestiftelsen, Norsk Luftambulanses medlemmer, gi-vere og bedrifter, lar et så stort prosjekt seg praktisk løse. – Vi er opptatt av, og ser jo, at det er stor gjennomføringsevne, smiler Mette Nord.

– Norsk Luftambulanse gjør en fantastisk jobb. Fagforbundets gavebidrag er stort og viktig, men vi er svært glade for å kunne bidra til dette prosjektet, sier Mette Nord, Leder av Fagforbundet.

– Et livreddende spleiselag

TEKST ERLAND KROKEN FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES

FAGFORBUNDET Landsorganisasjonens (LO)

største forbund, ca. 340 000 medlemmer.

Landets største arbeidstakeror-ganisasjon. Etablert 17. juni 2003, etter en sammenslåing av Norsk

Kommuneforbund (stiftet 1920) og Norsk helse- og sosialforbund (stiftet 1965).

FAGFORBUNDET

DISSE GJØR DET MULIGGjensidigestiftelsen ogFagforbundet støtter «Mens du venter på ambulansen»


GIVERGLAD: Leder for landsdekkende prosjekter, Veslemøy Rue Barkenes, er svært fornøyd giver til «Mens du venter på ambulan-sen»-prosjektet.

V eslemøy Rue Barkenes, leder for landsdekkende prosjek-ter i Gjensidigestiftelsen, har nettopp fått høre historien om Marthin Haugen som fikk hjertestans og ble reddet av brannmannskapene i Skien. Brannmannskapene

hadde bare noen uker før hendelsen gjennomført kurset «Mens du venter på ambulansen» i regi av Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Prosjektet som Gjensidigestiftelsen og Fagforbundet støtter økonomisk.

ET TRYGGERE NORGE – Det er helt utrolig å høre denne historien. Det gleder meg veldig

at prosjektets målsetning om å gjøre Norge tryggere virkelig skjer, forteller Veslemøy Rue Barkenes. I løpet av 2014 har nærmere 1 400 brannmannskap og helsepersonell i 80 kommuner vært gjennom kurset. Et forsterket nettverk av livreddere over hele landet.

Til daglig jobber hun med gavebidragene og søknadene som Gjensidigestiftelsen mottar. Stiftelsen er landets største stiftelse, og er majoritetseier i Gjensidige Forsikring. En av hovedoppgavene til Gjensidigestiftelsen er å være bidragsyter til ulike samfunnsnyttige formål med fokus på spesielt frivilligheten, samt trygghet og helse. Årlig mottar de over 3 000 søknader. En flom av søknader til gode formål. Siden 2007 har de bidratt med over en milliard til slike formål.

– Jeg sier ofte at vi gir krevende penger. Søknadene må være godt begrunnet. Prosjektene som prioriteres skal være forebyggende og aktivitetsskapende. Det er faste rutiner på oppfølging og kommuni-kasjon med de som mottar gavene, sier hun.

TIL OG MED LIVREDDENDEI tillegg til å realisere gode formål ved å støtte, er stiftelsen opptatt av å være brobygger, skape samarbeid, og å være med på å spre kompetanse innenfor frivilligheten.

«Mens du venter på ambulansen» kom gjennom søker-nåløyet, og har siden 2013 mottatt 3,8 millioner kroner fra Gjensidigestiftelsen. – Det var gjort et svært godt forarbeid, og en god søknad. Prosjektet stemmer godt med vår målsetning om trygghet og helse. Til og med livreddende, smiler hun.

GJENSIDIGESTIFTELSEN Landets største stiftelse, majori-

tetseier i Gjensidige Forsikring. Gjensidigestiftelsen har til nå tildelt

over 1 milliard kroner til nesten 4000 prosjekter for å fremme trygghet og helse.

Stiftelsen Norsk Luftambulanses prosjekt «Mens du venter på am-bulansen» har siden 2013 mottatt

3 852 000 kroner fra Gjensidigestif-telsen.

Informasjon: gjensidigestiftelsen.no

– Vi er med på å bidra til å redde liv, sier Veslemøy Rue Barkenes, leder for landsdekkende prosjekter i Gjensidigestiftelsen.

– En riktig gave

TEKST OG FOTO ERLAND KROKEN

GJENSIDIGESTIFTELSEN


E n gruppe redningsmenn og piloter fra Norsk Luftambulanse befinner seg på brygga i Vingnesvika på Lil-lehammer. Konsentrasjonsrynke i

panna og mobil i hånda. De vurderer, trykker og scroller på mobilene sine. Svarer på spørs-mål som: «Hvor bra opplevde du draktens generelle pusteegenskaper?» og «preller van-net av drakten slik at man kan anta å kunne sette seg i cockpit innen fem minutter?»

Ny drakt trekkes på, de løfter armene, svinger på dem, strekker seg. Kjenner hvordan det er å bevege seg. Bøyer knærne, setter seg på huk. Kommenterer og disku-terer litt. Hadde det kanskje vært bedre med en kile i skrittet så det ikke blir så stor belastning på sømmene? Kan lommene være i veien slik de er plassert?

ET VIKTIG REDSKAPSå hopper de i vannet. Noen fra lift, andre fra brygga. Ni ulike tørrdrakter skal testes og evalueres denne dagen i midten av august som del av et forprosjekt finansiert av Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Svarene testdeltakerne gir, skal være med på å danne grunnlaget for valg av nye tørrdrakter til red-ningsmennene i Norsk Luftambulanse AS.

Tørrdrakter er et viktig redskap for redningsmennene, som må kunne utføre krevende redningsoppdrag i vann. I kam-pen om tiden blir riktig utstyr viktig.

– Vi ønsker å kartlegge om vi kan finne en multidrakt for redningsmenn som et supplement til neopren-drakten vi har i dag. Det vil forenkle hverdagen vår, men til

syvende og sist vil en god tørrdrakt kunne komme pasienten til gode ved at vi sparer tid, forklarer redningsmann Arne Svein-haug, som sammen med kollega Ola Haug leder dette redningstekniske forprosjektet.

Draktene skal primært brukes til redning i vann, men skal også kunne benyttes fly-operativt (for eksempel under instrument-flyvning over vann) og i forbindelse med landbaserte operasjoner, som redning på bre.

– Det er viktig for oss at denne prosessen gjennomføres på en grundig og god måte. Det er stor variasjon i draktenes egenska-per og ikke minst pris, derfor ville vi ha med flest mulig, også piloter, til å teste så realistisk som mulig, forteller Sveinhaug.

RIKTIG DRAKT TIL FORMÅLETAlle må gjennom en «ringløype» med ulike aktiviteter som skal representere utfordrin-gene redningsmennene kan møte: Hopp fra minst 6,5 meters høyde, en svømmetur med ABC-utstyr (snorkel, dykkermaske og svømmeføtter), fridykk ned til fire meter hvor de skal finne en overraskelse på bunnen (hurra, sjokolade!), og bruke tau for å komme seg inn og ut av vannet. Også en kort joggetur står på programmet for å kjenne hvordan draktene egner seg på land.

Det er tungt å drive på i vannet. Det blåser og regner, Mjøsa er litt kranglete i dag. Men det gjør også testingen mer rea-listisk. For når tiden er knapp og pasienten må hentes opp av vannet, er det viktig at drakten er lett og sitter godt, at den er helt tett, at den er enkel og rask å ta av og på.

At den har god, naturlig bevegelighet og gode pusteegenskaper. At vannet preller så raskt av at redningsmannen kan sette seg rett inn i helikoptret når pasienten skal fraktes til sykehus – uten å måtte skifte først. Det kan bety viktige og verdifulle minutter spart.

– Det handler om å komme frem til pasi-enten raskest mulig: Vi svømmer raskere og mer effektivt, og kan lettere gjennomføre fridykk når vi har tørrdrakter som fungerer til denne typen formål. Det er blant annet nyttig ved drukningssituasjoner. Det hand-ler også om egensikkerhet fordi riktig drakt gir oss bedre kontroll, sier Sveinhaug.

Han trekker i tillegg frem at draktene blir små når de pakkes. Da kan redningsman-nen ta den med seg, også under oppdrag hvor det ikke er behov for tørrdrakt. Skulle crewet da få ny alarm hvor det er behov for tørrdrakt, kan de fly til pasienten uten å måtte returnere til basen for å hente utstyret. Også det betyr tid spart.

EVALUERINGSola titter frem, en lang dag er over. Flere har funnet sin favoritt. En ting flere bemer-ker, er at den dyreste drakten ikke var den som fungerte best til deres behov.

– Vi fikk dannet oss et godt bilde av drak-tene, og det kom frem klare meninger på hvilke som egner seg til vårt bruk. Evalue-ringen fra Vingnesvika blir viktig når vi nå skal gå videre med prosjektet. På sikt håper vi erfaringene kan være til nytte for andre i luftambulansetjenesten, sier Sveinhaug.

Tørr i det våte

TEKST RANDI J. BUCKLEY FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES

Riktig utstyr kan bety tid spart og raskere hjelp til pasienten. Derfor tester redningsmennene i

Norsk Luftambulanse ut nye tørrdrakter.

UTVIKLING

1. Det er lov å gjøre noen sprell underveis!2. Det er viktig å kunne bruke draktene på land. Morten Kastet (t.v) og Hans Henrik Nilsen tar seg en joggetur.3. Arne Sveinhaug (t.v) og Ola Haug vurderer en av drakte-ne via en webløsning på mo-bilen. Det gjør etterarbeidet enklere og mer systematisk. 4. På vei opp fra fire meters dyp.

1

4

3

2


Vil du vite hva du skal gjøre i en livstruende situasjon, men har ikke tid eller mulighet til å bruke en hel dag på førstehjelpskurs? Eller er kunnskapen litt rusten? Denne høsten lanserer Stiftelsen Norsk Luftambulanse et helt nytt kurskonsept for medlemmene.

F ørstehjelpskurs til medlemmer har vært en viktig del av Stiftelsen Norsk Luftambulanses virksomhet helt siden 1991, og flere tusen med-lemmer har gjennomgått kurs. Stiftelsen Norsk

Luftambulanse ønsker imidlertid å gi en medlemsfordel som både tar hensyn til folks hektiske hverdag, og som tar i bruk teknologi for å nå enda flere. Derfor har det tradisjonelle førstehjelpskurset vært i støpeskjeen, og kommet ut som et moderne, komprimert kurs med fokus på livstruende situasjoner. Kurset har fått navnet AKUTT-ABC. Det er gratis for medlemmer, og blir lan-sert i løpet av senhøsten 2014.

– Vi ønsker å tilby våre medlemmer muligheten til å lære livreddende tiltak på en fleksibel og morsom måte, tilpasset deres hverdag. Vi har tung faglig kompetanse på dette feltet. Kombinert med ny teknologi og nye distribusjonsmåter, har vi utviklet et unikt kurskon-sept. Vi håper mange benytter seg av kurstilbudet, sier generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Erik Kreyberg Normann.

Kurset er lagt opp til å være fleksibelt, interaktivt, morsomt og brukervennlig. Den teoretiske delen er web-basert og gir grunnleggende innføring i seks ulike prinsipper i livreddende førstehjelp: Hjerte- lunge-redning, hjerneslag, hjertesykdom, satt noe i halsen, trafikkulykke og 1-1-3. Når skal du ringe?

Denne delen gjennomføres på PC/Mac, nettbrett eller smarttelefon. Du kan starte, stoppe og navigere som du vil. Dersom du ønsker mer kompetanse, kan du arrangere et hjemmekurs med en av våre instruktører.

Når du har samlet 10–15 deltakere som også er medlem-mer, får dere tilsendt en Mini-Anne-dukke. Dette er en førstehjelpsdukke som alle skal trene på før instruktø-ren kommer.

Stephen Sollid, som er luftambulanselege og fagsjef for undervisning i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, har hatt ansvar for medisinsk kvalitetssikring av AKUTT-ABC.

– Vi har vært opptatt av å gjøre kurset gjennomgå-ende enkelt og gi en god struktur, slik at medlemmene får en grunnleggende, modernisert innføring i en del livreddende prinsipper innen førstehjelp. Like viktig er det at vi ønsker å gi verktøy til å tørre å gjøre noe mens man venter på profesjonell hjelp. I mange tilfeller har det vært helt avgjørende at noen hadde mot til å ta grep da de stod overfor en kritisk eller livstruende situasjon, sier Sollid.

Han understreker at den digitale delen kun gir et teoretisk grunnlag.

– Ingenting kan erstatte praktisk trening. Derfor anbe-faler jeg å gå videre i kursrekken ved å trene på Mini-An-ne-dukke og delta på et hjemmekurs. Man kan velge om man ønsker kurs rettet mot barn eller voksne, og på den måten få enda bedre utbytte av kurset, sier Sollid.

I disse dager foregår siste finpuss og testing av kurset. Det er selskapet Halogen, som er et spesialistmiljø innen brukeropplevelse og designtenking, som har utviklet kurset for Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Det vil komme nærmere informasjon om lanserings-dato og hvordan du får tilgang til kurset.

Ta grep med AKUTT-ABCNYTT MEDLEMSKURS

«Vi ønsker å tilby våre medlemmer muligheten til å lære livred-dende tiltak på en fleksibel og morsom måte, tilpasset deres hverdag»

ERIK KREYBERG NORMANN

I en akutt situasjon gjelder det å hol-

de hodet kaldt. Øv deg på forhånd, så er sjansen for å bli

handlingslammet når det gjelder mindre.

TEKST RANDI J. BUCKLEY ILLUSTRASJON HALOGEN

AKUTT-ABCLIVLØS

Lær hjerte- lungeredning


Støttemedlemskap i Stiftelsen Norsk Luftambulanse bidrar til å styrke og utvikle akuttmedisinsk beredskap i Norge

Støttemedlemmer har mulighet for me-disinsk rådgivning og assistanse under reiser i utlandet, kan delta på gratis førstehjelpskurs og mottar stiftelsens magasin.

ALARM- OG RÅDGIVNINGSSENTRAL VED MEDISINSKE PROBLEMER PÅ REISE I UTLANDETStøttemedlemmene kan 24 timer i døgnet kontakte alarmsentralen for utlandet. Alarmsentralen er betjent av sykepleiere og leger som gir medisinske reiseråd og assistanse til våre støtte-medlemmer hvis det i forbindelse med reiser i utlandet oppstår situasjoner hvor dette er nødvendig.

ASSISTANSE AV SYKEPLEIER UNDER SYKEHUSOPPHOLD I UTLANDETStøttemedlem som blir uventet syk eller skadet under reiser i utlandet og innlagt på sykehus kan, hvis det finnes grunnlag for det, få assistanse fra stiftelsens sykepleiere. Vår tilsendte sykepleier kan, i samarbeid med det lokale sykehuset, bistå med sykepleie, forståelse av medisinsk informasjon og andre hjelpetiltak på det praktiske og medmenneskelige plan i en vanskelig situasjon for pasient og pårørende. Beslutning om assistanse og hvordan assistanse best kan gis, tas utelukkende av stiftelsens sykepleiere og leger. Støttemedlemskapet er ikke et alternativ til reiseforsikring. For å kunne få tilbud om assistanse fra sykepleier må støttemedlemmet ha gyldig reise-forsikring som dekker kostnadene ved sykehusopphold og hjemtransport. Det ytes ikke assistanse fra sykepleier

til destinasjoner hvor det er fare for krig, lokale konflikter, naturkatastrofer, epi-demier eller der Utenriksdepartementet fraråder reise. Der stiftelsen mener det er fare for vårt personells sikkerhet og helse gis heller ikke slik assistanse. Det samme gjelder for behandlings- reiser og ekspedisjoner.

LÆR Å REDDE LIVFra senhøsten 2014 får alle medlemmer tilgang til et nytt web-basert kurskon-sept, AKUTT-ABC. Kurset gir grunnleg-gende kompetanse i ulike livreddende tiltak ved livstruende hendelser.

MEDLEMSMAGASINAlle støttemedlemmer får kostnadsfritt tilsendt Norsk Luftambulanse magasin med informasjon om vårt arbeid innen akuttmedisin, medisinske reisetips, spesielle medlemstilbud, førstehjelp-stips og annet aktuelt stoff.

KATEGORIER STØTTEMEDLEMSKAPStiftelsen Norsk Luftambulanse utste-der støttemedlemskap til enkeltperso-ner, ektepar/samboere og familier med bostedsadresse i Skandinavia.

A. Enkeltpersoner B. Ektepar/samboere eller 1 voksen

og 1 barn C. Familie

Barn omfattes av medlemskap til første forfall etter fylte 20 år.

GULL-, SØLV- OG BRONSEMEDLEMSKAPBronsemedlemskap oppnås etter 5 år, sølvmedlemskap etter 10 år og gull-medlemskap etter 15 år.

Fremme den spesialiserte akuttmedisinske utryknings-tjeneste enten med legeheli-kopter, fly, båt eller bil

Støtte tiltak som fremmer akuttmedisin i ambulanse- og primærhelsetjenesten

Støtte tiltak som styrker den akuttmedisinske behand-lingskjeden fra skadested til definitiv sykehusbehandling

Fremme førstehjelps- opplæring for legfolk, prehospitalt personell og for medisinsk personell

Støtte og drive akuttmedisinsk forskning

Stiftelsen Norsk Luftambulanse har som formål å fremme akutt-medisin. Dette gjøres blant annet gjennom å:

MEDLEMSFORDELER (gjeldende fra 1.1.2014)

SKATTEFRADRAG FOR GAVERGaver til Stiftelsen Norsk Luftambulanse på til sammen kr 500 - 16 800 pr år,gir deg rett til skattefradrag. Det er kun pengegaver som er fradragsberettiget.Kjøp av produkter, medlemskontingent og lignende kan ikke trekkes fra.


Returadresse:Stiftelsen Norsk LuftambulansePostboks 253, 1441 Drøbak

59 grader 40,35 minutter nord

5 meter

10 grader 39,68 minutter øst

Hjelp utland Appen som gir deg raskt tilgang til nødnumre i utlandet

UTLAND113

UTLAND113

UTLAND113

UTLAND113

Last ned Hjelp utland-appen til iPhone/Android/Windows.

Hjelp 113 – GPS Appen som viser din nøyaktige posisjon – når det haster

Last ned 113- appen til iPhone/Android/Windows.

UTLAND113

UTLAND113

UTLAND113

UTLAND113

Mer enn 350 000 har til nå lastet ned vår populære app som gir deg kartposisjonene når det haster. Når uhellet eller ulykken er ute, er det viktig å få fortalt medisinsk nødtelefon 113 hvor du er.

Du finner appen både til iPhone, Android og til Windows telefoner. Tips alle dine venner! Den er helt gratis.

Reisetrygghet på din egen telefon. I appen finner du nødnummere til de fleste aktuelle reisedestinasjoner og feriesteder. Appen er gratis å laste ned.

Er du medlem i Norsk Luftambulanse vil du også få tilgang, i samme app, til å få tilsendt trygghetsmeldinger mens du er på reise. Meldinger som for eksempel kan omhandle uroligheter, demonstrasjoner, trafikk-kork, ekstremvær og politisk uro. Meldinger som kan være viktig å få med seg mens man er der. På en enkel måte legger du inn hvor du skal og i hvilke tidsrom. Det er alt. God reise!

nla magasin 3-2014

Documents