1

Jon Kvæstad

FARLIG FASTFOOD

Thriller

Drapet på en fedmeforskerkaster spesialagent Andrea Morelliut i en virvel av morbide hendelser,der fortid og nåtid smelter sammeni et hevnmotiv av dimensjoner.

2

1

Sykt!Kvinnen som kom mot ham på fortauet nedenunder var den drygeste han

noensinne hadde sett. Hun peste tungt i den stillestående heten, der hun vagget fremover med spastiske bevegelser og lår bredere enn skinkene til en sumobryter. Kjolebrystet satt stramt over fettvalkene, ryggen var bakoverlent for ikke å bryte sammen, og armene beveget seg som padleårer. En sky av frityrstinkende kroppslukt ga klar beskjed om hvor matvraket nylig hadde inntatt lunsjen.

Hun myste opp mot ham med smale øyne idet hun passerte. Chris Lofthus trakk blikket til seg. Han orket ikke synet av det massive forfallet. Med pakken under armen og den ledige hånden på klinken åpnet han døren til kontoret innenfor.

«Doktor Blaufinkel?» Simon Blaufinkel svarte ikke.«Jeg har akkurat hentet viruskulturene på instituttet,» ropte Chris og satte

plastposen med de små beholderne fra seg på kontorpulten.Fortsatt ingen reaksjon fra laboratoriet innenfor. Pussig. Hvorfor hastet

det da så fælt hvis mannen likevel ikke var i huset? Det liknet heller ikke doktoren å gå fra kontoret ulåst. Blaufinkel var alltid nøye med slikt. Strøket hadde de seneste ukene vært plaget av narkomane, og dørskiltet kunne forlede dem til å tro at det fantes remedier til innvortes bruk der inne. Men ikke alle doktorer var medisinske doktorer, fremgikk det tydelig av advarselen på stålskapet med de mange variantene av adenoviruset.

Den røde lampen over døren var ikke tent. Likevel banket Chris på før han åpnet. Blaufinkel kunne til tider være nokså glemsom, særlig når han var midt i et eksperiment. Men innenfor var det bemerkelsesverdig stille. Bortsett fra surrende spyfluer, registrerte han, da han fikk øye på professorens krumbøyde skikkelse foran elektronmikroskopet på arbeidsbenken. Hodet hvilte på den ene armen, som om han hadde sovnet. Den andre hang slapt ned langs seteryggen på stolen. To av vinduene sto på vidt gap. Men det var ikke lukten fra søppelkassene nedenunder som hadde tiltrukket seg fluene.

Ikke rør noe, var den første klare tanken i den panikkslagne hjernen hans, da Chris oppdaget den mørke, kulerunde flekken i Blaufinkels nakke, nokså nøyaktig der hårfestet sluttet. Med skjelvende hender lirket han mobiltelefonen opp av lommen og slo 911. På stotrende vis fikk han omsider forklart operatøren hva det gjaldt, hvem han var og hvor liket befant seg. Bli hvor du er – ikke gå noe sted, lød beskjeden. Politi og ambulanse ville være på pletten nokså omgående.

Skjelvende rygget Chris ut gjennom den åpne døren og lente baken mot kanten av kontorpulten med hendene til støtte. «Å, Jesus … gode gud!» stønnet han, mens han dro fingrene gjennom de tette, lyse krøllene. T-trøyen med logoen til Colombia University var mørkflekket av svette, og

3

lårmusklene under den kakifargete shortsen dirret som cellostrenger. Han hadde aldri i sitt 29-årige liv sett en død person. Ikke engang sin egen mor, langt mindre en som var blitt myrdet. Bare tanken på å oppholde seg i nærheten av et lik fylte ham med en blanding av skrekk og avsky.

Det var ingen tegn til slagsmål i rommet, i alle fall ikke som han kunne oppdage, så Blaufinkel måtte simpelthen ha blitt henrettet. Skutt gjennom nakken som en annen forbryter, men hvorfor og av hvem? Så vidt Chris kjente til hadde mannen ingen fiender. Forskningen hans kunne muligens ha gitt ham uvenner, siden enkelte nok fant den en smule kontroversiell. Men doktoren hadde alltid vært åpen og tilgjengelig for enhver som ville vite hva han drev med – til et visst punkt. For tidlig, for tidlig, var omkvedet når noen prøvde å presse ham til å publisere resultatene sine. Vitenskapens historie var så full av forhastete slutninger at en smule ydmykhet var på sin plass. Han ønsket ikke å bidra til den allmenne forvirringen før han satte to streker under svaret.

Til tider kunne nok doktoren oppfattes som påståelig og en smule anmassende, men det skyldtes i større grad det dype engasjement hans enn direkte nedlatenhet overfor andres meninger. Elven har ennå ikke funnet veien til havet, var et av munnhellene hans. Likevel forfulgte han ideene sine med en stahet og glød som nødvendigvis måtte føre til noe, eksempelvis å gi håp om et bedre liv for den fete damen på fortauet utenfor. Eller bare bekrefte det hun allerede visste, at kroppen hennes huset et digert uhyre som ikke lot seg sulte ut. I så fall kunne ingen klandre henne, aller minst hun selv. Og det var jo også en slags trøst for noen.

Han hørte sirenen bli slått av da politibilen stoppet foran huset. De blåkledde ble igjen utenfor mens tre andre inntok kontoret. En etterforsker, en politilege og en åstedsgransker fra drapsavsnittet, fikk Chris vite. I forfjamselsen glemte han navnene deres like fort som de presenterte seg. Men så var det heller ikke hver dag man fikk en død person i fanget.

Åstedsgranskeren trakk på seg gummihansker og en heldekkende Dyvek-kjeledress, og smatt inn i laboratoriet før legen fikk slippe til. Etterforskeren stilte spørsmålene. Navn, fødseldato, bostedsadresse og trygdenummer … forhold til arbeidsgiver, når og hvordan liket ble funnet, om han hadde rørt ved den døde med tanke på kontaminering av åstedet, og så videre i det uendelige. Alt ble tygget, svelget og drøvtygget, før det ble tastet inn på en notepad med én finger.

Ambulansen kom ikke før en halvtime senere. I mellomtiden hadde åstedsgranskeren tatt de nødvendige prøvene, støvsugd offerets klær og gulvet omkring, sikret seg fingeravtrykk og andre biologiske spor som morderen eller andre måtte ha etterlatt seg.

Legen var allerede forduftet. I rapporten sto det hvor kulen hadde trengt inn i hjernen, trolig en kaliber 38, og at munningen hadde vært i direkte kontakt med huden da våpenet ble avfyrt. Detaljene måtte vente til etter obduksjonen.

Rovmord var det ikke snakk om, bekreftet åstedsgranskeren. Ingen spor etter vold, ingen verdier fjernet. Penger og kredittkort lå fortsatt i mannens

4

lommebok. Morderen hadde heller ikke etterlatt seg synlige spor i form av fibere eller hår. Men omstendighetene tatt i betraktning ville nok det føderale politiets feltkontor også ha et ord med i laget, hadde en av etterforskerne bemerket. Følgelig var Chris blitt anmodet om å holde seg hjemme på hybelen i East Village, i tilfelle FBI skulle kontakte ham i løpet av ettermiddagen eller kvelden. Husarrest, med andre ord. Men hva kunne han egentlig tilføye, utover det han allerede hadde fortalt? Han hadde vært Blaufinkels assistent, ikke vokteren hans. Hvis mannen hadde en hemmelig tilværelse utenom de lange arbeidsøktene, var medhjelperen den siste som fikk vite det.

Chris ble stående igjen på fortauet til ambulansen var forsvunnet, før han ruslet mot undergrunnsbanen. Tatt ut, var betegnelsen etterforskeren hadde brukt, antakelig av en profesjonell. Chris grøsset uvilkårlig, tross den dirrende heten mellom husveggene, og lurte på hvilken synd som uten varsel kvalifiserte til en kule i bakhodet. Trusselen om å avsløre en større brøde, der andres profesjonelle liv og karrierer sto på spill?

Verbale lusinger satt ofte løst når forskere gikk i tottene på hverandre, men man henrettet ikke motstanderen i bokstavelig forstand. Det gikk for det meste i finter og skyggeboksing, selv om en opphetet diskusjon sikkert mer enn én gang hadde endt med tumulter. Men her hadde det vært snakk om kald beregning, ikke et skudd avfyrt i affekt. Offeret hadde ikke engang rukket å snu seg før kulen klippet livsstrengen.

Politiet hadde tatt med seg datamaskinen hans, regnskapspermene, den omfattende samlingen av faglitteratur og liknende, men foreløpig latt resten være. Virusprøver og slike ting var det tryggest å la spesialister ta hånd om. Hvorvidt innholdet på harddisken kunne gi ledetråder til hvorfor Blaufinkel ble tatt av dage, var Chris i tvil om. Den speilte nok bare de mangslungne stiene i professorens mentale landskap.

Mennesket kan ikke gå guder i næringen uten å herske over himmelen, pleide han si når vanskelighetene tårnet seg opp for ham, og den lysende innsikten syntes fjernere enn noensinne. Imidlertid var han overbevist om at hardt arbeid og tilstrekkelig mange mislykte forsøk i tidens fylde ville gi ham svar på om hypotesen hans var riktig eller ikke.

Hvis det i det hele tatt fantes et relevant svar.Problemet, slik Blaufinkel hadde beskrevet det, var at han aldri ville få

testet ideene sine ut på friske mennesker og følgelig heller ikke få godkjent en metode som enten kunne forebygge eller sette prosessen i revers. Resultater hos dyr hadde kun nyhetens interesse. Pasienten måtte være uhelbredelig syk om man under tvil skulle få innvilget en slik tillatelse. Men på det stadiet var gjerne forsøkspersonen hinsides enhver redning.

Og nå var han selv blitt et sjelløst skall av grunner som bare morderen kjente. I sitt stille sinn forbannet Chris den ublide skjebne som hadde rammet en så lysende begavelse. Hvor nær hadde Blaufinkel vært ved å gripe guden om foten? En uke, en måned, ett år? For sin egen del sto han igjen med ingenting, bortsett fra den skarve bachelorgraden i informatikk fra Columbia University. Hadde Blaufinkel lykkes, kunne han i det minste fått

5

navnet sitt på trykk og solt seg i gjenskinnet fra suksessen. Men så langt hadde livet hans rommet flere om og men enn han ønsket å tenke på.

6

2

«Britisk?»Kvinnen ved bordenden tittet opp fra papirene sine og studerte ham

inngående. Andrea Morelli, sto det på navneskiltet hennes, men ikke hvilken stilling hun hadde. Spesialagent, hadde hun titulert seg selv. Hva det betydde i FBI-sammenheng, visste han ikke. Senior var hun i alle fall, fremgikk det av alderen hennes. Et par og førti, gjettet han på. Av fremtoning hadde hun et styggpent ansikt og en veltrent kropp med slanke, spenstige lemmer.

«Skandinavisk, tror jeg,» svarte han. «Lofthus-navnet dukket opp i en kirkebok fra Midtvesten en gang for halvannet hundre år siden. Det er så langt tilbake jeg har klart å spore slekten, men nå er den spredd for alle vinder. Selv vokste jeg opp i nærheten av Chicago.»

«Du har ikke et typisk nordisk utseende.»«Hvordan ser en typisk nordboer ut?» repliserte han.«Godt spørsmål.» Morelli smilte. «Greit, la oss begynne med begynnel-

sen. Du fant altså arbeidsgiveren din skutt i nakken ved elektronmikroskopet hans på arbeidsbenken. Fortell meg hva han drev med.»

«Studerte vel noen genstrenger akkurat da,» svarte Chris. «Jeg vet ikke hva han hadde mellom glassplatene, så det må du heller spørre politiet om.»

«Til vanlig, mener jeg.»«Han prøvde å løse fedmegåten.»«Fedmegåten?»«Den sykelige varianten.» Chris skjøv baken lenger inn på stolsetet for å

lette spenningen i korsryggen. «Han jobbet opprinnelig som fedmelege i Calcutta før han emigrerte til USA. Hjalp overvektige mennesker til å finne en bedre individuell balanse mellom kosthold og mosjon. En lukrativ business, men dødsens kjedelig, fortalte han meg. Men en bestemt hendelse fikk ham til å bryte over tvert og satse på grunnforskning i stedet.»

«I 2002, kan det stemme?» Morelli konsulterte papirene sine.«Eller der omkring,» nikket Chris. «Foranledningen var at han tilfeldigvis

fikk høre om et utbrudd av fugleinfluensa i en kyllingbesetning, hvor halvparten døde og resten ble slaktet. Det som trigget ham var den forunderlige opplysningen om at fuglene var så ekstraordnært fete etter virusangrepet, til tross for at de under sykdommen nesten ikke hadde tatt til seg føde. Man forventer jo heller at det motsatte skulle ha vært tilfelle.»

«Du skal se hvordan jeg ser ut etter fem dager i sengen med høy feber,» sukket Morelli og klappet seg på magen. «Bedre slankekur finnes ikke.»

«Bare at i dette tilfellet la altså kyllingene på seg. Fettlaget deres økte. Blaufinkel klarte å skaffe seg vevsprøver før kadavrene ble brent, og oppdaget at besetningen var blitt smittet av et virus i adenogruppen. Etter at han kom til Statene, fikk han anledning til å infisere aper med dette smittestoffet. Av etiske grunner kan man ikke teste virkningen på mennesker. Derfor begynte han å lete etter antistoffer hos overvektige personer i områder der fedmen nærmest hadde epidemiske utslag, California

7

i særdeleshet. Men i det siste ser den også ut til å spre seg østover og videre til Storbritannia.»

«Stopp en halv.» Morelli løftet pennen fra notatblokken og stirret spørrende på ham med hodet på skakke. «Mener du å si at ekstrem fedme kan skyldes et virus?»

«Eller flere,» svarte Chris. «Blaufinkel fant antistoffer mot Ad-36 hos en tredjedel av de tilfellene han undersøkte. I og for seg viser det ikke annet enn at disse personene var blitt smittet av et adenovirus som gir forkjølelse og diaré. Teorien hans gikk ut på at viruset, eller en mulig mutasjon av dette, også kunne ha påvirket kroppens umodne fettceller og gjort dem særdeles fetthungrige. Virus er ikke annet enn frittsvevende genpakker, som under gitte omstendigheter kan føre til endringer i vårt eget DNA,» forklarte han.

«Jeg tror jeg har fått med meg poenget.» Morelli samlet hendene under haken. «Men hvis forskningen hans kunne ha bidratt til senke kjøttvekten i deler av befolkningen, hvorfor skulle noen ønske å ta livet av ham?»

Chris trakk på skuldrene.«Personlige grunner, hva vet jeg. Enkelte er tydeligvis i stand til å drepe

for et godt ord.»Morelli ristet på hodet.«Dette var overlagt drap, ingen impulshandling,» presiserte hun. «Vet du

om doktoren hadde fiender? Folk som av ymse grunner kunne tenkes å rydde ham av veien ved hjelp av en leiemorder.»

«Jeg kan vanskelig tenke meg hvem det skulle være,» svarte Chris. «Blaufinkel hadde det ikke med å oppsøke kontroverser, hverken faglig eller politisk. I det store og hele var han en svært privat person. Men det utelukker jo ikke at noen kan ha hatt et horn i siden til ham.»

«Han var jøde, ikke sant?»«Hva har det med saken å gjøre? Millioner av fremtredende mennesker i

dette landet er av jødisk avstamning.»«Nettopp.» Morelli tittet ut av vinduet der tunge regnskyer samlet seg

over de høye bygningene. «Du kjenner altså ikke til om han kan ha blitt truet av bestemte grupperinger, som eksempelvis muslimer eller nynazister?»

«Ikke det jeg vet,» svarte Chris, en smule forvirret.«Antisemittismen har fått en ny forbundsfelle i det høyreorienterte

politiske Islam,» forklarte Morelli. «Amerikaner og jøde er synonyme begreper i propagandaen deres. De opptrer på hverandres nettsider i en felles kampanje mot USA og den såkalte internasjonale jødedommen.»

«Blaufinkel deltok i enkelte diskusjonsfora, men disse var av akademisk natur. Han har aldri gitt uttrykk for kontroversielle politiske synspunkt, som jeg har hørt. Ideene hans var imidlertid omstridte. Det la han ikke skjul på.»

Morelli skiftet tema.«Hvor lenge har du vært assistenten hans?»«Fra i fjor høst.»For snaue ti måneder siden hadde Chris oppdaget Blaufinkels

håndskrevne annonse på fakultetets oppslagstavle, der han søkte assistent til private studier av virologiske sidevirkninger på pre-adipocytter.

8

Gratisarbeid, med andre ord, men hvorfor ikke? Han hadde ingenting annet fore akkurat da. Og skulle det dukke opp et jobbtilbud gjennom venner eller bekjente, kunne samarbeidet avsluttes på dagen.

«Er det noe du har erfart i løpet av denne tiden, som kan tenkes å ha betydning for etterforskningen av drapet?» spurte Morelli. «Ting du muligens har sett eller hørt, men som du ikke nødvendigvis la brett på i øyeblikket.»

«Ikke som jeg kommer på i farten,» svarte Chris nølende. «Blaufinkel var en mann av få ord, for å si det slik. Universet hans begrenset seg til bokstavene A G C T – det genetiske alfabetet. Guds fire oppreiste fingre, mens han suttet på den femte da han skapte livet. De øvrige tjueto var distraherende tidstyver, mente han. Ikke verd å bry hjernen sin med.

Jeg fatter ikke hvem som kan ha sett seg tjent med å ta livet av en slik person,» fortsatte han hoderystende. «Doktoren kunne ha gjort menneskeheten en uvurderlig tjeneste, dersom arbeidet hadde ført frem. Men kanskje datafilene hans kan gi andre forskere et grunnlag å arbeide ut fra.»

«Datafilene eksisterer ikke lenger,» sa representanten for FBI. «De er slettet for all ettertid av et raderingsprogram som overskriver samtlige dokumenter til det ugjenkjennelige. Mer effektivt enn å kjøre utskrifter gjennom en papirkvern.»

Chris rettet seg opp i stolen. PC’en hadde altså vært åpen da morderen slo til, og Blaufinkel tok aldri sikkerhetskopier av det som lå på harddisken. Han påsto at han hadde alt i hodet, så i praksis trengte han ikke å støtte seg til kryptiske notater. Selv hadde Chris forsøkt å overtale ham til å utstyre maskinen med passord for å holde inntrengere unna når han var inne på nettet, men Blaufinkel mente det var unødvendig. Det var som om han bevisst inviterte omverdenen til å titte ham i kortene, ut fra tanken om at bare han selv var i stand til å få noe meningsfylt ut av skribleriene. Einstein hadde strevd et helt liv med å finne formelen for den generelle relativitetsteorien, hadde professoren fortalt ham. Trodde Chris virkelig at en annen, med bakgrunn i Einsteins tusenvis av notater, på et eller annet tidspunkt kunne ha løst oppgaven før mesteren selv?

Sannsynligvis ikke. Likevel var det ingen grunn til å opptre skjødesløst, mente Chris. Maskinen kunne gå i stå og data korrumperes av virus, så derfor hadde han regelmessig, og i all hemmelighet, overført professorens filer til en minidisk han hadde på nøkkelknippet. Men dette kunne han selvsagt ikke røpe for Morelli, uten å stille seg selv i et underlig lys.

«Slettet?» sa han høyt. «Mener du at alt er gått tapt?»«Hvert eneste bit,» bekreftet Morelli. «Programmet har sannsynligvis

kvernet omkring i maskinen hans fra og med dødsøyeblikket, altså den tiden du var ute av bygningen for å hente de nyeste virusprøvene. Filene hans er ren hakkemat. Umulige å rekonstruere, har NYPD fortalt meg.»

«Fullstendig meningsløst,» mumlet Chris. «Tusener av arbeidstimer til ingen nytte. Jeg prøvde flere ganger på å få ham til å ta backup av de viktigste tingene, men uten hell. Feilslåtte forsøk var fiaskoens gravmæler, innprentet han meg. Den dagen han lyktes med å pare de to virustypenes

9

arvemateriale til en stabil mutant, ville lyset skinne over hypotesen hans. Og hvem trengte da de gamle notatene?»

«Enhver har sin måte å jobbe på.» Morelli pakket sammen sakene sine. «Jeg går ut fra at politiet har bedt deg om å ikke forlate byen med et første.»

«Har ingen slike planer,» sa Chris, og gikk etter henne mot døren.

10

3

Hybelen lå under bakkenivå. Den var ikke mye å skryte av, men utgiftene sto i forhold til det magre budsjettet hans. Dessuten var den kjøligere enn etasjene over når sommersolen hamret mot teglsteinsveggene. Luftkondi-sjonering var et ukjent ord i denne delen av byen, hvor de fleste bygningene hadde sett sine beste dager. Denne var like gamle som Frihetsstatuen, hadde husverten reklamert med, ikke uten en viss stolthet. Bygget samme året av polske immigranter, i pakt med de beste europeiske håndverkstradisjoner. Nå var den moden for sanering, mente Chris, som stadig hadde problemer med rustne vannrør og tilstoppete sluk. Men hva kunne man vel forlange for den lave månedsleien, utover det mest nødvendige?

En fremmed odør fikk nesevingene til å vibrere i det samme han trådte over dørstokken. Etterbarberingsvann, deodorant, tekstiler … eller en blanding av disse. Låsen var intakt. Ingen tegn til bruk av redskap, i alle fall ikke som han kunne oppdage. Men noen hadde vært her nylig, så mye var han sikker på. Og det fikk strupen til å snøre seg.

Blodet dundret i halspulsåren. En del av ham insisterte på å rømme stedet, men joggeskoene kjentes som om de var fylt med bly. Stiv i kroppen pustet han med toppen av lungene mens han ventet på at pupillene skulle justere seg fra det blendende solskinnet til hybelens tussmørke.

For alt han visste kunne inntrengeren fortsatt befinne seg der. På badet eller inne i det mannshøye klesskapet. Men etter hvert som den første skrekken slapp taket, og de uryddige omgivelsene trådte bedre frem, så han at ingenting var rørt eller flyttet på. Selv den svette T-trøyen han hadde vrengt av seg før han byttet til noe mer presentabelt, lå fortsatt i en krøll på gulvet.

Minidisken, tenkte han hektisk. På et øyeblikk var han ute i kjøkkenet, åpnet skapdøren under vasken og løftet opp plastposen fra søppelspannet. Til hans store lettelse lå den fortsatt der, beskyttet i den lille pastillesken for at den ikke skulle bli tilsølt. Et tåpelig gjemmested som kun var ment å være midlertidig, men han ville ikke ha den på seg under møtet med FBI-representanten på kontoret hennes i 26 Federal Plaza. Så lenge han ikke kjente rutinene deres var det best å være på den sikre siden, i tilfelle han skulle blitt ransaket i vakten.

Han låste ytterdøren, hektet sikkerhetslenken på plass og klemte en stolrygg oppunder klinken før han satte seg foran PC’en. I motsetning til Blaufinkels var denne beskyttet med åpningskode av en type som ikke så lett lot seg avsløre. Han plukket minidisken opp av esken, satte den i kontaktporten, aktiverte programmet direkte fra en av filene og ble møtt av – aforismer!

Han åpnet en ny. Samme der. Etter å ha bladd seg gjennom alle dokumentene hadde han til gode å se et eneste notat som omhandlet mannens arbeid. Kun de evinnelige visdomsordene han elsket å strø rundt seg med, som kronblader for vinden:

11

Enhver idiot kan rasere en maurtue, men bare mauren er mester for å bygge den opp igjen …

Regn er gammelt solskinn som drypper fra skyene …Pelsrever har et usselt liv, revepelser lever i luksus …Chris gapte. Nå skjønte han hvorfor doktoren hadde latt maskinen stå

åpen for enhver som ønsket å snoke i sakene hans. Men et sted måtte notatene befinne seg.

Blaufinkel brukte tavlen aktivt når han arbeidet. Ved dagens slutt var den full av den høyst personlige stenografien hans, for deretter å bli renset og klargjort til neste morgen. Chris anså det for usannsynlig at denne store mengden av formler, observasjoner og foreløpige resultater skulle ha gått tapt. Blaufinkel hadde nok notert alt han trengte på papir før han vasket av tavlen, og deretter lagt dem i en bankboks eller et annet sikkert sted. Ikke tale om at han hadde alt i hodet, slik han selv påsto.

For det kunne vel ikke tenkes at aforismene var en snedig formel som bare doktoren hadde nøkkelen til?

Blaufinkels univers begrenset seg til bokstavene A G C T, hadde han nevnt for Morelli. Kombinasjoner av disse var i praksis alt man behøvde for å beskrive den genetiske koden i sin helhet. GA, TA, CG, AT, og så videre – alle baseparene og rekkefølgen av disse, slik de fremkom i DNA-strengen. Chris regnet med at denne koden var universell, at den også gjaldt for arvestoffet i virus. Ellers ville det vel ikke være mulig for disse parasittene å koble seg til arvematerialet i menneske- og dyreceller. Og dette var jo hele grunnlaget for Blaufinkels fedmeteori.

Det viktigste er å få klarhet i det man ikke vet at man ikke vet , var et av de mange tankesprangene hans. Men lå det et spor der, som bare en dyktig kryptolog kunne følge?

For sikkerhets skyld kopierte Chris alle filene over på sin egen harddisk. Hvis noen, mot formodning, skulle klare å bryte seg inn på maskinen hans, ville de tro at han i all uskyldighet samlet på sitater. Ingen ville noensinne komme på tanken om at disse i sin helhet stammet fra doktorens annaler.

Men nå trengte han en drink. En kald øl med en angstfordriver ved siden av. Han frigjorde minidisken fra USB-porten, hektet den på nøkkelknippet og fjernet barrikaden fra dørklinken. Nok en gang sjekket han låsen for verktøymerker før han gikk.

«Elvis forlater rommet,» sa Andrea Morelli i mikrofonen.«K,» svarte teknikeren fra førersetet i servicebilen, som sto parkert på

motsatt side av gaten tre hus bortenfor, og gjorde seg klar til å gå inn. Han hadde rigget hybelen på forhånd med fire mikroskopiske linser, forbundet med hver sin datachip som rommet to minutters videoopptak.

Kameraene ble utløst av en trådløs bevegelsesføler montert under skrivepulten der datamaskinen sto. Så snart eieren slo inn passordet, ville tastetrykkene bli registret fra fire ulike vinkler. Det fantes mer sofistikerte måter å gjøre det på, men i dette tilfellet var denne mest hensiktsmessig. Hva han også fikk bekreftet da han registrerte at Lofthus hadde stusset et

12

øyeblikk før han gikk inn i rommet. Fyren viste tegn til nervøsitet, og nervøse mennesker tok sine forholdsregler. Nå gjensto det å se hvilke hemmeligheter harddisken skjulte.

Morelli hadde ikke satt Lofthus under overvåking for mannens blå øynes skyld. Riktignok bar drapet på sjefen hans alle kjennetegn på en profesjonell jobb, men den kunne like gjerne ha vært utført av en som sto ham nær.

Før hun innkalte assistenten til samtalen på kontoret, hadde hun gjort et raskt sveip i fortiden hans gjennom tilgjengelige kanaler, mest for å danne seg en løs oppfatning av hva slags person de hadde med å gjøre. Summen av det hele tydet på at Lofthus var det uttrykte bildet på en gjennomsnittsborger. Den usynlige delen av samfunnsveven, som sjelden gjorde seg gjeldende ved de store anledninger og neppe ville sette andre spor etter seg enn de som ble risset inn på gravsteinen hans.

Men var ikke dette like ofte seriemorderens profil? Den gode nabo, den høflige unge mannen i oppgangen, som aldri spilte høy musikk og alltid var pen i tøyet?

På den annen side kunne han bli den som ledet henne til morderen.Eller morderne, hvis Blaufinkel hadde vært utsatt for et attentat.I så fall var også Lofthus i fare. Derfor hadde hun for sikkerhets skyld

plassert en snikskytter på et av de nærmeste takene med utsikt til inngangsdøren hans. Foreløpig hadde ingen vist seg. Den eneste som hadde kommet og gått var Lofthus selv, men det betydde ikke nødvendigvis at hybelen var det tryggeste stedet han kunne oppholde seg. Hvis ingenting skjedde i løpet av natten ville hun sende barnevakten hjem, ikke før.

Morelli fulgte ham i kikkerten til han forsvant rundt hjørnet ved Suffolk og Broome. Kort etter smatt teknikeren, Ross Dancer, ut av varebilen merket RØRLEGGERHJELPEN, bærende på en høyttrykkspyler for rensing av tette avløp. Han krysset gaten uten å forhaste seg, rundet gelenderet som førte ned til underetasjen og dirket opp døren for andre gang i løpet av den seneste timen. Femten minutter, hadde han sagt til henne. Omtrent den tiden det tok å skaffe seg innblikk i filregisteret.

Hun la kikkerten tilbake i den ellers tomme verktøykassen av brennlakkert metall. Åtte minutter senere ga radioen hennes lyd fra seg.

«Dette må du se, Andrea,» sa teknikeren i øreproppen hennes.«Er på vei, K,» svarte Morelli.Hun reiste seg fra stolen i den tomme leiligheten på motsatt side av gaten,

og dro skyggeluen ned i pannen. Iført rørleggermunduren, med verktøybeltet klirrende over hoftene, jogget hun ned trappen og ut på gaten. En rød kabriolet med fire hylende ungdommer i dukket opp i dødvinkelen fra servicebilen og holdt på å kjøre henne ned. «Dophuer,» snerret hun mellom sammenbitte tenner, og minnet seg om at hun befant seg i en del av byen der gjeldende regler sjelden ble overholdt. Lower East Side var ikke stedet hun ville ha oppdratt barn, om hun hadde hatt noen. Men naturen hadde ikke unt henne denne gleden i de tolv årene hun hadde vært gift med Francis.

«Hva har vi her, Ross?» Hun lente seg over teknikerens skulder og myste nærsynt mot skjermen. «Prismer og paradokser?»

13

«Mye skal sammenfalle for at ikke ting skal falle sammen,» siterte Dancer fra skjermbildet. «Lofthus har nylig lagt inn disse filene, går det frem av tidskoden. Resten er hovedsakelig korrespondanse og artikler fra Internet.»

«Ikke ting han selv har skrevet, altså?»«Infoen viser ingen endringer,» svarte Dancer. «Hvis aforismene var hans

egne, går jeg ut fra at han ville ha forandret på et og annet, strøket eller tilføyd. Her står det bare dato og tidspunkt for når dokumentene er opprettet.»

«Pussig.» Morelli klødde seg i pannen der en svettedråpe hadde lagt seg under skyggen. «Umiddelbart ser det ut til å være sitater, men språket antyder at alt er skrevet av samme person. Skulle gjerne tatt en prat med Lofthus om dette, men i så fall måtte jeg skaffe meg en ransakingsordre.»

«Her.» Dancer trakk et sammenbrettet papir opp av baklommen. «Rettslig kjennelse for sikring av elektroniske spor i samband med drap. Vi gjør ingen beslag og respekterer privatlivets fred. Leietakeren var ikke hjemme, så vi lukket oss selv inn på en diskré måte. Tenker det holder. Hvis naboene hadde hatt innsigelser, ville distriktspolitiet ha fylt gaten med biler og blålys. Men i dette strøket passer folk vanligvis sine egne saker.»

Han reiste seg for å rigge ned utstyret sitt. Dancer var alltid forutseende, tenkte Morelli, som ble stående å stirre på skjermen. Lofthus var IT-utdannet og artiklene han hadde lastet ned fra nettet var faglig orientert, merket hun seg av overskriftene. Så hvorfor hadde han nå, kort etter at han forlot kontoret hennes, dumpet alle disse andre filene inn på sin egen datamaskin?

«Kan du slå en kopi av dette dannelsesprosjektet, eller hva det nå er,» spurte hun teknikeren.

«Har allerede gjort det,» svarte Dancer og rakte henne en minnepinne.

14

4

De kjørte i en av de grå, nøytrale SUV’ene ut av byen. Morellis forslag. Hun tenkte bedre med hendene på rattet, hevdet hun. Svingene i et variert landskap stimulerte hjernevindingene på en helt annen måte enn de hvitmalte gipsveggene på kontoret.

Chris trodde ikke noe særlig på dette. Uformelle omgivelser var kun et knep for å få ham til å senke skuldrene. På ham hadde det imidlertid den motsatte virkningen. Særlig når det bare var en håndsbredd mellom setene deres i den luftavkjølte kupeen, og dumpene i den ujevne kjerreveien stadig minnet ham på at hun var kvinne.

Morelli syntes ikke å sjeneres av den sporadiske kroppskontakten, men hans eget uavklarte forhold til det annet kjønn gjorde den vanskelig å hanskes med. En følelse av underlegenhet, som tildels hadde manifestert seg tidlig i tenårene da han ble innlagt på sykehus etter et stygt fall, måtte gipse begge albuene, og ble tvangsvasket nedenfor navlen av en barsk hjelpepleierske med sadistiske tilbøyeligheter. Til hans fortvilelse hadde lemmet en tendens til reise seg under akten, som om det var drevet av en egen vilje. Pleiersken svarte med å gi den utilsiktete ereksjonen et karateslag som fikk den til å falle sammen. Aldri innbild deg noe, sa det sardoniske smilet hennes. Selv kunne han ha dødd på stedet. Hvorfor hadde ikke heksa bare latt ham i fred med skamrødmen sin?

Da han noen måneder senere på en skolefest ble gjenstand for den utilslørte oppmerksomheten fra den peneste piken i lokalet, gikk alt i stå. Han burde følt seg smigret, men den eneste klare tanken i hodet hans var at han ikke ville være klassens klovn. Instinktivt søkte han skjul bak skallet av kviser og hormoner, som hadde blitt hans naturlige tilfluktssted etter den pinlige episoden på sykehuset. Senere fikk han vite at hun lenge hadde betraktet ham i smug. Ham av alle mennesker, fra en som kunne velge på øverste hylle? Det gjorde ikke tilstanden mindre forvirrende.

«Sitter du vondt?» spurte Morelli med et sideblikk på den stramme skikkelsen hans. «Slapp av og nyt utsikten. Bedford-distriktet har den vakreste naturen nord for Manhattan. Og de dyreste boligene,» tilføyde hun. «Men gamle penger og store eiendommer hører gjerne sammen.»

Hun klappet ham lett på låret med den høyre hånden. Berøringen fikk musklene til å stramme seg ytterligere. Morelli så ut som om hun moret seg over reaksjonen hans. Den var sikkert merkbar gjennom fingertuppene hennes, men han prøvde å late som ingenting. FBI-agenten hadde allerede lagt hånden på rattet igjen og konsentrerte seg om kjøringen.

«Du har særdeles vakre øyne,» sa hun i en nøktern tone. «En type som deg har sikkert hatt draget på damene siden barndommen. Men det var du kanskje ikke klar over.»

Chris krympet seg. Bemerkningen rammet ham midt i mellomgulvet. I tre små setninger hadde hun blottlagt hans manglende selvtillit. Åpnet ham opp med en kirurgs presisjon og satt trykk-klemmene på de ømmeste

15

nervetrådene. Vakre øyne? Tanken hadde ikke engang streifet ham. Var det slik disse overjordiske skapningene med sitt ubegripelige vesen oppfattet det melankolske blikket hans? Hva om han, istedenfor å skygge unna ved enhver anledning, hadde tatt mot til seg og bitt hodet av den kvelende skamfølelsen, ville synet hans på kvinnekjønnet da ha fortonet seg annerledes?

Han kikket i bakspeilet for å se om den konjakkfargete Crown Victoria Police Interceptor’en fortsatt lå på hjul, men de mange svingene i den tette løvskogen hindret utsynet. Livvakten hennes, eller hva det nå var. Som om han skulle utgjøre noen trussel mot en robust FBI-agent, utdannet ved treningssenteret på Quantico. Hun kunne sikkert legge ham i gulvet med den ene hånden uten å slippe rattet, om nødvendig.

«Det var ment som et kompliment,» presiserte Morelli. «Naturen har gitt deg en sjelden attributt som mange kvinner føler seg tiltrukket av, enten du liker det eller ikke. Hvis du bare hadde kommet deg ut av kokongen, kunne du ha blitt en sommerfugl. Flydd fra den ene blomsten til den andre uten å anstrenge deg det minste.»

Og hva skulle vitsen være med det, når de blomstene han kjente fra universitetsmiljøet kun lot ham smake nektaren? Sex og singellivets gleder tillot bare uforpliktende orgasmer. Ingen ømhet utenfor sengerammens grenser. En rask frokost med frukt og fiber, og deretter farvel. Her var det ikke snakk om at slekter skulle følge slekters gang. Han kunne like gjerne bli der han var, i sin lille, høyst private kokong.

«Hvor skal vi?» spurte han.«Til et landsted der veien slutter,» lød svaret. «Eieren, en pensjonert

kryptolog ved navn George Hennessy, bor der hele sommeren. George er en gammel kollega og så gjerne at vi tok turen ut dit. Det kjennes vel litt stusslig i lengden å bare ha selskap av ekorn og vaskebjørner.»

«Vi?» Chris klamret seg til stroppen på dørstolpen for ikke å havne i fanget hennes da SUV’en krenget i et dypt hjulspor. «Hvor hører jeg hjemme i dette bildet?»

«Her,» sa hun, og trakk en bunke papirer opp av jakkelommen. «Dette er utskriften av Blaufinkels annaler. Du er sikkert kjent med innholdet. Men jeg vil at en ekspert skal se på dem, i tilfelle de er skrevet i kode.»

Chris tidde. Han skjønte av ordlyden at de hadde sjekket PC’en hans, men fant ingen grunn til å protestere. Den ene ulovligheten oppveide den andre, mente vel Morelli, siden hun unnlot å kommentere hans egen befatning med filene. Men hvordan hadde de klart å finne passordet så raskt? Kanskje klokest å ikke spørre.

«Livets alfabet,» mumlet han, for å si at han skjønte hva hun siktet til. Han hadde selv satt henne på sporet før han visste hva som lå på Blaufinkels datamaskin. Hvilken hensikt skulle disse visdomsordene ellers ha, om ikke formlene hans lå innpakket i mengden av bokstaver?

«Blaufinkel var gift, hadde tre barn og levde tilsynelatende et harmonisk familieliv.» Morelli bremset ned og svingte inn på en kjerrevei. «Hva ellers vet du om doktorens sivile status? Politiet tror ikke han ble drept av en sjalu ektemann, men det ville vært greit å få ryddet en slik mulighet av veien.»

16

«Jeg kjenner ikke til at han hadde noen på si,» svarte Chris. «Ingen mystiske telefoner, ingen parfymerte konvolutter i posten, som jeg vet om. To av barna er voksne. Steven – den yngste, bare fem år gammel – traff jeg rett som det var når moren kom innom kontoret ved arbeidsdagens slutt, presis klokken nitten. Han ytret aldri et ord. Bare ventet på at faren skulle viske bort det som sto på tavlen, slik at de kunne dra hjem til middag. Familien var nøye med dette ritualet.»

«Men som nå har fått en brutal slutt,» bemerket FBI-agenten. «Hvis forskningsresultatene hans også er gått tap, er det dobbelt tragisk. Du er sikker på at han ikke gjorde notater på papir eller fotograferte det som sto på tavlen?»

«Aldri mens jeg var til stede,» svarte Chris. «Han påsto som sagt at han hadde alt i hodet, og det kan jo tenkes. Enkelte fremstår som levende leksika når det gjelder å huske detaljer.»

«Jeg synes å høre et visst forbehold i måten du beskriver ham på.»«Arbeidsformen hans var nokså springende,» forklarte Chris. «Kreative

personer tenker sjelden lineært. De leter gjerne etter sammenhenger på de underligste steder, konstruerer modeller og forkaster dem igjen i et tempo som er vanskelig for andre å henge med i. Jeg antar at noe må gå tapt underveis. Ellers ville vel hjernen koke over.»

«Så du mener at svarene kan ligge i aforismene. At disse er hans personlige krypteringer av selve fremdriften i prosessen?»

«Noe slikt. I alle fall var det den tanken som slo meg da jeg tittet på filene hans for første gang i går ettermiddag. Jeg tok sikkerhetskopier av dem regelmessig i tilfelle harddisken hans skulle bryte sammen, men regnet med at de kun var blåkopier av ting han hadde skrevet på tavlen.»

Kjerreveien førte frem til en lysning i skogen. En lav bygning med grunnmur av sandstein og vegger kledd med ujusterte, værslitte panelingsbord dukket frem mellom trestammene. Morelli parkerte foran inngangen. Like etter gled Crown Vic’en opp på siden av dem og stanset. Ut kom to dresskledde menn med åpne jakker. Uten et ord stilte de seg på hver sin side av bilene med blikkene rettet mot oppkjørselen.

«Vi ventet ikke at noen skulle følge etter oss hit, men drapets karakter betinger en viss forsiktighet,» forklarte Morelli. «Standard prosedyre.»

Hun gikk foran opp trappen mot verandaen med inngangsdøren og banket på. En trost lettet fra gesimsen over og fløy skvatrende bort til nærmeste tre. Chris så at den hadde reir i krysset under takutspringet. Den likte nok ikke å bli forstyrret under rugingen.

En eldre mann med munkefrisyre og leverflekker på den blanke issen åpnet døren. De isblå øynene i det solrynkete ansiktet så ut til å more seg over oppbudet av folk og biler.

«Hallo, George. Like sprek og rørig som alltid, ser jeg.» Morelli kysset ham lett på kinnet. «Dette er Chris Lofthus, avdødes assistent. Det er hans fortjeneste at filene ble berget.»

«Hyggelig å se deg, Chris,» sa stedets eier og rakte ham hånden. «Håper du ikke er for mørbanket etter kjøreturen. Veien hit er nesten ikke farbar

17

lenger etter skybruddet i fjor høst, men grunneieren har lovet å utbedre den. Til gjengjeld blir man sjelden plaget av uønskete gjester. Men det hender jo at folk kjører seg vill her ute.»

Han ledet dem inn i den vestvendte stuen, der temperaturen ennå var behagelig så tidlig på formiddagen. Gjennom de store vinduene fikk Chris øye på et sivkantet tjern med blomstrende nøkkeroser. I enden av slettelandskapet lå et gjengrodd steinbrudd som en uferdig skulptur mot en bakgrunn av mørke bartrær.

«Dette er hva det handler om.» Morelli ga Hennessy utskriften av filene, hvor teksten var ordnet i to kolonner med bred marg i midten og rikelig luft på sidene. Kryptologen satte på seg lesebrillene og skummet raskt gjennom de tolv arkene.

«Når pengene fosser inn flommer vettet over. Hvorfor finner man ellers så mange Lotto-millionærer på Frelsesarmeens suppekjøkken? siterte han og skottet spørrende bort på Chris. «Er dette i sin helhet avdødes verk? Ikke at det betyr så mye, men enkelte formuleringer er ganske treffende. Slike ting kommer sjelden rekende på ei fjøl.»

«Jeg mener å gjenkjenne stilen hans i det meste,» svarte Chris. «Han pleide å strø rundt seg med visdomsord for å illustrere poengene sine. De ble klarere på den måten, mente han.»

«Men siden dette var det eneste han etterlot seg kan aforismene være noe ganske annet enn en litterær øvelse – er det slik å forstå?»

«Det er her vi trenger din hjelp, George,» innskjøt Morelli. «Chris fortalte meg at det genetiske alfabetet kun består av fire bokstaver, A, G, C og T i ulike kombinasjoner. Blaufinkel jobbet med arvestoffet, etter hva jeg har forstått. Ikke mange genetikere ville ha kommet på tanken om å gjemme godsakene sine i alminnelig prosa.»

«Tolv sider, førti linjer i snitt per side gir fire hundre og åtti linjer til sammen,» regnet Hennessy seg frem til. «Det må ha vært en formidabel oppgave å gjøre genetiske formler om til meningsfylte tekster. Men ikke desto mindre er det en skøyeraktig måte å leke gjemsel på. De fire bokstavene kan i virkeligheten stå for hva som helst, fra linjenummer til ordenes rekkefølge i ulike vers. De kan også være byttet ut med andre bokstaver for å gjøre det riktig vanskelig. Finner man bare ut av mønsteret er resten en enkel sak. Noe å kose seg med i den blå timen på verandaen, når sirissene synger sommernatten inn. Med et lite glass Jim Beam på kanten av hammocken for å gjøre det hele fullkomment,» tilføyde han.

«Det er ikke forskningsdataene vi primært er ute etter, men spor eller sammenhenger som kan gi oss et hint om hvorfor han ble drept, og av hvem,» sa FBI-agenten. «Vi vet at nasjonalistene i Montana er på krigsstien igjen. Målet deres er fortsatt det raserene Amerika som medlemsnasjonene i FN, etter deres oppfatning, gjør sitt ytterste for å ødelegge. Du kjenner den gamle konspirasjonsteorien bedre enn hva jeg gjør. I det siste har disse fjellkarene fått uventet støtte fra ultrakonservative hvite, som alle fornekter at holocaust har funnet sted. De opptrer for tiden i en uhellig allianse på hverandres nettsteder.»

18

«Bråkmakere stort sett, i alle fall den gang,» mimret Hennessy. «Hang rundt på bensinstasjoner og snakket skitt om jødene mens de planla å sprenge Det hvite hus med en salpeterbombe. Nynazister? Kanskje. De fleste av disse gjengene hadde ikke mer enn én aktiv hjernecelle på deling. Skrev Hitler med to t’er når de sprayet slagord på mosaiske minnesmerker.»

«Dagens fanebærere er betydelig mer skriveføre,» sa Morelli. «Akademikere, jurister, leger … Det vanlige kostebinderiet, som enten holder til på den ene eller andre politiske ytterfløyen. Sions vises protokoller trykkes og selges fortsatt i store opplag til søkende sjeler i en rekke land.»

«Tror du mannen ble drept fordi han var jøde? I så fall har disse folkene et langt lerret å bleke.»

«Amerikansk jøde,» presiserte hun. «I disse tider utgjør det en vesentlig forskjell, skal man tro den perverterte propagandaen som flyter omkring på nettet. Blaufinkel prøvde å løse fedmens gåte. Man dreper ikke uten videre en person som bare vil menneskehetens beste. Men ellers er jeg åpen for ethvert forslag som ikke er rasistisk, politisk eller ideologisk motivert.»

«Sjalusi, for eksempel? Du har hele spekteret av menneskelige følelser å ta av. Hvis mannen hadde en lidenskapelig natur, hvem vet om ikke konen kan ha knertet ham.»

«Likvidert,» rettet Morelli det til. «Skuddet ble avfyrt av en som visste nøyaktig hvor kulen skulle plasseres. Samtidig ble som sagt hele innholdet på datamaskinen hans kvernet til kosmisk støv. CD’en med spesialpro-grammet må ha ruslet og gått ganske lenge før politiet ankom åstedet. Det viser tydelig at aksjonen var planlagt.»

Hennessy tok av seg lesebrillene og masserte øyelokkene. «Kaffe hadde gjort seg. Jeg setter over trakteren med min spesielle mokkablanding. Fløte, sukker – eller tar du den svart som vanlig?»

«Gjerne med en skvett hvitt i.»«Og du, Chris?» «Hva?» Chris hørte ikke etter. Han var mer opptatt av en røykdott

mellom trærne i åsen bortenfor, etterfulgt av et underlig spisslys på himmelen, som om solen plutselig ble reflektert fra en metallgjenstand i rask bevegelse. Den steg i en svakt kurvet bane og hadde retning mot huset. Men lyden var det merkeligste. En skjærende plystring som stadig økte i styrke.

Morelli hørte den også.«Hva i helve … »Lenger kom hun ikke før granaten pløyde gjennom stuen i et regn av

glassbiter, smadret finerspeilet i døren mot yttergangen og skrudde seg inn i den panelte veggen bakenfor. Eksplosjonen var øredøvende. Tømmeret svarte med en knakende muskeltrekning som fikk resten av vinduene til å sprekke. Bilder, bøker og annet løsøre deiste i gulvet fra hyller og skap. Stuen liknet en slagmark. Bygningen for øvrig sto like støtt som da den ble laftet og reist for generasjoner siden.

Chris beveget kjevene sideveis for å kvitte seg med de smertefulle proppene i ørene. Han var den som hadde stått nærmest glassruten da granaten slo inn, og blødde fra noen risp i kinnet. En skarp lukt av brent

19

korditt rev i nesen. Men bortsett fra den sjokkartete opplevelsen hadde alle kommet helskinnet fra det.

De to agentene på utsiden dukket opp i døråpningen, begge med våpnene klare. Den ene kastet et blikk på restene av granatspissen som hadde slått seg gjennom panelet mot tømmerveggen. «RPG,» bemerket han. «Standard militær type. Hadde den truffet betong, ikke massivt treverk, ville det ha sett ganske annerledes ut her inne.»

Morelli kastet seg over mobilen, brukte hurtigtasten og fikk kontakt med kontoret. «Hal? Morelli her. Har nettopp vært utsatt for granatangrep. Få helikoptrene i luften fort som faen. Posisjonen vår er – » hun leste opp GPS-koordinatene på telefonen sammen med husets postadresse. «Missilet ble avfyrt fra en åskam omtrent en kilometer rett vest for nedslagpunktet. Hva? Et øyeblikk.»

Hun vendte seg mot Hennessy, som kikket seg fortvilet rundt i sitt ellers så fredelige sommerhus. «Går det en vei der borte?»

«Bak åsen? Rene rutenettet,» lød svaret. «De fleste er smale avstikkere fra Major Deegan Expressway.»

Hun ga opplysningen videre og la på. «Rakettdrevet granat,» mumlet hun med en grimase. «Bare flaks at det ikke gikk verre. En glassmester og en snekker får nok orden på skadene i løpet av et par dager,» trøstet hun eieren. «Spørsmålet er hvorvidt huset kan regnes som trygt etter dette. Det kan tenkes at de prøver seg igjen på andre måter.»

«Jeg blir,» sa Hennessy med ettertrykk. «Ikke tale om at noen skytegale tullinger skal få meg til å gi opp fuglesangen og den friske luften. Manhattan kan dere ha for meg sommerstid. Her ute i ensomheten får man i det minste fred til å tenke.»

«Som du vil, George, men på én betingelse – at vi holder et øye med deg den nærmeste tiden,» insisterte Morelli. «Gordon Ligget og Fred Delaney er de beste øynene og ørene nord for Chesapeake Bay. Eller hva, karer?»

De to kollegene hennes nikket. Begge var garvete livvakter med erfaring fra vitnebeskyttelsesprogrammet. De hadde ennå til gode å miste noen som var overlatt i deres varetekt.

«Så sant de ikke tråkker i bena mine,» murret Hennessy, lite begeistret ved tanken på å være fange i sitt eget hus.

«Avtale. Men la meg spørre deg om en ting, George – står du fortsatt oppført i folkeregisteret med din gamle yrkestittel?»

«Spørs om jeg ikke gjør det, ja,» svarte han etter å ha tenkt seg om. «Jeg sysler jo litt med mitt gamle metier. Tar noen oppdrag i ny og ne for å holde hjernen i trim.»

Morelli snudde seg mot Chris.«Ser ut til at du kan ha vært agnet, unge mann. Ellers hadde de aldri

klarte å spore oss opp så raskt.»«Men hvorfor?» Chris slo ut med hendene. «Blaufinkel er død og filene

hans slettet. Hva skulle vitsen være med å sprenge noen i filler?»«Prøv å se det fra deres side,» kom det fra Morelli. «Hva har doktorens

assistent, i følge med det føderale politiet, på en kryptologs landsted å gjøre?

20

De har sikkert sjekket datamaskinen din for mulig backup, enten mens du ble avhørt av politiet på Blaufinkels kontor eller mitt – altså før du kopierte filene hans over på din egen harddisk. Selv om de ikke fant noe kompromitterende, kan de ha bestemt seg for å holde øye med bevegelsene dine. Sett deg bli plukket opp av SUV’en i morges og lagt merke til at Crown Vic’en fulgte etter. Da de senere så oss svinge inn på blindveien hit, var et kart og en telefonsamtale alt de trengte for å legge to og to sammen.»

«Jaggu bra at granaten ikke var ladet med hvitt fosfor,» bemerket Ligget. «Da hadde dette gamle trehuset vært en fakkel på et øyeblikk og den giftige røyken sannsynligvis tatt livet av dere. Problemet er at stoffet er like farlig for avsenderen som mottakeren.»

«Skål for det,» sa kryptologen tørt.Fra gulvet under vitrineskapet, blant restene av knuste, bourbondunstende

glass-skår, plukket han forsiktig opp en påbegynt flaske Jack Daniels med sprekk i bunnen. «Vandaler,» mumlet han mellom tennene, idet han forsiktig skrudde av korken og tok en støyt. Morelli takket nei da han sendte flasken videre, det samme gjorde Ligget og Delaney. Chris fuktet en papirserviett med spriten og brukte den til å vaske av seg blodet i ansiktet.

Et Bell Huey helikopter kom skjenende inn over sletten en halvtime senere og landet på et flatt parti like bortenfor verandaen. Fire menn i SWAT-mundur hoppet ut. Morelli gikk for å møte dem.

«Hva er situasjonen?» spurte hun lederen deres, Jerry Montgomery.«Vi har funnet RPG-røret,» svarte han. «Tre fots sylinder i fiberglass til

engangsbruk. Sannsynligvis et seks og et halvt punds AT-4 prosjektil som ikke lar seg stoppe av 11 tommers armert stål. Ellers ingenting. Politiet har sperret av ekspressveien i begge retninger og sjekker bilene med bombehunder. Men siden gjerningsmennene har kvittet seg med utstyret, skal det mye til at de blir tatt.» Han kikket bort på huset med de knuste rutene. «Noen her som trenger medisinsk hjelp?»

«Bare et par mindre kuttsår,» svarte Morelli. «Granaten gikk tvers gjennom huset og dundret inn i den bortre veggen. Ingen var i nærheten da ladningen gikk av.»

«Litt av et skudd,» sa Montgomery ettertenksomt. «Sjelden man treffer så bra på første forsøk. Granaten kunne like gjerne ha flydd over.»

«Flaks eller dyktighet?»«Kommer an på hva slags typer vi har med å gjøre.» Den røslige

politimannen trakk på skuldrene. «Jeg har sett prikkskyting med enkle granatkastere fra større avstander enn denne. Håndholdte, til og med. Vel, hvis alt er under kontroll her, kan vi sikkert gjøre bedre nytte for oss andre steder.»

De fire fra bredskapsstyrken steg om bord i helikopteret som tok av og fløy nordover. For en måned siden hadde FBI kommet over et større våpenlager i en tørr oppsamlingsbrønn på tomten til en nedlagt ammoniakkfabrikk høyere oppe i delstaten, ved grensen til Massachusetts. Håndvåpen, geværer og granatrør, foruten kasser med ammunisjon og sprengstoff, mesteparten stjålet fra et av nasjonalgardens beredskapslagre.

21

Området hadde vært under konstant overvåking siden funnet ble gjort, men hittil uten tellende resultat. Morelli regnet med at det var dit Montgomery nå hadde satt kursen.

Hvis granatrørets serienummer viste seg å stamme fra det samme tyveriet, fantes det muligens flere slike lagre i distriktet. Formodentlig opprettet av militante grupper med bestemte ideer om hvordan Guds eget land skulle renses for jøder, svarte og gulinger – alle fall hvis man skulle ta de hatefulle proklamasjonene deres alvorlig. Angrepet hun nå hadde vært vitne til passet imidlertid dårlig med strategien deres. Selv om FBI som institusjon ble ansett for å være et underbruk av den amerikansk-jødiske lobbyen, hadde disse bråkmakerne hittil unngått å tiltrekke seg unødvendig oppmerksomhet gjennom å tirre på seg sin argeste motstander.

Kunne anslaget mot huset være unntaket som bekreftet regelen, eller et utslag av prematurt overmot?

Kanskje hun måtte revurdere den gjeldende oppfatningen av disse femtekolonistene som notoriske undermålere, siden Ross Dancer vitterlig hadde funnet ferske spor etter inntrengere i dataloggen til Lofthus. Enten hadde de knekket passordkoden hans ved et slumpetreff, hva teknikeren anså som lite trolig, eller åpnet systemet med en oppstartsdiskett. Det siste var mindre tidskrevende, men betinget en større grad av ekspertise for å få tilgang til alle filtyper. Vi kommer nok til å se mer av slike ting fremover, mente Dancer, og minnet henne om fremgangsmåten til gjengen som nylig hadde planlagt å sprenge drivstofftanker og rør på Kennedy-flyplassen. Heldigvis ble plottet avslørt før de rakk å sette det ut i livet.

Men Blaufinkel hadde drevet med fedmeforskning, et felt som ikke akkurat var egnet til å provosere noen av ytterfløyene i det politiske landskapet. Hvorfor var det da så maktpåliggende å rydde ham av veien, sammen med kunnskapen han måtte ha skaffet seg gjennom å studere hvorvidt deler av genene til bestemte virus var i stand til å påvirke menneskets arvemateriale?

Det fantes nok av dem som av ulike grunner ville bannlyse den slags forskning, kanskje mest fordi den rokket ved oppfatningen deres av at mennesket var skapt i Guds bilde. I sitt hellige enfold gikk enkelte av dem heller ikke enkelte av veien for å drepe annerledes tenkende, slik man hadde sett flere eksempler på fra de mest iherdige abortmotstanderne. Mennesker som følte seg krenket eller truet av at samfunnsutvikling rokket ved støttepilarene i livene deres, og derfor mente at det hadde retten på sin side. Og var det ikke nettopp en gruppe unge muslimer i Belgia, som anonymt oppfordret likesinnede til ikke å stemme ved valget på landets nasjonalforsamling, fordi bare Allah hadde rett til å gi lover?

Fundamentalismen fremsto i så mange slags forkledninger, gryntet Morelli innvendig. Hun gikk opp trappen og tvers gjennom huset, der Chris hjalp Hennessy med å fjerne glass-skårene fra det bourbonstinkende gulvet. I oppkjørselen på den andre siden sto Delaney med transmitteren i hånden og kommuniserte med politiets veipatrulje.

«Noe nytt, Fred?»

22

«Ingenting,» Delaney ristet på hodet. «De har vinket elleve mistenkelige biler inn til siden, med null resultat. Noen av dem var tidligere kjenninger. Småkriminelle typer av det billige slaget – dopsalg, innbrudd og ulovlig besittelse av våpen – men til en avveksling var samtlige rene. FBIs kriminalteknikere har tatt stikkprøver av skitten i dekkmønstrene til enkelte kjøretøy for å sjekke om denne tilfeldigvis samsvarte med subusen på grusveien langs åsens bakside. Det tar nok litt tid før resultatene er klare.»

«Annet var heller ikke å vente.» Man måtte også regne med at granatrøret var kjemisk fritt for fingeravtrykk, DNA-spor i form av hår, hudavfall og liknende. Fibere fra bomullshansker, muligens, av den typen som ble solgt i hageavdelingen på de fleste supermarkeder. Latekshansker ble sjelden brukt. Enkelte smøreoljer kunne lett etse hull i dem og blande seg med fingerfettet.

«Var Lofthus i siktelinjen da granaten ble avfyrt?» spurte Delaney.«Han sto ved det store panoramavinduet, ja,» svarte Morelli. «Lett å få

øye på gjennom en vanlig feltkikkert. Lofthus var Blaufinkels nærmeste fortrolige. De hadde nok tatt ham allerede i går ettermiddag, hvis ikke vår tilstedeværelse hadde fått dem til å summe seg. Jeg vedder en Benjamin på at de har holdt øye med adressen hans.»

Hun tenkte på den parkerte varevognen med logoen til RØRLEGGERHJEL-PEN. Denne typen sivile kjøretøy ble gjerne oppfattet som et signal om at nabolaget var under overvåking, i alle fall for dem det angikk. Morelli visste at så lenge bilen sto der kunne Lofthus sove trygt. Men heretter måtte også han belage seg på visse innskrenkinger av bevegelsesfriheten.

«Hvorfor gå så drastisk til verks som i dette tilfellet?» innvendte Delaney. «En snikskytter med den rette ammunisjonen ville hatt betydelig større sjanse for treffe målet, fra lenger hold enn dette.»

Kollegaen hadde et poeng der, innrømmet Morelli. Granaten kunne ha vært en avledningsmanøver for å få dem til å rette søkelyset mot patriotiske elementer. Med sin halvmilitære struktur og romantiske forestillinger om geriljakrig mot samfunnet, var det disse man først og fremst knyttet til besittelse og bruk av tyngre våpen.

Hennessy kom ut på trammen med doble bæreposer fulle av knust glass og satte dem ved siden av søppelkassen.

«Jeg har et par-tre ideer om hvordan Blaufinkel kan ha organisert teksten,» sa han. «Hvis en av disse slår til, kan mysteriet være løst på nulltid. Problemet er at vi antakelig har med en amatør å gjøre, altså en person som ikke er særlig bevandret i kryptologiens irrganger, og det kan bli et kompliserende element. Hvis viddet og visdommen faktisk er en kode.»

«I motsatt fall kunne man spart seg fyrverkeriet og ventet til materialet kom ut i bokform,» mente Delaney.

«Vedder på at Blaufinkels morder har tappet datamaskinen hans før han startet raderingsprogrammet og er sikkert like forvirret som oss,» bemerket Morelli. «Hvis vedkommende tror at Lofthus har nøkkelen til mysteriet, er det en fordel vi bør kunne dra nytte av. Uansett må han ut av sirkulasjon en stund, helst på et sted hvor jeg personlig kan holde ham under oppsikt. Kanskje vet han innerst inne mer enn han hittil har gitt uttrykk for.»

23

5

Kjølevognen var en mørk brun GAZ med navnet INTERTRANSPORT malt i okergul skyggeskrift på sidene. Lasten bestod hovedsakelig av tørket stør fra Kaspihavet, samt et femtitalls bokser med førsteklasses kaviar, beregnet for nyrike russere som ferierte ved den montenegrinske kysten. Fisken skulle videre til det italienske markedet.

Det første stemte. Men major Anatolij Gerasimov fra den russiske spesialstyrken OMUN følte ingen trang å ende karrieren sin som fiskehandler. Hvis oppdraget gikk skeis, kunne han like gjerne skrinlegge håpet om en plass på Frunse-akademiet for høyere militær utdannelse, tenkte han, idet han så konturene av Odessa forsvinne i bakspeilet. Systemet var like nådeløst som på Stalins tid. Det hadde ingen plass for tapere.

«Tolv mil igjen,» sa sidemannen, løytnant Pavel Volskij, med et smalt blikk på den dampende asfalten. En tordenbyge hadde nettopp passert og refleksen fra vannpyttene skar i øynene. Trafikken var så godt som fraværende. Bare en og annen lastebil med rumenske eller bulgarske skilt sneglet seg østover mot Svartehavet. På den glisne landsbygda var det også langt mellom husene. Små landsbyer dukket opp hist og her, med bare femti meter mellom navneskiltene som markerte yttergrensene i hver ende. Nå i middagshvilen holdt folk seg innomhus. Dessuten var det altfor hett til å drive med gårdsarbeid før solen nærmet seg horisonten.

«La oss håpe at ingen har plyndret lageret og solgt stridshodene for gode priser til diverse røverstater,» tilføyde Volskij. «Eller kanskje ukrainerne bare har unnlatt å rapportere dem til kommisjonen som ryddet opp i boet etter unionsoppløsningen. De hadde jo sine ideer om hvordan godene skulle fordeles.»

«Byråkratisk rot er vel den nærmeste forklaringen,» bemerket Gerasimov, selv om han også hadde gjort seg liknende tanker om hvordan seksten taktiske atomstridshoder hadde unngått kommisjonens grundige gjennomgang av tonnevis med inventarlister fra tiden før bruddet. Ukrainerne hadde ikke vært spesielt samarbeidsvillige i spørsmålet om tilbakeføring av denne type våpen, til tross for sjenerøse tilbud om kompensasjon i amerikanske dollar. Man regnet faktisk med at rundt tyve tusen stridshoder fortsatt var på vidvanke, et skremmende høyt tall med tanke på alle terrorbevegelsene som nå var i sving. Trøsten, om man kunne bruke et slik ord, var at al-Qaida ennå ikke hadde skiltet med medlemskap i atomklubben, så kanskje de fleste missilene likevel befant seg under en slags passiv kontroll på det gamle sovjetiske roteloftet. Det var lett å miste oversikten i papirbergene som hadde tårnet seg opp gjennom årtiene etter den store fedrelandskrigen.

Gerasimov tørket seg over pannen med håndbaken. Temperaturen utenfor lå på rundt tretti grader, men tross gjennomtrekken fra de åpne siderutene var den tynne skjorten dyvåt av svette, og bomullshortsen klistret seg til lårene. Likevel var det nærmeste et privilegium å kjenne luft i bevegelse stjele

24

overskuddsvarmen fra kroppen gjennom de våte klærne, uten samtidig å tappe den for energi. Ulempen var at støyen fra vindpresset gjorde det vanskelig å holde en samtale i gang.

Men det trengtes heller ikke før de var fremme ved målet. Volskij sjekket GPS’en fra tid til annen og sammenliknet med tripptelleren på dashbordet. «Avkjørselen til bunkeren skal ifølge kartet ligge like etter svingen der fremme,» sa han. «Ser ut til å stemme bra med de øvrige parameterne.»

Gerasimov senket farten mens løytnanten holdt øye med den overgrodde veigrøften. Et sted måtte denne være brutt av en fylling med et drensrør i bunnen, sterkt nok til å tåle vekten av et tungt lastet militært kjøretøy. Selv om depotet var anlagt under den kalde krigen, burde det fortsatt være mulig å se sporet etter det gamle faret.

«Her har vi det,» sa Volskij, lente seg ut av vinduet og stirret ned mot kanten av et betongrør, halvveis fylt med slam og gamle planterester, nesten skjult i villniset av kjerr og tornebusker.

«Tenker vi stopper i busslommen der fremme og setter varseltrekanten på taket,» sa Gerasimov. «Du blir her mens jeg rekognoserer. Hvis noen spør, er jeg på leting etter en skadd ungrev som uheldigvis løp over veien i det samme vi rundet svingen.»

Han tok en Guyrza Vektor SR-1 ut fra hanskerommet, sjekket magasinet og la den i en verktøysekk, sammen med diverse annet utstyr. Ammunisjonens stålkjerne var kraftig nok til å gjennombore en seksti lags Kevlar-vest, for ikke å snakke om å sprenge en rusten hengelås. Bunkeren skulle ligge omtrent en halv kilometer fra veien, der skogen var på sitt tykkeste. Hvis noen hørte et skudd, var det bare reven som fikk en kule.

Med sekken over skulderen bante Gerasimov seg vei gjennom buskaset og fortsatte i rett linje fremover. Etter hvert som trærne skygget ut undervegetasjonen ble sporet tydeligere. To parallelle forsenkninger i terrenget, som førti års gressvekst bare delvis hadde klart å jevne. Fem minutter senere støtte han på et forfallent gjerde med en dobbeltport, begge deler i ugalvanisert netting med piggtråd på toppen. Fra lerretsvesken tok han frem en liten stålsylinder med flytende nitrogen, rettet aerosoldysen mot ett av de nesten gjennomrustne kjettingleddene som holdt porten sammen, og ventet til jernet var sprøtt nok til å gi etter for et velrettet kakk med kanten av en solid feltkniv. Mindre plundrete enn å forsere nettingen, der eføy, humle og andre klatrevekster gjorde det vanskelig å komme til med en avbitertang.

Bunkersen var en lav betongbygning uten vinduer. Den halvannen meter høye ståldøren var barrikadert med kraftige slåer oppe og nede, som begge var festet med hengelåser til utvendige kramper. Han sprayet de bevegelige leddene med rustpenetrerende olje, deretter gikk han løs på hengelåsene med en liten baufil. Så snart det siste stengslet var fjernet lirket han et kubein inn mellom karm og dør, som motstrebende åpnet seg på skrikende hengsler.

Et kaldt gufs av muggen, innestengt luft slo mot ham – lukten av et gravmæle over et forgangent imperium. I praksis hadde Sovjetunionen råtnet på rot lenge før Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov overtok som president, så jobben hans ble i praksis en bobestyrers. Gerasimov tente lommelykten og

25

lot strålen sveipe over metallkassene med de slumrende, men fortsatt høypotente missilene. Russiske atomvåpen på ukrainsk jord, som nå endelig skulle fraktes hjem til fedrelandet via Zijabrovka-flybasen i Kaliningrad oblast før de falt i hendene på røvere. Djevelens jomfruer, som disse furiene med rette ble kalt. Den hete pusten deres på 50 til 100 millioner grader var nok til å smelte alt panserstål i en gitt radius fra eksplosjonsstedet. Resten ville trykkbølgen ta seg av.

Sammenliknet med dagens taktiske våpen var ikke sprengkraften spesielt stor. Kjernen var en knøttliten ball av Pu-239 med perfekt sfærisk overflate, omgitt av konvensjonelle eksplosiver som detonerte ved anslag. Under lagring og transport var sylinderspissens tennsats vanligvis demontert fra resten av kroppen, sammen med releet som forbant nettverket av ledninger til de respektive sprengstofflamellene. Uten denne var våpenet like ufarlig som en utstoppet sibirtiger. Men følgene kunne bli mildt sagt katastrofale om plutoniumet kom i hendene på folk med onde hensikter.

Han noterte seg at plomberingen fremdeles var inntakt. Etter støvlaget å dømme hadde ingen satt sin fot her siden kassene ankom fra fabrikken i Tsjelabinsk en gang på midten av syttitallet. Før han gikk løs på lokkene, sveipte han over metallet med en geigerteller. Målingen viste at strømmen av ioniserte partikler lå godt under nivået for den naturlige bakgrunnsstrålingen. Ingen ytre tegn til lekkasjer, altså. Trolig ville utslaget øke når stridshodene ble blottlagt, men det fikk heller våge seg. De blyfôrete kistene var likevel for uhåndterlige til at to mann ville klare å bære dem mellom seg gjennom krattskogen bort til bilen.

Han brøt forseglingen på den nærmeste kassen, vippet låseklipsene ut av festene og fjernet treullen over den trettito kilo tunge gjenstanden. Geigertellerens nål gjorde et hopp, men strålingen gjennom metallsylinderen lå fortsatt innenfor sikkerhetsmarginene. I hodet regnet han ut at jobben med å få dem bort til kassevognen ville ta i underkant av to timer. Men da var også den tyngste delen av arbeidet unnagjort.

Han plukket frem mobiltelefonen og ga Volskij beskjed om å ta med seg de spesialbygde bæremeisene. I mellomtiden åpnet han resten kassene og bar stridshodene ut i solskinnet. De glatte metallkroppene var vrine å håndtere uten egnete hansker, men ikke stort verre enn sementsekker. Han la dem på linje ved porten, klare til å spennes fast to og to til bæremeisenes polstrete ryggplate. Sekstifire kilo på hver tur – det kom til merkes i den stillestående heten. Heldigvis var terrenget flatt og den leireholdige bakken ennå forholdsvis upåvirket av de sporadiske regnbygene.

«Alt klart?» Volskij la bæremeisene på bakken og kastet et blikk på de mørke skyene som bunket seg opp over hodene deres. «Ser ut til at vi har et skybrudd i vente.»

«Desto større grunn til å få jobben unnagjort,» mente Gerasimov. Et skikkelig tordenvær på disse trakter kunne lett føre til flom og overvann på sideveiene inn mot den rumenske grensen, hva kassevognens understell ikke var spesielt godt egnet til å hanskes med. En sekshjuling med grove dekk, bladfjærer og høy bakkeklaring hadde absolutt vært å foretrekke, men på

26

grunn av aksjonens spesielle karakter var man avskåret fra å bruke militært materiell. Til gjengjeld var bilens hydrauliske støtdempere erstattet med pneumatiske for å bedre stabiliteten på de dårligste veistrekningene.

De hjalp hverandre med å få lasten opp på ryggen. To brede remmer – én festet til hoften, den andre over brystkassen – hjalp til å holde den i balanse under marsjen. Fire turer senere var samtlige stridshoder pakket og sikret i bunnen av kassene med den tørkete støren. Om fisken ville tåle en nærmere gransking, målt i becquerelverdier ved levering, var ikke godt å si. Men bøndene i Tsjernobyls nærområder spiste jo sine egne grønnsaker uten å ta synderlig skade, tross allverdens dystre spådommer.

Luften var tørr og stikkende med kalde pust fra fronten som nærmet seg. I løpet av den seneste halvtimen hadde uværet pakket seg over åsene i nordvest, der knitrende lyn glimtet illevarslende langs den blåsvarte horisonten. Gerasimov studerte kartet for å se om det fantes en vei utenom skybruddet som kom sigende mot dem fra Moldova, men alternativene ville bare forsinke dem. Kanskje best å se det an til det verste var over, fremfor å bli stående fast i et gjørmehav med opprevne busker og trær på alle kanter.

Han hadde knapt fått brettet sammen kartet, langt mindre fjernet varseltrekanten fra taket på kassevognen, før en av trafikkpolitiets patruljebiler blinket inn til siden og stanset.

27

6

Chris Lofthus kjente seg rastløs. Han var vant til å bevege seg fritt, men alternativet Morelli hadde forespeilt ham virket nærmest klaustrofobisk. Et bevoktet rom på et fjerntliggende hospits med seng, et nattbord, toalett i gangen og maten servert på rommet. Her kunne han i det minste slå i hjel tiden med å se på TV, høre radio og surfe på nettet – fortrinnsvis samtidig. Ingen porno, hadde Morelli av gode grunner gitt klar beskjed om. Hun ville nødig måtte stå til rette for sedelighetsavdelingens inkvisitorer, som løpende overvåket disse tvilsomme nettstedene. Men ellers var han fri til å forsyne seg av godene leiligheten hennes hadde å by på.

Til å begynne med hadde han vært skrekkslagen ved tanken på dette arrangementet, uerfaren som han var med å ha kvinner så tett inn på livet. I sitt eget lille krypinn behøvde han ikke ta hensyn til andre enn seg selv. Rote så mye han ville, kaste skittentøyet i en krok på badet og feie smulene ned fra kjøkkenbenken etter å slengt i seg en brødskive før han måtte rekke undergrunnsbanen.

Men her gjaldt andre regler. Det handlet om tilpasning, og allerede etter et par dager begynte tingene så smått å komme i gjenge. Duften og personligheten hennes, som markerte reviret og preget omgivelsene ned til minste detalj – fra luktfjerneren i doskålen til anstrøket av lavendel i sengetøyet – var ikke fullt så påtrengende lenger. Samtidig var han påpasselig med ikke å sette sine egne spor i form av colaflekker på salongbordet eller grise til speilet over baderomsvasken med tannkremsprut.

De spiste frokost sammen før hun gikk på jobb, og en sen hjemmelaget middag når den lange arbeidsdagen var over. Ellers tilbrakte han store deler av tiden til å søke på nettet etter stoff som kunne være egnet til å belyse Blaufinkels virksomhet.

Tallet på ekstremt korpulente mennesker var sterkt økende, viste oversikter fra helsevesenet. Mest i Mississippi, hovedsakelig blant fattige svarte, der kurven svingte motsatt vei av familiens inntekt. Rapporten sa imidlertid ingenting om at adenovirusets gener fantes i fettvevet til majoriteten av disse personene, men det tok han nærmest for gitt. 30 prosent av overvektige hadde antistoffer mot AD-36 i blodet, mot 5 til 10 prosent ellers i befolkningen. Dette var fastslått i en rekke undersøkelser, ikke minst av doktor Richard Atkinson, grunnleggeren av Obetech, som blant annet hadde studert 26 tvillingpar, hvor den infiserte parten hadde høyere vekt og mer kroppsfett enn den som hadde vært heldig å unngå smitten.

En annen artikkel, av Robert Roy Britt, redaktøren av LiveScience, antydet at varianten Ad-37 – et annet kyllingvirus – også kunne gi unormal fettdannelse som bivirkning hos mennesker, men at dette ennå ikke var tilstrekkelig undersøkt. Ideen om at fedme kan være smittsomt er litt av et mentalt sprang, uttalte Leah Whigham ved universitetet i Madison, Wisconsin, som understreket at man ennå ikke visste hvorvidt tilstanden lot seg påvirke av diet og mosjon – faktorer Blaufinkel ikke engang hadde

28

brydd seg om å undersøke. Han var besatt av tanken om at en genspleiset utgave av det plagsomme viruset ville kunne gjenopprette kroppens balanse, og derigjennom bremse den verdensomspennende fedmepandemien han nå mente å se konturene av.

Med en viss sannhet kunne det faktisk hevdes at ingen kroniske sykdommer noensinne hadde spredd seg så raskt i menneskets historie, uten at de bakenforliggende årsakene var tilstrekkelig klarlagt, hadde Blaufinkel hevdet med styrke, en påstand som også ble støttet av blant andre professor Frank Greenway ved Louisiana State University. Sikkert var det at den sykelige tilstanden virkelig hadde fått epidemiske dimensjoner. Derimot følte han seg ikke like overbevist om at en vaksine var løsningen på problemet. Denne måtte i så fall gi full beskyttelse mot alle varianter av adenoviruset, både kjente og fremtidige mutasjoner. En håpløs oppgave, etter hans mening. Altså måtte man ta ondet ved roten, var hans mantra.

Det som imidlertid fikk Chris til å stusse var en opplysning fra politiet i Los Angeles om at en rekke enslige overvektige kvinner var sporløst forsvunnet i løpet av de siste par årene, alle gjengitt med navn og bilde. Foreløpig hadde man ingen indikasjoner på at det lå noe kriminelt bak, men LAPD ønsket hjelp fra folk som kunne bidra med opplysninger om den enkeltes nåværende oppholdssted.

Et ukjent antall mennesker av begge kjønn, og i alle aldre, befant seg til enhver tid anonymt innenfor landets grenser. Enten som ulovlige immigranter, eller at de av ymse grunner tilsynelatende hadde opphørt å eksistere. I dette tilfellet dreide det seg altså om en ensartet gruppe personer, der fellesnevneren var hvite, enslige overvektige kvinner fra staten California. Man visste at barn ble kidnappet og misbrukt av pedofile, men fettbergene det her var snakk om var neppe særlig attraktive som sexobjekter. Det måtte i så fall være blant menn med en bisarr oppfatning av kvinnelig skjønnhet. Eller at en seriemorder kunne ha blinket dem ut som ofre for sine perverse lyster og deretter kvittet seg med dem. Skjønt da hadde vel politiet uttalt seg i litt andre vendinger.

«Finner du noe spennende?»Chris skvatt da han hørte Morellis stemme, så nær at han kjente pusten

hennes mot øret. Uten en lyd sto hun plutselig lent over skulderen hans. Vanligvis røpte klikket fra dørlåsen at hun lukket seg i leiligheten.

«Bare noen artikler om adenoviruset som en mulig årsak til fedme,» svarte han. «Det meste er gammelt kjent. Mye er ren søppel, hvis jeg har oppfattet Blaufinkel rett.»

«Gråsonen mellom visjon og hallusinasjon i forskningens tidlige fase,» bemerket Morelli. «Hvordan var humøret hans den dagen han ble myrdet?»

«Oppstemt, virket det som,» svarte Chris, etter å ha tenkt seg om. «Han var meget spent på resultatet av den nye kulturen fra laboratoriet. De klipper adenovirusets genstreng i filler, kvitter seg med enkelte sekvenser og skjøter resten sammen i nye rekkefølger. Blaufinkel hadde store forventninger til den seneste varianten. Men det hadde han også vært ved tidligere

29

anledninger. Jeg kom forresten over en etterlysing på nettet fra politiet i LA, hvor et titalls omfangsrike hvite kvinner var sporløst forsvunnet.»

«Som sunket i jorden,» istemte FBI-agenten, vrengte av seg jakken og hengte den på stumtjeneren ved inngangsdøren. «Tolv kvinner i løpet av noen få uker, som simpelthen bare ble borte uten å gi livstegn fra seg. Samtlige var uføretrygdet, men etter forsvinningene har ingen utbetalinger blitt innløst. Folk pleier ikke frivillig gi fra seg matbillettene sine, så man er i villrede om hva som kan ha hendt dem.»

Hun tok bæreposen med kolonialvarer inn i kjøkkenet.«I New York alene ligger antallet såkalte forsvunne personer på rundt

fjorten tusen i året, så det sier seg selv at politiet umulig kan følge opp særlig mange av disse tilfellene,» tilføyde hun. «De fleste har gjerne sine grunner til å forlate byen og er heller ikke forpliktet til å opplyse om hvor de drar. Men siden det her dreier seg om en nokså ensartet gruppe, har man valgt å gå ut med en generell etterlysning på oppfordring fra trygdeetaten.»

Morelli slo på stekeovnen i komfyren og ga seg til å skjære purreløk i tynne skiver. Chris satte PC-skjermen i hvilemodus.

«Noe nytt om drapssaken?» spurte han.«Ikke annet enn at morderen brukte en type ammunisjon som det går

tretten av på dusinet. Umulig å etterspore, hvis den ikke kan knyttes til et bestemt våpen.»

Hun la purren i en ildfast form, helte over en kremaktig saus fra kjøleskapet og dekket den grønne sengen med et tykt lag strimlet skinke. «Når det gjelder granaten har teknikerne ved hjelp av produsentens spesifikasjoner fastslått at den stammer fra et våpentyveri i Nebraska for tre år siden, men det er også alt. Ingen av verktøymerkene er identiske med tidligere beslag. Serienummeret på granatrøret passer heller ikke med funn som ble gjort i en oppsamlingsbrønn på en nedlagt ammoniakkfabrikk i den nordlige delen av staten, som vi først hadde mistanke om. Liker du purreform?»

«Har aldri smakt det,» svarte Chris uten særlig entusiasme. Det nærmeste han hadde kommet grønnfôr tidligere var det halvvisne salatbladet under hamburgeren fra McDonalds. Hans egen kokekunst begrenset seg til ferdig kjøttpudding og eggerøre, sammen eller hver for seg. Aldri grønnsaker. De hadde han fått mer enn nok av i barndommen, da han ble tvunget til å luke i morens kjøkkenhage bak campingvognen.

«Gjetter at du er en kjøtt-og-poteter-gutt,» kom det fra Morelli. «Du nevnte vel at familien din kom fra Midtvesten.»

«Er ikke særlig innstilt på fisk,» innrømmet han.«Hva med italiensk, kinesisk, mongolsk … »«Jeg spiser vanligvis det man setter foran meg,» avbrøt han henne. «Hvor

lenge har dere forresten tenkt å holde meg her?»«I redet til en enslig, snart middelaldrende dame?» Morelli la hodet på

skakke. «Plager det deg?»Chris trakk på skuldrene.«Det er liksom litt … privat,» sa han nølende.

30

«Ikke som hos de kvinnene du vanligvis besøker.»Chris rødmet.«Hva vet du om det?»«Dette er FBI,» sukket hun. «Du er kronvitne til et drap, og vi vil gjerne

vite alt om bakgrunnen din. Som at du foretrekker prostituerte når du søker feminint selskap.»

Stemmen var nøktern. Ordene rommet ingen anklage, bare en konstatering av at Morelli hadde tittet ham i kortene. Og hva så? Hadde ikke han, som andre folk, rett til å oppsøke hvem han ville? Dessuten handlet det i hovedsak om denne ene, som kalte seg Flower, men var døpt Mary Jo Cochran og hadde vært førskolelærer en gang i tiden.

Hun hadde praiet ham på gaten en sen kveldstime etter at teatrene stengte, folk var på vei hjem, og gjestene i baren hun holdt øye med så fulle at hun like gjerne kunne stenge butikken. Han kunne få det gratis, hadde hun sagt, hvis han bare ble med henne hjem og holdt henne med selskap en times tid eller to, slik at hun fikk mauren ut av kroppen etter pillene hun hadde tatt for å holde det gående. Han ble der til morgenlyset krøp opp langs veggen på den miserable nabobygningen i et strøk som hadde sett sine beste dager.

Det samme gjaldt Mary Jo fra Arkansas, forsto han av det nedslitte husværet hennes, der matlukten satt i tapetet og gardinene var så morkne av fuktflekker at de knapt hang sammen. Senere introduserte hun ham for et par av de andre jentene i strøket, og historien gjentok seg. Han ble nærmest en maskot for dem. Et frikvarter fra det harde livet på gaten, der han i sene nattetimer ble gjenstand for interesse, varme og ømhet, større enn han noensinne hadde opplevd og lenge hadde vært sultefôret på, uten at de krevde noe til gjengjeld. Kanskje holdt det liv i en tapt drøm om en bedre tilværelse, selv om de innerst inne visste at løpet allerede var kjørt. Men det sluttet aldri forbause ham hvor mye disse kvinnene faktisk hadde å by på av menneskelige kvaliteter, til tross for de personlige omkostningene den lurvete geskjeften nødvendigvis måtte ha påført dem.

«Det handler ikke om sex,» protesterte han. «Vi trives i hverandres selskap, hverken mer eller mindre. Damene er profesjonelle og har distanse til det de driver med.»

«Og du er ankeret til deres tapte uskyld fra ungdommens kløverenger?» Morelli hevet øyenbrynene.

«Gjerne det,» svarte han tvert. «Kan vi ikke droppe dette temaet?»«For all del.» Hun slo ut med hendene. «Men kanskje det blir lettere for

deg hvis du også betrakter meg som profesjonell på mitt spesielle område, betalt av det offentlige i den hensikt å holde deg i live.»

«Jeg klager ikke,» mumlet Chris, som plutselig ble oppmerksom på at PC-skjermen våknet til liv. Forandringen fikk Morellis værhår til å vibrere.

«Inntrengere.» Hun plystret lavt. «Det var en av grunnene til at jeg ønsket å stasjonere deg her hvor du kanskje også kunne gjøre litt nytte for deg. La dem bare holde på en stund, så får vi se hva de er ute etter. Vet du hvordan du skal følge stien deres tilbake til IP-adressen?»

31

«Sporing var ikke akkurat pensum på Columbia,» svarte han. «Er det noe spesielt de kan tenkes å være ute etter?»

«Deg, ville jeg tro,» svarte hun. «Hvis de lytter på radiofrekvensen vår, og det regner jeg med at de gjør, vet de at du er her. Vi har prøvd å lede dem til honningkrukken, i håp om at de ville snike seg inn bakdøren.»

«Du har ingenting sensitivt liggende der?»«Kredittkortnumre, PIN-koder og den slags? Er du gal. Maskinen er åpen

for hvem som helst, når som helst, via nettet.»«Jeg er ikke spesielt dyktig som hacker,» bemerket Chris. «Men da er det

kanskje best å la dem trampe rundt der inne en stund. Jo lenger de holder på, desto flere avtrykk etterlater de seg. I alle fall burde det være mulig å se hvilke filer de har vært innom.»

Morelli tok mobiltelefonen opp av håndvesken og slo et nummer.«Ross? Andrea her. Vi har mus i skapet. Kan du slippe katten inn uten at

den oppdages? Greit. Da legger du en sniffer på routeren og hekter deg på når de stikker.»

Hun klasket dekslet på plass.«Ross Dancer,» opplyste hun. «Teknikeren som åpnet maskinen din etter

at du hadde lagt Blaufinkels filer inn på harddisken. En rekke minikameraer registrerte tastetrykkene dine da du slo passordet.»

«Det ante meg at noen hadde vært innom hybelen,» kommenterte Chris. «Minikameraer. Jøss. De må ha vært godt skjult.»

«Meningen var at du ikke skulle oppdage dem,» nikket Morelli. «Nå spørs det om Ross kan legge seg i bakhold og skygge inntrengerne hjem.»

«Kommer an på hvor profesjonelle de er.»Chris holdt øye med den blinkende dioden som røpte at harddisken

fortsatt var aktiv mens operatøren i den andre enden tittet i skuffer og skap. Hvis han selv hadde sittet foran skjermen, gjort et søk på Internet eller drevet med andre ting, ville han ikke oppdaget denne blindpassasjeren. Like lite som en due merket vekten av en ekstra midd i fjærdrakten når den lettet fra redet.

Morelli gikk bort til vinduet som vendte mot gaten. Hun kikket på klokken. Bilen med Stan Drummond og Jim Cusack hadde overlatt vaktholdet av bygningen til avløserne. Selv med kjøleanlegget gående ble karosseriet så varmt i den brennende ettermiddagssolen at mannskapene måtte byttes hver annen time. Det var heller ingen tegn til at hetebølgen over Manhattan ville gi seg med det første.

«Blaufinkel skal begraves i morgen,» sa hun med ryggen til Chris. «Jeg vil at du skal være til stede der, både av respekt for de etterlatte, men også som en slags observatør. Vi vil gjerne vite om det dukker opp noen du drar kjensel på fra avdødes omgangskrets.»

Chris krympet seg. Under andre omstendigheter ville han ikke nølt med å delta i begravelsen til en mann han hadde beundret både som forsker og menneske, men Morellis oppfordring ga ham blandete følelser.

«Tror du virkelig at morderen er freidig nok til innfinne seg der?»

32

«Menger pyromanen seg med de skuelystne for å se på brannen han har antent?» bemerket hun retorisk. «Mynten vil nok i de fleste tilfeller falle med hodet opp, er jeg redd for. Hvis de sørgende visste hvor ofte gjerningsmannen befinner seg et steinkast fra dem, ville bisettelsen blitt opplevd som en forhånelse. I dette tilfellet har den skyldige en ekstra grunn til å være der, som du sikkert skjønner. Vi kommer til å ha drevne spanere på plass, foruten at hver enkelt deltaker blir fotografert. Selv skal du ikke foreta deg annet enn du ellers ville ha gjort i gravferden til en tidligere arbeidsgiver.»

«Du mener vedkommende vil være mer opptatt av min person enn Blaufinkels familie?» Spørsmålet var egentlig unødvendig, men Chris følte trang til å sette ord på den morbide situasjonen. Dessuten kjente han frykten over selv å være eksponert liste seg innpå ham. «Hva med snikskyttere?»

«Vi har tatt den muligheten i betraktning,» svarte hun. «Men du kan selvfølgelig nekte å delta. Ingen har rett til å henge deg ut som åte, hvis det er slik du føler det.»

Chris svarte ikke. Han ville nødig fremstå som feig, men selv ikke FBI kunne gi ham garantier mot å følge Blaufinkel i graven. Det var på håret han hadde unngått å bli most av granaten som ble avfyrt mot Hennessys landsted.

«Har kryptologen kommet noe videre med datafilene?» spurte han. Morelli ristet på hodet.

«Foreløpig ser det dårlig ut. Hennessy begynner å tvile på at det ligger en kode der siden tekstene ikke synes å følge noen kjente mønstre. Det finnes dataprogrammer som dekker ethvert alternativ helt tilbake til Julius Cæsars tid, hvor keiseren benyttet et antall tegn som ga perfekte kvadrater, men hittil har maskinen hans meldt pass. Kanskje du har rett. Kanskje Blaufinkel hadde alle forskningsresultatene i hodet. Men det hjelper ikke deg i særlig grad så lenge noen der ute synes å være av en annen oppfatning.»

Chris nikket taust. Problemet var bare at han ikke hadde forstått et kvidder av Blaufinkels notater. Om det fantes en sti der som ville ha ført til målet, eller hvorvidt skribleriene bare var løsrevne fragmenter i en tankeprosess, begrenset av øyeblikkets inspirasjon og forgjengelighet. For alt han visste kunne professoren ha stått foran et snarlig gjennombrudd i jakten på adenovirusets hemmeligheter – eller vært like fjernt fra gåtens løsning som da alkymistene bestrebet seg på å omdanne uedle metaller til gull. Mannen selv var den eneste som kunne ha gitt verden svaret. Nå hadde denne vitenen gått ugjenkallelig tapt, så sant den ikke lå gjemt i datafilene, tross Hennessys fåfengte anstrengelser med å hente den frem i lyset.

«Jeg er ikke kledd for å gå i begravelser,» innvendte han.«Antrekk er bestilt og kommer i løpet av kvelden,» opplyste Morelli.

«Størrelse femtito og førtitre i skonummer, hvis jeg ikke tar helt feil. Men jeg håper du kan knytte slipset selv.»

33

7

«Problemer?»Politimennene steg ut av patruljebilen, bredbente, med pistolbeltene

dinglende fra hoften over kakibuksene. Blikkene deres var søkende og mistenksomme. Volskij, som ante at det ikke bare var en høflighetsvisitt, svarte med et skuldertrekk.

«Kjøleanlegget. Forhåpentlig bare en sikring som har røket. Vi har fisk om bord og vil nødig at den skal svømme i smeltevann når den leveres.»

«Åpne dørene til lasterommet,» forlangte den ene, han dro ikke engang på smilebåndet over det halvhjertete forsøket på en morsomhet. Volskij gjorde som han ble bedt om. Politimannen rygget tilbake da den ramme lukten av tørket stør traff neseborene hans.

«Hva er det i de eskene?» spurte han.«Bokser med kaviar. Alt er nøye beskrevet i fraktpapirene.»Politimannen kastet et blikk på den sykelig blygrå himmelen idet han

gikk frem til førerhuset, hvor kollegaen hadde satt seg i passasjersetet og sjekket bilens dokumenter. Han stilte seg foran panseret og ba Gerasimov tenne frontlyktene. Med hendene gjorde han tegn til å få se om fjernlys, blinklys og parkeringslys også virket.

«Rygge- og bremselys,» ropte han inn i kupeen, før han igjen la veien mot kassevognens hekkparti. Han sendte Volskij et triumferende øyekast.

«Venstre stopplys virker ikke,» sa han og lirket en blokk med mangellapper ut av innerlommen på skinnjakken. I verste fall kunne han nekte dem å kjøre videre før feilen var utbedret, i beste fall nøye seg med en bot. Sannsynligvis det siste med tanke på den magre lønnen disse karene hadde.

Volskij la hendene på den nærmeste kartongen med kaviar, sprettet den og tok ut et par kilobokser. «Ta disse med hjem til kona,» sa han. «Beste kvalitet fra Kaspihavet.»

Politimannen svarte med et uttrykk i ansiktet som om han helst ville unnslå seg, men stakk blokken og kulepennen tilbake på plass. Med boksene i hendene gled han inn bak rattet i patruljevognen, hvor kollegaen allerede hadde tatt plass i passasjersetet.

«Fiks den pæren før dere krysser grensen,» ropte han over skulderen gjennom det åpne vinduet, la boksene under setet, startet bilen og svingte ut på asfalten. «Landeveisrøvere,» mumlet Volskij for seg selv, lettet over at næringsvettet hadde vunnet over pliktfølelsen. En grundigere sjekk, og de to tjenestemennene kunne ha gått en lysere fremtid i møte. Gerasimov ventet til baklysene deres var forsvunnet før han fyrte opp motoren.

«Ser ut til at uværet går syd for oss,» sa han med et øyekast gjennom sideruten. «Hvis vi bytter på kjøringen kan vi være ved Kotor-fjorden utpå ettermiddagen i morgen.»

Volskij lente seg tilbake i setet med armene krysset over brystkassen.«Vekk meg når vi kommer til den rumenske grensen,» gjespet han.

34

Himmelen åpnet seg da Chris steg ut av baksetet på den svarte Lincoln’en som Morelli hadde skaffet til veie for anledningen. Selv befant hun seg ute av syne for begravelsesfølget, med kollegene spredt på strategiske steder i et ugjennomtrengelig rutenett, hvor ikke en røyskatt ville kunne passere uten å bli oppdaget. Foruten M-50 rifler med teleskopsikter var mange også utstyrt med digitale Nikon-kameraer og høyoppløselige teleobjektiver. Været var imidlertid en strek i regningen, som en inntrenger kunne dra fordel av.

Paraplyen Chris hadde fått av sjåføren til beskyttelse mot det kraftige skybruddet, vrengte seg i vindkastene fra tordenskyen. Han hadde sitt store hyre med å holde på den, der han trippet rundt vanndammene i de nye, blankpolerte skoene fra utleiebyrået. Presten var allerede i gang med jordfestelsen da han omsider fant en plass i utkanten av de mange fremmøtte. Venner og kolleger til avdøde, eller muligens fjerne slektninger fra ulike kanter av verden, som hadde fløyet inn for anledningen, siden Blaufinkels kjernefamilie på disse kanter sikkert ikke var særlig stor. Enken og den lille sønnen var de eneste ansiktene i mengden han dro kjensel på.

Kisten ble senket til tonene av Amazing Grace. Selv stemte han i som best han kunne, til tross for at toneleiet var i høyeste laget. Han kjente seg nokså bortkommen i denne forsamlingen av totalt ukjente mennesker. Så annerledes enn da hans mor ble begravd med bare de nærmeste naboene til stede. Diabetes med påfølgende hjerteinfarkt – den vanligste dødsårsaken, foruten pillemisbruk, blant beboerne på campingplassen. Faren var etter sigende meldt savnet, antatt omkommet, under en offensiv ved Ho Bo-skogene i Vietnam, men skulle fremdeles befinne seg på myndighetenes liste over mulige krigsfanger som Hanoi-regimet hadde nektet å gi opplysninger om. Lofthus var morens pikenavn. De to hadde ikke rukket å gifte seg før faren ble innkalt til tjeneste.

Seremonien var over. I øyekroken la Chris merke til at en kvinne i kretsen av Blaufinkels nærmeste hvisket enken noe i øret og pekte i hans retning. Enken snudde på hodet, lente seg deretter mot den andre og nikket, før hun igjen vendte oppmerksomheten mot prestens håndtrykk og trøstende ord til de etterlatte. Chris snudde på hælen. Med paraplyen mellom seg og flokken nærmest graven beveget han seg i retning utgangen, der Lincoln’en sto parkert. Den ukjente kvinnen kom opp på siden av ham. Han behøvde ikke snu seg for å skjønne at det var henne, men gjorde ingen tegn til å stoppe før hun henvendte seg direkte til ham.

«Christopher Lofthus?»Stemmen var både spørrende og myndig, som om hun forlangte

oppmerksomheten hans. Idet han snudde seg og fanget blikket hennes, la han merke til den slående likheten. Etter alderen å dømme måtte hun være avdødes søster, kusine eller et annet nært familiemedlem. Olivenhuden, de mandelformete øynene, haukenesen og høye kinnben – det var som å se en kvinnelig utgave av hans tidligere arbeidsgiver.

«Det er meg,» svarte han, usikker på hva hun ville ham. Det sammenbitte uttrykket hennes lovet ikke godt.

35

«Notatene,» sa hun, uten å presentere seg eller opplyse om hvilken relasjon hun hadde til avdøde. «Simon fortalte at assistenten hans hadde dem. Du var assistenten hans, stemmer ikke det?»

«Løpegutt, er vel en riktigere betegnelse,» svarte Chris. «Men med hensyn til det første må det nok foreligge en misforståelse.»

«Sludder,» utbrøt hun bryskt. «Min bror var helt klar på det punktet. Og familien har krav på å få utlevert alt som angikk forskningen hans.»

«Skulle bare mangle.» Chris skuttet seg da en vindkule truet med å rive paraplyen ut av hånden hans. «Saken er bare den at doktoren ikke hadde tiltro til andre enn seg selv i så måte. Han hevdet at han hadde alt i hodet.»

Blaufinkels søster naglet ham med blikket, stram i ryggen og uanfektet av det piskende regnet. De smale leppene hennes vrengte seg i en grimase.

«Simon hadde hukommelse som en gullfisk,» sa hun foraktelig. «Han husket ikke engang sin egen fødselsdag.»

«Doktoren kunne til tider virke en smule distré,» medga Chris. «Men dermed er det ikke sagt at minnet hans var dårlig i enhver sammenheng.»

«Du påstår altså at han løy for sine nærmeste om noe så viktig?»«Jeg gjentar kun det han fortalte meg, mer vet jeg ikke. Hvis doktoren

etterlot seg noe skriftlig, befinner det seg muligens i en bankboks. Selv har jeg bare sett ham bruke tavle og kritt.»

Kvinnen målte ham som en dommer overfor en motvillig tiltalt i en straffesak. «Du skal få høre fra vår advokat, Lofthus,» bjeffet hun over skulderen idet hun snudde på hælen og gikk.

«Hva gjaldt det?» Morelli hadde kommet opp på siden av ham uten at Chris merket det. «Jeg hørte at hun sa noe om en advokat.»

«Blaufinkels søster,» opplyste Chris. «Hun er overbevist om at jeg er besittelse av brorens forskningsmateriale, og nå vil hun ha det utlevert på familien vegne. Assistenten min har notatene, skal doktoren ha fortalt henne, hva han nå kan han ha ment med det.»

«En gåtefull person, den godeste Simon Blaufinkel.» Morelli tittet opp på de drivende regnskyene som hastet frem over himmelen. «Ufyselig vær,» mumlet hun med et godt grep i kåpekragen.

«Ikke spesielt egnet til portrettfotografering,» bemerket Chris, som knapt kunne skille den ene mørkkledde skikkelsen fra den andre under paraplyene.

«Vi får se når bildene foreligger,» sa Morelli. «Men kom deg nå tilbake til bilen før du blir forkjølet. Lag en kopp kamillete med honning og få på deg tørre sokker. Selv må jeg innom kontoret først.»

De gikk i hver sin retning ut av gravlunden. Chris fulgte gangveien til høyre mot den nærmeste porten, der sjåføren ventet utenfor med motoren i gang. Et øyeblikk var han mest fristet til å bare gå sin vei. Hoppe på en buss ut av byen og komme videre med livet sitt. Men hvor hen, og i dette antrekket? Dessuten lå kredittkortet og de få dollarene i kontanter sammen med sakene hans hjemme hos Morelli.

Resignert slo han ned den dryppvåte paraplyen og satte seg inn i bilen.

36

8

Medisineren stirret på det gråhvite ekstraktet med en betenkt mine. Trettito milliliter var alt kvinnens bukspyttkjertel hadde å by på. En anselig mengde under normale omstendigheter, men ikke for et menneske med kroppsvekt på nærmere et kvart tonn. Pasientens volum var mer enn det dobbelte og behovet tilsvarende. Hvis ikke kjemikerne klarte å syntetisere dette stoffet innen rimelig tid, kom mannen til å dø av mangel på donorer.

Han tømte gørra fra sentrifugen i avfallsbeholderen og vrengte av seg latekshanskene. Liket var allerede partert, frysetørret til et tomt skall og kvernet til det ugjenkjennelige. Restene ble deretter blandet med et lettantennelig lim og presset til opptenningsbriketter for bruk i fyrkjelen, der brenningen av organisk avfall fra gartnervirksomheten fant sted. Asken gjødslet man rosebuskene med. Her skulle intet gå til spille.

Rosebusker. Medisineren ristet oppgitt på hodet. Dette menneskevraket hadde ikke vært bundet til sengen i årevis og kunne knapt nok bevege de degenererte musklene. Langt mindre spasere omkring i det praktfulle hageanlegget, som var en konge verdig. Men statuttene forlangte at tjukken på alle måter skulle behandles fyrstelig. Og da ble det slik.

Medisineren la kanylen med det dyrebare innholdet i et stålbekken sammen med to vattdotter og gjorde seg klar til å sette ukens sprøyte.

Bildene på den stemmeaktiverte monitoren viste en kvinne i våtdrakt som svømte sammen med delfiner. Grasiøst, nærmest vektløst, blandet hun seg i dyrenes lek med hverandre, en øvelse han selv bare kunne drømme om i sin urørlige tilstand på sitt pneumatiske leie av luft og lateks. 643 kilo viste vekten. Skarve to kilo ned på tre måneder, til tross for at all føden kom gjennom slanger direkte inn i blodstrømmen. Monsteret i ham skrek etter fett. Det lot seg hverken kue eller sulte ut av den rikt sammensatte næringen som kun hadde til hensikt å holde ham i live.

Hvorfor? Men enda viktigere – hvem var han?Minnene var forsvunnet. Radert ut, som om han var født i går. En

kjempebaby klekket av et dinosauregg, med bare en velutviklet hjerne til å hjelpe seg med. Alt han visste om verden hadde han fått fra nettet. Sveipt gjennom det virtuelle universet til alle døgnets tider på leting etter spor av sin tapte identitet, kun avbrutt av korte perioder med søvn. Hvis noen bare hadde gitt ham et navn å forholde seg til, men ingen ville fortelle ham hva han het. Statuttene forbød dem, var svaret han fikk. Sannheten var nok heller at ingen av de som pleiet ham, matet ham og ga ham de nødvendige sprøytene, hadde den fjerneste anelse om hvilken person som skjulte seg inne i den uhorvelige kroppsmassen.

Stiftelsen, som nødvendigvis måtte være stinn av penger, hadde virkelig strukket seg langt for å gi ham den aller beste forpleining. Ingenting var spart på hva luksus angikk i disse ekstravagante omgivelsene, fra den klimaregulerte suiten hans med alle tekniske hjelpemidler i det store

37

herskapshuset, til hageanlegget utenfor. Her kunne han spasere omkring ved hjelp av sansene og et trettitalls robotstyrte monitorer, uten å være fysisk til stede. Kjenne lukten av nyklippet gress og blomsterprakten i bedene, og høre fuglekvitteret fra busker og trær. Alt han behøvde gjøre var å si de magiske ordene og la øyebevegelsene gjøre resten.

Eller han kunne betrakte verden utenfor på én eller flere av de mange plasmaskjermene i rommet. Veksle mellom TV-selskapenes programmer, DVD-filmer og Internet, alt etter hva han følte for. Så lenge kroppen tillot det, minnet han seg selv om med et blikk på displayet som overvåket behovene dens og startet massasjeprogrammet når musklene trengte å bli knadd. Øvrige kroppsfunksjoner ble også ivaretatt automatisk.

Så lenge minnene var borte hadde han ingen problemer med å finne seg til rette i dette påtvungne isolatet. Erkjennelsen av at han ikke kunne bevege seg for egen maskin, langt mindre svømme blant delfiner, var absolutt. Det fantes ingen celle i kroppen som husket at han noen gang hadde gjort det, eller hva motoriske bevegelser dreide seg om. Den tok bare til seg næring, pustet oksygen og kvittet seg med avfallsprodukter i ulike former, som et pattedyr i dvale. Bortsett fra at sovende pattedyr ikke hadde vakuumpumper med slager knyttet til kroppsfunksjonene sine.

Hvem han var og hvor han kom fra, ble for ham et reelt og påtrengende spørsmål. Ethvert individ måtte stamme fra et par foreldre, men i hans tilfelle kunne det like gjerne ha dreid seg om kloning. Et vannvittig eksperiment hvor mye hadde gått galt. Men selv en klone burde vel ha husket sin egen barndom og oppvekst.

Hukommelsestap var en mulighet. Han hadde lest alt han kom over på nettet om denne tilstanden, men fant ingen eksempler på den totale utslettelsen som tydeligvis hadde vært hans skjebne. Hjernen syntes å være kjemisk renset for hvert minste lille spor av tidligere opplevelser, men når og hvordan kunne det ha skjedd? Fra samme dag som kroppen hans ikke lenger var under viljens kommando?

Kvadriplegiker var et fryktelig ord. Lam fra nakken og ned, hvor nerveforbindelsene mellom hjernen og resten av kroppen var ødelagt. Men selv tilhørte han ikke den kategorien. Til tross for muskelsvikten, kjente han nålestikket fra den ukentlige sprøyten med vidunderstoffet som holdt ham gående. Og nå var tiden inne for en ny, hørte han av skrittene i korridoren.

«Jeg tror ikke Blaufinkels litterære puslerier rommer en kode,» sa Hennessy på mobiltelefonen fra sommerhuset. «Nå har dataprogrammet mitt tygget og spyttet til transistorene gikk varme, med null resultat. Derimot har tekstene tre ortografiske feil som ikke umiddelbart springer en i øyet.»

«Ortografiske feil?»«Stavekontrollen blinker dem ut, men doktoren har tydeligvis ignorert

den. Det fikk meg til å lure på om han hadde lagt nøkkelen på dørmatten, ikke under den, slik vi pleier å gjøre her ute på landet.»

«Har de noe med det genetiske alfabetet å gjøre?» spurte Morelli.

38

«Stryk G og du har det tre andre,» svarte kryptologen. «Jeg kjørte dem parvis både forlengs og baklengs, også de bokstavene som skulle ha stått der, men fremdeles ingen respons. Deretter prøvde jeg et Google-søk for å se om én eller flere kombinasjoner dukket opp som personrelaterte akronymer på vitenskapelige områder tilknyttet Blaufinkels virksomhet. Eneste jeg fant av en viss betydning blant titusener av treff, om enn perifer, var TAC.»

«Som står for?»«Titus Alban Carrington. Arvingen til den enorme Carrington-formuen,

som etter sigende forsvant under en motorsykkeltur i Honduras på syttitallet. Hva som deretter hendte forble et mysterium. Carrington-familien var kjent for å støtte fremragende forskning på en rekke områder, men hadde det ellers ikke med å forsnakke seg. Aller minst til media.»

«Jeg husker den historien,» sa Morelli. «Poden gikk for å være en bortskjemt lømmel av verste sort. Vel, da gir vi oss med dette, George. Send regning og legg på litt ekstra for godt mål. Har håndverkerne fått orden på huset ditt, forresten?»

«Siste vinduslisten slås på i kveld,» svarte Hennessy. «Men Gordon og Fred begynner visst å bli litt rastløse. Lengter hjem til byen, tror jeg.»

«Du holder sikkert ut med dem et par dager til, George,» klukket Morelli. Titus Alban Carrington. Man vinner ikke hver gang, mumlet hun hoderystende, idet hun stakk telefonen i lommen.

Chris Lofthus stirret på det gamle, falmete fotografiet av moren, det eneste han hadde brydd seg om å ta vare på etter begravelsen hennes. Fargene hadde med alderen blitt nokså blasse og rødtonet, men ikke verre enn at de tålte noen år til. Resten av etterlatenskapene hennes hadde han brent i søppeltønnen på campingplassen, før han solgte hjemmet deres slik det sto til en av naboene for spottpris.

Hun kunne ha vært omkring sytten år gammel da bildet ble tatt. Slank, vakker og iført en enkel sommerkjole som fremhevet den gryende kvinneligheten. Hun holdt hendene på ryggen og smilte sjenert til fotografen. Et øyeblikk i tiden som aldri kom tilbake. Så annerledes enn minnet om det dvaske, overvektige mennesket han senere skulle følge til graven.

Et menneske som hadde drukket tett så lenge han kunne huske. Han så henne for seg sittende ved gluggen i kjøkkenkroken med et melkeglass fullt av billig bourbon, mens hun stirret tomt mot skumringen utenfor. Det pløsete ansiktet var rødmusset av fyll. Hun sukket tungt når flasken var tom, reiste seg vaklende og gikk løs på oppvasken. Plasttallerkener og stålbestikk, annet hadde de ikke råd til. Selv fulgte han spent med fra overkøyen, redd for at hun skulle snuble i noe og slå seg fordervet mot en skarp kant i den trange kabinen, men hun holdt seg som oftest på bena. Han slappet ikke av før han hørte henne tasse over gulvmatten mot sengeleiet.

Hvorfor var det blitt slik? Hva hadde gått galt med tilværelsen hennes?Han visste at hun hadde god utdannelse. Eksamenspapirene fra college

tydet på at hun måtte ha vært en av de beste i sitt kull. Faren hadde han bare hørt om. Det eneste minnet om ham var et kostbart gullanheng, formet som

39

et hjerte med tre initialer flettet inn i hverandre. Kjedet var røket, så det kunne ikke brukes. Han hadde funnet det i roteskuffen nederst i kjøkkenbenken, sammen med bildet av moren.

For noen måneder siden hadde han søkt etter navnet Arnold Thadeus Crabbe i forsvarets nasjonale personellregister i St. Louis, men ingen treff. Da sto vel faren fortsatt oppført under rubrikken savnet i strid, et område som ikke var åpent for offentligheten. Og skulle han på mirakuløst vis dukke opp i live etter alle disse årene, ville han forbli en fremmed.

Chris la bildet og anhenget tilbake i den slitte konvolutten og kikket på klokken. Morelli hadde ikke vist seg. Hun hadde heller ikke ringt og sagt at hun ble forsinket, noe hun vanligvis pleide gjøre. Til sin overraskelse merket han at han savnet henne. Som innsatte savner fangevokteren sin, tenkte han bistert. Det kaltes å bli institusjonalisert. Et avhengighetsforhold han absolutt ikke hadde tenkt var mulig for sitt vedkommende. Men på gaten var han et mål, i følge FBI, og det var heller ingenting å trakte etter.

Rastløst zappet han mellom ulike TV-kanaler for å finne noe å slå i hjel kvelden med.

40

9

Båten var en utrangert tråler. Den hadde ligget i opplag på skipsverftet i Kotor, men var nå solgt til en maltesisk skipper som skulle bygge den om havfiskebåt for rike turister. Tunfisk var bedre forretning enn sardiner, mente han, men rynket pannen over vekten på den tørkete støren. Det knakte stygt i lastebommen da kassene ble heist om bord.

«Vi seiler så snart vi har bunkret,» sa skipperen, åpnet en flaske øl til hver og tørket svetten av pannen med håndbaken. Volskij hadde allerede returnert kjøretøyet til utleieselskapet og gjort opp mellomværendet.

«Når regner du med at vi er i Valletta?» spurte han.«Utpå morgenkvisten engang, hvis maskinen vil, men Burmeister &

Wain har ennå til gode å svikte meg,» svarte den kortvokste, aldrende mannen med tønnebrystet. Han kikket fra den ene til den andre med et lurt glimt i øyet. «Si meg, er det gullbarrer i de der kassene?»

«Atomstridshoder.» Gerasimov så seg omkring, senket stemmen og blunket konspiratorisk.

«Atomstridshoder?»«Vi har planer om å kapre et amerikansk hangarskip.»«Det skal du få meg til å tro.» Skipperen fikk en hostekule da han satte

ølet i vranghalsen. «Og hvordan skulle det gått til?»«Vi legger oss på avskjærende kurs og truer med å sprenge tråleren i

luften hvis vi ikke får hundre millioner dollar,» fulgte Volskij opp. «Hvor nær skipssiden kan du gå før det blir bråk?»

«En båtlengde, ville jeg tro, hvis trålen er ute.» Skipperen himlet med øynene. «Dere russere er noen spøkefugler, fullstendig uberegnelige. Kotor hadde nettopp besøk av luksusyachten til han derre rikingen som eier fotballklubben Chelsea. Underlig type. Vasser i penger, men spiser på de simpleste restaurantene.»

«Abramovitsj? En beskjeden fyr som helst går på steder hvor ingen kjenner ham,» forklarte Volskij. «Ekskona har maken yacht. Der er det friske orkideer i alle gjestelugarene hver bidige dag.»

«Noen har det,» gryntet skipperen. Han smatt inn i førerhuset for å varme opp motoren mens dieselen ble pumpet om bord.

Volskij ristet smilende på hodet til Gerasimov.«Og likevel sier man at vi russere alltid lyver,» humret han.

Midt i Otranto-stredet, der Adriaterhavet var på sitt smaleste, fikk Gerasimov øye på baugbølgen til et flatbunnet, hurtiggående fartøy med kurs rett mot dem. Etter kjølvannet å dømme kom det fra den albanske kysten, omtrent på høyde med Durrës. Han varslet skipperen umiddelbart.

«Pirater,» mumlet malteseren. «Dere kan like gjerne avskrive kaviaren først som sist.»

«Er de voldelige?»Skipperen ristet på hodet.

41

«Vanligvis ikke. Det er bare så fordømt irriterende at man ikke kan seile i fred for disse bandittene.»

Han låste roret og lot tråleren gå for sakte fart mens han låste pass, penger og papirer inn i et brannsikkert skap med tidslås. Båten nærmet seg raskt og var snart oppe på siden av dem.

«Legg bi,» ropte en stemme på gebrokkent engelsk. Gerasimov stirret kaldt på de fire maskinpistolene som var rettet mot dekket og angret på at han ikke hadde Guyrza Vektor’en for hånden. Med et velrettet skudd kunne han lett ha satt den kraftige Mercury-motoren deres ut av spill og søkt dekning. Det hadde vært en sann svir og sett dem drive hjelpeløst omkring på det åpne havet. Men noen titalls kaviarbokser var en billig pris for å unngå en farlig skuddveksling.

Et par trosser ble festet til stålgelenderet langs relingen. Fire av et mannskap på seks klatret om bord, to av dem bevæpnet. De øvrige ble igjen i den store, flatbunnete kaperbåten. Uten et ord løsnet skipperen presenningen som dekket lasten og trakk den til side.

«Kaviar til Valletta.»Han sprettet en av kartongene og lot dem sjekke innholdet. Albanerne

vekslet noen ord seg imellom. Den ene gjorde tegn til at Gerasimov og Volskij skulle bære de enkelte kolliene bort til ripa, hvor to av kaprerne sto klare til å ta imot dem. Deretter gikk han bort den nærmeste fiskekassen og brakk lokket løs med en bajonett.

Han studerte plastpakkene med fiskefileter nøye i det svinnende dagslyset. Grep deretter fatt i håndtaket for å kjenne på vekten, men kassen lot seg ikke rikke. Den lot seg heller ikke trekke over det riflete ståldekket med håndkraft, uansett hvor hardt han strevde.

Faen, mumlet Gerasimov innvendig, da han oppfanget det forventningsfulle glimtet i albanerens blikk. Passivt ble han stående å se at den ene fiskepakken etter den andre havnet på sjøen mens albaneren nærmet seg bunnen. Under andre omstendigheter kunne han muligens ha sluppet unna ved å si at det kun var snakk om kondemnerte artillerigranater på vei til et smelteverk, men kaprerne kom neppe til å kjøpe en slik forklaring.

Skipperen sendte de to russerne et morskt blikk da stridshodene kom til syne. Gerasimov trakk på skuldrene. Men noe måtte han foreta seg om ikke det hele skulle ende i en katastrofe.

Albaneren bukserte det nærmeste missilet opp i stående stilling og studerte den stensilerte koden fra alle bauger og kanter. «Russisk,» sa han halvhøyt mens han sugde seg i tennene. Med en talende bevegelse vinket han Volskij til seg.

Løytnanten skottet bort på Gerasimov som nikket. Volskij skrittet bort til den glatte stålkroppen, hukte seg ned og løftet den forsiktig. Idet han snudde seg lot han som om han snublet og slapp den trettito kilo tunge gjenstanden ned på albanerens føtter med bakenden først.

Kapreren skrek av smerte. Gerasimov tok et steg til siden, rev maskinpistolen ut av hendene på den nærmeste vakten og fyrte av et par korte runder for å tvinge de andre til søke skjul. Salvene ble besvart fra

42

sjøsiden, vilt og temmelig planløst. Rikosjettene var imidlertid skumle nok, der de spratt som pingpongballer mellom broen og skipsplatene.

Volskij grep skipperen i trøya og dro ham med seg inn i førerhuset. Gerasimov fulgte etter, samtidig som han sprayet dekket med kuler for å holde kaprerne på avstand. Ståldøren var bastant nok til å stå imot prosjektilene, så foreløpig var de trygge. Spørsmålet var nå om albanerne kom til å trekke seg, med eller uten stridshodene

Gerasimov hadde knapt nok tenkt tanken ut da skipssiden ble truffet av et støt som fra en rambukk og bikket over mot styrbord i nærmere tyve graders vinkel. Deretter fulgte en skjærene lyd av metall som gnuret mot metall idet tråleren rettet seg delvis opp igjen.

«Hva i huleste … » stønnet skipperen og tok seg til pannen der blodet silte fra et dypt kutt. Det harde støtet hadde kastet ham mot et utspring i knehøyde over dørken. Volskij åpnet døren forsiktig på gløtt for å se hva som foregikk mens Gerasimov ga ham dekning. Noe måtte ha kollidert med tråleren, men hva?

Det første de så var den glinsende våte baugen til en ubåt med kaprernes farkost dinglende på tvers av fordekket. Tårnet var dekket av dørbladet og kom først til syne da begge kravlet ut. Albanerne løp omkring som hodeløse høns. Fektet med våpnene etter noen å skyte på, som om det ville gjøre noen forskjell. Men i tårnet var det foreløpig ingen å se.

Hvor i helsike kom den fra? undret Gerasimov. Og hvilken nasjonalitet hadde beistet? Trålerens kledning hadde fått en stygg medfart der ubåtens baug hadde rammet den over fribordet akter, uten at det nødvendigvis betydde så mye. Men hvis propellaksling og ror også var skadet …

De to albanerne, som ufrivillig var blitt fanget sammen med den flatbunnete farkosten sin på ubåtdekket, kavet som gale med å få sjøsatt den igjen. Med felles anstrengelser fikk de omsider bikket den frem til vippepunktet. Begge kastet seg om bord i det samme skroget kom på gli og deiste i sjøen for egen tyngde.

Øyeblikket etter la de fire andre på svøm fra tråleren. Påhengsmotoren startet på første slaget, og én etter én fikk de halt seg opp i båten. Samtidig ble tårnluken på ubåten skjøvet opp og en sortkledd skikkelse med en RPG over skulderen kom til syne. Han rettet våpenet mot den flyktende Zodiac’en uten å forhaste seg. Øyeblikket etter var mannskapene forsvunnet i en sydende geysir av skum og vrakrester.

I mellomtiden hadde skipperen kommet ut på dekket med en kompress plastret over kuttet i pannen. Mannen i tårnet ble etterfulgt av flere, til sammen åtte i tallet. De klatret ned stigen, jogget over fordekket og svingte seg om bord i tråleren. Alle var bevæpnet og ansiktene dekket av balakla-vaer. Ingen ytre kjennetegn som røpte hvem de var eller hvor de kom fra.

Gerasimov skilte magasinet fra automatvåpenet og la det fra seg ved føttene. Etter hva han hadde sett dem gjøre mot albanerne var det all grunn til å kapitulere. Uten å nøle gikk seks av dem mot kassene med missilene, plukket dem opp så snart fisken var fjernet og fraktet dem over til ubåten. De øvrige ble rolig stående ved rekken med hendene på hver sin maskinpistol.

43

Stridshodene ble senket ned i ubåten gjennom en luke i dekket. Så snart denne var lukket og forseglet begynte ubåten langsomt å trekke seg unna. Mannen med RPG’en var den siste som klatret opp i tårnet. Men før han rakk å gjøre granaten klar, hadde de tre om bord i tråleren søkt tilflukt.

Raketten prellet av på dekket før den eksploderte og gjorde ingen større skader. Men som Gerasimov hadde fryktet var trålerens hekkparti så maltraktert at den i praksis var like sjødyktig som et badekar. Dessuten tok den inn vann. Med ror og propell inntakt kunne man muligens holdt baljen flytende de resterende sjømilene frem til Valletta. Nå var de tvunget til å stuve seg sammen i en liten gummibåt og putre videre ved hjelp av en femhesters påhengsmotor.

Hvordan kunne de ha visst det? lurte Gerasimov på. Foruten generalen, som hadde godkjent aksjonen i Ukraina, samt to av hans nærmeste medarbeidere, var ingen andre i OMUN informert. Noen hadde solgt dem, men til hvem? Det eneste han følte seg rimelig sikker på var at tidspunktet for anslaget ikke var tilfeldig. Ubåten måtte ha lusket i kjølvannet deres en stund, sannsynligvis fra de forlot Kotor-fjorden, og deretter grepet inn i øyeblikket før albanerne stakk av med lasten.

Ingen røverbande kunne ha stått bak dette, til det var handlingen for profesjonelt utført. Ubåtens profil og størrelse minnet om de konvensjonelle typene som for lengst var utrangert, hugget opp eller solgt til patruljetjeneste for enkelte mindre lands mariner. Ingen synlige kjennetegn som fortalte hvor den hørte hjemme. Kun et anonymt, svartmalt undervannsfartøy på et nattlig raid i fremmed farvann.

Men videre grublerier fikk vente til senere. Nå gjaldt det om å komme seg til land, hvis påhengsmotorens orket distansen og bensinen holdt så langt. Med GPS’en for hånd og kurs rett vestover var det ikke mulig å bomme på den italienske kysten.

Andrea Morelli kjente seg tom og sliten. I et par ukers tid hadde hun endevendt Blaufinkels gjøren og laden, men drapet forble et mysterium. Det var heller ingen biologiske spor etter gjerningsmannen i åstedsgranskerens støvposer, som kunne gitt etterforskerne en aldri så liten pekepinn. Tre skrivefeil i doktorens samling av fiffige sannhetskorn var heller ikke særlig opplysende.

Idet hun slengte skuldervesken fra seg på kommoden i entreen, flagret noe hvitt ned på gulvteppet. En konvolutt. Chris hadde sikkert forlagt den der i en eller annen forbindelse. Hun bøyde seg ned for å ta den opp og fikk øye på en tynn gull-lenke som stakk ut fra et hjørne.

Automatisk kikket hun seg rundt. Hun hadde det ikke med snoke i andres private saker, men her var det nærmest uforskyldt. Lenken var festet til et hjerte med et inngravert monogram på fronten. Tre bokstaver flettet inn i hverandre, kunne hun se i lyset fra vegglampen over kommoden. Formodentlig et gammelt arvestykke som Chris hadde tatt vare på. Ellers hadde han ikke så mange personlige eiendeler, utover de han sto og gikk i.

44

Konvolutten inneholdt også et bleknet fotografi. En ung kvinne i knopp, trolig hans mor, smilte hun for seg selv. Hun følte seg nesten som en kikker da hun la det tilbake i konvolutten sammen med smykket.

Chris satt i stuen foran TV’en. Han skvatt idet hun la hånden på skulderen hans. «Lang dag?» spurte han.

«Og traurig,» tilføyde hun. «Har du spist?»«Tok et par brødskiver med pastrami på kjøkkenbenken.»«Jeg orker ikke lage middag så sent,» kommenterte hun, sparket av seg

skoene og satte tennene i en pære fra fruktfatet. Chris takket nei da du hun spurte om han lyst på et glass rødvin. Hun skjenket et til seg selv og tok plass i sofaen overfor ham. De ble sittende tause og se på filmen som nærmet seg slutten. The last King of Scotland med Forest Whitaker, en av hennes favorittskuespillere.

«Sier bokstavkombinasjonene ATC, ACT, TCA, TAC, CAT eller CTA deg noe?» spurte hun, da rulleteksten kom på skjermen.

«Min fars navn hadde initialene TAC,» svarte Chris. «Hvordan det?»«George Hennessy ringte meg i ettermiddag og fortalte at Blaufinkels

tekst hadde tre stavefeil hvor disse bokstavene inngikk. Feilene var så åpenbare at de muligens var gjort med hensikt.»

«G’en mangler. Hvis det var det genetiske alfabetet, mener jeg.»«Som også var kryptologens første tanke,» nikket Morelli. «Deretter lurte

han på om de representerte noe annet, men det eneste treffet på nettet var Titus Alban Carrington. En rikmannssønn fra New York City og enearving til den berømte Carrington-formuen.»

«Aldri hørt om ham.»«Fyren var en notorisk døgenikt med et rulleblad,» snøftet Morelli.

«Usedvanlig intelligent, om han bare hadde giddet å bruke evnene sine til noe fornuftig. Enden på visa ble at kjørte seg i hjel før han ble myndig.»

«Rulleblad?»«Ni anmeldelser for voldtekt, blant annet. De fleste ble ordnet i

minnelighet ved hjelp av foreldrene penger.»Morelli tok en slurk av vinen og kvalte en gjesp.«Din mors pikenavn var Lofthus, fortalte du meg,» sa hun. «Ble hun aldri

gift med din far?»«Hun visste ikke engang at hun var gravid da han ble innkalt til tjeneste i

Vietnam. Siden har ingen hørt fra ham.»«Jeg mente ikke å være så personlig,» unnskylde Morelli seg.«Det gjør ingenting,» sa Chris. «For meg er han bare et navn. Kanskje et

min mor diktet opp for å gjøre livet enklere for seg selv. Og meg,» la han til. «Mange av de større barna jeg vokste opp med i campingleiren hadde aldri sett fedrene sine, så på den måten var Vietnam greit å ty til.»

«Hva sto ATC for?»«Arnold T. Crabbe. Jeg har sjekket opp navnet i forsvarets

personalregister over savnete, uten å finne det. Men det er også et annet problem som jeg først ble klar over da jeg var rundt tolv, nemlig at styrkene ble trukket ut av Vietnam i syttifem. Selv om min far skulle reist dit

45

umiddelbart før kapitulasjonen, gir det en differanse på fem år. Historien hennes stemmer ikke.»

«Men hun ga ham et navn.» «For hva det måtte være verd.» Chris trakk på skuldrene. «La meg vise

deg noe, så kan du gjøre opp din egen mening.»Han reiste seg fra stolen og gikk ut i entreen. Kort etter kom han tilbake

med konvolutten og slapp kjedet med gullhjertet ned i håndflaten hennes.«Jeg tror det må være arvegods, men initialene passer ikke på noen i

Lofthus-slekten,» sa han. «Gammelt er det i alle fall.»«Heller 1870 enn 1970,» sa Morelli ettertenksomt. Hun lot som om hun

ikke hadde sett smykket før og la merke til at bokstavenes rekkefølge lettere lot seg lese som TAC enn ATC. «Du sa at slekten din kom fra Midtvesten?»

«Min mor flyttet til New York som syttenåring. Her er et bilde av henne fra den tiden.»

Han viste henne fotografiet.«Søt pike,» sa Morelli.«Skoleflink også,» sa Chris nøkternt. Morelli nikket. Han hadde fortalt

henne historien om livet i campingvognen. En skjebne han delte med titusener av andre, der livene til foreldrene hadde gått over styr. Det eneste han satt igjen med var et fotografi og et smykke, som moren hadde tviholdt på av ukjente grunner.

«Var hun noen gang inne på å få hjertet taksert? Det er jo et nydelig stykke håndverk.»

«Ikke som jeg vet,» svarte Chris. «Hun tok det bare frem en eneste gang da jeg spurte hvem faren min var. Ellers lå det og slang i roteskuffen sammen med kvitteringer og slikt.»

«Det må jo ha hatt en slags affeksjonsverdi for henne.»«Sikkert. Men det kunne vært artig og latt en gullsmed se på det. Tenkte

jeg skulle spurt om du kunne gjøre det for meg, siden jeg har husarrest på ubestemt tid. Det var derfor jeg la konvolutten klar på kommoden i entreen.»

«Du tror altså ikke at det har tilhørt din far.»Chris trakk på skuldrene.«Han er uansett en fremmed.»

46

10

Arnold Thadeus Crabbe. La oss se om mannen finnes i noe register over levende eller døde, tenkt Morelli og startet søkeprogrammet. Som FBI-agent hadde hun åpne dører i alle retninger, også klassifiserte, men disse ga ikke uten videre adgang til vedkommendes personalia.

Programmet hoppet med lynets hastighet mellom de forskjellige databasene. Tre steder dukket navnet opp, men det viste seg å være samme person. En syttito-åring fra Tennessee, som døde i forrige måned etter langvarig sykeleie. Chris hadde rett. A. T. Crabbe fantes ikke. Bortsett fra muligens i de hemmelige tjenestenes registre over personer med flere identiteter.

Hva med deg da, Titus Alban Carrington? Etter turen til Honduras var han tilsynelatende forsvunnet fra jordens overflate, i alle fall hva media angikk. Navnet hans dukket heller ikke opp i noen andre databaser som hun hadde adgang til. Hvis han døde der borte var han i alle fall ikke stedt til hvile på familiens gravsted i New York City. Da var utskriftene fra de gamle rettsprotokollene, som etter hvert var blitt digitaliserte, mer interessante. Ni fullbyrdete voldtekter hadde fyren sluppet unna med. De fornærmete hadde godtatt et erstatningsbeløp i forliksrådet, før sakene kom opp til doms.

Gjennomgangsmelodien i voldtektsakene var at samtlige hadde funnet sted i unge Carringtons bil. En gjeng hadde ragget omkring i nabolaget, plukket opp uskyldige tenåringer, og Carrington hadde tatt møydommene deres med kompisene som tilskuere.

Ni dokumenterte overgrep, der gjerningsmannen hadde sluppet straff. Men hvorfor ikke også et tiende, som aldri var blitt anmeldt?

Hvorfor kaster jeg bort tiden på dette, tenkte hun hoderystende og slurpet i seg resten av kaffen. Men bildet av den unge Amalie Lofthus, og mysteriet med Christoffers ukjente far, hadde gjort henne nysgjerrig. Det måtte være en grunn til at en ung, intelligent kvinne på terskelen til voksenlivet hadde gitt opp alt da sønnen ble født, for til slutt å ende som et nedbrutt vrak.

Sett at Amalie Lofthus hadde kommet til New York City for å jobbe. Skape seg en fremtid, eller i det minste en plattform, utenfor sine egne hjemtrakter. Hvis hun hadde søkt en huspost eller en kaféjobb, var hun neppe registrert i skattemyndighetenes arkiver. Hun kunne også ha bodd sammen med noen hun kjente og på den måten unngått å melde flytting. Først senere hadde hun skaffet seg trygdekort, men da i en annen delstat. Den eneste adressen Chris kjente var campingparken han var oppvokst i.

Sikkert var det at Chris ikke hadde blitt unnfanget i et kjærlighetsforhold, slik moren påsto. Hun hadde løyet for ham med hensyn til smykkets opprinnelse. Diktet opp en historie om faren hans som gutten muligens kunne leve med, men ikke hun selv. Forklaringene kunne være mange, men voldtekt var nærliggende. Og en ubemidlet kvinne, særlig på den tiden, hadde ingen muligheter til å unnslippe følgene av en uønsket graviditet.

47

Morelli så for seg en livredd tenåring med blodstriper nedover lårene, forlatt i veikanten av en gjeng halvfulle, oppgirete jyplinger i pappas bil, med hånden knuget om et smykke som hun i kampens hete hadde revet av halsen på den ukjente gjerningsmannen. Et vakkert gullsmedarbeide av ypperste kvalitet, som sto i skjærende kontrast til den nedrige handlingen.

Initialene TAC hadde nå dukket opp som feilstavinger i en myrdet fedmeforskers datafiler. Hvis det fantes noen forbindelse var den temmelig uklar. Søkt, ville hun heller si, i og med at unge Carrington hadde vært strøket fra manntallet lenge før Simon Blaufinkel kom til byen.

Likevel var det noe her som nektet å slippe taket.Hun grep etter telefonen og slo nummeret til Hennessy.«George, det er meg igjen. Jeg har tenkt litt på de bokstavene du nevnte i

går, er det mulig å se om de står i en bestemt rekkefølge?»«Mener du hvilken som kommer først og siste i manuskriptet?»«Eller som på andre måter danner et mønster.»«Hold an et øyeblikk, Andrea, så henter jeg utskriften.»Det tok et halvt minutt før han var tilbake. Hun hørte det krasle i papirer.«Den numeriske rekkefølgen er TAC. Noen skjulte mønstre har jeg ikke

kunnet oppdage.»«Og du er rimelig overbevist om at feilene ikke er tilfeldige?»«Absolutt. Når en lærd mann overstyrer stavekontrollen må han ha hatt

en grunn. Hvilken har jeg derimot ingen idé om.»«Bortsett fra at de kunne ha vært initialene til en bestemt mann.»«Titus Alban Carrington. Han ble i alle fall ikke rapportert omkommet

under eller etter oppholdet i Honduras, men gud vet når det gjelder den familien. Kanskje de stuvet ham vekk et sted for å slippe flere skandaler.»

«Enearvingen til en formue på størrelse med Microsofts? Hvordan skulle det vært gjort uten at media fikk vite om det?»

«Mangemilliardæren Howard Hughes klarte å forsvinne fra offentlighe-tens søkelys,» bemerket Hennessy. «Diskresjon er noe slike mennesker kan og vet alt om. De skyr også fotografer, så det finnes omtrent ikke bilder av Carrington-familiens medlemmer noe sted.»

«Men formuen kan de vel ikke bare trylle bort.»«Den eksisterer nok som en stiftelse under et eller annet navn. Hvis ikke

gamlingen testamenterte vekk pengene før han gikk i graven. Konen hans lever heller ikke lenger, og Titus junior var deres eneste barn.»

«Het faren også Titus?»«Og bestefaren. Sønnesønnen var altså Titus Alban Carrington den tredje,

og siste, i rekken. Såfremt han ikke fortsatt er i live på et hemmelig sted.»«Slektninger finnes det vel.»«I massevis, vil jeg tro. Røttene deres går tilbake til teselskapet i Boston i

1773, med løsrivelsen fra England tre år senere. Vi snakker om ekte patrioter her. Fedrene til Amerikas forente stater.»

«Takk for leksjonen, George. Du har virkelig gitt meg noe å tenke på.»Morelli la på røret og ristet gullhjertet forsiktig ut av konvolutten. Tre

blad Carrington med samme for- og mellomnavn. Kunne smykket være et

48

familieklenodium som gikk i arv fra far til sønn? Og enda viktigere, slo det henne i et glimt av plutselig klarhet.

«Vi berget da livet i det minste,» sa skipperen optimistisk, løftet fileten fra ryggbenet på doradoen, skar en bit og puttet den i munnen. Han var allerede dypt nede i sin vinflaske nummer to og så en smule lysere på tilværelsen enn da påhengsmotoren ga opp ånden noen sjømils vei fra land. Hvis ikke mannskapet på fiskeskøyten i grålysningen hadde oppdaget dem drivende for strøm og vind, ville de ikke ha sittet ved et veldekket bord på landsbyens vertshus, nydusjet og forfrisket etter noen timers velfortjent søvn. Tapet av tråleren var ikke verdens undergang, det ville forsikringen ta seg av. Russerne var nok atskillig dårligere stilt, skjønte han av de dystre minene deres og det raskt synkende nivået i grappaflasken.

«Har du hørt hva som skjedde da en russisk mafioso havnet i helvete? Han drepte den skinnbarlige, stakk av med kullene og begynte for seg selv. Det er derfor Sibir er så ulidelig kaldt,» gryntet Volskij og stirret dystert ned i den blanke væsken. «Der vi kommer til å ende våre usle liv, dømt for å ha satt rikets sikkerhet på spill ved svikefull opptreden i tjenesten, hvis anklagerne får det som de vil. Og bann på at de gjør det i vårt tilfelle.»

«En død i skjønnhet,» tilføyde Gerasimov lakonisk.«Men lasten ble da vitterlig kapret,» innvendte skipperen.«Sier hvem?»Malteseren tidde. Russeren hadde rett. Hvem ville tro på historien om

ubåten, aller minst fra et vitne som selv kunne mistenkes for å være part i saken? Dessuten var det ikke engang sikkert at forsikringen dekket sammenstøt med et krigsfartøy uten nasjonale kjennetegn.

«Kanskje best å holde kjeft,» nikket han ettertenksomt.«Omerta,» sa Volskij samtykkende og strøk fingeren talende over

strupehodet. «Våre problemer er ikke ditt anliggende. Her er forresten godtgjørelsen din for jobben.»

Han bladde opp den avtalte summen i euro. Skipperen stakk sedlene i lommen uten å protestere. Havet gir og havet tar, tenkte han ironisk, siden ordtaket her var billedlig ment.

Fotoavdelingen var det første stedet Morelli stakk innom.«Kan du gjøre noen supre opptak av denne gjenstanden og sende dem

elektronisk til alle de store juvelerene i New York og Boston med den vanlige forespørselen, Mike?» spurte hun. «Men bruk hansker når du tar i den. Jeg vil helst ikke ha fingeravtrykkene dine noe sted.»

Hun lot hjertet gli ut av konvolutten og ned på lysbordet foran ham.«Med det samme?» spurte fotografen, da han så at agenten nærmest

trippet der hun sto.«Jeg trenger det til en annen jobb som haster enda mer,» forklarte hun.Mike Burns satte opp et provisorsk lystelt av reflekterende lerret, stilte

inn kameraet og sjekket mattskiven. «Ser bra ut,» mumlet han for seg selv og tok en enkelt eksponering.

49

«Ferdig allerede?» spurte Morelli forbauset.«Skal bare ha bildet innom Photoshop et kort øyeblikk for å justere

kontrasten,» svarte han. «Om et kvarters tid dukker det opp på skjermene til utvalgte gullsmeder. Skal vi ta med antikvitetshandlerne også?»

«Gjerne det.» Morelli løftet hjertet opp etter kjedet og la det tilbake på plass. «Hør fra deg så snart noen responderer.»

Hun smatt ut døren og tok heisen to etasjer ned, hvor kriminalteknikerne holdt til. Dette blir verre tenkte hun, i det hun stakk kortet i dørlåsen og tastet passeringskoden på displayet.

«Hvem er det som nå kontaminerer åstedet?» brummet en dyp bass fra et batteri med kjemikalieprøver under et fluoriserende lys.

«Kan du rive deg løs fra drømmeverdenen et øyeblikk, Les? Jeg har noe her som du virkelig kan få brynt deg på.»

Hun lot hjertet dingle foran nesen hans, men ba ham holde fingrene unna.«Har du arvet?» spurte han.«Jeg trenger å få gjort litt genarkeologi av beste merke,» svarte hun.

«Tror du det er mulig å finne rester av hudfett fra midten av det forrige århundret eller der omkring?»

Lester Ohlson skjøv brillene opp i pannen og masserte øyelokkene.«Hvor mange mennesker har tatt i smykket?»«Den nåværende eieren og jeg selv. Du får genprøver av begge.»«Da må vi lete i de dypeste gropene etter de eldste sporene,» sa

kjemikeren. «Sjansen for å finne rester av pussemidler er atskillig større.»«Det tenkte jeg ikke på,» sa Morelli. Hun kunne ha sparket seg selv for å

oversett noe så innlysende. «Men kan ikke pussemidlene like gjerne ha konservert dem?»

«Ammoniakk, sitronsyre og lurium?» Kjemikeren spisset leppene. «Vel, det går jo an å prøve. Større undere har skjedd før i denne verden. Men vi har ingen muligheter her, så jobben må overlates til Genielab. Hva dreier denne saken seg egentlig om?»

Hun ga ham et kort riss av omstendighetene og hvordan hun tenkte. Lesters rynker ble stadig dypere etter hvert som historien tok form.

«Hvorfor skal FBI etterforskere en gammel voldtekt som kanskje, kanskje ikke, har funnet sted, og som i alle tilfeller faller inn under NYPDs jurisdiksjon?»

«Fordi de tre bokstavene på fronten av hjertet nylig har dukket opp et sted hvor man aller minst ventet det,» svarte hun.

«På hvilken måte?»«Som blinkende dioder i et skriftlig materiale fra en myrdet person,»

svarte hun kryptisk. «Saken har ikke rørt på seg i drøye to uker, så jeg begynner å bli passe frustrert. Smykket er som sagt det eneste vi har. Om dette kan få oss ut av dødvanne, gjenstår å se.»

Lester Ohlson pustet tungt og slapp luften ut gjennom nesen. «Kanskje er vi heldige å finne et inntakt gensegment som går igjen i

denne bestemte slekten, og da har du muligens en forbindelse den veien,» sa

50

han. «Men burde ikke denne tidkrevende og kostbare undersøkelsen vente til du hører fra gullsmedene? Kan hende ligger svaret i dagen.»

«Deler av det,» presiserte Morelli. «Men uten genmaterialet er vi like langt. Smykket er neppe blitt pusset de siste 27 årene. To av de aktuelle personene har hatt det i hendene på ulike tidspunkt, og – hvis magefølelsen min stemmer – også den vi er på leting etter. Hvis DNA’et matcher, har vi ugjendrivelig bevis for en kriminell handling, og et farskap som kommer til å ryste finansverdenen i grunnvollene.»

«Er du ikke litt vel rask nå,» bemerket Les. «Selv ikke skattejegerne har til dags dato klart å oppspore den forsvunne Carrington-formuen.»

«Det problemet får vi ta når det kommer,» repliserte Morelli.

51

11

«Gamle KGB var i sin tid utstyrt med marinefartøy,» sa Volskij. «Hvorvidt FSB har overtatt disse aner jeg ikke, men i så fall kan det tenkes at vi er blitt ofre i en intern prestisjekamp. General Sajtsev må ha hatt sine grunner da han kun informerte to personer i sin egen stab om aksjonen.»

«Men hvorfor måtte kaprerne på død og liv late som om de var fienden?» innvendte Gerasimov. «Finnlandshetter, panserbrytende missiler og hele balletten. Hvis hensikten var å komme oss til unnsetning i en kinkig situasjon, kunne de ha nøyd seg med mindre. Æren hadde de fått i alle fall. De hadde heller ingen grunn til å renne oss i senk.»

«Hva gjør man ikke for dramatikkens skyld,» sa Volskij, bemerkelsesverdig lite påvirket av all grappaen. Sløvheten kom vel sigende etter hvert, tenkte Gerasimov, mens han i tankene sonderte muligheten for at innenriksdirektoratet tross alt kunne ha hatt en finger med i spillet. Rivalisering og maktkamp forekom på alle nivåer innen systemet, så kanskje Pavel hadde rett. Men da måtte man få klarhet i dette før støvet rakk å legge seg.

Gerasimov bestemte seg for å ta tyren ved hornene.«Jeg ringer sjefen,» sa han.De avbrøt den langsomme vandringen gjennom landsbyens smale gater

og slo seg ned i en av de mange trappene som klynget seg til klippeveggene, der bolighusene lå klint inntil hverandre med sine fargerike fasader og ditto skodder. Et pittoresk syn i den blå timen, som også kunne ha vært fredelig om ikke Herbie Hancocks elektriske akkorder gjennom et åpent gavlvindu hadde splintret stillheten.

Gerasimov tittet opp på den slørete stjernehimmelen mens han ventet på forbindelsen. Et eller annet sted milevis over disen sprang signalet hans mellom ulike satellitter, før det ble rutet til en bakkestasjon i Moskva og videre frem til mottakeren.

«Otrjad militsii osbogo naznatsjenija, general Sajtsevs kontor.»«Er generalen til stede?» spurte Gerasimov, uten å presentere seg.«Han er på ferie denne uken,» lød det korte svaret.«Da prøver jeg igjen senere.»Gerasimov slo av mobilen. Volskij kikket spørrende på majoren.«Hva nå?»«Jeg tror jeg vet hvor han er,» svarte Gerasimov. «Sajtsev-familien har et

sommerhus på Krim ved Cornomorskoje. Vi drar dit.»Løytnanten hevet øyenbrynene.«Tilbake til Odessa, altså.»«Men denne gang reiser vi standsmessig.»

«Mitt kontor. Med det samme.»Bob Turing, seksjonssjef for operative tjenester, var mørk i ansiktet.

Morelli sukket innvendig og reiste seg fra plassen foran datamaskinen. To

52

minutter til, og hun hadde antakelig funnet svaret hun var ute etter. Nå ble det kjeft i stedet, skjønte hun av den barske tonen fra mannen i døråpningen.

Turing gikk foran med raske skritt til hjørnekontoret borterst i gangen. Han slapp Morelli inn foran seg. Til sin lettelse så hun at de var alene. Samme hvilken synd hun hadde begått, skulle hun ikke henrettes offentlig.

De tok plass på hver sin side av Turings overfylte skrivebord.«Hva er dette?» bjeffet han og la en kopi av formular foran henne. Hun

kastet et blikk på den øverste linjen og rettet ryggen. Faen ta deg, Les, knurret hun innvendig.

«En rekvisisjon til Genielab i forbindelse med Blaufinkel-saken,» sa hun. «Jeg håper å kunne avdekke en mulig sammenheng med noe som fant sted for snart tre tiår siden.»

«Det var det jeg fryktet,» sa Turing sammenbitt. «Når begynte du å bruke Byråets penger som om de var dine egne?»

«Mitt anliggende er Byråets anliggende,» svarte Morelli stivt. «Jeg har ingen personlige interesser i dette, selv om det muligens kan tolkes slik.»

«Det gjør det så absolutt, hvis jeg har oppfattet Les Ohlson rett. En gammel farskapssak har ingenting med drapet på Simon Blaufinkel å gjøre. Mannen var fortsatt i Mumbai som kostholdsrådgiver for rike sosietetskvinner da denne høyst spekulative voldtekten skal ha funnet sted.»

«Immigrasjonsmyndighetene sier noe annet,» parerte Morelli. «I papirene deres står det at Blaufinkels søkte om visum til USA allerede i 1970, fikk grønt kort samme år, men pendlet i perioder mellom Mumbai og New York City frem til 1998. Først da åpnet han praksisen sin i Greenwich Village og fikk innvilget sitt amerikanske statsborgerskap.»

«Så?»«Jeg har spurt meg selv hvorfor han har blinket ut bokstavene TAC i

datafilene han etterlot seg, kamuflerte som stavefeil. I utgangspunktet virket det helt usannsynlig at en fedmelege i Mumbai skulle ha noe som helst med Carrington-familien å gjøre, men i det minste vet vi nå at han periodevis har oppholdt seg her i det aktuelle tidsrommet. Det er ikke uvanlig at rike mennesker konsulterer de fremste spesialistene på gitte områder, hvis de plages av bestemte lidelser.»

«Og du vet at Carrington-familien slet med et sykelig fedmeproblem?»«Kan noen av oss si at det ikke var tilfelle?» svarte Morelli med samme

mynt. «Vi snakker om et lukket system der ingenting siver ut. Selv juniors eksesser ble hysjet ned av penger og dyktige advokater. Personlig har jeg i det siste vært inne på tanken om at forsvinningsnummeret hans i Honduras kan ha vært en dekkoperasjon for å få ham vekk fra offentlighetens søkelys. Her har vi bare en kort pressemelding å forholde oss.»

«La gå med det,» kommenterte Turing. «Men hvilken relevans har den antatte voldtektssaken i denne sammenhengen? Eller prøver du bare å bevise at det finnes en arving til Carrington-formuen, som for øvrig ingen har sett snurten av etter foreldrenes død?»

«Glem ikke at Chris Lofthus, som følge av vår egen sikkerhetsvurdering, er et antatt drapsmål. Han har full beskyttelse døgnet rundt som følge av

53

RPG-missilet mot Hennessys hus, hvor han sto midt i skuddlinjen. Hvis det nå viser seg at han er resultatet av en voldtekt, og DNA-sporet utpeker Titus Alban Carrington den tredje som faren, skjønner jeg at noen der ute ønsker ham død. Folk som gjerne ser at Carrington-formuen forblir der den er, i hendene på gud vet hvem. Jeg håper dette er en akseptabel forklaring på mine noe … uortodokse disposisjoner i denne saken.»

Hun skjøv rekvisisjonen tilbake over bordet. Turing la den på toppen av papirbunken med en uttrykksløs mine.

«Men snakk med meg før du igjen beveger deg ut på dypt vann. Greit?»

Utpå ettermiddagen kom den første telefonen. Den eneste, skulle det senere vise seg, men til gjengjeld var denne fra en sikker kilde. En juveler fra Boston med det betegnende navnet Goldfine & Sønner. Det var innehaveren selv, Chaim Goldfine, som ringte.

«Jeg kjente igjen hjertet umiddelbart fra fotografiet dere sendte meg, og kan med stolthet opplyse om at dette usedvanlig vakre smykket ble bestilt som dåpsgave til T. A. Carrington den første. Min bestefar laget det. Originaltegningen henger fortsatt i glass og ramme på styrerommet vårt.»

«Er det virkelig så enestående?» Morelli hadde aldri brydd seg om smykker og var ute av stand til å verdsette deres håndverksmessige kvaliteter.

«Man lager ikke slikt nå for tiden,» svarte Goldfine vemodig. «Legg blant annet merke til … »

Morelli fikk et inngående foredrag om den gamle gullsmedkunstens finesser, som dessverre hadde blitt ofret på minimalismens alter. I dagens marked skattet man ikke slike gjenstander særlig høyt lenger. De støvet gjerne ned i antikvitetsbutikkenes hyller. Men hvis hjertet var til salgs, skulle han gjerne gi et bud. Det hadde betydd så mye for firmaets tilblivelse, og var et levende eksempel på fortidens uovertrufne håndverkstradisjoner.

Morelli smilte for seg selv over denne rørende salgstalen for Goldfine & Sønner. Man fikk nesten lyst til å forære ham smykket, mot å bli nevnt ved navn i styreprotokollen.

«Visse omstendigheter må først avklares,» sa hun svevende.«Jeg forstår,» sa juveleren. «Men er det upassende av meg å spørre om de

har med en forbrytelse å gjøre?»«Det vet vi faktisk ikke på nåværende tidspunkt,» svarte Morelli. «Som

beskrevet i følgebrevet er vi ute etter å få klarlagt smykkets opprinnelse. De videre undersøkelsene vil forhåpentlig gi oss det ene eller andre svaret.»

«Den siste Carrington var ingen helgen, har jeg latt meg fortelle,» fortsatte Goldfine. «Men han omkom jo for snart en mannsalder siden, så det virker jo litt underlig at FBI skulle fatte interesse for et gammelt familieklenodium etter alle disse årene.»

«Omkommet?» Morelli spisset ørene.«Forsvunnet i Mellom-Amerika et sted,» rettet Goldfine det til.«Vet du om smykket gikk i arv?»«Som dåpsgave ville jeg nok tro det.»

54

«Hva jeg egentlig spør om er hvorvidt en ung mann på syttitallet ville gå rundt med et så gammeldags, nærmest feminint halssmykke.»

«I alle fall hvis du var en Carrington,» kom det bestemt fra Goldfine. «Initialene ble på en måte adelsmerket deres. Sønn oppkalt etter far i tre ledd. Hjertet var så nennsomt utført og lite iøynefallende at det understreket maskuliniteten. Som dagens diskré gullring i en manns øreflipp.»

Vi får se når Genielab har sagt sitt, tenkte Morelli, takket så mye for opplysningene og konsentrerte om PC-skjermen igjen. Fortsatt ingen nye treff i noen av de store nasjonale personregistrene på navnet Arnold Thadeus Crabbe enn de hun allerede satt med.

55

13

Gerasimov og Volskij ankom Krim-halvøya utpå formiddagen med tog fra Odessa. De steg av i Simferopol’ og tok taxi videre til Cornomorskoje, en kjøretur på drøyt ti mil. Etter å ha spurt seg frem, fant de omsider generalens sommerhus. Familien var ute og badet, fortalte hushjelpen. Generalen hadde tatt med seg fiskestangen og befant seg nok på favorittplassen sin.

De to soldatene fulgte anvisningen hennes og bega seg sydover langs strandlinjen. I motlyset fra soldisen skimtet de den lett gjenkjennelige skikkelsen hans ute på en odde. Han var iført shorts, solbriller, åpen skjorte og sandaler. Det kortklipte, metallgrå håret var uberørt av havbrisen. Hendene var samlet på ryggen og blikket rettet mot tuppen av en lang, skråstilt meitestang, fastklemt mellom to steiner.

Har hørte ikke at de kom før Gerasimov ga lyd fra seg.«General Sajtsev.»Den feriekledde offiseren vendte på hodet og skjøv solbrillene opp i

pannen med et spørrende uttrykk i det magre, beinete ansiktet.«Anatolij? Pavel? Er dere her? Det siste jeg hørte var at tråleren hadde

lagt ut fra Kotor og var på vei til Valletta. Hva skjedde?»«Vi ble pårent av en ubåt i Adriaterhavet,» sa Gerasimov.«En ubåt?»«Kaprere. De dukket opp uten varsel og stakk av med lasten.»«Ubåten hadde ingen kjennetegn, så vi aner ikke hvor den kom fra,»

tilføyde Volskij. «Men sikkert er det at det hele var nøye planlagt.»«Det var som faen,» mumlet Sajtsev. «Hvordan visste dere forresten at

jeg var her?»«Vi tok en telefon til kontoret ditt i går kveld og hørte at du var på ferie.»«Fortalte dere hvem som ringte eller hvorfor?»«Under de rådende omstendighetene fant vi det klokest å holde kjeft.»«Utmerket.» Generalen kikket på klokken. «Men nå er det lunsjtid. Jeg

foreslår at vi tar historien i sin helhet over en flaske vodka.»Med fiskestangen i hånden gikk han foran opp mot huset. De slo seg ned

ved et smijernsbord i skyggen av parasoll. Tjenestepiken kom ut med to flasker Moskovskaja og salte agurker, et fat med svart rugbrød, tørket kjøtt, og kald, grillet karpe fra dagen i forveien. Selvfisket, bemerket generalen stolt. Men i dag hadde det ikke vært napp å kjenne.

«Forunderlig at de ikke bare skjøt dere, som de gjorde med albanerne,» kommenterte han etter å ha hørt historien til ende.

«De regnet vel med at granaten ville gjøre jobben,» sa Volskij. «Skulle den ha slått inn i maskinrommet og antent dieseltanken, som sikkert også var meningen, hadde tråleren blitt et krematorium.»

«Uansett er stridshodene borte, og – for alle praktiske formål – dere med dem,» sa generalen konspiratorisk. «Aksjonen i Ukraina har aldri funnet sted. Offisielt var major Anatolij Gerasimov og løytnant Pavel Volskij på en

56

ukes avspasering i Montenegro, med planer om å ta turen hjem via Malta. Etter Kotor har ingen av de to gitt livstegn fra seg.»

Gerasimov viftet bort en innpåsliten flue, helte i seg vodkaen og stirret taust ned i det tomme glasset. Sajtsev hadde rett, karrierene deres var over. Drømmen hans om Frunse-akademiet likeså. Et tap han lettere kunne bære enn tanken på at han kanskje aldri mer skulle sette foten på russisk jord.

«Pavel og jeg har diskutert dette nokså inngående,» sa han. «Har du hørt om personen som kalles dødens kremmer?»

«Vladimir Bout? En uspiselig type av en KGB-major som har visst å sno seg,» gryntet generalen. «Han kjøpte blant annet seksten Iljusjin-fly fra sin egen avdeling for en slikk og ingenting, da han begynte for seg selv i våpenbransjen. Kundelisten hans er både mangslungen og tvilsom. Men hvor passer han inn i dette bildet?»

«Opplysningene om stridshodene må nødvendigvis ha kommet fra egne rekker,» svarte Volskij. «Kun et fåtall personer utenom oss kjente til dem, altså kan noen ha solgt dem videre, fortrinnsvis til en operatør av Bouts format. Vedkommende må enten selv har stått for kapringen eller overlatt informasjonen til en tredjepart, alt etter hva som var mest lønnsomt.»

«KGB hadde i sin tid marinefartøyer,» innskjøt Gerasimov. «Om etterfølgeren FSB overtok disse, alternativt kvittet seg med dem på bruktmarkedet, er ikke godt å si. Men hvis Bout, for å holde oss til ham, fant det hensiktmessig å kjøpe transportfly, hvorfor ikke også en ubåt?»

«Bout var ikke den eneste GRU-offiseren som så sitt snitt til å tjene seg rik på militærmateriell etter Sovjetunionens sammenbrudd,» minnet Sajtsev dem om. «Men slike ting gjør man klokest i å glemme. Selv kommer jeg ikke til å ytre en stavelse i sakens anledning, men sitte musestille og se hva som eventuelt ramler ut av skapet.»

Generalen tidde da de to barna hans kom løpende opp fra stranden med vått hår og badehåndklær over skuldrene. Faren omfavnet dem hjertelig og kysset dem på pannen.

«Sasja, har du skrubbet deg opp nå igjen?» kjeftet han. «Har jeg ikke sagt at du må passe deg for de skarpe klippene. Blåfrossen er du også. Det samme gjelder deg, Tatjana. Inn med dere begge og få av dere det våte badetøyet.»

Ungene forsvant uten protester, hjulpet av et vennlig klask på baken. Moren deres vinket til ektemannen og gjestene, før også hun smatt inn i huset.

«De vokser til,» smilte Gerasimov. «Men Lydia er fortsatt den samme. Like vakker og ungdommelig.»

«Hun holder seg godt,» nikket generalen.Volskij skjenket seg et glass av den søte rosévinen.«Hvor går veien videre for oss?» spurte han.«Sannelig om jeg vet,» svarte verten. «Som jeg var inne på tidligere, må

dere to gå i dekning. Hvordan står det til med pengebeholdningen?»«Rundt femten tusen euro i kontanter.»«Da foreslår jeg at dere drar videre til Istanbul i morgen tidlig, tar inn på

et rimelig hotell i sentrum og skaffer dere nye pass hos en spesialist jeg

57

kjenner,» sa generalen. «Selv skal jeg kontakte en amerikansk kollega fra tiden min som etterforsker i militsen, da vi sammen oppklarte et mafiadrap på en av deres egne statsborgere i Moskva.»

Han fyrte opp en illeluktende egyptisk sigarett, blåste røykskyen mot parasolltaket og tenkte tilbake til 1984 da USA ga seg selv rett til å etterforske kriminelle handlinger mot amerikanske statsborgere i utlandet. Med andre ord, at politimyndigheten deres gjaldt over hele kloden. Den skyldige kunne føres hjem og straffes der. Hvis angjeldende land protesterte ville gjerningsmannen uansett bli hentet og bortført, på den ene eller andre måten. «Som dere sikkert husker var yankeene også sterkt engasjert i oppryddingen av det kjernefysiske våpenkaoset etter skilsmissen med Ukraina. Nunn-Lugar-forordningen og alt det der, så jeg tror at denne affæren vil interessere dem,» forsatte han. «Særlig hvis en mann som Bout er innblandet. CIA har tidligere benyttet seg av tjenestene hans. Men det ble slutt på moroa da han begynte å fly våpen til landets fiender,» tilføyde generalen polisk.

Gadd vite hvordan Chris kommer til å takle dette, undret Morelli spent, der hun snek seg inn i leiligheten som en tyv om natten. Hun var ingen psykolog og grudde seg til å konfrontere ham med sannheten. Halve sannheten, innprentet hun seg selv, men som etter alle solemerker også rommet hele. Hvis ikke Genielab kom til andre resultater.

Chris dukket opp i kjøkkendøren, tyggende på en pizzabit. Morelli fikk det travelt med å henge av seg jakken. Pokker ta den hersens nærheten. Samboerskapet hun selv hadde lagt til rette for i beste mening, men som etter all den tiden de hadde tilbrakt sammen ikke lenger lot seg slå av og på. Betydde det at hun var i ferd med å miste det profesjonelle grepet?

«En gullsmed har gitt bud på hjertet,» sa hun med ryggen til, rettet på jakkefoldene og tømte lommene for mobiltelefon, nøkler og kontanter. «Jeg sendte et bilde til diverse større juvelerfirmaer og spurte om smykkets opprinnelse lot seg stadfeste. Goldfine & Sønner i Boston svarte de hadde laget det i sin tid, på bestilling fra Carrington-familien.»

Hun snudde seg mot ham med ansiktet i nøytrale folder. Chris tygget videre på pizzaen, tilsynelatende uberørt.

«Jeg sa at jeg ikke kjente min far,» kom det omsider mellom to munnfuller. «Han vil forbli en luftspeiling, uansett hvilket navn initialene skjuler.»

«Arnold Thadeus Crabbe var en syttito-åring fra Tennessee,» sa Morelli. «Han har aldri vært i Vietnam, har ikke søkt om sertifikat, pass, kredittkort eller mottatt sosiale ytelser, utover den statlige hjelpen han fikk på aldershjemmet. Alt tyder på at han levde et stille, fredelig liv i Dyersburg, til han døde i forrige måned etter langvarig sykeleie.»

Chris svelget maten med en skvett cola.«Min mor kan ha hatt en huspost hos Carrington-familien,» foreslo han.

58

«I tilfelle må hun ha stjålet smykket, siden Goldfine bekrefter at det gikk i arv fra far til sønn,» svarte Morelli. «Men det finnes også en annen mulighet som stemmer bedre med beskrivelsen du har gitt av henne. Særlig når man tar juniors noe utsvevende liv i betraktning.»

«At hun ble voldtatt?»«Han hadde ni kjente tilfeller på rullebladet, så hvorfor ikke et tiende som

aldri ble anmeldt.»Nå var det sagt. Katta var ute av sekken. Morelli følte seg råtten over å ha

trengt seg inn i livet hans på denne måten, men Chris syntes å ta det med fatning. Han hadde sikkert vært inne på liknende tanker, skjønt ikke nødvendigvis så drastiske. Kanskje mer i retning av at moren var blitt sveket av en fyr hun heller burde ha dumpet enn å innlede et forhold til.

«Jeg har sendt hjertet til en genundersøkelse,» sa hun. «Vi vet at både du og din mor har tatt i det, foruten den siste eieren. Hvis hans gener korresponderer med dine, har hun frivillig eller ufrivillig blitt besvangret av en Carrington. Med hans merittliste er det siste mest sannsynlig. Til støtte for dette har vi den ødelagte kjedelåsen. Den kan ha blitt revet av under akten, uten at overgriperen merket det. I alle de ni tilfellene som er beskrevet i politirapportene, skal junior ha vært full i gjerningsøyeblikket. Selv har han i alle fall påstått det i et forsøk på å slippe billigere unna.»

«Så jeg er altså livsarving til en kjempeformue, er det dette du vil ha meg til å tro?» sa Chris med et skjevt smil. Morelli trakk på skuldrene.

«Hvis farskapet kan bevises, ja. Men siden formuen, sammen med Carrington junior, har vært sporløst forsvunnet i årevis, vil et slikt krav kun ha akademisk interesse. Mannen er ikke erklært død. I alle fall finnes det ingen offentlige papirer som bekrefter dette.»

«Kan formuer bare forsvinne?»«I Las Vegas og Atlantic City forekommer slikt rett som det er,» svarte

Morelli med påtatt munterhet. «Men ingen kan svi av hundretalls milliarder uten at myndighetene får vite det. Siden Titus Alban Carrington den tredje også er det siste skuddet på stamtreet, er det rimelig å tro at arven etter foreldrene er satt under formynderskap. En stiftelse eller noe i den duren, hvor pengene styres av et kobbel med advokater. Men dette vet man altså ikke.»

«Må ikke stiftelser også registreres?»«Sikkert. Skjønt navn kan vel anonymiseres og pengene gå direkte til

institusjonen hvor vedkommende befinner seg. Kommer an på hvordan statuttene er utformet, ville jeg anta. Men dette vet jeg ingenting om.»

«Så mannen kan altså fortsatt være i live?»«Uten en gyldig dødsattest, ja,» svarte Morelli. «Levende begravd, er vel

mer betegnende, siden Carrington-familien ikke har ytret et ord til noen etter at han forsvant i Honduras. Spørsmålet er om Blaufinkel kan ha hatt noen befatning med foreldrene hans mens de ennå var i live. Jeg har sjekket doktorens bakgrunn ganske nøye, og det viser seg at han ikke oppholdt seg permanent i India på den tiden, men pendlet frem og tilbake mellom Mumbai

59

og New York City i perioder. Hvis junior var en av pasientene hans, åpner det seg interessante perspektiver.»

«På grunn av tre fattige stavefeil i Blaufinkels datafiler?» Chris så mildt sagt tvilende ut.

«Stavefeil som han tydeligvis ignorerte, selv om dataprogrammet gjorde ham oppmerksom på dem,» minnet Morelli ham om.

«Hvis de da ikke representerte frekvensen i baseparene til en genmanipulert mikroorganisme,» foreslo Chris. «Han hadde som sagt store forhåpninger til den siste versjonen av adenoviruset.»

«Du mener at Blaufinkels reisevirksomhet kan forklares med at han oppsøkte forskermiljøene her?»

«Eller laboratoriene. Jeg nevnte vel for deg første gang vi snakket sammen at de klipper virusets arvestoff i biter og skjøter det sammen igjen på nye måter. Stavefeilene ligger ikke nødvendigvis i de skrevne ordene, men refererer seg kanskje til nukleotidenes rekkefølge. Jeg skal spare deg for detaljene om ribosens eller deoksyribosens sammensetning, men siden Blaufinkel hadde utelatt G’en, kan nøkkelen ligge der. Altså i det sukkermolekylet som er bundet til den nitrogenholdige basen guanin. Hvis denne anses for å være en utløsende faktor i fettcellenes hunger etter næring … »

Chris slo ut med hendene, som om han innså det håpløse i å forfølge tanken videre. Hvis doktoren virkelig hadde funnet svaret, og dette var hans kryptiske melding til menneskeheten, holdt det ikke med en bachelorgrad i informatikk for å løse gåten.

«Kan hende du har rett,» sa Morelli. «Men det hadde vært greit og fått oppklart om Blaufinkel har hatt kontakt med bestemte forskningsmiljøer og laboratorier før han åpnet egen praksis. Kunne du være behjelpelig med å sette opp en liste over de meste relevante?»

«Selvfølgelig. De fleste ligger på nettet.»«Da gjenstår bare 64 000-dollar spørsmålet – er du villig til å forsyne

meg med en spyttprøve?»

«Nikolaj Antonovitsj – jøss, det var lenge siden. Hvordan står det til på dine trakter? Eller har du gått av med pensjon og lever herrens glade dager?»

«Feil i begge tilfeller,» svarte Sajtsev. «Jeg er i OMUN nå. Har rykket opp til general og ringer riktignok fra feriestedet mitt på Krim, men særlig muntert er det ikke her for tiden. Kunne du være behjelpelig med å løfte en byrde fra en gammel manns skuldre, Sam?»

«Kommer an på hvor tung den er,» svarte Samuel T. Warren, forhenværende marineoffiser, nå visedirektør for utenlandsseksjonen i FBI. «Vent et sekund, så skal jeg overføre samtalen til en sikker linje.»

Herregud, mumlet Warren for seg selv, da han svett i øret en halv time senere la på luren. Atomstridhoder på avveier. Kapret i rom sjø av maskerte menn i en ubåt, muligens av Foxtrot-typen, etter beskrivelse å dømme. Russerne produserte et syttitall slike mellom 1958 og 1967, men samtlige var enten skrotet eller avhendet på annet vis.

60

Stridshodene var en del av pakken som de tidligere sovjetstatene skulle ha levert tilbake etter unionens sammenbrudd, men hvor anslagsvis tyve tusen enheter ennå ikke var gjort rede for i regnskapet. Her var det altså snakk om seksten artillerigranater. Kinaputter, sammenliknet med dagens våpen, men kraftige nok til å ta nattesøvnen fra noen og hver.

Slik Sajtsev hadde beskrevet situasjonen, var det lite han kunne gjøre for å oppspore dem. I praksis var mannen bundet på hender og føtter av et rigorøst system, hvor åpenhet var et fremmedord og hegningen om eget revir mer innbitt enn mellom de klandestine tjenestene her hjemme. At muldvarpen etter alt å dømme befant seg i generalens egne rekker, gjorde ikke forholdene enklere. Man kunne bli paralysert av mindre.

Strengt tatt burde saken vært overlatt til CIA. Men etter 9/11 og kampen mot terror var samarbeid på tvers blitt gjeldende mantra. La oss se om det også virker i praksis, tenkte Warren og slo nummeret til National Reconnaissance Office (NRO). Hvis en av overvåkingssatellittene deres hadde vært i posisjon til å fotografere hendelsen, for eksempel en Keyhole K-12, var sjansen stor for at det fantes detaljerte bilder av både kaprerne og ubåten. Himmelen hadde vært skyfri og lysforholdene tilstrekkelig gode for den høyoppløselige optikken, hadde han forstått av Sajtsevs detaljerte beskrivelse.

Siden forespørselen begrenset seg til eksisterende arkivmateriale, ikke om å dirigere en satellitt til et bestemt område, hadde NRO ingen innsigelser. Det nye var at saken fikk prioritet, tenkte Warren, som aldri hadde vært bortskjemt med velvilje fra den kanten. For NSA, CIA og Pentagon hadde dørene alltid vært åpne, men så utgjorde disse også ryggraden i landets verdensomspennende sikkerhetsnett. Hvis bildene fantes, regnet han med at CIA og DIA automatisk ville få kopier. NRO hadde ikke spurt om hva saken gjaldt, men det kom de andre definitivt til å gjøre. Det eneste han aktet å fortelle dem i første omgang var at dreide seg om en politisak.

Siden navnet Viktor Bout hadde dukket opp i Sajtsevs redegjørelse kunne dette imidlertid bli vanskelig. En gjetning fra generalens side, men på ingen måte fjern i den aktuelle sammenhengen. Bout hadde i årevis drevet en grenseløs virksomhet utenom alle spilleregler. Han hadde ikke bare forsynt FARC-geriljaen i Colombia og Osama bin Laden i Afghanistan med våpen, men også hatt liknende oppdrag i Afrika for CIA. Følgelig måtte man gå varsomt frem for ikke å få skrømtene i Langley på nakken.

Han slo intern-nummeret til Bob Turing.«Kan du ta med deg alt vi har om Viktor Baut og stikke innom mitt

kontor, Bob? Jeg trenger en krysspeiling for å se om han på et eller annet tidspunkt har vært engasjert i kjøp eller salg av ubåter.»

61

14

«Advokat Nathan Bukowski til Morelli,» sa stemmen fra resepsjonen over callingen.

Familiens advokat, altså. Morelli hadde nesten glemt det hele, siden hun ikke hadde hørt et pip fra noen etter begravelsen. Hvis man ønsket å snakke med Chris, måtte det nødvendigvis skje gjennom henne.

«Send ham opp,» svarte hun.Ledsaget av en sikkerhetsvakt kom Bukowski skridende inn på kontoret

hennes. En selvhøytidelig sprett, iført mørk, smalstripet dress og blå skjorte med rødt slips. Håndtrykket var slapt og blikket bak de uinnfattete brillene unnvek hennes.

Morelli ba ham ta plass i gjestestolen på den andre siden av skrivebordet. Bukowski la dokumentmappen over knærne og ga henne visittkortet sitt.

«Jeg representerer Simon Blaufinkels etterlatte i spørsmålet om ektefellens rettigheter til forskningsresultatene hans,» sa han formelt. «I den anledning må jeg be om at alt materiale som myndighetene har beslaglagt vedrørende dette, umiddelbart overlates til rette vedkommende.»

Så gjerne, tenkte Morelli. Hun tok en tynn papirbunke opp fra skrivebordskuffen og skjøv den over bordet. Bukowski flikket gjennom de tolv sidene med et spørrende uttrykk.

«Livets bok klarer seg med de fire bokstavene AGCT. Det sikreste beviset for at mindre gir mer,» siterte han. «Hva i all verden er dette?»

«Blaufinkels testamente,» svarte Morelli lakonisk. «Dette var alt som befant seg på datamaskinen hans. Hva han ellers måtte ha av hemmelige gjemmesteder, vet vi ingenting om.»

«Avdødes søster hevder at assistenten hans var i besittelse av materialet,» innvendte Bukowski. «Er det noe til hinder for at jeg kan få snakket med vedkommende under fire øyne?»

«Ikke hvis han selv går med på det,» svarte Morelli. «Men du kaster bare bort tiden. Chris Lofthus ble først kjent med Blaufinkels gåtefulle utsagn etter bisettelsen. Han stiller seg helt uforstående til dette.»

«En påstand jeg ikke uten videre kjøper,» sa Bukowski avvisende. «Lofthus var tross alt doktorens betrodde medhjelper i nærmere trekvart år.»

«Doktoren etterlot seg ingenting skriftlig som vi eller NYPD kjenner til,» repliserte Morelli. «Regnskaper med bilag i form av kvitteringer var stort sett det eneste som befant seg i arkivet hans.»

Bukowski flakket med blikket.«Jeg nekter å tro at en anerkjent forsker ikke har dokumentert resultatene

sine,» sa han. «Noe slikt ville være fullstendig meningsløst.»«I følge Lofthus skal doktoren påstått at han hadde alt i hodet.»«Nonsens.»«Kan så være. Men der står nå saken for øyeblikket.»«Så dette er med andre ord alt han etterlot seg?» Bukowski viftet med

utskriften fra datafilene.

62

«Ser slik ut.»Advokaten gjorde tegn til å reise seg.«Når og hvor kan jeg møte Lofthus?»«Du skal få nærmere beskjed,» svarte Morelli kort.

«Hackeren som var inne på maskinen min er lokalisert til en IP-adresse nord i staten,» sa Morelli. «Ross Dancer fant omsider maskinen via diverse omveier, men den viste seg å tilhøre en skolelærer i West Davenport. Klonet for anledningen, siden mannen hverken hadde beskyttet den med passord eller brannmur. Han fikk sjokk da FBI banket på døren.»

«Ta heller en titt på dette,» sa Chris og samlet sammen en mengde papirer som lå strødd utover spisebordet. Han virket opprømt og mer til stede enn hva tilfellet hadde vært de seneste kveldene, da han for meste hadde sittet sammensunket i sine egne tanker. Men dette var ganske andre toner.

«Jeg har snakket med samtlige universiteter som forsker på sykelig fedme,» fortsatte han. «Blaufinkel har besøkt en rekke av disse på ulike tidspunkt mens han ennå hadde praksisen i Mumbai, med det dreide seg kun om korte visitter. Her har jeg notert hvem han snakket med, omtrent hvor lenge besøket varte og hva samtalen gikk ut på. Hvis du krysskjører dette mot passkontrollens register, vil det antakelig gi et bilde av hvordan han disponerte tiden.»

Du verden, tenkte Morelli, forbløffet over det uventete initiativet. Hun skulle til å spørre om hvordan han hadde fått tak i opplysningene, men Chris kom henne i forkjøpet.

«Jeg sa at jeg hadde vært Blaufinkels assistent, og at jeg skrev på en hovedoppgave over mannens liv og virke. Tenkte det var mindre påfallende enn om henvendelsen hadde kommet fra det føderale politiet.»

«Og alle var like velvillige?»«Disse folkene har vært i samme situasjon, de kan drillen,» svarte Chris.En mann må visst ha et prosjekt for å føle seg lykkelig og verdsatt, tenkte

Morelli. Selv hadde hun gått rundt med syndige tanker i det siste om å kjenne en annens hud mot sin. Kanskje dette samboerskapet burde avvikles før noe upassende skjedde.

«Blaufinkel-familiens advokat, Nathan Bukowski, kontaktet meg i ettermiddag,» sa hun. «Han ville gjerne ha en samtale med deg.»

«Hvorfor ikke spørre et medium.» Chris slo ut med hendene. «Doktoren har jo etter alt å dømme tatt hemmelighetene sine med seg i graven.»

«Såfremt mannen virkelig hadde klisterhjerne,» nikket Morelli. «Men du behøver ikke møte Bukowski personlig. Det holder med en signert erklæring om at familiens påstand må skyldes en misforståelse. Så lenge han ikke har annet å bygge på, vil du neppe kunne stevnes for en rett.»

«Jeg tar gjerne en løgndetektortest eller sannhetsserum, hvis det er dét om å gjøre,» bemerket Chris.

«Ingen av metodene gir overbevisende resultater.» Morelli brettet sammen bunken med notatene hans og la dem i vesken. «En annen ting er at

63

jeg begynner å få dårlig samvittighet når det gjelder det ufrivillige oppholdet ditt her. Fra et sikkerhetssynspunkt er ikke stillingen din endret. Vi vet fortsatt ikke hvem som avfyrte granaten mot Hennessys hus eller av hvilken grunn, altså er du nødt til å forholde deg deretter.»

Hun tidde et øyeblikk før hun fortsatte: «Det jeg prøver å si er at du er fri til å forlate leiligheten hvis eller når du

måtte ønske det, men da på egen risiko. Fra og med i morgen blir barnevaktene fjernet. Vi kan ikke forsvare å ha dem der på ubestemt tid, i og med at situasjonen er så flytende. Altså er det opp til deg om du fortsatt vil bli værende her eller flytte tilbake på hybelen.»

Chris svarte ikke med det samme. Dette kom nokså bardus på ham, så Morelli ga ham den tiden han trengte.

«Hvis det er greit for deg, vil jeg gjerne bli noen dager til,» sa han omsider. «I alle fall til gentesten foreligger.»

Finnes det noen utenfor etterretningsorganisasjonene som kan bekrefte om KGB i sin tid var oppsatt med ubåter? lurte visedirektør Sam Warren på. En som er spesialist på den gamle Warszawa-paktens våpensystemer, og hvordan disse var fordelt innenfor de ulike grenene.

Den eneste han i farten kunne tenke seg var forfatteren Tom Clancy. Foruten et utall spenningsromaner hadde han også skrevet dokumentarstoff om marinen, både på og under vann.

Warren fant Maryland-adressen hans og fikk opp telefonnummeret på skjermen. Signalet ble viderekoblet til en mobiltelefon. Warren var i ferd med å legge på røret da ringetonen opphørte.

«Clancy.»«Tom Clancy?»«Da er du kommet til rett person. Hvem snakker jeg med?»«Sam Warren, visedirektør i FBI. Det gjelder et uformelt spørsmål om

KGBs marine i hin hårde dager, nærmere bestemt om denne også innbefattet ubåter. Jeg mener å ha støtt på slike påstander i litteraturen et sted.»

«Romanforfattere har spekulert om dette, men vi snakker her om de hemmelige tjenestene. De figurerer ikke med fortegnelser over eiendom og løsøre i offentlig tilgjengelige registre.»

«Men hva er det mest sannsynlige svaret?»«At KGB hadde ubåter. I terrorbalansens glansperiode brukte russerne

ufattelige summer på forsvarsmateriell av enhver art, også til spionasje. Ubåter var kjekke å ha under nattlige tokt til fjerne kyster, der det gjaldt om få landsatt folk og utstyr i dypeste hemmelighet. Senere ble det verre. Da var pengesekken tom og organisasjonen skåret ned til beinet, før den gjenoppsto som FSB. Men hvorfor er FBI interessert i dette? Eller skriver du på en bok om emnet?»

«Det kunne jo vært artig å prøve seg når jeg engang blir pensjonist,» bemerket Warren. «Som gammel marinemann er jeg opptatt av alt som flyter, men her dreier det om en kapring der en ubåt var innblandet. Slik øyenvitner beskrev den, trodde jeg først at det var en Foxtrot, men nå sitter

64

jeg med NRO-bilder som viser at den må ha tilhørt Tango-klassen. En reminisens fra før MIRV-missilenes tid, men som nå er i hendene på kriminelle.»

«Elementer fra KGB og GRU tjente seg rike som formidlere av krigsmateriell etter unionens sammenbrudd,» innskjøt Clancy. «Er det lov å spørre om hva kaprerne var ute etter? Det kan ikke ha vært et cruiseskip de gikk løs på, ellers hadde nyhetskanalene slått det stort opp.»

«Objektet var en tråler. Lasten vil jeg helst ikke si noe om siden dette er en politisak, men det er gode grunner til at vi ble koblet inn. Akkurat som i bøkene dine.»

«Godt å høre at man har lesere på høyt nivå,» humret Clancy. «Jeg ble jo nærmest beskyldt på direkten i CNNs studio for å ha inspirert bin Laden til å bombe tvillingtårnene med fly.»

«Dept of Honor?»«Det var vel den boken, ja. Men hva ellers forteller satellittbildet?»«At kapringen hadde et militært preg. Aktørene var maskerte og godt

bevæpnet. Ubåten hadde ingen kjennemerker. Svartmalt og anonym.»«Kuppet høres ut til å være godt planlagt. Kanskje skulle vi sammen

skrive en roman om det en dag. Marinen har alltid fascinert meg, og kapring i rom sjø er ikke noe dårlig utgangspunkt.»

I dette tilfellet det aller verste, tenkte Warren dystert, da han la på røret.

65

15

«Vi har samsvarende funn på flere vesentlige punkter,» sa biokjemikeren fra Genielab. «Men jeg må tilstå at jeg nødig tar flere slike oppdrag hvor resultatet er så uvisst. De to avtrykkene var så sammengnidret at de nesten ikke lot seg skille fra hverandre.»

«Var det spor av person B’s DNA over hele smykket?» spurte Morelli. «Siden låsen er kaputt tyder det på at kjedet kan ha vært slitt av med makt.»

«Pussig at du nevner dette, for vi merket oss den detaljen. Men vi er ikke kriminalteknikere i vanlig forstand, så vi overlater til andre å trekke konklusjonene.»

«Men A pluss B er altså lik C i dette tilfellet?»«Derom hersker det liten tvil, i følge vår analyse.»Du har funnet din far, Chris, for hva det måtte være verd. Kanskje er du

heller ikke den eneste der ute, men ingen av dere vil bli rikere av den grunn. Enhver person hadde rett til å testamentere formuen sin til hvem eller hva man måtte ønske, om det så var å opprette et minnefond i korallfisken Nemos navn. Men her var hundretalls milliarder forsvunnet som ved et trylleslag, rett foran nesen på finansverdenen. Bare arveavgiften i seg selv hadde vært stor nok for et dobbeltsides oppslag i Wall Street Journal.

Hun kikket på oppstillingen fra Chris over Blaufinkels virksomhet i forbindelse med USA-turene hans på nittitallet og sammenliknet dem med immigrasjonsmyndighetenes oppgaver fra samme periode. Det faglige innholdet alene kunne ikke forklare de relativt lange oppholdene mellom inn- og utreise, så hva annet kunne han ha brukt tiden til enn å behandle en godt betalende pasient? Det kostet å pendle mellom Mumbai og New York, og hotellrom var heller ikke billige. Selv for en mann som sikkert tjente gode penger på å være livsstilslege for velbeslåtte indiske matroner.

Men var det også et motiv for å bringe mannen til taushet?Bare hvis han representerte en trussel for noen ved sin blotte eksistens.

Samme skjebne kunne lett ha rammet Chris, om ikke politiet til en avveksling hadde varslet FBI umiddelbart og bedt dem holde øye med hybelen hans. Også her hadde uvedkommende vært innom datamaskinen, men uten å tukle med filene. Hvilket heller ikke lot seg gjøre i dette tilfellet siden samtlige var utstyrt med lese- og skrivebeskyttelse, hadde Dancer forklart henne i ettertid. Pensum på grunnkurset i informatikk.

Blaufinkel ble drept fra kloss hold av et pistolskudd kaliber 38 i nakken. RPG’en var derimot en annen historie. Rakettdrevne granater assosiere man med patriotiske grupper av ymse beskaffenhet, ikke profesjonelle leiemordere. Som Fred Delaney hadde påpekt ville en NATO M-40 skarpskytterrifle med Redfield teleskop vært et mer hensiktsmessig våpen, hvis meningen var å drepe selektivt. Men skuddet hadde vært forbløffende presist, innprentet hun seg selv. For presist til å komme fra en amatør.

Morelli lente seg tilbake i kontorstolen med hendene foldet bak nakken. Var patriot et stikkord i denne sammenhengen? undret hun, idet hun kom til

66

å tenke på hva Hennessy sagt om Carrington-familiens historiske rolle i anslaget mot kronens handelspolitikk på havnen i Boston, som endte med uavhengighetserklæringen av 7. juli 1776. Begynnelsen til slutten for britenes kolonimakt på denne siden av Atlanterhavet.

Fedrene til Amerikas forente stater, hadde Hennessy kalt dem. Imidlertid var ikke Carrington-navnet nevnt i noen de offentlige dokumentene hun hadde kommet over fra den tiden. Det eneste man kunne utlede av det sparsomme arkivmaterialet var at familiens astronomiske formue senere ble grunnlagt av Alban Titus den første. Så hvis en biograf skulle gi seg kast med dynastiets historie, måtte nok vedkommende grave både dypt og lenge.

Men patriotisme var et flytende, og ikke nødvendigvis entydig, begrep i ulike lag av befolkningen. Da Joseph McCarthy i sin tid ledet senatskomiteen for uamerikansk virksomhet, brukte han hele sin energi og misforståtte fedrelandskjærlighet til å rense nasjonen for kommunister. Enhver ytring med anstrøk av rødt ble tolket som et anslag mot forfatningen og kvalifiserte til gapestokken. Man kunne ha ledd av det hele, om ikke følgene hadde vært så ødeleggende for dem det gikk utover. En våken og iherdig TV-journalist klarte imidlertid å frata senatoren all politisk troverdighet ved å bruke hans egne ord mot ham.

At noe liknende skulle gjenta seg mer enn femti år senere, hadde datidens tilhengere av et fritt og åpent samfunn neppe kunnet forestille seg.

The Patriot Act var myndighetenes nye verktøy i kampen mot terror. Bare tittelen var en selvmotsigelse, for hvor lå det patriotiske i å tråkke på folks konstitusjonelle rettigheter? Man kunne bli arrestert for å snakke i søvne, hvis ordene ikke stemte med fasiten. De eneste som sikkert jublet over denne unntakstilstanden var hvite ekstremister, som gjerne hadde sett avvikerne brenne i helvete, sammen med niggerelskende presidenter. Undres på hva disse ville si om landet en dag fikk en svart president, tenkte hun bistert.

Loven ga Homeland Security vide fullmakter til å snoke i folks private saker. Ved å si det magiske sesamsesam, åpnet alle arkiver seg. Begrunnelsen var at man aldri kunne vite hvilke mørke understrømmer som måtte røre seg i samfunnsdypet, og hvilke personer som med rette eller urette kunne knyttes til disse.

Politistaten var ingen ny oppfinnelse, tenkte Morelli bistert. Ingen nasjon, uansett hvilke verdier den påberopte seg, var vaksinerte mot denne snikende sykdommen. Motstandskraften lå i at man var seg bevisst de første tegnene og tok medisinen i tide.

Hun ble avbrutt i funderingene sine da en oppskjørtet Bob Turing, seksjonssjef for operative tjenester, stakk hodet inn døren.

«Slipp alt du har og få på deg kevlaren,» skrek han. «Generalsekretær Lopez, sammen med tre av livvaktene, ble beskutt for et øyeblikk siden utenfor FN-bygningen. NYPD har slått ring om kvartalet tvers over gaten, der man tror granaten kom fra.»

Granat? Snakk om sola …

67

«Hva er tilstanden?» Morelli dro på seg den skuddsikre vesten, plukket Glock’en opp fra skrivebordskuffen og sjekket magasinet. Sjefen hennes var allerede i full mundur under den gule vindjakken.

«Opplysningene spriker.»Med pistolbeltet i den ene hånden og tekstilene i den andre stormet hun

etter ham bortover korridoren mot heisen.

Crown Victoria’en med Turing bak rattet snirklet seg gjennom ettermiddagstrafikken den lange veien nordover fra Federal Plaza, noen få kvartaler fra Ground Zero – der World Trade Centre i sin tid var et landemerke – mot FN-bygningen på First Avenue. Helikoptertransport hadde vært betydelig raskere, men neppe tilrådelig i en situasjon hvor politiet hadde alle sine i luften over åstedet.

«Har genundersøkelsen gitt resultater?» spurte Turing, idet han kuttet hjørnet til en sidegate mot rødt lys ved hjelp av et par støt i sirenen.

«Lofthus er en Carrington, ingen tvil om det,» svarte Morelli. «Jeg hadde nettopp Genielab på telefonen, og de sender resultatet med kommentarer i posten. Hva dette kan bety for saken som sådan gjenstår imidlertid å se.»

«Spørs om du ikke griper etter luft her, Andrea. Tre stavefeil og en gentest er alt du har. Ikke nok til å slå rumpa i taket av begeistring, akkurat.»

«Problemet er at Blaufinkel insisterte på å beholde disse feilene,» innvendte hun. «Kan hende er det bare rent tilfeldig at de samsvarer med initialene til tre blad Carrington, men man dreper vanligvis ikke folk av den grunn. Dessuten er jeg rimelig sikker på at bare deler av tiden Blaufinkel tilbrakte i New York på nittitallet gikk med til å besøke kolleger.»

«Nye opplysninger?»«Jeg fikk inn- og utreisedatoene fra passkontrollen og sammenliknet

hvert enkelt besøk med en liste som Lofthus hadde skaffet til veie, etter å ha snakket med de enkelte forskerne sjefen hans hadde truffet. Samtalene varierte fra mellom to til tre timer, mens Blaufinkel hadde tilbrakt rundt åtti prosent av tiden med andre gjøremål. Fem til åtte dager i New York hver annen måned i en årrekke er ingen billig affære. Ta med flyreisene tur-retur, og noe sier meg at pengene ikke kan ha kommet fra egen lomme.»

«Han kan ha brukt kveldene til teaterbesøk, konserter eller kultur,» foreslo Turing. «Mannen tjente vel så pass bra i Mumbai at han kunne flotte seg litt når han først dro den lange veien.»

«Hvor mange ganger på rad orker du å se Funny Girl eller Othello?» spurte Morelli med en grimase. «Forestillingene på Broadway går gjerne i måneder og år før de tas av plakaten.»

«Vi kommer i alle fall for sent til dette showet,» gryntet Turing, da trafikken plutselig sto bom stille i et lyskryss og blokkerte køen i begge retninger. «La gå at han hadde en pasient, og at denne betalte godt for tjenestene hans. Men glem ikke at på det tidspunktet hadde Carrington-familiens sorte får vært død og begravd i lange tider.»

«Ingen vet hva som hendte med ham under eller etter oppholdet i Honduras,» presiserte Morelli. «Har du forresten sett bildene av ham i

68

forbryterarkivet? Allerede som syttenåring, da han voldtok sitt første offer, var han blekfet og lite tiltrekkende.»

Turing tidde mens han ventet på at køen skulle komme i bevegelse.«Overgrepene hans stoppet ikke med de ni anmeldte tilfellene, vet vi nå,

så kanskje familien stuvet ham vekk et sted hvor han ikke kunne gjøre mer skade,» fortsatte Morelli. «Hvis mannen i tillegg hadde utviklet et sykelig vektproblem som krevde en spesialist på området, ville Blaufinkels navn stå høyt på listen over aktuelle kandidater. Er du med så langt, Bob?»

«Rent hypotetisk kan det godt ha vært tilfelle, så sant forutsetningen er riktig,» nikket Turing. «Men du får en helsikes jobb med å bevise dette, i og med at hovedpersonene i sammensvergelsen er døde. Hvis junior fortsatt er blant oss, er han er bedre bevoktet enn resepten for Coca Cola.»

«Jeg er sørgelig klar over dette,» sukket Morelli. «Derimot vet vi at Blaufinkel ikke gjenopptok sin lukrative praksis, men satset alt på å løse fedmegåten. Altså må noen ha sponset ham, ellers ville han aldri klart å betale regningene sine.»

«Han kan ha hatt en velstående klient som ikke reagerte positivt på behandlingen,» repliserte Turing. «Doktoren ble sendt tilbake til tegnebret-tet. Finn en effektiv kur eller dø. Det siste er i alle fall et faktum.»

«Men ikke nødvendigvis et adekvat motiv.»«Har du et bedre?»«Trusler virker begge veier,» svarte Morelli. «Blaufinkel var trygg så

lenge han ikke avslørte klientens navn. Ved brå eller uventet død vil advokaten min åpne en konvolutt, og så videre. Den eller de som drepte Blaufinkel må ha handlet i panikk. De kvernet ikke bare innholdet på datamaskinen hans i filler, men prøvde seg også på PC’en til Lofthus. I hans tilfelle var ikke filene tilgjengelige for raderingsprogrammet.»

«Hvorfor fjernet de ikke harddisken og tok den med seg?»«Antakelig var de for sent ute. Oppdaget servicebilen og forsvant foran

nesen vår akkurat i tide. Heldigvis for Lofthus var han hverken til stede da arbeidsgiveren ble skutt eller på hybelen under innbruddet. I så fall hadde politiet muligens hatt to lik å hanskes med i stedet for ett.»

Hun nevnte ikke granaten som ble avfyrt mot Hennessys sommerhus, der Chris hadde befunnet seg i skuddlinjen. Det var heller ikke nødvendig, siden Turing selv hadde ledet den etterfølgende jakten på gjerningsmannen.

«Jeg ser ikke helt logikken i resonnementet ditt,» sa han nølende. De nærmet seg FN-bygningen og hørte lyden av helikoptre i luften over seg.

«Det sies at to mennesker kan bevare en hemmelighet så sant den ene har gått ut av tiden,» bemerket Morelli filosofisk. «Faktum er at Blaufinkel ble drept med kaldt blod, og at det ikke skjedde i vakuum.»

Turing dobbeltparkerte ved siden av en politibil, åpnet døren og steg ut i folkevrimmelen. Morelli fulgte etter. Sammen albuet de seg frem mellom fjernsynsteam og reportasjevogner mot inngangspartiet. Ambulansene hadde kjørt sin vei. Knust glass, rammeverk, vridd metall og et hull i bakken var det eneste som vitnet om rakettangrepet mot menneskehetens parlament, som enkelte yndet å kalle forsamlingen av verdens nasjoner.

69

Operasjonslederen for politiet kalte dem til seg, hoderystende over det brutale angrepet på generalsekretæren med følge.

«Dette skulle aldri ha skjedd,» sa han. «Fire døde og generalsekretæren er livstruende såret. Gjerningsmannen er fremdeles ikke tatt. Det sies at han kom seg inn i bygningen der borte med granatrøret gjemt i en kontrabasskas-se, men har ikke kommet ut igjen. Stedet er omringet med alt vi har av disponible mannskaper, og SWAT-grupper gjennomgår bygningen fra kjel-ler til loft. Han sitter på kroken, samme hvordan han vrenger eller vrir seg.»

Morelli skottet bort på det improviserte bordet med kaffekanner, styrofoamkrus og brett fulle av smultringer. Det kom til å bli en lang kveld.

Sjøflyet møtte ubåten på avtalt sted sydøst for Rhode Island. Klokken var 03:17 lokal tid og himmelen bekmørk. Mannskapet som lempet kassene inn i den tomme kabinen var utstyrt med nattsynbriller. Piloten ventet til ubåten hadde dykket før han startet motoren. Striper av morild fulgte kjølvannet fra pongtongene, men døde ut igjen så snart flyet var i luften.

70

16

Først utpå morgenkvisten en gang ble Morelli sluppet av utenfor inngangsdøren hvor hun bodde. Det var ikke første gang i karrieren hennes, men hun merket etter hvert at alderen begynte å kreve sitt. Francis hadde ikke hatt mye til overs for den uregelmessige arbeidstiden hennes, som til sist førte til at de skilte lag. Nå hadde hun en ny mann i huset. Ufrivillig riktignok, for begge parter, men likevel en person å komme hjem til. Det varte vel ikke så mye lenger, nå som resultatet av genprøven forelå.

Mannen bak attentatet mot generalsekretæren med følge døde for egen hånd tidligere på natten. En av SWAT-gruppene overrasket ham i baktrappen, slepende på kontrabasskassen som om ingenting var hendt. Han skjønte at han var avslørt, men istedenfor å overgi seg trakk han en pistol og skjøt seg selv i hodet. Det hele var over før noen rakk å avvæpne ham.

Som forventet hadde han hverken ID-kort eller mobiltelefon på seg. Et digitalt foto av ansiktet hans ble umiddelbart distribuert til det sentrale billedarkivet i St. Luis, der hundretusener av portretter fra immigrasjonsmyndighetene, førerkortregistrene og andre kilder lå elektronisk lagret. Grovsorteringen skjedde automatisk på grunnlag av enkle biometriske data, som nesens lengde, avstand mellom øynene og andre målepunkter, mens fingranskingen ble gjort manuelt.

En snau time senere kunne det fastslås med 99,8 prosents sikkerhet at mannen het Edwin Donahue, født i Iowa 1978, hadde to trafikkbøter og var straffedømt for å ha ranet en bensinstasjon i 1994. Den lille usikkerheten på 0,2 prosent ble fjernet da resultatet av fingeravtrykket forelå. Ellers fantes det ingen spor etter ham i noen arkiver, hverken militære eller sivile. Det virket som om mannen hadde vært på loffen i årevis og livnært seg ved svarte strøjobber.

Det får man si var raskt ekspedert, hadde Morelli bemerket til operasjonsledelsen. Men folk kom seg gjerne ut av dynene når verdens toppledere ble angrepet. Synd at man ikke fikk tatt ham levende, tenkte hun. Nå måtte de støtte seg på tips fra publikum for om mulig å klarlegge livsløpet hans; om han hadde operert alene eller tilhørte en militant celle med FN som sin erklærte fiende. Formodentlig det siste, siden utskytingsrøret var av samme fabrikat som fra beslaget ved den nedlagte ammoniakkanlegget på grensen til Massachusetts.

Hun låste seg inn i leiligheten. Sparket av seg skoene og gikk stille inn i stuen hvor hun dumpet ned i sofaen med bena på salongbordet. Refleksen fra morgensolens første stråler på nabobygningen kastet et gyllent skjær over parketten. Automatisk begynte hun å massere de svette, ømme tærne som hadde vært innestengt siden i går morges. Slik kjente hun seg i hodet også, ikke minst med tanke på alt sprøytet hun hadde servert Turing underveis til FN-bygningen. Hun burde ikke ha snakket over seg. Nøyd seg med å svare på det han spurte om, hverken mer eller mindre. Men den lille seieren hun hadde innkassert på sjefens bekostning da resultatet av gentesten forelå,

71

hadde gjort henne mer oppstemt enn hun strengt tatt hadde dekning for. Uprofesjonelt og utilgivelig for en i hennes stilling.

For å få tankene over på noe annet slo hun på TV-apparatet og stilte lyden lavt for ikke å vekke Chris. Nyhetene kom ikke før om tre kvarter, men NBC kjørte reprise på et talkshow med en av kandidatene til det forestående presidentvalget, Bradford Robertson Keyne. Han snakket varmt og inderlig om de første immigrantenes beveggrunner for å komme til de lovede landet i sin tid. De lange, strabasiøse reisene over havet fra ulike deler av Europa, hvor nøden for mange ofte var stor, og at de heller ikke fikk dyrke sin gudstro i fred siden kirken hadde monopol på sannheten. Stemmen var suggererende, fortellingene medrivende. Programlederen lot ham snakke uavbrutt til han avsluttet programmet med et siste spørsmål.

«Hva vil du si har forandret seg mest siden Washingtons, Adams og Jeffersons tid, Bradford?»

«Landets moralske utglidning,» svarte Keyne. Det funklende blikket fikk et sorgfullt drag. «Vi har brutt med de grunnleggende verdiene som skapte denne nasjonen og gjorde oss stolte over å være amerikanere. Jeg klandrer ingen enkeltpersoner eller grupper for valgene de tar, men mye av det jeg ser gjør meg nedstemt. Nasjonen befinner seg på et skråplan som ingen vet hvor ender. Der det før var grunnfjell er det nå kvikksand. Kanskje er dette uavvendelig, slik det tidligere har skjedd med andre store sivilisasjoner. Men dersom vi gjenoppvekker våre forfedres dyder, tar frem det beste som er nedlagt i oss alle … »

Svada, gryntet Morelli, da reklamen overtok. Uvilkårlig følte hun et ubehag når Keyne var på skjermen. Den amerikanske Moses, var økenavnet kommentatorene hadde gitt ham, på grunn av hans ti politiske teser for samfunnsutviklingen. Uangripelige fra et moralsk ståsted. Derfor hadde mannen også bred oppslutning fra den tause majoriteten, som følte at han gjorde verdiene deres synlige. Han talte til pionerånden. Trakk frem de ærlige, gudfryktige sliterne blant de tidligste nybyggerne, men uten å forfekte kvekernes modell av verden, der tiden hadde stanset da jernbanen gjorde sitt inntog. Lavmælt, karismatisk og beregnende. En demagog med silkerøst. Men han strødde ikke rundt seg med valgløfter, som de øvrige kandidatene.

Hun hørte av lydene fra gjesterommet at Chris var på bena, antakelig vekket av lyden fra TV’en. Kaffen fikk han sette på selv, om han ønsket det. For sin del var hun så stinn av koffein at det kunne vekke de døde. Han stusset da han åpnet døren og fikk øye på henne i sofaen, men sa ingenting.

«God morgen,» gjespet hun, tok bena ned fra bordet og strakte seg. «Har du fått med deg nyhetene?»

«Generalsekretæren?» Stemmebåndene var rustne av søvn. Han strøk fingrene gjennom det ugredde håret og rettet på T-trøyen over boksershortsen. «På TV sa de at han var livstruende skadet av metallsplinter fra en granat og fløyet til Johns Hopkins-hospitalet med helikopter.»

«Gjerningsmannen skjøt seg selv før noen rakk å avvæpne ham. Men du skal sikkert innom badet en tur, så la ikke meg hefte deg.»

72

Hun skiftet kanal til CNN. Temaet der var genmodifisert mais og effekten av denne på nyklekte vannlopper, som ikke korresponderte helt med tidligere forsøk gjort av produsenten. Nattens hendelse var redusert til en tekststripe under hovedbildet. Ingenting nytt foreløpig, altså.

Chris kom ut fra badet, vannkjemmet etter dusjen og fullt påkledd.«Jeg hørte ikke at du kom i natt.»«Det ble sent,» sa hun, og lurte på om hun skulle fortelle ham om

resultatet fra Genielab, men bestemte seg for å vente. «Jeg tror jeg køyer så snart jeg har fått med meg nyhetene.» Hvis jeg ikke bare blir liggende å stirre i taket, tenkte hun. Akkurat nå følte hun seg som en lastebilsjåfør på amfetamin.

«Jeg kom til å tenke på noe like før jeg sovnet i går kveld,» sa Chris. «Du spurte meg tidligere om Blaufinkel hadde en bankboks, og jeg svarte at jeg ikke visste. Men konen hans leverte ham en liten nøkkel som han la i skrivebordskuffen en ettermiddag, da hun og sønnen kom for å hente ham. Han hadde tydeligvis bedt henne ta den med seg til kontoret, for hun nevnte at hun hadde funnet den der han sa den skulle ligge. Etter størrelsen å dømme kunne nøkkelen ha tilhørt en oppbevaringsboks.»

«Og det sier du først nå?»«Jeg hadde helt glemt det,» svarte han skyldbetynget. «Regnet med at

politiet hadde den.»Morelli ristet på hodet.«Jeg har sjekket kopien av inventarlisten fra åstedsgranskerne. Det som

fantes i skrivebordskuffene var nokså trivielle saker.»«Blaufinkels enke må vel vite hvilken boks nøkkelen passet til.»«I så fall kunne hun lett ha fått den åpnet ved hjelp av dødsattesten,»

innvendte Morelli. «Men kan hende inneholdt den ting som ektemannen ønsket å holde for seg selv.»

«Har oppbevaringsbokser nummererte nøkler?»«Vanligvis ikke av sikkerhetsmessige grunner. Hvordan det?»«Jeg lurte bare på om de tre stavefeilene i Blaufinkels datafil henviste til

et nummer,» sa Chris. «Han var svært distré når det gjaldt dagligdagse ting. Hadde stadig problemer med å huske PIN-koden til bankkortet sitt.»

«Som for eksempel?»«At T’en, A’en og C’en til sammen gir 2013. Jeg mener det var den

rekkefølgen de sto i. Stavekontrollen legger automatisk en rød krøllstrek under stavefeil, så dokumentet var en huskelapp god som noen.»

«Et firesifret antall oppbevaringsbokser krever omfattende veggplass,» sa Morelli tvilende. «Hvis ikke totallet står for rad eller seksjon,» tilføyde hun etter å ha tenkt seg om. «Men selv da må det være snakk om et stort lokale.»

Hun grep mobiltelefonen og slo nummeret til George Hennessy. Klokken viste 05:38, men Hennessy sto gjerne opp i grålysningen til svarttrostens første triller.

«Tja, hvorfor ikke?» kom det nølende fra kryptologen, da Morelli hadde luftet ideen til Chris. «En glemsk person kan finne trygghet i slike primitive koder. Vi har alle våre knep i så måte for å støtte en sviktende hukommelse.

73

Men hvor i geografien denne boksen måtte befinne seg er ikke lett å si på stående fot. Var jeg deg, ville jeg prøve Grand Central Station. Mulig at de har et desentralisert system der, orientert mot de enkelte inngangene. En avdeling ved 42nd Street, en annen ved Park Avenue.»

«Og hvis Blaufinkel har leid den i en annens navn?»«Vel, da har du bare dette ene forsøket,» svarte Hennessy lakonisk.

«2013, 013 eller 13, alt etter hvordan boksene er nummerert. Hvis ikke noen har kommet deg i forkjøpet,» tilføyde han.

Morderen, selvfølgelig, tenkte Morelli sammenbitt, idet hun la på røret. Det kunne være forklaringen på at politiet ikke hadde funnet nøkkelen.

Telefonen kom fra Bolling Air Force Base, ikke Langley, som Sam Warren hadde forventet. Egentlig forutsigbart når man tenkte seg om, siden ubåter sorterte under forsvarsdepartementet. DIA ville vite nøyaktig hva som hadde skjedd, hvor, når og i hvilken sammenheng FBI hadde fått tak i disse opplysningene. Warren fortalte om sin tidligere forbindelse med general Sajtsev og hans bekymring for at seksten kjernefysiske sovjetiske stridshoder nå var i hendene på uvedkommende. Hvis FBI, med sine ressurser, kunne bidra til å oppspore dem, ville Sajtsev være sin tidligere kollega evig takknemlig.

«Det er han ikke alene om,» gryntes sjefen for Defense Intelligence Agency syrlig. Samlet sett ville de kunne senke deler av nedre Manhattan, med FN-bygningen sentralt, i en kjempesmell. At denne ble nevnt kom ikke overraskende, siden gårsdagens attentat hadde gitt grunnlag for spekulasjoner om en hardere linje fra grupperinger som ønsket å kaste FN ut av landet. Men Sajtsev hadde innstendig bedt om at saken av interne årsaker måtte behandles med diskresjon. Han mistenkte at skurkene befant seg i egne rekker, og at våpenhandleren Baut kunne være innblandet. Det siste var uansett en sak for CIA, minnet DIA-direktøren om, uten å gå nærmere inn på dette.

«Likevel må EURCOM informeres, siden forbrytelsen fant sted i Adriaterhavet,» mente han. Marinen patruljerte dette farvannet regelmessig og hadde muligens hatt sonarkontakt med den fremmede ubåten. Var det snakk om en Tango, hadde de den også i profilarkivet. Med litt flaks kunne det også gi en idé om hvilken kurs den hadde lagt seg på etter kapringen. Kanskje dukket den opp i Atlanteren, hvis man bare så godt nok etter.

Det siste var ingen oppsiktsvekkende gjetning, tenkte Warren dystert.

Gerasimov og Volskij slo i hjel dagene med å se seg om i Istanbul mens de ventet på at papirene skulle bli klare. Begge var spent på hvordan fremtiden ville arte seg, siden denne helt og holdent lå i Sajtsevs hender. Generalens skjebne var ikke mindre uviss. Taktikken hans var imidlertid klar. Om nødvendig kom han til å ofre dem. Si at han ikke hadde hørt noe fra dem siden Kotor, og la andre trekke konklusjonen. Brodne kar fantes overalt, også der man minst ventet det. Som øverste sjef var han innstilt på å ta

74

følgene av den forræderske handlingen fra to av sine mest betrodde menn, og la spesialenheten for interne saker lede etterforskningen.

En bedriten plan, men den eneste mulige, tenkte Gerasimov, der han sto med blikket rettet mot Hagia Sofia. Den hellige visdommens kirke, som en gang hadde vært de ortodokses høyborg, men nå var gjort om til museum. De fire frittstående, slanke spirene i hvert sitt hjørne av den kuppelformete bygningen minnet mest om slanke romfartøy, som i tiden fylde skulle frakte sjelene til deres siste hvilested blant stjernene. På første klasse, i alle fall for de utvalgte. Selv var han født i en tid med stengte kirker og måtte følgelig bli værende i jammerdalen. Med sitt nye pass hadde han også frasagt seg retten til å bli begravd i fedrelandets jord, når den tid kom.

I det allmektige kommunistpartiets Russland hadde det vært nekulturnij å la seg døpe. Politbyråets lære var den eneste sanne. Denne ble banket inn i alle og hver fra barnehagen av, mens dissentere ble straffet eller usynliggjort. Etter Sovjetunionens fall, da gudshusene etterhånden ble gjenåpnet, hendte det at han stakk innom for å overvære morgenmessen, hvis anledningen bød seg. Liturgien fascinerte ham. Dette underlige rollespillet mellom prest og klokker, fremført på eldgammelt kirkeslavisk som menigheten ikke skjønte et kvidder av, men likevel satte den i en løftet stemning. En surrealistisk forestilling, men ikke desto mindre både kraftfull og gripende.

Ville livet fortont seg annerledes hvis han hadde fått dette inn med morsmelken? Sannsynligvis ikke. Kirkens ritualer ga ingen gjenklang i hans indre. Det eneste som fylte ham med ekte ærefrykt var møtet med den russiske våren. Når det uendelige slettelandet blomstret etter vinterens jerngrep, gjødslet med generasjoners blod fra utallige kriger gjennom nasjonens lange lidelseshistorie, var det som å kjenne evighetens vingeslag i sitt indre og bli fylt av vemod over menneskehetens dumskap. Nærmere det hellige kom han ikke, en høyere himmel fantes ikke. Selv det praktfulle byggverket foran ham virket stusslig i den store sammenhengen.

Overdreven fedme var omvendt proporsjonal med den enkeltes inntekt, fortalte statistikken. En faktum man lett kunne forvisse seg om i storbyenes slumstrøk, der svarte og latinamerikanske innvandrere dominerte. Men også blant hvitt søppel. En betegnelse som tidligere var forbeholdt vindrankerne, men på folkemunne hadde blitt utvidet til å omfatte hurtigmatkonsumenter i den øvre vektklassen.

Vi er ikke lenger en nasjon av magre, senesterke slitere som pløyer jorden med hest, grøsset Morelli, da de kalde strålene fra dusjhodet skylte bort restene av inngrodd tretthet etter en anstrengende natt. Sove kunne hun gjøre senere. Turing forventet at alle var til stede under morgenbrifingen presis klokken 08:00.

Hun stengte kranen og grep etter badehåndkleet. Paradoksalt nok stemte ikke statistikken når det gjaldt Kinas befolkning, funderte hun videre mens hun frotterte seg. Der økte vekten med stigende inntekt, selv om hamburgere var hamburgere overalt på kloden. Var prisene på kjøttvarer så mye annerledes der enn i Vesten, at kun de velstående hadde råd til å kjøpe dem?

75

Eller hadde fattigfolk gjennom generasjoner med dødelige influensaepi-demier utviklet en høyere motstandskraft mot adenovirusets varianter, slik at fettcellene deres ikke reagerte med ekstrem sultfølelse?

Hun husket hva Chris hadde fortalt om de smittete kyllingene som døde fete når de egentlig burde vært skinnmagre. Men hadde han ikke også nevnt noe om horisontal genoverføring mellom virus og bakterier, i motsetning til direkte nedstamming fra individ til individ?

Blaufinkel hadde for sin del konsentrert seg om genpakken i sin rene, kjente form, hadde hun forstått. Klippet og limt for lete etter en menneskeskapt variant som kunne gi grunnlaget for en effektiv vaksine mot virusinfisert fedme. Kunne ikke naturen selv på sikt ha løst problemet ved en av de mange naturlige mutasjonene?

Kanskje vi burde slutte med å være så fordømt hygieniske, tenkte hun, da hun duftende av såpe og deodorant iførte seg den nyvaskete morgenkåpen. Barbent, og med håret i alle retninger, gikk hun inn i stuen der Chris satt klistret til PC-skjermen. Brått ble hun revet ut av de vidløftige vurderingene sine og stilt overfor et mer nærliggende spørsmål. Var dette det rette tidspunktet å informere ham om resultatet fra Genielab på, eller burde hun vente til senere? Skjønt det rette for hvem? spurte hun seg selv skyldbe-tynget. Hun visste at fra det øyeblikk fakta kom på bordet, hadde han ingen grunn til å bli værende i huset lenger.

Heller ikke hensynet til hvordan Chris ville oppleve den brutale sannheten om sin egen unnfangelse, ga henne noen rett til å utsette avgjørelsen. På et vis var han nok innforstått med at han kunne være en Carrington og tilhørte en av det gamle Bostons mest innflytelsesrike familier. Selve malmen i nasjonens smeltedigel. Chris hadde gjentatte ganger gitt uttrykk for at faren var ham fremmed. Men siden gentesten nå beviselig hadde gitt ham et ansikt og vel så det, lurte hun på om holdningen hans kom til å slå sprekker.

Hun behøvde ikke vente lenge.«Min oldefar gjorde gode penger på kjøp og salg av tømmer,» sa han

nøkternt,» uten å ta blikket fra skjermen.«Du visste det altså!» utbrøt hun forbløffet.«Jeg så det i ansiktet ditt tidligere i morges.»Er jeg virkelig så lett gjennomskuelig? undret Morelli.«Gentesten ryddet unna enhver tvil om herkomsten din,» sa hun høyt.

«Jeg håper bare at det jeg gjorde ikke føles som et nytt overgrep mot deg eller din mors minne.»

«Er sannheten så mye verre enn løgnen hun fortalte meg?» spurte han retorisk. «Hun gjorde hva situasjonen krevde, og jeg er fremdeles en Lofthus. Ingen spyttprøve kan forandre dette.»

Morelli pustet lettet ut.«Den epokegjørende opplysningen kommer ikke til å havne på

sensasjonspressens forsider,» forsikret hun. Men nå måtte hun raske på om ikke Turing skulle bli pottesur. Så fikk hun heller ta sjansen på å kjøpe middag til to i tilfelle Chris ble værende.

76

17

«Amerikas forente stater?» sa de to russerne i kor, da tyrkeren overleverte dem de nye maskinlesbare passene med visastempelet signert av consular officer ved ambassaden. Falskneren trakk på skuldrene.

«Jeg gjør bare som jeg får beskjed om. Men det er første gang jeg får dem fiks ferdige levert med bud fra myndighetene.»

«Så disse er altså ekte?» Vantroen sto skrevet i Volskijs ansikt.«Til og med navnene, som dere gjør lurt i å pugge,» svarte mannen.

«Dere flyr til New York i morgen tidlig og blir hentet i passkontrollen av en representant for FBI. Billettene får dere ved innsjekkingen. På grunn av de strenge sikkerhetsreglene er det best å ekspedere bagasjen fremfor å ta den med om bord.»

«Og hvis vi ikke har bagasje?»«Kjøp hver deres bag og fyll dem med ting dere vil få bruk for der borte.

Prisene i Istanbul er betraktelig lavere enn på Manhattan.»«Manhattan,» gjentok Gerasimov, da de to var ute på gaten igjen. «Enten

har Sajtsev lent seg på kontakten sin, eller så er det omvendt. Men atomvåpen på avveier kan få noen og hver til å skjelve i buksene. Synd at vi ikke har noe å bidra med i jakten på disse.»

«Kanskje Sajtsev finner ut hvem forræderen er og få ham til å snakke,» sa Volskij. «Seksten clementinerstore baller med plutonium utgjør til sammen et formidabelt våpen.»

«Eller et giftpotensial av dimensjoner,» tilføyde Gerasimov. «Et mikrogram er nok til å ta livet av en voksen person i løpet av 20 dager, og symptomene er nesten til forveksling de samme som ved matforgiftning.»

«Som tilfellet var med Alexander Litvinenko,» nikket Volskij. «Men da var det vel snakk om polonium, ikke plutonium.»

«Jeg tror ikke forskjellen er så veldig stor,» mente Gerasimov. «I alle fall har vi med et stoff å gjøre som helst bør være under betryggende kontroll.»

Sam Warren tittet ettertenksomt ut av vinduet. Kontoret hans lå 25. etasjer over bakken i 26 Federal Plazas nordøstlige hjørne, med utsikt over Brooklyn Bridge den ene veien og Empire State Building den andre. Han hadde gjort seg de samme refleksjonene i kjølvannet av Litvinenko-saken. Måten han hadde fått den radioaktive isotopen i seg på var omdiskutert, men et milliontedels gram skulle etter sigende ha vært nok til å ta livet av ham.

På mange måter var en radioaktiv substans den perfekte gift i en morders hender. Den luktet ikke, var uten smak og langt vanskeligere å oppdage enn eksempelvis den farlige hamburgerbakterien i kjøttdeig. Til gjengjeld var stoffet vanskelig å få tak og langt mer problematisk å håndtere enn kjemiske giftmidler. Litvinenkos tilfelle var vel foreløpig det eneste kjente i kriminell sammenheng.

Bomber var langt enklere å ha med å gjøre. Her var både giftvirkningen, strålingen og de formidable kreftene lagt i jern, så å si. Kaprerne av

77

stridshodene, eller de man eventuelt måtte ha solgte dem til, ville nok velge minste motstands vei ved å anvende dem som våpen. Hittil hadde man vært forskånet fra slike angrep i terrorsammenheng, men nå var han redd for at øyeblikket nærmet seg. Hendelsen i Adriaterhavet bar alle kjennetegn på en profesjonell jobb, av folk som visste hva de var ute etter.

Hvor var stridshodene nå? lurte han på, mens han ventet å høre fra DIAs EURCOM-kommando. Hadde den på noe tidspunkt hatt kontakt med den fremmede ubåten, og ut fra dette kunnet gjøre seg opp en mening om hvilken kurs den hadde lagt seg på? Østover i Middelhavet eller ut gjennom Gibraltar-stredet i vestlig retning?

Foreløpig hadde ikke ingen meldt seg. Bortsett fra russerne, som uforskyldt var årsaken til at problemet hadde havnet på hans pult. De hadde akkurat blitt ledet gjennom immigrasjonen på JFK og var underveis til Federal Plaza, fikk han beskjed om. General Sajtsev hadde insistert på å få dem ut av den russiske interessesfæren snarest mulig, et ønske som ikke hadde falt Warren tungt å etterkomme. Hvorvidt han trengte dem her var en annen sak. Men ansikt til ansikt ville han i alle fall få en mer detaljert beskrivelse av tildragelsen enn den Sajtsev hadde vært i stand til å gi ham.

Dessuten kunne det bli artig å friske opp lingoen igjen etter alle disse årene, tenkte visedirektøren med et fjernt smil.

Andrea Morelli var også underveis mot FBIs New York-kontor, midt i den langsomtflytende gule elven av taxier i morgenrushet, som denne dagen gikk ekstra tregt. Sirene og lys kunne hun like gjerne spare seg. Så lenge det ikke var livet om å gjøre måtte hun pent holde seg på matta. Rakk hun ikke frem i tide, var hun sikkert ikke den eneste.

Dette ga henne rikelig tid til å tenke på andre ting enn den forestående brifingen. Hvis nå Simon Blaufinkel i sin tid hadde vært engasjert av Carrington-familien, måtte det kalles en skjebnens ironi at en ukjent ætling flere år senere skulle bli medhjelperen hans. Men bestemte hendelser hadde en tendens til å klumpe seg, hadde hun erfart, og mennesker krysset hverandres spor på de underligste måter.

Hun husket bildene av Titus Alban den tredje fra kriminalarkivet og prøvde å forestille seg hvordan den blekfete ynglingen ville ha sett ut i dag, om han fortsatt hadde vært i live. Eller var han kanskje fremdeles blant dem, stuvet vekk i taushet under dekke av å ha forsvunnet under motorsykkelturen, slik George Hennessy hadde vært inne på?

Skjønt sporløst var i dette tilfellet kun et uttrykk for manglende ledetråder. Hvis Hennessys bemerkning hadde rot i virkeligheten, var det rimelig å anta at mannen befant seg på amerikansk jord. Bortgjemt i en privat institusjon av den typen det fantes titusener av mellom Stillehavet og Atlanteren. Landet dekket mer enn ni millioner kvadratkilometer, lett å stikke seg bort i for alle som ønsket det, uten plagsom oppmerksomhet fra omgivelsene. Myndighetene aller minst, så lenge vedkommende var selvforsørget, uten krav om underhold eller andre tjenester fra det offentlige.

78

Altså kunne man lete til man ble blå etter den berømte nåla i høystakken, uten det minste håp om noen gang å finne den, selv i en tid da de fleste moderne mennesker bare var noen tastetrykk unna. Hvis du ikke er på nettet er du død, het det seg. Men i hvilken forstand?

Sett at Blaufinkel hadde en oppbevaringsboks med nummeret 2013, som tallmessig korresponderte med bokstavene TACs plassering i alfabetet. Hvis nummeret ikke var tilfeldig valgt, men kanskje også flagget at boksen inneholdt sensitive opplysninger om en bestemt klient, kunne det muligens puste liv i en drapssak som for tiden hadde merkelappen skinndød.

Jo mer hun tenkte over det, desto sikrere ble hun på at innskytelsen til Chris var verd å forfølge. Med FBI-skiltet i hånden kunne hun lett få den åpnet, dersom den lot seg finne. Samtidig måtte hun trå varsomt overfor sjefen sin, som med en viss rett hadde kritisert henne for å bruke FBIs ressurser til å lete etter DNA-spor som kun var relevante i farskapsøyemed. Hun var ikke betalt for å drive villgåsjakt, men her kunne det gjøres uten omkostninger. Hun fulgte et spor, om enn aldri så spekulativt, men slik var nå engang etterforskningens natur. Og hun trengte så visst ingen aksept fra Turing for å gjøre jobben hun var satt til.

Sjøflyet med stridshodene om bord hadde landet i morgengryet på en innsjø nord for Jerimoth Hill i delstaten Rhode Island. Herifra ble de transportert videre med en Dodge pickup langs gjengrodde veier i øde skogsområder til en nedlagt kraftverksbygning, strippet for turbiner og annet utstyr da elveløpet i sin tid av økonomiske grunner ble lagt om. Lenge hadde den bare vært et tomt skall, hvor småviltjegere sporadisk søkte ly når høstværet ble for ille, men nå skulle den gjøres om til museum, hadde sjåføren hadde fått vite. Som krigsveteran hadde han sans for ideen. Men om den noen gang ble satt ut i livet var han sterkt tvilende til. I alle fall skulle stridshodene lagres her til myndighetene hadde gjort seg opp en mening.

«Hva er det egentlig i den sprøyten?» spurte han.«Blodsukkerregulerende hormoner fra bukspyttkjertelen, insulin og

glukagon,» svarte medisineren. «Mest det siste, kombinert med en sjelden ingrediens som mennesker med ekstremt høy kroppsvekt produserer i små mengder for å stimulere forbrenningen av opplagsnæring. Vanskelig å få tak i, og enda vanskeligere å fremstille kunstig, ser det ut for.»

«Og dette skal liksom gjøre meg slankere?»«Det beste du kan håpe på er at vekten ikke øker,» lød det nøkterne

svaret. «Men du har tross alt gått ned noe i det siste.»Offisiell verdensrekord for menn var på 556 kilo. Hans egne 643 syntes

derimot å være en av tidens best bevarte hemmeligheter. Nok et eksempel på at han ikke eksisterte utenfor institusjonens vegger. Som mediakjendis skulle puslingen på et drøyt halv tonn visstnok få annen hjelp til å bli kvitt flesket enn de stakkars sprøytene kunne bidra med. For ham selv var dette en uoppnåelig tanke, i og med stiftelsens paranoide holdning til alt som smakte

79

av offentlighet. Den enorme kroppen hans var neppe verneverdig, altså måtte forklaringen være en annen. Men hvilken?

«Hvor lenge kan systemet mitt holde det gående før det kollapser?»«Det er det ingen gitt å si,» svarte medisineren unnvikende. «Håpet er at

den cocktailen av næring og medisiner du får skal lure kroppen til å gi slipp på overskuddet gram for gram, slik at vekten over tid går stabilt nedover. Inntil for noen måneder siden har den tviholdt på opplagsnæringen, som om den fryktet at tilførselen skulle ta slutt. Men nå ser den ut til å kommet på andre tanker. Det beste svaret jeg kan gi deg er at hvis du mister 10 gram fett per dag, vil det utgjøre 36,5 kilo i året. Om 10 år vil du altså veie 278 kilo eller mindre, dersom tendensen holder seg.»

Og hvor gammel er jeg da? lurte han på, men visste at han ikke ville få noe svar. Ti år fra nå var han neppe blant de levende, så hvorfor bry seg?

80

18

En dagbok?Morelli hadde bestemt seg for å ta en snarvei. Istedenfor alt styret med å

fremskaffe en rettslig kjennelse hadde hun dratt rett til Grand Central Station etter brifingen, oppsøkt den ansvarlige for utleien av oppbevaringsbokser, og ved hjelp av ID-brikken fått vedkommende til å åpne døren til nummer 2013. Den befant seg ved utgangen til 42nd Street, mens alle med startnummer 1, 3 og 4 var lokalisert andre steder.

Hver seksjon besto av hundre bokser, altså nummerert fra 001 til 100, ble hun forklart. Boks 2013 var for øvrig leid av en person ved navn Enoc Blatt, med tre måneders forskuddsbetaling. En ordning som hadde bestått gjennom mange år, i følge utleierens opptegnelser.

Navnet Blatt var neppe det rette, hadde hun opplyst, da hun anmodet om å få boksen åpnet. Sannsynligvis tilhørte den et drapsoffer i en sak hvor FBI hadde hånd om etterforskningen. Nøkkelen til boksen skulle ha befunnet seg blant vedkommendes eiendeler, men hadde ikke latt seg oppspore.

Etter mye om og men hadde mannen bøyd seg for argumentene hennes, særlig det siste om ikke å belaste travle dommere med trivialiteter for skattebetalernes regning. Et raskt blikk var nok til å fastslå om Blatt var identisk med den drepte. Skulle nummeret være feil, representerte ikke åpningen av boksen et større brudd på privatlivets fred enn at alle parter kunne leve med det, mente hun. Det lå sikkert ingenting der som kompromitterte leietakeren på en utilbørlig måte.

Nå sto hun altså med en dagbok i hånden, som uomtvistelig hadde tilhørt Simon Blaufinkel. Ellers var boksen tom. Da alle formalia var unnagjort, kjøpte hun et kaffekrus og slo seg på en benk i hallen for å se hva den inneholdt. På en måte minnet den om en pasientjournal, men hvor Blaufinkel i større grad hadde gitt utrykk for sine egne tanker enn den kliniske beskrivelsen av sykdommens art og behandling. Angjeldendes navn og andre vita var utelatt. Likevel fremgikk det av sammenhengen at det dreide seg om en fedmepasient, hvilket i seg selv ikke var overraskende.

Morelli rettet uvegerlig ryggen da ordet Addisons sykdom falt henne i øyet. Var ikke denne forbundet med John F. Kennedy og hans ustyrlige appetitt på kvinner? Blaufinkels bekymring var at noen av medikamentene han brukte muligens innvirket negativt på denne tilstanden, som tydeligvis hadde materialisert seg i handlinger av svært belastende karakter.

Sykdommen ble beskrevet som svikt i binyrebarkens produksjon av adrenokortikale hormoner, uten at dette gjorde Morelli særlig klokere. Det seksuelle aspektet var mer interessant, siden dette pekte mot en bestemt pasient. Etter hvert som hun leste ble det stadig tydeligere hvem denne var. Og behandlingen hadde funnet sted i løpet av de periodene Blaufinkel pendlet mellom Mumbai og New York.

Det sterkeste indisiet fikk hun på siste side, der Blaufinkel sa seg lei for at arbeidsgiveren hadde sagt opp avtalen og besluttet å legge pasientens

81

skjebne i Guds hender. Diagnosen hadde tydeligvis forverret seg til også å omfatte sviktende hukommelse gjennom fortrengning av egne handlinger, slik at oppgaven måtte overføres til en institusjon med bredere kompetanse. Som sluttvederlag skulle Blaufinkel motta en betydelig pengesum, for derigjennom å kunne fortsette sitt utrettelig arbeid med å løse fedmegåten. At doktoren hadde gjort alt som lå i hans makt, var familien ham evig takknemlig for.

Det sto ikke med rene ord noe stede at pasienten var T. A. Carrington, men tidspunktet for innleggelsen korresponderte med forsvinningsnummeret i Honduras. Under gitte forutsetninger korresponderte det meste, ikke minst George Hennessys strøtanke om at foreldrene kunne ha gitt opp poden og fått ham tvangsinnlagt under strengt tilsyn. Prisen ved å la ham gå fritt omkring var etter hvert blitt så høy for både dem, ham selv og samfunnet, at han simpelthen måtte opphøre å eksistere.

6. juni 1995, var datoen Blaufinkel hadde notert over denne opptegnelsen. Da hadde Chris vært fjorten år, regnet hun ut i hodet. Siden listen over de mange rettsforlikene neppe ga et fullstendig bilde av mannens ustyrlige parringstrang, måtte man gjette seg til hvor gammel han nå måtte være, dersom han var i live. Slutten av førtiårene, muligens, kanskje noe eldre. Det første overgrepet hadde funnet sted da han var sytten. Med adekvat medisinering ble ikke Addisons sykdom regnet for å være dødelig i seg selv, men Blaufinkel hadde antydet at behandlingen hans kunne ha ført til komplikasjoner. Hvor alvorlige disse var sa dagboken ingenting om, utover henvisningen til den utagerende livsførselen.

T. A. Carrington var den siste i rekken av livsarvinger. Det fantes ingen legater knyttet til familienavnet, altså var det ikke urimelig å tenke seg at formuen hadde fulgt pasienten. Satt under formynderskap av institusjonen hvor han var innlagt. Hvorvidt noe slikt lot seg gjøre utenfor skattemyndighetenes rekkevidde, hadde hun ingen anelse om. Men så lenge pengene ikke kom til syne i form av regnskapspliktige verdier, fantes det måter å usynliggjøre dem på. Gull hadde til alle tider vært jevngodt med kontanter, hvor som helst i verden.

Hun lukket boken, la den i vesken og forlot stasjonen med en klar følelse av at siste ord om Carringtons forsvinningsnummer ennå ikke var sagt.

«Mer kaffe?» spurte Warren de to russerne, etter å ha fått en detaljert beskrivelse av viderverdighetene i forbindelse med kapringen. Først albanerne, deretter ubåten som plutselig hadde dukket opp som troll i eske akkurat i det øyeblikk piratene hadde fattet interesse for stridshodene. Han var enig i konklusjonen deres om at det måtte ha vært en muldvarp i organisasjonen. En av Sajtsevs nærmeste medarbeidere, som var kjent med planen om å frakte våpnene ut Kotor-fjorden til Malta, og videre hjem til Russland med et privatfly. Imidlertid stilte han seg avventende til tanken om at FSB hadde hatt noe med saken å gjøre.

«Vet dere med sikkerhet at sprengemnet i stridshodene er plutonium og ikke anriket uran?» spurte han.

82

«Under den kalde krigen hadde Sovjetunionen tonnevis av dette stoffet.» Gerasimov rakte frem koppen sin for å få påfyll. «Så vidt jeg vet var det et overskuddsprodukt fra atomkraftverkene, men bedre egnet til våpenbruk enn kjernebrensel i den tids reaktorer.»

«Mest på grunn av varmeutviklingen, som visstnok kunne få reaksjonen til å løpe løpsk,» tilføyde Volskij.

«Da har vi i det minste fått det på det rene,» bemerket Warren. Han slo nummeret til DIA, ble viderekoblet til sjefen for EURCOM og spurte om det var noe nytt i ubåtsaken. Han nikket taust til det som ble sagt, takket for opplysningen og la på røret.

«Middelhavskommandoen har ingen indikasjoner på at ubåten har passert Bosporos på vei til Svartehavet,» sa han. «Derimot har en britisk lyttebøye ved Gibraltar oppfanget propellslag fra et undervannsfartøy som kan ha vært en Tango. Skruens signatur ble riktignok forstyrret av annen båttrafikk, men britenes notering er det eneste sporet vi har. EURCOM har imidlertid varslet alle enheter om å lytte aktivt etter den i Kanari-bassenget og på vestsiden av den midtatlantiske ryggen. Så får vi høre om noen melder seg.»

«Du tror den kan være på vei hitover?» spurte Gerasimov.«Etter 9/11 må vi holde alle muligheter åpne,» sa Warren dystert.

Det var med blandete følelser Morelli låste seg inn i leiligheten. I heisen opp hadde hun prøvd å nullstille disse, men til ingen nytte. Chris hadde fylt et tomrom i tilværelsen hennes, selv om denne innrømmelsen satt langt inne. På den annen side kunne ikke rollen som barnevakt fortsette stort lenger.

Hun skvatt da hun hørte stemmen hans.«Kom hit og se.»«Et øyeblikk,» svarte hun, idet hun kibbet av seg de svette skoene ved

stumtjeneren og hang opp jakken. Med dagboken i hånden skrittet hun barbent over løperen som skilte entreen fra stuen.

«Drar du kjensel på dette fjeset?» spurte han og vred kroppen til side for å blottlegge PC-skjermen. Hun lente seg frem for å se bedre, med den ledige hånden mot skulderen hans til støtte.

«Var ikke han til stede under Blaufinkels begravelse?»Sammen med Chris hadde hun gjennomgått hele det omfattende

billedmaterialet tidligere, uten at han på det tidspunktet – med unntak for enken og den yngste sønnen – hadde dratt kjensel på noen av de fremmøte.

«Jeg tok meg en tur ut etter at du var gått for å se om verden hadde forandret seg i det siste,» forklarte han. «Denne fyren satt i en parkert bil et par hus bortenfor, med nedrullete vinduer og gomlet på en smultring. Han studerte meg i sidespeilet da jeg passerte. Senere gikk det opp for meg at jeg hadde sett ham før, så jeg tok en sving rundt kvartalet, gikk tilbake til leiligheten og gjennomgikk filen med portretter som ble tatt under begravelsen. Jeg tror han holdt øye med inngangsdøren, for bilen hans sto der fremdeles. Så det første jeg gjorde før jeg satte meg foran PC’en var å notere registreringsnummeret.»

«Da gjør vi et søk og ser hva som hender.»

83

Morelli la dagboken fra seg, skjøv ham lempelig til side og logget seg inn på vognkortregisterets database. Noen sekunder senere dukket eierens navn opp på skjermen. Et privat rekreasjonssenter i Somerset fylke, der byens fristelser lå milevis unna og villmarkens kontemplasjon var det eneste tilbudet. Men hva hadde en representant for denne i dette strøket å gjøre? Hvis mannen var på jakt etter rike klienter burde han heller forsøke Park Avenue.

«Du er sikker på at han ikke bare hadde et ærend i nabolaget?» spurte hun. Chris trakk på skuldrene.

«For meg virket det ikke slik. Og han var beviselig i begravelsen.»Morelli gikk bort til vinduet.«En mørk Mercedes varevogn?»«Stemmer.»«Jeg stikker ut som snarest og tar en prat med fyren,» sa hun. «Titt litt på

denne i mellomtiden.» Hun rakte ham dagboken. «Jeg fant Blaufinkels oppbevaringsboks og fikk den åpnet. Dette var alt som lå der.»

Hun tok heisen ned i foajeen, men brukte bakdøren og gårdsrommet mellom appartementsbygningene for å komme seg ubemerket ut på fortauet. I ly av en passerende buss krysset hun gaten og forsatte frem til den parkerte bilen. Mannen bak rattet rettet seg opp da hun viste ham skiltet.

«FBI?» sa han spørrende. «Hva galt har jeg gjort?»«Ingenting foreløpig, men en av naboene var bekymret over oppholdet

ditt her. For ordens skyld vil jeg gjerne se vognkort og førerkort for å overbevise meg om at bilen ikke er stjålet.»

«Vær så god.» Mannen ga henne motvillig det hun spurte om. «Jeg venter på en venn, og i følge skiltene står jeg lovlig parkert.»

«Somerset Recreation Centre, hva slags institusjon er det?» spurte Morelli, etter å ha sjekket vognkortet.

«Må jeg svare?»«Bare nysgjerrig,» repliserte hun, og memorerte navnet Martin

Radlgruber i førerkortet før mannen fikk det tilbake. «Da er saken grei for mitt vedkommende, men prøv å ikke bli stående for lenge. Enkelte blir lett nervøse ved synet av fremmede biler. Dopsalg og alt det der.»

Hun gikk tilbake samme veien, overbevist om at Chris hadde rett i sin antakelse. Typen var litt for veltrent til å høre hjemme bak et skrivebord. Brede skuldre og svulmende muskler under den kortermete skjorten, men ingen synlige våpen. Å be om å få sjekke hanskerommet ville ha vært å tøye strikken vel langt, så lenge det bare dreide seg om en bekymringsmelding. Han hadde heller ikke vært villig til å svare henne på hva rekreasjonen innebar, men det talte jo for seg. Sikkert var det at han aldri mer kom til å vise seg her i strøket.

«Typisk Blaufinkel,» sa Chris megetsigende, da hun var tilbake i leiligheten. «Jeg kjenner igjen stilen og ordbruken i disse notatene. Det er nesten som å høre ham snakke.»

«Skjønte du hvem pasienten var?»

84

«Sett gjennom mine briller kan det jo bare ha vært én,» svarte Chris. «Men hvorfor har han tatt vare på denne dagboken når han ellers påsto at han hadde alt i hodet? De senere notatene må ha vært uendelig mye mer verdifulle enn det han her har anført.»

«Arbeidsgiveren din var en underlig skrue,» fastslo Morelli. «En annen ting jeg føler meg sikker på er at Somerset rekreasjonssenter ikke har noen hjemmeside på nettet. Mannen i bilen var i alle fall ikke villig til å svare på et enkelt spørsmål om virksomheten deres. Han virket heller ikke lykkelig over å måtte forevise vognkortet med navnet på bilens eier. Hvis alt skulle være så hemmelig, kunne den like gjerne vært registrert på et postboksfirma som solgte lurepiller mot inkontinens.»

Mens hun snakket hadde Chris allerede gjort et søk, og ganske riktig. Ingen treff, hverken med henvisning til artikler eller annet. I det virtuelle universet eksisterte ikke denne institusjonen, men hva med den virkelige? Morelli skrev seg bak øret at hun skulle nevne denne anomalien for Bob Turing på neste morgenmøte.

85

19

Svarttrosten fløy av reiret under mønet med en skjærende høy skvatring og etterlot seg fire fjærkledde konfirmanter, snart klare for sine første, prøvende vingeslag. Hun tok et skritt bakover da ytterdøren gikk opp og stirret rett inn i det spørrende fjeset til Hennessy. Leppene hans vrengte seg i et bredt smil.

«Andrea! Hvilken overraskelse.»«Den ringeklokka di skremte nesten vettet av meg,» bemerket hun.

«Lager den alltid så mye bråk?»«Bare så lenge den har unger. Men kom inn, kom inn, så skal jeg mikse

en drink til deg. Gin og tonic?»«Bourbon, takk, men uten is.»«Bourbon skal bli.»Han gikk foran henne inn i stuen, nappet med seg et glass i forbifarten og

fortsatte videre ut på verandaen. Morelli kikket seg omkring. Ødeleggelsene fra sist var for lengst utbedret, men ellers var huset like uryddig som alltid. Bøker og papirer lå strødd overalt; levende bevis for at Hennessy ikke lå på latsiden. Selv i sin pensjonisttilværelse hadde han mer enn nok å gjøre med å knekke koder for andre enn sin tidligere arbeidsgiver.

«Hva skyldes æren?» spurte han, idet han rakte henne et halvfylt glass med Wild Turkey. Hun snuste inn aromaen og nippet til det gylne brygget.

«Jeg trenger å få luftet tankene mine i fredeligere omgivelser enn Federal Plaza,» svarte hun. «Det har skjedd litt av hvert siden vi snakket sammen sist, George. Blant annet har vi funnet Blaufinkels oppbevaringsboks der du antydet at vi kanskje burde lete.»

«Grand Central Station,» nikket Hennessy. «TAC var altså en huskelapp for 2013. Med ditt snakketøy trengte du vel heller ingen ransakingsordre.»

«Det enkleste er gjerne det beste,» sa hun lakonisk. «Boksen inneholdt en dagbok som bekreftet mistanken om at doktoren hadde vært engasjert av en velstående familie i New York City, før han åpnet egen praksis. Pasientens navn var ikke nevnt, men av sammenhengen fremgikk det nokså klart at vedkommende måtte være Titus Alban Carrington III. Som forøvrig har vist seg å være Christopher Lofthus’ far, sier en gentest utført av Genielab.»

Hun fortalte om hjertet med de tre initialene, som hun hadde fått tatt et bilde av og sendt elektronisk til utvalgte gullsmeder i Boston. En disse hadde umiddelbart fastslått at det i sin tid var tilvirket av hans bestefar på bestilling fra Carrington-familien i forbindelse med en dåp. Hvordan moren til Chris hadde kommet i besittelse av smykket, kunne man bare gjette seg til. Sannsynligvis hadde hun revet det av halsen på voldtektsmannen under akten. Laboratorietesten viste imidlertid spor av DNA fra både henne og faren, som samsvarte med Christophers egne.

«TAC nok en gang,» kommenterte Hennessy med henblikk på initialene. «Men ga dagboken noe hint om mannens videre skjebne?»

«Ikke annet enn at det hadde oppstått komplikasjoner i sykdomsbildet, som gjorde at han måtte innlegges på en institusjon med bredere kompetanse

86

enn Blaufinkels. Som sluttvederlag skulle doktoren motta en betydelig sum penger, slik at han kunne fortsette sitt utrettelig arbeid med å løse fedmegåten. Det siste er nokså ordrett gjengitt.»

Hennessy myste mot den synkende solen med en ettertenksom mine.«Sist du var her ble det skutt en granat mot huset,» sa han langsomt.

«Noe nytt i så måte?»«Ingenting som er verd å nevne,» svarte Morelli hoderystende. «Men i

lys av det jeg nettopp fortalte, må vi tro at granaten var ment for Chris. Altså finnes det kanskje noen der ute som kjenner navnene på de kvinnene som Carrington junior var i befatning med, utover de ni anmeldte. Hvem som ble gravide, og hvem av disse som mer eller mindre frivillig valgte å føde barnet. Hvis farskapet kan bevises, har de krav på sin del av arven etter hans død. Men siden formuen er forsvunnet, og Carrington junior med den, vil dette selvsagt bli vanskelig. Likevel kan det hende at det dukker opp et lik som får myndighetene til å gjenoppta skattejakten.»

«Da vil Chris stå meget sterkt, i og med DNA-beviset,» fastslo Hennessy og frisket opp drinkene deres. «Men hvis Carrington ble innlagt et sted, må vel formuen bestyres av den samme institusjonen. Noen ideer om hvor i verden den kan befinne seg?»

«Bare en strøtanke i kjølvannet av litt underlige omstendigheter,» svarte hun. «I formiddag fikk Chris øye på en person som hadde deltatt i Blaufinkels begravelse sittende i en parkert bil skrått over gaten for leiligheten min. Chris, som mente at vedkommende holdt øye med bygningen, sjekket for sikkerhets skyld portrettgalleriet av de fremmøtte og noterte seg bilnummeret. Et søk i vognkortregisteret fortalte at eieren var et rekreasjonssenter i Somerset. Jeg ga meg selv et påskudd for å veksle noen ord med mannen, men han var svært lite meddelsom. Av kroppsbygning og type minnet han om en livvakt. Soldat fra spesialstyrkene, som hadde tatt jobb i det sivile.»

«Så Chris er ikke lenger under døgnkontinuerlig overvåking?»«Ikke fra vår side,» sa Morelli tvetydig.«Meg har ingen plaget,» kommenterte kryptologen. «Men snakker vi om

en avsondret tørrdokk for velstående alkoholikere, eller hva? Deler av Somerset skal være rene villmarken, har jeg forstått.»

«Eller hva, er det store spørsmålet. Senteret figurerer ikke som et tilbud på nettet og er tydeligvis ikke åpent for hvem som helst. Men rike mennesker betaler godt for diskresjon, så jeg antar at stedet er kun for de utvalgte.»

«Men denne livvakten var ansatt der?»«Så sant han ikke hadde stjålet bilen han satt i,» svarte FBI-agenten.

«Men det var det ingenting som tydet på.»«Du vet selvfølgelig ikke hvilket år senteret ble etablert.»Morelli ble sittende tankefull og stirre ned i glasset.«Chris syntes det var underlig at Blaufinkel hadde tatt vare på den gamle

dagboken,» sa hun etter en stund. «Kan det tenkes at den institusjonen han nevner i sin helhet er viet til én pasients spesielle behov? Du bemerket ved

87

en tidligere anledning at Carrington-familien var svært tilbaketrukket og like mediesky som Howard Hughes i sin tid. Det jeg mener å si er at Blaufinkels notater både respekterte privatlivets fred ved ikke å nevne oppdragsgiverens navn, men sin underfundig form også kunne oppfattes som en trussel mot samme. Noen gjorde i alle fall sitt ytterste for å fjerne alt han måtte ha etterlatt seg skriftlig, innbefattet nøkkelen til oppbevaringsboksen. At vi fant den før andre gjorde det, kan vi delvis takke Chris for. Hvis ikke han i all hemmelighet hadde kopiert Blaufinkels datafiler, ville feilstavingen i aforismene aldri blitt oppdaget.»

«Litt av et resonnement,» sa Hennessy anerkjennende. «Men det skyldes vel den friske luften.»

«Eller at den høyre hjernehalvdelen går litt over styr enkelte ganger,» bemerket Morelli. «Dersom Carrington-familien ønsket det, kunne de sikkert ha strødd rundt seg med et titalls klinikker, uten å merke det på pungen. Blaufinkels siste notat i dagboken er 6. juni 1995. Hvis byggestart i Somerset sammenfaller sånn noenlunde med dette tidspunktet, er det kanskje grunn til å se nærmere på stedet.»

«Du kunne ha blitt etterforsker i FBI, Andrea,» sa Hennessy ertende. «Men du har vel ikke kommet i skade for å gjøre denne saken til et personlig anliggende og mistet det essensielle av syne?»

«Bob Turing advarte meg mot nettopp dette,» innrømmet hun. «Men etterforskning er som annen forskning, den drives av nysgjerrighet. Jeg kan ikke godt lukke øynene for ting som ligger i veikanten og blinker.»

«Turing er utstyrt med en byråkratisk hjerne som kun forholder seg til boken,» sa Hennessy med en grimase. «En utmerket avdelingsleder, men heller ikke mer. Intuisjon og fantasi er fremmedord for slike folk. Kan tenke meg at du måtte inn på teppet da du rekvirerte undersøkelsen av smykket.»

«Han var nokså bestemt på det punktet,» nikket Morelli. «Men det jeg egentlig kom for å snakke med deg om var karakteriseringen din av Carrington-familien som patrioter. Jeg har tenkt litt på dette i flere sammenhenger og lurer på om det ligger noe der. Ta en mann som Bradford Robertson Keyne og hans milde korstog mot nasjonens moralske forfall. I talene sine trekker han frem Washingtons, Adams og Jeffersons verdier, og mener at vi nå befinner oss på et skråplan som ingen vet hvor ender. Der det før var grunnfjell er det nå kvikksand, sier han. Men dersom vi gjenoppvekker våre forfedres dyder, og så videre. Skjønner du hvor jeg vil hen?»

«Han tar tak i selve tidsånden, slik bokstavtro kristne miljøer opplever den,» repliserte Hennessy. «Velmenende, naive mennesker, som frykter at Satans rike på jorden står for døren. Vi er alle Guds barn, sier de, men på kammerset mener de noe annet. Umoralen kom til landet med de svarte, latinamerikanerne og asiatene. At Al Capone, Corleone-familien og resten av kostebinderiet var hvite, gudfryktige katolikker, har de for lengst glemt.»

«Men finnes det en hard kjerne av såkalte patrioter som er innstilt på å rense landet for uønskete individer?»

88

«Som attentatet mot FNs generalsekretær kan ha vært et eksempel på?» Hennessy spisset leppene. «Nazistene klarte det. Tutsiene i Rwanda fikk unngjelde, og på Balkan skjedde det fryktelige ting. Men hvordan utrydde titalls millioner i et åpent samfunn? I dette landet er vi alle amerikanere, uansett hudfarge eller kulturell opprinnelse.»

«Penger og fanatisme kan være en eksplosiv blanding,» innskjøt Morelli. «Hvis noen hadde en drøm om et hvitt Amerika, samt nødvendige ressurser til å sette den ut i livet bak ryggen på oss – ville FBI være godt nok rustet til å kunne avverge noe slikt? Jeg tenker da på et snikende angrep der folk simpelthen blir borte. Vi har et eksempel fra California, der et større antall overvektige hvite kvinner er sporløst forsvunnet. Kan noe liknende tenkes i enda større skala, hvor fellesnevneren er en annen?»

«Alt er mulig,» innrømmet Hennessy. «Men siden kvinnene var hvite, er de neppe blitt utsatt for etnisk rensing i den sammenheng vi nå diskuterer. Trolig har en massemorder med spesielle preferanser vært på ferde her.»

«Forhåpentlig har du rett,» sukket Morelli. Hun reiste seg, mente det var på tide å komme seg hjemover og takket for drinken.

«Beklager hvis jeg har ødelagt den fine ettermiddagen for deg, George,» sa hun. «Men folk som Keyne, og hva de står for, får meg til å tenke.»

«Presidentkandidat Keyne er en stemmesanker på linje med de øvrige,» kommenterte Hennessy. «Kjør forsiktig, Andrea, og følg instinktene dine. De gir ofte bedre uttelling enn snusfornuftige resonnementer.»

«Et sjøfly?»Warren løftet blikket fra den uskarpe, grovkornete forstørrelsen av fotoet

som satellitten hadde knipset cirka ti sjømil syd for Rhode Island klokken 03:17, og kikket spørrende på representanten fra Homeland Security. Samtlige tjenester hadde gjennomgått alt de hadde av billedmateriale fra de nærmeste dagene etter kapringen av stridshodene, og dette var det eneste analytikerne mente kunne være av interesse. Morildstripene i sjøen stammet etter alt å dømme henholdsvis fra en drivende ubåt i overflatestilling og sjøflyets pongtonger. Med litt fantasi kunne man også skimte mørke skikkelser i refleksen fra bioluminescensen til de ørsmå planktonorganismene.

«Møte i rom sjø,» svarte offiseren. I Warrens ører lød det som tittelen på en roman, kanskje en han til og med i sin tid hadde lest. «Beklager at oppløsningen ikke er bedre, men de elendige lysforholdene tatt i betraktning er det nok informasjon der til å gjøre seg opp en mening. Vi kan med rimelig sikkerhet fastslå at ubåten gikk ut i Atlanteren gjennom Gibraltar-stredet. Tidsrommet mellom de to hendelsene stemmer bra med marsjfarten som en Tango normalt ville bruke frem til den gitte posisjonen. Altså tyder alt på at stridshodene nå befinner seg på amerikansk jord, men hvor har vi foreløpig ingen idé om. Formodentlig har flyet landet på en innsjø oppe i nord et sted, alt etter hvilken rekkevidde det har. Vi har allerede et større apparat i sving for å gjennomsøke de aktuelle områdene.»

89

Hvordan klarte ubåten å snike seg inn i bassenget syd for Rhode Island uten å bli oppdaget? undret Warren. Farvannet her var sterkt trafikkert, men muligens ikke klokken tre om natten. Hvilke forsvarsmidler man hadde mot slike inntrengere lot han være å spørre om, siden den slags opplysninger var unntatt offentlighet. Men at munningen til Long Island-sundet, en av sjøveiene til New York City, skulle ligge åpent og ubeskyttet, kunne han vanskelig forestille seg.

«Det blir litt av en oppgave,» sa han høyt.«Tidskrevende, ikke minst,» tilføyde offiseren. «Vi konsentrerer oss først

og fremst om å spore opp flyet. Her er FBI sentralt inne i bildet, sammen med delstatspolitiet. Flyet må ha landet i grålysningen en gang, så det er ikke utenkelig at en sportsfisker kan ha registrert det. Men det vil vise i løpet av noen dager, får vi håpe. Det må bare ikke komme ut hva vi faktisk leter etter, så vi opererer under dekke av at det dreier seg om et større narkotikaparti. Bare noen ganske få personer vet hva det egentlig handler om.»

Da er saken foreløpig ute av mine hender, tenkte Warren, som lurte på hva han skulle gjøre med de to russerne. Sende dem på engelskkurs? Sannsynligheten talte for at de neppe kom til å forlate landet med det første.

General Jurij Sajtsev var på kontoret til avtalt tid. Nybarbert og ulastelig antrukket hilste han blidt på personalet, som om himmelen var skyfri i en verden uten problemer. Han ba om å få te og småkaker servert til stabsmøtet klokken 07:00. Ingen avvik fra den daglige dont, som kunne alarmere forræderen om at noe var på ferde.

Han hengte uniformsjakken pent over en ledig stolrygg, stilte videomaskinen på opptak fra møtets start og bladde tankefjernt gjennom dagens aviser. I hodet kvernet fortsatt de samme spørsmålene om hvem som hadde kapret våpnene og i hvilken hensikt. Han hadde ikke hørt noe fra Warren siden sist, men det betydde ikke nødvendigvis at saken sto i stampe. Ved hjelp av sin fremskredne teknologi hadde det amerikanske forsvarets etterretningstjeneste muligens klart å avdekke om ubåten hadde forlatt Middelhavet, enten gjennom Bosporos-stredet eller forbi Gibraltar. Hvis ikke sto man kanskje overfor det verste mareritt noen kunne tenke seg.

Om få minutter ville hans to nærmeste medarbeidere, Tokarev og Kirov, ta plass i stolene på den andre siden av bordet. En av dem hadde solgt seg til fienden for blodpenger, men hvem? Etter å ha gransket den enkeltes hjerte og nyrer inngående for å avdekke mulige karakterbrister, var han fortsatt like klok. Begges rulleblad var plettfrie, opptredenen mønstergyldig, og så langt hadde ingen av dem gitt ham grunn til å trekke lojaliteten deres i tvil. Altså kunne han like gjerne kaste krone og mynt om hvem som var den skyldige.

Han fikk skjerpe sansene til det ytterste og se hva som hendte.Korporalen kom med teen. Like etter hørte han stemmene til de andre.

Begge hadde med seg dokumentmappe og skrivesaker, og fant sine vante plasser ved bordet. Høfligheter ble utvekslet mens teen ble skjenket, som hvordan været hadde vært på Krim, om generalen hadde fått fisk, og hvordan

90

det sto til med familien. Alt var vel, solen skinte og karpen smakte, kvitterte Sajtsev, før han gikk over til dagsordenen.

«Vel, mine herrer, vi fortjener en skål for godt utført arbeid,» sa han. Hånden hans forsvant ned i skuffen, og kom opp igjen med tre glass og en flaske brandy. Han skjenket i, og de klinket over bordet. «Stridshodene kom vel frem til Valletta og er nå underveis til fedrelandet,» fortsatte han. «Gerasimov og Volskij kommer etter senere.»

Han gransket ansiktene deres med åpenlys interesse for å se etter ubevisste reaksjoner på denne grove omskrivningen av de faktiske forhold – og ble til sin lettelse umiddelbart belønnet! Det slår aldri feil, hadde Warren fortalt ham, da de jobbet sammen i Moskva. Folk har alltid en klar forestilling om utfallet av en bestemt handling. De ser den for seg i sitt indre og stusser når fasiten ikke stemmer. Fortell dem noe de ikke venter og blikket går uvegerlig opp til høyre. Refleksen er automatisk, utenfor viljens kontroll, og den enkelte merker det ikke selv. Metoden hadde vært kjent lenge og var beskrevet i litteraturen. Som bevis på løgn holdt den ikke i en rettssak. Men den ga utspørreren et fortrinn som han gjorde smart i å utnytte.

Sajtsev plantet albuene i bordplaten, lente seg forover mot Kirov, låste blikket hans og spurte med iskald stemme:

«Hvor mye ble du tilbudt?»«For hva?»«For opplysningene som førte til kapringen.»«Nå skjønner jeg ikke hva du mener, Jurij.»«Kutt ut den kameratslige tonen,» bjeffet Sajtsev. «Noen her i dette

rommet er en råtten forræder, og du, major Kirov, vet utmerket godt hvem denne er. Så svar på spørsmålet mitt – hvor mye ble du tilbudt?»

Kirovs kjever strammet seg.«Jeg finner meg ikke i en slik beskyldningen,» sa han sammenbitt. «Hva

slags kapring er det snakk om, og hvor skal denne ha funnet sted? Sa du ikke nettopp at aksjonen hadde gått smertefritt, at alt var under kontroll?»

Tokarev fulgte spent med i behandlingen av kollegaen, men forholdt seg taus. Sajtsev visste at hodet hans kokte av motstridende tanker og følelser, og at blodtrykket var høyere enn normalt. Siden de krasse ordene egentlig var myntet på ham, ikke Kirov, ble pinen desto større. Men også lettelsen over ikke å bli utpekt som skyldig i den skjendigste handlingen en soldat kunne begå, med militær standrett som eneste utgang.

«Du vet utmerket godt at tråleren ble møtt av en fremmed ubåt et sted i Adriaterhavet,» fortsatte generalen. «Du vet også at stridshodene nå er i fremmede hender, formodentlig arabiske terroristers. Hvis du ikke er likegyldig til følgene, forteller du meg hvem du var i kompaniskap med. Hver eneste lille skitne detalj i dette billigsalget av menneskeliv.»

«Vær så snill, general,» sa Kirov bedende. «Jeg kan ikke fortelle deg noe jeg ikke vet. Du må tro meg når jeg sier det.»

«Er dette riktig, oberst?» Sajtsev henvendte seg til Tokarev, som virket en smule forfjamset over spørsmålet.

«Hva er riktig?»

91

«At du er den skyldige,» svarte Sajtsev tonløst. «Sannheten sto skrevet i ansiktet ditt fra første stund. Dessuten er jeg sikker på at telefonloggen vil bekrefte at du har hatt minst én samtale som ikke kan begrunnes med et tjenestemessig anliggende.»

Det siste var et skudd i mørket, men Sajtsev så at det rammet. Obersten ble sittende med åpen munn, glassaktig i blikket og med hengende skuldre. Som svar på utfordringen rettet han seg opp og slikket de tørre leppene.

«I snart førti år han jeg tjent dette landet, og hva har landet gitt meg tilbake?» sa han matt. «Ukrainerne kunne ha solgt stridshodene til amerikanerne, uten at noen hadde protestert. Så hva er galt i at jeg gjorde det samme, bortsett fra at jeg ikke delte fortjenesten med deg? Du er like korrupt som oss andre, Jurij Aleksandrovitsj. Feriehus på Krim og det hele. Ingen har råd til den slags luksus uten å ha skitne hender.»

Kirov måpte over den brå vendingen forhøret hadde tatt. Sajtsev lot være å kommentere beskyldningen, lettet over at tilståelsen hadde kommet så flytende. Offisersære, skrupler, eller en blanding av begge deler. Han hadde nok kjempet en kamp med seg selv da Kirov ble utpekt til syndebukk. Samtidig hadde han nok ikke regnet med at sporene skulle lede tilbake hit, siden kapringen hadde funnet sted i et farvann der albanske banditter opererte.

Han kunne heller ikke vite at Gerasimov og Volskij hadde kommet helskinnet fra det. Hadde de to vært døde, ville ingen ha visst hva som skjedde. Skylden kunne like gjerne blitt lagt på dem, siden de var nærmest til å stikke av med lasten og skaffe seg et nytt liv blant al-Qaidas rike støttespillere. Men mente han virkelig det med amerikanerne?

«Du sa at det sto skrevet i ansiktet mitt,» kom det stivt fra obersten. «På hvilket grunnlag kan du hevde noe slikt?»

«Sjelens tyranni over viljen,» svarte Sajtsev underfundig. «I min tid som etterforsker lærte jeg noen knep. La meg vise deg ett.»

Han slo på monitoren som hang skrått ned fra taket i møterommet, reverserte morgenens opptak og trykket på start. Han hurtigspolte forbi noen tomme scener og kjørte båndet i normal hastighet fra de to stabsoffiserene satte seg i stolene sine, frem til det avgjørende øyeblikket.

«Ser du hvilken vei blikket ditt går?» spurte han Tokarev, med pekefingeren rettet mot det frosne bildet. «Det skjer i et glimt som respons på en uventet opplysning, og forteller utspørreren at den mistenkte er skyldig. Drevne løgnere tvinger seg til å se rett frem, mens automatikken spiller oss andre et puss. Jeg kunne aldri fått deg dømt uten håndfaste bevis, men du hadde måttet leve med denne ynkelige handlingen din. Siden du nå har tilstått, fortoner saken seg annerledes.»

«På hvilken måte?»«Du kan ennå redde skinnet hvis du forteller meg alt jeg trenger å vite,»

svarte generalen. «Ingenting av det du sier behøver å forlate dette rommet. Kall det en hestehandel, men i en så viktig sak som denne er jeg villig til å gå på akkord med prinsippene. Se på det hele som en tåpelig, feilslått

92

handling fra din side, der du nå gjør ditt ytterste for å begrense skadevirkningene. Kan vi enes om at dette er den beste løsningen?»

Tokarev vred hendene i avmakt og nikket umerkelig. Kirov, som var kjapp nok i hodet til å skjønne at alternativet var det verst tenkelige for dem alle, svarte med et skuldertrekk.

«Da sier vi det.» Sajtsev slo av videokameraet, plukket kassetten ut av spilleren og henvendte seg til Tokarev. «Hvordan kom denne kontakten med amerikanerne i stand?»

93

20

«På skolen ble vi fortalt at dette bare var kulisser,» sa Volskij sarkastisk. «Men det var før McDonalds åpnet sin første restaurant i Moskva.»

«Atter kom våren og vi ut av hiet, for dette vi takker så ydmykt partiet,» siterte Gerasimov med et bredt glis og blikket vendt mot Empire State-bygningen. «Mye har forandret seg siden dette nidverset ble skrevet.»

«Kjøttkakene ikke minst,» kvitterte Volskij. «Men vi kan ikke bare drive gatelangs her, fete oss opp på hurtigmat og ellers la formen forfalle. Jeg kunne tenke meg å få trent litt med amerikanske spesialstyrker når vi først er på disse kanter. Skal vi høre med Warren om det finnes et Ranger-regiment eller noe annet saftig i nabolaget?»

«Kunne vært moro med litt eksersis igjen,» istemte Gerasimov. «Amerikanerne er vanligvis gjestfrie når det gjelder slikt. Warren kan sikkert få til en avtale. Hvis man ikke har andre planer for oppholdet vårt her.»

«Hvilke skulle det være?» Volskij slo ut med hendene. «Nei, la oss komme oss ut på landet, vekk fra denne bakerovnen. Det må minst være hundre amerikanske grader på gateplan, gjetter jeg.»

«Rett før asfalten smelter,» istemte Gerasimov. «Og varmere blir det hvis våpnene er på vei hit. Warren var tydeligvis ikke fremmed for den tanken.»

«Du har gitt opp ideen om at FSB har stukket av med dem?»«Ubåten skal etter sigende ha forlatt Middelhavet gjennom Gibraltar-

stredet,» minnet Gerasimov ham om. «Jeg kan ikke forestille meg at FSB ville ha valgt en slik rute hvis hensikten var å ta dem hjem til Russland. Svartehavet er deres hjemmebane. Atlanteren tilhører amerikanerne.»

«De svartkledde i finnlandshetter var i alle fall ikke arabiske terrorister,» sa Volskij. «Kamelen er deres form for skip. Og al-Qaida var ikke oppsatt med ubåter i de afghanske treningsleirene.»

En svartlakkert SUV med mørke ruter rullet inn til fortauskanten og stanset. Gjennom det åpne sidevinduet hørte de en kjent stemme rope navnene deres og ba dem ta plass i baksetet. Warren var den eneste passasjeren. I samme øyeblikk døren ble lukket, smøg bilen seg ut i trafikken igjen.

«Et sjøfly møtte ubåten i farvannet syd for Rhode Island klokken tre i natt,» sa visedirektøren og rakte dem et grovkornet foto. «Siden dette er en av de to innfallsportene til New York City, holder blant annet marinens satellitter oppsyn med skipstrafikken. Normalt ville analytikerne ha oversett denne hendelsen. Men siden britene nokså sikkert kunne fastslå at en Tango var på vei ut i Atlanteren, ble samtlige bilder gjennomgått med finkam.»

Gerasimov var ikke det minste forbauset over at Warren visste på en prikk hvor han skulle finne dem. Før han slapp dem løs på byen, hadde han utstyrt dem begge med hver deres Nokia 6110 Navigator mobiltelefon. Han studerte bildet nøye, før han overlot det til Volskij.

«Flyet må ha vært fasttjort til ubåten siden begge driver med tidevannet,» bemerket han. «Er dette den eneste observasjonen man har?»

94

«Et større leteapparat er i sving med å kartlegge hvilken retning flyet tok,» svarte Warren. «Mannen som koordinerer dette, Owen Kaminski fra hovedkontoret i Washington, vil gjerne ha dere to med på laget. Hvis stridshodene blir funnet trenger han en bekreftelse på at dette er den rette varen, ikke bare noen sovjetiske blindgjengere som en eller annen Korea-veteran har tatt med seg hjem av sentimentale grunner. Det lå nok av slike igjen på slagmarken da krigen mellom nord og syd var over i femtitre.»

En geigerteller kunne ha fortalt ham det, tenkte Gerasimov. Typekode og serienummer likeså. I stedet tok han imot denne håndsrekningen fra Warrens side med takknemlighet, som når en fotballspiller unngår å bli tatt av banen etter en grov feil i egen målgård. Uforvarende eller ei betydde ingenting for resultatet. Men i og med at satellittbildet nå hadde endret oddsene, var det ikke sikkert at det kom til å stå seg.

«Sjåføren setter meg av ved kontoret,» sa Warren. «Dere vil bli transportert til Kaminskis midlertidige hovedkvarter i Hartford, Connecticut. Vi tror at våpnene er blitt flydd til en innsjø i en av de to nærmeste delstatene og fraktet videre landeveien. Jo raskere vi er på pletten, desto større mulighet for å finne dem. Og finnes må de. Ellers er jeg redd det blir mange våkenetter for noen og hver av oss.»

Det tok ikke etterforskerne lange tiden å lokalisere eieren av sjøflyet. Siden etterspørselen av slike tjenester hadde sunket med årene, fantes det kun noen få operatører igjen i delstatene Massachusetts, Rhode Island, Connecticut og New York. Mannen reagerte med forbløffelse og vantro da FBI fortalte ham hva saken gjaldt, men bedyret at han ikke hadde gjort noe kriminelt. En anonym samler av antikverte våpen hadde hyrt ham til et oppdrag, og var det egentlig noe galt i dét? Så vidt han visste fantes det ingen lov som forbød privatpersoner å innføre kasserte granater der sprengstoffet var fjernet eller eie en gammel ubåt. Det fantes nok av eksentriske millionærer som brukte pengene sine på de underligste former for leketøy.

Han hadde flydd lasten inn til en liten innsjø nord for Jerimoth Hill, hvor en Connecticut-registrert Dodge pickup sto klar til å ta den om bord. Marineblå, eldre modell, men bilnummeret husket han ikke. Granatenes endelige bestemmelsesstedet kjente han heller ikke til, skjønt det var jo ikke hans sak. Honoraret for jobben var blitt utbetalt i kontanter. FBI-agenten, som hadde tatt opp forklaringen, lot mannen gå etter å ha notert seg mobilnummeret hans. Dette var nå under konstant overvåking i tilfelle han kontaktet kunden.

Som sikkert ikke hadde den fjerneste anelse om at transaksjonen var blitt oppdaget av en NRO-satellitt, tenkte Kaminski barskt. Sammen med de to russerne var han nå på vei nordvestover i et Bell Huey helikopter. Forholdene hadde bedret seg betraktelig etter regnværet i morgentimene, men luften var fremdeles turbulent nok til at det kjentes i magen. Støynivået om bord utelukket enhver form for samtale, så Gerasimov og Volskij benyttet tiden til å se seg om i det bakkete landskapet, hvor det høyeste punktet sjelden oversteg tre hundre meter over havet. Vilt og mildt på

95

samme tid, men absolutt annerledes enn den bølgende prærien vestover mot Rocky Mountains. Det russiske slettelandets motstykke i amerikansk innpakning, der horisonten alltid syntes utenfor rekkevidde.

Eieren av pickupen, som hørte hjemme i Willimantic, hadde mistet både munn og mæle da han nokså uventet ble oppringt av FBI. I vognkortregisteret fantes det 22 biler som stemte med beskrivelsen, men allerede etter sjette forsøk fikk agentene napp. Mannen hadde hverken lagt skjul på sin egen delaktighet eller hvor i geografien granatene nå befant seg. Nærmere bestemt i en nedlagt turbinhall, som visstnok skulle gjøres om til et fremtidig museum for historiske våpen, blant annet fra Warszawa-paktens dager.

«Museum», fnyste Kaminski, da meldingen kom over radioen. Men siden historien hans stemte sånn noenlunde med pilotens, var de vel ikke annet enn to intetanende håndlangere. Nå nærmet helikopteret seg den gamle kraftstasjonen der stridshodene etter sigende skulle befinne seg, og piloten så seg om etter et egnet sted å lande. Til venstre for bygningen lå et flatt parti. Jevnet ut av shoveldosere i et grustak under anleggsperioden, og ikke verre tilgrodd enn at maskinen trygt kunne settes på bakken.

Kaminski var førstemann ut. Han smøg seg under rotorbladene og fortsatte mot bygningen, med russerne noen skritt bak. Hjulsporene etter et kjøretøy var tydelige nok i den våte, mosedekte grusen. Det første han fikk se da han åpnet døren var ferske avtrykk i støvet på betonggulvet etter grove gummisåler. Samme mønsteret i begge retninger, tilsvarende antallet turer sjåføren måtte ha tatt for å frakte stridshodene fra lasteplanet og inn i hallen.

Missilene sto stablet på høykant langs veggen der sporene endte. Seksten i tallet, akkurat som forutsagt.

«Er det disse?» spurte FBI-mannen over skulderen. Gerasimov tok et steg frem, løftet den nærmeste gjenstanden en halvmeter opp fra gulvet og satte den skramlende tilbake.

«Dette er artillerigranater,» svarte han hoderystende. «Desarmerte tomme skall, som sovjetarmeen etterlot seg i tonnevis under tilbaketrekningen fra Øst-Tyskland. Antakelig kjøpt av en GI-soldat hos en skraphandler for affeksjonsverdiens skyld.»

«Ingen Elvis, altså,» kom det sarkastisk fra Kaminski. Han hadde selv tilbrakt noen år i Friedbergs 3. panserdivisjon, på samme sted som kongen selv hadde tjenestegjort noen år tidligere. Riktignok med den forskjellen at rockestjernen hadde innkvartert seg langt mer standsmessig i nabobyen Bad Nauheim, og at han foretrakk store doninger på hjul fremfor stålbelter. Da Honecker-regimet omsider falt, og russerne dro hjem, var det nok mange som sikret seg militære suvenirer av ymse slag. Men at man nå, etter alle disse årene, smuglet den slags fortidsminner inn i landet under et nattlig møte mellom en ubåt og et sjøfly, var like sannsynlig som at Elvis skulle ha mottatt den høyeste tjenestemedaljen for å ha fremført ‘GI-Blues’ fra tårnet til en hoftevrikkende Abrams-tanks.

96

Men her sto de, nøyaktig der pickupsjåføren hadde sagt de skulle være. Volskij, som hadde bakket noen steg tilbake for å studere fotsporene, dro fingertuppene over sementen, gned dem mot hverandre og snuste.

«Teaterstøv,» konkluderte han.«Teaterstøv?»«Et pulver man pudrer kulisser med for å gi dem en slags patina,»

forklarte Volskij. «I OMON hendte det at vi rigget opp noen sceneshow, hvor det blant annet ble harselert med fortidens partiledere over en lav sko. For eksempel at en mann på Stalins tid møter opp ved aviskiosken hver dag, titter på forsiden av Pravda og sier: «Ikke i dag heller,» med en sørgmodig mine. Avisselgeren spør hva han ser etter, og mannen svarer dødsannonsene. Han får beskjed om at disse står på side tretten, men kunden rister på hodet. «Ikke den jeg ser etter.»

«Russland dør leende,» nikket Kaminski med en flir. «Tittelen på en antologi over svart russisk humor, som kom ut i USA for noen titalls år siden. Men hva har teaterstøv med dette å gjøre?»

«At sporene vi ser kanskje ikke stammer fra sjåføren av pickupen.»Kaminski slo seg for pannen. Jeg begynner visst å bli treg, sukket han

innvendig. En åstedsgransker hadde nok oppdaget det umiddelbart, og dermed fått kabalen til å gå opp. Uten de to russerne til stede ville rapporten hans sett ganske annerledes ut. Han sendte Warren en takknemlig tanke, men følte seg samtidig så grundig tatt ved nesen at det nesten gjorde vondt. De tydelige sporene stoppet her i bygningen, resten hadde regnet i morgentimene tatt seg av. Ingen vits i å tilkalle spesialister for å sikre avtrykkene fra et par høyst dagligdagse arbeidsstøvler eller de utydelige dekkmønstrene på plassen utenfor. Fingerfett på granatene kunne han også se langt etter. Men hvor mange leverandører av det spesielle pudderet fantes det i regionen?

Fra lommen tok han frem en bevispose og en spatel, rev av plasten og skrapte opp litt støv fra gulvet. Kanskje har vi gjerningsmannen her, tenkte han med et snev av håp, idet han forseglet posen.

Frityrolje. Stadig flere amerikanske farmere hadde lagt om produksjonen fra hvete til soyabønner som ga bedre fortjeneste i dagens marked, leste Chris i nettutgaven av The Wall Street Journal. Den nye nisjen var biodiesel. Men samtidig hadde etterspørselen av frityrolje økt formidabelt de seneste månedene. Hamburgerkjedene var i sterk vekst på alle kontinenter. Ikke minst i den såkalte tredje verden, kunne man lese av børsnoteringene. Selv i land med så ulike økonomier som Aserbajdsjan, Pakistan og Kina.

Prisen på frityrolje syntes ikke i samme grad som andre varer å følge loven om tilbud og etterspørsel, skrev nettjournalisten videre. Det hele minnet om kartellvirksomhet, der noen få, store leverandører hadde faste avtaler med de enkelte hamburgerkjedene i en form for markedsdeling. Dermed behøvde ikke disse konkurrere med hverandre på pris. I alle fall ikke så lenge butikken gikk strålende.

97

Men noen hadde fått betale for sin umåtelige appetitt på denne lett tilgjengelige og ensformige føden. Fremdeles var det intet nytt om skjebnen til de overvektige kvinnene fra California, bortsett fra at antallet hadde mer enn doblet seg. Nå rapporterte delstaten Mississippi om liknende hendelser. Foreløpig dreide det seg om et dusin kjente tilfeller. Politiet, som fremdeles ikke hadde et eneste spor å gå etter, sto maktesløse på sidelinjen og etterlyste tips fra publikum. Mysteriet var at de simpelthen forduftet, som om de aldri hadde eksistert. I media ble det skumlet om at en massemorder gikk løs der ute. En moderne Jack the Ripper, som i motsetning til denne ikke etterlot seg lik. I alle fall hadde man til dags dato ingen fysisk bevis for at noen av kvinnene var blitt ofre for en kriminell handling.

Den såkalte Jack the Ripper hadde i sin tid gått løs på fem av Londons prostituerte. I dette tilfellet dreide det seg om et drøyt femtitalls uføretrygdete kvinner. Men hvordan hadde drapsmannen fått kontakt med dem? Blinket dem ut på hamburgerbarer, invitert dem til en kjøretur i landlige omgivelser og deretter latt dem forsvinne? I så fall måtte noen ha merket seg dette og reagert på politiets innstendige oppfordring.

En annen mulighet var at vedkommende hadde adgang til trygderegisteret, troppet opp hjemme hos ofrene i egenskap av saksbehandler og gjorde rent bord. Alternativt kunne kvinnene selv ha gjort seg sårbare ved å respondere på et useriøst tilbud om rask og effektiv vektreduksjon, for eksempel gjennom å oppsøke en bestemt klinikk som skiltet med gratis konsultasjon og lave månedlige rater på fettsuging eller kirurgisk fjerning av overflødige kilo. Og hvem ville i utgangspunktet mistenke en slik institusjon for å ta livet av klientene sine?

Hvis spekulasjonene om en seriemorder stemte, måtte en slik bekvemmelighet være glimrende egnet. Et sted hvor ofrene frivillig la seg på slaktebenken, intetanende om at de aldri mer skulle se dagslyset igjen, for deretter å bli spylt ned i kloakken etter noen døgn i etsende oppløsning. Men hvorfor bare hvite og ingen svarte? Hadde man med en slags purist å gjøre, som ikke ville besudles av å berøre en mørkhudet kvinne?

For ordens skyld tastet Chris seg frem til de respektive annonsørene som lokket med en ny tilværelse i en slankere kropp. Budskapene var stort sett skåret over samme lest, med prisantydninger for de ulike behandlingsformene. En av dem skilte seg imidlertid ut ved å tilby gratis medikamentering og oppfølging i forbindelse med utviklingen av en ny slankemetode, der kroppen skulle tvinges til å gi slipp på fettet uten større fysiske anstrengelser. Betingelsen for å delta var at vedkommende led av en medfødt genfeil som lot seg reparere farmasøytisk. Metoden var ufarlig, ga ingen bivirkninger, og regelen om full diskresjon gjaldt uinnskrenket.

Mon FDA kan ha godkjent et slikt opplegg? undret Chris, idet han skrev ut annonsen og forlot nettsiden, uten å ha klikket i boksen med tilbud om fri gentest. Litt av et agn for en ubemidlet person i den rette målgruppen. Han fikk vise utskriften til Andrea og høre hva hun måtte mene om de tankene han hadde gjort seg, hvis hun ikke hadde hodet fullt av andre ting. Etter

98

samtalen med George Hennessy forleden hadde hun hadde vært nokså grublende og fåmælt.

Innenfor disse veggene hadde han sluttet å tenke på henne som agent Morelli. Siden han ikke lenger var under FBIs beskyttelse, men kunne komme og gå som han ville, fremsto hun mer som en person i hans øyne. Han hadde vurdert å flytte tilbake på den nedslitte hybelen i Lower East Side. Men uten lønnet arbeid var han hverken i stand til å innfri de månedlige forpliktelsene eller skaffe seg det nødvendigste til livets opphold. Litt av et paradoks for en som tilsynelatende var enearvingen til en formue. Men så levde han heller ikke i en Disney-verden, der frosker ble til prinser og de slemme fikk sin velfortjente straff.

«Vi har en uregistrert snoker her, som nettopp har skrevet ut tilbudet vårt,» sa spesialisten. «IP-adressen er den samme som vi var inne på for noen uker siden, men måtte rømme fra da FBI satte sporhunden på oss. Han fikk seg litt av en rundtur fra server til server, før han omsider måtte gi opp.»

«Snakker vi om stasjonen til spesialagent Morelli?» spurte makkeren.«Hennes private, ja. Tidligere har hun også, uvisst av hvilken grunn, vært

innom nettsiden til LAPD med listen over de forsvunne amasonene. Mulig at hun øyner en forbindelse mellom disse og fedmedoktorens endelikt.»

«Slike problemstillinger kan vi trygt la ligge,» mente makkeren. «Jobben vår er å overvåke og rapportere. Hvilke tanker vi måtte ha om dette eller hint, gjør vi klokest i å holde for oss selv.»

Morellis hode var som en hyperaktiv maurtue av kryssende tanker og assosiasjoner etter den halvtimes lange brifingen. Før 9/11 hadde det aldri skjedd at samtlige operative enheter hadde fått del i informasjon av denne typen, men nå var det andre tider. Aldri mer skulle landets sikkerhet settes over styr ved at de forskjellige tjenestene nektet å snakke med hverandre.

Seksten golfballstore enheter med plutonium hadde ankommet landet på ulovlig vis, smuglet inn ved hjelp av et sjøfly fra en ubåt i Rhode Island-bassenget, hvor marinebasene lå tett som hagl og all sjøgående trafikk var bedre overvåket enn presidentboligen i Pennsylvania Avenue 1600. At et ullent satellittbilde skulle bli utslagsgivende for den videre etterforskningen var derfor mer overraskende enn at kystvakten hadde tatt kjeltringene på fersken i gjerningsøyeblikket.

FBI satt inne med konkrete opplysninger om at en slik hendelse kunne komme til å finne sted. Sam Warren hadde gitt forsamlingen en detaljert beskrivelse av gangen i denne, fra før kapringen i Adriaterhavet til ubåten forsøkte å snike seg forbi britenes lyttebøyer utenfor Gibraltar, der DIAs EURCOM også hadde vært involvert. Deretter beskrev han hvordan Owen Kaminskis folk hadde funnet frem til eieren av det aktuelle sjøflyet og fått kartlagt den videre transporten av stridshodene med en pickup fra innsjøen nord for Jerimoth Hill til det nedlagte kraftverket. Men der stoppet alle spor. Bortsett fra de som bevisst var avsatt for å peke nese av etterforskerne.

99

Historiene som piloten og pickupsjåføren kunne fortelle virket tilforlatelige nok. De var begge amatører i et profesjonelt spill, der alle eventualiteter syntes å være dekket. Hvor stridshodene med det dødbringende plutoniumet nå befant seg, og hvilket formål de var ment å tjene, kunne man bare spekulere på. Nok en gang var verdens mektigste nasjon, med et tosifret antall hemmelige tjenester og et uovertruffent overvåkingssystem, blitt utmanøvrert av en mindre ressurssterk, men åpenbart intelligent motstander på grensen til det arrogante. Det siste kunne imidlertid bli hans akilleshæl, mente Kaminski, som takket være den våkne russerens observasjon i forbindelse med fotavtrykkene i turbinhallen, hadde noe håndfast å ta tak i. Et dusin spesialagenter var allerede i gang med å sjekke opp hvert eneste ledd i kjeden av produsenter, leverandører og brukere av den anvendte rekvisitten, for om mulig å lokalisere kjøperen.

Teaterstøv var ikke det som opptok Morelli mest, da hun rundet en nedlagt Q8-bensinstasjon på vei mot den kinesiske delikatessen. Klokken hadde passert ti, luften mellom bygningene var kvelende het og gatebelysningen glødet som elementene i en gassgrill. Sent på ettermiddagen, før den varslete brifingen, hadde hun hatt en lengre samtale med en av etatens spesialister på hvitvasking av penger, Alec Gideon, om hvordan man best kunne skjule en større formue. Mulighetene var legio, mente Gideon, som for sin del ville ha rettet blikket mot oljevirksomheten i Persia-golfen. Begrav dem i sanden, var hans råd. Kontraher tankskip for alt du eier, registrer dem i Saudi-Arabia som saudisk eiendom og la kongefamilien betale for dem med petrodollar over tid. Av nasjonale grunner, kanskje mest for å kvitte seg med u-landsstempelet som råvareleverandør, hadde saudierne besluttet å frakte større deler av oljen sin på egen kjøl, men var i bunn og grunn ikke mer interessert i skipsfart enn andre nomadefolk. Når pengene lå i bakken, eller ble fraktet hit og dit i flytende form under saudisk flagg, befant de seg i et skyggeland hvor få eller ingen hadde innsyn. I alle fall så lenge huset Saud ble sittende med makten.

Å snakke med Gideon var som å åpne en kran. Fellenevneren for de mange mulighetene han skisserte var at pengesporene så og si var umulig å følge, men det var jo også hensikten. Og siden det her var snakk om den forsvunne Carrington-formuen, måtte hun regne med at denne var splittet til atomer. Myndighetene hadde brukt et titalls år og hundrevis av millioner på å finne den, men uten hell. Det eneste Gideon følte seg sikker på var at den ikke sto på konto i et skatteparadis. Selv narkobaroner hadde skjønt at det var tryggere og mer lønnsomt å la milliardfortjenestene inngå i den lovlige økonomien enn å ha dem liggende i et bankhvelv.

Med disse tankene i hodet og en bærepose full av kinamat låste hun seg inn i leiligheten.

Hva var det med overvektige hvite kvinner som gjorde dem mer attraktive enn svarte? var spørsmålet Chris hadde utfordret henne på under måltidet. Siden bølgen av mystiske forsvinningsnumre nå syntes å ha bredt seg til delstaten Mississippi hadde FBIs feltkontor i Jackson satt en egen gruppe

100

etterforskere på saken, kommenterte hun de nye opplysningene på nettet. Hun hadde selv brakt temaet på bane som et apropos til den oppvarmete ferdigmaten. Politiet hadde omsider, om ikke offisielt, erkjent at det måtte dreie seg om kidnappinger. Mønsteret passet likevel dårlig med den gjengse profilen av en massemorder. Det virket nærmest utenkelig at en enkelt person skulle ha stått bak disse, når den samlete kroppsmassen ofrene utgjorde lå et sted i området mellom åtte og ti tonn.

«Kan hende virker de mer provoserende på enkeltes opplevelser av et skjønnhetsideal,» bemerket hun tørt. «I en befolkning på mer enn to hundre millioner er det nok av galninger med fikse ideer om hvem som har rett til å leve eller ikke.»

«Hva om årsaken er rasjonelt begrunnet?» kastet Chris frem. «For eksempel at kvinnene deltar i et lukket forskningsprosjekt, som ikke i ethvert henseende er godkjent av myndighetene. Tidligere i kveld kom jeg over en nettside hvor det tilbys gratis medikamentering og oppfølging i forbindelse med utviklingen av en ny slankemetode, der kroppen gjennom korrigering av en genfeil skal tvinges til å gi slipp på fettet. Det sto ingenting eksplisitt om kandidatenes hudfarge, men hvis pigmentet eumelanin er en diskriminerende faktor kan dette muligens utelukke svarte. Bare som en tanke, siden hvite til sammenlikning har en mindre andel av dette enn mørkhudete. Jeg tok forresten en utskrift av siden, i tilfelle du ønsket å se den.»

«Melanin?»«Jeg hørte det nevnt i forbindelse med fedme som følge av

gatekjøkkenmat,» svarte Chris. «Melanin er visstnok et mangfoldig virkestoff.»

«Takk for den,» kom det fra Morelli, idet hun kvittet seg med de sursøte restene av måltidet i søppeldunken, vasket hendene, tørket dem grundig og grep etter utskriften.

«Rottefangeren fra Hameln,» mumlet hun for seg selv. «Hvordan kom du på tanken om å oppsøke annonsesidene?»

«Nærmest som et innfall,» svarte Chris. «I nabolaget hvor jeg bodde hadde et firma som drev med utrydding av skadedyr limt opp en plakat på en murvegg med overskriften KAKERLAKKHOTELLET, hvor budskapet var at de sjekker inn, men aldri ut. En klinikk, eller et liknende etablissement, kan muligens forklare hvorfor kvinnene forsvinner uten å gi livstegn fra seg.»

Morelli nikket megetsigende, grep etter telefonen og slo et nummer.

Terrence Young ved FBIs feltkontor i Jackson stirret tankefullt ut i luften. Morelli var inne på noe. Prosedyren virket tilforlatelig. Du reagerer på en invitasjon om å delta i utviklingen av en ny slankemetode, underkastes en grundig undersøkelse for å finne den egentlige årsaken til at man drasser rundt på et hundretalls overflødige kilo og får feilen reparert, uten omkostninger av noe slag. Et bedre skalkeskjul for en seriemorder med spesielle preferanser kunne man vaskelig tenke seg.

Men hvilke preferanser var det i tilfelle snakk om? Menneskesinnet var uransakelig i så måte, så det kunne bare gjerningspersonen svare på. De ytre

101

trekkene var imidlertid klare nok, og virksomheten hadde pågått en tid. Hvorvidt de mange kvinnene som til nå var forsvunnet hadde latt seg forføre av en beregnende annonse om en bokstavelig talt lettere tilværelse, var ikke godt å si. Hittil hadde man heller ikke tatt saken særlig alvorlig før det dukket opp en bekymringsmelding fra trygdeetaten i Mississippi. Dermed ble den en føderal affære på tvers av delstatsgrensene.

Klinikken som Morelli refererte til hadde adresse Jackson. Men så lenge det ikke forelå en begrunnet mistanke om ulovlig virksomhet var det lite Young kunne gjøre foreløpig, utover å holde øye med aktiviteten på den aktuelle nettsiden. Det var i seg selv ikke særlig fruktbart, oppdaget han idet annonsen med avkrysningsboksen for gratis gentest kom frem på skjermen. Denne førte ham videre til en sikker side hvor det ble spurt etter navn, adresse, trygdenummer, vekt, sivil status og så videre; opplysninger som i sum sikkert ville bli avgjørende for hvorvidt man fant søkeren verdig til å motta klinikkens sjenerøse tilbud eller ikke. På sparket kunne han ikke utgi seg for en av disse – altså måtte han finne en person som både oppfylte kriteriene og lot seg overtale til å opptre som lokkedue. Vedkommende måtte også ha evnen til å forstille seg og være utstyrt med avlyttingsremedier skjult i kroppen. Det siste var det enkleste, siden dagens minste radiosendere lot seg svelge like lett som en vitaminkapsel og kom hele ut igjen på naturlig måte. Men informasjonen de formidlet ville kun være gyldig med en rettslig kjennelse i bakhånd.

Klokken nærmet seg midnatt. Bortsett fra nattevakten var han den eneste som ennå ikke hadde forlatt bygningen. Rutinemessig slo han av PC’en, nappet til seg jakken fra hengeren, sjekket at bilnøklene lå i lommen og smekket døren i lås. Hvis Morellis innskytelse slo til, kunne det forhåpentligvis settes punktum for denne kinkige affæren. Han fikk sove på saken og se hva morgendagen ville bringe.

102

21

Maskineriet som var boltet til gulvet i en gammel verkstedshall, omgitt av en tykkvegget, hermetisk tett betongkasse med konstant overtrykk, var ikke så ulikt en kulemølle i miniatyr. Men istedenfor å kverne titanoksid, kromforbindelser og annet til pigmenter for industriell anvendelse, ble denne matet med golfballstore ansamlinger av hardt, sprøtt plutonium. Prosessen styrtes utenfra ved hjelp av en serie videokameraer og det giftige støvet samlet opp i små blyforete vakuumbeholdere med et membranfilter i bunnstykket. En robotarm forseglet beholderne etter hvert som de fyltes og sendte dem opp gjennom en dobbeltsluse i taket. Denne ble i sin tur benyttet til å pumpe flytende betong ned i innretningen og gjøre den til en massiv, ugjennomtrengelig blokk, der også skallene av de tomme stridshodene var lagt til hvile.

Målinger viste at radioaktiviteten i verkstedshallen nå kun var en brøkdel av den naturlige bakgrunnstrålingen for dette området, der bergartene hadde innslag av bekblende og isotopen Pu-239 kunne forekomme i små mengder. Likevel beholdt operatørene verneutstyret på til de var ute i frisk luft. Betongbilen, som for anledningen var stjålet underveis til en annen kunde og utstyrt med falske nummerskilt, satte kurs mot den kanadiske ødemarken for å dumpes i en innsjø. Bilen med den giftige lasten om bord fortsatte videre mot et annet mål, et sentralt tankanlegg for frityrolje i delstaten New Jersey. Ganske snart ville et utall mennesker bli rammet av en snikende sykdom som det ikke fantes noen kur mot.

Det første Terrence Young gjorde følgende morgen var å sette to mann til å overvåke klinikkens inngangsparti. En dataspesialist fikk jobben med å søke etter personer som hadde takket ja til gratis gentest, men som forventet var alle personalia fjernet. Eieren av etablissementet var registret i Panama; et frontselskap uten annet innhold enn noen kontormøbler og en kaffemaskin. Da overvåkingen i løpet av dagen heller ikke ga resultater i form av besøkende, bestemte Young seg for å gå til aksjon. Men bak den stengte døren fant agentene kun et tomt, nyinnredet lokale, der alle spor etter virksomhet var fjernet og lukten av rensemidler ennå hang i veggene. En smal gang til venstre, med toalett og tekjøkken, ledet ut mot to reserverte parkeringsplasser i en skjermet bakgård, begge merket med klinikkens navn.

«Her har man hatt det travelt i de små timer,» mumlet den ene. «Noe må ha satt fart i dem, men hva?»

«Morellis snoking på nettet,» foreslo den andre. «Skjønt i dette tilfelle er ingenting nesten jevngodt med en bekreftelse. Vi får banke på dørene til naboene og høre hva de måtte ha å si.»

«Henry Ford fikk en gang spørsmålet fra en journalist om hva mannen som satt i glassburet ved produksjonslinjen og stirret ut i luften foretok seg. Tenker, svarte Ford lakonisk. Uten ham kunne vi bare ha stengt bedriften.»

103

«Som Rodins berømte skulptur i Paris?» repliserte Bob Turing, sjefen hennes, med en skjevt smil. Morelli overhørte sarkasmen. Han hadde ennå ikke tilgitt henne bruken av etatens midler for å sjekke DNA-sporet, men det som antakelig stakk ham mest var at innskytelsen hennes hadde gitt resultater. Dersom hun hadde konsultert ham på forhånd, og ikke bust frem slik hun gjorde, ville han muligens vært mildere stemt. Eller kanskje ikke, siden intuisjon var lite verdsatt under opplæringen i Quantico.

«Like fullt var det en amatør som kom på ideen om å sjekke annonsetilbudet på nettet,» påpekte hun. «At resonnementet hans holdt vann er hevet over tvil. Vi skulle ha slått til i går kveld, før man rakk å sterilisere lokalet.»

«Young mener at snokingen på nettet fra din PC kan ha alarmert vedkommende,» innvendte Turing. «Altså er vi like langt.»

«Ikke så lenge metoden er avslørt.» Morelli satte seg bedre til rette i stolen. «Dermed tar jeg det også for gitt at virksomheten kommer til å opphøre. Chris hadde også gjort seg visse forestillinger om hvorfor ingen svarte kvinner er meldt savnet. For eksempel at en variant av pigmentet melanin kan ha ekskludert mørkhudete fra å delta i det annonserte prosjektet.»

«Som i tilfelle går ut på hva?»«Spør ikke meg.» Morelli slo ut med hendene. «Men siden hvite kvinner

er blitt foretrukket, kan det muligens skyldes at kroppene deres produserer mer av et stoff som svarte ikke trenger i samme grad. Regulerer nødvendige funksjoner når fedmen blir livstruende – hva vet jeg.»

«Ufrivillige donorer av et verdifullt fluidum.» Turing gren på nesen. «Men etter å ha blitt tappet for dette, hvor gjorde man så av likene?»

«Young mener at ofrene ble fraktet fra den såkalte klinikken i neddopet tilstand. Lokalet var ikke større enn et konsultasjonsrom, hvor det kun var plass til en undersøkelsesbenk, en skrivepult og et par stoler, samt medisinskap. På baksiden av bygningen, hvor en gjennomløpende korridor ender i et smau, var det to reserverte parkeringsplasser. Vitner forteller at en mørk, nøytral varevogn har kjørt inn og ut av smauet til ulike tider. Stor nok til å få med seg innboet i én vending, forsto jeg av beskrivelsen. Bare synd at ingen har notert seg type eller registreringsnummer.»

«Da skjønner jeg bedre hvordan man klarte å rømme stedet på rekordtid,» nikket Turing. «Men utleieren må vel kunne fortelle oss noe. Hvis ikke denne og leietaker er én og samme.»

«Jeg ville ha satset på kjøretøyet,» sa Morelli tankespredt. Hun fikk en assosiasjon til den parkerte bilen i gaten hennes, der Chris hadde gjenkjent føreren fra Blaufinkels gravferd. Det hadde også vært en mørk varevogn uten firmalogo, som løselig kunne passe med vitnenes beskrivelse.

Hun tastet nummeret til feltkontoret i Jackson.«Terrence? Andrea her. Prøv om du kan fremskaffe en nabo til klinikken

som eventuelt har lagt merke til noen av bokstavene i varevognens registreringsnummer. Du har en allerede? Og vedkommende er sikker på de to første? Initialene i navnet hennes, Sally Roscoe? Det forstår seg!. Men

104

den siste har hun altså ikke fått med. Nei, spørsmålet skyldes en tilfeldighet som muligens ikke er tilfeldig. Jeg skal forklare nærmere så snart jeg vet noe mer.»

Hun avsluttet samtalen, stirret på et punkt over sjefens hode og mumlet et utydelig «Hva om … » Turing hevet et øyenbryn.

«Nok en innskytelse?»Morelli lot som hun ikke hørte den syrlige undertonen. Av og til kunne

man ha ønsket seg en annen og mer lydhør avdelingsleder, men den neste ble gjerne ikke bedre enn den man nå engang var belemret med.

«Tror du på tilfeldigheter, Bob?»«Bare som et hint om at man ikke evner å se det hele og fulle bildet.»«Da skal jeg ikke plage deg med flere av mine … innfall,» sa hun og

reiste seg. «Men jeg har en rimelig anelse om hvor i geografien damene våre synger sin svanesang.»

«De spaserte rett og slett inn den åpne døren, lykkelige over å være blant de utvalgte, og med store forhåpninger om å bli kvitt kiloene?»

Hennessy la hodet på skakke og stirret på henne med åpen munn. Det spørrende ansiktet rommet en blanding av vantro og erkjennelse. Kunne det være mulig at forklaringen på de mange forsvinningene virkelig var så enkel? Morelli skar en grimase.

«Man mistenker ikke en fedmeklinikk for å drive med kidnappinger,» kommenterte hun. «Det Chris gjorde var å spørre seg selv om kvinnene hadde reagert på et gunstig tilbud om vektreduksjon og fant en annonse der teksten antydet at årsaken til fedmen kunne skyldes en medfødt genfeil. Kvinnene ble invitert til å teste seg gratis, dersom de kun hadde trygden å leve av, manglet helseforsikring og heller ikke hadde et nettverk rundt seg som kunne tre støttende til økonomisk. Hvis feilen lot seg korrigere ved hjelp av preparater, ville de får anledning til å bli med i et forskningsprosjekt, uten omkostninger for den enkelte. Chris mente tilbudet lød nokså useriøst. Selv kontaktet jeg Terrence Young ved FBIs feltkontor i Jackson samme kveld. Han gikk til aksjon dagen etter, men da var klinikken allerede tømt og fraflyttet.»

«Nettsiden må ha vært overvåket,» mente Hennessy. «Du fortalte meg at du hadde hatt snokere inne på PC’en din tidligere. Men nå mener du altså at operatørene er de samme som driver dette stedet i Somerset.»

«Somerset Recreation Centre, hva nå det måtte være. Hva man trenger disse stakkars overvektige kvinnene til, sortert etter hudfarge, kan man bare gjette på. Chris kastet frem en tanke om at det hadde med en spesiell type melanin å gjøre. Han hadde hørt det nevnt i forbindelse med fedme som følge av gatekjøkkenmat.»

«Som hvitt brennevin kontra brunt?»Hennesy satte tennene i en muffins og svelget den ned med kaffe. Han

var på en sjelden bytur for å proviantere, og hadde foreslått for Morelli at de skulle møtes på nærmeste Starbuck ved Federal Plaza Centre. Hennessys preferanser gikk mot det mahognifargete, og han hadde lastet opp

105

ryggsekken med Jack Daniels for å ruste seg til hetebølgen som alltid inntraff i siste del av september, da FN åpnet sin nye sesjon. Alkohol kjølte kroppen ned, var hans overbevisning, i motsetning til hva folk flest mente. Hva pigmentet betydde for kroppens funksjonene hadde han derimot ingen formening om.

«Kan hende fører overvekt til utviklingen av bestemte forsvarsmekanismer,» foreslo Morelli. «Chris fortalte meg tidligere at slike mennesker oftere enn andre har antistoffer mot adenovirus i blodet. Teorien er at viruset kan ha utvekslet gener med kroppens fettceller og gjort dem grådige. Hvis dette stemmer kan det også være tenkelig at systemet svarer med mottiltak. Lager sin egen medisin, så å si, for å hindre at den sykelige tilstanden løper løpsk.»

«Antyder du at disse kvinnene fanges inn og melkes for en sjelden kjemisk ingrediens som kun disse er i besittelse av?»

«For aldri mer å gi lyd fra seg, men nå har vi muligens et spor,» kommenterte hun og minnet ham om tildragelsen med den parkerte bilen i gaten bortenfor huset hennes. Bilens eier var Somerset Recreation Centre. Under avhøring av naboene til klinikken i Jackson hadde et vitne ved et par anledninger sett en lukket transportvogn uten firmalogo kjøre ut av smuget bak bygningen og merket seg at de to første bokstavene i bilnummeret var SR. Den siste kunne i praksis være hvilken som helst av de øvrige 23 bokstavene i alfabetet, men Morelli satte ti mot én på …

Kryptologen avbrøt henne med en hevet hånd.«Hold an, la meg gjette. Med ditt usvikelige talent for akronymer, Andra,

som da du løste gåten med initialene på gullhjertet, skulle det ikke forundre meg om det er en C du har i tankene,» sa han ertende.

Morelli kvitterte med et oppgitt sukk.«Du leser meg som en åpen bok, George.»

106

22

Løytnant Pavel Volskij løftet den åpne posen mot leppene og skulle til å sette tennene i den varme burgeren, da blikket hans fanget en overskrift på en salgsplakat ved en aviskiosk. Han vendte seg mot Gerasimov med et spørrende blikk.

«Hva står det der, Anatolij?» spurte han. Majoren knep øynene sammen i dyp konsentrasjon.

«Nytt utbrudd av hamburgerbakterien,» oversatte han til russisk. Volskij vrengte leppene og lot lunsjen forsvinne mellom rasket i nærmeste avfallskurv. Den seneste uken hadde meldinger om flere tilfeller av giftstoffer i kjøttdeig preget nyhetene, noe som hadde ført til umiddelbar stenging av flere hamburgerrestauranter i en rekke delstater. Pussig nok hadde ikke myndighetene klart å finne spor av toksiner fra E.coli i råvarene som hadde ført til at folk ble syke, men symptomene liknet til forveksling. Diaré og nyresvikt var de mest fremtredende. I tillegg kom en rekke andre, mer diffuse reaksjoner som tydet på at bildet kunne være mer sammensatt. Uansett hvilken gift det var snakk om førte sykdommen uvegerlig til en langsom og smertefull død for pasienten.

Blant disse var en arbeider ved et atomkraftverk. En kollega oppdaget at doseringsbrikken hans var kontaminert. Men siden utslaget var beskjedent og samtlige varsellamper ellers lyste grønt, valgte man i første omgang å gjennomsøke hver krik og krok av bygningen med fintfølende geigertellere fremfor å evakuere den.

Omsider fant man kilden i kantinens avfallsdunk. En halvspist Big Mac, som arbeideren bekreftet var hans.

Denne ble i stillhet oversendt USAMRIID, Unitet States Army Medical Research Institute for infectious diseases, hvor det ble funnet spor av plutonium i produktet. USAMRIID, som ikke var informert om at seksten stjålne russiske missiler befant seg på amerikansk jord, varslet både sivile og militære myndigheter om funnet. I løpet av få timer ble samtlige utsalgssteder og produksjonslinjer for kjøttdeig stengt, og industrien invadert av vesener i strålingssikre drakter.

Da Volskij kvittet seg med hamburgeren sin mente helsemyndighetene fortsatt at synderen var en eller flere av de mange aggressive E.coli-bakteriene. For nasjonen kom den nye vendingen som et sjokk. Myndighetene på sin side beroliget folk med at andre varer enn kjøttdeig var trygge å spise. Senere, da man heller ikke klarte å påvise et eneste milligram plutonium i bergene av innsamlet kjøttfarse, mens mange fortsatt ble innlagt på sykehus med de samme dødelige symptomene, brøt panikken løs.

Sam Warren, visedirektør for utenlandsseksjonen i FBI, som da nyheten ble sluppet var ferd med å fritere kyllingvinger til en hyggestund på terrassen, kom plutselig i hu Litvinenko-saken; russeren som var blitt forgiftet med ørsmå mengder polonium fra en ukjent kilde. Hvis kjøttdeigen var klarert, men stoffet – i dette tilfellet et annet og vel så giftig radioaktivt

107

emne – var blitt påvist i hamburgere, kunne da årsaken ligge et helt annet sted enn i selve råvaren?

Tankefullt satt han flasken med frityrolje fra seg, slo av platen på komfyren og bar stekepannen ut i hagen.

«Hold deg langt unna denne,» advarte han sin kone, uten å gi noen forklaring. Selv trakk han seg tilbake til døråpningen, fisket frem mobiltelefonen og slo nummeret til USAMRIID.

Så det var altså grunnen, tenkte Chris da avsløringen om at plutoniumet befant seg i frityroljen kom og mintes artikkelen i The Wall Street Journals nettutgave. Det journalisten omtalte som kartellvirksomhet kunne like gjerne skyldes at noen hadde skaffet seg kontroll gjennom oppkjøp av soya i første ledd, tilsatt plutoniumet etter pressing av oljen, og deretter forsynt grossistene med tankvogner fulle av forgiftet vare. Hadde det ikke vært for den bestrålte doseringsbrikken til arbeideren ved atomkraftverket Oyster Creek, New Jersey, kunne det hele ha ført til masseutryddelse i deler av den amerikanske befolkningen.

Riktignok hadde myndighetenes mistanke om at den såkalte hamburgerbakterien var årsaken til de mange sykdomstilfellene fått salget av denne matvaren til å stupe enkelte steder, men dette tok seg noe opp igjen da kjøttfarsen i neste omgang ble friskmeldt. At en visedirektør i FBI, ikke helsemyndighetene, var den som kom på tanken om hvor hunden lå begravd, måtte nærmest betegnes som et lykketreff. Han kunne selv ha blitt offer for et dødelig angrep, om han ikke hadde lagt to og to sammen.

Men hvem hadde stått bak dette og i hvilken hensikt?CIA var raskt ute med å legge skylden på utenlandske terrorgrupper med

tilknytning til al-Qaida. Sam Warren, som hadde historien om de kaprete stridshodene og hvordan disse hadde kommet inn i landet under huden, stilte seg tvilende til en slik påstand. Al-Qaida hadde hverken ressurser eller logistikk god nok til å gjennomføre et slikt kupp. Langt mindre de nødvendige fasilitetene som trengtes for å omdanne metallisk plutonium til mikroskopiske støvpartikler, eller distribusjonsnettet til å spre den kontaminerte soyaoljen, mente han. Operasjonen bar snarere preg av å være planlagt lokalt i en eller annen obskur hensikt. Men så lenge giften rammet tilfeldige personer fra alle samfunnslag, med ulik politisk, religiøs eller annen tilhørighet, var denne vanskelig å få øye på.

Morelli, som i utgangspunktet var enig med Warren, påpekte at fattige, overvektige mennesker med liten skolegang var hamburgerkjedenes mest trofaste kunder. Dette gjenspeilte seg også i statistikken fra de offentlige sykehusene, som knelte under byrden av akutte innleggelser. Fordelingen mellom disse og private institusjoners lå rundt åtti mot tyve, hvilket ikke burde overraske noen. Hvis intensjonen var å kvitte seg med de svake og ubemidlete hadde uttellingen vært måtelig bra, bemerket hun tørt i et krisemøte med FBI-toppene på Federal Plaza til stede. Dødsfallene i denne gruppen var allerede mer en førti tusen. Om årsaken til elendigheten hadde forblitt uoppdaget, kunne antallet kommet opp i det mangedobbelte.

108

«Mener du å se et mønster her?» spurte Turing, uten den sedvanlige sarkasmen i stemmen. Visedirektøren for utelansseksjonens intuitive kobling mellom denne hjemlige farsotten og poloniumsaken fra England hadde tydeligvis gjort inntrykk. Turing var vant til å tenke lineært, ikke på tvers av ansvarsområder og disipliner. At Warrens tankesprang under stekingen av kyllingvinger ledet til at kilden ble funnet, mens spesialistene på epidemiske tilstander klødde seg i hodet, hadde rystet grunnvollen i hans indre.

«Jeg påpeker bare et enkelt faktum,» svarte Morelli nøytralt. «Ingen her trenger å minnes om at vi har nok av forskrudde mennesker i dette landet, som er troende til hva som helst. Men dette er et anslag mot nasjonen som ville fått selveste John Edgar Hoover til å vende seg i graven.»

Det siste ble bifalt av lett humring. Den tidligere FBI-direktøren hadde både vært respektert og fryktet, og kunne til tider gå vel langt i å bekjempe det han oppfattet som uamerikanske holdninger. Hans rigide lederstil og selvbevisste opptreden, gjerne på kanten av det lovlige, førte til at senere direktører kun fikk en tilmålt tid i stolen som landets føderale politisjef.

«Vi snakker ikke her om løse nettverk av såkalte patrioter med drømmen om å gjøre Amerika hvitt og dydig i pakt med Guds forordninger, men om en godt organisert, pengesterk gruppe mennesker med en for oss ukjent og skremmende dagsorden,» fortsatte Morelli. «Plutoniumet stammet fra stridhodene til seksten sovjetiske missiler om bord i en tråler på vei til Malta, som ble kapret av en ubåt i Adriaterhavet. Den samme ubåten dukket senere opp i Rhode Island-bassenget, hvor stridshodene ble tatt om bord i et sjøfly for videre transport til en innsjø lenger nord. Her ble de hentet av en pickup og kjørt til et nedlagt kraftverk i nærheten. Da våre folk undersøkte bygningen fant de kun et tilsvarende antall desarmerte artillerigranater. Er det en noenlunde dekkende beskrivelse av hendelsesforløpet, Sam?»

«Stridshodene var borte,» bekreftet Warren. «Gjerningsmennene hadde sågar tatt seg bryet med å lage falske spor ved hjelp av en rekvisitt som kalles teaterstøv. For et utrent øye så det hele fullstendig ekte ut, men en av russerne, en løytnant som var ombord i tråleren under kapringen og nå er under vår beskyttelse, avslørte bløffen. Vi har saumfart hver krok av landet for å finne ut hvor teaterstøvet ble kjøpt, men uten resultat. Den slags er forbruksvare og kan stamme fra et tusentalls institusjoner, uten at noen kan fortelle oss hvilken.»

«Det viser at vi har med profesjonelle folk å gjøre, som ikke etterlater seg løse tråder,» konkluderte Morelli. «Bortsett fra én, muligens, men vi vet ikke hvor langt den rekker. Hva jeg sikter til er mysteriet med de forsvunne kvinnene. Det eneste de to sakene kan ha felles er ordet fedme, altså hamburgerkjedenes stjernekunder. I sistnevnte tilfelle har vi muligens et spor, to av tre bokstaver i et bilnummer tilhørende en institusjon i Somerset fylke.»

Hun informerte møtedeltakerne om foranledningen til dette, men ba dem om å ikke ha noen forventninger. Sannsynligvis handlet det om smarte profitører som benyttet seg av andres godtroenhet. Siden saken lå utenfor hennes ansvarsområde, var det opp til andre feltkontorer å forfølge den.

109

«Du har vanligvis ikke latt deg stoppe av slike begrensninger,» kom det fra Turing. Morelli himlet med øynene.

«Var det ment som en oppfordring?»«Kall det en ordre. Du kjenner saken bedre enn noen, og var den som

tipset Terrence Young ved feltkontoret i Jackson. Synes du burde ta deg en tur til Somerset og gå klinikken etter i sømmene. Eller hva, Sam?»

Gullsmeden hadde budt ham åtti tusen dollar for smykket. Chris veide det i hånden. Affeksjonsverdien for firmaet var nok ubetalelig, men selv hadde han ingen slike følelser. I hans øyne var det kun et fremmedelement. Et stykke edelt metall, vakkert i formgivningen og med en aura av velstand. Det hadde tjent sin hensikt gjennom å avdekke et farskap, som moren av bekvemmelighetsgrunner hadde pakket inn i en løgn. Men det ga henne et skinn av ærbarhet som både tiden og omgivelsene forlangte.

Tilbudet fra Boston hadde latt vente på seg, men var ikke mindre kjærkomment av den grunn. Hva kunne han ikke utrette med åtti tusen dollar på konto? Gjenoppta studiene, skaffe seg et bedre bosted enn den gamle, nedslitte hybelen og leve rimelig bra noen år, uten økonomiske bekymringer. Med utgangspunkt i gentesten kunne han også gjøre krav på navnet Carrington, om han ønsket, og derigjennom få adgang til Manhattans overklasse. Men i de kretser ville han nok blitt betraktet som et utskudd, så hva skulle en slik tåpelighet tjene til? La nå fiffen få leve uforstyrret av en gjøkunge i sin glamorøse verden, tenkte han beskt. Dessuten foretrakk han selskapet til ærlige, jordnære horer i Bronx fremfor posørene i Park Avenue.

110

23

Somerset fylke, ett av tre med samme navn i de forente statene, lå i New Jersey. Etablert så tidlig som 22. mai 1688 i kolonikrigenes tid, før den nordamerikanske frihetskampen fant sted mot slutten av det kommende århundret. Myndighetene skrøt av alt hva området hadde å tilby, fra den urbane kulturen til villmarkens gleder og opplevelser.

Det var i slike omgivelsene Morelli ventet å finne det tilbaketrukne rekreasjonssenteret, og ganske riktig. Etter å ha kjørt diverse skogsbilveier med like mange avstikkere dukket det opp på en slette ved randen av en lav fjellkjede, kantet med tett, gammel løvskog. En elv slynget seg dovent gjennom landskapet, fugler kvitret i krattet langs bredden, og hvite skyer speilte seg i det stille vannet. Bakenfor lå et kompleks av vakre murbygninger i kolonistil, omgitt av et velholdt grøntanlegg med rosebed, prydbusker og blomstrende trær. Stedet åndet av fred, harmoni og – penger. Gamle penger, innprentet hun seg selv, men uten spor av generasjoners omsorgsfulle pleie. Tross anleggets diskré sjarm virket det klinisk moderne. Ingen eføy klatret på de gamle bygningenes hvitkalkete vegger, gangveiene var asfaltert og mansardtaket prydet med en skog av antenner. Hun grøsset uvilkårlig ved synet av nakenheten og kulden parabolene utstrålte.

Veien slynget seg opp i høyden til en snuplass, hvor en fjellsti overtok. Hun parkerte SUV’en, steg ut på grusdekket og fant frem kikkerten. Antrukket i rødrutet bomullskjorte over en grå topp, utvaskete jeans og høyskaftete støvler fremsto hun som prototypen på en utendørsperson. Kjøretøyet var til overmål utstyrt med en terrengsykkel festet til bakparten for kamuflasjens skyld. Den mest ubemerkete måten å spionere på var å stille seg åpent til skue. Og herifra hadde hun det beste utsiktspunktet noen kunne ønske seg.

Istedenfor å rette kikkerten mot anlegget nedenunder vendte hun ryggen til og løftet den mot himmelen. Som en fugletitter lot hun synsfeltet sveipe over trekronene i en langsomt sirklende bevegelse. Speiding etter hauker var en populær syssel her i Somerset, hadde hun lest på kommunens nettsider. Men luftrommet var tomt så langt hun kunne se. Det var nok enklere å spore dem over New Yorks gater, når de lettet fra gesimsene på jakt etter duer.

Hun lot kikkerten henge fra nakkestroppen, tok med seg en vannflaske og satte seg til rette på en knaus med utsyn over anlegget. Bortsett fra en gartner, overskrevs på en stillegående gressklipper, virket stedet skremmende øde. Ingen mennesker var ute og spaserte. De mange sittegruppene, hvor stedets beboere normalt ville ha oppholdt seg for å nyte dagen, sto tomme. Det hele ga et tablåaktig inntrykk, som om det bare var til for syns skyld.

I patioen ved innkjørselen sto to biler parkert. Hun rettet kikkerten mot registreringsnumrene og så at begge var utstyrt med kjenningsbokstavene SRC. Ingen av dem var den mørke Mercedes’en fra gaten hjemme. Teoretisk kunne begge tilhøre anleggsgartneren, siden den ene var en pickup og den

111

andre en liten personbil. Men antenneskogen tydet på at det måtte være liv i huset. Hun hadde ikke sett et slikt mangfold andre steder enn på toppen av bygningen til det nasjonale sikkerhetsbyrået.

Hun sikret seg noen bilder av anlegget med det digitale kompaktkameraet sitt. Gartneren hadde stoppet klipperen ved en av de fjerneste bygningene og steg av. Han satte elektromotoren til lading ved et uttak på veggen og smatt inn i huset. Kort etter kom han ut igjen med en batteridrevet fres for å justere gresskanten langs gangveien. Hun korket vannflasken, slapp seg ned fra knausen og gikk bort til bilen. Nærmeste by var Somerville. Hun fikk legge veien innom turistbyrået der og forhøre seg litt nærmere om dette senteret.

«Spesialagent Morelli?»«I egen person,» nikket mannen med kikkerten. «Hun sjekket meg opp i

nabolaget sitt da jeg holdt øye med inngangsdøren til boligblokken hennes.»«Kanskje vi burde foretatt oss noe. Eller hva sier du, Martin?»«Ikke så lenge hun holder seg på matta, Troy, og lar skiltet forbli i

lommen, hva alt tyder på at hun kommer til å gjøre. I motsatt fall hadde hun neppe iført seg fritidsklær eller dukket opp her alene. Jeg tror hun bare snuser litt omkring for å danne seg et inntrykk av bekvemmelighetene.»

«I hvilken hensikt?»«Hun var innom nettsiden til klinikken i Jackson,» sa Martin Radlgruber

ettertenksomt. «En nabo, ute for å lufte hunden en sen nattetime, kan ha sett at lokalet ble tømt, funnet det hele en smule mistenkelig og deretter varslet politiet. Slikt hender.»

«Vi kunne ha brukt falske registreringskilt for anledningen.»«Eller rapportert bilen stjålet.» Radlgruber trakk på skuldrene. «Man kan

ikke ta høyde for alle eventualiteter. Dessuten har myndighetene hendene fulle med å finne ut hvor plutoniumet ble malt opp og tilsatt frityroljen. Jeg ville ikke sette min siste dollar på at de klarer det.»

Bulkanlegget for råvarene var for lengst demontert og senket i havet på dypt vann. Tankvognene, som hadde distribuert lasten til tapperiene, gikk nå i trafikk med marin dieselolje til fiskeflåten i Seattle. Den minste rest av radioaktivt materiale måtte, bokstavelig talt, være spredd for alle vinder.

«Du hørt at presidentkandidat Keyne brukte ordene Ultimate State of Agony for å beskrive tilstanden i befolkningen, etter det han betegner som historiens mest avskyelige bakholdsangrep?» Radlgruber senket kikkerten. «Stort mer presist kan det vel ikke uttrykkes.»

«Snakk om å helle salt i såret,» klukket mannen som lød navnet Troy. «På gårsdagens aktualitetssending tok han også til orde for at moralsk opprustning var eneste veien ut av den bunnløse hengemyren vi alle hadde havnet i. Nasjonen måtte gjennom en renselse, sa han. Et nytt Amerika, tuftet på ruinene av de syv dødssyndene, der utukt og fråtseri sto øverst på listen. Bare slik kunne landet gjøre dydigere, slankere og sterkere. Som da spekulantene på åttitallet kjøpte seg inn i velfødde bedrifter og fjernet daukjøttet,» tilføyde han. «Apropos, hvordan står det til med tjukken om dagen?»

112

«De holder ham i live som best det lar seg gjøre.» Radlgruber fulgte Morellis bevegelser med øynene, fra hun startet bilen til baklysene forsvant bak trærne. Hvis ikke kilden tørker ut, tenkte han, med henblikk på at operasjonen i Jackson var blitt forpurret før den kom ordentlig i gang.

Han forbannet seg selv over episoden i New York, der kronvitnet hennes måtte ha gjenkjent ham på gaten. Han burde regnet med at FBI hadde sikret seg bilder av samtlige fremmøtte i Blaufinkels begravelse og heller fått en annen til å holde øye med leiligheten hennes. Uheldigvis hadde doktorens medhjelper overrumplet ham sittende i bilen med en kaffekopp i den ene hånden og en smultring i den andre, ute av stand til å foreta seg det han egentlig var kommet for. En utilgivelig stjernetabbe av en som kunne bedre. Han burde ha gitt seg der og da, skjønt Morelli hadde nok sjekket ham opp allerede før hun viste seg. At hun nå hadde tatt veien hit kunne ikke bety annet enn at senteret var i søkelyset.

Skyggene mellom trærne, der solen ikke slapp til, fylte henne med et stigende ubehag. Man visste aldri hva skogen rommet av ukjente farer eller hvordan mestre dem. Storbyen var hennes domene. New Yorks neonbelyste jungel av murstein, stål og glass. Her var hun hjemme, hadde trådt sine barnesko og tilbrakt sitt voksne liv. Selv uten den velkjente vindjakken med FBI på ryggen kjente hun seg alltid trygg og komfortabel der, uansett sted eller tid på døgnet. Så hvorfor ble hun overmannet av denne irrasjonelle følelsen av at skogen hadde kommet så beklemmende nær?

Svaret lå visstnok i genene. Den gamle ideen om at vi alle stammet fra jegere og sankere hadde vist seg å være en myte. Tvert imot hadde det vestlige mennesket utvandret fra jordbruksdistriktene i det tidligere Mesopotamia. På et eller annet tidspunkt skjønte man at dyrking var en langt mer effektiv måte å livnære seg på enn kaste bort tid med å lete etter maten.

Etter hvert ble omstreiferne fortrengt av de fastboende og deres avkom, som deretter vandret nordover til mer jomfruelig mark i det daværende Europa. Gjorde villmarken om til beitemark, slo seg til i landsbyer og laget innhegninger for buskapen mot rovdyr. Gjennom tusener av år hadde naturen måttet vike for kulturen. Hvor jegerne ble av visste ingen. Men mitokondriet i arvemassen deres, som genetikerne fant spor av i eldgamle, godt bevarte skjelletter, var svært ulikt det moderne menneskets.

Hun pustet lettere da skogen åpnet seg mot bugnende marker med beitende dyr og fikk asfalt under bilhjulene. Klokken nærmet seg to om ettermiddagen da hun kysset bygrensen til Somerville. Hun lette seg frem til turistkontoret og fant det omsider i en sentrumsgate. De få parkerte bilene var firehjulstrekkere, maken til hennes egen. To ungdommer i sykkeldrakt og hjelm på vei ut åpnet døren for henne. Ellers var lokalet tomt.

Ved en hesteskoformet disk sto en uniformert kvinne og sorterte informasjonsmateriell i en veggreol. Bak henne rullet vakre bilder av Somersets herligheter over en diger flatskjerm mot en lydkulisse av myk, ubestemmelig musikk. Hun kastet et blikk over skulderen da Morelli nærmet seg.

113

«Kan jeg hjelpe?»«Det håper jeg inderlig, for jeg har havnet på villstrå,» svarte Morelli

med en lett oppgitt mine. «Tanken var å ta en runde gjennom Somerset fylke for se meg om, men turen så langt endte i en blindvei. Sannsynligvis er jeg en dårlig kartleser, men hva annet kan man vente av en newyorker.»

«Nei, der har dere et godt rutenett som ikke er til å ta feil av,» smilte den andre forekommende. Navneskiltet på brystet fortalte av hun het Kathleen. «Hvor omtrent i landskapet kjørte du deg fast?»

«I enden av en skogsbilvei. Jeg aner ikke hva stedet heter, med det lå en imponerende eiendom der, med flotte bygninger og et fantastisk hageanlegg. Veien endte i en snuplass. Derifra gikk det en sti videre inn i et slags fjellterreng med busker og kratt.»

«Høres ut som du har stoppet like ovenfor Somerset Recreation Centre,» nikket Kathleen. «Et fint utgangspunkt for fjellturer, men altså ikke det du hadde i tankene. Du har nok svingt av hovedveien litt for tidlig. Skulle ha fortsatt lenger nord gjennom Morristown nasjonalpark, deretter øst og så sydover igjen. La meg vise deg.»

Hun fant frem et kart, brettet det ut på disken og lot pekefingeren angi ruten. «Her ligger rekreasjonssenteret, så du må ha tatt denne skogsbilveien. Kan det stemme?»

«Hvis du sier det så,» svarte Morelli tafatt. «Men hva slags institusjon er dette? Jeg så ingen andre mennesker der enn gartneren som klippet plenen.»

«Et hvilested for de svært rike som foretrekker å være i fred for omverdenen,» smilte Kathleen hemmelighetsfullt. «Det tilhørte opprinnelig en velstående oljemagnat, men ble solgt til en stiftelse for mange år siden. Eiendommen var mye større den gang og omfattet et godt jaktterreng. For tiden er det visst kun én gjest der, etter hva jeg har skjønt.»

«På det digre komplekset?» Morelli himlet med øynene. «Det strekker seg jo over mangfoldige mål. Hva slags eksklusive tjenester er det man tilbyr der? Døgnprisen alene må vel tilsvare årslønnen til oss vanlige dødelige.»

«Mange har spurt seg om det,» svarte turistveilederen med et skuldertrekk. «Man SRC er tydeligvis ikke interessert i å reklamere for virksomheten sin. De har ikke engang sin egen hjemmeside.»

Det skal være visst, tenkte Morelli, som etter å ha prøvd samtlige tilgjengelige søkemotorer ikke hadde funnet en eneste henvisning til det fasjonable stedet. At dette for øyeblikket kun var forbeholdt en enkelt gjest virket nærmest absurd, men vitnet muligens om en skyhet som bare velbeslåtte eksentrikere kunne tillate seg.

Men rikfolks nykker var ikke hennes anliggende, innprentet hun seg selv, da hun satte seg inn i bilen igjen. Det hun hadde kommet hit for, men ikke funnet svaret på, var hvorvidt transportvognen fra den såkalte klinikken i Jackson også tilhørte senteret. Til tross for den manglende bokstaven i registreringsskiltet kjente hun seg rimelig sikker på dette. Hvis så var tilfelle hadde hun muligens løst mysteriet med hvor de savnete kvinnene hadde tatt veien. Mer enn femti tilfeller var nå registrert av politiet. De mange

114

bygningene på det enorme godset kunne uten videre romme atskillig flere, foruten den ene gjesten som turistveilederen henviste til.

Men dette gjensto å bevise. Uten en skriftlig rettskjennelse, basert på begrunnet mistanke om ulovlig virksomhet, var hun avskåret fra å foreta seg noe her og nå. Trolig var fjeset hennes allerede på video et eller annet sted i den store bygningen med antennene, så de visste kanskje hvem de hadde hatt besøk av. Hun stirret passivt gjennom frontruten mens tankene sirklet om episoden der senterets navn første gang dukket opp. Føreren av den mørke varevognens tilstedeværelse i Blaufinkels begravelse kunne i og for seg ha vært uskyldig nok, i alle fall hvis vedkommende var en venn av familien, nabo eller bekjent på andre måter. Men han hadde ikke stilt seg i køen av dem som ønsket å gi uttrykk for sin medfølelse. Dessuten tydet opptredenen i nabolaget hennes på at han ikke bare hadde stoppet der for en matbit.

Hadde leiligheten fortsatt vært under bevoktning ville mannen rutinemessig blitt sjekket. Standard prosedyre i ethvert tilfelle der FBI hadde ansvaret for vitners sikkerhet. Men siden trusselbildet var blitt nedgradert, agentene trukket tilbake og Chris kunne bevege seg fritt omkring, var selvsagt muligheten for å bli kidnappet til stede. Men siden mannen hadde hatt hendene fulle og sittet i bilen da Chris passerte, var han avskåret fra å foreta seg noe i den retning uten å vekke oppsikt.

Hun bremset ned foran første veikryss. Men istedenfor å videre kjøre nordover, som Kathleen hadde anbefalt, svingte hun til høyre mot Middlesex og New York. Besøket i Somerset hadde ikke gjort henne særlig klokere, snarere etterlatt hodet hennes i en tilbakeskuende modus. Som denne dårlig skjulte interessen for Christopher Lofthus fra senterets side. Hvis Radlgrubers oppdrag i begge tilfeller hadde begrenset seg til passiv overvåking, hva kunne hensikten med denne være? Var Blaufinkels medhjelper ansett som en trussel, og i så fall på hvilken måte?

Hvis bare Sally Roscoe hadde fått med seg den siste kjenningsbokstaven i nummeret til varebilen …

En ramponert Ford Transit, skjenende ut av en sving på den smale veien, fikk henne brått tilbake til nåtiden. Sjåføren var åpenbart var mer opptatt av noe i kupeen enn å ha blikket rettet forover. Han skvatt da Morelli la seg på hornet, men fikk rettet opp bilen i siste øyeblikk. Hun kastet automatisk et blikk i sladrespeilet og registrerte at den tilhørte et lokalt trepleiefirma. Noe som også ble understreket av en diger sammenleggbar stige på taket.

Episoden trigget noe i bakhodet hennes. Hun kunne ikke huske at noen av vitneutsagnene fra Jackson inneholdt opplysninger om den aktuelle bilens fabrikat eller modell. Størrelse og farge hadde man gjerne en oppfatning om, skjønt det siste kunne være vanskelig nok i den bedragerske gatebelysningen. Mørket gjorde alle katter grå, het det seg. For ordens skyld fisket hun mobiltelefonen opp av brystlommen på jakken og slo nummeret dit.

«Terrence? Andrea her,» sa hun, idet forbindelsen var opprettet. «Kan du huske fra vitnebeskrivelsene av den aktuelle transportvognen om noen hadde lagt merke til produsentens navn eller hvilken modell det var snakk om?»

115

«Observasjonene var få, men samstemmige,» svarte Young. «En stor, mørk og firkantet doning, nesten som en minibuss, men uten vinduer bak førerhuset, var hva de kunne fortelle. At den ikke var utstyrt med firmalogo ble understreket av flere, siden iakttakelsene var gjort i sene kveldstimer utenom klinikkens åpningstider. Vanligvis legger ikke folk merke til slikt, men i disse tilfellende virket det påfallende. Man forventer ikke å se den slags doninger i sving på slike tider av døgnet.»

«Du har ikke tilfeldigvis sjekket med vognkortregisteret om hvordan bilparken til Somerset Recreation Sentre er sammensatt?» innskjøt Morelli.

«Selvfølgelig,» kom det fra Young. «Senteret står oppført med tre forholdsvis nye Mercedes Sprinter i registeret, alle antrasittgrå, foruten seks Mercedes Vito i samme farge. Vil du at jeg skal friske på vitnenes hukommelse ved å vise dem bilder fra importørens brosjyremateriell?»

«Sammen med liknende modeller fra Ford, Chevrolet og andre lokale produsenter, ja. Jeg vil nødig at vitnene skal bli påvirket i sin stillingtaken ved bare å bli konfrontert med den ene. Var det antrasittgrå du kalte fargen?»

Vito var vel den mer kompakte modellen hun hadde sjekket i New York.«Kullsvart er vel den folkelige betegnelsen. Lett metallisk i glansen. Men

hvordan har du tenkt deg det videre forløpet? Vitners hukommelse er ikke til å stole på, vet vi fra utallige rettssaker.»

«Normalt peker folk på en modell de kjenner, for eksempel Ford Transit. Hvor mange observasjoner er det snakk om?»

«Fem i alt.» Young konfererte med notatene. «Tre menn og én kvinne. To av disse var sammen ved et av tilfellene.»

«Hvis alle enes om Mercedes er det intet mindre enn et under,» sa Morelli. «Skulle oppfatningene sprike har vi likevel god nok juridisk ryggdekning til å innta festningen.»

Men ville de finne noe der? Og i tilfelle hva?

116

24

Visedirektør Sam Warren fikk tilgang til alt NRO måtte ha av satellittbilder uten protester eller begrunnelse for anmodningen. Etter plutoniumsaffæren var samtlige tjenester mer enn villige til å dele, samarbeide på tvers og legge alle prestisjehensyn til side. Dessuten hadde Warren, og dermed FBI, opparbeidet seg en lederrolle i jakten på dette livsfarlige stoffet. Først gjennom sporingen av ubåten som hadde kapret de russiske stridshodene, senere ved hjelp av USAMRIID fått påvist at kilden til forgiftningen var frityroljen, ikke hamburgerfarsen. I Homeland Security ble Warren omtalt som en legende, til stor ergrelse for det nasjonale sikkerhetsbyrået NSA. Men også der innså man at kreftene måtte forenes om man skulle få has på gjerningsmennene bak dette uhørte anslaget mot vanlige amerikanske borgere.

Terrence Young hadde konfrontert vitnene i Jackson med et omfattende billedmateriale av ulike transportvogner, der flertallet uten videre hadde blinket ut Mercedes Sprinter som den mest sannsynlige. Tre av fem kunne også huske å ha fått et glimt av en stor, forkrommet ring med en trearmet stjerne på fronten i skjæret fra gatebelysningen, men uten å ane hvilket bilmerke den representerte. Mercedes var dessuten et navn få amerikanere forbant med biler på størrelse med minibusser. Derfor hadde heller ingen kommet på å nevne denne detaljen til agenten som tok opp forklaringene deres.

Morelli hadde for sin del gjennomsøkt vognkortregisteret på leting etter den ukjente i en gitt bokstavkombinasjon. I et land med drøye tre hundre millioner innbyggere i femtito delstater var dette et møysommelig arbeid, men etter timer foran dataskjermen endte hun opp med sekstifire treff hvor SR sto først i rekken. De fleste var som ventet personbiler av ulike merker, resten fordelt på ymse kjøretøyer til ulike formål. Overraskende nok fantes det tre Mercedes varevogner av den aktuelle modellen med SRC som kjennetegn, men kun én av disse var registrert i New Jersey. En antrasittgrå Sprinter, tilhørende Somerset Recreation Centre.

Sammen med de nye opplysningene Young hadde furnert henne med kunne man med stor sikkerhet fastslås at bilen hadde befunnet seg i fedmeklinikkens bakgård ved flere anledninger, senest samme kveld som denne ble evakuert. Hvorvidt det i rettens øyne ga skjellig grunn til mistanke om ulovlig virksomhet var hun ikke sikker på, men klinikkens nettannonse kunne muligens tvinge frem en ransakingsordre. Løftet den ga om farmasøytisk reparasjon av en medfødt genfeil måtte sannsynligvis godkjennes av myndighetene. FDA hadde nok strenge etiske regler for hva man kunne gjøre med levende mennesker i forskningsøyemed. Blaufinkels studier av det såkalte adenoviruset i laboratoriesammenheng var neppe underlagt liknende krav.

Straks Warren hadde mottatt de rekvirerte bildene fra KH-12 satellitten, som etter angrepet på World Trade Center regelmessig hadde overvåket

117

større deler av det amerikansk territoriet, i særdeleshet den tettest befolkete delen av østkysten, ble disse overlatt Bob Turings avdeling for nærmere analyse. Ingen av dem gjorde Morelli særlig klokere med hensyn til mistanken hennes om hvor de antatt kidnappete kvinnene hadde tatt veien. Hvis de i det hele tatt befant seg der, holdt man dem nok innesperret i en av bygningene. Mercedes transportvognene var heller ikke å se. De eneste tegn til liv på det enorme anlegget var elektrisk drevne golfbiler, med eller uten hengere, tilhørende gartneren eller øvrige ansatte, som på enkelte bilder trafikkerte det asfalterte transportnettet. Forsyninger av diverse slag fra ulike leverandører ble i alt vesentlig losset ved hovedbygningen.

På to av de trettifire satellittbildene fra like mange passeringer kunne man se røyk drive med vinden over en høy, rørformet stålpipe ved enden av et lavt blokkhus. Muligens et sted for avfallsforbrenning, siden bygget syntes å mangle vinduer. Ellers var det skuffende lite nytt den tykke bunken med detaljrike fotografier hadde å by på, utover hennes tidligere observasjon på stedet. Kanskje radaren eller det infrarøde systemet til Lacrosse-satellitten kunne ha fortalt henne noe mer, men ingen slike patruljerte luftrommet over Somerset, New Jersey. Hun var pent nødt til å ringe på dørklokken med en rettskraftig ransakingsordre i hånden, dersom hun ønsket å få vite hvilke hemmeligheter de forskjellige bygningene skjulte. Hvis ikke …

Hun reiste seg brått fra pulten, nappet til seg det øverste bildet i bunken og jogget ut i korridoren på vei mot heisen og Sam Warrens kontor. Visedirektøren for utenlandsseksjonen var en morgenfugl som inntok plassen sin i grålysningen for å ha en viss overlapping med europeisk tid, men hadde også gjort det til en vane å forlate bygningen klokken tre presis om ettermiddagen. Nå var den to minutter på. Hun rakk ham akkurat idet han var i ferd med å iføre seg dressjakken og spurte om han hadde et minutt til rådighet. Warren rynket pannen, kikket deretter på armbåndsuret, men kapitulerte for det bedende uttrykket i ansiktet hennes.

«Så sant ikke gode, gamle Herb lager en huskestue,» blunket han. Herbert Carmichael, den faste sjåføren hans, satte sin ære i å få sjefen til og fra kontoret innenfor sitt eget selvpålagte tidsskjema, og hvor enhver unødvendig forsinkelse ble oppfattet som et personlig nederlag. Måten han snodde seg gjennom trafikken på, mykt og effektivt, kunne få en utenforstående til å tro at han var i besittelse av en slags innebygget radar eller hadde høyere makter på sin side. Morelli tok hintet, rakte ham bildet av senterets hovedbygning og pekte på taket med antenneskogen.

«NSA,» utbrøt hun.Warren nikket ettertenksomt.«I morgen, her, klokken 06.00,» sa han, la bildet i dokumentmappen og

smøg seg forbi henne ut døren. Hvis bare alle møter kunne vært like effektive, tenkte Morelli i sitt stille sinn.

I det nasjonale sikkerhetsbyrået brant man natteoljen til langt ut i de små timer. Warren, som derfor ikke hadde noen betenkeligheter med å ringe dem sent samme kveld for å følge opp Morellis henvendelse, var heldig å få tak i

118

en gammel bekjent, David Johnson, med tilgang til de opplysningene han trengte. Etter å ha utvekslet de vanlige høflighetsfrasene brakte han ærendet sitt på bane. Kunne det tenkes at det omfattende overvåkingsnettet deres, Echelon, hadde fanget opp mistenkelige signaler fra en nærmere bestemt institusjon i Somerset, New Jersey? Han hørte Johnsons fingre løpe over tastaturet i den andre enden mens han ventet på svaret.

«Har spørsmålet ditt noe å gjøre med den forferdelige forgiftningssaken?» spurte Johnson nølende. «Jeg sitter med et høyoppløsningsbilde fra Crystal-objektivet til KH-12 på skjermen foran meg og skjønner hvilke beveggrunner du har for å spørre. Maken til paraboler, mikrobølgeantenner og liknende har jeg aldri sett i privat sammenheng. Skulle tro at stedet var et spionreir av første klasse.»

«Kanskje de lytter til samtalen vår i dette øyeblikk,» kommenterte Warren. «Men har man gjennom det storstilte menasjeriet på taket ytret seg på måter som har ført til anmerkninger i protokollen?»

«Kun ved én anledning, ser jeg her. En ultrakort melding til en mobiltelefon i Jackson, Mississippi, bestående av bokstaven X. I vår sammenheng betyr det vanligvis at noen bør se til å kom seg til helvete vekk fra hvor enn de måtte være.»

«Når fant dette sted?»Johnson sjekket loggen. Warren noterte seg tidspunkt og dato.«Ellers ingenting?»«Diskene deres er i hovedsak innrettet mot trafikk over trådløst nett og

satellitt,» opplyste han. «Utstyret kan i teorien også benyttes til avlytting, men hvorfor skulle et slikt sted se seg tjent med å snoke i andres affærer? Det går vel mest i nyhetssendinger og TV-selskapenes såpeserier. Noe skal man ha å fylle kveldene med i en ellers begivenhetsløs tilværelse.»

«Det gjelder for de fleste av oss,» istemte Warren. «Men takk for at du tok deg bryet med å opplyse en uvitende sjel om teknikkens mangslungne muligheter, Dave. Ellers sies det at man kun har én losjerende der for tiden.»

«Bill Gates er det ikke, for han skal visstnok være på cruise i Adriaterhavet med yachten sin,» kom det syrlig fra Johnson. «Du vil altså ikke ut med hva dette gjelder?»

«Skulle gjerne visst det selv,» svarte Warren unnvikende. «Som du vet er utlandet min lekegrind. Dette handler kun om en tjeneste overfor en kvinnelig kollega.»

«Morelli?»«Kjenner du henne?»«Gikk sammen med mannen hennes, Frank Morelli, på Belmont High.

Hun har tydeligvis ikke giftet seg igjen etter skilsmissen.»«Andrea er gift med jobben. Vi får bare prise oss lykkelige over at

ektefellene våre fortsatt holder ut og ikke flytter hjem til mødrene sine.»«Så sant, så sant,» sukket Johnson. «Men du ringer i det minste

hjemmefra, ser jeg av nummeret. Ta en siste drink for meg før du køyer, Sam. OK?»

119

«En dobbelt,» humret Warren. «Med deg på vakt, Dave, kan jeg sove trygt, uten andre bekymringer enn en lett bakrus i morgen tidlig.»

«Forhåpentligvis mindre plagsom enn den vi alle sliter med om dagen,» avsluttet Johnson megetsigende.Morelli fikk ikke sove. Satellittbildene fra NRO virket skremmende fornuftsstridige i sin mangel på menneskelig aktivitet. Hvor mange titalls mål med friserte plener, formskårne prydbusker og blomstrende edeltrær trengte egentlig en eksentrisk rekonvalesent for å trives? Siden vedkommende tilsynelatende aldri beveget seg utendørs i den friske landluften, kunne det være snakk om en hardt plaget pollenallergiker, alternativt en av de få som var født med det sjeldne syndromet xeroderma pigmentosum og følgelig ikke tålte dagslys, eller at personen simpelthen var for sterkt handikappet til å ta i bruk det omfattende nettet av asfalterte veier?

Kanskje den mystiske gjesten ikke hadde tatt tilflukt der for rekreasjonens skyld. Eksemplet Howard Hughes var neppe enestående i visse kretser, der enkelte av ymse grunner valgte å trekke seg tilbake fra en plagsom offentlighet, uten å måtte gi avkall på tilvendte goder. Eller ble holdt fanget mot sin egen vilje, som de hardnakkete mytene ville ha det til når det gjaldt John F. Kennedy og Elvis Presley. De troende var overbevist om at verden hadde blitt holdt for narr, og at begge i tidens fylde ville vende tilbake.

Gjennom tanketåken hørte hun dørklinken til gjesterommet bevege seg, etterfulgt av barbente skritt mot badet. Undres hvilken tilstand Chris er i nå, smilte hun ut i mørket da et gammelt, halvglemt minne om en annen i samme ærend rant henne i hu. Selv hadde hun kommet hjem sent på natten etter et spaningsoppdrag, hengt av seg yttertøyet og gått inn på badet for å pusse tennene. Der fikk hun uforvarende se ektemannen og allmennlegen Francis stå tvekroket over toalettskålen, mens han tvang det gjenstridige lemmet sidelengs nedover for at strålen skulle treffe innenfor porselenet. Han hadde våknet med full blære og en kraftig ereksjon. Det mannlige organet hadde det med å mosjonere om nettene ved at muskelen slappet av, blodgjennomstrømningen økte og svamplegemet svulmet opp, fortalte han henne i fysiologiske termer. Når muskelen spente seg igjen skjedde det motsatte. For et paradoks i mannens liv, tenkte hun, som alltid hadde trodd det var omvendt.

Hun hørte vannet suse i sisternen, etterfulgt av strålen fra kranen over håndvasken. Kanskje et glass melk kunne få henne til å sovne. Hun veltet av seg dynen, trakk på seg morgenkåpen, vred om dørklinken og beveget seg stille mot trappen ned til kjøkkenet. I samme øyeblikk kom Chris ut fra badet og ble stående en smule perpleks i åpningen. Uten et ord stirret han ned i gulvet, usikker på hva han skulle foreta seg.

Sjenert som alltid, tenkte Morelli; hun husket reaksjonen hans i passasjersetet på SUV’en hennes underveis til Hennessys sommerhus, da hun uforvarende klappet ham vennskapelig på låret. Hvis det mannlige kjønnsorganet tilsynelatende oppførte seg fornuftsstridig kunne det samme sies om Chris Lofthus. Tross sine guddommelig vakre øyne hadde han ingen

120

kjæreste og pleide omgang med prostituerte på et platonisk grunnlag. Et øyeblikk var hun fristet til å kaste et stjålent blikk på boksershortsen hans for å se om han reagerte på henne som kvinne. Men siden Francis hadde sagt at denne rakkeren gikk på autopilot, styrt av sin egen vilje, lot hun det være. Likevel kunne hun ikke fri seg fra at det kilte litt i lystsenteret under venusberget.

«Tar du et glass melk sammen med meg?» spurte hun for å løse opp den anspente situasjonen. Chris mumlet noe som kunne tolkes positivt og fulgte etter henne ned i kjøkkenet. Hun satte frem glassene på bordet, hentet melken i kjøleskapet og trakk frem en stol til ham. Selv tok hun plass på den andre siden av bordet.

«Betrakt meg som en av de profesjonelle venninnene dine,» blunket hun spøkefullt, idet hun skjenket i. «Hva pleide dere snakke om i de små timer?»

Chris dro fingrene gjennom det bustete håret.«Løst og fast. Om livene våre, stort sett. Jeg har forresten bestemt meg

for å selge smykket,» tilføyde han etter en pause.«Til hvilken pris?»«Åtti.»«Hundre ville vært en pen, rund sum.»«For meg er åtti tusen en formue,» repliserte Chris.Ikke med tanke på hva smykket representerer, tenkte Morelli. Hun hadde

sjekket de ni anmeldte voldtektsakene grundig og funnet ut at ingen av tilfellene hadde ført til graviditet hos de skadelidte. Teoretisk var han enearving til astronomiske verdier, dersom disse hadde latt seg finne.

«Mer enn en statens tjener kan drømme om å ha på konto,» sa hun høyt. «Så hva er planene dine fremover? Du flytter vel ikke tilbake til East Village, regner jeg med?»

«Foreløpig har jeg ingen konkrete planer,» svarte han, tok en slurk melk og slikket leppene. «Hva er det siste om rekreasjonssenteret i Somerset? Har granskningen av satellittbildene ført til noe?»

«Ikke utover at plenene klippes regelmessig og rosebuskene gjødsles. Gartneren synes å være en av de få som har glede av dette anlegget.»

«Urin skal visstnok egne seg bra til slikt,» kommenterte Chris. «I campingleieren blandet mor den med aske og brukte den på grønnsakene.»

«Så det var der du fikk avsmak mot grønnfôr,» sa Morelli med et sardonisk smil. Samtidig ledet bemerkning hans til en annen assosiasjon som uvilkårlig fikk henne til å grøsse. Chris, som umiddelbart oppfanget stemningsskiftet hennes, la hodet spørrende på skakke. Hun ristet ubehaget av seg med en håndbevegelse.

«Det du sa om asken fikk meg til å tenke på konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig. Jeg har leste et sted at likene fra gasskamrene mot slutten ble kremert av naziregimet for å fjerne bevisene fra de bestialske ugjerningene. Siden Tyskland på den tiden manglet nesten alt ble det også forsøkt å lage såpe av fangenes sparsomme kroppsfett og male benene deres opp til gjødsel, men det svarte seg visst ikke økonomisk. Imidlertid hadde man i byene fra gammelt av et eget system for å ta vare på urin på grunn av

121

nitrogeninnholdet, så hvorfor ikke berike denne med næringsstoffene i aske. Folk trengte mat, og jeg regner med at hver eneste lille private grøntanlegg på den tiden var gjort om til kjøkkenhager.»

Hun trakk morgenkåpen tettere om seg som om hun frøs før hun fortsatte.«På satellittbildene fra senteret kan man se en høy stålpipe på en

fjerntliggende bygning uten vinduer,» fortsatte hun. «Jeg antok at denne ble benyttet til forbrenning av hageavfall, men det kan jo hende jeg tar feil. I forbindelse med at fedmeklinikken i Jackson, som ble avviklet bare timer etter at du kom på sporet av den gjennom nettannonsen, kunne vitner rapportere om en stor, innelukket varevogn der de første bokstavene i registreringsnummeret var SR. Senere ble den identifisert som en antrasittgrå Mercedes Sprinter. Somerset Recreation Sentre eier ni slike, alle i samme farge. Praktisk med tanke på kjøring i mørke, da de nesten går i ett med omgivelsene.»

Chris sa ingenting. Til gjengjeld var det han som hadde satt FBI på sporet ved å påpeke hvilke muligheter en klinikk hadde til å forføre svake, usikre og ikke minst ubemidlete kvinner ved å stille opp en honningfelle, for deretter å ta dem i bruk til et eller annet obskurt formål. Siden forduftet de i et mørkt intet uten å gi livstegn fra seg. Sjekket inn, men aldri ut igjen, var de malende ordene han hadde brukt. Resonnementet hans hadde vært overbevisende nok til at Terrence Young i Jackson, etter resultatløs spaning, bestemte seg for å gå til aksjon.

Uheldigvis hadde noen kommet ham i forkjøpet ved å tømme etablissementet i sene nattetimer. Men for første gang siden LAPD ba publikum om tips som kunne kaste lys over disse mystiske forsvinningsnumrene, hadde man altså funnet en ledetråd. Svak, men like fullt en tråd. Da naboene til konsentrasjonsleirene i Tyskland ble spurt om de ikke kjente stanken fra forbrenningsovnene svarte de fleste unnvikende. I senterets landlige omgivelser, milevis fra nærmeste bebyggelse, ville få legge merke til røyken fra pipen, langt mindre lukte den på en varm dag med stigende luftstrømmer. Som sådan lå lokaliteten godt til rette for den perfekte forbrytelse.

«Så teorien er at ofrene ble fraktet neddopet som ferskvare fra henholdsvis California og Mississippi til dette stedet i New Jersey, for deretter å gå ut på dato,» kom det fra Chris. «Men du får neppe kvittet deg med så omfangsrike skikkelser i en kremeringsovn uten å ha partert dem først. Ingen liten operasjon når summen av det hele er mer enn ti tonn kroppsmasse.»

«En bagatell sammenliknet med hva Adolf Eichmann fikk til i Det tredje riket,» kvitterte Morelli sammenbitt. «Undres på hva formålet kan ha vært. Jeg ser ingen umiddelbar sammenheng med forgiftningen av hamburgerkjedenes kunder, selv om disse i hovedsak befinner seg i samme vektklasse.»

«Det siste kan muligens være ideologisk forankret,» foreslo Chris. «Jeg fikk tilfeldigvis med meg presidentkandidat Robertson Keynes kommentar, der han uttalte seg om det han kalte historiens mest avskyelige

122

bakholdsangrep. Snakket om de syv dødssyndene og mente at landet måtte gjennom en renselse for å komme ut av hengemyren det befant seg i. Han etterlyste en gjenreisning av grunnlovsfedrenes Amerika, hva nå det måtte innebære. Selv satt jeg igjen med en beklemmende følelse av at hendelsen kom nokså beleilig for hans eget kandidatur.»

«Bak den hjertensgode fremtoningen skjuler det seg en beregnende streber,» sa Morelli barskt. «Verre er det at retorikken hans går rett hjem hos fascistiske grupperinger som vil rense landet for andre hudfarger enn deres egen, la de svake gå i hundene og kaste FN på dør. Ordet patriot er blitt det nye mantraet for den harde kjernen av den hvite befolkningen. Enkelte går til og med så langt at de bærer SS-merket med de to lynene på jakkeslaget.»

«Var det disse som sto bak attentatet mot generalsekretæren?»Morelli skottet uvilkårlig mot de gjennomsiktige kjøkkengardinene der

renovasjonsbilens roterende blinklys fra gaten nedenunder reflektertes i vindusglasset. Den gjorde en kort stopp, gulpet i seg de svarte søppelsekkene på fortauet og dro videre til neste bygning.

«Det eneste vi vet er at gjerningsmannen var hvit, het Edwin Donahue, født i Iowa i 1978,» svarte hun. «Han hadde to mindre forseelser samt et ran på rullebladet, og livnærte seg ellers av tilfeldige strøjobber. Slike personer er gjerne et lett bytte for politiske ekstremister, så det kan jo tenkes at han ble overtalt til å gjøre en ærefull innsats for landet. Men han tok som kjent sitt eget liv før politiet rakk å avvæpne ham.»

«Også der ble det vel brukt en rakettdrevet granat.»Morelli nikket bekreftende.«Som du skjønner er du i godt selskap.» Chris lot pekefingeren beskrive en sirkel langs randen av det tomme

melkeglasset. «Så hva er det vi ser konturene av her? Den amerikanske revolusjonen 2, med Bradford Robertson Keyne som åndelig leder?»

«Nå var det ikke grunnlovsfedrene som formulerte de syv dødssyndene, men pave Gregor 1 omkring tusen år tidligere, bare så det er sagt. Med sine milde formaninger får Keyne det til å lyde som om de var hogd i stein fra Rocky Mountains av de første amerikanske nybyggerne, på en måte som kunne gjort Moses misunnelig.»

Hun reiste seg, gikk bort til vasken og skyllet glassene i kaldt vann. Chris lettet også på rumpa og trakk boksershortsen høyere opp over hoftekammen.

«Er det nynazistene du særlig holder øye med?» spurte han «Enhver organisert eller løst sammensatt bevegelse som handler i strid

med loven, uansett hvor i det politiske landskapet den måtte befinne seg,» svarte hun over skulderen. Men i så måte hadde man ikke lykkes særlig godt i det siste, måtte hun innrømme. To større uoppklarte saker av nasjonalt omfang på bordet samtidig, foruten drapsforsøket på de forente nasjoners øverste leder, skapte tvil i befolkningen om myndighetenes evne til å beskytte dem. At politikerne murret om inkompetanse, og nyhetsredaksjonene etterlyste snarlige gjennombrudd, gjorde ikke arbeidsdagen lettere.

123

Tross mangelen på synlige resultater mente hun likevel å se et mønster i det hele, hvor kanskje også likvideringen av Simon Blaufinkel passet inn. Fellesnevneren syntes å være tydelig nok, i alle fall for tre av disse. Hun var spent på hva NSA måtte sitte inne med av opplysninger om virksomheten til Somerset Recreation Sentre og oppdaget til sin forskrekkelse at det avtalte møtet mellom henne og visedirektør Warren bare var timer unna. Et aldri så lite gjennombrudd var alt hun ba. Noe som hinsides enhver tvil kunne fastslå forbindelsen til klinikken i Jackson, ikke bare et strå i vinden.

Hun snudde seg for å si god natt, men Chris var allerede forduftet.

124

25

Gjennombruddet kom allerede klokken to minutter på seks, da hun nydusjet, men dratt i ansiktet og med mørke ringer under øynene, satt i gjestestolen på Sam Warrens kontor og nippet takknemlig til en kopp rykende varm, sterk kaffe. Visedirektøren hadde selv brygget den. En nødvendig start på arbeidsdagen, siden han ikke tok seg tid til å lage den hjemme eller ble møtt på kontoret av en tjenestevillig sekretær.

«Sliten?» Warren stirret på henne med en bekymret mine. «Er det denne historien med de forsvunne kvinnene som holder deg våken?»

«Jeg vet at saken formelt håndteres av Terrence Young, men Mississippi er langt unna,» svarte hun. «Dessuten mente Bob Turing at det neppe ville skade å gi ham en håndsrekning, siden tipset om denne fedmeklinikken i Jackson kom herifra.»

«Han ga deg vel nærmest en ordre, hvis jeg husker riktig.» Warrens munnviker krøkte seg i et ormesmil. «Jeg tror det irriterte ham grenseløst at en amatør tok innersvingen på etaten. En våken fyr, denne Lofthus. Hvordan fungerer samboerskapet, forresten?»

«Upåklagelig. Han gjør ikke særlig vesen av seg, men det kommer til å føles rart når han flytter. Komme hjem til tomt hus og spise middagen alene. Slik Francis hadde det de lange kveldsøktene da jeg var på jobb.»

Hun fortalte ham om smykket og prisen han var blitt tilbudt av gullsmedfirmaet i Boston. Warren sperret øynene opp da han fikk høre om gentesten som beviste at han var arving til den enorme Carrington-formuen.

«En av dine berømmelige innskytelser eller resultatet av systematisk detektivarbeid?» spurte han med et skjevt blikk. Hun skjønte at spøken mest var myntet på ham selv. The New Yorker hadde brukt overskriften ‘Eureka!’ da han i et intervju fortalte om hvordan øyeblikkets inspirasjon hadde ført til at kilden for plutoniumsforgiftningene ble avslørt. Skøyeraktig nok var det også navnet på fødebyen hans i Texas, så tittelen var neppe tilfeldig valgt.

«Begge deler,» svarte Morelli. «Men det er en lang historie.»«Telefonen har ikke gitt lyd fra seg ennå,» sa visedirektøren for utland

imøtekommende. Han understreket bemerkningen ved å lene seg tilbake med hendene foldet i nakken. Morelli trakk pusten dypt.

«Du husker kanskje drapet på fedmeforskeren Simon Blaufinkel?» begynte hun. «Chris Lofthus hadde jobbet for ham i en lengre periode og vært forutseende nok til å ta backup av Blaufinkels datafiler, hva doktoren selv aldri gjorde. Han hadde alt i hodet, påsto han. Senere oppdaget NYPD at morderen hadde slettet offerets harddisk, men siden Chris hadde sikret seg alle nedtegnelsene hans på sin private minnepinne var de ikke tapt for alltid. Det viste seg imidlertid at disse kun besto av en samling aforismer, forfattet av doktoren selv.

Til å begynne med trodde vi det var et kodespråk, basert på de fire bokstavene A G C T i det genetiske alfabetet, så jeg overlot den delen av problemet til vår gamle venn George Hennessy. Håpet var at noe der kunne

125

sette oss på sporet av morderen, men slikt forekommer visst bare i historiene om Sherlock Holmes. Det eneste George fant etter ukers hardt arbeid var tre underlige ortografiske feil, henholdsvis T, A og C, som dataprogrammets stavekontroll automatisk hadde satt krøllstrek under.»

Hun fuktet strupen med en slurk kaffe før hun fortsatte.«Chris hadde aldri sett faren sin. Moren døde også tidlig, utslitt av

langvarig alkoholmisbruk. Det eneste han satt igjen med var det omtalte smykket – et gullhjerte med avrevet kjede – hvor de samme bokstavene var inngravert. Han hadde tidlig fått vite at faren het Arnold Thadeus Crabbe, var soldat i Vietnam, men sto på MIA-listen listen over savnete. I voksen alder fant Chris ut at dette ikke stemte. Mine undersøkelser bekreftet at så var tilfelle, siden den eneste registrerte personen med dette navnet aldri hadde tjenestegjort i ‘Nam. Altså hadde moren løyet for ham, og med god grunn. Hun var blitt voldtatt ganske ung, ønsket ikke at noen skulle vite det og diktet opp et farskap på bakgrunn av halssmykket med de tre initialene. Jeg skal ikke trette deg med detaljene om hvordan George og jeg kom på sporet av den virkelige faren, Titus Alban Carrington, men gentesten taler for seg. I parentes bemerket ble mysteriet med de tre stavefeilene i Blaufinkels datafiler løst av Chris. De viste seg å være en enkel nummerkode som ledet til en oppbevaringsboks på Grand Central Station, der Blaufinkel oppbevarte dagboken sin.»

«Fascinerende,» utbrøt Warren. «Vi kunne hatt god bruk for den unge, deduktive hjernen hans her. Men nå til saken du ba meg undersøke. Jeg hadde en samtale med NSA sent i går kveld og fikk vite at man hadde oppfanget et kort signal over mobilnettet til klinikken i Jackson. Her er datoen og tidspunktet.»

Han tok opp et håndskrevet notat fra jakkelommen og skjøv det over bordplaten. Morelli rynket pannen.

«Like etter at Chris hadde oppdaget tilbudet på nettet,» nikket hun ettertenksomt. «Hva inneholdt meldingen?»

«Bokstaven X.»«Kortversjon av exit, som når vi bruker K bekreftende i vårt samband. Da

har vi døråpneren vi trenger. Når kan det foreligge en rettslig ordre?»«Med tanke på alvorlighetsgraden, så snart dommeren tar lunsj. Jeg skal

sørge for at Bob Turing har den på pulten sin før dagen er omme.»

I grålysningen neste morgen var Morelli igjen på vei mot Somerset, med kriminalteknikeren Lester Ohlson i passasjersetet. Støttegruppen fulgte noen kilometer bakenfor i en umerket Van med sotete ruter. Denne hadde beskjed om å holde seg utenfor syne og ikke foreta seg noe før den eventuelt ble kontaktet. Morelli ønsket å holde lavest mulig profil i sakens anledning.

«Jeg vil at du skal ta prøver av jorden i rosebedene,» instruerte hun ham. «Be gartneren vise deg rundt på eiendommen og sjekk bygningen med den høye stålpipen inngående. Ransakingsordren gir oss vide fullmakter til å snu hver eneste stein på stedet.»

126

Hun fulgte samme ruten som sist, men forlot I-78 der veiene forgrenet seg nordover mot den private avkjørselen til senteret. En halv time senere stoppet hun foran den doble smijernsporten, hvor de ble møtt av en uniformert vaktmann. Etter å ha opplyst hvem de var, fortalt hvilket ærend de var ute i og overrakt ham en kopi av ransakingsordren, åpnet han porten og slapp dem inn. De ble bedt om å parkere på merket plass overfor hovedbygningen og vente til noen kunne ta imot dem.

«Imponerende anlegg,» sa Ohlson anerkjennende da de steg ut av bilen. «Var det en oljemagnat som opprinnelig eide stedet?»

«Man sier så,» svarte Morelli unnvikende. Hun visste ikke annet enn hva turistveilederen i Somerville hadde fortalt henne, men at det nå tilhørte en stiftelse. Det siste var enklere å kontrollere enn det første, siden det nåværende eierskapet sto oppført i myndighetenes lister. Historikken hadde hun ikke brydd seg om å dukke ned i da denne kun var av akademisk interesse for andre enn stedets losjerende.

Ti minutter senere dukket direktøren opp på trammen, vinket dem til seg og geleidet dem inn i bygningen.

«Lawrence Ekstrom, til tjeneste,» sa han, uten gi dem hånden. «Og dere er henholdsvis spesialagent Andrea Morelli og kriminaltekniker Lester Ohlson fra FBI. Tør jeg spørre hva som har påkalt Byråets interesse for oss her ute i provinsen?»

Det blå blikket under den sølvgrå manken var nøytralt imøtekommende men tonefallet lett nedlatende. Som om han hadde oppdaget kakerlakker i brødbakken på en finere restaurant.

«Vi ønsker å stille noen enkle spørsmål samt ta noen jordprøver til analyse,» svarte Morelli. «Hvis alt er koscher kan vi dra vår vei med fred i sinnet og ransakingsordren makuleres.»

«Jordprøver?» Ekstrom så mildt forvirret ut.«I den anledning vil jeg gjerne ha et ord med gartneren,» innskjøt Ohlson.Direktøren spisset leppene, slo et nummer på mobiltelefonen og ba

gartneren innfinne seg ved hovedporten. Deretter viste han Morelli inn i et sideværelse til resepsjonen mens Ohlson ble igjen utenfor.

«Kaffe?»«Nei takk,» svarte Morelli. «Jeg vil helst komme i gang med det samme.»Hun slo seg ned i lenestolen hun ble tilbudt og åpnet dokumentmappen

med vitneutsagnene.«Natt til fjortende august ble en stor, mørk varevogn av typen Mercedes

Sprinter med kjennetegnet SRC1284 observert på vei ut fra en parkeringsplass tilhørende en klinikk i Jackson, Mississippi,» siterte hun fra rapporten. Men aller først, hva slags virksomheter driver dette senteret egentlig med?»

«Egentlig?» Direktøren la hodet på skakke. «Jeg forstår ikke helt hva spørsmålet innebærer.»

«I min fremmedordbok er ordet rekreasjon definert som hvile, atspredelse og tidsfordriv. Hvile kan jeg forstå, i og med at ingen gjester benytter seg av anleggets herligheter, men enten fordriver tiden gjennom atspredelsen de

127

mange parabolantennene kan formidle eller holder seg innendørs av andre grunner. Vi har studert satellittbilder fra dette området, tatt over et lengre tidsrom, og ser ingen andre tegn til aktivitet enn gartnerens jevnlige pleie av botanikken. Foruten en og annen vareleveranse.»

«Sånn å forstå.» Direktøren la det ene benet over det andre og lente seg tilbake med hendene foldet over kneet. «I min periode som daglig leder har vi kun hatt én losjerende her. En meget spesiell person som av fysiske grunner krever et stort personale. Jeg antar at ikke vedkommende også er omfattet av denne … etterforskningen?»

«Kommer an på hvilken retning den tar,» svarte Morelli svevende. «Er pasientens tilstand forårsaket av fedme? Spørsmålet bunner i at klinikken i Jackson beskjeftiget seg med nettopp slike ting.»

«Markedet flommer over av alskens tilbud på dette feltet, de fleste med løfter om snarlig vektreduksjon,» kommenterte Ekstrom. «Følgelig er det ikke lett å etablere et seriøst foretakende med langsiktighet i det man gjør og samtidig oppnå en viss lønnsomhet. Dessverre måtte vi nedlegge klinikken etter bare kort tid. Jeg antar at du har lest annonsen hvor konseptet var nokså nøye beskrevet.»

«Man lette etter en bestemt genfeil som lot seg reparere farmasøytisk, og i sin tur ville gi kunden anledning til å delta i et forskningsprosjekt.»

«Korrekt. Problemet er at denne genfeilen sjeldent forekommer. Det er som å lete etter et bestemt sandkorn i Mojave-ørkenen. Men selv om prøvene vi tok var negative, sitter vi igjen med respondentenes genom som forhåpentlig kan komme til nytte.»

«Med den enkeltes samtykke, går jeg ut fra.»«Loven er klar på at materialet må anonymiseres før bruk.»Mannens forklaring virket tvers igjennom plausibel og uangripelig på alle

punkter. Men det var noe ved måten han parerte spørsmålene på som fikk henne til å reise bust. Den minnet om Robertson Keyne manøvrering i media, der tilhørerne vanskelig kunne si seg uenig i innhold og substans. Han begrunnet nedleggelsen av klinikken med dårlig lønnsomhet, men unnlot å kommentere selve tidspunktet for avviklingen. Resten var en samling filantropisk svada av den typen de internasjonale konsernene slo om seg med for ikke å bli oppfattet som grådige profitører i den underutviklede delen av verden, men senere måtte bite i seg når bevisene forelå. Håpet hennes var at Ohlson kom over noe som ikke like lett lot seg bortforklare.

«Hvor mange ble fanget av annonsens budskap?» spurte hun. Direktøren syntes uberørt av ordvalget hennes og svarte at han ikke hadde tallene i hodet. Et sted mellom hundre og to hundre, gjettet han, men ingen var kvalifisert til å gå videre. Valget av kandidater måtte som sagt foretas med omhu.

Tror jeg så gjerne, tenkte Morelli barskt. Enslige individer på sosialtrygd, uten pårørende som kunne støtte dem økonomisk eller etterlyse dem i tilfelle de forsvant. Chris hadde fundert over hudfargens betydning, siden ingen svarte kvinner figurerte på listen over savnete. Hvis dette handlet om forskning lå den fjernt fra Blaufinkels ideer om adenovirusets evne til å

128

omforme umodne fettceller til grådige monstre. Denne frittsvevende genpakken gjorde ingen forskjell på kjønn, hudfarge eller sosial status.

Hun skjønte at hun ikke kom noen vei langs den linjen og bestemte seg for å skifte tema.

«Hvis institusjonen kun har én betalende gjest, som dessuten er sterkt pleietrengende, hvordan får man økonomien til å gå i hop?»

«Det spørsmålet må du nok overlate til stiftelsens styre,» svarte Ekstrom unnvikende. «En gruppe advokater i New York City har hånd om det pekuniære. Stiftelsens formål er å være samfunnsnyttig på en rekke områder.»

Hun lot være å spørre om statuttene også ga rom for privat pleie, men antok at pasientens formue var selve grunnlaget for stiftelsen. I lys av det hun hittil hatt sett og hørt virket alt annet urimelig. Men kunne hun innen rammen for rettsavgjørelsen tvinge seg til et sykebesøk? Ikke uten å få advokatene på nakken for å ha krenket privatlivets fred.

«En siste ting. Det nasjonale sikkerhetsbyrået fanget rutinemessig opp en melding til klinikken i Jackson om umiddelbar evakuering, bare kort tid etter at en interessent hadde tittet på nettannonsen fra en IP-adresse tilhørende FBI. Hva har du å si til dette?»

Ekstrom slo ut med hendene.«Et sammentreff av omstendigheter, antar jeg. Klinikken ble stengt av

grunner som jeg tidligere har gjort rede for.»«Retten er tydeligvis av en annen oppfatning.» Morelli la papirene tilbake

i dokumentmappen. «Hvis det viser seg at senteret har drevet med elektronisk overvåking av en føderal agents PC, ser jeg frem til en mer fyllestgjørende forklaring ved neste korsvei.»

Hun fant Les Ohlson utenfor i samtale med gartneren. De hadde tydeligvis funnet tonen og diskuterte hvordan man best skulle bli kvitt bladlus på rosebusker. Kriminalteknikeren grep kofferten med utstyret idet hun vinket ham til seg.

«Klar?»«Som noen.»Sammen skrittet de bort til bilen. Ingen sa noe før porten lukket seg bak

dem. Ohlson hadde sveipt kupeen for skjulte mikrofoner, og den støyende asfalten under hjulene brakt dem utenfor den mest følsomme antennens lytteradius. Morelli ønsket ikke å gi klovnene med øreklokker noe gratis. Det fikk holde at de hadde tappet PC’en hennes og derigjennom skaffet seg et forsprang på Terrence Young.

«Fikk du samlet inn et passende utvalg prøver?» spurte hun.«Gartneren var hjelpsomheten selv,» nikket Ohlson. «Hvis det er noe der

vil garantert finne det. Kjemiske spor av kalsium, fluor, magnesium og jern, samt rester av kvikksølvamalgam fra gamle tannfyllinger. Forbrenningsanlegget ble i hovedsak benyttet til hageavfall, fikk jeg vite. Løv, kvister og den slags. Mest for å holde eiendommen noenlunde fri for snegler.»

129

Morelli fortalte om samtalen med direktøren. En stiv, glatt person som ikke hadde vært villig til gi ved dørene og kanskje heller ikke var kjent med skyggesidene av virksomheten. Hun hadde studert ham nøye under avhøret og sett etter ufrivillige muskeltrekninger i ansiktet, stemningsskifter, øyebevegelser eller tegn på forvirring, som hadde kommet klart til syne under avskjedsreplikken hennes. Gjennom hundrevis av liknende avhør hadde hun lært seg å lytte med øynene i like stor grad som ørene. Ekstrom hadde den drevne politikerens nådegave til å fendre av et ubehagelig spørsmål, men ikke den notoriske løgnerens samvittighetsløse omgang med sannheten.

Eskorten la seg på hjul. Morelli hadde lagt merke til en veikro med lunsjmeny noen kilometer fra avkjørselen til motorveien og bestemte seg for å stoppe der. Like før de var fremme ringte telefonen hennes. Hun kastet et blikk på displayet før hun svarte.

«Hallo, George. Jeg sitter i en støyende bil med dårlig dekning. Kan jeg ringe deg tilbake om noen få minutter?»

«George Hennessy, kryptologen,» forklarte hun Ohlson. «Undres på hva han har på hjertet.»

De satte bilene fra seg i skyggen under en diger furu. Morelli studerte menyen på skiltet foran inngangsdøren og ba Ohlson bestille to smørbrød med henholdsvis pastrami og tunfisk til henne, samt kaffe. Selv fant hun en fredelig plett et stykke borte fra innkjørselen og brukte hurtigtasten for sist innkomne anrop.

«Nå kan vi snakke,» sa hun, da Hennessy igjen var på tråden.«Jeg hørte du var et sted i Somerset, så jeg foreslår at du aktiverer

stemmeforvrengeren,» kom det kryptologen. Hun trykket på knappen, ventet til hun hørte den elektriske støyen da filteret slo inn og ga beskjed om at hun var klar.

«Kanskje lar jeg fantasien løpe av med meg, men hør på dette,» sa Hennessy. «Det gjelder en av Blaufinkels aforismer, som vi først trodde var et kodespråk for notater eller liknende, men som ved nærmere ettertanke kan være en referanse. Den lyder slik, sitat: “When something reaches its highest potential it tends to collapse.” I dagboken forteller han om en pasient fra en velstående familie, som etter hvert ble så syk at han måtte ha et større apparat rundt seg for om mulig å overleve. Han nevner også å ha mottatt et større sluttvederlag for utførte tjenester, slik at han kunne videreføre sin utrettelige jakt på løsningen av fedmegåten.»

Hennessy stoppet et øyeblikk for å trekke pusten.«Den kan leses som et sinnbilde på en kropp som eser ut til den bryter

sammen,» fortsatte han. «Men sammenliknet med de øvrige skriftstedene virker den en smule pompøs og mangler snert, som om forfatteren vil si noe mer enn hva selve innholdet uttrykker. Ordvalget er også underlig stivt til Blaufinkel å være. Something, Reach og Collapse er fremmede fugler i hans vokabular, slik jeg lærte det å kjenne etter inngående studier.»

«Så hvor mener du referansen ligger?»

130

«I de tre forbokstavene. Tross sine mange skavanker kan Titus Alban Carrington fortsatt være blant oss på en lukket institusjon. Du fortalte meg at Somerset Recreation Centre kun hadde én losjerende … »

« … som er sterkt pleietrengende,» fullførte Morelli. «Jeg kommer akkurat derifra, og på direkte spørsmål svarte direktøren at vedkommende av fysiske grunner krever et stort personale. Men at tilstanden hadde med fedme å gjøre hverken bekreftet eller benektet han.»

«Hva sier magefølelsen din om dette?»«Jeg vil helst slippe å uttale meg om den til vi får litt flere fakta på

bordet. Les Ohlson har tatt endel prøver av jordsmonnet i rosebedene der for om mulig å finne spor etter de forsvunne kvinnenes jordiske levninger. I så fall har vi gjort et kupp. Denne gang kan de ikke pakke sammen og rømme stedet, som i Jackson.»

De andre var midt i måltidet da Morelli kom inn.«Hvor raskt kan man påvise amalgam i prøvene, Les?» spurte hun.

Ohlson la ned bestikket og tørket seg om munnen.«Maks en time med det rette utstyret.»«Betyr det New York eller kan det gjøres lokalt?»«Nærmeste sted med en gasskromatograf eller et massespektrometer.»Kriminalteknikeren hadde allerede sin dyrebare Apple iPhone klar, koblet

seg til en åpen nettforbindelse og begynte jakten på nærmeste leverandør av kjemiske analyser. Den mest tilgjengelige lå i Westfield. Han slo nummeret dit, sa hva det gjaldt og ba om øyeblikkelig assistanse. Siden laboratoriets kontaktflate i hovedsak var industrien stusset man litt over henvendelsen. Men mannen han snakket var mer enn villig til å rydde plass for FBI i en alvorlig drapssak.

«Endring i planene,» sa Morelli mellom to munnfuller av tunfisksmørbrødet. «Les og jeg tar en snartur til Westfield mens dere andre holder senteret under oppsikt. Trolig er vi tilbake innen tre timer hvis alt går på skinner. Laboratoriet ligger bare 25 kilometer unna ved I-78.»

Hun gulpet i seg kaffen og tok pastramisandwichen i hånden. Kort etter skilte de to bilene lag i hver sin retning.

131

26

«Opptenningsbrikett?» spurte operatøren, Luis Ortega undrende, da kriminalteknikeren ba ham teste den for rester av gamle amalgamfyllinger. Med gartnerens velsignelse hadde Ohlson rasket til seg en håndfull slike fra en sekk i fyrhuset, etter å ha tatt prøver av jordsmonnet under rosebuskene. De halvt hundre forsvunne kvinnene tilhørte en lavstatusgruppe med dårlig råd og tilsvarende tannlegearbeid. I voksen alder måtte man regne med at noen av tennene deres var trukket, men fyllingene desto flere og større enn hos den senere fluorgenerasjonen. Totalt måtte det dreie seg om flere kilo av de mest brukte legeringene.

«Spørs om vi finner særlig annet der enn skogsavfall, lim og petroleum,» mumlet Ortega, varmet opp materialet til egnet temperatur og lot gasskromatografen smake på det. Sekunder senere dukket signaturene for en rekke ulike stoffer opp på monitoren, men få av disse kunne relateres til tremasse. Derimot fantes det spor av tinn, kobber og kvikksølv.

Mengdene var mikroskopiske, men signifikante. Alle tre fantes naturlig til stede i skogsbunn, enten metallisk eller i form av salter. Likevel var det noe pussig ved dette som fikk den tvilende operatøren til å la massespektrometeret få siste ordet. Forvirringen hans ble ikke mindre da jordprøvene speilte de samme sporstoffene i noenlunde like mengder.

«Dette er mildt sagt forunderlig,» sa Ortega hoderystende. «Man skulle nesten tro at asken i blandingen stammet fra et krematorium, for å si det litt taktløst. Men brikettenes innhold av de samme metallene tyder på at de ikke kan være vanlig salgsvare. Skjønt her er jeg usikker.»

«Det kan vi raskt få brakt på det rene,» innskjøt Ohlson, som rutinemessig hadde tatt et bilde av sekken der produsentens navn var påtrykt. Han tastet det inn på skjermtelefonen, fant firmaets nettside og slo nummeret.

«Strathmore Sawmills, vær så god,» svarte stemmen i den andre enden.«Jeg skulle gjerne hatt et ord med produktutvikleren for EcoCarbon

fyringsbriketter. Det gjelder blant annet spørsmålet om disse inneholder kvikksølv. Navnet mitt er Lester Ohlson. Jeg ringer fra Westfield, New Jersey.»

To minutter senere satt han med varedeklarasjonen på skjermen. I en ramme var det oppgitt at organiske kobbersalter, tinnforbindelser og kvikksølv unntaksvis kunne forekomme. PPM-verdiene var oppgitt med fra tre til fem desimaler etter komma, godt under helsemyndighetenes grenser for utslipp til luft. Kalsium, kalium, saltsyre og en rekke andre sporstoffer, som gasskromatografen hadde påvist, sto ikke på listen.

«Dette må vel nærmest anses som spesialavfall,» mumlet Ortega med et blikk på monitoren. «Jeg skal ikke spørre om hva saken gjelder, men det aner meg at det vi her ser har gitt utgangspunktet for analysen en viss substans. Amalgam eller ikke, glem den flåsete bemerkningen min om krematoriet. Ingen ville finne på å overlate sine kjære til rosebuskene.»

132

Kanskje ikke sine aller nærmeste, tenkte Morelli bistert. Hun takket for hjelpen, ga beskjed om hvor regningen skulle sendes og ba om en utskrift av analysen. I rettens øyne vil den neppe være fullgodt bevis. Men Ohlson hadde fremdeles materiale nok for mer inngående undersøkelser.

Sent på ettermiddagen rullet SUV’en hennes, nå med støttegruppen om bord, mot senteret. I mellomtiden hadde det ikke vært telefonisk kontakt, hverken dem imellom eller hjemmebasen. SIM-kortene var midlertidig blitt fjernet før de forlot veikroen, i tilfelle noen skulle finne på å følge bevegelsene deres. Man visste aldri hvilke signaler den omfattende antenneskogen på taket av hovedbygningen var i stand til å oppfange.

Ingen møtte dem ved porten som sist, ingen svarte på signalet fra ringeklokken. Stedet virket fullstendig øde, som da Youngs gruppe banket på døren til klinikken i Jackson.

«Ta hengslene,» sa Morelli.Mark Sansom i støttegruppen fant frem en kubbe med plastisk

sprengstoff fra den omfangsrike lerretsbagen sin. Han sneiet av to biter fra enden, rullet dem mellom fingrene til tynne pølser og utstyrte dem med hver sin elektriske detonator. Kort etter ramlet den ene halvdelen av porten innover og dro den andre med seg. Bevæpnet med MK-5 maskinpistoler, kevlarvester og diverse annet rykket de frem mot hovedbygningen.

Plutselig ble det liv der. Direktøren kom stormende ut på trappen med to pleiere på slep, hvit i ansiktet og skummende av sinne.

«Hva er det dere tillater dere?» freste han. «Klokken har passert 17.00 og senteret er stengt. Dere kan ikke bare ture frem på denne måten.»

«Vi prøvde den siviliserte først, men fikk ingen respons,» sa Morelli. «Send regningen for skadeverket til FBIs feltkontor i New York City, 26 Federal Plaza. I mellomtiden er samtlige gjenværende arrestert for medvirkning til frihetsberøvelse, kidnappinger og drap.»

«Hva er dette for tøv?»Ohlson frigjorde en opptenningsbrikett fra lommen på vindjakken og

stakk den opp i ansiktet på den perplekse Ekstrom.«De harde fakta,» sa han.«Og her er analysen som viser at den er tilvirket av menneskemateriale,»

tilføyde Morelli med utskriften i hånden. «I løpet av det siste året er over femti kvinner sporløst forsvunnet, med Somerset Recreation Centre som endestasjon. Fraktet hit i bevisstløs tilstand med kun ett formål for øye; å holde den mystiske gjesten deres i live. Eller finnes det en annen forklaring på hvorfor alle sporene ender her?»

«Det første stiller jeg meg uforstående til, men bli med meg,» sa direktøren matt. «Pasienten holder til i etasjen over. Vær imidlertid forberedt på at denne personen ikke er som andre.»

Ekstrom ledet henne inn i et åpent rom med en diger luftputeseng i midten. Mellom formstøpte støtteanordninger av ymse slag tronet en utflytende buddhaskikkelse, bare iført lendeklede. Veggene var dekket med plasmaskjermer, og fra taket hang en monitor i øyehøyde. Utstyret måtte

133

være delvis stemmeaktivert, fremgikk det av mangelen på fysiske betjeningsmidler.

«Jeg overlater scenen til deg så lenge,» sa direktøren lavmælt. «Deretter vil jeg ha full klarhet i hva de uhyrlige påstandene omfatter.»

Døren ble lukket bak henne. Alene med pasienten, og den dempete lyden av Albinonis Concerto a Cinque i øregangene fra skjulte høytalere, ble hun stående villrådig ved sengens hodegjerde. Direktørens advarsel hadde på ingen måte vært overdrevet. Summen av sanseinntrykkene lyd, lys, fremmede lukter og bilder var mildt sagt eiendommelig, og hun måtte stålsette seg for å ikke å vende blikket bort fra mannens burleske utseende. Men tross de aldrende ansiktstrekkene, med dyptliggende øyne under tunge fettvalker, kjente hun ham igjen fra ungdomsbildet i politiarkivet.

«Mr. Carrington,» sa hun nølende. Trakk en stol inntil sengen, lirket en SONY M-425 diktafon opp fra jakkelommen, trykket på start og plasserte den diskré mellom dem. Buddhaen stirret bare stivt fremfor seg, som om han ikke oppfattet at hun var i rommet. Men så dukket hennes eget levende ansikt opp på monitoren foran nesen hans.

«Er det hva jeg heter?»Spørsmålet overrumplet henne. Hun mintes hva Simon Blaufinkel hadde

skrevet i dagboken om pasientens stadig mer sviktende hukommelse, men hadde sykdommen virkelig fått ham til å glemme sitt eget navn? Da husket han kanskje heller ikke mye fra sin tidligere tilværelse eller grunnen til at han befant seg her. Et dysfunksjonelt vesen, fanget i en ubeskrivelig kroppsmasse av fett og degenerte muskler, som kunstig ble holdt i live av pengenes fortryllende makt. Bare tanken var nok til å gi henne åndenød.

«Titus Alban Carrington den tredje,» bekreftet hun. «Carrington-dynastiets sorte får. Ringer det fortsatt ingen klokke?»

«Nei,» svarte han. «Men siden du nå har gitt meg et navn, må jeg si meg fornøyd med det. Bedre enn å høre personalet kalle meg tjukken i smug. Hvem er du, forresten? Jeg ser bare ansiktet ditt og litt av en gul vindjakke.»

«Spesialagent Andrea Morelli fra FBI,» svarte hun. «Har du det bra der du ligger?»

«Sengen sørger for alt denne monstrøse kroppen trenger av mosjon og hvile,» kom det tørt og distansert. «Spesiallaget for skattebetalernes penger til den nette sum av tolv millioner dollar. De skulle bare visst.»

«Carrington-familiens penger,» rettet Morelli ham. «Dette stedet eies av en stiftelse som antakelig forvalter formuen etter foreldrene dine. Selv ble du umyndiggjort og tvangsinnlaget her på grunn av en hemningsløs livsstil, vrangforestillinger og andre anomalier. Du ble ikke funnet skikket til å føre slekten videre.»

«Når skulle dette ha skjedd?»«For nokså nøyaktig femten år siden.»6. juni 1995 hadde Blaufinkel blitt løst fra oppdraget sitt og

arbeidsgiveren besluttet å legge pasientens skjebne i Guds hender, fremgikk det av dagboken. Opplysningen ga ingen respons. Ikke en eneste liten krusning i den glatte, utspilte ansiktshuden. Han stirret bare stivt på

134

monitorens portrett av henne med et krypdyrs uttrykksløse tomhet, som om femten år av livet hans var en abstraksjon uten innhold.

Fantes det en måte å trigge minnet hans på, som gikk utenom blokkeringen i hjernen? Under en forelesning hadde hun fått med seg at hukommelse bare unntaksvis ble slettet, gjerne som følge av sykdom eller slag mot bestemte deler av hodeskallen. Minner kunne overskrives, forvrenges eller henvises til avstengte områder, beskyttet av eierens passord. Blaufinkels notater antydet at fortrengning av egne handlinger i Carringtons tilfelle kunne være årsaken. Hvorvidt dette stemte, eller bare var en bekvem måte for gjerningspersoner å slippe unna skyldfølelse og straff på, visste hun ikke. Men at forsvarsadvokatene deres i rettssaker utnyttet fenomenet kynisk, hadde hun mer enn én gang erfart.

Foreleseren hadde også beskrevet en episode hvor en dement kvinne satt med en kam i hånden, uten tilsynelatende å vite hva denne skulle brukes til. Så snart hun fikk høre en av sin barndoms kjente sanger, nynnet hun med og ga seg til å kjemme håret som om ingenting var hendt.

Carrington syntes ellers å ha et flegmatisk forhold til sin egen bedrøvelige tilstand, så det var tydeligvis ingenting i veien med intellektet. Hun slo hjemmenummeret sitt fra mobiltelefonen. Fikk tak i Chris, ba ham ta et bilde av smykket med webkameraet og legge det i eposten hennes.

«Hva gjør du nå?» spurte pasienten, da hun overtok det stemmeaktiverte utstyret, koblet bort videobildet av seg selv, åpnet postkassen sin ved hjelp av koden og ba ham følge med på skjermen. Kort etter kom gullhjertet med de tre initialene til syne.

Synet avfødte et forpint klynk som fra et dyr fanget i en felle. Et eller annet sted i den tilsynelatende avstengte minnebanken ble noe vekket til live. Gjenkjennelsen var spontan og uten reservasjoner.

«Dette var engang ditt,» sa hun langsomt og inntrengende. «Dåpsgaven fra foreldrene dine, som ble revet av halsen din da du voldtok en ung kvinne og gjorde henne gravid. Senere levde hun sammen med sønnen på en ussel campingplass til hun døde av alkoholmisbruk. Smykket var det eneste hun etterlot seg av personlige gjenstander. Dette ble i sin tid laget av en gullsmed i Boston på oppdrag fra din bestefar, men det visste du kanskje. Gutten hadde i sin tid fått høre at faren het Arnold Thadeus Crabbe, var soldat i Vietnam og ble meldt savnet på slagmarken. Spor av gammelt fingerfett på overflaten bekreftet imidlertid det biologiske farskapet.»

Hun studerte ham nøye mens ordene gjorde sin virkning.«Hvor mye husker du av dette?»«Svært lite,» svarte han med pipende stemme. «Jeg var vel full og gal

som vanlig da trangen kom over meg, og visste knapt hva jeg gjorde. Tapet av smykket var ille nok, men at jeg enda en gang hadde gjort skam på familien kunne ikke foreldrene mine bære. De truet med å gjøre meg umyndig, som du selv nevnte, hvis ikke saken ble brakt ut av verden.»

«En minnelig ordning i forliksretten, slik tilfellet var med de øvrige?»«Hun meldte aldri fra til politiet, så jeg ante ikke hva hun het eller hvor

hun bodde. Kameratene mine og jeg trålte strøket der det skjedde i ukevis

135

etterpå, men vi så henne aldri igjen. Håper bare at gutten har fått morens gener så han slipper å ende som meg,» tilføyde han etter en pause. «Innavl har vært en svøpe i mange av landets såkalte finere familier.»

«Ville du ha gjenkjent ansiktet hennes fra et ungdomsbilde?»«Ikke etter så mange år. Det spiller vel ingen rolle heller i og med at

forbrytelsen er foreldet. Du har vel ikke kommet hit for å arrestere meg?»Spørsmålet var så hinsides at hun bet seg i leppen for ikke å le. Med

kroppsvekt på et halvt tonn eller mer, og et omfang større enn dørens bredde, måtte man i så fall ha revet en del av ytterveggen og løftet ham ut ved hjelp av kranbil.

«FBI har viktigere forbrytelser å ta seg av,» svarte hun nøkternt. «Hvor godt orientert er du om hva som foregår utenfor dette rommet? Jeg ser av alle skjermene her at du har en mengde åpne vinduer mot verden.»

«Alle TV-kanalene hjertet kan begjære, samt bevegelige videokameraer rettet mot grøntanlegget. Jeg kan sågar bevege med virtuelt utendørs, om ønskelig. Hvordan det?»

«Mye tyder på at dette stedet ikke er hva det gir seg ut for,» svarte hun kryptisk. «Har du fått med deg historien om de forsvunne kvinnene?»

«Som med visse modifikasjoner tilhører min vektklasse,» kom det bramfritt fra sengen. «Du antyder vel ikke at man holder disse bedårende vesenene skjult for selveste grabukken i dette etablissementet?»

Sarkasmen ble etterfulgt av en tynn, skurrende latter fra stemmebånd som sjelden ble brukt til annet enn å få elektronikken til å lystre. En strøm av sikkel rant ut av den ene munnviken. Hun fjernet det med en våtserviett, brettet den sammen og smøg den tilbake i plasten før hun puttet den i jakkelommen.

«Skjult er bare fornavnet,» repliserte Morelli. «Vi tror de er blitt unyttet til medisinske formål og deretter dumpet.»

Carrington flakket med blikket.«Mener du i betydningen bruk og kast?»«Spør deg heller om hvilke motiver man har for å holde deg i live uansett

omkostninger,» sa hun og kastet et blikk på båndopptakeren der tapen fortsatt rullet. «Vi snakker ikke her om barmhjertige samaritaner, så min hypotese er at kvinnene ble tappet for noe du trenger. Hva sier du til det?»

Han rugget hodet fra side til side, som om han kjempet en indre kamp mot seg selv. Hun hadde uten omsvøp lagt byrden i fanget hans, men samtidig også avsagt dødsdommen. Hvis teorien hennes stemte, var han heretter avskåret fra å kunne motta flere doser av dette livreddende stoffet.

«Sprøytene jeg får,» svarte han omsider. «Jeg spurte medisineren hva de inneholdt og fikk opplyst at det stort sett dreide seg om blodsukkerregulerende hormoner fra bukspyttkjertelen. Men også et sjeldent kjemisk emne som enkelte omfangsrike personer produserer i små mengder. Vanskelig å få tak i, ble jeg fortalt. Det lar seg visst ikke syntetisere.»

Da Morelli med blandete følelser overlot pasienten til seg selv, hadde han aktivert videokameraene og fylt skjermene med en naturtro replika av

136

hageanlegget utenfor. Så naturtro som en todimensjonal elektronisk gjengivelse kunne bli, men illusjonen ble forsterket av roseduft og fuglekvitter. Nærmere den ekte opplevelsen var han fysisk ute av stand til å komme.

Mark Sansom var den første hun støtte på da hun kom ned i resepsjonen. Han hadde låst inn personalet i det tilliggende rommet, sammen med direktøren. Ohlson hadde tatt for seg den medisinske avdelingen og var i ferd med å listeførere innholdet i skap og skuffer. Assistanse fra Federal Plaza var underveis med helikopter for å sikre alle spor. Foreløpige avhør ville bli foretatt på stedet, ledet av Bob Turing. Ansatte fra dagskiftet måtte også regne med å få kvelden spolert, så her var det bare å ringe nærmeste cateringfirma.

137

27

Kjøttkvernen, den hydrauliske pressen og et langstrakt tørkeskap med over- og undervarme ble oppdaget bak en boltet metalldør i kjelleren under fyrhuset. Elektrisk drevet amputasjonsutstyr i rustfritt stål hang hendig til over en slaktebenk. Alle flater var fliselagt og gulvet hadde avløp til kloakken. I et hjørne sto en høytrykksspyler samt diverse avfettingsmidler. Alt var skinnende rent og blankt, som om rommet bare ventet på å bli tatt i bruk.

«Herre Jesus,» stønnet direktøren ved synet av dette redselskabinettet. «Og brikettene ovenpå er altså … »

«Rommet ble vel opprinnelig innredet for partering av dyr,» skar Morelli gjennom. Hun mintes bemerkningen fra turistrådgiveren i Somerville om at eiendommen den gang hadde vært mye større og omfattet et godt jaktterreng. «Flisene er typisk åttitalls, men utstyret ser forholdsvis nytt ut. Regnskapene viser vel når dette ble innkjøpt.»

«Sikkert,» svarte Ekstrom automatisk, blikket fjernt og kjevene sammenbitt. «Fatter bare ikke hvordan dette kunne skje like foran øynene våre. Riktignok ligger bygningen i utkanten av eiendommen, delvis skjult bak en lund med valnøtt-trær. Men ofrene må jo ha blitt fraktet hit på en eller annen måte. Enten gjennom hovedporten eller fra baksiden.»

«Ville noen reagere ved synet av en golfbil med hengeren dekket av en presenning?» spurte Morelli. Hun hadde sett flere slike på satellittbildene og opplevde ikke dette som unormalt. Veiene på eiendommen var uansett for smale til å trafikkeres av større kjøretøy.

«Selvfølgelig ikke.» Direktøren slo ut med hendene. «De er så absolutt en del av hverdagsbildet og stadig på farten mellom bygningene.»

«Gi meg en liste over hvem som disponerer slike, så kan vi redusere antallet mistenkte betraktelig.»

Helikopteret med Bob Turing om bord hadde landet da de returnerte til hovedbygningen. Morelli brukte en liten halvtime på å sette ham inn i de dystre detaljene. Turing svelget dem med flere krus av den bitre kaffen fra cateringfirmaets termoser.

«Gærningen Charles Manson blir nærmest en Mor Teresa i denne sammenhengen,» sa han hoderystende. «Vet vi forresten hvilket vidunderstoff man har melket ut av ofrene for å holde Carrington junior gående?»

«Les Ohlson har funnet noen ampuller i en fryseboks, som han tror kan være det vi leter etter. Men det viktigste nå er å få pumpet de ansatte for alt de kan ha sett og hørt. Gartneren i særdeleshet, selv om både Les og jeg tviler på at han er innblandet. Likeledes direktøren. Han har forresten lovet meg en liste over hvilke andre som benytter de interne transportmidlene.»

«Jeg setter åtte mann på jobben, så får vi se hva som kommer ut av det.»«Betyr det at vi andre kan ta kvelden?»

138

«Resten er rutine, så dere behøves ikke lenger,» svarte Turing. «Bli med helikopteret tilbake. Kjøretøyene kan andre ta seg av.»

Ikke et ord med på veien eller klapp på skulderen for godt utført arbeid. Men det hadde hun heller ikke ventet.

«En siste ting før jeg stikker er at de sammensvorne på denne siden av gjerdet trolig består av et fåtall personer,» sa hun. «Drivkraften bak det hele må vi nok lete etter andre steder.»

Piloten satte dem av på Federal Plazas helipad. Alene i taxien hjem ble Morelli bare sittende å stirre stivt mot refleksen fra gatebelysningen i sideruten, som med en metronoms hypnotiserende rytme dannet mørke flekker på netthinnen. Hun kjente seg inderlig tom og sliten. Det eneste hun lengtet etter var et langt, rensende opphold i dusjen og en til å holde rundt henne etterpå. Føle den andres nærhet avlede de mørke tankene til hun falt i en drømmeløs søvn. Men det kunne lett kunne føre til noe annet som hun ikke var forberedt på å takle.

På gjesteværelset var lyset slukket, la hun merke til, da hun låste seg inn i den mørke entreen. Hun kippet av seg skoene, hengte yttertøyet på stumtjeneren og listet seg barbent bort til sitt eget soverom. Et øyeblikk deretter sto hun naken i dusjen og lot det varme vannet strømme over huden. Gradvis løsnet stivheten i musklene, sammen med krampetaket om hennes mørbankete indre. Turings avgjørelse om å sende henne hjem hadde absolutt vært berettiget. La gå at han var en fantasiløs regelrytter med ufravikelige krav til orden, systematikk og hardt arbeid. Men etter debrifingen hadde han skjønt at det fantes grenser for hvilke mentale påkjenninger et menneske kunne tåle i løpet av en enkelt dag.

Selv om ingen av de grufulle avsløringene hadde kommet helt uforberedt på henne, utgjorde de til sammen en større byrde enn hun der og da hadde vært villig til å innrømme. Verst var det deprimerende synet av Titus Alban Carrington, hvis skjebne nå var beseglet av mangel på donorer. Hvorfor hadde så mange måttet bøte med livet for dette ene individets skyld?

Svaret måtte ligge i stiftelsens statutter, sto det for henne, da hun stengte kranen til den glovarme dusjen. Eller i tolkningen av en bestemt passus som bare en dr. Mabuse ville sett seg tjent med. I så fall kunne den levende Carrington være midlet til å oppnå --- hva? Selv om tanken hadde spøkt i bakhodet en tid, grøsset hun uvilkårlig da den for alvor slo rot i henne.

Med badekåpen om seg gikk hun de elleve trappetrinnene ned til underetasjen og inn i kjøkkenet for å ta en slurk eller to av det rådyre norske flaskevannet. Hun hadde kjøpt det på impuls for å teste om det virkelig smakte bedre enn delstatens eget springvann. Idet hun skulle til å åpne kjøleskapsdøren oppdaget hun lappen fra Chris, festet over huskelisten hennes med samme magnet. ‘Er i Bronx, blir over til i morgen’, lød det korte budskapet. Et takk for sist, smilte Morelli innvendig. Så slapp han i alle fall å bli belemret med hennes begredelige sinnstilstand.

Vannet var greit nok, men langt fra verd prisen. Et annet merke skulle visstnok kostet hundre dollar på de finere restaurantene. Velbekomme, snøftet hun, skjønt slike uhyrligheter sved nok bare i den enkeltes

139

lommebok. I hennes verden handlet det om menneskelige omkostninger som ikke uten videre lot seg tallfeste.Advokatkontoret lå på Fifth Avenue og strakte seg over flere etasjer. Hun fant omsider frem til rett avdeling, der en distingvert mann i femtiårene tok imot henne. Navnet var Paul Cameron, blikket høflig avventende. Selv hadde hun kledd seg for anledningen i mørke slacks, jakke og kremfarget bluse. Ingen øreringer eller annet fjas, som bare virket forstyrrende.

Sekretæren på forværelset hadde først sagt at han ikke var tilgjengelig for øyeblikket, men FBI-skiltet fikk henne til å endre oppfatning. Hun forsvant inn på kontoret, lukket døren bak seg og kom deretter ut igjen i følge med to andre. Begge i nålestripete dresser og Filofax under armen.

«Spesialagent Morelli,» presenterte hun seg og grep den utstrakte hånden. «Det gjelder som sagt en etterforskning av føderal karakter, der Somerset Recreation Centre er innblandet.»

«Jeg fikk en telefon fra direktør Ekstrom for vel en time siden,» nikket Cameron. «En antall kvinner skal visstnok ha blitt kidnappet, drept og gjort til gjenstand for fysisk lemlestelse. Ekstrom forventet at Byrået ville ta kontakt med oss en av de nærmeste dagene.»

«Antallet registrerte tilfeller summerer seg til femtitre,» presiserte Morelli, satte seg i stolen Cameron tilbød henne og takket ja til kaffe. «For alt man vet kan det dreie seg om flere. Samtlige var enslige, ubemidlete og overvektige. De simpelthen forduftet uten at noen merket det. Først da en trygdefunksjonær i California ante uråd ved at bunker av velferdssjekker hopet seg opp i systemet, tok LAPD affære.»

«Hvordan havnet disse i Somerset? Ekstrom var sparsom med detaljene.»«Fraktet dit med senterets varevogner, antakelig i neddopet tilstand.»

Morelli fortalte om klinikken i Jackson, metoden som ble brukt for å lokke dem til seg, samt vitneutsagnene som omsider førte til at en ransakingsordre ble utstedt. «Det avgjørende var likevel en melding fra senteret til klinikken om umiddelbar evakuering. Noen hadde åpenbart snoket på linjene våre og fått nyss om at FBI var på sporet.»

En blanding av hypoteser og fakta, innrømmet hun, men mest det siste. Teorien var at siden kvinnene aldri ga lyd fra seg, måtte man ha tatt dem av dage. Forbrenningsanlegget var en måte å bli kvitt likene på. Kremering, etter at kroppene først var blitt partert og tørket. «Nevnte Ekstrom slaktehuset i kjelleren? Vi oppdaget det etter å ha analysert asken fra en opptenningsbrikett i fyrhuset. Både denne og prøver av jordsmonnet under rosebuskene inneholdt rester av metaller som tidligere ble brukt i tannfyllinger.»

Cameron hadde stirret ufravendt på persiennen foran vinduet mot 52nd Street under Morellis forklaring. Han møtte blikket hennes med advokatens nøkternhet og manglende sinnsbevegelse.

«Hva skulle motivet ha vært? Jeg antar at det må finnes et rasjonelt element i denne hårreisende historien.»

«Hensikten var å tilføre pasienten der ute noe disse kvinnene hadde, men som kroppen hans produserte for lite av,» svarte Morelli. «Jeg snakker

140

selvfølgelig om Titus Alban Carrington den tredje, og spørsmålet jeg stiller meg er hvorfor. Var det nødvendig å ty til massedrap for å opprettholde livet til dette hjelpeløse individet på ubestemt tid? Jeg går ut fra at familien hans ikke har lagt en slik premiss til grunn for behandlingen.»

«Absolutt ikke,» svarte Cameron med ettertrykk. «Men den ytterste diskresjon i alt som hadde med pasienten å gjøre var en ufravikelig betingelse.»

«Som aldri å røpe identiteten hans?» For første gang var det tegn til sprekker i advokatens kontrollerte fasade. Han aner at jeg vet, men ikke hvordan, tenkte Morelli. Selv ikke direktøren ved senteret kan ha visst hvem han var. Langt mindre pleierne, de eneste som slapp innenfor døren til det høyteknologiske mausoleet.

«Jeg kjente ham igjen fra ungdomsbildet i politiets arkiv,» svarte hun på det uuttalte spørsmålet. «Hvordan dere har klart å trylle vekk formuen er for meg et mysterium. Men nå som katta er ute av sekken, vil nok andre føderale myndighetene også ha et ord med i laget.»

Hun lot Camerons fundere over hva dette måtte innebære og vendte tilbake til utgangspunktet.

«Alt tyder på at kun et fåtall personer blant senterets ansatte er innblandet i denne grufulle forbrytelsen. Kan noen av disse, eller andre på deres vegne, ha trukket en formulering i statuttene etter håret for å oppnå egne fordeler? Etterforskningen vil kreve at FBI får en kopi av disse, pluss et tydelig riss av stiftelsens anatomi. Direktør Ekstrom nevnte at den blant annet gir støtte til samfunnsnyttig virksomhet.»

«Samt reformbevegelser med ønske om å gjenoppvekke holdninger og verdier som dessverre er i ferd med å gå tapt,» tilføyde Cameron uoppfordret, men uten å svare på spørsmålet hennes. «Stiftelsens statutter er ingen hemmelighet. Enhver kan uten videre få innsyn i dem.»

Undres om Disney-konsernet er på listen over foretrukne, lot Morelli være å spørre om. Hun var ikke her for å diskutere aspektene som presidentkandidat Keyne var så opptatt av. Heller ikke hvorvidt patriotisme var et løsen i søknaden om stiftelsens midler. Men det ante henne at den hadde organisert seg på en måte som heller ga skattefradrag enn det motsatte.

Med dokumentene i hånden, skaffet til veie på rekordtid av Camerons sekretær, forlot hun bygningen og tok en taxi til Federal Plaza. Varmen hadde igjen tatt grep om byen, men hun visste at den ikke ville vare. Når kaldluften strømmet ned fra Canada i november var det bare å finne frem vinterklærne. Heldigvis var det ennå tid til å nyte en siste rest av sommer.

På kontoret lå det ingen beskjeder. Lettet over å få en frisk start på dagen slo hun nummeret til Alec Gideon. Han satt opptatt med en analyse av kebab-barer i den svarte økonomien, men kom i skade for å velte kaffekoppen, fulgt av en saftig ed, da han hørte hva hun hadde mellom hendene.

141

Et kvarter senere, etter å ha fingransket de enkelte dokumentenes arkitektur med en diamanthandlers skarpe blikk for urenheter og skjulte sprekker, løftet han blikket fra skrivebordet hvor disse lå spredd utover.

«Vakkert,» sa han ærbødig. «Ikke spesielt fantasifullt, men organisert på en enkel og tilforlatelig måte. Alt i sin skjønneste, lovlige form. Ingenting å hente for onkel Sams skattejegere, hvis ikke regelen om fradrag endres med tilbakevirkende kraft. Nesten for godt til å være sant, spør du meg. Men dette er Amerikas forente stater. Landet for sjenerøse gaver til veldedighet og andre høyverdige formål. Advokatene på Fifth Avenue må bare holde øye med at trådene i veven ikke løsner, som i et perfekt knyttet bukhara-teppe.»

«Ingen saudi-registrerte tankskip her?»«Plenty av dem, ville jeg gjette på, men som sagt under horisonten. Hvis

dette virkelig er Carrington-formuen, er den vasket, bleket og tørket til det ugjenkjennelige. Alle postene som her er listet opp kommer fra legitime selskapers brutto overskudd og korresponderer nok med skattelistene i de respektive delstatene. Myndighetene har fått sitt, og du kan ikke flå reven to ganger. Men pengenes veier er uransakelige. Husk at formuen forsvant i en tid da den ikke etterlot seg elektroniske spor.»

«Bankvesenet var sene med å ta bruk teknologien,» nikket Morelli samtykkende. «Men hva nå, som arvingen beviselig er i live og ikke ligger begravd i Honduras jungel, slik legenden vil ha det til? Stiftelsen har med forsett holdt identiteten hans skjult for offentligheten.»

«Familien, ikke stiftelsen,» rettet Gideon henne. «Den er kun et instrument i det hele, forpliktet av foreldrenes siste vilje. Disse er for lengst døde, så krav om skyldig skatt måtte i sin tid ha vært rettet mot boet. Stiftelsen eier og driver dette rekreasjonssenteret på vegne av den umyndiggjorte sønnen, i tråd med våre beste tradisjoner.»

«Hva skjer den dagen han trekker sitt siste sukk?»«Eiendommen selges, stiftelsen oppløses og pengene overføres til de

forskjellige legatene, ville jeg tro.» Gideon samlet papirene i en bunke og kakket den med pekefingeren. «Det disse vi må konsentrere oss om. Holde øye med bevegelsene og se hva dette måtte avstedkomme. Jeg har merket meg et par-tre interessante poster der legatarene – for å bruke et slik betegnelse – er begunstiget med store årlige summer. Organisasjoner av Guds nåde, som er bekymret for landets sjel. Kristne talibanere, vil jeg kalle dem. Fri og bevare oss om slike typer skulle få makt og innflytelse.»

«Har de ikke det allerede,» bemerket Morelli med et skjevt smil. «Men hva ville skje om det ble kjent at den døende Carrington har en livsarving? Formodentlig den eneste, etter hva jeg klart å finne ut.»

«Hvem er dette?»«Navnet er Christopher Lofthus. Moren hans ble i sin tid voldtatt av

førstnevnte, og farskapet er uomtvistelig.»«Sannsynligvis ingenting,» svarte Gideon, etter å ha tenkt seg om.

«Arveretten er ikke automatisk. Men han kunne antakelig få en domstol med seg, dersom han rettet krav mot stiftelsen. Erstatning for tort og svie i forbindelse med overgrepet, om ikke annet. Mange har tilranet seg store

142

summer bare på grunnlag av tvilsomme påstander og en tvetydig blodprøve.»

«Her foreligger det både fysiske og genetiske bevis. Til overmål har jeg en tilståelse på bånd fra overgriperen selv.»

Turing ringte klokken litt over fem om ettermiddagen og fortalte at de, foruten medisineren, hadde snevret inn antall mistenkte til tre personer. Samtlige var imidlertid sporløst forsvunnet, men navn og beskrivelse var sendt til samtlige politistasjoner, flyplasser og grenseoverganger. Så sant de ikke hadde gått i dekning et sted, regnet han med at de kom til å bli pågrepet. Den ene het Martin Radlgruber, den andre Troy Stevens og tredjemann Morgan Duisburg. Adressen dere var en leid feriebolig som tilhørte Venner av Amerika. En mørkeblå, anarkistisk bevegelse med røtter i Montana.

«Så møttes vi altså igjen, Radlgruber,» mumlet Morelli til den tause telefonen. Anarkistisk var så sin sak. Men hvis disse også var i stand til å drepe, partere lik og brenne restene, var det snublende nær å tenke seg at en av dem kunne ha vært Blaufinkels morder. Forbindelsen hans med Carrington-familien i sin tid ble muligens vurdert som en trussel. En proaktiv handling for å hindre at virksomheten deres ble forstyrret. At Chris som følge av dette også havnet i søkelyset var nok mer et spørsmål om å gjøre rent bord. Radlgrubers opptreden ved boligen hennes understøttet denne mistanken. Flyttet ham fra å være en mulig gjerningsmann til sannsynlig. Men dette ville man kanskje få større klarhet i når de tre ble fakket.

Det lille hun visste om Venner av Amerika var at de hadde erklært seg som det føderale politiets mest innbitte fiender. Voldsromantikere av den lavere sorten, uten noe dokumentert forhold til mer bevisste politiske grupperinger. Men sikkert nyttige som dødens håndlangere hvor slike trengtes. Heldigvis var det ingen fare for at de kom til å iføre seg bombevester. Pekefingeren og avtrekkeren var den amerikanske måten å eliminere sine motstandere på.

Hun brukte resten av ettermiddagen til å skaffe seg flest mulig opplysninger om de navngitte personene. Profilen de forskjellige arkivene ga henne minnet til forveksling om Edwin Donahues, mannen bak attentatet mot FNs generalsekretær. Nesten til forveksling, rettet hun seg selv, for disse hadde et nettverk rundt seg. Donahue var en løsgjenger. Ragget opp på gaten av gud vet hvem, og ofret for en sak han kanskje selv ikke trodde på. Men våpenet han ble utstyrt med var de militante aktivistenes favoritt. Hun hadde faktisk sett det gjengitt på et av flygebladene deres med tittelen DØD OVER NIGGERELSKERNE, der rakettrør dannet stripene i det amerikanske flagget og stjernene var granatspisser.

Deretter sveipte hun gjennom nettsidene til de organisasjonene Gideon hadde satt kryss ved. Her var tonen moderat og dannet men innholdet forsteinet, som om tiden hadde stanset da de hvite, rettroende europeerne tok landet i besittelse. Før Charles Darwin skrev sin berømte brannfakkel av en bok om artenes opprinnelse, skapelsens alder beregnet til seks tusen år og

143

Guds åsyn allestedsnærværende. Forfatterne var i hovedsak akademikere samt briljante hjerner innen avanserte vitenskaper, navn hun kjente igjen fra opptredener i ulike talkshow. Dyktige mennesker på sine fagfelt, men i denne sammenhengen fremsto enkelte som forunderlig naive. Hvis bare kjærligheten var stor nok, og mennesket lyttet til sin indre stemme, ville skjevhetene med tiden rette seg. Skjevhetene? Trodde man virkelig at de mørkere sidene av den menneskelige natur, gjenstridige som løvetannen i plenen, lot seg nivellere med gode ord og formaninger?

Mellom linjene fant hun også det vanlige grumset av fordekt antisemittisme og andre fascistiske drag, innpakket i et slags renhetens evangelium. Under sitt første møte med Chris, få timer etter at arbeidsgiveren hans ble drept, hadde hun rutinemessig spurt ham om mordet kunne tenkes å være etnisk motivert, og med god grunn. På enkelte nettsider var holdningene mer uttalte. Faren lå i at de også kunne slå rot i universitetsmiljøene og danne grunnlag for et skjebnefellesskap med den harde kjernen.

Chris var i godt lynne den kvelden, hørte hun av John Williams’ heroiske Star Wars-tema i det samme hun kom inn døren. Han hadde fortalt venninnene sine i Bronx om det forestående salget av gullsmykket og blitt omfavnet med bøtter av gledestårer. Morelli ville nødig helle malurt i begeret, men kanskje ville det være klokere å utsette transaksjonen til visse andre ting var avklart. Hun lot ham snakke ferdig mens hun åpnet en kartong tomatjuice, blandet hver deres Bloody Mary og satte seg godt til rette i sofaen med diktafonen tilgjengelig.

«Jeg møtte din far på Somerset Recreation Centre,» sa hun, etter å ha gitt ham et riss av gårsdagens meritter. «Best du hører på et opptak fra samtalen vi hadde før du kvitter deg med arvegodset.»

Hun rettet høyttaleren mot ham og lot båndet gå. Chris lyttet udeltakende til spørsmålene hennes og Carringtons betingete svar. Først da hun ba pasienten følge med på skjermen spisset han ører. Foroverlent og fjern i blikket fikk han høre han den usminkete sannheten om sin egen tilblivelse.

«Jeg hadde et lønnlig håp om at bildet av familieklenodiet ville vekke ham fra dvalen,» sa hun. «Men i og med dette er ikke Carrington-formuen lenger å betrakte som en luftspeiling. Storparten har riktignok gjennomgått en omfattende forvandlingsprosess. Den ene delen som fortsatt er inntakt kan bli din når din far dør. Så lenge du kan bevise at du er en Carrington.»

«Du mener ved hjelp av gullhjertet.»«En sammenliknende gentest burde holde,» svarte hun. «Jeg sikret meg

en spyttprøve i all stillhet. Greit å ha i bakhånd dersom stiftelsen på juridisk grunnlag skulle kreve den fulle eiendomsretten til kroppen hans.»

«Hva består denne formuesdelen av?»«Foruten eiendommen i Somerset? Driftsmidler knyttet til verdipapirer,

aksjer eller bankinnskudd, ville jeg tro. I sum snakker vi nok om hundretalls millioner. Riktignok bare en brøkdel av totalen, men likevel. I formiddag hadde jeg en samtale med en fra økokrim-avsnittet, Alec Gideon. Siden

144

stiftelsen formelt sett eier pengene, og arveretten ikke er automatisk, måtte du få en domstol med deg på et krav mot denne, mente han. Erstatning for tort og svie i forbindelse med overgrepet. Beviset for at dette faktisk har funnet sted har du i familieklenodiet og tilståelsen du nettopp hørte. Strengt tatt burde vel et slikt forlangende ha vært fremsatt av din mor, men du har også måttet bære følgene. Samtidig er du blitt snytt for arven.»

Chris nippet til den urørte drinken.«Hvordan ser denne eiendommen ut?» spurte han ettertenksomt.«Et øyeblikk,» svarte hun. Hentet det digitale kameraet, klikket seg frem

til bildene fra sitt første besøk der ute og lot Chris studere dem.«Jøsses!» utbrøt han etter å ha bladd seg gjennom bunken på skjermen.

«Dette skulle Blaufinkel ha sett. Drømmen hans var å bygge opp et større forskningsmiljø i slike omgivelser når han en gang ble rik og berømt.»

«Du har sjansen til å gjøre det,» sa Morelli ertende.«Bortsett fra at jeg faglig sett er nullstilt. Langt fra den allvitende

assistenten, som enkelte påstår. Har du forresten hørt noe mer fra den kanten?»

«Ikke et knyst. Men Blaufinkel løy ikke for familien om dette. Han regnet bare ikke med å få en brå død, så han lot dem sveve i uvisshet på sin egen spøkefulle måte. Ville du forstått hvor langt han var kommet i prosessen med bakgrunn i det han skrev på tavlen, eventuelt kunnet drevet denne videre?»

Chris så mildt forvirret ut.«Ikke alene,» svarte han nølende. «Sammen med et team av de beste

hodene på området hadde det muligens gått. Hvorfor spør du om dette?»«Fordi jeg mener å vite hvor notatene befinner seg,» svarte Morelli

hemmelighetsfullt. «Svaret har lyst oss midt i ansiktet, jeg har bare ikke skjønt det før nå. Du nevnte det daglige ritualet på kontoret med konen og den fem år gamle sønnen til stede, hvor Blaufinkel tørket av tavlen før familien gikk hjem til middag. Han hadde alt i hodet, påsto han, så han trengte ikke disse skribleriene lenger. Dessuten var assistenten hans daglig oppdatert. Beskrivelsen din av sønnen var at han aldri ytret et ord. Sto bare med blikket rettet mot tavlen til krittstrekene var borte. Har det noen gang slått deg at guttens oppførsel var utpreget autistisk?»

«Daglig oppdatert.» Chris slo seg for pannen. «Hvis gutten har fotografisk hukommelse er forskningsresultatene berget.»

«Nemlig. Om fedmegåten lar seg løse på grunnlag av Blaufinkels anstrengelser gjenstår å se. Men du antydet at han hadde store forventninger til den siste bakteriekulturen fra laboratoriet.»

«Jeg oppfattet det i alle fall slik,» nikket Chris. «Sånn sett var det dobbelt ille at han ikke fikk oppleve et mulig gjennombrudd.»

«Med din del av Carrington-formuen vil du være i posisjon til å fortsette der han slapp. Hvis en domstol gir deg medhold i kravet,» tilføyde hun.

«Nå gjør du meg svimmel,» kom det matt, da denne overveldende muligheten gikk opp for ham.

145

28

Tåken lå tung og våt over havneområdet i Seattle hvor trålerne lå til kai. Mørket hadde falt på, og Josh Irwing fra Nasjonalgardens ABC-tropp så knapt en håndsbredde foran seg gjennom de duggete, runde øyeglassene i gassmasken der han snublet frem mellom kraner og pullerter langs pir 91, hemmet i bevegelsene av den heldekkende, stive beskyttelsesdrakten. Meningen med øvelsen var å oppspore en såkalt skitten atombombe, smuglet i land av tenkte terrorister. Men så langt hadde ikke geigertelleren gitt utslag for hans vedkommende.

Ingen andres heller, virket det som. Troppen beveget seg i manngardformasjon. Men linjen ble stadig brutt av hindringer og buktet seg som en vannslange under trykk. Han hørte spredt stønning og banning ute på sidene blande seg med hans egen hivende pust gjennom maskens kullfilter når noen snublet eller gikk seg fast. Håpet var at man snart måtte finne den fordømte markøren før bena ble til bly i støvlene. Men troppssjefen hadde vel planer om å holde dem i sving lengst mulig.

Plutselig mistet han fotfestet og havnet hodestups i en massiv vegg av glatt stål. Varmt blod sildret ned i øyeglassene fra et kutt i pannen. Med den ledige hånden rev han av seg masken, fjernet hansken ved hjelp av venstre hjørnetann og presset fingertuppene mot den løse skinnfillen over neseroten. Samtidig hørte han geigertelleren knitre.

Et snaut kvarter deretter var Tony Bridges fra FBIs lokale feltkontor på plass, kun iført dress, lette sko og en tynn regnfrakk. Geigertelleren viste at strålingen var minimal og kom fra tankvognen Irwing hadde kollidert med. Oljesølet han hadde sklidd i ga ingen utslag.

Sjåføren innfant seg noen minutter senere med en pose friterte kyllinglår i den ene hånden og en liter Pepsi i den andre, klar til å ta fatt på hjemturen. Selv skjønte han ingenting av det store oppbudet ved bilen hans. Enda mindre da Bridges presenterte seg og fyrte av en rekke spørsmål. Han hadde kun levert marin dieselolje til fiskeflåtens pumpeanlegg. Hvis noe var galt med den måtte de snakke med folkene på raffineriet.

Sam Warren ble varslet via en kryptert nettside fra den trådløse PC’en i Seattle-agentens Mercury. På spørsmål om den samme tankbilen tidligere hadde fraktet frityrolje hadde sjåføren gitt en nølende bekreftelse. Transportselskapet hans tok alle typer flytende oppdrag, men i farten kunne han ikke huske hvilket firma som hadde bestilt leveransen. Han kunne heller ikke få undersøkt dette før kontoret åpnet i morgen tidlig.

I mellomtiden måtte mannen tilbringe natten under bevoktning på et hotellrom. Bridges hadde beslaglagt doningen og varslet spesialistene i USAMRIID om det inntrufne. Mer kunne han foreløpig ikke gjøre.

Tingene begynner omsider å falle på plass, tenkte Warren etter å ha tatt en utskrift av den kortfattete rapporten. Bare timer tidligere hadde hans gamle venn general Nikolaj Antonovitsj Sajtsev orientert ham på telefon om Tango-ubåtens historikk, fra den ble bygget på Gorky-verftet for KGBs

146

regning i 1976. Solgt til Libya etter Sovjetunionens fall, hvor den aldri kom i operativ tjeneste, for deretter å bli avhendet til en skraphandler med en kypriotisk bank som mellomledd. Siden russiske oligarker var på godfot med øyas finansinstitusjoner, hadde generalen gjennom kilder fått vite at denne skraphandleren var en søkkrik armener, bosatt i Beverly Hills og med fingre innen en rekke virksomheter. Når ubåten på magisk vis dukket opp i Adriaterhavet, med bevæpnete og maskerte kaprere om bord, hadde det unektelig noe hollywoodsk over seg, mente Sajtsev.

Likevel tvilte han på at manuset var skrevet av Levon Sargsyan, eller Leon Sargent, som han nå kalte seg. Siden lekkasjen om stridshodenes reiserute kom fra hans kontor, var det rimeligere å anta at magnaten hadde blitt oppsøkt av et såkalt filmteam med planer om en thriller fra den kalde krigen, eller noe i den duren. Sargsyan var kjent i det miljøet for sin sære samlemani når det gjelder militære artefakter. På ferieeiendommen hans ved Svartehavet kunne gjestene blant annet beskue beltevogner fra slaget om El Alamein, Bradley tanks fra Ardennene, samt tyske men ingen britiske jagerfly fra samme periode. Objektet det her var snakk om hadde ligget fortøyd på sin vante plass i månedene før kapringen fant sted. Formodentlig var ubåten nå tilbake i dokken, etter å ha krysset Atlanteren to ganger.

Flere av disse opplysningene lot seg enkelt sjekke, tenkte Warren. Han ba sekretæren bestille flybillett tur/retur L.A., etter først å ha fått undersøkt ved hjelp av en kjenning i det lokale politiet om Sargent var tilgjengelig, hvorvidt mannen hadde andre planer for kvelden, og fått til en middagsavtale under foregivende av å være mellommann i salget av en meget spesiell Supermarine Spitfire, det ene av de to flyene sir Douglas Bader hadde benyttet til sine 22 nedskytinger under kampene mot Hermann Görings Luftwaffe. Bader hadde fått amputert begge benene etter en flyulykke allerede ni år før den andre verdenskrigen brøt ut. Likevel maktet han å komme på listen over RAFs fremste flygeress gjennom tidene.

Gjennom filmatiseringen av Baders liv og bragder hadde Warren blitt kjent med denne legendariske skikkelsen. Et halvglemt minne, hentet frem fra mørkeloftet gjennom beskrivelsen av armenerens interesse for utgåtte stridsmidler. Innerst inne tvilte han på at Sargent hadde kjøpt bløffen, men referansen måtte nok ha pirret nysgjerrigheten hans. Med tanke på implikasjonene kunne han ikke bare ha ringt mannen, satt ham inn i hva saken virkelig gjaldt og risikert å få den slengt tilbake i ansiktet fra morgenavisenes forsider. Hvis armeneren ikke selv hadde vært innblandet i plottet, hva general Sajtsev syntes å mene, hadde han heller ingenting å frykte.

Men uansett hva som kom ut av dette møtet, var funnet i Seattle selve vendepunktet i den ellers fruktløse etterforskningen. Kjernefysikerne hevdet at ethvert menneskeskapt radioaktivt emne kunne spores tilbake til reaktoren det var produsert i med nær hundre prosent sikkerhet. Det hadde sitt eget spesifikke fingeravtrykk, på samme måte som genstrengene i celler. Warren kjente seg overbevist om at signaturen korresponderte med isotoper fra en nærmere bestemt sovjetisk uranreaktor, der plutonium til våpenbruk hadde

147

blitt tilvirket i tonnevis. Russerne, som vanligvis var utilnærmelige når det gjaldt forespørsler om atomteknologien deres, kom nok til å stille seg mer velvillige i en sak de ikke selv hadde noe med å gjøre. Forbrytelsen hadde funnet sted på amerikansk jord og var sannsynligvis begått av amerikanere. At grådigheten til en illojal offiser i spesialstyrkene deres i høyeste grad hadde vært medskyldig, behøvde ikke verden få vite.

«Så rommet kanskje de tre bokstavene i pusleriet hans likevel et budskap,» sa Hennessy, da Morelli ringte ham og fortalte om møtet med det nest siste levende skuddet på Carrington-familiens slektstre. I korte ordelag informerte hun også om hendelsesforløpet før og etter telefonsamtalen deres, samt erkjennelsen av hvor Blaufinkels notater etter alt å dømme måtte befinne seg. «Mannen elsket tydeligvis gåter av enhver art, ikke bare de biologiske,» poengterte hun. «Vi var bare litt for trege i omløpet til å skjønne det.»

«Autister er gjerne ekstremt opptatte av rigide mønstre.» resonnerte Hennessy. «Selv et ørlite avvik fra disse gjør dem usikre og nervøse. Men hvis Blaufinkels unge sønn har alt dette i hodet, og faren har gitt ham beskjed om aldri å røpe deres felles hemmelighet, hvordan få hull på den byllen? Her er både godsnakk og trusler til liten nytte.»

«Du har et poeng der,» innrømmet Morelli. «Men kanskje denne forpliktelsen ikke gjelder lengre i og med at faren er død. Husk at moren også var til stede ved disse anledningene og sett hva som sto på tavlen. Hvis gutten føler hemmeligheten som en byrde kan hun kanskje overtale ham til å legge den fra seg, enten muntlig eller ved hjelp av blyant og papir. Si at det var farens ønske at man alltid skulle være to om så viktige ting.»

«Hensikten er altså at Chris, sammen med de fremste forskerne på dette spesielle feltet, skal kunne fortsette der Blaufinkel slapp.»

«Det var i alle fall tanken,» bekreftet hun. «Slik jeg ser det burde Chris ha gode muligheter til å få arbeidet finansiert. Blaufinkel var i sin tid innleid av Carrington-familien nettopp på grunn av juniors helsemessige plager, før disse ble så omfattende at man måtte finne en annen løsning. Stiftelsens oppdrag er i prinsippet det samme som før. Men i og med at den nå er så grundig kompromittert, og styret kan bli holdt ansvarlig for de uhyrlige tingene som har funnet sted der ute, vil man nok søke å begrense skadene mest mulig. Man kommer i alle fall ingen vei ved å hevde at direktøren for senteret burde vite hva som foregikk.»

Hennessy ville hverken ha en formening om dette eller hint. Han understreket bare at jussen levde i sin egen verden, hvor sunn fornuft og rettferdighet var relative begreper. Men han sa seg enig i at når Carrington junior døde, var stiftelsens dager også talte. Hvis ikke statuttene ga rom for å ta noen valsetrinn i den retningen hun antydet.

Dans ble det helt sikkert, den burleske varianten, var Morelli trygg på.

Leon Sargent var ingen typisk representant for Beverly Hills klientellet, slik dette gjerne fremsto i gallasammenheng. Skuespillere kunne ofte virke smarte, belevne og intellektuelle på film, men der hadde andre skrevet

148

replikkene deres. Armeneren var hel ved, ble det stadig klarere for ham ettersom måltidet skred frem. Ikke minst gjorde analysen hans om rikets tilstand, på bakgrunn av de nyfascistiske strømningene, inntrykk. Men også den verdensvante gesten han ble møtt med da hovmesteren geleidet ham inn i baren.

«Synd at ikke tilbudet ditt også omfattet Dogbodys Hawker Hurricane, visedirektør Warren fra FBIs utenlandsavdeling,» smilte Sargent med øynene da presentasjonene var unnagjort. «Men hvis disse flyene i det hele tatt eksisterer, ville britene neppe ha kvittet seg med dem.»

«Så du har også gjort hjemmeleksen din,» parerte Warren. I øyekroken så han bartenderen komme med to whiskyglass, uten is, og en nyåpnet flaske av hans favorittmerke Laphroaig. «Men hva eller hvem er Dogbody?»

«Douglas Baders kjælenavn. Det ble det vel slutt på da kong Georg 6 slo ham til ridder. Bader forlot Royal Air Force i februar 1946.»

«Det egentlige ærendet mitt gjelder en sovjetisk ubåt, som du skal ha overtatt fra libyerne i sin tid,» sa Warren.

«Hva med den?»«Ikke annet enn at russerne gjorde oss oppmerksom på eierforholdet og

undret seg over hva denne farkosten hadde i Middelhavet å gjøre. Vi lever i en tid der kampen mot terror er høyt prioritert. Italienerne ville neppe satt pris på å få en slik full av sprengstoff brasende inn i Baris havn.»

En liten omskrivning av den fulle sannheten, men det fikk våge seg.«Mine venner er forhåpentlig ikke terrorister.» Sargent løftet glasset til en

skål. «Men hendelsen har en naturlig forklaring. Jeg lånte den ut til noen amerikanske forretningsforbindelser med skipper, kokk og det hele. De ønsket seg et par ukers tokt i det dype blå. En avveksling fra yachtlivets ensformighet med kjerring og masete unger.»

Et par uker var en mild underdrivelse, tenkte Warren. Ubåten hadde vært på farten lengre enn som så, og tilbakelagt atskillig flere sjømil enn mannen tydeligvis var klar over.

«Russerne trodde båten var skrotet siden den ble kjøpt av skraphandler.»«Samlere er skraphandlere,» humret Sargent. «Hvis ikke vi hadde tatt

vare på verdens etterlatenskaper ville det sett stygt ut for museene. Skulle gjerne kjøpt slagskipet Potemkin også, om det fortsatt hadde eksistert. Det hørte hjemme i Svartehavet, hvor jeg har mitt ringe feriested.»

«Tør jeg spørre hvem disse forretningsforbindelsene er?»«Det er så visst ingen hemmelighet. Jeg skal oversende en liste med navn

og det hele til kontoret ditt i morgen tidlig.»De gjorde seg ferdig med drinkene og gikk inn i restauranten, Sargent

med armen om Warrens skulder.«Apropos dagens terrorister, vet du hva enkelte kvinnebevegelser drev på

med i London etter forrige århundreskifte? Brente kirker, sprengte bomber, satte fyr på skoler og herjet vilt. Det kaller jeg militante radikalere så gode som noen.»

«Dessuten,» fortsatte han da antipastaen kom på bordet, «var ikke Hitlers tanker om å kvitte seg med jødene sugd av eget bryst. Den husløse og

149

håpløse kunstmaleren syslet ikke med slike ideer under årene i Wien, men kastet seg på bølgen av reminisensene fra blant andre demagogen von Schönerer og kristeligdemokraten Karl Lueger, da han senere fant det politisk hensiktsmessig. I keiserens Østerrike sto jødene for det moderne, sekulære og vellykkete, til forskjell fra Franz Joseph og de fleste av hans undersåtter, hvor mange foretrakk den amerikanske drømmen fremfor habsburgerens tomme, bakoverskuende tablå. Tre og en halv million av disse krysset Atlanteren i løpet av et gitt tiår! Flere enn fra noe annet europeisk land.»

Like greit å ha dem her, så slipper vi å dra over dammen hver gang de går i strupen på hverandre, tenkte Warren lakonisk. At slaviske horder fylte tomrommet etter dem opplevdes som en utvanning av nasjonens sjel, fikk han høre. Hverken østerrikere eller tyskere hadde noen klar forestilling om tilhørighet og fant heller ingen i all neoarkitekturen som fyrstene elsket å smykke seg med. Neoklassisisme, neogotikk, neo ditt og neo datt. Hitler hadde store planer om å gjøre noe med dette gjennom Germania-prosjektet ved hjelp av arkitekten Albert Speer.

De som utvandret til det forgjettete landet var bokstavelig talt i samme båt. Den amerikanske drømmen var felles for dem alle, og amerikanere ble de i både navnet og gagnet. «At de også var deltakere i historiens største multietniske eksperiment ga en enestående følelse av fellesskap,» konkluderte armeneren. «Ett språk, én nasjon. Ikke som i Wilhelm IIs eller Franz Josephs Europa, der tilstandene var babelske. Deri ligger også beskyttelsen mot en gjentakelse av fasciststatens vederstyggeligheter, selv om det murres i krokene enkelte steder.»

«Drapsforsøket på FNs generalsekretær var en nokså håndfast murring,» innvendte Warren. Sargent bare fnyste.

«Gale mennesker finnes overalt, presidentmordere og McCarthy’er medregnet. Hvis FN skal relokeres, vil det komme som et resultat av en folkevalgt beslutning. Du vil aldri få en samlet bevegelse som går inn for å kaste naturaliserte amerikanske borgere ut av landet, uansett hvilken hudfarge eller etnisk tilhøring disse måtte ha. At japanerne ble internert etter angrepet mot Pearl Harbour hadde med sikkerhet å gjøre. Kastet på havet ble de ikke.»

Han har et vesentlig poeng der, tenkte Warren. Det store ‘Vi’ var nok støtte her, som så mye annet. Men at de forente stater ble født i et blodbad mellom to steile parter, unnlot armeneren å nevne. Problemet nå var at amerikanerne som disponerte ubåten hans hadde angrepet nasjonen med høyst udemokratiske midler, for å si det mildt. Hva de ønsket å oppnå ville morgendagen muligens gi en pekepinn om, når deltakerlisten forelå.

150

29

To av de tre rømlingene ble tatt allerede neste dag. Martin Radlgruber på grensen til Canada ved Lake Champlain, Morgan Duisburg av en politipatrulje i Buffalo, begge i hver sin Mercedes Vito, men med falske skilt. Troy Stevens var det fortsatt ingen spor etter. Sjansen for at han hadde stukket av med den tredje Mercedes’en av samme type var klart til stede. Som Turing påpekte hadde aksjonen mot senteret kommet nokså brått på dem. De rakk vel knapt å få med seg tannbørsten før de la seg på veien i ulike retninger.

Nummerskiltene hadde de stjålet fra parkerte biler natten i forveien, så politiet i de nærmeste delstatene fikk beskjed om å rapportere enhver fersk anmeldelse av slike tyverier. Stevens ble imidlertid ansett for å være den minst viktige av dette trekløveret. Men siden han hadde hatt hånd om det elektroniske utstyret, skulle Morelli gjerne ha vekslet et ord med fyren.

Radlgruber nektet å si noe som helst uten advokat til stede. Da denne kom og fikk se listen over tiltalepunktene, foruten Morellis detaljerte rapport, ristet han bare oppgitt på hodet.

«Dette holder ikke mål,» lød kommentaren hans. «Her finnes det ikke en eneste linje som knytter min klient til disse grove påstandene. Kidnappete kvinner, partert og brent – hvor har dere dette fra? Man kan ikke holde en person i varetekt på så tynt grunnlag.»

«Kidnappingen kan ha vært utført av andre som ikke var fysisk knyttet til senteret, men drapene fant beviselig sted på eiendommen,» påpekte Turing. «Mer presist et slakterom med svært spesialisert utstyr.»

«For så å bli kremert i en kompostovn.» Advokaten trakk på smilebåndet.«Som opptenningsbriketter. Tørket, kvernet, og blandet henholdsvis med

sagflis og et parafinholdig bindemiddel, fikk produktet sin endelige form.» «Den forrige eieren var en lidenskapelig jeger,» innskjøt Radlgruber.

Advokaten sendte ham et advarende blikk.«Fortsatt har jeg hverken sett eller hørt noe som sier meg at tiltalte er

skyldig,» sa han. «Det finnes et velegnet rom for slakt, men dette var rengjort og ikke i bruk da FBI inspiserte bygningen, står det her. Ingen rester av blod, kjøttslintrer eller liknende. Heller ingen fingeravtrykk på noe av det nevnte utstyret.»

«Spør klienten din hvorfor han var på vei til Canada i en firmabil med stjålne skilt,» sa Turing og fortsatte før advokaten rakk å åpne munnen. «Men vi har faktisk fingeravtrykkene hans etset i lateks. Disse lar seg ikke fjerne med hverken såpevann eller høytrykksspyler.»

Han plukket opp en bevispose fra en eske, vendte den med bunnen opp og ristet en kirurgisk engangshanske ned på bordplaten. «Kriminalteknikerne fant den i en gjenknyttet plastsekk, sammen med en blodstenket overtrekksdrakt, i en av senterets søppelcontainere. Blodet stammer fra et menneske og anslås til å være omkring en uke gammelt.»

151

Advokaten kikket fra den ene til den andre, men skjønte at løpet var kjørt. Han la kopien av Morellis rapport i stresskofferten, smekket låsene på plass med et smell og reiste seg.

«Du er ikke forpliktet til å erkjenne noe av dette,» formante han klienten.

«Det stoffet reagerer ikke helt etter boka,» sa biokjemikeren nølende. «Sikker på at ingen har tuklet med det på forhånd?»

«Vi antar at det er utvunnet fra et menneskelig organ, muligens bukspyttkjertelen,» svarte Ohlson. Han hadde lyttet til Carrington uttalelse på båndet og gjengitt denne etter hukommelsen. «Kan det tenkes å ha vært et virus med i spillet, som har endret de blodsukkerregulerende hormonene i en eller annen retning?»

«Lagt igjen litt genrusk fra seg selv og gitt dem andre egenskaper?» Biokjemikeren trakk på skuldrene. «Virus har det med å trenge inn i cellene, i cytoplasmaet eller cellekjernen, og bruker stoffskiftet deres til å produsere nye viruspartikler. Men for all del – det er ennå mye vi ikke vet om hvordan ulike virus oppfører seg i enhver sammenheng. HIV er et godt eksempel.»

«Hva med adenoviruset?»«Dette har også vært gjenstand for omfattende forskning, særlig i

forbindelse med fedme. Har forespørselen din noe med slike ting å gjøre?»«Først og fremst det kriminaltekniske aspektet, hvor fedme riktignok er

en del av bildet.» En vesentlig del, lot Ohlson være å nevne. Men i det minste hadde han med rimelig sikkerhet fått fastslått at ampullene inneholdt vidunderstoffet som var helt bestemmende for Carringtons videre skjebne.

«Jeg foreslår følgende,» sa Alec Gideon overfor FBI-sjefen, Bretton Curtis, etter å ha orientert ham om stiftelsens struktur. «Uten en hensynløs ressursbruk vil vi aldri komme til bunns i denne omfattende pengeflyttingen som har foregått i nærmere et par tiår, altså kan vi like gjerne begynne på toppen. Sende ut en pressemelding om at Byrået har visse navngitte organisasjoner mistenkt for bruk av udemokratiske midler, for eksempel de jeg har haket av på listen over hvilke som mottar pengestøtte fra stiftelsen. Jeg kan nesten garantere at sponsorene vil forsvinne ganske snart.»

«Hva mener vi i så fall med udemokratiske midler?»«Forgifter folk med radioaktive isotoper, tar livet av overvektige kvinner

av medisinske grunner, bruker rakettdrevne granater mot FNs øverste leder – det er bare å nevne i fleng. Men her gjelder det å være ytterst tilbakeholden med påstander. Jo vagere vi formulerer oss, desto mindre har vi å svare for. Men virkningen kommer nok ikke til å la vente på seg.»

Direktøren sugde seg i tennene.«Det kunne muligens gå,» sa han tankefull. «Gi meg et riss før vi kaster

oss ut på dypet. Men først vil jeg se hva som ligger i kjølvannet av denne ubåtaffæren. Sam Warren ringte fra L.A. i går kveld og sa at han forhåpentlig ville ha ting på bordet senest ved lunsjtid.»

152

Warren satt fordypet i meldingen allerede. Forretningsforbindelsene, fem i tallet, som armeneren henviste til, var navn han kjente fra Time Magazine, ofte omtalt i Wall Street Journal og figurerte jevnlig på listen over Forbes 400. To av disse hadde ferievillaer ved Makarska-kysten i Kroatia, de øvrige i Syd-Frankrike og Toscana-distriktet. Alle ble ansett for å være vellykkete og respektable. Matleie mennesker med trang til å gjøre noe annet, tenkte visedirektøren for utland. Men omfattet det også kapring i rom sjø?

De visste i så fall hva de var ute etter, og dette fikk han ikke til å stemme. Var de selv blitt passet opp og satt i land et sted, med trusler om represalier hvis de ikke passet munnen? Og var ubåten virkelig tilbake på sin vante ankringsplass i Svartehavet, slik general Sajtsev og eieren mente å tro?

Han slo nummeret til den øverste på listen, eiendomsmegleren Arnold Zacharias. Sentralbordet satte ham på vent til linjen hans ble ledig. Tre minutter senere ble båndmusikken brutt av en sonor stemme.

«Zacharias.»«Navnet mitt er Samuel T. Warren, jeg ringer fra New York City. I går

kveld spiste jeg middag på Mazzarinos sammen med Leon Sargent. Under samtalen fortalte Leon om et tokt i Middelhavet, der fem eventyrlystne herrer tilbrakte noen uker om bord i ubåten hans. Blant disse ble også navnet ditt nevnt.»

«Uforglemmelig, men fryktelig ensformig,» humret Zacharias. «Heldigvis slapp vi å seile den tilbake. Leon hadde vel forutsett dette, så han befridde oss for byrden da vi rundet Sardinia på returen.»

«Det kunne jo likne ham,» improviserte Warren, uten å røpe hva han tenkte. «Ble dere simpelthen praiet underveis?»

«Vi gikk i overflatestilling noen sjømil vest for Capo Cassia da en cabincruiser kom opp på siden og la bi,» bekreftet Zacharias. «Skipperen overrakte oss en telefaks fra Leon med tilbud om avløsning og transport til ønsket lufthavn. Han hadde fullt mannskap med seg, som kunne overta med det samme. Vi diskuterte litt frem og tilbake oss imellom, men besluttet å takke ja. En av de andre foreslo å fly ut fra hovedstaden, selv om denne lå lengst unna. Men det ga oss muligheten til å få sett øya fra et mer familiært dekk.»

«Var skipperen også amerikaner?»«Fra Newport News. Hyggelig fyr av det romslige slaget. Hvis vi ville,

kunne vi overta cabincruiseren og levere den i Cagliari.»«Husker du navnet hans?»«Benton, Benson – noe i den duren. Han skriblet en beskjed til marinaen

på en lapp som vi skulle levere sammen med båten. Hvorfor spør du?»«Jeg unnlot med hensikt å presentere meg som visedirektør i FBIs

utenlandsavdeling,» svarte Warren. «Saken er at vi fikk en forespørsel fra russisk side om eierskapet til en av deres gamle ubåter. De var kjent med at den i sin tid ble kjøpt av en amerikaner, men trodde den skulle hugges opp. Altså oppsto det en smule forvirring da den uventet materialiserte seg i Middelhavet. For egen del skulle jeg likt å vite noe mer om denne skipperen.»

153

Det oppsto et øyeblikks stillhet i den andre enden.«Tror FBI at han kan ha stukket av med ubåten?»«Kommer an på om den ligger der den skal eller ikke,» svarte Warren.

«Russerne tar jevnlig satellittbilder av dette området, så de sitter nok med svaret. Det samme vil jeg anta NRO gjør. Greieste å sjekke med dem først.»

«Fanken hvis vi har rotet det til for Leon,» sukket megleren tungt. «Men ingen av oss hadde grunn til å tro at faksen ikke var ekte. Med Leons signatur og det hele.»

Sånn kan man gjerne si det, tenkte Warren. I sitt stille sin ble han stadig mer overbevist om at armeneren måtte regne med å avskrive dette klenodiet.

«En av oss, Kevin Barron, tok noen bilder med mobilen da cabincruiseren gjorde fast,» kom Zacharias plutselig til å tenke på. «Skipperen er nok med på noen av disse, men om Kevin fortsatt har dem er en annen sak. Jeg kan høre med ham. Hvor skal han i tilfelle sende dem?»

Warren ga ham kontorets epostadresse. Hvis bildene fantes ville de ytterligere bekrefte historien hans, som for øvrig virket troverdig nok. Ikke tale om at mannen, uforberedt som han var, kunne ha diktet den opp på sparket. Men for å fjerne enhver tvil ba han sekretæren sjekke med Homeland Security om de fem navnene Sargent hadde sendt ham befant seg på passasjerlistene til et av flyselskapene med avgang fra Cagliari i den aktuelle perioden. Selv ringte han kontakten sin i NRO og ba ham se etter en ubåt på et bestemt sted i Svartehavet. Sargent hadde sagt at feriestedet hans lå et par mils vei syd for Varnas sandstrender, ikke så lett å oppdage fra sjøsiden. Men selvfølgelig godt synlig for Keyhole-satelittens skarpe øye.

«Ubåt nå igjen,» kom det fra den andre enden.«Bulgaria denne gang. Det står en tanks, beltevogn og annet krimskrams

fra andre verdenskrig på eiendommen. Spørsmålet er om det også ligger en svart stålkropp og dupper i sjøen utenfor, maken til den i Adriaterhavet.»

Mannen lovet å gjøre sitt beste. Så var det oss da, tenkte Warren, med blikket festet på eposten fra Tony Bridges ved feltkontoret i Seattle. Sjåføren, som nå var sluppet fri etter å ha konferert med ordrekontoret hjemme, kunne fortelle at firmaet hans ved én anledning hadde fraktet grovpresset soyaolje fra et kooperativ i Pennsylvania til rensing hos Vegetabilia Storage i New Jersey, grunnet kundens manglende transportkapasitet på det tidspunktet. Som en ekstra bonus for ekspress levering hadde man fått returlast av ferdig frityrolje til et grossistlager i Franklin, Sussex, femti kilometer lenger nord i staten, hvor oljen skulle tappes på kanner.

Hvor i New Jersey, undret Warren og gjorde et søk i firmaregisterets database. Navnet Vegetabilia Storage eksisterte ikke. Han prøvde telefonkatalogen for delstaten, uten respons. Sto man overfor et villkattforetagende, opprettet til et bestemt formål og avviklet så snart dette var oppfylt?

Bretton Curtis hadde bedt om å bli orientert, men først måtte han snakke med Bridges og la ham finne ut av dette. Oppspore sjåføren som hadde levert den aktuelle oljen og be om nøyaktig adresse. Hvis han ikke husket

154

denne, eller kunne gi en presis anvisning på kartet, fikk han gjenta turen som passasjer i en av FBIs biler og peke den ut fysisk. Et tomt skall av en bygning, en branntomt – hva som helst. Hvis geigertelleren ga utslag, ville man med sikkerhet vite at det var der plutoniumet hadde blitt tilsatt oljen.

«Et dominospill.» Alec Gideon la arkene side om side foran direktør Bretton Curtis og pekte. «Går denne overende, følger de andre med. I alle fall må noen ha oppfattet det slik og handlet deretter.»

Curtis forsøkte å følge tankegangen, men ga opp. Organisering av slike strukturer var ikke hans sterke side, og her var det tydelig at Gideon leste ting mellom linjene.

«Morelli spurte meg om stiftelsen var uløselig knyttet til dette ene formålet, å holde Carrington den tredje i live,» forklarte Gideon. «Hvis man leser statuttene med dette som utgangspunkt kan de forstås slik. Men siden alt foreldrene hans etterlot seg er deler av den samme potten, eller var det da stiftelsen ble opprettet – for å si det enkelt – vil den også kunne leve videre etter hans død. Poenget er at noen må ha tenkt annerledes og brukt alle midler for å hindre at hjertet hans stoppet å slå. Den enes død er ikke nødvendigvis den andres brød i dette spesielle tilfellet.»

«Uansett kunne de bare skaffe seg en galgenfrist.» Curtis begynte så smått å fatte meningen bak denne tankeleken. Men nå var både pasientens og konspiratørenes dager talte, i og med at Morelli hadde satt en stopper for den kyniske trafikken deres.

«Kanskje de håpte på et medisinsk gjennombrudd,» foreslo Gideon. «Statuttenes formulering antyder at Carringtons foreldre må ha klamret seg til en slik mulighet. Han ble lenge behandlet av en ekspert på fedme, før den mangesidige tilstanden hans antok så kritiske proporsjoner at han måtte flyttes til Somerset, fortalte Morelli. En del av formuen ble øremerket til dette, resten investert i andre virksomheter, der prosenter av driftsresultatet går til såkalte samfunnsnyttige formål. Det er denne potten man har forsøkt å beskytte gjennom å holde gullkalven i live.»

«Eksempelvis til støtte for Venner av Amerika?» spurte Curtis syrlig, med pekefingeren på listen. «En gjeng rabiate utskudd, som ikke engang har fortegnelse over medlemmene. Man burde heller betalt for å bli kvitt dem.»

«Ungene deres brukte dekknavn på skolen slik at ingen skulle vite hvem foreldrene var,» opplyste Gideon. «Carrington-familien må gjerne ha vært patriotisk innstilt. Men hvis det politiske gangsynet deres sto i stil med Franklin D. Roosevelts, blir prioriteringene deretter. Han presterte å kalle slakteren Stalin for onkel Joe. Uten hermetegn.»

«Følg pengene – er det dét du sier?»«Slik Warren følger plutoniumet,» nikket Gideon. «Du hørte hva han sa

om at den kontaminerte oljen ser ut til å ha kommet fra et sted i New Jersey. Fra ubåten via sjøflyet til mellomlagringen i kraftverket, før sporet omsider dukket opp igjen i Seattle. Carrington-formuen har vært igjennom like mange ledd, men som er langt vanskeligere å avdekke. Altså fastholder jeg

155

tanken om å angripe fra toppen. Fyre av et skremmeskudd og se hva som hender. Listen du har foran deg vil nok se ganske annerledes ut etter en tid.»

«Rømlingene Bob Turing fakket var beviselig tilknyttet en bevegelse som benytter seg av udemokratiske midler,» sa FBI-direktøren tørt. «Femtitre ganger dødsstraff er vel det minste de kan vente seg, så der har vi i alle fall ryggdekning god nok. Hvis vi holder oss til denne, og sier i en bisetning at vi også har andre i kikkerten, oppnår vi antakelig den ønskete effekten. Enig?»

156

30

Hvordan klarte ubåten å ta seg forbi lyttebøyene inn mot Rhode Island uten å bli oppdaget? spurte Warren seg for andre gang i løpet av de seneste ukene. Svaret var at den måtte ha lagt seg i kjølvannet til et lasteskip, slik at signaturen fra skruen dens hadde druknet i det større fartøyets propellslag.

Men lot en slik manøver seg gjenta med samme grad av suksess?I motsetning til atomdrevne ubåter kunne ikke en konvensjonell Tango

operere under vann i det uendelige. Heller ikke legge seg til ro på havbunnen med avslått maskin i lengre tid før batterikapasiteten var oppbrukt. Men oseanene var store og uoversiktlige, så en ubåt i overflatestilling lot seg ikke lett oppdage. Ruteflyene som braste inn i World Trade Centre hadde kommet seg gjennom alle sperringer før noen rakk å reagere. Var det mulig for en langsommere farkost å gjøre det samme i New Yorks travle havnebasseng?

Tanken hadde slått ham under samtalen med armeneren, da han brukte den italienske byen Bari som eksempel. Riktignok var et antall stridshoder blitt overført til sjøflyet under lossingen syd for Rhode Island, men gjaldt det alle seksten? Kaminski hadde riktignok funnet et tilsvarende antall russiske artillerigranater i den gamle kraftstasjonen, uten at det ga noe holdepunkt. Heller ikke var det mulig å beregne hvor mye plutonium som var blitt anvendt til å forgifte de tusentalls tonnene med frityrolje, så her måtte man bare gjette.

Ubåten befant seg i alle fall ikke i Svartehavet, kunne NRO fastslå ved hjelp av de ferskeste satellittbildene av Sargents feriested. De øvrige museumsgjenstandene var der som beskrevet, men altså ingenting i sjøen utenfor. Tango-klassen og dens fettere var, foruten torpedorør, også utstyrt med to utskytingsramper for interkontinentale raketter. Slike våpen hadde selvfølgelig ikke fulgt med på kjøpet da Libya overtok ubåten. Skraphandleren Sargent kunne nok heller ikke skaffe seg slike, hverken gjennom Vladimir ‘Viktor’ Bout eller andre.

Sånn sett var den ikke stort annet enn en rambukk av stål, som med en bredside antakelig kunne senke en LPG-tanker. Hvis kollisjonen fant sted ved innseilingen til New York, petroleumsgassen slapp ut og ble antent, ville alt innen en mils radius bli jevnet med jorden. Større skader enn om Manhattans bygningsmasse ble rammet av noen taktiske atomstridshoder. Men radioaktiviteten ville gjøre byen ubeboelig for andre enn kakerlakker.

Hvem er du egentlig? spurte han den tause skikkelsen på skjermen foran seg. Kevin Barron hadde heldigvis ikke slettet bildene på mobilen sin og oversendt dem til eposten hans som avtalt. Skipperen var med på to av disse, men delvis med ryggen til. Dessuten var oppløsningen så dårlig at detaljene nærmest ble borte. Likevel sendte han filen videre til politiet i Newport News, sammen med navnene Zacharias hadde antydet.

Sargent på sin side hadde aldri hørt om mannen, fikk Warren nokså omgående avklart. Langt mindre utstyrt ham med en telefaks hvor han tilbød forretningsforbindelsene assistanse. Merkelig at mannen ikke sa noe om

157

dette under middagen, undret han. Folk pleide gjerne sende en hilsen og takke for lånet etter en slik tur. Men kanskje de hadde formulert seg i så generelle vendinger at episoden hadde gått Sargent hus forbi. Unnlatt å nevne denne håndsrekningen konkret, men bare skrevet den på kontoen for gode relasjoner. Av samme grunn fant Warren det hensiktsmessig å holde tett inntil videre om at ubåten måtte regnes for tapt. Han følte at noe skurret, men kunne bare ikke sette fingeren på det.

En forsiktig banking på døren rev ham ut av funderingene. Morelli kom inn. Gideon hadde fortalt henne at direktør Curtis – på bakgrunn av innspillet hennes om at noen kunne ha funnet det tjenlig å holde Carrington i live for enhver pris – var rede til å sende ut en pressemelding om at FBI hadde bestemte grupperinger i kikkerten. Tre av aktørene var beviselig tilknyttet en av disse, og nå forsto hun det slik at Warren hadde klart å følge plutoniumsporet til et raffineri i New Jersey. Var man klar til å pågripe noen også der? Det ellers så fredelige, naturskjønne New Jersey minnet stadig mer om en Pandoras eske. «Vi er ikke helt i mål ennå,» sa Warren og ga henne et riss av hendelsesforløpet så langt. «Hva vet du forresten om armenere, Andrea?» spurte han malapropos. Morelli virket en smule himmelfallen over dette brå taktskiftet.

«Ikke annet enn at de ble utsatt for masseforfølgelse og systematisk utryddelse av tyrkerne tidlig i forrige århundre,» svarte hun nølende. «Overgrepene har vært karakterisert som folkemord og er vel anerkjent som sådan av de fleste delstatene her i landet.»

Men aldri på føderalt nivå, tenkte Warren. Myndighetene anser nok relasjonene til Tyrkia for å være viktigere enn armenernes skjebne.

«Ubåten som brakte plutoniumet hit eies av en armener,» forklarte han. «Jeg spiste middag med vedkommende her forleden, på en italiensk restaurant nær hjemstedet hans i Beverly Hills. Meget beleven, kunnskapsrik og historieinteressert person. Han fortalte blant annet om militante kvinnebevegelser i London før første verdenskrig, som brente kirker, sprengte bomber, satte fyr på skoler, og så videre. Hvor Hitlers tanker om å kvitte seg med jødene kom fra, var han også innom. Men mer relevant for dagens hjemlige problemer var analysen hans av det amerikanske.»

Under habsburgerne og i Bismarcks Tyskland, med sine lappetepper av folkegrupper, fyrstedømmer, ulike språk og kulturer, fantes det knapt noen samlende fellesnevner, hevdet armeneren. I Amerika var alt annerledes. De som utvandret i millioner fra det bakoverskuende Europa, med samme drøm om en bedre fremtid, ble også deltakere i et etnisk eksperiment uten sidestykke. Språket her var ens for alle, tilhørigheten amerikansk og man samlet seg etter hvert under ett flagg. Splittelser og indre stridigheter, ja vel, men de indre båndene likevel så sterke at nasjonen ikke ville kunne gå i oppløsning. Var hun enig i en slik beskrivelse?

«Vi har våre subkulturer, men ingen nasjonalistiske strømninger som følger delstatgrensene,» svarte Morelli. «Texas er riktignok noe for seg selv

158

med bare én stjerne i flagget og ingen striper, skjønt hvor er man vel mer amerikansk enn akkurat der. Hva fikk du ellers ut av dette møtet?»

Warren fortalte hvordan ubåten hadde havnet på den naturaliserte amerikanerens hender, utlånet av den, og at den fortsatt ikke var kommet til rette.

«Kan hende vaker den utenfor kysten vår et sted med et mindre antall av de russiske stridshodene fortsatt om bord, men forhåpentlig uten reelle muligheter til å kunne ta dem i bruk. Skipperen skal også være amerikaner, ble det sagt. Jeg har noen bilder av ham her på skjermen.»

«Ikke mye å bli klok av,» kommenterte Morelli etter å ha tatt dem i øyesyn. «Men Newport News er ingen stor by, selv om den har ni marinaer. Det burde være overkommelig å oppspore ham i en befolkning på snaue to hundre tusen. Alle har vel ikke et etternavn som begynner med Ben.»

«Eller vedhenget ‘den tredje’ som i tilfellet Carrington.» Warren skiftet tema. «Hva skjer nå han ikke lenger får de magiske sprøytene? Medisineren som ekstraherte dette stoffet fra ofrene ble arrestert i hjemmet sitt, i følge Bob Turing. Ni andre var også tilknyttet virksomheten, blant dem personalet fra klinikken i Jackson.»

«Det fantes to maken til denne i California,» opplyste Morelli. «Men svaret på spørsmålet ditt er at ingen vet. Stiftelsen har konsultert en rekke eksperter på området, og de mener at kroppen hans kan holde det gående på ubestemt tid med den pleien han nå får. Blant annet prøver man seg frem med noe fra bukspyttkjertelen til drektige grisepurker, som kjemisk sett visstnok likner et stoff vi kom over i en fryser der ute.»

«Anser Turing saken som oppklart?»«Hittil har vi nok bare tatt fotsoldatene. Så får vi se om pressemeldingen

kan føre til rystelser i mer perifere kretser. Det er så mye penger innblandet at stiftelsens legater minner om Lenins revolusjonskasse, sier Gideon. Du kan hilse armeneren din og si at alt i de forente stater er ikke like strålende.»

«Regn med at han vet det,» repliserte Warren. «Dessuten er han smertelig klar over at FBI har ham under oppsikt. De fem forretningsfolkene er heller ikke klarert. Overtakelsen av ubåten ved nordspissen av Sardinia kan ha vært avtalt spill, selv om historien deres ellers stemmer.»

«Skipperens bortvendte ansikt og bildenes dårlige kvalitet?»«Djevelen skjuler seg i detaljene,» nikket Warren.

I en tidligere utgave av Washington Post hadde man gjengitt myndighetenes kart over hvor i landet folk var blitt hardest rammet av den radioaktive forgiftningen. Morelli hadde undret seg over den ujevne fordelingen, men det kunne jo ha noe med kostvaner å gjøre. Skjønt det var ingen grunn til å tro at sjømatdistriktene hadde færre hamburgerbarer enn andre steder. Likevel var antallet syke og døde overrepresentert i et fåtall delstater sammenliknet med snittet. Enkelte hadde sågar gått helt fri.

Dagens New York Times hadde trykket det samme kartet over en dobbeltside, hvor også grossistenes lokalisering og hurtigmatkjedenes utsalgsteder var plottet inn. Her kunne man følge frityroljenes

159

distribusjonsveier med alle sentrale krysningspunkt. Ingen var i nærheten av New Jersey.

Morelli snittet ut oppslaget og skulle til å arkivere det sammen med de øvrige presseklippene, da hun kom til å tenke på Warrens spørsmål om armenerne. Kvintessensen i svaret hennes var at de fleste amerikanske delstatene hadde anerkjent folkemordet, men hvilke?

Et timelangt søk ga 39 treff. Hun skrev ut listen, sjekket den mot kartet og bet seg i underleppen. Med små overlappinger stemte bildet bare altfor godt med hva hun hadde fryktet. Skulle hun informere Warren, eller var den statistiske fordelingen like tilfeldig som når folk ble rammet av influensavirus? Skjønt der fantes det gjerne et mønster når man så nøye etter.

Med kartet og listen i hånden fulgte hun korridoren til ende og tok heisen opp i etasjen over. «Tanken har faktisk streifet meg,» sa Warren etter å ha studert materialet grundig. «Jeg kunne ikke riktig få denne handlingen til å rime med noe annet enn en hevnaksjon, enten politisk motivert eller av andre grunner. I armenerens historieleksjon nevnte han ikke sitt folks skjebne med en stavelse, til tross for at føderale myndigheter aldri offisielt har erkjent deres versjon av disse handlingene. Sånn sett virker den rosende omtalen hans av Amerikas forente stater noe hul. Man skal ikke la seg dupere av en sølvtunges polerte sjarm.»

«Jeg forelsket meg i en.» Morelli viftet med hånden som hun prøvde å jage bort et plagsomt insekt. «Men da ligger det kanskje et element av kollektiv straff her. Hvis kartet stemmer med terrenget.»

«Armenerne er et kaukasisk fjellfolk med sterke æresbegreper. Hvorvidt vår manglende anerkjennelsen av menneskerettighetene deres faller inn under disse, aner jeg ikke. Men i geopolitisk sammenheng må slike hensyn ofte vike til fordel for strategiske allianser. Sånn er bare verden sammenskrudd.»

«Men å hevne seg på en hel befolkning når man heller burde gått løs på den sittende administrasjonen.»

«Forfatteren Tom Clancy valgte faktisk denne angrepsvinkelen i en av bøkene sine.» Warren lente seg forover med albuene mot bordplaten og hendene foldet under haken. «Allerede i 1994, syv år før angrepet på World Trade Centre, lot han en japansk pilot krasje sin tre hundre tonn Boeing 747 med fulle drivstofftanker inn i kongressbygningen, som hevn for å ha mistet broren under krigshandlinger mellom våre to lands marinestyrker. Broren var major i det japanske flyvåpenet og traff en strøbombe under landing. Likevel måtte våre folkevalgte samlet betale prisen.»

Det dueblå blikket virket fjernt og tilbakeskuende, som om han rekapitulerte scenen for sitt indre øye.

«Den gang trodde ingen at noe liknende kunne skje i virkeligheten, i alle fall ikke her,» fortsatte han etter en pause. «Jeg hadde forresten en samtale med Clancy etter at russerne hadde varslet oss om kapringen i Adriaterhavet, for å høre om KGB kunne hatt slike. Nå er vi kjent med historikken, men ikke hva den nærmeste fremtiden måtte ha i vente. At vi kanskje har et motiv hjelper oss ikke umiddelbart. Selv med lærdommen fra 9/11, da vi faktisk

160

visste nok til å ha kvalt aksjonen i fødselen, skal det mer til enn en gammel manns fantasier for å avverge en liknende katastrofe.»

Men har vi tid til å vente? undret han, da han igjen var alene på kontoret.

George Hennessy hadde vært Morellis støttekontakt den første tiden etter utdannelsen i Quantico. Hun hadde brukt ham som klagemur når vanskelighetene tårnet seg opp for henne, og delt sine små triumfer med ham underveis. Etter at Hennessy pensjonerte seg hadde forholdet blitt mer jevnbyrdig. Hun var i større grad den utfordrende parten, særlig når behovet for en fordomsfri diskusjonspartner meldte seg.

Igjen var det ham hun henvendte seg til, denne gang i leiligheten hans på Manhattan. Sommeren var for alle praktiske formål over, og Hennessy hadde trukket sydover sammen med trekkfuglene. Han hadde for vane å vente til dagen etter at hovedforsamlingen i FN var på plass for å slippe alt styret med stengte gater, men den fant altså sted i morgen. Dessuten var dette den eneste dagen tannlegen hans hadde ledig time på denne siden av nyttår.

«Warren mener altså at det kan finnes en tikkende bombe der ute,» sa han, etter å ha fått del i spekulasjonene om ubåtens bevegelser. At det muligens kunne ligge et hevnmotiv bak forgiftningen virket ikke helt urimelig i lys av Morellis resonnement. Folk var blitt utsatt for verre ting gjennom historien, med svakere begrunnelse enn som så.

«Hvis ubåten har atomvåpen om bord, hvordan ville du ha brukt dem for utrette størst mulig skade?» spurte hun retorisk. «Ladningene er forholdsvis små siden stridshodene er beregnet brukt mot stridsvogner, har jeg forstått. Men strålingen fra plutoniumet etter en eksplosjon er visstnok betydelig.»

Hennessy tok en slurk Jim Beam og stirret funderende opp i taket.«Kommer an på hva denne armeneren har i sinne,» svarte han. «Hvis

hensikten er todelt – først å straffe enkelte delstater for manglende engasjement i spørsmålet om folkemord, dernest det politiske USA – ville Capitol Hill fremstått som et attraktivt mål. Men siden ubåten, etter Warrens mening, ikke er utstyrt med langtrekkende missiler, forbyr geografien en slik handling. Torpedoer lar seg nok skaffe på det svarte markedet. Kanskje er det mulig å bytte de konvensjonelle stridshodene med atomladninger – hva vet jeg. Men bare en desperado ville prøvd å ta seg opp Potomac-elven med håp om å fyre dem av fra kloss hold. Ubåten hadde blitt senket av marinen lenge før den nådde munningen.»

«Vedkommende er naturalisert amerikaner og fremstående forretningsmann,» innskjøt Morelli. «Ifølge Warren fremstår han som en beleven, sjarmerende og reflektert person med gode historiske kunnskaper.»

«Da vet han selvfølgelig at heller ikke den europeiske unionen eller et samlet FN har anerkjent armenernes krav,» kom det fra Hennessy. «På First Avenue er alle samlet. Men her vil en ubåt ha de samme problemene som i D.C., nemlig å ta seg frem dit via East River uten å bli oppdaget. Likevel holder jeg en knapp på FN-bygningen. Man gjorde jo et mislykket forsøk på å drepe generalsekretæren for ikke lenge siden med en RPG fra bygningen

161

tvers over gaten. Om man har til hensikt å prøve seg igjen, er ikke godt å si. Men var jeg i armeneres sted, ville jeg sette inn støtet der.»

«Warren holder ham under oppsikt, sammen med de fem forretningsforbindelsene. Alle synes imidlertid å ha fullkomne alibier når det gjelder kapringen av de russiske stridshodene i Adriaterhavet, som etter alt å dømme har vært utført av en amerikansk skipper med mannskap. Armeneren nekter all kjennskap til denne. Warrens problem er at han ikke kan foreta seg noe uten å kunne bevise det motsatte.»

«Har man noen idé om hvem denne skipperen er?»«Et mulig etternavn, hvor han hører hjemme og noen utydelige bilder av

mannen delvis bakfra,» svarte Morelli. «Politiet i Newport News arbeider med saken. En levnetsbeskrivelse kunne muligens si noe om hva slags person vi har med å gjøre.»

«Glad jeg ikke er i Warrens sko.» Hennessy tømte glasset. «Han kan ikke mobilisere på et så tynt grunnlag og må holde kortene tett til brystet for ikke å bli gjort til syndebukk om noe skjer. Ingenting av dette foreligger skriftlig i rapports form, memoer eller liknende?»

«Foreløpig er alt på et uformelt plan. Han vet ikke engang at jeg er her, og det akter jeg heller ikke å si noe om. Siden Warren er visedirektør for utland, blir ikke en tenkt trussel vurdert som mulig før den eventuelt havner på Bob Turings pult. Og der blir den antakelig begravd av mangel på substans.»

162

31

Pressemeldingen ble slått stort opp på avisenes førstesider. De fleste grep fatt i den groteske virksomheten ved Somerset Recreation Centre, fra måten kvinnene ble lokket i fellen på til de endte som aske i rosebedene. Carrington ble kun omtalt som det navnløse objektet for gjerningsmennenes bestrebelser, men forbindelsen deres med Venner av Amerika fikk full oppmerksomhet. Talspersoner fra FBI hadde imidlertid understreket at det gjensto mye etterforskning før saken kom for retten.

Wall Street Journal var mer opptatt av stiftelsens rolle i flere sammenhenger, slik Gideon hadde forventet. De enorme summene denne rådde over til samfunnsnyttige formål ble grundig gått etter i sømmene. Reaksjonene lot ikke vente på seg. FBIs hentydning til at man også hadde andre bevegelser i kikkerten fikk en rekke bidragsytere til å toe sine hender. Disse ønsket hverken å bli assosiert med Somerset-affæren eller sammenslutninger som benyttet seg av udemokratiske midler. I avisens nettutgave kunne man allerede lese at av dem var Armeni Junkyard Unlimited, med gründeren Leon Sargent som hovedaksjonær. Full stopp i gavestrømmen til FBI ga grønt lys.

Mannen har både humor og selvironi, tenkte Warren. Men den fordømte undervannsfarkosten hans hadde så langt skapt større problemer for land og folk enn pengestøtten til bakstreverske organisasjoner. Han kunne formelig sanse at den var der ute fremdeles. Sirklende som en hai omkring et bytte, men forhåpentlig uten rovfiskens dødelige tanngard. I hodet hadde han eksersert en rekke faremomenter ut fra krigsmaskinens antatte kapasitet, vurdert dem i lys av forsvarsmidlene marinen hadde til rådighet, og kommet til at ingen av dem virket overhengende. Likevel nektet hjernen hans å godta at den mulige skjulte trusselen var et rent fantasiprodukt. Som George Hennessy sa da destroyeren han var om bord i under Cuba-krisen gikk på en drivmine: «Den skulle ikke ha vært der.»

Om få timer åpnet hovedforsamlingen i FN sin nye sesjon med den amerikanske presidenten til stede. Generalsekretæren var på bena igjen, merket av attentatet. Hvorvidt han var i stand til å sitte perioden til ende kom antakelig til å bli det store spørsmålet. Warren syntes han så pjusk ut på gårsdagens nyhetssending. Skjev i siden der granaten hadde tatt med seg deler av ribben, og med tydelige smerter i hoftepartiet. Det ville neppe komme som et sjokk for noen om han besluttet å legge inn årene.

Åpningen ville nok forløpe i ordnete former som vanlig, både i og utenfor salen. Det sedvanlige oppbudet av væpnete politistyrker i gatene, i luften og på takene, tok hånd om delegatenes sikkerhet. En praktfull dag for en selvmordsbomber, men Warren skulle gjerne se den terroristen som klarte å trenge gjennom jernringen av de blåkledde fra NYPD. Langt mindre smugle et hjemmelaget sprenglegeme forbi bygningens detektorer.

Leon Sargent hadde sendt ham en epost med forespørsel om et hastemøte. Nå var han på vei med morgenflyet og regnet med å lande på La Guardia

163

rundt 12:30, altså om et kvarters tid. Han ga ingen begrunnelse, bare understreket at det var viktig. Kanskje ønsket han å utdype faneflukten fra legatet med bakgrunn i pressemeldingens truende skyer, kanskje begynte ubåthistorien å føles plagsom. I begge tilfeller var FBI engasjert. Det fantes også en skjør forbindelse, men for Sargents vedkommende virket denne perifer. Likevel var det noe ved disse hendelsene som måtte ha rystet ham mer enn han hadde vært villig til å gi uttrykk for i eposten.

Vi får se, tenkte Warren, mens han prøvde å samle seg om denne underlige karakteren. Mannens iver etter å flagge sin patriotisme hadde plaget ham en smule. Det ble litt for mye lønnesirup på pannekaken, for å si det figurlig. Men skulle man mistenke at det lå onde hensikter bak all forekommende oppførsel, lå servitøren på skalldyrrestauranten hjemme i Hempstead dårlig an. Der handlet det om kundepleie, så hvorfor ikke også i armenerens tilfelle? Selgerens første bud var å lære kunden å kjenne før de møttes. Og allerede fra start hadde Sargent slått an en tone som om FBI var en viktig klient.

Han kunne hatt nytte av Hennessys menneskekunnskap under det forestående møtet. George var ikke bare en kløpper til å dekryptere koder, men hadde også livslang innsikt i sinnets mysterier. En god manipulator kunne sjonglere med variablene som det passet ham. Gjøre hvitt til svart eller svart til hvitt, uten at stakkaren var i stand til å se forskjellen. I spørsmål om liv eller død kunne feil tolkning bli avgjørende for utfallet. Som forskjellen mellom hamburgerfarse og forgiftet frityrolje.

«Hva fanken er det der?» Politimannen i helikopterets passasjersete, Mike Axelrod, rettet kikkerten mot en svart, pilformet gjenstand noen sjømil sydvest for Rockaway Point. «En ubåt?»

Piloten tok en sving over taket på FN-bygningen, steg femti meter høyere til værs og dreide cockpiten i den anviste retningen. Ettermiddagssolens refleks fra sjøen gjorde det vanskelig å se objektet klart, selv gjennom de polariserte Ray Ban-brillene.

«Hvis det ikke er en ubåt må det være en hval,» kom det fra Axelrod. «Men hvaler beveger seg og det gjør ikke denne.»

«Kanskje en død hval,» foreslo piloten. Det hendte at noen av dem omkom underveis mot beiteområdene nordpå.

«Nå ser jeg tårnet tydelig. Og det er ikke en av våre.»Axelrod kalte opp kommandobilen på First Avenue.«Alfa 1, dette er Cobra 3. Mulig trussel cirka tre sjømil sydøst for Long

Beach. Har form av en ubåt. Ber om tillatelse til å ta en nærmere titt.»«Roger, Cobra 3. Kontakt kystvakten i New London ved positiv

identifisering av objektet. Slutt.»New London, ved munningen av Long Island Sound, var frem til den

kalde krigens slutt en viktig base for noen av marinens mest slagkraftige Hunter/Killer enheter. I senere tid ble virksomheten redusert til generell overvåking og trygging av sundet, samt havområdet utenfor. Homeland

164

Security var nærmeste instans i tilfelle en inntrenger ble observert. Og denne hadde tydeligvis klart å komme seg gjennom den ytre forsvarslinjen.

Politihelikopteret, som egentlig hadde til oppgave å trygge presidentens kortesje denne spesielle dagen, la kursen i en stor bue lavt over Brooklyn for å omgå luftrommet rundt den travle JFK-flyplassen. Få minutter senere var det ingen tvil om at gjenstanden i sjøen var en fremmed ubåt. Selv piloten kunne se detaljene med det blotte øye. Forunderlig nok virket den ubemannet der den drev omkring i skipsleia, hvor supertankere på vei mot lossebøyene utenfor gassterminalen på Long Beach hadde senket farten til ti knop.

Ubåten lå lavt i vannet, for lavt til å bli oppdaget av gassterminalens radar. Heller ikke lett å få øye på fra broen til en ULCC før det antakelig var for sent. Slike mastodonter trengte rom til å manøvrere i, og treghetsloven sa at ethvert legeme forble i sin stilling så lenge ikke noe utenfra påvirket det. Med tonnasje på 500 000 tonn og full last var supertankeren en formidabel masse. I beste fall ville den renne ubåten i senk, uten andre skader enn at stålplatene i baugen krøllet seg. I verste fall få lasten antent og forårsake en katastrofe av dimensjoner.

«Cobra 3 anroper kystvakten ved New London Station,» sa piloten. «Observert fremmed ubåt i farlig posisjon utenfor gassterminalen Long Beach. Farkosten driver for egen sjø med avslått maskin. Innkommende tankere må umiddelbart – gjentar umiddelbar – legge bi. Bekreft.»

Det skrapte i radioen før stemmen slo igjennom.«NLS til Cobra 3. Hva menes med driver for egen sjø?»«Sannsynligvis ubemannet. Ingen i tårnet eller på dekk. Heller ingen

synlige kjennetegn med hensyn til type og nasjonalitet.»«Roger, Cobra 3. Melder fra til terminalen. Kommer til assistanse

sjøveien. Stand by i påvente av nærmere ordre.»«Så lenge drivstoffet holder. Cobra 3 over og ut.»I horisonten dukket et annet helikopter opp med kurs rett mot dem.«CNN,» mumlet Axelrod for seg selv. «Her skal det jaggu bli folksomt.»

Sargent dukket opp en halvtime senere enn beregnet. Det rastløse blikket tydet på at noe hadde skjedd underveis. Forklaringen kom allerede før han rakk å henge av seg yttertøyet og innta stolen Warren tilbød ham. Han beklaget forsinkelsen, takket nei til kaffe og gikk rett på sak.

«Man har funnet ubåten, noen sjømil sydvest for Long Bay,» sa han opphisset. «Den drev i sjøen for avslått maskin, tilsynelatende uten folk om bord. Kystvakten er der for å ta den på slep. Jeg ble sittende i avgangshallen på La Guardia og se på direktesendingen fra CNN.»

Så den var altså i nærheten, tenkte Warren. Men hvor var det blitt av mannskapet? Stukket av i gummibåter og overlatt den til seg selv?

«La meg først få oppklart en annen ting i kjølvannet av denne hendelsen,» sa armeneren, da han fikk igjen pusten. «Hva i helvete har ubåten på disse kanter av verden å gjøre? Du sa at en amerikaner hadde overtatt den utenfor Sardinia sist vi snakket sammen, etter sigende på mitt

165

initiativ. Jeg har sjekket med de fem gjestene mine, og ingen av dem vet noe mer om dette enn at han presenterte dem en telefaks med min signatur. Var dette et komplott fra FBIs side, eller stikker det noe annet under?»

Warren veide for og imot, usikker på hvor mye han kunne fortelle armeneren. Men i og med at Tango’en nå hadde gitt seg til kjenne, kom nok hendelsen til å lekke ut etter hvert.

«Den uoffisielle delen av historien er som følger,» begynte han «Russerne varslet oss om at en av deres gamle 641-B hadde kapret en last med deres egne atomstridshoder i Adriaterhavet. Disse befant seg om bord en tråler underveis til Malta, for deretter å fraktes hjem via Kaliningrad med lufttransport. Senere dukket ubåten opp i våre farvann, der stridshodene ble tatt i land og midlertidig lagret i et nedlagt kraftverk, hvor alle spor etter dem forsvant. Senere dukket det radioaktive materialet opp igjen i form av forgiftet frityrolje, hva media som kjent har brukt mye sendetid og spalteplass på.»

«Hvilket også ligger meg på hjertet,» kom det fra Sargent. Fra dressjakkens innerlomme tok han frem en sammenbrettet avisside med kartet fra Washington Post. «En venn sendte meg dette klippet, og påpekte at antallet ofre er vesentlig færre i områder hvor flertallet av armenske immigranter har slått seg ned. Han leder en gruppe lobbyister som jobber iherdig for å overtale den amerikanske administrasjonen til å anerkjenne tyrkernes handling mot oss som genocid, og mener at noen har hatt til hensikt å skade saken politisk. Kartet viser at delstater som har anerkjent kravet er minst rammet. Så kan enhver gjøre seg sine refleksjoner.»

Warren ante ikke hvor i landet det bodde flest armere eller hvor mange det var av dem. Fra noen hundre tusener til en million, kanskje, men øyensynlig konsentrert i noen få delstater.

«Firmaet mitt har støttet denne lobbyvirksomheten med store summer gjennom stiftelsen FBI etterforsker,» fortsatte Sargent. «Da pressemeldingen kom valgte jeg å trekke alle donasjoner umiddelbart. Ikke fordi jeg anser mine venner for å være uredelige på noen måte, men i kampen de fører må alle kortene på bordet. Det som nå gjør det hele mer kinkig er opplysningen om hva ubåten min har vært brukt til. Jeg skjønner bare ikke hvorfor man lot den drive omkring der ute når den like gjerne kunne ha vært senket.»

Midt i leia for innseilingen til gassterminalen, noterte Warren seg. En farlig blindgjenger for alle sjøfarende i et møte stål mot stål, selv under sakte fart. Den speilvendte versjonen av det tidligere resonnementet hans om en liknende hendelse i innseilingen til New York City.

«Posisjonen var nok ikke tilfeldig valgt,» sa han høyt. «En gasstanker i flammer noen sjømil fra mottaket kunne medført en katastrofe av uante dimensjoner, som ville fått Dantes inferno til å likne en campinggrill.»

«Men i hvilken hensikt?»«For å trekke oppmerksomheten bort fra begivenheten på First Avenue,

hvem vet.» En søkt forklaring, men Warren kom ikke på noen bedre i farten. «Det var forresten lenge usikkert om generalsekretæren kunne stille etter

166

skadene han fikk under attentatet. Men nå er han altså der, sammen med POTUS, som et levende eksempel på at institusjonen fortsatt puster.»

«Potus?»«Akronym for PRESIDENT OF THE UNITED STATES.»«Hvem sto bak?»«Attentatet? Det vet vi ikke. Gjerningsmannen kjenner vi, men han var

antakelig en leiesoldat for en av bevegelsene vi ønsker å se nærmere på.»«Som jeg håper og tror at vår kommer helskinnet gjennom.» Sargent

trakk pusten gjennom nesen. «Hva om de prøver seg igjen?»«Mot generalsekretæren?»«Som du selv påpekte er han FNs ansikt utad.»«Med alt oppbudet av politi og sikringstiltak tviler jeg på at noen vil

lykkes på en dag som denne.»«En av delegatene til hovedforsamlingen kunne gjøre det.»«På hvilken måte?» Warren tittet i smug på klokken. Samtalen var i ferd

med å gå i stå. Ennå hadde han ikke skjønt hvorfor Sargent fant de nødvendig med dette møtet ansikt til ansikt. Alt han hittil hadde kommet med kunne vært tatt på telefon.

«Med en stresskoffert maken til denne.» Sargent plassete sin elegante Samsonite på bordplaten mellom dem. «Det ryktes at de armenske representantene har en forræder blant seg. Kjøpt og betalt av en hardhendt gruppe som har sett seg lei på all unnfallenheten når det gjelder å få oppreisning for tyrkernes ugjerninger og krever en slags balanse i regnskapet.

De øvrige vet ikke hvem denne er,» fortsatte han. «Jeg ante heller ingenting om dette før min venn ringte meg sent i går kveld. Delegatene var allerede ankommet New York, så vi ble enige om at jeg skulle prøve å få ham fjernet i all stillhet ved hjelp av en representant for myndighetene. Siden du er visedirektør for utland, og vedkommende tilhører en annen nasjon, er vel dette ditt domene. Kunne noen fra avdelingen være brydd med å få ham anholdt under et eller annet påskudd, og sendt ham hjem med første fly?»

Først ubåten, så dette. Men mannen hadde rett, det lot seg gjøre for en delegat til hovedforsamlingen å smugle en stiv stresskoffert med plastisk sprengstoff inn i FN-bygningen. De moderne RDX-variantene lot seg ikke oppdage ved gjennomlysning og ga heller ingen avslørende luktmolekyler fra seg. Papirer, penner og ufarlige private artikler var alt en kontrollør ville se på skjermen.

Hvis kofferten ble åpnet på mistanke var det heller ingenting ved interiøret som virket påfallende for det blotte øye. Warren hadde sett det demonstrert for ikke lenge siden og ble forbauset over hvor enkelt det måtte være å få den gjennom enhver sikkerhetskontroll. Det tynnvalsete, høypotente sprengstoffet langs innerveggene var knapt en millimeter tykt og dekket av det vanlige silkeliknende stoffet som i de fleste slike kofferter, med lommer, stropper og det hele. Skar man den i filler ble historien en annen, men hvor ofte skjedde dét? Dessuten var ikke nasjonale sendebud omfattet av de samme rigorøse bestemmelsene som vanlige borgere.

167

«Jeg skal personlig ta meg av det,» svarte han på armenerens spørsmål. «Må bare ordne med noen detaljer først. Vi drar herifra om få minutter. Forsyn deg med kaffe så lenge.»

Men hvilken koffert? lurte han på, da han åpnet døren til Morellis kontor.«Har du et mer formelt antrekk i garderoben din?» spurte han, etter å ha

saumfart henne fra topp til tå. Morelli la hodet spørrende på skakke da hun hørte hva det handlet om, men tok utfordringen på sparket. Det måtte bli henne, skjønte hun. Og det måtte skje i en brennfart.

Jo mer man nærmet seg First Avenue, desto tettere ble strømmen av ungdom i bevegelse. Hittil hadde åpningen av FNs sesjon ikke vært gjenstand for større interesse fra turistdemonstrantene, som Warren i sitt stille sinn kalte dem, i og med at de reiste kloden rundt til alle steder hvor statsoverhoder var samlet. Ropte slagord og utfordret politiet i kjent stil, med standard antrekk og finnlandshetter over den energiske hårsveisen.

«I Berlin etter første verdenskrig kunne man se dem marsjere overalt og til enhver tid,» kommenterte Sargent. «Fillefranser og uniformerte i uendelige rekker på vei mot uklare mål. Nå er det fortrinnsvis sønner og døtre av velstående foreldre som fyller gatene, knuser butikkvinduer og smadrer biler, for å la adrenalinet spyle kjedsomhetens avleiringer ut av systemet. Rikmannssøppel, spør du meg. Men regningen overlates til samfunnet.»

«Apropos firmaet ditt, Armeni Junkyard Unlimited,» innskjøt Warren. «Vi det si at du handler med alle slags etterlatenskaper?»

«Skrotet er vår tids gullstandard,» svarte Sargent stolt. «Verden skriker etter forskjellige metaller, og omsmelting koster mindre enn å utvinne dem fra malm. Skipsvrak, nedlagte jernbanespor, utrangerte oljerigger – jeg kjøper det meste, kverner det opp og selger det til Kina i barrer. Kjenner du forresten begrepet City Mining? Du får mer gull ut av brukte mobiltelefoner enn tonnevis med grus fra magre årer.»

En politioffiser ga signal om å svinge inn til siden. Hit, men ikke lenger, var den klare beskjeden. Warren steg ut av bilen, etterfulgt av Sargent med et godt tak i stresskofferten.

«Jeg tør ikke la den ligge igjen i setet,» sa han med et sideblikk mot fortauet. «Dessuten regner jeg med å ta en taxi til La Guardia så snart situasjonen er avklart.»

Warren viste politioffiseren skiltet og forklarte hvilket ærend de var ute i. Offiseren nikket, bjeffet en kort ordre i radioen og åpnet en smal korridor gjennom mengden av skuelystne. Presidenten hadde ennå ikke innfunnet seg. Et kvartal lenger fremme kunne man imidlertid skimte spissen av motorsykkelkortesjen fra Waldorf Astoria runde hjørnet ved 48th Street.

«Jeg går inn først,» sa han til Sargent. «Du følger hakk i hæl, og blir du stanset i sikkerhetskontrollen venter jeg på den andre siden. En funksjonær vil geleide deg inn i salen til seksjonen hvor armenerne er plassert. Så snart du får øye på vedkommende, flytter du dokumentmappen over i venstre hånd. Deretter overtar jeg.»

168

Morelli, som var blitt fløyet dit med helikopter, hadde tatt plass i et av glassburene skrått overfor den armenske delegasjonen, sammen med en simultanoversetter. Hun så Warren stoppe i døråpningen til salen mens den andre fortsatte videre inn i følge med en betjent. Mannen stoppet et øyeblikk som om han stusset over noe, før han igjen satte seg i bevegelse med kofferten fremdeles i høyre hånd. Vær på vakt nå, innprentet hun seg selv. Hvis dette var sannhetens øyeblikk måtte hun ikke gå glipp av en eneste detalj.

En av delegatene reiste seg halvt, nikket og smilte i retning av den nyankomne. Sargent ble befridd for dokumentmappen av en tredje person mens de to mennene omfavnet hverandre. Morelli kunne ikke se nøyatig hva som videre skjedde siden betjenten blokkerte deler av synsfeltet, men oppfattet at kofferten ble plassert på gulvet ved siden av det nærmeste setet. Håndhilsing, kyss på kinnene og skulderklapp ble gjentatt til latter og kommentarer. Betjenten ventet tålmodig. Til sist ga han en eller annen beskjed som fikk dem til å innta plassene igjen.

Sargent plukket opp kofferten med høyre hånd og vinket med den venstre til avskjed, mens han halvt bortvendt rygget mot utgangen. Morelli, som i mellomtiden hadde hatt fulgt Warrens innstendige oppfordring om ikke å la seg distrahere, hadde sett den diskré ombyttingen i all ståheien. Hun reiste seg brått, smatt ut av buret og rundet salen med lange, bestemte skritt. Så snart hun fikk øyekontakt med visedirektøren, strøk hun fingrene gjennom håret. Warren vendte ansiktet bort fra henne som tegn på at han hadde oppfattet signalet. Like etter passerte to sivilkledde sikkerhetsvakter ham i døråpningen og stilte seg et stykke unna. Med hendene på ryggen snakket de lavmælt sammen, uten et eneste sideblikk i armenerens retning.

«Nå?» spurte Warren. Sargent ristet på hodet.«Han var ikke der, så noe må ha skjedd i mellomtiden. Jeg kunne selvsagt

ikke spørre. Nøyde meg bare med å si at jeg var i byen og fikk aller nådigst lov av myndighetene til å stikke innom og ønske lykke til.»

«Falsk alarm, med andre ord.»Warren grep ham lett i armen for å styre unna en asiatisk delegasjon med

følge på vei inn. En av de siste, formodentlig, siden lokalet var i ferd med å fylles opp. Samtidig ble den overrumplete Sargent skjøvet vennlig men bestemt inn gjennom en åpen sidedør.

«Hva skjer?» spurte han forfjamset.«Ingenting foreløpig,» svarte Warren. «Jeg ønsker bare å få bekreftet at

dokumentmappen du har i hånden er din egen.»«Hvem andres?» Armeneren smilte som om det hele var en dårlig spøk.

Vi får se hvor lenge det holder, tenkte Warren og nikket til Morelli idet hun smatt inn døren, fulgt av de to sikkerhetsvaktene. Mellom seg hadde de en tredje person, lenket til den ene med håndjern.

Sargent reagerte som om en usynlig kraft hadde rammet ham i mellomgulvet. Hvit i ansiktet, og med et sammenbitt uttrykk, stirret han stivt på kofferten i Morellis hånd.

169

Uten et ord åpnet hun skuldervesken sin, tok frem en geigerteller på størrelse med en gammeldags mobiltelefon og sveipte instrumentet over det beslaglagte objektet. Tikkingen var svak, men umiskjennelig. Sargents koffert ga derimot ingen lyd fra seg.

«Da er vel det meste sagt,» sa Warren lakonisk. «Men fortell oss nå om tennsatsens bryter sitter i låsen så vi unngår å gjøre bygningen om til et radioaktivt helvete, som tilfellet var med frityroljen.»

«Hvordan ble jeg avslørt?» spurte armeneren tonløst. Hva annet kunne han si? Å argumentere mot en geigerteller var nytteløst.

«Du ga meg et hint da du tok avissiden ut av innerlommen på jakken istedenfor dokumentmappen,» svarte Warren. «De færreste ønsker å få en kostbar dress skitnet til med trykksverte. Historien din var i og for seg grei nok, men likevel valgte jeg å ta visse forholdsregler. Andrea Morelli her er en meget observant agent. Det var forresten hun som avslørte den fryktelige Somerset-affæren. Nå satt hun i et glassbur tvers overfor dere i salen og bivånte maskeraden fra orkesterplass.»

«Så kan vel smartingen også finne ut resten selv,» gryntet Sargent.Morelli svarte med sitt søteste smil.«Hva om vi burer deg inne i en betongbunker sammen med bomben til

over nyttår? Så slipper vi å bry hjernen med slike detaljer.»Sargent prøvde å stirre henne i senk, men endte med å strekke hendene i

været. Forsiktig nå, tenkte Warren. Han vet han sitter i saksen og kommer ikke løs uten å gnage over det fastlåste lemmet.

«Jeg tror vi overlater spørsmålet til kriminalteknikerne,» sa han med en isnende ro som ga Morelli gåsehud. «I mellomtiden holder vi oss her til alle andre har forlatt bygningen.»

Armener nummer to rykket i lenken, men til ingen nytte. Svetten dyppet fra tinningene hans tross den kalde luftstrømmen fra klimaanlegget. Sargent åpnet munnen som for å si noe, men lukket den igjen. Han vurderer alternativene, tenkte Warren. Hvis bomben er tidsinnstilt, eller på andre måter vil bli aktivert med ham selv i nærheten, kan det hende at nervene svikter.

Tiden gikk. Sargent fingret med Rolex-uret på håndleddet, men sa ingenting. Gjennom skyen av kostbart etterbarberingsvann mente Warren å fornemme den sure dunsten av frykt. Eller var det de ufrivillige små rykningene i øyemusklene som ga ham dette inntrykket? I alle fall var det tydelig at armeneren følte seg stadig mer utilpass.

«Sprengstoffet detoneres av et mobilsignal utenfra,» kom det stivt, etter en lang, nerveslitende pause. «Nærmere bestemt et kvarter etter at flyet mitt til L.A. er i luften.»

Hvilket ville si om en drøy time, konstaterte Warren med et blikk på klokken. Han hadde avgangstiden i hodet fra sitt første møtet med mannen og skjønte at det var slutt på kjekkasseriene.

«Så hva gjør vi?»

170

«Fjerner mottakeren til tennsatsen som sitter i hodet på en kulepenn. Plutoniumet er bundet til sprengstoffet og forholdsvis ufarlig så lenge det ikke pustes inn eller svelges.»

Men ikke om det hadde blitt spredt over store deler av Manhattan. Warren skottet bort på Morelli som trakk på skuldrene.

«Greit for meg,» sa hun og rakte Sargent kofferten. Han vegret seg først mot å røre den, men dumpet omsider ned i en stol med bomben i fanget. Blikket han sendte Warren var resignert optimistisk.

«Hva får jeg i strafferabatt for å redde disse feigingene der inne fra en velfortjent skjebne?»

171

32

Morelli opplevde seansen som uvirkelig. Nå, en drøy uke senere, satt følelsen av å ha befunnet seg i limbo fremdeles i kroppen da Warren i nøkterne ordelag beskrev det hele overfor Hennessy. Visedirektøren hadde invitert til middag på en av Greenwich Villages hjemmekoselige italienske restauranter. Uformelt, men for FBIs regning. Likevel kretset samtalen utelukkende om temaene Somerset, forgiftningssaken og det avbrutte angrepet på hovedforsamlingens representanter. Den drivende ubåten hørte selvsagt med i bildet. siden armeneren innrømmet å ha hatt en finger med i dette også. Foruten organiseringen og finansieringen av kidnappingene og drapene i New Jersey.

Da ubåten ble gjennomsøkt på kystvaktens base fant man 600 kilo militært sprengstoff om bord. Et sammenstøt med en supertanker ville ikke bare ha rasert gassterminalen, men også en av verdens travleste flyplasser, JFK. Eksperter hadde beregnet at flammehavet i verste fall kunne ha feid over Brooklyn og nådd østre deler av Manhattan. Vinden hadde den dagen vært vestlig frisk bris, men den intense heten ville ha drevet den opp i orkans styrke. Morelli ble stum da hun fikk høre dette. Et ragnarokk hun vanskelig kunne fatte, langt mindre ta inn over seg.

Politibetjenten Steve Axelrod ble hyllet som dagens mann i alle kanaler. Warrens rapport om hendelsen i FN-bygningen kom aldri lenger enn til arkivet med påskriften NFA (No further action.) Hovedforsamlingens medlemmer ville aldri å få vite hvilken fare de hadde befunnet seg i.

«Bomben skulle ha blitt utløst av et mobilsignal når Sargent var på vei til sitt trygge hjem i Beverly Hills, og representantene for verdens nasjoner hadde fått sin velfortjente straff,» sa han til Hennessy. «Som i en Peter Sellers-film, der rollefiguren brukte fjernkontrollen til å slå av mennesker.»

«En skadet sjel i fri utfoldelse,» kommenterte Hennessy. «Briljant og beregnende, men uten samvittighet eller medfølelse. Barn som sprenger grenser, og så videre. Veltalenheten er lynavlederen hans. Et kraftfelt mot ekte og innbilte fiender.»

«Tyder krigsleketøyet hans et på et grunnleggende Napoleonskompleks?»«Psykopater drives av erobringstrang,» nikket Hennessy. «Man begynner

i det små med å teste andres motstandskraft, i dette tilfellet en hel nasjons, som han til overmål beskriver i panegyriske vendinger. Men her ligger nok også hunden begravd. Han er skuffet over dens manglende moral hva angår armenernes tragiske skjebne, og at den huser en institusjon som heller ikke vil ta stilling. Følgelig opptrådte han som en straffende engel for at begge parter skulle få kjenne lidelsene på kroppen.»

«Men motet sviktet under nedtellingen,» minnet Warren om. «En fanatiker ville aldri ha brydd seg om han gikk med i samme smellen.»

«Psykopater er innerst inne feige,» mente Hennessy. «Når faren truer dem personlig tar frykten og frustrasjonen over. Siden avsløringen var et

172

faktum, og han skjønte at han ikke kunne unnslippe, måtte han bare krype til korset og desarmere bomben.»

«Med hensyn til plutoniumet har Seattle funnet bedriften hvor dette ble blandet i frityroljen.» Warren strakte hånden ut etter pastasausen. «Stedet var forlatt og utstyret fjernet, skjønt det spiller ingen rolle lenger i og med Sargents tilståelse. Møllen det ble knust i skulle vi gjerne visst hvor ligger. Men det samme er nok tilfelle der. Ubåtens kaptein og mannskap ble tatt hånd om da de landet i Rhode Island. Kystvaktens helikopter hadde fulgt den svarte Zodiac’en deres på avstand og varslet det lokale politiet.»

«Armenerens maktsyke må ha kommet etter hvert som han fikk stadig større grep om stiftelsens legater.» Morelli rullet en bunt spagetti med gaffelen mot skjebladet til en passe munnfull. «Han kontrollerte vel mer enn halvparten av alle midlene der, hvis oppstillingen er riktig.»

«Jeg hørte Gideon si det under et møte med direktør Curtis,» bekreftet Warren. «Skraphandlervirksomhet åpner for kreativ bokføring i en helt annen størrelsesorden enn i andre bransjer, og konjunkturene i verdensøkonomien var absolutt i hans favør. Gideon har fulgt sporene til et villnis av postboksfirmaer som ikke eier annet enn deler av moderselskapet gjeld. Han prøvde å forklare meg hvordan leamikken virker, men jeg ga opp å skjønne noe av det. Hvorom all ting er har Sargent gjennom dette klart å skaffe seg innflytelse over visse bevegelser i fullt monn. Foruten å være en stor bidragsyter til Robertson Keynes valgkamp.»

«Hans hemmelige klakør.» Hennessy fuktet strupen med en slurk rødvin. «Var det så at han visste om Blaufinkels tidligere forbindelse med Carrington-familien og fikk ham drept av den grunn?»

«Turing konfronterte ham med dette spørsmålet, og Sargent innrømmet at han kjente familien fra gammelt av,» svarte Morelli. «Derigjennom ble han også klar over Blaufinkels engasjement, men betraktet dette som et forstyrrende element. Siden man nå er på det rene med at armeneren ikke bare utnyttet stiftelsen til sitt formål, men også var en av arkitektene bak denne, skjønner man hva han legger i en slik uttalelse.»

«Hvis den gode doktor kurerte junior, risikerte han at kilden tørket ut,» nikket Hennessy megetsigende.

«En av de mest rikholdige i vår tid.» Morelli tørket seg om munnen med servietten. «Heretter må han si farvel til luksusboligen i Beverly Hills og belage seg på et enkeltrom med jerngardiner foran vinduet mens andre fortsetter Blaufinkels arbeid. Den fem år gamle sønnen hans viste seg å være autist, slik vi antok, George. Chris Lofthus har nå en overenskomst med moren og familiens advokat om at gutten skal overtales til å gi slipp på hemmeligheten sin. Hvis dette lykkes har stiftelsen lovet ubegrensete midler til videre forskning.

Han har også gjort krav på arven,» sa hun avslutningsvis. «Det kommer til å bli en lang tautrekking om hvor mye han er berettiget til, men uttalelser Sargent har kommet med under avhør tyder på at det kan dreie seg om storparten av stiftelsens samlete midler.»

«Særlig etter at Gideon har tegnet og fortalt,» smilte Warren vitende.

173

«Skål for den!» Hennessy fylte glassene og hevet sitt eget. «Er det noen som orker dessert etter dette?»

174