Foto: Kjersti Bergstein

3/08Årgang 27

F

- et tidsskrift fraForum for miljø og helse

Sikkerhet ved lekeplassutstyr – statlig tilsyn med

internkontrollens. 4

Arbeidsmiljøarbeid i renseanlegg i Larvik

s. 6

Radon i innelufts. 13

FAGTIDSSKRIFT FOR MILJØ, HELSE OG SAMFUNN

2

Utviklingen av en stedfortre-

derordning startet egentlig

med spørsmålet om dele-

gering av myndighet og

oppgaver fra kommunene

til det interkommunale

selskapet som var opprettet

innen miljørettet helsevern

og annen samfunnsmedisin.

En av grunnene til å tenke

på interkommunal delege-

ring var et ønske om å få en

bedre kontinuitet og mindre

sårbarhet ved kommunele-

genes fravær i de enkelte

kommunene.

Selv om det er en lovmessig

klar adgang til å delegere til

et interkommunalt selskap,

oppdaget vi at det allikevel

ikke var så enkelt i praksis. For

det første omfatter det inter-

kommunale selskapet ikke alle

kommunelegens oppgaver.

Det ville også bli vanskelig å

definere en entydig grense

for hva som skulle delegeres

interkommunalt eller fortsatt

beholdes lokalt, og samtidig

være likt for alle kommunene.

For det andre måtte dele-

geringsvedtaket tilpasses de

ulike måtene kommunele-

gene får sine ansvarsområder,

myndighet og arbeidsopp-

gaver på, både som medi-

sinskfaglig rådgiver etter §

3-5 i KHL, etter delegering

fra kommunestyret eller i

henhold til direkte hjemler

i diverse lovverk.

Samfunnsmedisinsk ”beredskapsordning” i GjøvikregionenAv Olav Brunborg, kommuneoverlege i Gjøvikregionen Helse og Miljøtilsyn

I sommer har kommuneoverlegene i

Gjøvikregionen for første gang hatt en felles

stedfortrederordning i ferien. Dette er en

del av det interkommunale samarbeidet

i Gjøvikregionen helse og miljøtilsyn,

som omfatter miljørettet helsevern og

andre samfunnsmedisinske områder,

inkludert smittevern. Les mer om denne

organisasjonen på vår hjemmeside www.

ghmt.no.

Kommunelegene er øverst fra venstre:Jens Mørch (Vestre Toten og Søndre Land kommune), Stefan Løvsletten (Nordre Land kommune), Olav Brunborg (Gjøvik kommune) og Alf Ursin (Østre Toten kommune).

3

Som et colombi egg i denne disku-

sjonen dukket stedfortrederordningen

opp som en måte å unngå alle disse

hindrene på, men allikevel få tilgang

på samfunnsmedisinsk kompetanse

ved ferier og annet fravær. Ved en slik

stedfortrederordning ville kommune-

legene i stor grad få en fleksibilitet

til selv å bestemme avgrensingene

mellom hva ordningen til enhver tid

skulle omfatte, uten at det var fastlåst

i et kommunestyrevedtak.

En slik ordning med bruk av stedfor-

treder for kommuneoverlegen måtte

imidlertid klareres legalitetsmessig.

Etter henvendelse fikk vi en vurdering

av dette fra helsedirektoratet. Den slo

fast at krav til stedfortreder for kommu-

nelegen ikke var lovfestet. I Ot.prp.

nr.60(1993-1994) oppfordrer imidlertid

departementet kommunene til å ha en

fast stedfortreder for den medisinsk-

faglige rådgiveren av praktiske årsaker.

I henhold til dette uttrykte helsedi-

rektoratet i sitt svar til oss at det beste

trolig ville være at hver av kommunele-

gene hadde en fast stedfortreder blant

de andre kommunelegene tilknyttet

GHMT.

At hver av kommunelegene skulle

ha én fast stedfortreder blant de tre

andre kommunelegene ville imidlertid

bety en svært rigid og vanskelig feri-

ekabal. Vi valgte derfor å lage avtaler

om stedfortrederordning mellom hver

av kommunene og de andre kommu-

nenes kommuneleger. Denne avtalen

er supplert med en egen rutine for

bruk av stedfortreder. Denne rutinen

og fordelingen av stedfortredere admi-

nistreres av GHMT.

Ved den praktiske gjennomfø-

ringen av ordningen setter GHMT opp

ferieoversikt og påfører hvem som

er stedfortredere for hverandre. Den

kommunelegen som skal ha stedfor-

treder, skal fylle ut et skjema med de

viktigste kontaktpersoner og hvordan

disse treffes i sin kommune. I tillegg skal

han skrive et brev til sin overordnede

om hvem som er hans stedfortredere

og hvordan disse treffes, i de ukene

han er på ferie. Dette brevet brukes

samtidig som bevis på bemyndigelse

for stedfortrederen og som informasjon

til aktuelle samarbeidspartnere, som

mattilsyn, servicetorg, helsesøstre etc.,

gjennom kopi av brevet.

Erfaringene fra i sommer er gode.

Ferie og stedfortrederoversikten ble

satt opp uten problemer i fagrådsmøte i

juni. Stedfortrederukene ble i hovedsak

fordelt slik at én av de tilstedeværende

kommunelegene hadde stedfortreder-

funksjon for alle de kommunelegene

som var i ferie de respektive ukene.

Det skal også nevnes at vi hadde sagt

ja til å gi faglig kollegial støtte til sted-

fortredere i enkelte kommuner utenfor

vårt område, der stedfortrederen for

kommunelegen hadde lite samfunns-

medisinsk erfaring.

Utenom de ordinære henvendelsene

fra kommunene til GHMT var det få

tilfeller der stedfortreder måtte utøve

myndighet eller utføre oppgaver i annen

kommune enn sin egen. I et tilfelle

var det forurensing av vannkilde, der

det måtte påbys koking av vann og

gis pålegg om retting. I en av kommu-

nene pågikk det en av dagene en større

beredskapsøvelse, der stedfortreder ble

oppringt og måtte gi telefoniske råd.

Vi har etter sommeren hatt fagråds-

møte der vi har evaluert ordningen. Selv

om det var få hendelser, har ordningen

gitt en trygghet for at akutte situasjoner

vil bli ivaretatt på en faglig forsvarlig

måte uten behov for å kontakte kommu-

nelegen når han er på ferie. Det må også

understrekes at kommunelege-samar-

beidet er nært knyttet til ingeniørene og

sterkt forankret i vår samarbeidsmodell

i GHMT. Vi kommer til å se litt nærmere

på avgrensingen mot lokale stedfor-

tredere for hver enkelt kommunelege

på områder som ligger utenfor GHMT-

samarbeidet, men er fullt innstilt på å

bruke stedfortredermodellen videre i

kommende ferieperioder.

Gjøvikregionen har ca 70.000 innbyg-

gere og utgjør den mest folkerike

delen av Oppland fylke.

Gjøvikregionen Hel se - og

Miljøtilsyn IKS (GHMT) er en inter-

kommunal tjeneste for kommunene

Gjøvik, Vestre Toten, Østre Toten,

Søndre land og Nordre Land.

Gjøvikregionen Hel se - og

Miljøtilsyn IKS utfører lovpålagte

oppgaver som tilsyn, rådgiv-

ning og løpende saksbehandling

etter Kommunehelsetjensteloven,

Smittevernloven og Røykeloven med

tilhørende aktuelle forskrifter.

GHMT er underlagt lokal politisk

styring med representantskap og

styre.

Det faglige ansvaret ligger hos

kommuneoverlegen/ kommunelegen

i hver av deltakerkommunene, og

det avholdes regelmessige møter

med disse (Fagrådet for miljørettet

helsevern).

Netto driftsutgifter fordeles

mellom deltaker kommunene etter

innbyggertall og driftsbudsjettet

for 2007 hadde en nettoramme på

2 370 000 kr.

GHMT har 4 ansatte, en lege som

er spesialist i samfunnsmedisin og

3 ingeniører som utfører oppgaver

innen miljørettet helsevern.

4

Tema for tilsyn

Myndighetsoppdraget går ut på å se til

at ansvarlige virksomheter gjennom-

fører bestemmelser i og i medhold av

lov. Hensikten med systemrevisjonene

er å vurdere hvordan kommunale og

private virksomhetene administrerer og

praktiserer det systematiske helse-, miljø

og sikkerhetsarbeidet, med spesiell vekt

på internkontrollrutiner for etablering

og ivaretakelse av nødvendig sikkerhet

for lekeplassutstyr. Det er den enkelte

virksomhet som eier eller tilbyr lekepl-

assutstyr som har det løpende ansvaret

for at utstyret har tilstrekkelige sikker-

hetsegenskaper, slik at alvorlig helse-

skade unngås.

Hovedtemaer under tilsynene er:

Kjennskap til gjeldende regler•

Oversikt over myndighet, ansvar •

og oppgavefordeling

Opplæring/kunnskap hos ansvar-•

lige vedrørende innkjøp, kontroll

og vedlikehold av lekeplassutstyret

i kommunen

Virksomhetens kartlegging og risi-•

kovurdering av lekeplassutstyret

Vedlikeholdsrutiner, avvikshånd-•

tering og tiltaksplaner (rutiner

og praksis for å avdekke, rette

opp og forebygge mangler ved

lekeplassutstyret)

Rapporteringsrutiner for kontroll/•

vedlikehold/utbedring av

lekeplassutstyret

Verifikasjon av internkontrollru-•

tinene i kommunens barnehager,

skoler og friområder

Ingen godkjenningsordning

Direktoratet har mottatt henvendelser

fra virksomheter som har oppfattet

at sertifiserte kontrollører og inspek-

tører utfører en kontroll som innebærer

godkjenning av lekeplassutstyret.

Gjeldende regelverk inneholder ingen

bestemmelse om myndighetsgodkjen-

ning av lekeplassutstyr. Myndighetene

har heller ikke utpekt tredjepartsor-

ganer for utøving av tilsyn eller myndig-

hetskontroll. Ansvaret for risikovurde-

ring og sikring av utstyret ligger hos

den virksomhet som eier eller tilbyr

utstyret. Om virksomheten har valgt å

benytte konsulentbistand i sitt intern-

kontrollarbeid er uten betydning for

virksomhetsansvaret. Dette er en frivillig

ordning som eventuelt må reguleres

privatrettslig mellom oppdragsgiver

og oppdragstaker.

Mangelfulle sikkerhetsrutiner ved

kommunale lekeplasser

Landets kommuner eier et stort antall

lekeplasser, barnehager og skoler med

tilhørende lekeplassutstyr. Som eier

og tilbyder er det kommunen som har

ansvaret for at sikkerhet er ivaretatt og

at utstyret vedlikeholdes.

Gjennomførte tilsyn tyder på at flere

kommuner har mangelfulle rutiner og

lite kunnskap om sine plikter. Dette

til tross for at lekeplassforskriften og

internkontrollforskriften trådte i kraft

for over 10 år siden.

DSB har som målsetting at systemre-

visjonene skal bidra til økt fokus på eiers

ansvar i forhold til sikkerhet ved leke-

plassutstyr samt økt kunnskap vedrø-

rende innkjøp, kontroll og vedlikehold

av utstyret.

Hovedfunn under tilsynene av

kommunene kan så langt oppsum-

meres slik:

Sikkerhet ved lekeplassutstyr – statlig tilsyn med internkontrollenAv Sverre Lundh Limtun, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) er tilsynsmyndighet i forhold til

ansvarlige virksomheters sikring av lekeplassutstyr for å forebygge alvorlig helseskade grunnet

iboende produktegenskaper. Virksomhetsansvaret fremgår av lov om kontroll med produkter og

forbrukertjenester (produktkontrolloven) og tilhørende forskrift om sikkerhet ved lekeplassutstyr

(lekeplassforskriften), samt forskrift om systematisk helse-, miljø og sikkerhetsarbeid i virksomheter

(internkontrollforskriften). Direktoratet har gjennomført tilsyn ved systemrevisjon i flere av landets

kommuner i løpet av 2006/2007. På bakgrunn av registrerte avvik er det besluttet at tilsyn på dette

området skal prioriteres i kommunale og private virksomheter også i 2008.

L E D E R- et tidsskrift fra

Forum for miljø og helse

Miljø & helse sitt formål er å spre kunnskaper om miljøets betydning i det forebyggende og helsefrem-mende arbeid i samfunnet samt fremme forståelse for betydningen av dette arbeidet. Tidsskriftet skal reflektere den aktuelle debatten på området og selv være en aktiv pådriver ved å sette søkelyset på aktuelle saker. Miljø & helse skal ha en faglig høy kvalitet og være en formidlingskanal mellom myndig-heter, fagmiljø, organisasjoner, næringsliv og publikum. Infor-masjon mellom ulike aktører på sentralt, regionalt og lokalt nivå vil være sentralt. Miljø & helse skal drive saklig og uavhengig jour-nalistikk forankret i formålspara-grafen til Forum for miljø og helse, i Fagpressens redaktørplakat og i pressens Vær Varsom-plakat.

Ansvarlig redaktør:Erik A. Aschjem

Redaksjonsgruppe:Randi Haugen

Hanne HerrmanSvein KvaklandReidun Ottesen

Lise StøverAnn Kristin Ødegaard

Utgiver:Forum for miljø og helse

Bydel Grorudc/o Ann Kristin Ødegaard

Ammerudveien 220958 OSLO

Telefon: 900 99 065E-post: fmh@fmh.no

Hjemmeside: www.fmh.no

Produksjon/trykk:Grafisk senter, Trondheim kommune/Trykkpartner

Fra innholdet:Samfunnsmedisinsk ”beredskapsordning” i Gjøvikregionen .......................s. 2

Folkehelse i kommuneplan ............................................................................s. 10

Hvordan er tilstanden i solariemarkedet, og hva forventer

Strålevernet at kommunene skal gjøre? ....................................................... s. 17

Folkeopplysning med generell advarsel og kokeanbefaling for

drikkevann ved trykkløst nett .......................................................................s. 21

Finanskrisen – har den betydning for folkehelsen?Ganske så brått denne høsten ble de

økonomiske realitetene endret, først i

USA og deretter i de fleste andre land.

En global finanskrise som det kan virke

som at ingen ledende politikere eller

økonomer forutså. Det har vært noen

fremsynte personer som har advart om at

noe slikt kunne komme til å skje, men de

har stort sett blitt avfeid som urealistiske

dommedagsprofeter. Dermed har vel du

og jeg og de fleste andre hatt en følelse

av at de siste årenes økonomiske vekst,

lave arbeidsledighet og stadig økende

levestandard bare skulle fortsette.

På grunn av årevis med hemningsløse

utlån fikk noen store banker i USA så

store tap at de gikk over ende. Andre

banker fikk også store tap, og bankene

ble plutselig skeptiske til å låne hver-

andre penger. Og de ble mye mer forsik-

tige med utlån til næringslivet. Dermed

ble en del industri og annen virksomhet

tvunget til å kutte investeringer og redu-

sere produksjonen. Dette førte igjen til

økt usikkerhet og nedbemanning, noe

som igjen forplantet seg til forbrukerne

som reduserte forbruket. Denne nega-

tive spiralen spredte seg så i en globa-

lisert økonomi til det meste av resten

av verden. Vi har merket det litt også

her i Norge, men vi er så heldige å være

beskyttet av oljen vår så konsekvensene

har ikke blitt så store enda.

Det har altså vært det man kan kalle en

bråstopp i økonomien. Mange mennesker

har på kort tid havnet i en usikker situa-

sjon der de enten har blitt, frykter å bli

eller kjenner noen som har blitt rammet

av arbeidsløshet, tap på oppsparte midler

i aksjer og aksjefond, nedgang i bolig-

priser, økte renter, vanskeligheter med

å få lån etc. Hva gjør så dette med folk

sin helse? Kan dette sies å være en sosial

miljøfaktor som påvirker helsen?

I en studie som nylig er publisert i tids-

skriftet Globalization and Health er det

gjort beregninger som viser at på kort

sikt kan dødeligheten av hjertesykdom

blant sårbare, eldre personer øke med

over seks prosent grunnet krise i finans-

markedet. Dette bygger på tall fra flere

land, og det er usikkert i hvilken grad

tallene kan overføres til norske forhold.

Likevel er det verdt å merke seg at det er

påvist en signifikant sammenheng.

De siste månedene har også selv-

mordsstatistikken i USA vist en klar

økende tendens og nødtelefonene for

mental helse betegnes som rødglødende.

Historisk øker antallet selvmord i økono-

misk motgangstider. Og den nåværende

krisen er allerede blitt kalt den verst

siden depresjonen på 1930-tallet

Konklusjonen må vel være at ja,

finanskrisen er sosial miljøfaktor som

påvirker folkehelsen. Mer tvilsomt er

det vel om det er en miljøfaktor som

det er mulig for miljørettet helsevern

å gjøre noe med. Men det er jo spen-

nende å leke med tanken…

6

Mange kommuner er ikke bevisst •

det ansvar som påligger dem som

eier av lekeplassutstyr.

Kommunenes rutiner for å iverk-•

sette tiltak for å avdekke, rette

opp og forebygge farlige forhold

ved lekeplassutstyret er mangel-

full. Kommunens egne rutiner for

utbedring av avvik/feil på lekepl-

assutstyret blir i varierende grad

fulgt. Feil blir ikke registrert fort-

løpende, det settes ikke frist for

oppfølging, det blir ikke vurdert

om utstyr skal stenges av i påvente

av utbedring, og det blir ikke regis-

trert om utbedring har skjedd.

I mange kommuner kan det tyde •

på at sertifiserte kontrollører

utfører en godkjenning av leke-

plassutstyret. Sertifiseringen av

lekeplassutstyret er en frivillig

ordning og dette er ikke å betrakte

som en godkjenningsordning i

følge lov eller forskrift. Det er

svært viktig at kommunene selv

følger opp sitt ansvar og sørger for

dokumentasjon av og kontroll med

de tjenester de har kjøpt.

Kommunene må satse tydeligere •

på å etablere og etterleve gode

rutiner for internkontroll. Den

enkelte kommune har plikt til å

gjennomføre internkontroll med

lekeplassutstyr som den eier.

Tilsynene har avdekket viktigheten •

av å jobbe kontinuerlig med sikker-

hetsmessige områder knyttet til

lekeplassutstyr. Herunder betyd-

ningen av systematisk HMS-arbeid

i kommunen.

Tilsynene har avdekket viktigheten av

å jobbe kontinuerlig med sikkerhet på

lekeplassutstyr som en viktig del av det

systematisk HMS-arbeid i kommunen.

Faktaopplysninger

Larvik kommune er ISO-sertifisert etter

standardene 9001 og 14001. Lillevik

Renseanlegg tilhører resultatenheten

Kommunalteknikk i Larvik kommune.

Byggeperiode 1998-2001, totalkostnad

180 millioner kroner. Renseanlegget

skal redusere tilførsel av forurensing

til Larviksfjorden. Anlegget er også

driftssentral for kommunens pumpe-

stasjoner og øvrige renseanlegg. Det

rensede avløpsvannet slippes ut på 40

meters dyp utenfor Lillevik. Anlegget

behandler 9,5 millioner kubikk vann pr.

år og har 14 ansatte.

Arbeidsmiljøarbeid i renseanlegg i Larvik-målinger/analyser og praktisk risikovurderingAv HMS-rådgiver/yrkeshygieniker Kai Gustavsen, Larvik kommune

Ved Lillevik Renseanlegg i Larvik opplevde de ansatte omfattende helseproblemer på grunn av

støv fra slamtørka. Løsningen ble funnet gjennom et større prosjekt i samarbeid med Statens

arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) og Norsk Vann. I prosjektet ble det gjennomført en kartlegging av

helse- og eksponeringsforhold. Arbeidsprosessene ble gjennomgått, og en risikovurdering ga

grunnlag for prioritering av tiltak for å bedre situasjonen.

7

Våren 2005 var støvproblemene fra

slamtørka så store at det ble tatt opp i

HMS-utvalget på Lillevik renseanlegg.

Tørka hadde vært problematisk helt

siden tørkeanlegget ble startet, men nå

merket ansatte det på kroppen. Det kom

muntlige tilbakemeldinger om følgende

symptomer:

utslett•

såre øyne•

svie i hals•

kvalme•

svimmelhet•

tretthet•

hodepine•

Slamtørka ble stoppet, og symptomene

forsvant. Støvet var vekk, men ansatte

begynte å lure på om eksponeringen

kunne ha ført til skadevirkninger. Noe

måtte gjøres!

Kunnskap om arbeidsmiljø

Ledelse, verneombud og ansatte

opplevde symptomene så alvorlige at

det ble besluttet å søke bistand hos

kommunens HMS-tjeneste. Kommunens

yrkeshygieniker utarbeidet en løsnings-

basert kartleggingsmetode for dette

komplekse arbeidsmiljøproblemet.

Bedriftslegen på banen

Bedriftslegen og yrkeshygieniker gjen-

nomførte felles befaring på rensean-

legget slik at legen kunne bidra aktivt

i det forebyggende arbeidet. Legens

kjennskap fra de rutinemessige helse-

undersøkelser og vaksinasjoner kom

da til nytte. Det var et mål at kunnskap

om arbeidsmiljøet og ansattes arbeids-

situasjoner skal gi økt kvalitet ved den

årlige helseundersøkelsen.

P l a n e r b l e u t a r b e i d e t a v

HMS-tjenesten. Disse ble forankret

hos resultatenhetsleder for enheten

kommunalteknikk slik at det ble felles

aksept for det videre arbeid. Ledelsen

var klar, det skal ikke stå på penger for

å bedre arbeidsmiljøet.

STAMI ble kontaktet

Vi ønsket å utføre en kartlegging av

hvilke biologiske faktorer ansatte ble

eksponert for. Kartlegging ville gi oss

kunnskap til å påvirke/endre ekspone-

ringskildene. Dette er et området som

krever spisskompetanse innen helse

og kjemi. Verken utstyret eller kompe-

tansen var i egen organisasjon. I slike

situasjoner er eksterne HMS-nettverk

av uvurderlig betydning. Jan Vilhelm

Bakke ble kontakten. Bakke er spesi-

alist i arbeidsmedisin og overlege i

Arbeidstilsynet. Han hadde kjennskap

til at STAMI (Statens arbeidsmiljøinsti-

tutt) ved forsker Kari Heldal jobbet med

å kartlegge arbeidsmiljøet til ansatte

ved renseanlegg. Da Kari Heldal ble

kontaktet, så hun at Lillevik-prosjektet

kunne integreres i andre arbeidsmiljø-

prosjekt på renseanlegg som var i gang.

Vårt lokale HMS-prosjekt ble en del av

et større forskningsprosjekt som kunne

få nasjonal nytteverdi.

STAMI utarbeidet prosjektskissen:

Kartlegging av helse og eksponerings-

forhold ved Lillevik renseanlegg.

S TA M I - p ro s jek te t inneho ld t

aktivitetene:

Prøvetaking med personlige •

prøvetaking

Måling av eksponering for •

mikroorganismer

Måling av eksponering for •

hydrogensulfid

Helseundersøkelser (bistand til å •

forbedre egen helseundersøkelse)

Spørreskjemaer for å kartlegge •

helseplager hos ansatte

Prosjekt Lillevik

Prosjektforslaget fra STAMI ble vedtatt

iverksatt av kommunens prosjektgruppe.

Det ble utarbeidet fremdriftsplan som

viste de ulike aktivitetene og ansvar for

gjennomføring.

Det var satt av en dag til å rigge opp

måleinstrumenter på renseanlegget og

i tørka. En dag ble benyttet til feltar-

beid og helseundersøkelse av ansatte.

For at de medisinske undersøkelser og

målinger skulle skje under realistiske

forhold, startet vi slamtørka dagen før

STAMI-teamet ankom Larvik.

8

Helsesjekk før og etter

Før ansatte kunne begynne å jobbe i

tørka ble det utført en helsesjekk av

alle. Grunnen til det var å kartlegge

ansattes helsesituasjon før arbeidet i

tørka startet opp. Etter endt arbeidsdag

ble den samme sjekken utført. Data fra

helseundersøkelsene vil danne grunnlag

for å bestemme hvordan arbeidsmiljøet

i tørka påvirker helsen.

Helsesjekken bestod av prøvene:

Nitrogen monoksid (NO) i •

utåndingsluft

Lungefunksjonsundersøkelser •

(Spirometri) for å måle

lungekapasiteten

Akustisk rhinometri for å måle •

hevelser i nesa

Eksponering for hydrogensulfid ble målt

med elektrokjemisk sensor (Odalog).

Utstyret er bærbart og logger ekspo-

neringsdata ved valgte intervaller.

Elektrokjemisk logging av hydrogen-

sulfid ble satt til måling av intervaller

på 15 minutter ved utvalgte arbeidso-

perasjoner. Utstyret ble brukt både

stasjonært ved at de ble plassert i tørka

og i renseanlegget. Ansatte ble utstyrt

med personbårne måleapparater.

Etter endt arbeidsdag i tørka måtte

alle operatørene gjennom ny helse-

undersøkelse. Dette for å se hvordan

arbeidsdagen i et støvfylt miljø hadde

påvirket helsa.

Rapport ble lagt frem, og vi fikk ny

kunnskap om:

Bakterier•

Sporer fra sopp og actinomyceter•

Endotoksiner•

Hydrogensulfid•

Betydningen av god personlig •

hygiene

Rene og urene soner•

At arbeidsklær skal være på jobben•

Risikovurdering med bruk av bilder

Ledelsen og personalet var motivert

å se hva som kunne gjøres av forbe-

dringer på arbeidsplassen. Erfaringer

fra praktisk arbeidsmiljøkartlegging

viser at det er viktig at ansatte kart-

legger eget arbeidsmiljø med tanke

på risiko. Ledere som inviterer ansatte

aktivt med å risikovurdere arbeidsmil-

jøet, kan oppnå flere forbedringer og

økt sikkerhet med relativt enkle midler

og liten ressursbruk.

De vil se at ansattes erfaringskom-

petanse er en ressurs når arbeidsmil-

jøet skal bedres. Uskreven kunnskap

om de ulike arbeidssituasjoner og hva

som kan gå galt, har vi kalt for ”taus”

HMS-kunnskap.

En metode for å frigjøre ”taus”

HMS-kompetanse er å få oversikt over

hvilke arbeidsoperasjoner/aktiviteter

som utføres i virksomheten. I dette

prosjektet utarbeidet leder og verne-

ombud en oversikt som viste de ulike

arbeidsoperasjoner/aktiviteter på rense-

anlegget. Verneombudet fikk i oppgave

å fotograferte de ulike arbeidsoperasjo-

nene som var beskrevet. Digitalt fotoap-

parat ble benyttet slik at bildene kunne

bearbeides senere. Verneombudet

kjenner de ulike arbeidsoperasjonene

og områder der det ”nesten gikk galt”.

Gjenkjennbare bilder fra ulike arbeids-

områdene ble innarbeidet i en presen-

tasjon slik at de kunne benyttes på et

internmøte med ansatte fra de ulike

miljøer tilstede.

Til hvert bilde/arbeidsoperasjon ble

spørsmålene:

Hva kan gå galt?•

Hva kan vi gjøre for å hindre at •

noe går galt?

Da bildene ble vist, ble det stort enga-

sjement blant deltakerne.

Innspillene ble notert fortløpende

på tavle slik at alle kunne se hva som

ble foreslått. I alt ble 47 områder risiko-

vurdert. Som representant for kommu-

nens HMS-tjeneste synes jeg prosessen

gav optimisme for det systematiske

HMS-arbeidet. Bilder fra gjenkjennbare

arbeidssituasjoner fikk frem den ”tause”

HMS-kompetansen.

Risikovurdering og prioritering av

tiltak

Materiellet dannet grunnlag for en

risikovurdering. Ledelsen på rensean-

legget innarbeidet innspillene i en mer

systematisk ramme for risikovurdering.

De ulike problemer/observasjoner ble

gradert i forhold til sannsynlighet for at

uheldige forhold skal oppstå, og konse-

kvens dersom noe går galt. Resultater fra

risikovurderingen dannet nå grunnlag

for prioritering. De ulike tiltakene ble

deretter prioritert i henhold til risiko,

økonomi osv, og vi sto da igjen med et

antall tiltak som gjennomføres innen

en frist, og med hvem som er ansvarlig

for tiltaket. Det kvitteres når tiltaket

er utført.

KLP Skadeforsikring har vært en

viktig støttespiller for undertegnede

ved gjennomføring av praktisk risikoa-

nalyse. Forsikringsselskapet synes det

er veldig viktig at skadeforbygging blir

9

satt i system og omsatt til skadefore-

byggende handling. Geir Grønsholt i

KLP Skadeforsikring ønsker å videre-

føre samarbeidet med Larvik kommune

om praktisk risikovurdering i andre

enheter.

Norsk Vann ble med

R i s i kov u rd e r in g o g p ra k t i s ke

HMS-arbeidet på Lillevik renseanlegg

ble lagt merke til utenfor Vestfold. Av

Norsk Vann ble vi invitert til å utforme

prosjektsøknad slik at erfaringer og

metode kunne gjøres tilgjengelig for

alle renseanlegg i Norge.

Internkontroll

Det er et mål at prosedyrer som utar-

beides av ledelsen i samarbeid med

ansatte skal inngå i virksomhetens

internkontroll. Prosedyrene inne-

holder tekst, bilder og piler som peket

på brytere/kraner, osv. Prosedyrene

skal henges godt synlig ved de ulike

arbeidsstasjonene. Originalene innar-

beides i internkontrollmappa og vil årlig

revideres/ajourføres.

Til nå er følgende driftsprosedyrer

med HMS-momenter tilgjengelig fra

Norsk Vanns hjemmeside:

Drift av rister 1.

Drift av septikkmottak2.

Drift av sand og fettfang 3.

Drift av ventilasjonsrom4.

Små pumpestasjoner5.

Drift av Fyrrom 6.

Kjemikalierommet 7.

Drift av ventilasjonsrom8.

Bruk av kantina9.

Metoden videreføres nå til andre

kommunale enheter

Arbeidet som er gjennomført på Lillevik

renseanlegg har vært et viktig bidrag for

å omsette kvalitetssystem, internkon-

troll og gjeldende lover og forskrifter til

praktisk handling. Metoden for praktisk

risikovurdering der bilder og de ulike

yrkesgrupper er deltakere, gjennomføres

nå i andre kommunale enheter. Først ute

er omsorgssektoren. Undertegnede og

Geir Grønsholt i KLP-Skadeforsikring har

bistått Lardal kommune med å gjen-

nomføre praktisk risikovurdering med

bruk av bilder av virksomhetsområde

teknisk drift og vedlikehold. Aktiviteten

skapte nytt engasjement i kommunens

HMS-arbeid.

Ønskes opplysninger om prosjektet

kan undertegnede kontaktes per telefon

33 17 12 61 / 982 31 261 eller e-post:

kai.gustavsen@larvik.kommune.no

Kildehenvisninger

Resultatrapport. Kartlegging •

av helse og eksponeringsfor-

hold ved Lillevik renseanlegg,

forsker Kari Kulvik Heldal, Statens

arbeidsmiljøinstitutt

Rapport praktisk risikovurde-•

ring, HMS- rådgiver/yrkeshygi-

eniker Kai Gustavsen, Personal/

HMS-avdelingen i Larvik kommune

Norsk Vann, • http://norskvann.no/

arbeidsmiljo/forside

10

Det var en tydelig fornøyd fylkesvara-

ordfører Svein Atle Roset som åpnet

konferansen. Han visste at temaet helse

i plan var aktuelt, men at responsen

og deltakelsen på konferansen skulle

bli så stor hadde nok verken han eller

programkomiteen trodd. Det var 350

deltakere, og før konferansen måtte

arrangørene sette opp ventelister for

interesserte deltakere.

Folkehelsearbeidet sett ut fra

forvaltningsreformen

Statssekretær Ellen Birgitte Pedersen

(HOD) viste til at Soria Moria-erklæringen

setter mål for folkehelsepolitikken. Fysisk

og psykisk helse anses som like viktig

for alle aldersgrupper. Den aller største

utfordringen ligger i at vi har sosiale

helseforskjeller i befolkningen.

Gjennom forvaltningsreformen legges

det opp til at ansvar og oppgaver på

folkehelsefeltet skal legges til fylkene.

Etter planen skal reformen behandles i

Stortinget i løpet av høsten og tre i kraft

fra 2010. Fylkene vil få flere oppgaver

innen miljøvern, friluftsliv, kultur, idrett,

samferdsel osv. De vil også bli tildelt

sterkere virkemidler enn de har i dag.

Statssekretæren presenterte en del

statistikk som illustrerte sosiale helse-

forskjeller i befolkningen. Hun viste

at dødelighet har klar sammenheng

med inntektsnivå og utdanning. En

illustrasjon på dette er 11 års forskjell i

forventet levetid mellom menn fra Oslo

øst og vest. Det har vist seg at de som

faller ut av «de gode sporene» i ung

alder (f.eks. slutter på videregående

skole) blir de som får uheldig helseut-

vikling senere i livet.

Andelen eldre vil øke sterkt de

kommende tiårene. Et godt og aktivt

folkehelsearbeid vil bidra til å utsette

pleiebehov og tjenester blant eldre.

Folkehelseinstituttets Helsebarometer

og bruk av kommunehelseprofiler kan

være gode hjelpemidler for å illustrere

helsetilstanden blant innbyggerne i en

kommune. Partnerskap for folkehelse gir

mulighet for lokale og regionale løsninger.

Folkehelsearbeid drives i litengrad av

helsearbeidere, men av mange andre

offentlige og private aktører.

I spørsmålsrunden etter innlegget

ble det etterspurt verktøy for folke-

helsearbeidet på lokalplan, men stats-

sekretæren hadde lite å bidra med på

dette området.

Ny planlov – et nyttig verktøy i

folkehelsearbeidet

Avdelingsdirektør Hans Jacob Neumann

i Miljøverndepartementet orienterte

om arbeidet med ny planlov. Han

understreket innledningsvis at Plan- og

bygningsloven (pbl) ikke bare omhandler

arealplanlegging, men samfunnsplan-

legging i en større sammenheng.

Neumann orienterte om loven og

innholdet i formålsbestemmelsene. Et av

lovens hovedmål er å sikre bærekraftig

utvikling. I tillegg skal loven fremme

befolkningens helse og motvirke sosiale

helseforskjeller, bidra til å forebygge

kriminalitet og fremme samfunnssik-

kerhet. Han understreket kommunenes

plikt til å legge til rette for aktiv delta-

kelse i planarbeid for publikum, organi-

sasjoner og andre. Folkehelse er ingen

sektor i planleggingen etter pbl, men

en samlet innsats på flere områder.

Nasjonal konferanse i Molde 18. og 19. september 08

Folkehelse i kommuneplanAv Svein Kvakland

Konferansen ble arrangert som et samarbeid mellom Helse- og omsorgsdepartementet,

Miljøverndepartementet, Helsedirektoratet og Møre og Romsdal fylke.

Mange interesserte deltakere.

11

Med den nye planloven innføres en

del nye elementer:

Kommunale og regionale •

planstrategier

Hensynssoner•

Regionale planbestemmelser•

Risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS) •

skal inngå i alle utbyggingsplaner

Plandelen av pbl er vedtatt, og det

legges opp til ikrafttredelse 1. juli ’09. I

løpet av våren vil det bli lansert et eget

opplæringsprogram. Bygningsdelen

av loven skal behandles av Stortinget

senere i år.

Nye virkemiddel sett i eit regionalt

perspektiv

Denne sekvensen var delt mellom fylkes-

direktør i Møre og Romsdal, Ottar Bage

Guttelvik, og professor Jørgen Amdam

ved Høgskolen i Volda.

Guttelvik viste til den planlagte

endringen av plan- og bygningsloven

og at folkehelsearbeidet vil bli forankret

i fylkene. Etter hans oppfatning har

fylkene gode forutsetninger for å drive

et godt folkehelsearbeid gjennom sine

vide kontaktnett og strategiske rolle.

Møre og Romsdal er inne i en prøve-

periode med enhetsfylke der fylkes-

mannsembetet og fylkeskommunen

er samordnet. Denne integreringen gir

et godt grunnlag for folkehelsearbeid.

Møre og Romsdal har hatt folkehelseut-

valg siden 2003 og har et nettverk for

folkehelse der 22 kommuner er med.

Fylket stiller seg derfor positiv til å få

folkehelseoppgaver.

(Les mer om folkehelseprogrammet

God helse: www.mrfylke.no/hoved.

aspx?m=25621)

Jørgen Amdam er en av landets

fremste kapasiteter innen samfunns-

planlegging. Han holdt et morsomt og

engasjerende innlegg der han pekte på

samtalen som det viktigste hjelpemid-

delet for samfunnsplanlegging. Det

samsvarer jo også godt med det som er

nevnt foran om plan- og bygningslovens

krav om deltakelse i planarbeid.

Frivillige organisasjoners rolle i

samhandling om folkehelse

Det er jo en kjent sak at folkehelsear-

beid bare delvis utføres av det offent-

lige. I Norge har vi en tradisjon for aktiv

deltakelse fra frivillige lag og organisa-

sjoner. Sølvi Lundgaard ga en god beskri-

velse av den innsatsen Norske Kvinners

Sanitetsforening (NKS) har nedlagt

gjennom 112 års arbeid med folkehelse,

og hvordan de arbeider i dag.

I utgangspunktet dreide arbeidet

seg om bekjempelse av tuberkulose,

innføring av helsestasjoner og sped-

barnskontroll, eldreomsorg etc. I dag

satser NKS betydelig innen forskning,

spesielt innen kvinnehelse. De har også

bygd opp en omsorgsberedskap for å

dekke basis behov som hus, mat og klær

for de som måtte trenge det ved akutte

behov i fbm ulykker/kriser.

Min Store Dag er et prosjekt rettet

mot barn i alderen 3 til 18 år som er i en

vanskelig situasjon over tid. Dette kan

gjelde barn som trenger en oppmunt-

ring fordi de sliter med alvorlig sykdom,

funksjonshemning eller andre utfor-

dringer som gjør at de vil ha godt av

en god opplevelse. NKS vil gjerne ha

et samarbeid med kommunene for å

finne fram til barn som kan nyte godt

av dette tilbudet.

For de av oss som arbeider med

offentlig planarbeid kan det være

lett å glemme det engasjeentet og de

ressursene som ligger i frivillig sektor.

I så måte var det nyttig å få en påmin-

ning om den kompetansen som disse

organisasjonene sitter inne med, ikke

minst på helsesida.

Folkehelse som selvstendig

virksomhetsområde – Folkehelse i

planlegginga

Elisabet Vestbakke Haugen hod

Fylkesmannen i Vestfold orienterte om

det samarbeidet de har hatt mellom

Fylkesmannen i Vestfold, Vestfold fylkes-

kommune, Høgskolen i Vestfold, Re

kommune og Larvik kommune.

Det har bl.a. resultert i veilederen

Helse i plan som beskriver hvordan

helsehensyn kan ivaretas i planer etter

plan- og bygningsloven. Den kan lastes

ned fra nettsidene til fylkesmannen i

Vestfold. Denne veilederen anses som

et supplement til nettstedet Vestfolds

lille grønne www.vlg.no

Faglig myldring.

12

Parallelle sesjoner

Både torsdag ettermiddag og fredag

formiddag var det fire forskjellige

parallellsesjoner. De fleste ble gjen-

nomført som kafédialoger. Etter korte

faglige innledninger fikk grupper på

8-10 personer et kvarter til å diskutere

forkjellige tema og deretter gi en kort

oppsummering i plenum. Diskusjonene

gikk livlig i de sesjonene undertegnede

deltok på, men utfallet er nok avhengig

av at hver gruppe har sin vert som kan

holde en viss tråd i diskusjonene og få

ideene ned på papiret.

Helse i plan i Gran kommune

Anders Paulsen ga en engasjerende

beskrivelse av hvordan kommunen har

arbeidet med folkehelse i samfunns- og

arealdelen av kommuneplanen. De har

arbeidet bevisst for å begrense negative

helsefaktorer og samtidig skape enga-

sjement og tilslutning hos administra-

sjon og politikere. Det ligger en utfor-

dring i å legge til rette for at folk kan

gjøre de gode valgene for egen helse,

og man må ha fokus på alle grupper i

befolkningen.

Paulsen understreket også viktig-

heten av å ha forum eller møteplasser

i kommunen der planer drøftes. Dette

er helt nødvendig for at helsetjenesten

skal kunne være orientert og bidra.

I Gran kommune har man også hatt

gode erfaringer med samarbeid mellom

byggesak og ergoterapi.

”Fortett med vett”

Dette er tittelen på en evaluering som

Norsk institutt for by- og regionforskning

(NIBR) har gjort av uterommene i 27 nye

boligprosjekter i Trondheim, Bergen,

Stavanger og Kristiansand. Arkitekt

og forsker Lene Schmidt trakk linjer

tilbake til 1860-årene og Sundhetslovens

betydning for bolighygiene, folkehelse

og bygningslovgivning.

Gjennom utstrakt bruk av bilder

fikk vi presentert nye boligområder

med dårlige eller tildels fraværende

uteareal. En slik aktiv bruk av bilder er

illustrerende og gjør stoffet lett forstå-

elig. Av de 27 boligområdene som NIBR

evaluerte ble bare tre betegnet som

forbilledlige. Schmidt stilte spørsmål om

vi trenger et fornyet fokus på tilgang

til lys og luft i bomiljø, og om bygge-

forskriftenes bestemmelser på dette

området ikke håndheves.

Eksempelsamling fra prosjektet og

sjekklister for gode boområder/uteareal

ligger på NIBRs nettsider.

Filosofisk horisont: ”Helse – hva og

hvordan i plan?”

Per Fugelli, professor i samfunnsmedisin

hadde fått i oppgave å komme med

noen betraktninger som en oppsum-

mering etter konferansen. Fugelli

er jo en velkjent foreleser, forfatter

og samfunnsdebattant, som gjerne

forfekter synspunkter som går utenom

hovedstrømningene, og det var nok

knyttet mye forventning til hva han

hadde på hjertet.

Fugelli mente at sinnets helse må

inn i folkehelsearbeidet. Folkehelsen er

for mye låst i kroppen, det er for mye

fokus på fett, sukker og tobakk. Vi har

en sosial klimakrise med for mye jeg

og for lite vi. Folkehelsens hovedmål

må være å gi mennesker verdighet og

trygghet.

Folkehelsearbeidet må politi -

seres. Politikk er å fordele levekår, og

på den måten gi folk mulighet til å

holde seg friske. Helsekonsekvensene

av politiske vedtak må tydeliggjøres.

Sentrale føringer for helsearbeid er

viktig, men også frivillighet, som f.eks

Sanitetskvinnene er et eksempel på.

Folkehelsearbeidet har bregrensete

ressurser, og innsatsen må rettes mot de

som trenger det. Etter Fuggelis oppfat-

ning må to områder få topp prioritet;

det ene er bekjempelse av fattigdom

- det andre er forebygging av rasisme,

som stjeler folks verdighet.

Fugelli anser vern av og videre

bygging av velferdssamfunnet som

folkeoppgave nr 1, og avrundet med å

hevde at framtidshelsen vår bestemmes

av om vi får rød eller blå resept ved

valget neste år.

Innleggene fra konferansen

Alle presentasjonene fra konferansen og

oppsummeringer fra parallellsesjonene

ligger finnes på hjemmesidene til Møre

og Romsdal fylke: www.mrfylke.no/

enkel.aspx?m=22664&amid=1856640

Kafédialog med Asle Moltumyr.

13

Radon er en radioaktiv gass uten farge

og lukt. I berggrunnen og jordsmonnet

dannes denne gassen kontinuerlig som

et ledd i nedbrytningskjeden av det

radioaktive stoffet uran-238. Radon

er en edelgass. Det vil si at den har

liten evne til å bindes i faste stoffer.

Radongassen vil derfor blande seg med

luften i jorden og sammen med jordlufta

kunne transporteres til jordoverflaten.

I friluft vil radongassen normalt raskt

tynnes ut til svært lave konsentrasjoner,

men i bygninger kan radon oppkonsen-

treres og bli et helsemessig problem.

Kilder til radon

Den viktigste kilden til radon i Norge er

byggegrunnen. Mengden radon bygge-

grunnen avgir avhenger av flere faktorer.

Innholdet av uran i berggrunnen og

jordsmonnet avgjør hvor mye radon

som dannes. Bare radon som dannes på

overflaten av stein og partikler i jorda

kan frigjøres til jordlufta. Løsmasser og

grus i grunnen gir derfor mye radon

i jordlufta. Også grunnens evne til å

transportere jordluft (permeabilitet) er

viktig. Tykke lag av fuktig leire vil for

eksempel ofte være så tett at radon ikke

trenger igjennom. Generelt kan man

si at jordluft alltid inneholder så høye

konsentrasjoner av radon at det kan

skape problemer for innelufta. Derfor er

bygningskonstruksjonen alltid viktig for

radonkonsentrasjonen innendørs. Sålen

og grunnmuren til et hus er ofte ikke

helt tett og den radonholdige jordlufta

kan trenge inn. I vintersesongen øker

som regel radonproblemet. Når et hus

varmes opp vil lufttrykket i kjelleren bli

lavere enn lufttrykket i grunnen under

huset. Jordlufta vil dermed effektivt

suges inn i huset. Denne effekten kalles

skorsteinseffekten.

Husholdningsvannet kan også være

en radonkilde. Vann fra borede brønner

i fast fjell kan inneholde betydelige

mengder radon. Radon vil raskt luftes

ut av vannet når det brukes. Dermed

vil inneluften få et ekstra bidrag til den

totale radonkonsentrasjonen. Dette

ekstra radonbidraget kan være bety-

delig. Å drikke radonholdig vann gir

også et lite tillegg til stråledosen, men

dosen fra bidraget til innelufta er av

mye større betydning. Overflatevann

inneholder lite radon.

Bygningsmaterialer er sjelden en

viktig radonkilde i Norge. Imidlertid

kan fyllmasser ha en betydning dersom

disse består av bergarter med et høyt

uraninnhold. I Sverige forekommer det

radonproblemer i hus bygget med såkalt

blåbetong. Blåbetongen er tilsatt alun-

skifer som har et høyt innhold av uran.

I Norge er det bare få hus som er ført

opp med blåbetong.

I noen områder finnes det så mye

radon at det er vanskelig å hindre høye

radonkonsentrasjoner innendørs ved

hjelp av vanlige forebyggende tiltak.

Disse utsatte områdene er ofte karakte-

risert ved at grunnen består av bergarter

som inneholder mye uran, eller dersom

den består av større mengder perme-

able løsmasser. Eksempler på uranrike

bergarter er alunskifer og uranrik

granitt. Ved forekomst av permeable

løsmasser i grunnen vil store mengder

radon frigis og kunne transporteres.

Disse særlig utsatte områdene bør det

tas ekstra hensyn til ved arealplanleg-

ging. Det bør vurderes å stille krav til

grunnundersøkelser før utbygging og

ekstra krav til radonreduserende tiltak i

nybygg. Når et bygg er tatt i bruk, er det

viktig at radonkonsentrasjonen i bygget

kontrolleres ved måling, og målinger

bør gjentas regelmessig for å sikre at

radonnivået holder seg akseptabelt.

Det finnes områder der det kan være

vanskelig å oppnå akseptable forhold,

og da bør man vurdere å la være å

bebygge disse.

Radon og kreftrisiko

Stråledosen fra radon representerer

omtrent halvparten av den gjennom-

snittlige totale stråledosen til befolk-

ningen i Norge. Kunnskapen om

sammenhengen mellom stråling fra

radon og kreftrisiko er solid, og Verdens

helseorganisasjon (WHO) har konklu-

dert med at etter aktiv røyking, er radon

er den viktigste årsaken til utvikling av

lungekreft. Store internasjonale studier

har vist en signifikant og tilnærmet

lineær sammenheng mellom radonek-

Radon i inneluftAv Bård Olsen og Anne Liv Rudjord, Statens strålevern

Radon i inneluft er et betydelig problem i Norge. Eksponering for radon gir økt risiko for

lungekreft, og i Norge oppstår årlig ca 280 nye tilfeller av lungekreft der radon er medvirkende

årsak. Mange av disse livene kunne vært spart om radon hadde blitt tatt mer hensyn til. Statens

strålevern anbefaler alle boliginnehavere å måle radon og at radonreduserende tiltak iverksettes

dersom forhøyede konsentrasjoner påvises.

14

sponering og antall lungekrefttilfeller.

Denne sammenhengen gjelder også for

radonkonsentrasjoner under den pr. i

dag anbefalte tiltaksgrensen på 200

Bq/m3. Studiene har ikke påvist noen

nedre terskelverdi.

Beregninger har vist at rundt 280

personer dør i Norge hvert år av lunge-

kreft som følge av radoneksponering.

Dette tilsvarer 12 % av alle lungekreft-

dødsfall her i landet. Størst risiko for

radonindusert lungekreft har røykere.

Det er påvist at radon sammen med

røyking har en forsterkende effekt for

kreftutvikling. Ved den samme radon-

eksponeringen vil en røyker ha rundt 25

ganger større sannsynlighet for å utvikle

radonindusert lungekreft sammenlignet

med en som aldri har røyket. For eks-

røykere vil denne sannsynligheten være

mindre enn for røykere, men større enn

for ikke-røykere.

En stor andel av tilfellene av radon-

indusert lungekreft oppstår ved radon-

nivåer under dagens tiltaksgrense på

200 Bq/m3. Det vil derfor være en helse-

messig gevinst ved å redusere radon-

konsentrasjonen også i boliger med

radonkonsentrasjoner under 200 Bq/

m3. På bakgrunn av dette anbefaler

Strålevernet at radonnivåene holdes

lavest mulig, og at gode radonfore-

byggende tiltak bør gjennomføres i

alle nybygg.

Radonmåling og tiltak

Radon i inneluft er enkelt å måle.

Strålevernet anbefaler at målingen

gjøres ved bruk av sporfilm over en

måleperiode på minimum to måneder.

Den lange måleperioden er nødvendig

da radonkonsentrasjonen kan variere

mye over kort tid. Ved å måle i minst

to måneder vil disse korttidsvaria-

sjonene midles ut. En korttidsmåling

som viser lav verdi kan gi en helt falsk

trygghet. Radonmålinger bør utføres om

vinteren da skorsteinseffekten normalt

vil medføre at radonkonsentrasjonen på

denne tiden er størst. I tillegg luftes det

mindre slik at innemiljøet er mer stabilt

om vinteren enn i sommerhalvåret.

Radonkonsentrasjonen i et hus vil

kunne endre seg over tid. Strålevernet

anbefaler derfor at alle huseiere

utfører radonmålinger regelmessig,

for eksempel hvert 5-10 år. Unntaket

er blokkleiligheter fra tredje etasje over

markplan og høyere. Her representerer

radon sjelden et problem. Også alle

nybygg bør måles den første vinteren

etter at de er tatt i bruk. Strålevernet

mener også at radonnivået i en bolig

bør være et tema både i forbindelse med

kjøp og salg av boliger og i forbindelse

med utleie av bolig.

Strålevernet anbefaler at forebyg-

gende tiltak mot radon iverksettes i alle

nybygg. Det er billigere og bedre enn

å gjøre tiltak i eksisterende hus Tiltak

mot radon går i hovedsak ut på å hindre

jordluft, og dermed radon, å komme inn

i bygningen. For å oppnå dette er det

viktig med tetthet mot grunnen, samt å

redusere trykkforskjellen mellom inne-

lufta og lufta i grunnen. En måte man

kan oppnå dette på er ved å kombinere

følgende:

Legge radonmembran / forsterket •

fuktsperre for å tette huset mot

grunnen

Installere et såkalt passivt trykkre-•

duserende tiltak for å ventilere

og redusere lufttrykket i grunnen

under huset

Illustrasjon: Statens strålevern/Monica Egeli

15

Dersom radonmålinger første vinteren

etter at huset er tatt i bruk viser høye

verdier, vil man enkelt og rimelig kunne

installere en liten vifte på det passive

trykkreduserende tiltaket (som da blir

et aktivt trykkreduserende tiltak) og på

den måten kunne redusere radonkon-

sentrasjonen ytterligere.

I eksisterende bygg/boliger må best

egnede tiltaksløsninger vurderes for

hvert enkelttilfelle. Ofte vil tetting mot

grunnen sammen med installasjon av

radonsug (aktivt trykkreduserende tiltak)

være et effektivt tiltak mot radon. I rom

der luftskiftet er dårlig, kan bedret venti-

lasjon redusere radonkonsentrasjonene

noe. Balanserte ventilasjonssystemer er

i ferd med å bli vanligere, og dette vil

virke i gunstig retning. I forhold til radon

vil imidlertid andre tiltak ofte være både

mer effektive og rimeligere. En utfor-

dring ved eksisterende bygg/boliger er å

få gjort målinger og kartlegginger for å

kunne identifisere bygg med forhøyede

radonnivåer, samt ikke minst å få bolig-

eiere til å gjøre tiltak om nødvendig. Når

det gjelder tiltak ser Strålevernet et klart

behov for bedre tekniske beskrivelser og

økt kompetanse om radonsikring blant

annet i byggebransjen.

Regelverk og forvaltning

Dagens regelverk om radon er spredt på

flere lover, blant annet strålevernloven,

arbeidsmiljøloven, plan- og bygningsloven

og kommunehelsetjenesteloven, alle med

forskrifter. Også forvaltningsansvaret

er fordelt på ulike myndigheter. Dette

medfører at det kan være vanskelig å få en

god oversikt. På viktige områder mangler

det også detaljregulering av radon.

Helse og omsorgsdepartementet har

etablert en tverretatlig arbeidsgruppe

som blant annet kartlegger gjeldende

regelverk om radon og utarbeider

forslag om regelverksendringer og andre

tiltak for å redusere radoninduserte

lungekrefttilfeller i Norge. Mandatet er

bredt og ikke bare bolighus er berørt,

men også radon i plan- og byggeprosess,

på arbeidsplasser, i barnehager og på

skoler og andre bygg der allmennheten

har adgang. Arbeidsgruppen vurderer

også tiltak for å stimulere boliginneha-

vere til å iverksette radontiltak. Videre

vurderer arbeidsgruppen behov for

informasjon, kompetanseoppbygging

og forskning. Rapporten fra hele dette

arbeidet forventes å foreligge ved

utgangen av 2008.

Kommunene har en viktig rolle i det

radonforebyggende arbeidet, blant annet

når det gjelder oppfølging av sitt ansvar

i medhold av plan- og bygningsloven og

kommunehelsetjenesteloven. Kommunen

skal ha oversikt over problemomfanget i

eget område, og det har stor betydning at

denne kunnskapen inngår i vurderingene

både i planarbeid, i reguleringssaker og

de enkelte byggesakene.

I tillegg har kommunen en viktig funk-

sjon med å informere innbyggerne om

radon. Undersøkelser har vist at den infor-

masjonen som gis av kommunen om lokale

forhold blir vektlagt av befolkningen.

Statens strålevern anbefaler at

det alltid gjøres radonforebyggende

tiltak i nybygg. Et minstekrav bør være

tetting mot grunnen ved å legge en

tett membran samt installere et passivt

trykkreduserende tiltak. Et slikt tiltak,

som består av et rørsystem som legges

i grunnen under huset og føres ut i

friluft, vil redusere trykket i grunnen og

på denne måte redusere innstrømning

av jordluft og radon i huset.

Alunskifer kan inneholde mye uran, noe som medføre at en slik byggegrunn vil kunne avgi mye radon.Foto: Statens strålevern

Foto: Statens strålevern

16

Den endelige rapporten om legionella-

utbruddet tidligere i sommer ble lagt

fram i september. Rapporten anbefaler

midlertidig stengning av biodammer

ved Borregaard. Det er ikke påvist noen

sikker felles smittekilde for alle de fem

pasientene som fikk legionellasykdom

i Østfold i juni og juli i år. Det er likevel

grunn til å anta at biodammene ved

Borregaard, direkte eller indirekte, har

vært involvert i spredningen av legionel-

labakterien i Fredrikstad og Sarpsborg

i den aktuelle perioden. Dette er en av

konklusjonene i rapporten fra etter-

forskningen av utbruddet. I rapporten

anbefales det i en periode å stenge det

biologiske renseanlegget mens man

utreder risikoreduserende tiltak eller

alternative rensemetoder.

På kort sikt

Biodammene ved Borregaard er to

store åpne luftbasseng der prosessvann

og slam blandes med store mengder

innblåst luft for å framskynde biolo-

gisk nedbryting av avfallsprodukter

før utslipp i Glomma. I biodammene

foregår det vekst av legionellabakterier,

men det er usikkert om legionellabak-

terier kan spres fra disse biodammene

til andre tekniske innretninger eller til

personer som oppholder seg i nærheten

av dammene. Stans i den biologiske

nedbrytningsprosessen i biodammene

og tømming av bassengene er på kort

sikt det eneste mulige tiltaket for å

hindre legionellaoppvekst og dermed

utslipp av bakterien i Glomma.

På lengre sikt

På lengre sikt må andre tekniske

løsninger vurderes. I en slik midlertidig

situasjon må man gjennom dialog med

forurensingsmyndighetene finne alter-

native måter å håndtere utslippene på.

Det vil bli iverksatt et prosjekt i samar-

beid med Statens forurensingstilsyn

(SFT) hvor andre treforedlingsbedrifter

med lignende biologiske renseanlegg

utredes med hensyn til Legionella.

I perioden mellom 17. juni og 18. juli

2008 ble fem personer diagnostisert

med legionellasykdom i Østfold. Tre av

pasientene var bosatt i Fredrikstad, to i

Sarpsborg. Alle de fem pasientene ble

innlagt i sykehus og to døde som følge

av sykdommen. Hos tre av pasientene

ble det i dyrkningsprøver påvist samme

legionellastamme. Den samme bakte-

riestammen ble også påvist i prøver fra

Borregaards anlegg. Fra de to første

pasientene ble det ikke foretatt dyrk-

ning av bakterien.

Kommunelegene i Sarpsborg og

Fredrikstad har med bistand fra

Folkehelseinstituttet ledet etterfors-

kningen av utbruddet.

Hovedkonklusjonene i rapporten om

utbruddet (forkortet):

Det er ikke påvist noen sikker •

felles smittekilde for alle de fem

pasientene som ble diagnostisert

med legionellasykdom i Sarpsborg/

Fredrikstad-området i juni og juli

2008.

Det er rimelig å anta at smitten til •

de tre sist meldte pasientene har

sammenheng med legionellafun-

nene ved Borregaard.

Det er uklart hvordan bakteriene •

har spredd seg. Det har vært

kjent siden 2005 at det biologiske

renseanlegget på Borregaard har

et stort potensial for oppformering

av legionellabakterier. Spredning

av Legionella fra dette anlegget til

mennesker kan antagelig skje på

flere måter.

Det er ikke holdepunkter for •

at Borregaard har opptrådt

uansvarlig. Bedriften har så

vidt man kan vurdere over-

holdt aktuelle forskrifter og tatt

hensyn til den beste eksisterende

kunnskap om forebygging av

legionellaspredning.

Andre smittekilder enn Borregaard •

kan ikke sikkert utelukkes. Samme

bakteriestamme kan forekomme i

ulike kjøletårn og vannsystemer i

samme område. Man tenker seg da

at anleggene ”smitter” hverandre

gjennom luften. Forekomsten av

legionella i et anlegg kan også

variere betydelig slik at enkelt-

prøver bare vil gi et øyeblikksbilde.

Tilsyn av anleggene med kjøletårn

i det aktuelle området tilsier at de

har hatt gode rutiner som er i tråd

med anbefalingene.

Det er vanskelig å slå fast om de to •

først innsyknete pasientene var en

del av utbruddet. Da det ikke ble

Rapporten om legionellautbruddet i Østfold sommeren 2008Fra fhi.no

17

foretatt dyrkning for legionella fra

de to første pasientene, kan man

ikke slå fast om de var smittet med

samme bakteriestamme.

Kunnskapen om hvordan legio-•

nellabakterien spres gjennom

luft er mangelfull. Økt satsing på

forskning nasjonalt og internasjo-

nalt vil gi bedre kunnskap for å

forhindre framtidige utbrudd av

legionellasykdom.

Det vil bli utført en gjennomgang av

gjeldende regelverk for å se om det er

behov for endringer.

I forbindelse med ny strålevernforskrift,

gjeldende fra 1. januar 2004, ble tilsynet

med solarier delegert til kommunene.

Dette ble gjort fordi det finnes veldig

mange solarier i Norge. Kommunene

har nærhet til virksomhetene og har

allerede tilsynsansvar for hygienen i

studioene.

Med den nye forskriften ble det også

meldeplikt til Strålevernet for de som

driver solarievirksomhet. Per i dag er mer

enn 1100 solarievirksomheter registrert,

alt fra solstudioer til solarier i tilknyt-

ning til treningssentre og idrettshaller,

frisør- og velværesalonger, kiosker og

bensinstasjoner, hotell og overnattings-

steder og på mange arbeidsplasser.

Strålevernet har til og med registrert

solarier på skoler. Man ser at det er

flest virksomheter meldt fra de store

aktørene og fra de kommunene der

det har vært utført kommunalt tilsyn.

Strålevernet jobber for at flere virksom-

heter melder seg slik at det blir enklere

å få oversikt. Videre må kommunene

få enklere tilgang til registeret slik at

de kan holde oversikt i sin kommune

og dermed også kan øke presset på de

som ikke melder.

Spesielt for norske solstudioer er at

så mange som fire av fem er ubetjente.

Dette reiser mange spørsmål, og i

forhold til strålevernforskriften bør

det i alle fall stilles større krav til at

skriftlig informasjon er på plass i disse

studioene.

At det er behov for tilsyn, og mer

tilsyn, kom tydelig frem da Strålevernet

nylig oppsummerte tilstanden på solari-

emarkedet i Norge i StrålevernRapport

2008:9 ”Indoor Tanning in Norway.

Regulations and Inspections”. Rapporten

presenterer regelverk for bruk av

kosmetiske solarier i Norge, og hvilken

påvirkning dette har hatt på det norske

solariemarkedet i forhold til hvilke sola-

rier som er tilgjengelig, hvordan krav

i forskriften er overholdt og nivå av

UV-stråling fra solariene.

Resultatene er basert på to tilsyns-

runder, i 1998-1999 og i 2003, og på UV

målinger fra godkjenningsprosessen for

nye modeller til det norske markedet.

Strålingsnivåene er gjengitt i fakta-

Solarietilsyn - et kommunalt ansvarHvordan er tilstanden i solariemarkedet, og hva forventer Strålevernet at kommunene skal gjøre?Av forsker Lill Tove Nilsen, overingeniør Tommy N. Aalerud og seksjonssjef Merete Hannevik, Statens strålevern

Statens strålevern er myndighetsorgan for godkjenning og bruk av solarier til kosmetisk bruk

i Norge. Strålevernet var sammen med svenske strålevernsmyndigheter tidlig ute i europeisk

sammenheng med et regelverk for bruk av solarier. I Norden så man behovet for å begrense

strålingen fra solarier på grunn av stor økning i antall tilfeller av hudkreft. I tillegg så man en

utvikling i solariemarkedet med bruk av stadig sterkere strålekilder. Begge land fikk nasjonale

regelverk allerede tidlig på 1980-tallet, og har bidratt til at det kom et felles europeisk regelverk

for klassifisering av solarier, gjeldende fra 1989.

18

boksen ”Stråling fra et solarium”. På

tross av streng regulering av solarier i

Norge, avslørte tilsynene spesielt i 1998

at forskriften i liten grad ble overholdt.

Bare en av 130 virksomheter overholdt

alle krav i 1998. Tilsynet i 2003 viste

forbedringer. Likevel, figuren viser at

alt for få inspiserte solarier var utstyrt

med korrekte rør og lamper og mange

virksomheter manglet anbefalinger

om solingstider. Strålevernets godkjen-

ningsprosess skulle begrense strålingen

fra solariene. Men resultatene viste at

UVB strålingen i de inspiserte solariene

var mye høyere enn da modellene ble

godkjent. UVA strålingene var ikke så

forskjellig for de godkjente og inspiserte

solariene.

Rapporten konkluderer med at

regulering av kosmetiske solarier er

nødvendig, men ikke tilstrekkelig

dersom det ikke følges av tilsyn.

Strålevernet vil fortsette å jobbe for

at regelverket blir etterlevd slik at strå-

lingen fra solarier ikke skal være for høy.

Dette innebærer fortsatt innsats i inter-

nasjonale og europeiske arbeidsgrupper

og fortsatt dialog med solariebransjen i

Norge og i Europa. Fordi det er så enkelt

å bytte ut rørene i et solarium, jobbes

det for standard merkekrav som viser

styrken og UV-fordelingen til røret.

Da vil ikke rørnavn og produsent bety

noe. Videre er det en stor oppgave å

jobbe for økt kommunalt tilsyn, og god

kvalitet i dette tilsynet. For at kommu-

nene skal få kunnskap om og trygghet

for å utføre tilsynet, har Strålevernet

lagt ut mye nødvendig informasjon på

nettsidene. Ved behov arrangerer vi

også dagskurs, gjerne lokalt og helst

inkludert demonstrasjonstilsyn.

I Norge har vi kommet langt i dette

arbeidet. Vi har gjort oss bemerket i

Europa, både blant solarieprodusenter

og hos andre myndigheter. Vi trenger

kommunal hjelp for å få virksomhe-

Krav til solarier i henhold til

forskrift nr. 1362 om strålevern og

bruk av stråling (www.nrpa.no,

”Regelverk”, se også ”Veileder nr.

3” under ”Publikasjoner”)

Solariene skal tilfredsstille strå-•

lingskravene for UV type 3 og

inneha nødvendig godkjenning

fra Strålevernet

Alternativt skal virksomheten •

kunne fremvise brukstillatelse

fra Strålevernet

Solariene må være utstyrt med •

tillatte rør og lamper

Det skal finnes oversikt over •

tillatte UV kilder for hvert

solarium

Hvert solarium skal være merket •

med advarselstekst og UV type

3 merke

Det skal finnes bruksanvis-•

ning inkludert anbefalinger

om solingstider tilgjengelig for

hvert solarium

Solingstiden må kunne stilles •

i henhold til de anbefalte

solingstidene for hvert solarium

(tidsur/myntboks eller lignende)

Plakat med advarselstekst, •

verneregler og fraråding om

bruk for de under 18 år skal

henge lett synlig i solingslokalet

Virksomheten skal være meldt •

til Strålevernet

Virksomheten skal ha utar-•

beidet skriftlige instrukser og

arbeidsprosedyrer

Kommunalt solarietilsyn –

anbefalinger fra Strålevernet:

Kommunene fikk ansvar for •

solarietilsyn fra 1. januar 2004

Kommunen bør informere alle •

solarievirksomhetene om:

kravene i forskriften

hvor de kan finne nødvendig

informasjon

informere om at virksom-

hetene kan vente tilsyn fra

kommunen

Kommunen bør utføre tilsyn i •

form av jevnlige prosjekter og/

eller ved stikkprøver

Kommunen bør be om hjelp •

fra strålevernet når det er

nødvendig:

innhent informasjon fra nett-

sidene (www.nrpa.no, ”UV,

sol og solarium”)

ring eller spør om råd via

e-post

Strålevernet ønsker tilba-•

kemelding ved å få kopi av

tilsynsrapporter og få vite om

spesielle funn, samt få navn på

kontaktperson i kommunen slik

at de kan få tilsendt relevant

informasjonSolarier fi nnes i mange typer virksom-heter – for eksempel bensinstasjoner.

tene til å overholde regelverket, og vi

trenger innspill til hvordan Strålevernet

og kommunene best skal få det til.

Figuren viser prosentdel solarier med tillatte rør og lamper og prosentdel solstudioer med anbefalinger om so-lingstider tilgjengelig for kundene i de to tilsynsrundene.

19

Lenker:

www.nrpa.no• , ”UV, sol og solarium”, ”Solarier til kosmetisk bruk”,

”Informasjon til tilsynsmyndighet”.

www.nrpa.no/solarieliste•

Stråling fra et solarium

Et solarium avgir UV-stråling, •

UVB (280-320 nm) og UVA (320-

400 nm), og litt synlig lys

Strålingsspekteret etterligner •

det fra sola, men har i tillegg

strålingstopper forårsaket

av kvikksølvdampen som er i

solarielampene

Kun solarier klassifisert som UV •

type 3 er tillatt på solstudioer i

Norge:

erythemvektet UVB- og

UVA-strålingen begrenses

begge oppad til 0,15 W/m²

dette er ca. 1,5 ganger og

4,5 ganger sterkere enn fra

sola midt på sommeren i

Sør-Norge

Godkjenning av solarier fra •

1993-2005 viser:

gjennomsnittlig nivå på 0,10

W/m² (UVB) og 0,11 W/m²

(UVA)

dette tilsvarer omtrent

sommersol i Sør-Norge for

UVB, 3 ganger sterkere i UVA

Tilsyn med solarier i 1998 viste •

gjennomsnittlig nivå på 0,19

W/m² (UVB) og 0,10 W/m²

(UVA)

dette er ca. 1,7 ganger

sterkere enn sommersol i

Sør-Norge i UVB, 3 ganger

sterkere i UVA

Tilsyn med solarier i 2003 viste •

gjennomsnittlig nivå på 0,15

W/m² (UVB) og 0,11 W/m²

(UVA)

dette er ca. 1,5 ganger

sterkere enn sommersol i

Sør-Norge i UVB, 3 ganger

sterkere i UVA

Helseeffekter fra UV og spesielt solariestråling

Sterk UV-stråling kan gi akutt solforbrenning (erythem), spesielt dersom •

sterke solarierør/lamper er brukt der det er feil eller manglende anbefa-

linger om solingstider

Økt risiko for hudkreft ved mange forbrenninger og høye akkumulerte •

UV-doser

Pigmentforandringer og økt rynkedannelse ved mye solariebruk•

Mulige påvirkning og svekking av immunforsvaret ved sterk UV-stråling•

Akutte og langtidseffekter på øynene dersom det ikke brukes •

øyebeskyttelse

Økt dannelse av vitamin D fra UVB-strålingen; men vær oppmerksom på •

at solarier avgir mange ganger så mye UVA som sola, som ikke bidrar til

dannelse av vitamin D. Et viktig strålingsprinsipp om at all stråling skal

være berettiget og optimalisert blir brutt fordi solarier ikke er optimali-

sert til dette.

Strålevernet har foretatt demonstrasjonstilsyn i flere kommuner for å gi litt start-hjelp og for å motivere for videre lokalt tilsyn.

20

Teksten denne gongen kjem ikkje til å

leve opp til overskrifta nytt frå verdslit-

teraturen. No skal det handle om ein

60-åring. Verdshelseorganisasjonen,

WHO, blei etablert i 1948 og har såleis

feira rundt tal i 2008. Eg har av og til

tidlegare referert til publikasjonar frå

WHO. Men eg har inntrykk av at desse

publikasjonane ikkje alltid er like godt

kjende her i landet, trass i at WHO må

seiast å vere ein av dei store forlegg-

arane av internasjonal helsefagleg

litteratur.

Mange av utgjevingane kan lett

oppfattast som noko perifere for dei

utfordringane vi har i helsefremjande

arbeid og helseteneste her i landet. Og

det skal nok også seiast at kvaliteten

stundom kan vere noko ujamn. Men

når ein ser gjennom samlekatalogen

for bøker og tidsskrift for jubileums-

året 2008, kan ein ikkje anna enn å bli

imponert. Mengda er stor, og mange

utgjevingar finst i parallellutgåver på

fleire språk.

Eit særleg fenomen er det som dei

kallar ”The Blue Trunk Library”. Det er

ei samling av over 150 bøker og hefte

som er utvalde av biblioteket i WHO

med sikte på å danne grunnstamma i

fagboksamlinga på distriktshelsesentra

ikkje minst i Afrika. Målet har vore å

kompensere for manglande tilgang til

oppdatert skriftleg informasjon.

Ei slik samling av standardverk vil

truleg ikkje ha ei stor framtid her i

landet, men likevel er det

ei rekkje skrifter i kata-

logen som eg meiner at

folkehelsepersonell også

her i landet anten bør

ha tilgang til, eller i alle

fall vite om. Eg skal kort

nemne ein handfull av

desse.

International Travel

and Health 2008 er

nyas te utgåva av

heftet som handlar

om dei mest vesent-

lege helsetruslane

for dei som reiser

over landegrensene.

International Health

Regulations (2005)

er presentasjonen av

det nye regelverket

om internasjonale helsetruslar som blei

gjeldande frå 15. juni 2007. I gamle

dagar var dette eit gul/oransje hefte,

som den offentlege legen pliktskuldigst

hadde i bokhylla si. I dag utgjer desse to

publikasjonane eit moderne oppslags-

verk som jamt kjem i nye utgåver, og

som alle som behandlar eller gir råd

til utlandsreisande bør ha tilgang til.

Prisen er overkommeleg, noko over ein

hundrelapp for kvar av dei. Men du finn

dei også på nettet (1, 2).

Dei årlege publikasjonane The World

Health Report og World Health Statistics

må også nemnast. Dette er publika-

sjonar som kan vere til hjelp for nokon

og einkvar når ein skal prøve å sjå den

heimlege helsepolitiske debatten i eit

meir omfattande, globalisert lys. Dette

er dessutan publikasjonar som er lett

tilgjengelege i nettversjon (3, 4). Difor

er det inga orsaking å ikkje kjenne til

desse.

Tidsskrifta Bulletin of the World Health

Organization og Weekly Epidemiological

Record (som er omtala i denne spalta

før), tilhøyrer etter mi vurdering også

kjernepensum i samfunnsmedisin og

folkehelsearbeid. Dei er også tilgjen-

gelege på nettet (5, 6).

Nytt frå verdslitteraturenv/Geir Sverre Braut, Statens helsetilsyn og Høgskolen Stord/Haugesund

Kjenner du til publikasjonane frå WHO?

21

Elles inneheld katalogen interessante

titlar i søkk og kav. For meg personleg

var det gildt å kunne konstatere at den

utmerka læreboka i epidemiologi av

Bonita og Beaglehole tydelegvis har

selt så godt at den er komen i ei ny

utgåve (7). Den finn du ikkje på nettet,

men prisen er overkomeleg (under 200

kroner ved postordrekjøp).

Før i tida var publiseringa til WHO

prega av smittsame sjukdomar og

hygiene. No er mengda av stoff om

til dømes eldre og aldring, funksjons-

hemjing og psykisk sjukdom aukande.

Ta ein titt på nettsida for publikasjonar

(8). Den gir ikkje så god oversikt som

papirkatalogen, men er lett å finne

fram i. Her er det også lenker til publi-

kasjonane som regionkontora gir ut.

Haustkatalogen for 2008 i pdf-format

finn du også på nettet (9).

I Noreg er det biblioteket i

Helsedirektoratet som har samla oversyn

over publikasjonane frå WHO. Om ein

vil ha ein papirversjon og ikkje ønskjer

å kjøpe direkte frå WHO på postordre,

så har WHO peika ut abc fagbokhandel

as i Oslo som sin norske representant

for sal av publikasjonar.

Nettsider og referansar

www.who.int/ith/en/index.html1.

www.who.int/csr/ihr/en/ 2.

index.html

www.who.int/whr/en/3.

www.who.int/whosis/whostat/en/4.

www.who.int/bulletin/en/5.

www.who.int/wer/en/6.

Bonita R, Beaglehole R, 7.

Kjellström T. Basic epidemio-

logy. Geneve: WHO, 2006.

www.who.int/publications/en/8.

www.who.int/bookorders/9.

MDIbookPDF/Catalogue/

CatalogueAutumn2008.pdf

Bakgrunn

Avdelingsdirektør Truls Krogh ved

Nasjonalt Folkehelseinstitutt har anbe-

falt at det innføres et allment råd om

at folk lar være å drikke ukokt vann 24

timer etter å ha hatt trykkløs vannfor-

syning. Forslaget er til behandling ved

Mattilsynet sentralt. Mattilsynet venter

på uttalelse fra Norsk Vann i saken.

På VA-dagene på Vestlandet ble det

25. september arrangert en ”rettssak”

der argumentene for og i mot forslaget

ble satt på spissen. Christen Ræstad

trakk opp hovedlinjene for debatten:

Etterpåklokskap er klokskap når det er

for seint! Liksom ved innføringen av

kokeanbefalingen i Oslo 17. oktober

2007, må befolkningen beskyttes mot

smitte FØR man vet om faren er reell.

Slik er det også med trykkløse ledninger,

men rettssaken viste at det er mange og

kompliserte faktorer som påvirker om

Mattilsynet bør gå så langt som Truls

Krogh foreslår:

NEI!:

Dette er overkill --- risikoen er •

svært liten

Omdømmet til drikkevannet blir •

ødelagt fullstendig

Media vil krisemaksimere rundt •

dette

JA!:

Overhyppighet på 30% syke indi-•

kert etter trykkløse forhold

Dette skjer sjelden --- intet ”offer” •

i dagliglivet

Folk kan tenke selv --- åpenhet gir •

trygghet

Åpen informasjon gir grunnlag for •

debatt og bevilgninger

Innledningen var i stor grad preget av

storbyforhold, med statistikk fra Bergen

som bakteppe, og aktører som forholdt

seg til forholdene i Bergen.

Folkeopplysning med generell advarsel og kokeanbefaling for drikkevann ved trykkløst nettAv Christen Ræstad, konsulent/Foto: Erik Aschjem

Rettens administrator Christen Ræstad, flankert av sine medhjelpere Ivar Kal-land og Ane Gjesdal.

22

Innleggene

1. Annie Bjørklund, Bergen Vann KF ga

en sakkyndig beskrivelse fra Bergen

Ca 520 tilfeller med trykkløse forhold •

pr år, Varighet og antall berørte vari-

erer veldig mye, fra svært kortvarige

undertrykk som rammer meget få

abonnenter til avbrudd over flere

timer som kan ramme tusenvis ved

ekstreme ledningsbrudd.

5 tilfeller med åpne brudd og •

grøftevann/-masser inn i vannled-

ningen. Spyles og kloreres, koke-

anbefaling dersom mistanke om

forurensning

Omkring 13% av befolkningen •

(32 000 innb) i Bergen (tot 250 000

innb) berøres av trykkløse forhold

hvert år

Ved 50 stikkprøver tilknyttet •

trykkløse forhold var det E.coli i 3

av disse, hvorav trolig kun den ene

skyldes innsug pga. trykkløst nett

”Mitt inntrykk er at det ikke er ofte at vi

har sykdomsutbrudd i Bergen på grunn av

vannforsyningen” (Utsagnet ble imøtegått

av andre: ”Dette kan du ikke vite!”)

2. Anna Walde fra Mattilsynet

hadde rollen som ”aktor” for JA-

standpunktet

men hun understreket at det er

Mattilsynet sentralt som skal ta avgjø-

relsen i dette spørsmålet.

Vannverkenes informasjonsplikt •

iht. drikkevannsforskriftens §6 er

helt sentralt her

”Det er ikke noen stor belastning •

for folk å unnlate å drikke vannet

evt koke vannet de svært sjeldne

gangene man opplever trykkløse

forhold.”

3. Asle Aasen fra VA-etaten i Bergen

var forsvarer for NEI-synspunktet

Han omtalte også tilbakesugproble-

matikken, men denne inngikk ikke i

rettssaken.

”Jeg blir bekymret hvis det •

ligger et kontinuerlig kokevarsel.

Det ødelegger drikkevannets

omdømme. Hvilket signal gir dette

til våre politikere?”

Folk er i stand til å tenke selv. •

Dersom de opplever noe unormalt,

vil de unnlate å drikke misfarget

vann. Er de i tvil, kan de ringe

vaktsentralen og få mer konkret

informasjon!”

4. Ivar Kalland la fram statistiske

vurderinger

Spørsmålet er i hovedsak et spørsmål om

risikovurderinger. Følgende vurderinger

ble fremlagt:

0,3 % av Norges befolkning har •

til enhver tid diare, dvs 0.003 x

5 000 000 = 15 000 personer

0,1 % av Norges befolkning er til •

enhver tid utsatt for trykkløst nett.

Dvs at av de med diare er normalt

15 stk utsatt for trykkløst nett

(15 000 x 0,001 = 15)

Forutsatt at trykkløst nett gir en •

30% høyere diarefrekvens, betyr

det at trykkløst vannledningsnett

bidrar til at 5 personer i gjennom-

snitt har diare i Norge.

5 av 15000 er en beskjeden andel, •

som i tillegg er beheftet med stor

usikkerhet.

I løpet av et år vil det skje hundrevis

(tusen) av trykkløs-episoder i Norge.

Med utgangspunkt i denne statistikken

vil det være overkill å gå ut med koke-

varsel i alle disse tilfellene.

Men - dette dreier seg mer om kunde-

behandling enn om sykdomsbekjempelse,

og etter min mening vil det være riktig

å gi kokeråd/-anbefalig kun i de ”alvor-

ligste” trykkløs tilfellene. Dette vurderes

av vannverket i hvert enkelt tilfelle

Avstemningen

Salen var jury etter 70 minutters presen-

tasjon og diskusjon:

16 jurymedlemmer stemte JA. Av

disse var 4 fra kommuner

37 jurymedlemmer stemte NEI. Av

disse var 25 fra kommuner.

I etterkant ble det anmerket at forholdene

i Bergen ble detaljert dokumentert, men

er ikke representative for små vannverk.

Ved små vannverk er trykkløse forhold

ofte knyttet til at HELE vannverket er ute

av drift uten leveranse fra basseng.

I oppsummeringen etterpå var det

et generelt inntrykk at spørsmålet er

svært sammensatt, og at saken ikke er

så enkel som at dette utelukkende er

et ”føre-var” spørsmål. Mer konkrete

konklusjoner enn dette er det vanskelig

å trekke.

Juryen i aksjon.

23

Egil Mossige 9

har etter

lang og tro

tjeneste ved

Miljørettet

helsevern ved

Folkehelse-

kontoret

i Bærum

kommune og gått over i pensjonis-

tenes rekker. Mossige tar konsu-

lentoppdrag dersom noen skulle

ha behov for en gammel ringrev.

Grete Marie 9

Husø begynte

1. september

i år som over-

ingeniør ved

miljørettet

helsevern

i Bærum

kommune.

Hun er utdannet sivilingeniør fra

NTH. Husø

kommer

fra SFT der

hun jobbet i

tilsynsavde-

lingen.

Lisbeth Sloth 9

begynte i

1. oktober i år som avdelings-

ingeniør ved Miljørettet helse-

vern ved Folkehelsekontoret

i Bærum kommune. Sloth har

tidligere arbeidet ved Ullevål

universitetssykehus.

Franz Leonard Nilsen 9 begynner i

1. november i år som kommuneo-

verlege i Bærum kommune. Nilsen

er tidligere Smittevernoverlege og

Bydelsoverlege i Oslo kommune.

Elke Karlsen 9 er tilbake som miljø-

vernkonsulent i Kragerø kommune,

etter seks år i andre stillinger.

Karlsen var miljøvernkonsulent i

Kragerø fra stillingen ble opprettet

i 1993 og til den ble nedlagt i 2002.

Stillingen er nå gjenopprettet,

og Karlsen er ansatt på ny. De to

siste årene har hun jobbet med

miljørettet helsevern i Porsgrunn,

i en interkommunal stilling i

Grenlandssamarbeidet.

Christine 9

Oppegaard

begynte i

april i år i

Helse- og

omsorgsavde-

lingen i Oslo

kommune.

Hun skal jobbe med måling, vars-

ling og analyse rundt data knyttet

til luftkvalitet. Oppegaard er nyut-

dannet fra Universitetet i Oslo med

bakgrunn fra realfag med Master i

Science.

Solveig 9

Andersen

begynte i

juli i år i ett

års vikariat

i Helse- og

omsorgsave-

lingen i Oslo

kommune. Hun skal jobbe med

luftkvalitet. Andersen er nyut-

dannet fysiker fra NTNU.

Bjørn 9

Størsrud

fungerer

som kommu-

neoverlege i

Fredrikstad

kommune så

lenge Svein

Rønsen er ute i permisjon. (Rønsen

har ett års vikariat som assiste-

rende fylkeslege i Østfold fra 1.

august i år.)

Nytt om navnHensikten med spalten Nytt om navn er at leserne bedre skal kunne følge med på de endringene

som skjer i fagmiljøene rundt omkring. FMH vil også informere om de nye medlemmene Forumet

får.

Spalten blir akkurat så innholdsrik, nyttig og interessant som tilgjengelige opplysninger gjør den.

Derfor oppfordres alle til å informere redaksjonen eller sekretariatet i FMH nå man får kjennskap

til aktuelle endringer. Det kan for eksempel være hvem som begynner eller slutter i en stiling (også

permisjoner), hvem som tar hva av etter- og videreutdanning, hva som skjer av omorganiseringer i

kommuner og bedrifter etc.

Opplysningene vi kan presentere denne gangen er:

Bli medlem avForum for miljø og helse

Forumet har som hovedmål å spre informasjon og kunnskaper for å bidra til å styrke det forebyggende helse- og miljøarbeidet i kommunene. Ved siden av våre årlige konferanser anser vi tidsskriftet Miljø & helse som det viktigste arbeidet for å nå dette målet. Som medlem mottar du vårt medlemsblad Miljø & helse fire ganger i året. Du får også redusert deltageravgift ved kurs og konferanser i FMHs regi. I tillegg kan du delta i regionale forumsgrupper der slike er organisert.

Jeg/vi ønsker medlemskap i Forum for miljø og helse

Institusjonelt medlemskap (kr. 950,- pr. år) Personlig medlemskap (kr. 300,- pr. år) Studentmedlemskap (kr. 150,- pr. år)

Navn/institusjon:

Navn: Adresse:

Postnr.: Sted:

Tlf: E-post:

Utdanningsinst.: Ferdig utdannet (år):

Innmeldingen sendes på e-post til: fmh@nito.noSkjemaet kan lastes ned på www.fmh.no

Ta kontakt med Ann Kristin Ødegaard ved spørsmål vedr. innmelding og annen informasjon.

Mobil: 900 99 065E-post: annkristin.odegaard@bgr.oslo.kommune.no eller fmh@fmh.no

Layo

ut: G

rafis

k se

nter

, Tro

ndhe

im k

omm

une

•

Tryk

k: ..

.

B-blad Returadresse:Forum for miljø og helseBydel Grorudc/o Ann Kristin ØdegaardAmmerudveien 220958 OSLO