Foto: Kristian Skjellum Aas

2-14Årgang 33

- et tidsskrift fraForum for miljø og helse

Inkonsekvent om støy fra kunstgress Side 10-11

Varierende lydnivå på konserter Side 3-5

Hvor går MHV? Side 12-15

FAGTIDSSKRIFT FOR MILJØ, HELSE OG SAMFUNN F

2

L E D E R- et tidsskrift fra

Forum for miljø og helse

Miljø & helse sitt formål er å spre kunnskaper om miljøets betydning i det forebyggende og helsefrem-mende arbeid i samfunnet samt fremme forståelse for betydningen av dette arbeidet. Tidsskriftet skal ref lektere den aktuelle debatten på området og selv være en aktiv pådriver ved å sette søkelyset på aktuelle saker. Miljø & helse skal ha en faglig høy kvalitet og være en formidlingskanal mellom myndigheter, fagmiljø, organisa-sjoner, næringsliv og publikum. Informasjon mellom ulike aktører på sentralt, regionalt og lokalt nivå vil være sentralt. Miljø & helse skal drive saklig og uavhengig journalis-tikk forankret i formålsparagrafen til Forum for miljø og helse, i Fagpressens redaktørplakat og i pressens Vær Varsom-plakat.

Ansvarlig redaktør:Kristian Skjellum Aas

Redaksjonsgruppe:Svein Kvakland

Randi Helland StråtveitRune Skatt

Line Aasli MoenPer Hallstein Fauske

Ann Kristin ØdegaardPer-Erik Arnø

Utgiver:Forum for miljø og helseRandi Helland Stråtveit

Jærveien 1074318 Sandnes

Telefon: 51 50 23 79E-post: fmh@fmh.no

Hjemmeside: www.fmh.no

Produksjon/trykk:Birkeland trykkeri AS

Fra innholdet:Inneklima på norske skoler .............................................................................side 6

Endelig tilsyn av tilsynet? ...............................................................................side 9

Støy fra kunstgressbaner .............................................................................side 10

Fremtidens miljørettede helsevern ...............................................................side 12

Støyveileder..................................................................................................side 18

Tilsyn med solarier .......................................................................................side 20

Gi skolene oppmerksomheten de fortjenerAlle skoler skal godkjennes etter forskrift

om miljørettet helsevern. Det sies ihvert-

fall, og det trodde jeg skjedde. Forskriften

om miljørettet helsevern i skoler og bar-

nehager er våre barns ”arbeidsmiljølov”.

Det er denne som skal sikre dem et trygt,

godt og sunt læringsmiljø, så de lærer

mest mmulig og ikke blir syke av å gjøre

det de er pålagt å gjøre.

Da jeg var liten, flyttet jeg en del rundt,

og fikk prøvd ulike skoler. Jeg startet på

en gammel, nedslitt skole, fortsatte videre

på en helt nybygd (med nålefiltgulv og

åpne landskap), før jeg endte opp på en

gennomsnittlig skole, med noen eldre og

noen nyere bygg. Bare dusjene på min

første skole burde ha vært nok til å få

hele etablissementet stengt.

Standarden på min sønns skole er

langt over det jeg kan huske fra min

barndom, Likevel er det utfordringer med

inneklima, støy og negativ påvirkning fra

skoler som ikke er i god nok stand til å gi

våre barn et godt læringsmiljø. Bergen

kommune blir ofte nevnt, og har sine

utfiordringer, men problemet er aktuelt

over hele landet i større eller mindre grad.

Derfor er det så viktig at noen følger

med på at kontollene og godkjennin-

gene av skoler blir gjennomført. Nylig

ble det innrømmet fra Fylkesmannen

i Oslo og Akershus’ side at de ikke har

kontrollert tilsynet av skoler og barne-

hager siden 1999. Da vet man ikke om

godkjenningene er verdt noe heller. Tone

Hegghammers sak i dette nummeret

forteller mye om de utfordringene skoler

har med inneklima. Saken fra Ann Kristin

Ødegaard og Rune Skatt dokumenterer

at kontrolen med tilsynsordningen ikke

har vært god nok, men at Fylkesmannen

lover bot og bedring.

Det er på tide. Samtidig bør landets

kommuner starte en godkjeningsdugnad,

for å få resten av skolene over målstreken.

Det dreier seg tross alt om arbeidsmiljøet

til våre barn.

Kristian Skjellum Aas er redaktør for Miljø & helse. Han er til daglig redaktør i et

annet fagpressemagasin, Natur & miljø, som utgis av Naturvernforbundet.

Lydnivå på konserter Tekst: Sverre Hestetun, COWI

Helsedirektoratets veileder IS-0327 gir anbefalte grenseverdier for lydnivå fra konserter, både for ansatte, publikum og naboer. Grenseverdien for ansatte er bestemt av arbeidsmiljøloven. Det er videre gitt anbefalte grenseverdier for publikum og naboer.

Lydnivået på konserter kan variere mye

avhengig av følgende faktorer:

Musikerne (lydnivå på scenen, spillestil

og så videre)

Konsertlokalet (romakustiske forhold

på scene og publikumsområde)

Bruk av lydforsterkningsanlegg, selve

lydforsterkningsanlegget og lydtekniker

Forhold for de ansatteFor ansatte er det arbeidsmiljøloven som

gjelder, og det vil ofte være behov for

bruk av hørselsvern i lokaler med kon-

serter. Grenseverdien er LAex 85 dB, og

er lydeksponeringsnivået i løpet av en 8

timers arbeidsdag. Støydosen er dermed

«oppbrukt» med en middelverdi på 85

dBA i løpet av 8 timer eller en middelverdi

på 92 dBA i løpet av 1,5 time. I tillegg vil

kanskje også ansatte hyppigere bli utsatt

for høye lydnivåer enn publikummere, så

hørselsvern vil være viktig.

Aktuelle tiltak vil være å merke aktuelle

områder med støysone, dvs. påbudt med

bruk av hørselvern. Andre tiltak kan være

romakustiske tiltak i for eksempel serve-

ringsområder og lignende, for å redusere

lydnivåene.

Forhold for publikumArrangøren vil normalt være overordnet

ansvarlig for at publikummere og ansatte

ikke pådrar seg hørselskader. Anbefalt

grenseverdi fra Helsedirektoratets veile-

der IS-0327 er LpA,eq,30min 99 dB og

Lp,C,peak 130 dB. Grenseverdiene oppgitt

er fra forsterket lyd i hele publikumsområdet

og er basert på at et arrangement varer

cirka 1,5 time.

Sammenlikning med anbefalte grenseverdier i Sverige og DanmarkTilsvarende anbefalte grenseverdier i

Danmark er LpA,eq,15min 103 dB målt ved

mikseposisjon og i Sverige LpA,eq,60min

100 dB, med maksimalverdi på 115 dBA

(gjelder for publikum over 13 år).

Grenseverdien i Danmark tilsvarer

omtrent grenseverdien i Norge. Det vil si at

et lydnivå på 103 dBA i 15 minutter og mid-

let over 15 minutter tilsvarer omtrent 100

dBA midlet over 30 minutter. Grenseverdien

i Sverige legger opp til økt frihet med tanke

på dynamikk, f.eks. det tillates et lydnivå

Godt med hørselvern for små på konserter. Her fra Malakoff på Nordfjordeid i 2013. (Foto: Kristian Skjellum Aas)

3

Metallica på Valle Hovin, Oslo. (Foto: Butz.2013/Flickr.com)

opp til 110 dBA i 5 minutter per time eller

105 dBA i 15 minutter per time.

Arrangøren kan legge til rette følgende forhold for å kontrollere lydnivåeneDet er viktig å ha et konsertlokale som er

tilpasset arrangementet. Der det er mis-

tanke om høye lydnivåer bør det sørges

for at lokalet har gode romakustiske forhold

som gir gode forhold for forsterket musikk.

Dette gjelder spesielt mindre konsertlokaler

med lav takhøyde. Her kan typisk direkte-

lyd fra scenen være vel så dominerende

som lyden fra høyttalerne. En lydtekniker

vil gjerne prøve å «spille høyere» enn

scenelyden for å ha tilstrekkelig kontroll

og for å kunne balansere de ulike kildene.

Dette vil særlig være problematisk der

direktelyden (for eksempel fra trommer)

allerede ligger over grenseverdien. I til-

legg kan også publikum generere en del

støy i slike lokaler. Arrangøren bør også i

samråd med huseieren sørge for tilstrek-

kelige romakustiske tiltak. Billige og enkle

tiltak er bruk av tepper og/eller mineralull

på tilgjengelige flater. Et eksempel er et

studentprosjekt under veiledning av COWI

hvor studenter gjorde romakustiske tiltak i

konsertlokalet Mono i Oslo.

Arrangøren kan sørge for at det legges

til rette for at publikumshøyttalerne (ikke

bass-høyttalere) er for eksempel minimum

3 meter fra nærmeste tilhørerposisjon.

Grunnen til dette er at det vanligvis opp-

står ekstremt høye lydnivå rett ved kilden.

Ofte har en kanskje ikke så store valg

med tanke på konsertlokale, og dersom

takhøyden er lav kan det kanskje være

aktuelt å bruke distribuerte høyttalersyste-

mer for å ha mulighet til å skru ned lyden

på hovedhøyttalerne.

I tillegg bør selve konsertlokalet merkes

med varselskilt om fare for høye lydnivå,

samt at arrangør skal tilby gratis hørsels-

vern til publikum.

Arrangøren bør også sørge for å kon-

traktsfeste avtalt grenseverdi for lyd med

Kvelertak på Pstereo-festivalen, Trondheim, 2014. (Foto: Esben Kamstrup/Flickr.com)

4

artist. Dersom dette er kontraktsfestet

vil det kanskje være en større barriere å

bryte grenseverdiene. Der det er aktuelt,

bør det gjøres kontinuerlige målinger slik

at arrangør og artist kan følge med under-

veis. Der det er mistanke om at lydnivåene

kan komme til å bryte grenseverdiene bør

arrangøren vurdere andre mer egnete

konsertlokaler.

Dersom kommunen krever doku-

mentasjon på lydnivå bør arrangøren

gjøres ansvarlig for kompetent utførelse

av lydmålinger med egnet utstyr. Ofte

vil kanskje dette utføres av den lokale

utstyrsleverandøren.

Utførelse av lydmålinger kan typisk

gjøres av lokal utstyrsleverandør, og det

er ikke sikkert dette vil bli veldig kostbart.

Aktuelt utstyr til innkjøp koster cirka 20-30

000 kr. Eventuell leiepris av utstyr vil kan-

skje være rundt 1-2 prosent av denne

summen.

Artisten kan gjøre følgende:Sørge for generelt lavt lydnivå på scenen

ved stor nok avstand mellom musikerne,

strategisk plassering av lyttehøyttalere

(monitorer) og instrumentforsterkere. I

tillegg kan det vurderes ekstra støyskjer-

ming av trommesett. Dersom scenelyden

reduseres vil det også være enklere å

redusere lyd til publikum.

Diskusjon rundt grenseverdiene for publikumAnbefalt grenseverdi gjelder i hele kon-

sertlokalet. I mindre konsertlokaler der

publikumsområdet er nær høyttalere og

artister kan dette være utfordrende å over-

holde på grunn av høy scenelyd og kort

avstand til høyttalere. Det vil si at dersom

grenseverdien overholdes i nærmeste

posisjon til høyttaleren eller artisten, kan

lydnivået bli for lavt lengre bak i konsertlo-

kalet. Aktuelle tiltak vil være av lydteknisk

og bygningsteknisk art, og kan bli relativt

kostbart. Et forslag som kan gjøre det

enklere for mange arrangører er at lydnivå

måles ved mikseposisjon, og ikke i hele

konsertlokalet. Dette sikrer imidlertid ikke

at grenseverdien overholdes i publikums-

området nær høyttalerne.

Grenseverdiene fokuserer lite på hva

slags type lyd som er skadelig annet enn

at det er brukt veiekurver for lyd. Det er

i utgangspunktet monoton støy med jevn

lydstyrke eller høye «smell» som er skade-

lig. Musikk har ofte en viss dynamikk, og

det kan dermed kanskje argumenteres at

musikk er mindre skadelig. Men da dukker

følgende spørsmål opp. Hvordan kan en

dokumentere at musikk er mindre skade-

lig enn annen type støy? Og hva slags

grenseverdi er mer fornuftig?

Terskel for hørselsskader er nok ganske

individuell. I alle tilfeller vil det være viktig

å ha grenseverdier for lyd på konserter for

å sikre flest mulig av publikummerne, og

foreslåtte grenseverdier kan være en god

rettesnor for mange for å redusere sjansen

for hørselsskader.

Konsert med Muse, Koengen, Bergen, 2010. (Foto: Chris-Håvard Berge/ Flickr.com)

Det blir fort høyt når Snah fra Motorpsycho, og andre tungrockere, spiller opp. Her fra Pstereo-festivalen i Trondheim i 2009. (Foto: Jafro77/Flickr.com)

5

Fokus på inneklima i norske skolerAv Tone Hegghammer, Sjefingeniør/yrkeshygieniker SYH, Arbeidstilsynet Nord Norge

Arbeidstilsynet har de fem siste år tatt for seg inneklima i norske skoler, hvor innsatsen har vært rettet både mot skoleeier og skolene. Arbeidstilsynet har i denne perioden vært inne i over halvparten av landets kommuner. Totalt ble cirka 280 kommuner tilsyn gjennomført på skoleeiernivå i perioden 2009-2012. Tallene for 2013 ennå ikke helt klare, men det ble totalt i fjor gjennomført rundt 225 inneklimatilsyn i kommunale skoler på landsbasis.

I perioden 2011-2012 gjennomførte

Arbeidstilsynet et nasjonalt prosjekt

«Inneklima i offentlige bygg», med tilsyn i

143 kommuner og 301 skoler. Conny Bruun

i Arbeidstilsynet Sør-Norge var nasjonal

prosjektleder for prosjektet i perioden dette

pågikk og har bidratt med informasjon om

Arbeidstilsynets innsats og resultater i

dette innlegg.

Skolen som arbeidsplassProsjektet «Inneklima i offentlige bygg» var

basert på Arbeidstilsynets tidligere prosjekt

«Med skolen som arbeidsplass» som varte

fra 2009-2010. Prosjektet i perioden 2009-

2010 hadde organisatorisk og psykososialt

arbeidsmiljø som hovedtema, men også i

dette prosjektet var inneklima et deltema.

50 kommuner ble blant annet besøkt i

2010. Konklusjonen etter det nasjonale

prosjektet «Inneklima i offentlige bygg»

2011-2012 var at norske kommuner ikke

gjør nok for å sikre et forsvarlig inneklima

i skolene sine. Ni av ti kommuner fikk krav

om forbedringer. Fokuset overfor skoleeier

var hvilke systemer skoleeier hadde imple-

mentert for å ivareta et forsvarlig inneklima

på skolene i kommunen.

Få risikovurderingerResultatet av det nasjonale prosjektet

viste at få kommuner hadde risikovurdert

inneklimaet eller laget planer for vedlike-

hold av skolebyggene. Arbeidstilsynets

vurdering etter tilsynene er at manglende

vedlikehold i skolene først og fremst ikke

handler om kommunens økonomi, men

om prioriteringer, kompetanse og vilje til å

arbeide forebyggende. I stor grad utføres

tiltak først når skaden har oppstått, i ste-

det for å drive et helhetlig og systematisk

vedlikehold i forebyggende hensikt. Det

er dokumentert blant annet i rapporter fra

både Riksrevisjonen og Kommunenes

Sentralforbund (KS) at dette ikke lønner

seg. Rapport fra KS konkluderer med at

«Totalkostnaden til vedlikehold kommer

enten den tas fortløpende eller gjennom

skippertak”. Den rådende form for vedli-

kehold i kommunene er en dyr form for

vedlikehold.».

Synlig problemEn offentlig utredning (NOU) fra 2004

«Velholdte bygninger gir mer til alle» kon-

kluderer med at kommuneøkonomien har

liten betydning og at det er ingen sam-

menheng mellom inntektsnivå og vedlike-

hold. Jo bedre driftsresultat, dess bedre

vedlikehold, men en stor andel av de mest

velstående har likevel dårlig vedlikehold.

God kommuneøkonomi er ikke tilstrekkelig

for å sikre et godt vedlikehold, og for de

med svakest driftsresultat vil pengeknapp-

het være en medvirkende årsak, men det

finnes også kommuner i denne gruppen

som har et godt vedlikehold.

Problemer med dårlig inneklima er oftest

svært godt synlig. Ingen kan si at de ikke

visste om det. Likevel gjøres det ikke nok

for å forbedre situasjonen. Her har både

politikere, skoleeiere og ledelsen på den

enkelte skole ansvar. Også alle ansatte

har et ansvar for å si fra når det er et dårlig

inneklima på arbeidsplassen.

System ikke nok i seg selvTilsynene har ført til at de fleste kommuner

har fått systemer på plass, eller de har

utarbeidet handlingsplan for hvordan og

når dette skal være gjennomført. Gode

systemer må på plass for å sikre det sys-

tematiske og forebyggende arbeidsmiljø-

arbeidet, men et system i seg selv vil ikke

føre til bedring. Det er viktig at arbeidsgiver

tar ansvar for å følge opp egne systemer.

Det monner verken med enkeltpålegg eller

penger til kommunene, dersom de ikke

etablerer systemer som fungerer. Derfor

har Arbeidstilsynet gitt mye veiledning om

Arbeidstilsynets arbeid med inneklima:

6

dette underveis ute på skolene og i møte

med kommunene.

Fagrapporten som Arbeidstilsynet har

utarbeidet på grunnlag av innsatsen beskri-

ver mange negative funn, men trekker også

fram god praksis fra kommuner som har

gode systemer og jobber aktivt for å sikre

et godt inneklima på sine skoler. Rapporten

er tilgjengelig på Arbeidstilsynets sider på

internett www.arbeidstilsynet.no. Der fin-

nes også mye annen nyttig informasjon

og publikasjoner om inneklima.

Stor interesseEtter det nasjonale tilsynsprosjektet ble

gjennomført har Arbeidstilsynet vurdert

at det fortsatt er nødvendig med innsats

overfor skolesektoren for å oppnå et varig

og tilfredsstillende arbeidsmiljø, med særlig

fokus på vedlikehold for å sikre et forsvarlig

inneklima. Arbeidstilsynet har også i 2013

foretatt inneklimatilsyn, og i 2014 vil gjen-

nomføres inneklimatilsyn både i skolesek-

toren og i andre private og offentlige bygg

hvor arbeidstakere har sin arbeidsplass.

Nye kommuner er besøkt i 2013, og i noen

grad er det foretatt oppfølging av tidligere

besøkte kommuner (skoler) for å påse at

tiltak er iverksatt, og slik at tilsynssakene

kan lukkes. Forskrift om miljørettet hel-

severn gjelder for alle kommunale bygg.

Temaet inneklima i skoler hadde svært

stor medie- og samfunnsinteresse i de

to årene som prosjektet pågikk. I 2012

var det eksempelvis 1862 medieoppslag

knyttet til prosjektet. Hovedgrunnen til den

store medieinteressen var at tilsynene

avdekket stort mislighold av bygninger

med alvorlige konsekvenser for arbeids-

miljø, læring, helse og verditap i offentlig

eiendom. Arbeidstilsynet erfarer også at

forbedringer i arbeidsmiljøet til de ansatte

har betydning også for elevers læringsmiljø,

og har positive konsekvenser for flere

berørte, særlig gjennom at det utføres et

bedre og mer systematisk arbeidsmiljøar-

beid og iverksettes tiltak.

Mest synlig i BergenOppmerksomheten rundt Arbeidstilsynets

innsats mot offentlige bygg har også skapt

grunnlag for viktig veiledningsarbeid, både

under og etter at prosjektet var gjennom-

ført. Mange aktører etterspør foredrag og

ønsker artikkelbidrag fra Arbeidstilsynet.

I tillegg har Arbeidstilsynet et samarbeid

med Helsedirektoratet i deres revisjon av

veilederen til forskrift om miljørettet helse-

vern i barnehager og skoler mv. Gjennom

NRK Brennpunkts program «Det er noe i

luften» fikk Arbeidstilsynet også synliggjort

at en godkjent skole etter forskriften, ikke

er det samme som at skolen har et forsvar-

lig inneklima, blant annet ut fra mangler

i system og grunnlag for godkjenning i

kommunene.

Prosjektet hadde også en god bruk

av ulike virkemidler som tilsyn, informa-

sjon og veiledning og premissgiving for å

oppnå resultater av innsatsen. Mest synlig

var innsatsen overfor Bergen kommune.

Etter tilsyn ved tre av byens skoler, fikk

Vestlandet Bergen kommune pålegg om

selv å kontrollere tilstanden til resten av

byens 89 skoler. I ettertid har mye skjedd

i kommunen, og inneklimatilstanden har

fått mye oppmerksomhet i mediene og

politisk. Blant annet er allerede 540 mil-

lioner bevilget til opprusting av 11 av byens

skoler og mange tiltak er iverksatt.

Kan sjekke sin lokale skoleGjennom NRK Brennpunkts innsamling

av informasjon, har resultater fra alle våre

rapporter etter tilsyn med inneklima i sko-

lene tilbake til 2009 blitt gjort tilgjengelig på

NRKs nettsider. På nettsidene kan alle gå

inn og sjekke sin lokale skole. Dette har gitt

brukere og andre interesserte i byggene en

unik kjennskap og mulighet til å kontrollere

og følge opp sin aktuelle skole.

Systemer må på plass og brukes for å

tydeliggjøre, dokumentere og sikre at nød-

vendige tiltak blir iverksatt. Samarbeidet

internt i kommunen mellom skolene, sko-

leeierne, partene og myndighetene er helt

sentralt i det videre arbeidet for å sikre

7

NRK gjennomførte en stor sammenstilling av tilsynsrapporter ved norske skoler i 2009, og har senere oppdatert sin nettside på www.nrk.no/skoleklima. (Skjermdump: nrk.no)

helsefremmende og inkluderende arbeids-

plasser i skolesektoren.

Fellestrekk ved de kommunene som

arbeider godt for å sikre inneklimaet på

skolene de har ansvar for:

• • De tar alvorlig det som ligger i

lovens krav og gjør jobben sin.

• • De har gode systemer for forvalt-

ning, drift og vedlikehold (FDV) og

bruker HMS-systemene i skolene.

• • Medvirkning og samarbeid med de

ansatte er et annet viktig kjennetegn.

• • Arbeidsmiljøutvalget spiller en aktiv

rolle og kommunen sørger for å sikre

bred medvirkning fra ansatte og

skoleledelsen.

• • De har også gode rutiner for mel-

ding og håndtering av meldte avvik.

Dessuten er rutinen kjent blant de

ansatte.

• • De har kvalifisert bedriftshelsetje-

neste og Miljørettet helsevern som de

samarbeider godt med i forbindelse

med kartlegginger, risikovurderinger

m.m. som har betydning både for

elever og ansatte ved skolen.

• • Rapporter fra både bedriftshelse-

tjenesten og Miljørettet helsevern

kommer tilbake til rådmannen.

• • Vaktmesterrollen er klart definert.

De kan være forskjellig organisert,

men felles er at de har ansvar for

dedikerte bygg.

• • Politikerne forstår at ressurser til

forvaltning, drift og vedlikehold er

viktig og stiller nødvendige ressurser

til disposisjon.

• • De har forståelse for inneklimaets

betydning for helse, læring og ytelse,

både for elever og ansatte.

• • Eiendomsavdelingen har god

kommunikasjon med skole og

helse (Miljørettet helsevern/

Bedriftshelsetjenesten) og forstår at

også forvaltning, drift og vedlikehold

er viktig ”helsearbeid”.

Eksempel finnes fra hvordan de får

det til i Trondheim. Det ligger en egen

12 minutters video på NRK Brennpunkts

nettsider: http://www.nrk.no/programmer/

tv/brennpunkt/1.8289893.

Tilsyn hos skoleeierSkoleeiers system for å ivareta godt inne-

klima på skolene ble undersøkt under

tilsynene. I 2011 ble det funnet at kun 29

prosent av 78 besøkte kommuner a) hadde

utført risikovurdering av inneklimaforhol-

dene i de skolene som skoleeier har ansvar

for, og at kun 22 prosent av kommunene b)

hadde en skriftlig overordnet vedlikeholds-

strategi og vedlikeholdsplaner.

I 2010 var de tilsvarende tallene i 50

andre kommuner henholdsvis 44 og 48

prosent, og etter tilsyn i 64 nye kommuner i

2012 var de henholdsvis 47 og 20 prosent

i forhold til dette (a og b). Det vil si at helt

fram til 2013 var det kun opptil halvparten

av kommunene som hadde risikovurderin-

ger og planer for vedlikehold og renovering

av bygninger. Det er ut fra disse tall ikke

grunnlag mulig å angi om andelene har

økt i fireårsperioden.

Tallene fra de siste årene er blitt bedre

når det gjelder kartlegginger og risikovurde-

ringer av inneklima, og en større andel av

kommunene har utarbeidet vedlikeholds-

planer, men risikovurderinger og planer

sier imidlertid lite om i hvilken grad det

iverksettes nødvendige tiltak i skolene.

Risikovurderinger og planer er imidlertid

viktig for å sikre at prioritering av tiltak

gjøres ut fra kartlagte og vurderte behov,

samt sikre at det ikke er tilfeldig hvilke

skoler som blir utbedret.

I 2011 og 2012 ble funnet at henholdsvis

kun 32 prosent av 78 og 54 prosent av

64 kommuner hadde rutiner som sikrer

løpende vurdering/kartlegging av forhold

som kan få negativ innvirkning på inne-

klima. I 2012 var det imidlertid en høy

andel av besøkte kommuner som hadde

avklart roller og ansvar for vedlikehold

(sikring av inneklima) mellom kommunen

og den enkelte skole (87 prosent), og

som hadde arenaer som sikrer ansattes

medvirkning for å sikre et godt inneklima

(88 prosent). Tall fra 2012 viser også at

rundt halvparten av kommunene iverksetter

midlertidige tiltak der hvor det er konstatert

belastninger på grunn av uheldig/dårlig

inneklima i påvente av større rehabilitering.

Opp mot halvparten av skolene har også

utarbeidet rutine for sanering av eventuell

fukt i arbeidslokalene.

Tilsyn i skolerDet foreligger kun evaluerte data fra til-

syn gjennomført i skoler fra 2011-2012.

Resultat av tilsyn i skolene bekreftet

andelen av skoler som har gjennomført

risikovurderinger, foretatt rolleavklaringer

og har arenaer som sikrer ansattes med-

virkning (som beskrevet over). 46 prosent

av skolene i 2011 og 57 prosent i 2012

gjennomfører midlertidige tiltak der hvor

det er konstatert belastninger på grunn

av uheldig/dårlig inneklima.

Tall fra 2011 viser at kun i 47 prosent

av skolene kjenner de ansatte til kommu-

nens rutiner for melding av avvik. Dette

bekrefter lignende funn i andre bransjer og

virksomheter. Fungerende avvikssystem

på en arbeidsplass er helt avhengig av

at arbeidstakerne kjenner til rutinene og

bruker disse, og er en viktig forutsetning

for en arbeidsgiver for å få fram og få løst

ulike arbeidsmiljøproblemer.

I de kommuner som hadde vedlikeholds-

planer, kjente ansatte i kun 37 prosent

(2011) og 39 prosent (2012) av skolene

til vedlikeholdsplanen for skolen. For mer

detaljer om resultater av tilsynene vises

til rapporten «Inneklima i norske skoler

Hovedfunn 2011-2012» på Arbeidstilsynets

sider på internett www.arbeidstilsynet.no.

Der finnes også mye annen nyttig informa-

sjon og publikasjoner om inneklima.

På grunnlag av resultatene av innsat-

sen sender Arbeidstilsynet nå i januar

8

2014 ut et brev til alle landets rådmenn

med oppfordring om å satse på vedlike-

holdsarbeid for å sikre et godt og sunt

inneklima for både ansatte og elever på

landets skoler. Det opplyses også om at

det i samarbeid mellom Helsedirektoratet,

Utdanningsdirektoratet, fylkesmennene

og Arbeidstilsynet i 2014 vil gjennomfø-

res nasjonale samarbeidskonferanser i

alle fylker om tiltak for å forbedre miljøet i

skoler. Informasjon om opplæring i andre

fylker legges på www.helsedirektoratet.no.

I september 2013 publiserte også

folkehelseinstituttet (FHI) flere rapporter

om inneklima og inneklimaet til barn og

unge på sin hjemmeside http://www.fhi.

no/tema/inneklima/nyheter, blant annet

rapport med praktiske råd og normer for

inneklima. Denne rapporten understreker

hvor viktig det er å gjøre noe med inne-

klimaproblemer med en gang de oppstår.

I ny rapport bidrar også FHI med sikrere

kunnskap om helserisikoen ved fukt og

mugg, hvor det fremheves at fuktproble-

mer ofte skyldes lekkasjer eller for dårlig

ventilasjon, og at fukt i noen tilfeller kan

være skjult i konstruksjonen som følge av

feil i byggeprosessen.

Rapport om inneklima i skoler og bar-

nehager fremhever viktigheten av å se

helhetlig på inneklimaproblematikken, og

dette er også Arbeidstilsynets erfaring etter

tilsyn. Det er mange faktorer i innemiljøet

som påvirker arbeidsmiljøet, og det er

derfor nødvendig med gode kartleggin-

ger og inneklimaundersøkelser, som må

utføres av personell med god kompetanse

på området. Uten tilstrekkelig kompetanse

kan inneklimaproblematikk både kunne bli

overvurdert og undervurdert med hensyn til

risiko av byggeiere, utleiere, og arbeidsgi-

vere og de som oppholder seg i byggene/

på arbeidsplassen. Folkehelseinstituttets

rapport inneholder nyttige sjekklister for

undersøkelse av ulike forhold i skoler og

barnehager.

Krafttak for skolegodkjenninger - endelig tilsyn med tilsynet?Virksomheter som omfattes av miljørettet helsevernregelverket har en plikt til å drive egenkontroll, dvs. føre tilsyn med seg selv. Kommunen skal føre tilsyn med virksomhetene for å kontrollere at de vet hva de skal gjøre, at de faktisk gjør det og kan dokumentere det.

Av Ann Kristin Ødegaard og Rune Skatt

Helt siden 1998 har det vært et krav om

at alle eksisterende og nye skoler skal ha

godkjenning etter forskrift om miljørettet

helsevern i barnehager og skoler. Kravet

om godkjenning har medført en betydelig

standardheving av barnehager og skoler

i landet. Mange kommuner og interkom-

munale enheter har utarbeidet risikobaserte

tilsynsplaner og gjennomfører regelmes-

sig tilsyn. Videre har de kommunale til-

synsmyndighetene fått et visst grep med

å føre tilsyn med egen rådmann. Dette

gjelder særlig på området barns og elevers

arbeidsmiljø i barnehager og skoler hvor

kommuner har oppnådd resultater, dvs. et

godt fysisk og psykososialt arbeidsmiljø

for elevene, uten å måtte bruke virkemid-

lene i Folkehelseloven. Andre kommu-

ner har oppnådd resulter gjennom aktiv

bruk av virkemidler som rettingsvedtak.

Tilsynsmyndighetene fremstår som mer

profesjonelle i dag enn i 1998 og det er

større fokus på virksomhetens internkon-

trollsystem. Etter å ha blitt utsatt for tilsyn

over tid, har virksomhetene fått et bedre

grep om sin plikt til å drive egenkontroll.

For eksempel var begrepet risikovurde-

ring ukjent for mange virksomhetsledere

i 1998, mens det i dag er en naturlig del

av virksomhetenes internkontroll.

18 år og ikke i målEndringene har dessverre ikke skjedd så

raskt som ønskelig. 18 år etter at godkjen-

ningskravet trådte i kraft viser nasjonale

undersøkelser at det fortsatt er mange

skoler som enten ikke tilfredsstiller kravene

til godkjenning eller hvor godkjenning heller

ikke er vurdert. Det snakkes mye om den

berømte bukken og havresekken. Det at

kommunene skal godkjenne sine egne

skoler og føre tilsyn med seg selv. Hvilke

konsekvenser har det vært for kommuner

og fylkeskommuner som har ikke har fått

sine skoler godkjent eller som har latt være

å svare på undersøkelsene? Hvilke følger

får det for kommuner som har bukken og

havresekken-utfordringer?

Nylig arrangerte Fylkesmannen i

Oslo og Akershus, Helsedirektoratet og

Arbeidstilsynet konferansen - «Krafttak for

et bedre miljø ved skolene i landet – Hva

skal til for å få alle skolene godkjent».

Her innrømmes det fra Fylkesmannens

side at de ikke har ført tilsyn med tilsy-

net siden 1999. Helsedirektoratet og

Utdanningsdirektoratet har hatt stort

9

fokus på mangelen på kommunenes

godkjenning av skolene. Hvorfor har ikke

Fylkesmennene fulgt opp med tilsyn på

dette området?

Innfører tilsyn med folkehelsearbeidetMed Folkehelseloven av 2011 ble det kon-

kretisert i § 30 at kommunenes tilsyn med

virksomhet og eiendom skal dokumenteres

særskilt, herunder uavhengighet og likebe-

handling i tilsynet. Det forsterkede doku-

mentasjonskravet innebærer at kommunen

skal dokumentere blant annet hvem som

skal ivareta oppgavene innen miljørettet

helsevern, og at disse er gitt nødvendig

forutsetninger for å kunne utføre oppga-

vene, herunder myndighet, kapasitet og

kompetanse. Det er her særlig viktig å

sikre at det kommunale tilsynsorganet er

tilstrekkelig uavhengig i forhold til de kom-

munale virksomhetene som det føres tilsyn

med. Så lenge det ikke føres tilsyn er det

usikkert om denne bestemmelsen har hatt

noe å si for arbeidet med godkjenningene

av skolene.

Endelig i 2014 skal Fylkesmannen

gjennomføre landsomfattende tilsyn med

folkehelsearbeidet i 60 kommuner. Tilsynet

er rettet inn mot at kommunene skal ha

oversikt over helsetilstand og påvirknings-

faktorer i kommunen og vurdere behov

for folkehelsetiltak på bakgrunn av den

løpende oversikten. Oversikt over god-

kjente skoler er en del av dette oversikts-

arbeidet. Nå har Fylkesmannen anledning

til å kontrollere om kommunene oppfyller

dokumentasjonskravet i Folkehelselovens

§ 30. La oss håpe at Fylkesmannens kraft-

tak i tilsynet med tilsynet kan bidra til at

flere kommuner får sine skoler godkjent.

10

Støy fra kunstgressbane i Tromsø - fylkesmannen opphevde vedtakAv Mona Yri, Miljørettet helsevern i Tromsø kommune

Miljørettet helsevern i Tromsø kommune har over lenger tid arbeidet med en vanskelig sak vedrørende støy fra en kunstgressbane. Kommuneoverlegen fattet vedtak om retting, men Fylkesmannen i Troms opphevet vedtaket. Under følger en beskrivelse av saksgangen og noen tanker rundt Fylkesmannens vedtak.

I 2008 ble det søkt om å gjøre om en

eksisterende grusbane til kunstgressbane.

Miljørettet helsevern fikk saken til uttalelse

fra Byggesaksavdelingen, og i tillatelsen

som ble gitt stod det at kommuneoverle-

gens innspill skulle tas hensyn til i den

videre planleggingen. I en tilleggsuttalelse

poengterte kommuneoverlegen viktighe-

ten av at det ble gjort støyreduserende

tiltak, da de nærmeste boligene ligger i

gul flystøysone og dermed allerede er

støybelastet. Naboene var selv bekymret

for støy fra banen, og ga innspill på dette

i etableringsfasen. Kunstgressbanen ble

bygget uten at det ble iverksatt støyredu-

serende tiltak.

Bruken økteEtter etableringen av kunstgresset økte

bruken av banen betraktelig sammenlignet

med tidligere bruk. Banen var i bruk frem

til klokka 23 på alle hverdager, samt økt

bruk i helger og nattestid (midnattssola gjør

at folk fint kan spille fotball midt på natta).

Naboene klaget som forventet på støyen.

Kort oppsummert påla kommuneo-

verlegen eier av banen (kommunens

Eiendomsenhet) å redusere støybelast-

ningen for naboene. En reduksjon i banens

åpningstid ble vurdert som et forholdsmes-

sig tiltak som ville minske støyplagene

for naboene. Baneeier ble derfor pålagt å

redusere åpningstidene til klokka 21 man-

fred og 18 lørdag/søndag/helligdager, men

med generell dispensasjon for arrangering

av fotballturneringer mellom klokka 18-21

i helger og helligdager.

Ve d t a k e t b l e p å k l a g e t a v

Eiendomsenheten. Begrunnelsen var blant

annet at: «Regelverket om miljørettet hel-

severn skal være en sikkerhetsventil. Av

den grunn er det viktig at de intensjoner

som lovgiver har hatt med regelverket, i

størst mulig grad oppfylles. Det er således

viktig at de vedtak som fattes ikke bare

skjer utifra en ren medisinsk vurdering,

men også tar oppi seg en vurdering av

hva som tjener samfunnet som helhet

med utgangspunkt i et folkehelsebegrep

som skal favne vidt, jf. kravet til at ret-

ting bare kan pålegges der vedtaket er

11

forholdsmessig». Kommuneoverlegen

opprettholdt vedtaket, og sendte klagen

over til Fylkesmannen. Etter ett års(!)

behandlingstid hos Fylkesmannen, ble

det fattet vedtak om å oppheve kommu-

neoverlegens vedtak, med begrunnelse i

at forholdsmessigheten ikke var godt nok

ivaretatt. Kommuneoverlegen påpekte

også i vedtaket at bruk utenom åpningstid

er baneeiers ansvar. Fylkesmannen er ikke

enig den vurderingen, og mener at det er

politiets oppgave å ta seg av slik bruk som

en ordensforstyrrelse.

I vedtaket fra Fylkesmannen står det at

«det er godtgjort at det aktuelle støyforhold

ved Skarpmarka er egnet til å påvirke

helsen negativt», men at det på grunn av

hensynet til befolkningens helse likevel

ikke er forholdsmessig å pålegge stenging

av banen 2 timer tidligere. Fylkesmannen

har kommet til at samfunnsmessige hensyn

knyttet til befolkningens helse i Tromsø

kommune må tillegges større vekt enn

helseulemper for en liten gruppe innbyg-

gere. Fylkesmannens vurdering er at

kommuneoverlegens vedtak om retting

får uforholdsmessige konsekvenser for

brukerne av idrettsanlegget, og at det

ikke foreligger grunnlag for retting etter

folkehelseloven §14.

Noen tankerI vedtaket fra Fylkesmannen argumenteres

det blant annet med viktigheten av å tilret-

telegge for at barn og unge får mulighet

til å være fysisk aktive, for eksempel i

form av fotballspilling. Jeg er selvfølgelig

enig i dette, men tenker at en reduksjon i

åpningstid fra klokka 23 til 21 ikke i første

rekke vil gå utover barnas spilletid. Det

er vel heller ikke de som driver organisert

idrett som er i faresonen når det kommer

til folkehelse? Jeg forstår ikke helt at en

mindre reduksjon i lagenes treningstid skal

være avgjørende for befolkningens helse

i kommunen.

Jeg synes det er spesie l t at

Fylkesmannen ikke nevner flystøypro-

blematikken med et ord i vedtaket sitt. Et

av hovedpoengene i vedtaket fra kom-

muneoverlegen er at beboerne allerede

er belastet med flystøy og at behovet for

2 timer kveldsro derfor er ekstra viktig.

Jeg synes også at det er spesielt at

selv om Fylkesmannen mener at støy-

forholdene kan utgjøre en helsemessig

ulempe foreslås det likevel ikke alternative

støyreduserende tiltak, som for eksempel

voll med støyskjerm, noe som ikke ville

påvirket befolkningens helse.

Ulike vedtakI rettevedtaket fra kommuneoverlegen, er

det lagt til grunn mye av argumentasjonen

og støyvurderingene som er brukt i en

nesten identisk sak fra Fylkesmannen i

Møre og Romsdal. Selv om hver sak må

behandles individuelt, hadde jeg likevel en

antagelse om at Fylkesmennenes vedtak

gir føringer for hverandre, slik at utfallet i

nesten identiske saker er noenlunde sam-

menfallende. Det var derfor overraskende

at vedtaket fra Fylkesmannen i Troms

kunne være så ulikt vedtaket fra Møre og

Romsdal. Tross alt har naboene i vår sak en

tilleggsbelastning i form av flystøy, noe de

ikke hadde i saken fra Møre og Romsdal.

Denne saken er av stor betydning for

vårt videre arbeid med liknende støysa-

ker, og det ligger flere kunstgressaker på

lur. Men Fylkesmannen i Troms har altså

bestemt at reduksjon av kunstgressbaners

åpningstid går ut over befolkningens helse

i en slik grad at det ikke kan brukes som

et virkemiddel for å redusere naboenes

støyplager.

ForundretKlagerne har i etterkant uttrykt forundring

over vedtaket fra Fylkesmannen, og spe-

sielt da argumentasjonen. Jeg kan ikke

annet enn å si meg enig. De har videre

uttrykt at de ser på muligheten for å ta

saken videre til Sivilombudsmannen. Vi

venter i spenning på eventuell behandling

hos Sivilombudsmannen.

Mange kunstgressbaner ligger tett på bebyggelse. Her er et illustrasjonsfoto fra Rustadfeltet sørøst i Oslo. (Foto: Kristian Skjellum Aas)

12

Miljørettet helsevern i fremtiden

Miljø & helse har utfordret flere innen miljøet til å komme med sine tanker om hvordan miljørettet helsevern skal fungere i fremtiden. Her bringer vi noen av disse tankene. Har du synspunkter på dette, er du velkommen til å sende dine innspill til redaktøren på kristian.s.aas@gmail.com.

Innspill om fremtidens miljørettede helsevernEinar Braaten, kommuneoverlege, Øvre Eiker kommune og Nedre Eiker kommune.

Jeg har lest Anders Smiths artikkel i

Helserådet om «Noen (uautoriserte) syns-

punkter på miljørettet helsevern i fremti-

den» og vil gjerne komme med personlig

autoriserte innspill.

Jeg har jobbet med tilsyn etter forskrift

om miljørettet helsevern siden den kom.

Det gjelder også forskrift om miljørettet

helsevern i skoler og barnehager. Det er

nesten 20 år med erfaring i arbeid hvor

bukken er satt til å passe havresekken.

Kommunene jeg har jobbet i har ikke

hatt de verste forholdene å rette opp.

Vedlikeholdet har vært rimelig bra. Allikevel

har vi i dag mange skoler som ikke er

godkjente i kommunene jeg jobber. Jeg

er i tvil om et kommuneuavhengig tilsyn

ville kunne nå lenger enn det vi har gjort

i våre tilsyn. Den vanskelige økonomiske

situasjonen i kommunene ville ikke være

endret og jeg opplever at «eierne», det vil

si etatene med ansvar for bygningene, gjør

så godt de kan innen de budsjettrammene

de får. Faktisk har det i alle kommunene

jeg har jobbet vært vilje til, og gjennomført,

store bygningsmessige løft for å bedre

forholdene for elevene.

Jeg har aldri opplevd press på å endre

våre faglige vurderinger fra administrativt

eller politisk nivå i kommunene jeg har

jobbet. Tvert imot har jeg opplevd tiltro til

de faglige vurderingene vi har gjort sjøl om

de har ført til store økonomiske løft for å

bedre forholdene vi har påpekt. Som kom-

muneoverlege opplever jeg at vi har minst

like stor tillit og anseelse i våre tilsyn som

brannvesenet, el-tilsynet, Arbeidstilsynet

eller fylkesmannen.

De seinere årene har jeg opplevd hvor

stor fordel det er å kunne jobbe nært med

etatene som forvalter bygningsmassene

samtidig med de som befolker bygningene.

Vi har fått til samordnede tilsyn så skolene

og barnehagene slipper mange tilsyn oppå

hverandre. I den ene kommunen har vi

også vært med på å bruke ett felles elektro-

nisk system som gir oss oversikt over flere

tilsyn/vernerunder og avviksmeldinger. Vi

kjenner også de som jobber med sakene

så godt at det kun skal en telefon til for å

få rette opplysninger, eventuelt få rettet

enkle forhold. Samkjøringen med skolene

om opplæringslovens § 9a gjør at vi kan

utfylle hverandre og slippe dobbeltarbeid.

Til tross for gode erfaringer med å passe

på havresekken opplever jeg at det kan

være vanskelig når vi må bruke andre

virkemidler overfor kommunen enn vi gjør

med private eiere av bygninger vi mener

det må rettes på. Loven anviser tydelig

sanksjoner som vi ikke kan bruke overfor

egen kommune. Dette gjelder f.eks. å

ilegge dagbøter. Slik jeg har forstått det er

det ikke riktig å ilegge eget kommunestyre

dagbøter for forhold som ikke utbedres

innen den tidsrammen vi setter.

Et statlig tilsyn etter forskriftene for mil-

jørettet helsevern kunne organiseres slik

Mattilsynet er. Vi har gode erfaringer med

å samarbeide med fagfolkene i Mattilsynet,

avklare våre ansvarsområder og hvem som

skal gjennomføre tiltak. Jeg mener kom-

munelegefunksjonen må være forankret i

kommunen, enten i egen kommune eller i

et interkommunal samarbeid. Det ville bare

være en fordel å kunne samarbeide med

en med samme bakgrunn, men kanskje

med mer kompetanse innen miljørettet

helsevern enn det kommunelegen har.

Det kan bli et spennende nettverk likt det

flere interkommunale ordninger har i dag

innen miljørettet helsevern.

Mattilsynet har et direktorat over seg.

Et statlig tilsyn for miljørettet helsevern må

også ha en overordnet instans. Jeg håper

Folkehelseinstituttet kunne få en liknende

rolle overfor tilsyn og kommuneleger.

Ut fra dette synes jeg det er vanskelig

å se hva som er best. Jeg tror ikke det er

mulig å få det beste fra begge alternativene.

På sikt tror jeg, allikevel, en statlig organise-

ring vil gi et mer profesjonelt og stabilt tilsyn

innen miljørettet helsevern hvis vi får de

rette lovendringene og en faglig overordnet

institusjon som kan serve tilsynene med

høy kompetanse og veiledningskapasitet.

13

Miljørettet helsevern i fremtiden

Miljørettet helsevern i fremtidenTanker fra Kristin Tørum, helsekonsulent Alta kommune

Alta kommune er en by med ca 19.000 innbyggere. Totalt har vi 18 grunnskoler, 1 videregående skole, 27 barnehager.

Mitt ønske og håp for miljørettet helsevern

i fremtiden er:

Viktigheten av å ha kompetanse lokalt,

med fagmiljø og ressurser tilgjengelig. At

det er miljørettet helsevernpersonell som

har kjennskap og kunnskap til «hvor skoen

trykker», at man har samfunnsmedisinsk

personell som har et «haukeblikk» over

kommunen og utfordringer i befolkningen.

Et bredt fokus på miljørettet helsevern

fra statlig hold. Et ensartet budskap om

«dette er miljørettet helsevern», offent-

lige og ensartede søknadsskjema, maler,

sjekklister som alle kommuner kan bruke.

Kravene i dagens miljørettet helsevern

er integrert i annet lovverk. Det skal stå noe

om at skoler og barnehager skal godkjen-

nes etter miljørettet helsevern- regelverket

i plan- og bygningsloven, folkehelseloven

er en del av internkontrollforskriften

Bukken og havresekken: De senere årene har det fra sentralt hold

vært en del fokus på «bukken og havresek-

ken- problematikken». Status er at vi aldri

har opplevd denne problematikken her

lokalt. Men klart, det er utfordringer med

at kommunen er både eier av en skole,

skal drifte og vedlikeholde en skole samt

at kommunen også har tilsyns- og godkjen-

ningsansvar for en skole. For en rektor ved

en kommunal skole, så er det kanskje mer

vanskelig å forholde seg til mange ansvar-

lige ved eiersiden – en for det pedagogiske

og praktiske, en for bygningmassen, en for

renholdet, en for uteområdet. Som her i

kommunen, hvor mange har ansvar som

eier av virksomheten.

På den annen side så er det aldri snakk

om denne «bukken- og havresekkenproble-

matikken» i andre kommunale oppgaver.

Som byggesaksmyndigheten når kommu-

nen selv står som utbygger av prosjekter,

barnehagemyndigheten som både er eier

av kommunale barnehager og samtidig har

tilsynsansvar for både private og kommu-

nale barnehager, brannvernmyndigheten

i kommunen som fører tilsyn med både

kommunale og private bygg. I den nye

folkehelseloven står det tydelig at «kom-

munens tilsyn med virksomhet og eiendom

i henhold til § 9 skal dokumenteres særskilt,

herunder uavhengighet og likebehandling

av tilsynet». Så kanskje man skal slutte å

fokusere på dette, og heller finne ut hva

man kan gjøre for at miljørettet helsevern

skal få et mye større fokus i kommunene?

Utfordringer: En stor utfordring innen miljørettet hel-

severn som jeg ser det, er at fagområdet

ikke er tydeliggjort og fremhevet fra statlig

side. Oppgaven er lovpålagt, og arbeidet

reguleres av en rekke forskrifter, men det er

opp til den enkelte kommune å synliggjøre

arbeidet, utarbeide maler og sjekklister for

tilsyn etc. Dette medfører at hver kom-

mune gjør det på sin måte, det er ikke noe

helhetlig og ensartet system, og miljørettet

helsevern kan fremstå som uprofesjonell.

Mange vet ikke hva miljørettet helsevern

er, men nevner man «helserådet» får man

mer «aha- opplevelser». Ved tilsyn av

Arbeidstilsynet og Brannverntilsynet så

«hopper» man høyt og iverksetter tiltak

raskt, tilsyn av miljørettet helsevern har

ikke den samme effekten. Jeg tror at mil-

jørettet helsevern i Norge må tørre å være

tydelig og bruke de virkemidler vi har, men

til det trenger vi gode verktøy og hjelp fra

statlig hold. Det er tross alt befolkningen

i kommunene vi jobber for, og ikke minst

at alle barn og elever ved barnehager og

skoler skal ha et helsefremmende miljø,

som er en viktig ballast for å ha det godt

som menneske.

Norge er et langt og vidstrakt land, med

både små og store kommuner. Å skulle

fjerne miljørettet helsevern fra kommunene

og i stedet legge det til Fylkesnivået tror jeg

vil forringe tjenestetilbudet. For eksempel

kan jeg vise til Finnmark fylke som har

fylkesnivået i Vadsø. Det er 50 mil mellom

Alta og Vadsø. Jeg tror ikke dette vil bidra

til at kvaliteten på miljørettet helsevernar-

beidet blir bedre. I Finnmark er det en rekke

små kommuner over store areal. For disse

kommunene bør det vurderes muligheter

for samarbeid om miljørettet helsevern,

interkommunale ordninger etc. Nærhet

til kommuner og lokalkunnskap er viktig i

arbeidet med miljørettet helsevern, så det

er viktig at dette videreføres.

14

Gjøvikregionen helse- og miljøtilsyn IKS er et interkommunalt selskap som ivaretar miljørettet helsevern og utfører tilsyn og forvaltningsoppgaver i 6 kommuner. Det

faglige ansvaret og vedtaksmyndighet ligger hos kommuneoverlegene i hver av deltakerkommunene. Det avholdes regelmessige møter med disse (Fagrådet

for miljørettet helsevern). Dette sikrer erfaringsutveksling og lik behandling av saker i de ulike kommunene.

Miljørettet helsevern i fremtiden:Tekst fra Randi Haugen, Gjøvikregionen helse- og miljøtilsyn IKS

Hovedtanken er at det er unaturlig å dele tilsyn og veiledning innen miljørettet helsevern da lokalkunnskap og jevnlig samarbeid skaper en oversikt over hvor «skoen trykker».

Miljørettet helsevern bør styrkes med

kompetanseheving og økt fokus på etter-

levelse av regelverket i alle kommuner.

Etter hvert som kommunene blir større bør

medisinsk faglig kompetanse i enda større

grad være forankret på kommunal nivå. Er

det da nødvendig med et mellomledd på

regionalt nivå?

Man må gå nærmere inn på fordeler og

ulemper ved de ulike tilsynsmodellene før

veien videre stakes ut. Omorganisering

koster penger og lovendringer tar ofte

lang tid.

Bukken og havresekken:Vi ser jo problematikken i at kommunen

fører tilsyn med seg selv, men synes hel-

ler fokus bør være kvaliteten på tilsynet

og tilsyn med tilsynet. Det ble for noen år

siden avdekket store forskjeller i kvaliteten

på miljørettet helsevern i ulike kommuner,

men lite er gjort for å utjevne denne forskjel-

len. Det bør føres tilsyn med kommunene

– dette er jo tross alt en lovpålagt oppgave.

Vi jobber for kommuner hvor miljøret-

tet helsevern har vært aktivt i flere tiår

og kommuner som kun har deltatt i det

interkommunale samarbeidet i kort tid.

Kvalitetsforskjellen er stor – i kommuner

med lang tradisjon innen miljørettet helse-

vern er miljørettet helsevern i varetatt som

en naturlig del for eksempel ifm. utbygging

av skoler og barnehager. Vi blir brukt som

rådgivere i forkant. Avvikene ved tilsyn i

disse kommune vil være færre enn i kom-

muner hvor miljørettet helsevern ikke er så

innarbeidet, fordi fagfeltet er kjent.

Kvaliteten på tilsynet bør være i fokus,

f.eks. sentrale kampanjer med tilsynsma-

teriell (sjekklister, maler etc.) og opplæring/

kurs. Nærhet og hyppig oppfølging er ofte

en forutsetning for at kvaliteten på lukking

av avvik skal være god og fungere i etter-

tid. Det kan jo også stilles spørsmål om

resultatene av sporadiske tilsyn fra mer

«uavhengige, statlige tilsyn» øker kvali-

teten på sikt selv om oppmerksomheten

og fokus i media er større?

Kommunene sliter med dårlig økonomi

og mangler penger til vedlikehold og store

oppgraderinger uansett hvem som utfører

tilsynet. Da er dialogen om best mulig

løsninger og prioriteringer i påvente av

omfattende tiltak også viktig. Veiledning

og forståelse av regelverket i forkant

gjør at avvik og kostnader i etterkant blir

færre. Lokalkunnskap, publikumskontakt

og veiledning er viktig. Samarbeid med

eiendomsavdelinger og andre kommunale

etater er positivt for kvaliteten på resultatet.

Mange tilsyn:Det er ikke vanskelig å se at det kan være

lite ønskelig/ et problem at samme virksom-

het blir utsatt for flere tilsyn med nesten

samme tema på kort tid. Tilsynene bør

kunne koordineres uavhengig om de er

statlige eller kommunale. I regionen vår

har vi deltatt på Arbeidstilsynets innekli-

matilsyn og opplever godt samarbeid med

Mattilsynet ved behov. Dette handler om

koordinering og dialog.

Det er også flere tilsyn internt i kommu-

nen som også kan oppleves som «bukken

og havresekken» f.eks. branntilsyn, tilsyn

med barnehagene etter barnehagelovgiv-

ningen. Disse er det også viktig å samar-

beide med. Koordinering av fokusområder

og felles tilsyn ved behov øker kvaliteten på

sikt, og skaper nok også mindre forvirring

hos tilsynsobjektene?

Veiledning og dialog er viktig for å få

implementert regelverket og lukket avvik.

Miljørettet helsevern i fremtiden

15

Fremtidens miljørettede helsevernTekst fra Mona Yri, Tromsø kommune

Bukken og havresekkenJeg innrømmer at det tidvis kan være pro-

blematisk å være en del av kommunen som

gir kommunen pålegg, sist i en sak i vår

kommune om støy fra en kunstgressbane,

hvor kommunens eiendomsenhet påklaget

kommuneoverlegens rettingsvedtak, og

fikk medhold av Fylkesmannen. Saken ble

omtalt i lokalavisen som «Kommunen vant

over kommunen». Det ser jo ikke så bra

ut at kommunen jobber mot kommunen,

så ja det kan være noen utfordringer med

den kommunale forankringen. Men denne

problemstillingen har vi liksom lært oss å

leve med, og problemstillingen er jo lik

f.eks. for det kommunale brannvesenet,

som også fører tilsyn med kommunale bygg

og gir kommunen pålegg. «Bukken- og

havresekken-problematikken» er kanskje

et større problem i de minste kommunene.

UtfordringerSelv om folkehelse og miljørettet helsevern

har blitt et kommunalt ansvar i den nye

Folkehelseloven, og ikke bare forankret

i helsetjenesten som tidligere, synes jeg

miljørettet helsevern/ kommuneoverle-

gens rolle kom noe svekket ut av over-

gangen fra Kommunehelsetjenesteloven

til Folkehelseloven. Jeg tenker da

spesifikt på formuleringene i § 3-5 i

Kommunehelsetjenesteloven, som sa

at kommuneoverlegens tilråding og

begrunnelse alltid skal følge saken når

saker om miljørettet helsevern behand-

les. Bestemmelsen ble ikke videreført i

Folkehelseloven. Dette gjør at det i alle

fall i vår kommune har skjedd en endring i

betydningen av kommuneoverlegens inn-

spill f.eks. i plansaker, hvor innspillene nå

ofte blir sett på som interne merknader, og

behandles deretter (de unntas ofte vanlig

merknadsbehandling og synliggjøres ikke

nødvendigvis i saksfremlegget). Jeg har

derfor til tider ønsket at kommuneoverlegen

hadde innsigelsesrett, men ser at «Bukken-

og havresekken-problematikken» kan bli

et problem også her. Men kanskje dette

med innsigelsesrett kunne være en ide

dersom det miljørettede helsevernet blir

organisert på en annen måte.

Noe av utfordringen med dagens mil-

jørettet helsevern, synes jeg har vært

liten oppfølging og føringer fra sentrale

helsemyndigheter. Dette har bedret seg

noe de siste årene med f.eks. kurs/fag-

dager (radon, inneklima), men fagfeltet

miljørettet helsevern er omfattende og

regelverket tidvis noe vagt, slik at det blir

mye skjønnsvurderinger og ulik saksbe-

handling fra kommune til kommune. Jeg for

min del synes det hadde vært til stor hjelp

med mer bistand fra sentralt hold, f.eks.

i form av felles nasjonale tilsynsdager,

ala det Statens strålevern gjør i forhold

til solariekurs og nasjonale kampanjer,

og slik Arbeidstilsynet og Fylkesmannen

har nasjonale tilsynskampanjer. Nettopp

fordi fagfeltet er så stort og omfattende,

har de fleste kommunene ikke mulighet

til å gjennomføre tilsyn med alle virksom-

heter vi er lovpålagt å føre tilsyn med.

Dersom det hadde vært noen «nasjonale

kampanjer» hadde dette lettet arbeidet

for oss i kommunene, og behandlingen av

tilsynsobjektene hadde blitt mer ensartet.

Slik det er i dag må hver enkelt kommune

finne opp kruttet og lage søknadsskjema,

sjekklister, tilsynsmaler etc. (heldigvis har

vi forum for miljø og helse med engasjerte

folk, som er til stor hjelp for oss i miljøet!)

FremtidenJeg synes det er et spennende forslag å

organisere miljørettet helsevern inn under

de regionale yrkesmedisinske avdelin-

gene, med egne samfunnsmedisinske

rådgiverstillinger. Da ville det bli mye god

kompetanse samlet på ett sted! Slik de

miljømedisinske avdelingene jobber i dag,

i alle fall i vår region, er det med mange

av de samme temaene som miljørettet

helsevern jobber med. Hovedforskjellen er

vel at de også jobber forskningsrettet og at

de ikke har forvaltning som en del av sitt

arbeid. Løsningen vil sikkert fungerer bra

i sentrale strøk og kommuner med nærhet

til miljømedisinske avdelinger, men f.eks.

her i nord hvor avstandene er store, er det

viktig å ikke miste nærheten til kommunene

og lokalkunnskapen ved en eventuell ny

organisering.

Miljørettet helsevern i fremtiden

16

Miljørettet helsevern i fremtiden

Den kloke bukken og havresekkenTekst: Geir Tore Aamdal, Rådgiver avdeling miljørettet helsevern og skjenkekontroll, Rogaland brann og redning IKS

Metaforen om bukken og havresekken er brukt i meste laget når det gjelder miljørettet helseverns rolle. Ville det være bedre å sette hesten til å passe havresekken? Eller grisen? Vil ikke det fornuftige være å gjøre bukken klokere, slik at den forvalter havresekken på en god måte? En klok bukk vil være den beste til å passe havresekken.

Hva jeg vil fram til er at det fokuseres for

mye på problemene knyttet til et kommunalt

miljørettet helsevern i stedet for å se på

mulighetene. Det er riktig at å fatte vedtak

om tvangsmulkt er utenkelig overfor kom-

munale virksomheter. Men hva om forhold

kan utbedres på et tidligere tidspunkt,

kanskje til og med før det er snakk om å

gi pålegg om utbedringer? Med et kom-

munalt eller interkommunalt miljørettet

helsevern er det mulig å delta i kommunale

samlingspunkter og møter, som utarbeiding

av skole- og barnehagebruksplan, folkehel-

segrupper, planfora, planleggingsgrupper,

ROS-arbeid og mye mer.

Jeg forstår at spesielt i små kommuner

kan det være vanskelig å fatte upopulære

vedtak overfor personer du møter i en rekke

sammenhenger i kommunen. Vedtaket kan

peke på at noen ikke har gjort en god nok

jobb, kan kreve store ressurser til investe-

ring, og kan føre til upopulære konsekven-

ser som for eksempel nedlegging av en

grendeskole. For at vedtaket skal kunne

tas på alvor, må det ha slagkraft i form av

enten myndighet eller respekt. Myndighet

kan ivaretas ved å løfte tilsynsrollen opp til

et høyere nivå. Respekt opparbeides over

tid, i kontakt mellom mennesker.

Dessuten, dersom en eiendomsavdeling

eller en opplæringsavdeling i en kommune

ikke utfører nødvendige tiltak for å oppfylle

MHV-forskriftens krav: Er det da virkelig

miljørettet helsevern det er noe galt med,

som dermed må omorganiseres? Eller kan

det tenkes at mangelen på forståelse for

regelverket og behovet ligger hos utfører?

Vi må heller ikke se oss blinde på kon-

trolldelen av et tilsyn, men samtidig huske

på den store betydningen råd og veiledning

har. På et tilsyn er det et stort potensiale

for å komme med råd og veiledning til

virksomheten, samtidig som vi kan fange

opp gode eksempler og løsninger som kan

formidles til andre virksomheter.

Gjennom erfaring som rådgiver for små

og mellomstore kommuner i Sør-Rogaland

ser jeg at den interkommunale organise-

ringen er glimrende: Den gir på samme tid

nødvendig nærhet og nødvendig distanse

til kommunene.

Nærheten får vi gjennom å samarbeide

tett med hver enkelt kommunes kommu-

nelege, som har sitt kontaktnett i kom-

munens administrasjon. Rådgiveren vil

selv også opparbeide seg et kontaktnett

i kommunen, og blir invitert til relevante

prosesser. Med folkehelselovens «helse

i alt vi gjør» vil det riktige være å styrke

folkehelsekompetansen i kommunen, ikke

trekke deler av den ut.

Den faglige distansen oppnås ved å ha

et etablert fagmiljø som ikke bare leverer til

én kommune, men til mange. Et vedtak vil

ikke bare være basert på kommunelegens

vurdering, men hun kan støtte seg på at

hennes faglige vurdering er i tråd med

hvordan det er i de andre kommunene i

regionen og fagmiljøet generelt. Det får

ofte større faglig slagkraft når det kommer

«eksperter utenfra», det vil si rådgivere

fra miljørettet helsevern, for å vurdere

forholdene.

Fylkesmannen ved fylkeslegen kan

ha en viktig rolle i å synliggjøre behovet

for å tenke folkehelse i kommunene, og

for å styrke kommunene i dette arbeidet.

Gjennom å føre tilsyn med kommunenes

arbeid med folkehelse vil det bli avdekket

hvor det er behov for forbedringer, og det

vil tydeliggjøre at kommunelegen har en

sentral rolle. Fylkeslegen vil også kunne

styrke alle som arbeider med folkehelse i

kommunene, ved å arrangere fagsamlinger,

konferanser og kurs.

Nytt fråverdslitteraturenved Geir Sverre Braut, Statens helsetilsyn og Høgskolen Stord/Haugesund

17

Helsefremjande pendlingFysisk aktivitet har positiv verknad på

folkehelsa. Ingen er i tvil om det. Det er

også både internasjonalt og nasjonalt for

lengst påvist at til dømes sykling til og frå

arbeid har gunstige helseverknader (1, 2,

3). Likevel er det vanskeleg å få overtydd

folk flest til å handle i samsvar med denne

kunnskapen. Difor er det av interesse å få

vite meir om kor små endringar som skal

til for å få effekt.

På ettersommaren publiserte British

Medical Journal ein interessant studie om

effektane av aktive reisemåtar, som sykling

og gåing, for heile eller delar av jobbreisa

(4, 5). Hovudfunna er ikkje overraskande.

Dei fysisk aktive kjem monaleg betre ut

enn dei inaktive. Men det tankevekkjande

funnet er at også dei som nyttar offentleg

kommunikasjon har positive helseeffektar

samanlikna med dei som kjører eigen bil

til og frå jobben. Tolkinga av dette funnet

er kanskje ikkje heilt eintydig, men truleg

heng det saman med at dei som nyttar

offentleg kommunikasjon oftast har noko

gange eller sykling i ein eller begge endar

av pendlingsreisa. Dette er god kunnskap

å ha med seg i det lokale planarbeidet.

Reiser med offentlege kommunikasjonar er

betre for folkehelsa enn privatkjøring, ikkje

berre når det gjeld klassiske risikofaktorar

som forureining, men også som stimulus

til fysisk aktivitet.

Litteratur:

1. Hjort PF, Waaler HT. Økt sykkelbruk -

bedre helse. Oslo: NAVF, Gruppe for

helsetjenesteforskning, 1980.

2. Tjelta LI, Kvåle OH, Dyrstad SM.

Helseeffekter av sykling til og fra

jobb. Tidsskr Nor Legeforen 2010;

130: 1246-9.

3. Andersen LB, Bere E. Helsegevinst

ved sykling til jobb. Tidsskr Nor

Legeforen 2010; 130:1224.

4. Flint E, Cummins S, Sacker A.

Associations between active

commuting, body fat, and body

mass index: population based,

cross sectional study in the United

Kongdom. BMJ 2014;349:g4887 doi:

10.1136/bmj.g4887

5. Laverty AA. Healthier commuting.

Leave your car at home. BMJ

2014;349:g5020 doi: 10.1136/bmj.

g5020

Offentleg kommunikasjon, som her i Trondheim, har og positive helseeffektar samanlikna med dei som køyrer eigen bil til jobben. (Foto: Miljøpakken i Trondheim/Flickr.com)

Miljørettet helsevern i fremtiden

Miljødirektoratets reviderte støyveileder -M-128-2014 Tekst: Svein Klausen

Veilederen til Klima- og miljødepartementets retningslinje for behandling av støy i arealplanlegging er et hjelpeverktøy og oppslagsverk for støyrelaterte problemstillinger. Den oppdaterte veilederen (M-128-2014) erstattet den tidligere versjonen (TA-2115).

Støy som miljø og helseproblem Støy er et miljøproblem som rammer svært

mange mennesker i Norge i dag. Om lag

1,7 millioner nordmenn er utsatt for et gjen-

nomsnittlig støynivå over 50 dB ved boligen

sin, og rundt en halv million nordmenn er

i stor grad plaget av støy. Støy bidrar til

redusert velvære og mistrivsel, og påvirker

derfor folks atferd og helsetilstand. Støy

er et alvorlig folkehelseproblem og det er

estimert over 10 000 tapte friske leveår

hvert år som følge av sterk søvnforstyr-

relse grunnet veitrafikkstøy i Norge. Stress

forårsaket av støy kan blant annet være

en medvirkende årsak til forskjellige hel-

seplager, for eksempel muskelspenninger

og muskelsmerter, og en medvirkende

årsaksfaktor for iskemisk hjertesykdom.

God arealplanlegging forebygger støyproblemer Det er en allmenn forståelse for at det er

svært viktig å legge til rette for en lang-

siktig arealdisponering som forebygger

støyproblemer. Klima- og miljødepar-

tementet fastsatte i 2005 retningslinjen

for behandling av støy i arealplanlegging

(T-1442). Retningslinjen gjelder for uten-

dørs støyforhold ved planlegging knyttet

til de viktigste støykildene i ytre miljø og

arealbruken i støyutsatte områder. I tillegg

omfatter retningslinjen anbefalte støygren-

ser for bygg og anleggsstøy (BA-støy). I

forbindelse med utgivelsen av retningslin-

jen i 2005 utarbeidet Miljødirektoratet en

veileder (TA -2115) til støyretningslinjen.

Utarbeidelsen av veilederen var et ambi-

siøst prosjekt, som ble gjennomført med

stor grad av involvering fra kildeeierne og

det akustiske fagmiljøet i Norge.

Revidert retningslinjeI 2012 ble støyretningslinjen revidert.

Samtidig startet vi arbeidet med revisjon

av støyveilederen hvor de største endrin-

gene har vært:

Alle henvisninger til paragrafer i ny plan-

og bygningslov er tatt inn

◦ Omstrukturering, slik at den følger

oppbyggingen i T-1442/2012

◦ Tydeliggjort behandling av støy i

avvikssoner/avviksområder

◦ Kap. 4 - Støy fra bygg og anleggs-

virksomhet, er vesentlig endret

◦ Kap. 7.2 - Skinnegående trafikk, er

endret og oppdatert

◦ Kap.7.4 - Industri og annen

næringsvirksomhet, er oppdatert

◦ Kap. 7.8 og 9.8 -Vindturbiner, er

vesentlig endret

◦ Generell språkvask og tydeliggjø-

ring der tidligere veileder har vært

misvisende

I arbeidet med revisjon er det innhentet

støyfaglig bistand fra konsulenter, samt at

de største kildeeierne har kommet med

innspill for sine ansvarsområder.

Bygg- og anleggsstøy - det glemte støyproblemet Bygg- og anleggsstøy er ofte det glemte

støyproblemet og vår erfaring er at ret-

ningslinjen blir lite brukt for BA-støy. Mange

av henvendelsene Miljødirektoratet får om

støy går nettopp på klager på støy i bygg

og anleggsfasen, der naboskapet er dårlig

varslet. På bakgrunn av dette var det spesi-

elt to områder som måtte forsterkes særlig

i støyveilederen, nemlig prognosering og

kommunikasjon. Prognosering innebærer

at støyen gjøres til et tidlig tema og at

konsekvensene for driften og utformingen

av anlegget blir tydelige. Kommunikasjon

innebærer blant annet at naboene får tid-

lig og god informasjon om driften, at de

kan henvende seg til en ansvarlig og

kan se at utbygger tar BA-støy på alvor.

Kommunikasjon gir naboskapet kontroll og

reduserer opplevde støyulemper.

I kapittel 4.5 i veilederen - Håndtering

av bygg og anleggsstøy - er det vist et

flytskjema. Som det fremgår av skjemaet

anbefales det at utbygger utarbeider en

støyprognose når arbeidene kan defineres

som mindre bolig og næringsprosjekter

Øker fokus på bygg og anleggsstøy:

18

eller større bolig og næringsprosjekter og

vei- og jernbaneprosjekter.

Det skal være lett å si på forhånd om

man tilfredsstiller kravene eller eventuelt

overskrider. For visse arbeider, peleslag-

ning og pigging, kan eventuelt prognosen

vise overskridelse og dette kan føre til at

arbeidet må utføres bare på dagtid, even-

tuelt med innlagt pause. Et visst omfang av

målinger er viktig å få utført, spesielt der

hvor det er uvisshet knyttet til støykilder

og forutsetninger. Behovet for målinger

bør angis samtidig med støyprognosen.

Plan ved overskridelseDersom prognosene viser en overskridelse

av støygrensene skal det foretas en gjen-

nomgang av følgende forhold:

◦ Ta greie på hvilke bygningstyper

som blir berørt og identifisere

eventuelle særskilte behov

◦ Det skal søkes å innrette seg etter

naboers behov så langt det prak-

tisk lar seg gjøre

◦ Dokumentere at både tekniske og

administrative tiltak er vurdert

◦ Etablere plan for informasjon til

naboer og loggføring av klager

◦ Vurdere om det bør tilbys alterna-

tivt oppholdssted

◦ Vurdere behov for målinger i

anleggsperioden

Meldingen sendes så til kommune-

legen med søknad om dispensasjon fra

regelverket.

Les mer om støy på www.miljodir.no og

www.miljostatus.no

Utbygginger i byområder og tettbygd strøk gir ofte støyplager, noe som har en tendens til å bli glemt. Den oppdaterte veilederen

fra Miljødirektoratet skal bøte på dette. Illustrasjonsfoto fra Vålerenga i Oslo. (Foto:

Espen Klem/Flickr.com)

19

Tilsyn med solarier i MoldeTekst: Svein Kvakland, hygieneingenør i Molde kommune

2014 var tenkt som det året da krav om betjening og kunnskapsprøve for personalet skulle innføres i solariebransjen. Det gjorde det naturlig for oss å sette solarietilsyn på handlingsplanen for i år. Den nye regjeringen ville det annerledes, og de nye bestemmelsene er satt på vent.

Vi valgte å holde oss til den opprinnelige

planen, men i stedet for å se på beman-

ningen ved solstudioene og deres kompe-

tanse, ville vi gjennomføre et mer tradisjo-

nelt tilsyn der vi så på lokalene, merking av

solariene, informasjon til kundene og om

det var tatt i bruk solarierør med ekviva-

lenskodemerking. Alle solarierør produsert

fra 2011 skal ha slik merking og frist for

bytte av rør var satt til 1. september i år.

Dette er beskrevet nærmere i Strålevernets

StrålevernInfo 3:14.

Vi kontaktet Statens strålevern for å låne

utstyr for å måle UV-strålingen. Utstyret

kom etter noen dager og vi hadde det til

rådighet i to uker. Det fulgte med bruks-

anvisning og annen dokumentasjon, samt

oversikt over grenseverdier for UV-stråling.

Måleapparatene har ulik følsomhet og

hvert måleapparat har sin individuelle

grenseverdi.

I vår kommune er det i alt sju solstudio,

og alle er registrert i Strålevernets sola-

rieoversikt. To av studioene er ubetjent,

mens de øvrige er betjent i varierende

grad. Antall solarier varierer fra ett til ni.

Vi fant stor variasjon i alder og standard

på solariene.

Informasjon til innehaverneTidligere i år sendte vi ut informasjon til

solariene om at bemanningskravet ble

utsatt, og vi informerte samtidig om at vi

ville foreta tilsyn til høsten. Vi ringte også

til innehaverne i de betjente solstudioene

noen dager i forkant for å avtale tid for

tilsyn.

Praktisk gjennomføringTilsynene ble i stor grad lagt opp i tråd

med tilsynskursene som Strålevernet har

lagt ut sine nettsider. Ved et slikt tilsyn er

det mange detaljer å holde rede på, og det

viste seg å være nyttig å kunne se deler

av disse kursvideoene flere ganger. Etter

tilsynsrunden skrev vi også rapporter basert

på Strålevernets mal.

I de solstudioene som hadde flere

solarier gjorde vi bare en måling for hver

solarietype.

Enkelte solarier har en «boost»-inn-

stilling med ekstra effekt i ansikt/skulder-

regionen. I de tilfellene dette kan reguleres,

skal denne funksjonen være slått på.

Alle solariene var meldt til Strålevernet

og vi kunne derfor hente ut spesifikasjo-

nene for de ulike solariene fra solarieover-

sikten før tilsynet.

På benken målte vi direkte mot acryl-

glasset. Målingen skjedde under et lystett

dekke slik at den ikke ble påvirket av lys

fra overdelen. Målingen av stråling fra

overdelen ble gjort 30 centimeter over

benken (tilsvarer brystkassen til en lig-

gende person). I ansiktssonen ble det målt

i både 20 og 30 centimeters høyde. Alt i

tråd med gjeldende målestandard.

20

Annonsér i

Stillingsannonser Salg av produkter, tjenester mm. Kunngjøringer

Send e-post til fmh@fmh.nofor annonser i tidsskriftet

Funn ved tilsyneneIngen av solariene hadde UV-stråling

som overskred oppgitt grenseverdi for

måleapparatet.

De fleste solariene manglet merking

med godkjent ekvivalenskode.

Vi kontrollerte i alt 23 solarier med tanke

på ekvivalenskodemerking på lysrørene og

fant kun to tilfeller der det var brukt lysrør

med gammel merking.

I mange tilfeller var det brukt svært liten

skrift på ekvivalenskodene. Det var en reell

fare for å overse den lille teksten.

I ett solstudio manglet oppslag om

18-års aldersgrense.

Detaljkunnskapen om Strålevern-

forskriften varierte en god del blant de

personene vi møtte. Behovet for en kunn-

skapsprøve synes absolutt å være til stede.

Litt om ekvivalenskoderI noen tilfeller fant vi ekvivalenskoding på

lysrør som avviker fra modellspesifikasjo-

nen i solarielistene, f.eks:

Solarium

Tillatt ekvivalenskodeintervall

Ekvivalenskodeintervall på rør

Global 5300

100-R-(20-27)/(2,6-3,6)

100-R-(20-27)/2,2

Soltron M-60 Super Power

100-R-(14-20)/(1,6-2,3)

100-R-19/1,5

I Stråleverninfo 3:14 står det:

Når det skal velges nye rør til solariet,

kan man fritt benytte alle rørtyper, uav-

hengig av produsent og navn, så lenge

wattstyrken og reflektorkoden stemmer

med det som er gitt i ekvivalenskode-

intervallet, og begge verdiene i UV-koden

er innenfor de oppgitte intervallene.

Vi spurte Strålevernet om hvordan vi

skulle tolke slike avvik i forholdstallet UVA/

AVB som er markert med rødt i tabellen?

Rent umiddelbart er det lett å tenke at

lavere verdier er gunstig.

Tilbakemeldingen var at både X- og

Y-verdiene må være innenfor sine respek-

tive intervaller (X er tallet før skråstreken,

Y er tallet etter skråstreken). X angir total-

styrken på røret, mens Y-verdien angir

forholdet mellom UVB og UVA. Så jo lavere

Y-verdi, jo høyere andel UVA. Det er mange

som er fristet til å tenke at et rør med lavere

Y-verdi er «svakere» enn et med en høy-

ere Y-verdi, men Y sier altså ikke noe om

styrken på røret, men hvordan fordelingen

er mellom UVB og UVA.

OppfølgingRapport er sendt til alle solstudioene, med

kopi til Strålevernet. Vi har gitt tre ukers

frist til å skifte til lysrør med korrekt mer-

king. En av innehaverne har kontaktet

oss og gjort oppmerksom på at kravet

om ny merking på lysrørene har medført

stor etterspørsel og leveringsvansker. Det

kan derfor bli problemer med å overholde

fristen vi har satt.

Ut i fra tidligere erfaringer kommer ikke

dette som noen stor overraskelse. Dette

en bransje som ikke er særlig proaktiv, og

endringer blir gjerne utsatt til det er abso-

lutt nødvendig. De nye merkekravene har

vært kjent lenge, og det burde ikke være

nødvendig å komme i en situasjon med

leveringsproblemer.

Tips og erfaringer ◦ Fotografer «nesten alt». Vi fotogra-

ferte alle oppslag, solingsplaner,

merking på solarier og navn og

typebetegnelse på ulike lysrørty-

per. Da kan man senere lett sjekke

hvilke lysrør som var brukt, hvilken

kundeinformasjon og oppslag som

var på plass osv. Dette kan også

være nyttig dersom det oppstår

uenighet med driver eller inneha-

ver av solstudioet.

◦ Bruk videokursene og veilednin-

gene som ligger på Strålevernets

nettsider, særlig ved forberedelser

av tilsyn.

◦ Kortautomatene godtar ikke kre-

dittkort, så ta med rikelig med kon-

tanter i form av mynter. Solariene

må være tent minst fem minutter

før måling. Regn derfor med et

kvarters tid per solarium og en pris

på 6-7 kroner per minutt.

◦ Ikke nøl med å søke bistand hos

Strålevernet. Både nå og tidligere

har vi erfart at de er lett tilgjenge-

lige og imøtekommende når vi tar

kontakt.

(Illustrasjonsfoto: Gregg Scott/Flickr.com)

21

22

Nytt om navn

Eva Kristin Krogh er ansatt i bydel

Nordstrand i stab samfunn og helse

som spesialkonsulent og skal jobbe

med blant annet miljørettet helse-

vern, plan- og reguleringssaker, tilsyn

i skoler og barnehager og miljøfyrtårn.

Hun er utdannet ergoterapeut fra

Høgskolen i Oslo og har mastergrad i

folkehelsevitenskap fra Universitetet for

miljø- og biovitenskap. Har tidligere jobbet

i Ullensaker kommune på enhet for plan

og næring med blant annet overordnet

planlegging, universell utforming, folke-

helse, trafikksikkerhet og sykkelprosjekter.

Erle Morstad Willard er ansatt som

spesialkonsulent i avdeling Tiltak, helse,

sosial og nærmiljø i Bydel Gamle Oslo.

Hun har bakgrunn som sykepleier og har tatt

en master i folkehelsevitenskap. Har jobbet

3 år i interkommunalt samarbeid mellom

Nesodden, Frogn og Enebakk. Begynte i

Bydel Gamle Oslo i april i ett års vikariat. Bor

for tiden i Oslo og bygger hus i Brumunddal.

Anneline Svensen har master i folke-

helsevitenskap fra Ås/UMB, bachelor i

helseledelse og helseøkonomi fra UiO

og medisin grunnfag. Kommer fra en

3-årig stilling i Helsedirektoratet. Startet

som spesialkonsulent i Bydel Vestre Aker

etter påske og ser fram til å jobbe med

dette spennende faget i Oslo kommune.

Nina Brødremoen Sand har en bachel-

orgrad i kultur og samfunnsfag med for-

dypning i pedagogikk fra Universitetet i

Oslo samt en årsenhet i mat og helse på

Høyskolen i Vestfold og en mastergrad i

folkehelsevitenskap på Universitetet for

miljø- og biovitenskap. Har jobbet i bar-

nehage, skole og et behandlingskollektiv

for unge rusavhengige. Hun jobber nå som

helse- og miljøkonsulent ved kontoret for

miljørettet helsevern i Frogn, Nesodden

og Enebakk kommune.

Fv: Eva Kristin Krogh, Erle Morstad Willard, Anneline Svensen, Nina Brødremoen Sand. Foto fra FMHs årskonferanse i Bergen.

23

Morten Vegelbo- Jeg begynte i Oslo kommune

Helseetaten 1. august i år som fag-

konsulent i byomfattende miljørettet

helsevern. Forut for dette jobbet jeg

mer enn seks år i Jernbaneverkets

utbyggingsdivisjon. Der var jeg mil-

jøkoordinator for alt fra veldig store til

små prosjekter. Tidligere jobbet jeg ett

år i Drøbak på det interkommunale kontoret for miljørettet hel-

severn i Ås, Nesodden, Frogn og Enebakk kommuner. Jeg har

også vært halvannet år i Oslo kommune Frilutsetaten som faglig

leder støy og forsøpling. Her var jeg koordinator for strategisk

støykartlegging i Oslo etter forurensningsforskriftens kapittel 5,

samt at jeg forvaltet den daglige oppfølgingen av kommunens

myndighet innen forsøpling etter forurensningsloven. Før den

tid var jeg sju og et halvt år i Bydel Bjerke som helsekonsulent i

miljørettet helsevern. Jeg har fire års utdanning i dette fagfeltet

fra Bø, samt ett år med sosialøkonomi grunnfag. Ellers er jeg

haldenser i bunn.

Siv Netting Bjørkedal-Åsvestad Hun er ansatt i 50 prosent stilling som

helse- og miljørådgiver på kontoret for

miljørettet helsevern Enebakk, Frogn og

Nesodden kommune. Siv har en bachelor

i sykepleie ved Høgskolen i Østfold fra

2008, og har i likhet med Nina tatt en

master i Folkehelsevitenskap ved universitetet i Ås (NMBU). Hun

var ferdigutdannet i 2013 og skrev masteroppgave om yrkesstøy

og hjerte-karsykdom. Siv har arbeidserfaring fra barnehage, som

sykepleier og HMS-rådgiver i bedriftshelsetjeneste.

Ove DyngelandHan er ansatt som rådgiver i miljørettet hel-

severn i Brannvesenet Sør-Rogaland IKS.

Ove Dyngeland er utdannet med bachelor i

sosialt arbeid og master i samfunnssikkerhet

ved Universitetet i Stavanger. I tillegg har

han en rekke kurs innen HMS og sertifise-

ring innen kvalitet og risiko. Han ble ferdig

utdannet i januar 2011, og har arbeidserfaring som miljøterapeut,

arbeidsleder, verneombud og tillitsmann innen fagorganisasjonen.

Øystein Wiik slutter i Oslo kommune Forfattere: Erling Rimstad og Hans Ottar Verlo

Øystein begynte i Oslo Helseråd i 1975,

i støyseksjonen som var etablert i avde-

ling for bolighygiene. Viktige oppgaver

for sesjonen var klagebehandling, det vil

si forsøk på å avbøte situasjoner der folk

klaget på støy, og kartlegging av trafikkstøy

gjennom målinger.

Helserådet hadde nær kontakt med de

tekniske etater i Oslo, og etter formannskapsvedtak i 1971 skulle

støymålinger og vurderingen av måleresultatene sentraliseres

til Helserådet. Dette omfattet blant annet kontrollmålinger av

støyforhold i nye bygg i forbindelse med byggesaksbehandling.

De varierende oppgavene i støyseksjonen ga Øystein grundig

skolering i arbeid med støy og vibrasjonsforhold. Etter gjentatte

omorganiseringer av etatene der Øystein arbeidet, ble antall

kolleger med støyforhold som hovedarbeidsområde stadig

redusert. Det ble etter hvert Øystein som var den selvskrevne

saksbehandleren av klagesaker på støy og vibrasjoner.

I nær 40 år har Øystein stilt opp for å foreta målinger til alle

døgnets tider.

(Noen støyforhold er særlig plagsomme om natten, og noen

forhold kan bare måles når bakgrunnsstøyen er lav). Hans omsorg

for mennesker som er plaget av støy eller vibrasjoner har vært

en drivkraft i arbeidet. Samtidig har han forholdt seg saklig til

dem som eier støykildene.

Saksbehandling av klager på støy- og vibrasjonsforhold ble i

1988 delegert til bydelene, men Øystein fortsatte å ha ansvaret

for å dokumentere forholdene med målinger. På bakgrunn av

hans brede erfaring med støy- og vibrasjonsmålinger har han

kunnet gi verdifulle tips og tilbakemeldinger til leverandører av

måleutstyr, og i forbindelse med utarbeiding eller revisjoner av

målestandarder. Øysteins kjennskap til støyregelverket og for-

valtningen i et historisk perspektiv har også vært til god hjelp for

saksbehandlerne når nye saker skulle vurderes opp mot tidligere

vedtak, teknisk regelverk og reguleringsbestemmelser.

Øystein går inn i pensjonisttilværelsen etter en solid innsats

for miljørettet helsevern i Oslo kommune.

Bli medlem avForum for miljø og helse

Forumet har som hovedmål å spre informasjon og kunnskaper for å bidra til å styrke det forebyggende helse- og miljøarbeidet i kommunene. Ved siden av våre årlige konferanser anser vi tidsskriftet Miljø & helse som det viktigste virkemidlet for å nå dette målet. Som medlem mottar du vårt medlemsblad Miljø & helse tre-fire ganger i året. Du får også redusert deltageravgift ved kurs og konferanser i FMHs regi. I tillegg kan du delta i regionale forumsgrupper der slike er organisert.

Jeg/vi ønsker medlemskap i Forum for miljø og helse

Institusjonelt medlemskap (kr. 950,- pr. år) Personlig medlemskap (kr. 300,- pr. år) Studentmedlemskap (kr. 150,- pr. år)

Navn/institusjon:

Navn: Adresse:

Postnr.: Sted:

Tlf: E-post:

Utdanningsinst.: Ferdig utdannet (år):

Innmeldingen sendes på e-post til: fmh@fmh.noSkjemaet kan lastes ned på www.fmh.no

Ta kontakt med Svein Kvakland eller Randi Helland Stråtveit ved spørsmål vedrørende innmelding og annen informasjon.

Telefon: 411 44 230 (Svein) eller 51 50 23 79 (Randi).E-post: fmh@fmh.no L

ayou

t: K

ristia

n Sk

jellu

m A

as •

Tryk

k: B

irke

land

tryk

keri

AS

• opp

lag:

350

• m

ars 2

013

B-blad Returadresse:Forum for miljø og helsec/o Randi Helland StråtveitBrannvesenet Sør-Rogaland IKSJærveien 1074318 SANDNES